Måned: september 2018

Jeg ble bedt om å snakke om – og lese fra, boka «Tante Borg – Hæmlengtfjor’n» i Rindal pensjonistlag 4.oktober. Men i går kom det «attrabø»  – jeg var ikke lenger velkommen, på grunn av mine harde utfall mot at Rindal forlater Møre og Romsdal fylke for å gå inn i Stor-Trøndelag.

At folk i de grader blander kortene, blander saker og blander sak og person – det har jeg aldri opplevd før, og neste gang jeg fyller år, blir jeg 74.

Hvorfor – har jeg ytret meg i så sterke ordelag om dette at Rindal forsvinner inn i Stor-Trøndelag? Årsaken til det er selvfølgelig at jeg bærer på en stor sorg fordi Rindal forlater oss i Møre og Romsdal, vender ryggen til oss på Nordmøre. De to årene jeg var vikarierende rektor ved Rindal barne- og ungdomsskole, lærte jeg Rindal og rindalingene godt å kjenne. Jeg har aldri trivdes så godt på noe arbeidssted, og jeg har aldri trivdes så godt med noe arbeid – som disse to årene i Rindal. Derfor har jeg en ekstra stor sorg over at Rindal vender oss på Nordmøre ryggen, især oss i Surnadal, ettersom vi lever i det samme dalføret.

Onsdag kjørte jeg to ganger gjennom Rindal – til og fra Trondheim, og to dager senere – i går, kjørte jeg to ganger gjennom Halsa, til og fra Averøya. Jeg kommer ikke til å orke å kjøre gjennom disse to kommunene oftere, fordi jeg blir så truffet av tragedien med at disse to kommunene, sammen med Eide – har begynt fragmenteringen av Nordmøre, noe som angår på det dypeste – vår identitet som nordmøringer.

Jeg tror ikke det er noe reelt flertall hverken i Halsa eller i Rindal for å forlate Møre og Romsdal og å gå inn i Stor-Trøndelag. Ordfører Ola Heggem har kjørt et så hardhendt og rått løp for å få til fylkesflytting, at jeg mistenker ham for å kjøre løpet på personlig basis – nemlig å komme seg på Stortinget etter fylkesflyttingen. Her i Møre og Romsdal er denne veien blokkert for ham av Jenny Klinge, mens han i Trøndelag vil kunne ha sjansen til det. Mange i Rindal ser selvfølgelig dette, og ser også verdien i at kommunen kanskje vil få en fra kommunen på Stortinget.

Ingeborg Solem f. Glærum – «Tante Borg» skrev ned mange humoristiske stubber som ble fortalt i Surnadal om personer fra Rindal. Alle nabobygder har den slags historier og stubber om hverandre som verserer blant folk, og som med humor og ikke minst – stor kjærlighet, fortelles for å lyse opp livet med litt humor. Rindal har sikkert en mengde slike historier om surn’dalinger også, men ingen har skrevet dem ned, kanskje. Vel-vel, rindalingene får dømme selv. De kan lese stubbene uten at jeg kommer oppover og leser dem høyt for dem. Det klarer en av pensjonistlagets medlemmer utmerket selv den 4.oktober. Godt møte!

Glærum, 8.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

Da jeg kjørte ned gjennom dalene og hjem etter turen til Lüneburg/Bremen/Hamburg – hjem  via Munkeby og Tautra – om kvelden den 28.august, visste jeg ikke at allerede den 5.september skulle jeg kjøre ned fra mitt gamle Alma Mater på Dragvoll med en ladning nytrykte små bøker utgitt på eget forlag.

Jeg hadde vært innom min gamle lærer og prest på Buran sykehjem, og der fikk jeg en liten bok i hånden, en bok jeg, sjokkerende nok – ikke hadde sett eller hørt om. Jeg slang meg i TV-stolen og så på den da jeg kom hjem. Pater Olav Müller hadde i 2011 gitt ut en liten bok om Den katolske kirkes historie i Norge – uten at jeg hadde truffet til å høre om det – til min store overraskelse.

Jeg så at Jan Erik Kofoed i Trondheim hadde assistert med digitale tjenester i den sammenheng, og Pater Olav hadde gitt ut denne publikasjonen for egne sparepenger, fikk jeg vite av Kofoed – for jeg kontaktet ham umiddelbart.

