Ole Andreas Lindeman – 250 år:

Denne kronikken ble publisert i Adresseavisen med flere bilder. Du kan sikkert fremdeles finne den på www.adressa.no

17.januar 1769 ble Ole Andreas Lindeman født på sorenskrivergården Øverlandet i Surnadal. Han skulle bli «Norges første musiker i europeisk forstand» – og stamfar til Norges musikkdynasti, Lindeman-slekten, som gjennom 200 år ble bærebjelken i Norges musikkliv. Sønnen Ludvig Mathias grunnla Musikkonservatoriet i Oslo. Det ble senere Norges musikkhøgskole.

Sorenskriver Lindeman i Surnadal opprettet en privat musikkskole, hvor  jomfru Justine Riddervold underviste. Etter konfirmasjonen ble Ole Andreas sendt til bestefaren i Trondheim, og til Katedralskolen, deretter København og  jusstudiet. I København tok musikkinteressen overhånd: han spilte tillike ved hoffet! Han vendte tilbake til Trondheim og ble resten av livet organist i Vår Frue kirke, som da fungerte som Trondheims hovedkirke. Han var nå et musikalsk «oldebarn» av Johan Sebastian Bach: hans lærer i København, Israel Gottlieb Wernicke, var elev av Bachs sønn, Carl Philipp Emanuel og av Bachs elev Johan Philipp Kirnberger. Slik brakte Ole Andreas Lindeman Bachs spilleteknikk og Bachs repertoar til Trondheim, i direkte linje fra Bach, før Bach ble gjenoppdaget og «relansert» av Mendelssohn, elev av Kirnberger.

I 12-årsalderen, satt jeg en sensommerkveld på vedkassen i Oppigard Glærum og hørte på gjestene: Edvard Bræin, Sigurd Torkildsen (dirigent for den norske studentersangforening i Oslo) og Gad fra København. Da far kjørte  herrene tilbake til Nordmøre folkehøgskule, hvor de var lærere på et kurs for kordirigenter, kommanderte Edvard Bræin stopp ved Øverlandet. Han ville finne   stedet hvor en bauta over O.A.Lindeman skulle reises. Senere fant jeg Lindemans biografi på Surnadal folkebibliotek. Da forstod jeg hva Bræin hadde ivret for. Rådmann i Surnadal, Georg Solheim, tillot meg å administrere opp bautaen og konsertserien på arbeidstiden på Kulturkontoret, og å bruke Teknisk etat til å støpe det store fundamentet for bautaen. Mange deltok på 100-kronerullingen. Bautaen ble hugget på Eide.

Via telefonopplysningen fikk jeg tak i biografen – Asbjørn Hernes. Det ble stille i telefonen da jeg hadde fremført ærendet mitt, og spurt om han ville komme fra Halden og avduke bautaen. Så sa han: «No bli æ gla’ i hele dag! Men det e itj æ nei, som ska’ avduke bautaen, det e det biskopen i Nidaros som ska’ gjer!» Da biskop Bremer gikk opp på prekestolen i Øye kirke den 19.juni 1983, la han en hånd på hver side av prekestolen, så ut over forsamlingen og sa: «Kirken – takker dere!» Så fulgte en lang pause. Ludvig Nielsen, domorganist i Nidaros emeritus, satt ved orgelet. Så fulgte 9 konserter på 7 dager.

Det merkelige var, at initiativet med bautaen her, kom samtidig med 100-årsjubileet for Musikkonservatoriet i Oslo, og 10-årsjubileet for Norges musikkhøgskole. På langbenken på Øverlandet satt: Nidaros biskop Bremer, domorganist em. Ludvig Nielsen, domorganist Per Fridtjov Bonsaksen, rektor ved Trøndelag musikkonservatorium, Per Hjort Albertsen og Einar Solbu, studiesjef ved Musikkhøgskolen i Oslo/styreleder for Lindemans Legat.

17.januar 2019 ble O.A.Lindemans 250-årsjubileum markert i Trondheim med at Einar Solbu, lærere og musikkstudenter fra NTNU, kantorer og prester fra Nidarosdomen og Vår Frue kirke, vasset i snøen ned til Vår Frues gamle kirkegård ved Nidarosdomen og beblomstret Lindemans grav. 15.mai gikk jeg selv dit ned for å se hvordan det stod til med de to gamle grå gravplatene og treet som hadde sprengt seg opp mellom dem. Eureka: Treet var borte, gravplatene var blitt pusset opp og viste hvit marmor med svarte bokstaver!

O.A.Lindeman kvalifiserte 4 av sine sønner til å bli domorganister, og sin ene datter til å bli en av Europas første kvinnelige pianister med internasjonalt publikum.

På Olavsfestdagenes program for 2019 burde vi ha funnet dette 250-årsjubileet for O.A.Lindeman. Jeg har ikke engang funnet en orgelkonsert!