Høsten 2016 gjorde jeg to intervjuer med Pater Olav, og et tredje – høsten 2017. Det var meget maktpåliggende for Pater Olav at intervjuene skulle bli publisert. Men hverken katolske media, Ukeadressa, Adresseavisen eller Tidens Krav i Kristiansund – hvor han hadde vært prest i 9 år, viste noen interesse. Formatet var for stort. Alle ville inn å mekke på det han hadde sagt. – Redigere! som de sa. «Man redigerer ikke pater Olav Müller!» sa jeg, og nektet dem det. Men hans ordensprovinsial i Tyskland, Pater Heinz-Josef Catrein, som i mange år var prest i Trondheim, spurte om å få oversette intervjuene til tysk og publisere dem på ordenens internettsider og å trykke dem i deres magasin «Apostel». Jeg takket og bukket.

«Dette er et kappløp med Døden!» skriver jeg til Jan Erik Kofoed. «La oss gjøre vår gamle avholdte Pater Olav denne siste glede.» Det samme sier jeg når jeg kontakter trykkeriet på Dragvoll. Aldri har jeg opplevd at noen i den grad har kastet seg på hesten og sporet sin ganger, slik som Jan Erik Kofoed og trykkeriet på Dragvoll! Mailer og SMS-er fløy fra kl. 6 om morgenen til midnatt. Jeg har aldri egentlig møtt Jan Erik Kofoed, men dette ble et plutselig og fabelaktig bekjentskap! Han skrev i går på SMS da jeg var på vei ned fra Dragvoll med trykksakene i bakskotten på bilen, der han skulle hente resten av opplaget i dag – morgenen etter, for trykkeriet klarte ikke helt å sluttføre serien før arbeidsslutt: – Jeg våger å påstå at vi vant kappløpet, og med DEN konkurrenten! skriver han.

Jeg ringte trykkeriet i går morges og spurte om de kunne ta trykkingen som en ekspress-sak. De ville få PDF-filen ganske straks fra Kofoed. Jeg ville kaste meg i bilen nå straks. Kunne de ha prøvetrykk klart kl. 14? Det kunne de. Etter å ha blitt enige om å bruke annet papir, satte de serien i trykken, og jeg kostet ned til Buran sykehjem med prøveeksemplaret til intervjuobjektet. Vi rakk det! Vi slo Døden! Men så hadde jeg også bedt til helgenen for de tapte saker på vei oppover til Nidaros: St. Jude! Og det beste av alt: Pater Olav hadde mye bedre pust enn da jeg var innom 28. august. Da jeg sang noen sanger for ham, hadde han pust til å synge med! Det var mest de artige sangene vi 5 gamle jenter fra Norge hadde sunget på hestvogna over Lüneburger Heide. Og: Nu rinder Solen op, i Østerlide, og gyller Fjeldets Top og Bjergets side!» Av Kingo – med folketone fra Nordmøre.

Et par dager etter at Kofoed og jeg var kommet i farta, ringer Pater Olav ved hjelp av en annen persons mobil. – Du skal tie og jeg skal snakke! sier han. Han skisserer opplegget som Kofoed og jeg allerede har begynt på, og han presiserer myndig at han selv vil betale for trykking og at disse heftene/små bøkene skal legges ut som gaver til dem i menighetene han har vært prest for. Jeg foreslo igår at folk kan oppfordres til å kvittere for boken de tar med seg – med å gi en gave til NUK – Norges unge katolikker, hvor han er æresmedlem. – De kan spandere en 100-lapp, sier jeg. – 50-lapp, sier han. – Nei, 100! sier jeg.

Etter dette dagsraidet til Trondhjem, og jeg har dumpet ned i TV-stolen hjemme, går det plutselig opp for meg – at idag, når min sønn fyller 47 år der borte i Indo-Kina, så har jeg helt uventet gitt ut en liten bok på eget forlag. At det skulle skje, visste jeg enda ikke den 28.august. Hey Jude!

(Intervjuene finnes lenger nede på bloggen. Den som leter skal finne.)

 Glærum, 6.september – 2018.

Dordi Skuggevik

Det er søndagen denne uken i det gamle Hansa-land, og denne søndagen i den gamle Hansa-stad Hamburg skal brukes for å få hørt det berømte Schnitgerorgelet i Sankt Jacobi Hauptkirche, og å få med seg kveldsmessen i Mariendom, hvor man kirkelig sett hører hjemme på en søndag – som katolikk.

Jeg skrår over Domkirkeplassen foran Mariendom på vei for å finne meg en taxi. De magnifike kirkeklokkene i Mariendom runger over plassen. I begge kirker begynner dagens høymesse kl.10.

Foran vestveggen – på en murkant, sitter en bekjenner av Islam og chanter fra sin bok – en face katedralen. Han er høy, tynn og blek i huden, med et litt langt bølgende og pomadisert hår. Ansiktet er langsmalt med en høy panne. Det er ikke så lett å se hvor i den islamske verden han kommer fra. Jeg går ut fra at han forsverger Kristendommen og ber om dens fall. Slik har jo Islam tatt det ene gamle kristne land etter det andre. Nå står Europa for tur.

Taxisjåføren er også muslim. – Hvilket land er du fra? – Jeg er født i Tyskland. – Og dine foreldre? – De kom fra Tyrkia. Som de andre muslimske taxisjåførene jeg har hatt i Hamburg, vil heller ikke denne innrømme at han vet hvor kirken ligger. – Det er så mange kirker i Hamburg, sier han. – Det er det ikke, sier jeg. – Hvis du teller kirketårnene, er det ikke så mange. Som taxisjåfør i byen bør du lære deg navnene på dem, for det er ikke vanlig å vite gateadressen til en kirke. Dessuten fungerer kirketårnene i en by som fyrtårn. Du kan navigere etter dem. Han vet veldig godt hvor Jacobi-kirken er. Selv når vi ikke kan se tårnet for andre høye hus, kjører han rett til inngangen.

Av og til har man kjempeflaks: Ikke bare skal Schnitgerorgelet lyde rikelig denne søndagen – men koret, St. Jacobi Kantorei har 60-årsjubileum! Det skulle bli en svir! Et par av sangene fra galleriet har jeg sunget som sopran i Nidaros domkor, og det er en stor stund å høre dem her, sunget av dette koret i dette rommet. Menighetssangen er også helt fantastisk  med disse omtrent 80 sangerne som klokkere på galleriet. Når de kommer ned fra galleriet og frem til koret for å synge sitt siste innslag derfra etter å ha blitt gratulert, bare vrimler de opp på plass i helt vanlige klær. Ingen kapper, ingen ordnet innmarsj slik som kor hjemme i Norge pleier å legge vekt på. Kanskje er man i Tyskland redd for formasjoner som marsjerer – etter alt de har fått på pukkelen etter alle krigene. Etter «Würdigung» – beærelse med tale og takk, avslutter de med Mendelsohn: Jauchzet dem Herrn alle Welt. (Salme 100).

Jeg har aldri i mitt liv opplevd sluttakkorder som klinger slik – ved avslutningen av hvert vers – som fra dette koret. Det merkelige er hvordan korklangen har plukket opp og gjort til sin – klangen i orgelet. Dette orgelet ble sluttført da J.S.Bach var 8 år gammel. Han søkte stilling her som organist i 35-årsalderen, men fikk ikke stillingen.(!) På slutten av 1600-tallet, i den tidlige barokken, da dette orgelet ble sluttført i 1693, klang altså orgelet med denne runde, varme, myke klangen som ligger fjernt fra klangen av de nybarokke orglene som har invadert norske kirker de siste 20-30 årene med sin gnissende i-klang.

J.S.Bach ble døpt i St-Michaelis-kirken, som ligger med utsikt over havnen slik alle St.Mikaels-kirker gjør, for St.Mikael skal sammen med St.Nikolas passe på de sjøfarende, og dem har det vært – og er, mange av i Hamburg. Slik lå St.Mikael-kriken i Middelalderen på Nordnes i Bergen og skuet over havnen. Slik ligger i dag St.Mikael-kirken i Sihanoukville i Cambodia oppe i lia og skuer over havnen – den ene av de to kirkene som Røde Khmer ikke destruerte i sine herjinger. I Sankt Michaelis i Hamburg var far til J.S.Bach organist, og sønnen Johann Sebastian ble, som sagt, døpt her. Kirken har 3 orgel og flere korgalleri oppe under taket! Her ble Helmut Schmidt, en av de store fra Hamburg, stedt til hvile i en standsmessig, enkel, elegant og høytidelig seremoni som jeg kunne se på TV på Gran Canaria.

Høyre langvegg i kirkeskipet i St.Jacobi, er erstattet med glass, og bak glassveggen kunne vi se bordet dekket til jubileumsfeiringen av kantoriet. Dette koret teller rundt 70-80 sangere, og er mye større enn det vi forbinder med et «kantori». Jeg skulle ønske at de blir invitert til Norge. Olavsfestdagene, Festspillene i Bergen  eller Oslo kirkemusikkfestival. Gjerne en hel Norgesturné!