På «Vårsøg – 2019» i Surnadal er jubileet blitt markert: Einar Solbu holdt en svært god tale ved Lindeman-bautaen lørdag 25.mai. Neste generasjon Øverland-folk åpnet igjen det gamle lindemandske hjem, og Jon M. Skogstad spilte cembalo, Elizabeth Svarstad foreleste om – og danset, barokkdans, og Hilde Gjermundsen sang. En perle av en forestilling. Trondheim og Olavsfestdagene kan bare ringe dem og knakke forestillingen rett inn! Ellers var kirken sterkt fraværende – da vi feiret Norge sin musikalske stamfars 250 år.  

Etter konserten med medlemmer av Lindeman-familien 21.juni 1983 i Åsskard kirke, stod de i 2-tiden om natten i en halvsirkel vendt mot nord ute i hagen min og sang stamfar Ole Andreas Lindemans Nu hviler Mark og Enge. Hver morgen i den kalde årstid, når jeg spiser frokost på sengen, har jeg et trekantet sjal om skuldrene som er heklet av naturfarget hvit saueull. Det var gave til meg fra Lindeman-familien, heklet av en nyinngiftet svigerdatter. Da tenker jeg på Lindemennene, og at det norske musikklivet, i europeisk forstand,  ble født her i Surnadal.

Hva kan Trondheim gjøre for å markere denne del av sin musikkhistorie? Jo, byen kan plante et lindetre midt i den firkantige rabatten foran inngangsdøren til Vår Frue kirke. Tore Bjørn Skjølsvik kan forstørre opp sitt relieff av O.A.Lindeman som står i bautaen på Øverlandet, og sette dette monumentet  foran lindetreet – vendt mot Kongensgate. Plassen foran Vår Frues vestvegg kan kalles Ole Andreas Lindemans plass.

Surendalen,  27.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

Olav Haralds(s)on? St.Olav(s) Hospital?

Folk må tydeligvis nå for tiden se en genitiv-s for å oppfatte at de har å gjøre med genitiv (eigeform). Plutselig har folk begynt å putte en ekstra s inn i Olav Haralds(s)on, og St.Olav Hospital som ble skrevet slik ved navneskiftet fra Regionsykehuset (synes jeg å huske) – er blitt utstyrt med en s og er blitt St.Olavs  Hospital, enda i Trondheim by ligger det en kirke som heter St.Olav domkirke.

Lars Roar Langslet skriver Olav Haraldson med enkel s i sin bok om ham – utkommet 1995, men Erik Gunnes skriver med dobbel s – ss, i sin bok om Erkebiskop Øystein i 1996. Jeg skriver med enkel s, men blir rettet av avisene til dobbel – ss. (Jeg blir like forbanna hver gang!)

Hva da med Olav Trygvason? Her ligger genitiven i a-en!

«Hvorfor står det Jesu oppstandelse uten s i Jesus?» spurte min lille elev på 10 år fra Eritrea. Jeg underviste henne for den katolske 1.communionen ifjor. «Ifjor lærte vi en gammel julesang,» sa hun videre, «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderum – der var det heller ingen s, og jeg spurte lærerinnen hvorfor det ikke var noen s i Jesus. Lærerinnen sa at det visste hun ikke, men hun skulle finne det ut. To dager senere kom hun tilbake og forklarte meg det.»  (Ikke mange av mine elever gjennom 30 år har vært så oppvakte og har hatt så skarp hukommelse og iaktakelsesevne!) Jeg forklarte henne at dette er genitiv, hvordan og hvorfor. «Dette er Jesus sin oppstandelse, og Jesus sitt «føderum» og ingen annens,» sa jeg.

Hva da med Olav Tryggvason? Genitiven ligger i a-en. Noen har forsøkt seg på å skrive Tyggvesen og Tryggvessen, fordi de ikke klarer å oppfatte genitiven i a-en, men de har ikke vunnet frem. Hvorfor vinner da folk frem med å putte inn ekstra s-er i Haralds(s)on og St.Olav(s) Hospital? Logisk nok må de da også begynne å skrive – Olssen, Håkonssen, Magnusssen o.s.v. Jeg kommer nå med en bok til Olsòk om Olavsjubileet i Frankrike i 2014, der skriver jeg Olav Haraldson med enkel s hele veien. Jeg støtter meg på Lars Roar Langslet og flere med ham. Dessuten har vi lært at vi skal unngå konsonantopphopning: Helst ikke flere enn 3 konsonanter sammen – maksimum! Altså: Haraldson!

Glærum, 2.Pinsedag – 2019.

Dordi Skuggevik

Folket på Sogg’bu’n som fòr til Amerika:

«Driva» 7.juni 2019 – sender handelsmannen på Sogge, oldefar til «roothunter» Gordon Erickson, alene til Amerika i 1892, men oldemora var da også med! + 3 barn!

Følget som ble vist rundt av Lars Polden og Vidar Sogge, sammen med utsendt medarbeider fra «Driva», kom hit til meg etterpå – for å kjøpe bøker, spise 3 slag lefser, drikke kaffe og ha en kort men intens samtale.

Når jeg sammenholdt Hans Hyldbakks opplysninger i Heimar i Surnadal I og utvandringslistene i min bok, da kom det opp av papiret den reneste romanen.  Og – la det være sagt med én gang: finansieringen av Amerika-billettene ble ikke utført med lån fra nabo Kristoffer Sogge, for utvandringsprotokollene opplyser at da ekteparet dro avgårde, med de siste tre barna, reiste de med «prepaid tickets» = billettene var kjøpt i Amerika og sendt til dem på Sogge. Hvis ikke Kristoffer hadde vært i Amerika og kom hjem med billettene da – hvilket er lite trolig. (Familien lånte kanskje «håndpenger» til reisen.)

Men: Tre av barna på Sogg’bu’n reiste før foreldrene – og det gjør denne emigrasjonen svært spesiell og derfor svært interessant og romanaktig. Dessuten er det en del feil i Hyldbakks omtale av familien på side 364, når en sammenholder opplysningene med emigrasjonslistene. I disse listene kan det også være feil, selvfølgelig, eller feil oppstod ved avskrivningen av listene.

Tre av barna reiser to år før foreldrene, og avreisen er spesiell: Arb. Marit Jørgensdatter, 11år, går ombord på båten Hero (Wilsonbåt) i Trondheim, sammen med Arb. Ole J. Skjørmo, 24 år. Hun skal til Jankland i Dakota, han til Boston. De går ombord 16.april 1890. Marits billett er kjøpt i Norge. Neste dag, når båten anløper Kristiansund, går to av Marits søsken ombord der, med billetter kjøpt i Amerika: Dreng Ole Jørgensen Sogge f.1875 og Pige Gjertrud Jørgensdatter Sogge f. 1872. Destinasjon: Quebec – med Allanlinjen. De er oppført som søsken.

Når foreldrene reiser to år senere, i 1892, reiser de med Allanlinjen ut fra Kristiansund. Destinasjon: Dakota. Avreisedato: 23. august: Husmand Jørgen O. Sogge f.1849, Hustru Brit Knutsdatter Sogge f. 1845, barn: Kristine Sogge 10 år, John Sogge 7 år, Johan Sogge 4 år. Billettene er alle «prepaid» = kjøpt i Amerika. De er oppført som «Familie».

Jeg rakk å spørre Gordon Erickson hvor familien slo seg ned.  Han viste meg kartet på mobilen – og oppgav stedet de reiste til som Yankton. Det må være det samme som destinasjonen til datteren som reiste fra Trondheim: Jankland = Yankee-enes land, selvfølgelig. Ikke langt fra Yankton kunne jeg på kartet på mobilen se Brookings, hvor Ingeborg Øye (hun som har skrevet alle dagbøkene)  og mannen hennes, Peder Bergeim, slo seg ned. Dette naboskapet er særdeles interessant, for det var svært lite utvandring fra indre Nordmøre til Syd-Dakota. Det som da blir den store gåten er: Hvem sendte ekteparet på «Sogg’bu’n» de tre  første barna sine til? Hun på 11 som reiste med en annen surn’daling ut fra Trondheim – og som er titulert «arbeider» i en alder av 11år – fikk hun noe mer skolegang etter utvandringen? Hvilket arbeid ble hun satt til? Klarte disse tre søsknene å skaffe billetter til mor, far og de tre siste barna? Eller var det som det var for de fleste: de fikk tilsendt billetter fra kjente i Amerika, de betalte billettene med et års arbeid på farmen, og så tok de eget «claim» – egen jord.

Hyldbakk har også ført opp et barn f. 1890: Ola. Han står ikke i utvandringslisten. Døde Ola som spedbarn? Ble han bortsatt før avreisen? Har jeg «mistet» ham ved avskrivningen av utvandringsprotokollen? Hos HH er Kristine dessuten blitt til Kristian. Gordons bestefar Ole, har HH «mistet». Listen over barna på Sogg’bu’n skulle da bli slik:

  • Kristian f. 1869 – d. 1879.
  • Gjertrud f. HH:1873 Utv.prot.: 1872
  • Ole f. 1875 (Gordons bestefar, mangler hos HH.)
  • Marit f. HH: 1877. Utv.prot.:1879
  • Kristine f. 1882 (Hos HH: Kristian.)
  • Jon f. 1884
  • Johan f. 1888
  • Ola f. 1890 (Ikke registrert ved utreisen i 1892.)