Selve høymessen interesserte meg også – for å se hvordan protestantene i Tyskland legger opp en søndags høymesse, selv om dette ble en musikkgudstjeneste.

Vi så straks den politiske korrekthet i koret: På stolrekken ved venstre vegg satt det to kvinnelige prester i relativt ung alder og en eldre litt værbitt mannlig prest samt en transperson som tjente som tekstleser. Hun/han var på en prikk lik transpersonen som fremførte Haugtussa på «Grieg minutt for minutt». Han/hun het Merkel til etternavn. Kanslerinnen Merkel er født i Hamburg, så det var kanskje et av de nyere skudd på stammen.

Alle tre prester hadde svart samarie og den gamle hvite pipekraven. Stolaene var vevd i fine, diverse farger. I stedet for å vise kirkeårets årstid, viste de kanskje prestenes rang? De svarte prestekjolene var imidlertid piffet opp med splitter i sidene, så vi kunne se leggene til de kvinnelige prestene når de tok en sving oppe i koret. Pikant!

Den yngste kvinnelige presten holdt prekenen. Hun ble ikke stående ved lesepulten, men gikk opp på prekestolen, og talte varmt om sin ferie på klosterøya Iona i vestre Skottland,  og gjentok uttrykket «standing stones» på engelsk flere ganger. I menigheten kunne det ikke være mange som kunne engelsk – sett fra den årsklassen som satt i kirken. Så også tysktalende må liksom krydre talestrømmen sin med engelsk uttrykk, dessverre.

Det som hadde begynt og som hadde hatt en framdrift som en klassisk søndags høymesse, oppløste seg i et gudstjenestelig samvær etter prekenen. Det var ingen nattverd. Ganske likt det en opplever i den norske protestantiske kirken på søndagene nå for tiden, bortsett fra den svarte samarien og den gamle pipekragen som virker litt for kunstig museal. Men, det skal de tyske ha: Prestene her har ennå ikke gått så langt som i Norge – med å opptre som konferansier, morromann og litt prest attpå.

Kveldsmessen i Mariendom var som vanlig i en katolsk kirke: Første halvdel – Ordets gudstjeneste, andre halvdel – Nattverdsliturgien. Her er det nattverden som ER messen. Ikke noen konferansier-aktivitet, ikke noen morromann der foran. Den katolske messen har funnet sin form gjennom 2000 år, og det forekommer ikke noen improvisasjoner. Man vet hva man er kommet for, og man vet hva man får. Her sang man imidlertid flere salmer enn hva som er vanlig i katolske kirker i Norge. Og orgelet hadde jeg hørt kvelden før på konsert her i regi av Hamburger Orgelsommer. Det var uventet at man for få år siden hadde satt inn et av disse brutale, nybarokke orglene med i-klang i en katolsk kirke. Ytterst overraskende.

Prekenen ble en uventet stor opplevelse denne kvelden, og det er ikke så vanlig i en katolsk kirke, der liturgien er hovedsaken alltid. Presten talte over en historie i Bibelen som jeg alltid har fortalt til mine klasser hvor jeg har undervist kristendom:

Det er Jesus som en dag blir lei av all sytingen og klagingen fra sine disipler, og han sier til dem: – Er dere lei av dette, karra – så er det bare å gå deres vei! Det blir stille i flokken, og så sier Peter: Men hvor skal vi gå da?

Det er det det dreier seg om, sier presten – skal vi bli eller skal vi gå – i ekteskapet, i vennskapet, på arbeidsplassen, i kirketilhørigheten etc. Og hva kommer vi så til, hvis vi går?  Og hva finner vi der? – Den beste preken jeg har hørt i mitt liv, og det i den katolske kirke, der de fleste messer et uten preken.

Neste morgen, mandag: Morgenmesse i St.Ansgar kapell i gjestehuset Ansgarhaus.

Morgenen deretter, tirsdag: Morgenmesse med munkene på Munkeby, i deres kapell etter forsinket ankomst om natten til Værnes.

Slik ble det en særdeles sakral avrunding og avslutning på besøket i Hansa-byene Lüneburg, Bremen og Hamburg. Og det tok man ikke skade av! – For hvor skal vi ellers gå? – for å sitere St.Peter.

Glærum, 2.september – 2018.

Dordi Skuggevik