Jørgen er ikke et vanlig navn i Surnadal, og Jørgen ble til Jørn hos HH. Den første Jørgen i denne familien var sønn av «Morten Skrædder» i Faksnesstua, som kom fra Lesja. (Gikk han over Dovre/Storlidalen?)  (Heimar i Surnadal I s. 403.) Linjen til «roothunter» Gordon går da slik:

  • Morten Jørgenson Øygardslien fra Lesja f. 1790
  • Jørgen Mortenson Faknesstu’n
  • Ole Jørgenson Øye (Ol Perså-Moen på Øyamoå)
  • Jørgen Olson (Jørn Øverlandet Sogge) g.m. Brit Raneskleven, utv. frå Sogg’bu’n  
  • Ole Jørgenson Sogge f.1875 – bessfar til Gordon Erickson.

Når Gordon opplyser at farmen i Yankton/Jankland gikk ut av slekta da handelsmannen fra Sogg’bu’n døde, hadde jo familien allerede «røket opp» ( = gått falitt) før utreisen fra Norge, så de var nok «on the move» og flyttet uten å slå røtter i Sør-Dakota.

Da står det bare igjen å skrive romanen! Chop-Chop!

Glærum, 7.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Islam er problemet – ikke «rasisme»:

I «Driva» står det idag en liten artikkel med utgangspunkt i flygeblad fra «Folkeaksjonen mot innvandring» – og at flygebladet er «på grensa til rasisme». Jeg har ikke fått noe flygeblad, så det skal jeg ikke si noe om. Men det jeg vet, er at mange som er mot islamsk innvandring, griper bakover i historien for å finne ord, fordi de ikke har klart å finne en tidsriktig terminologi for vår tid i dag. Det er svært uheldig for diskursen omkring dette.

I Norge brukes ordet «rasisme» som knebel hvis noen vil drøfte problemene med innvandring. Innvandring er vanskelig og problematisk, både for dem som forlater sin «stamme» og drar til nye land, og for dem som skal tilpasse seg de ankomne. De sist ankomne er alltid minst velkomne. Det så jeg beskrevet i distrikter i USA der nordmenn var de sist ankomne. Folk kastet steiner og kjepper etter dem – og ropte ukvemsord. Det hadde ingenting med rasisme å gjøre. Vi kommer ingen vei med problemene rundt innvandring, hvis vi skal trekke rasisme-kortet hver gang vi diskuterer det.

I Norge økte befolkningen med 1 mill. i tiden 1995 – 2015. Innvandring er årsaken til dette hoppet i befolkningen. Ca. 20 % av denne millionen er muslimer. Norge har i forhold til folketallet tatt imot mest innvandrere av de fleste land i Europa. Det er en stor praktisk utfordring, selvfølgelig, for alle parter. Det sier seg selv. Å påstå noe annet er å tale mot bedre vitende.

Å fornekte problemene med voldtekter, slik det står i «Driva» i dag, er utrolig naivt. Disse voldtektene begås av unge menn som har forlatt sitt hjemlige nettverk, og som plutselig og uten forberedelse, og uten seksualopplysning – har havnet i et land hvor kvinnene går lettkledd og er veldig tilgjengelige. Disse mennene har ikke peiling på omgangsreglene i våre samfunn. Problemet er komplekst, men enkelt å forstå.

Med den store migrasjonen inn i Europa kommer det svært mange muslimer,  men det er ikke selve personene som er problemet. Problemet er Islam. Dette faktum blir hele tiden underslått. Mange muslimer har forlatt sitt land for å komme bort fra den totalitære, statiske og menneskeundertrykkende ideologien  Islam, men Islam kommer etter med imamer, bygger moskéer i det nye landet og tar kontroll på nytt over individet.

Islam er uintegrerbar i et vestlig samfunn bygget på kristent menneskesyn. Det er lett å se, også i vårt nærmiljø, hvor lett kristne innvandrere integrerer seg, mens muslimene blir en stein i skoen, fordi de vil ikke la seg integrere. D.v.s.: Islam vil ikke la seg integrere. Nå praktiserer muslimene sitt forhold til Islam forskjellig, for Islam har ingen trosautoritet, slik at den lokale imamen kan tolke Islam slik han finner det forgodt. Imamer kan slik tilta seg stor makt over den gjengse muslim.

I norsk innvandrerdebatt er Islam den store elefanten i rommet som alle later som de ikke ser. Det er denne «elefanten» som er problemet, ikke de stakkars menneskene som ikke blir kvitt den. Jeg anbefaler alle å lese Koranen – fra perm til perm, og litteratur OM Koranen. Gå i dialog og diskusjon med muslimene du treffer. Forklar dem forskjellene. – Befri muslimene fra Islam, bør være en viktig oppgave både for dem og oss. Men så er det det da: Hvis en muslim forlater Islam, så blir vedkommende person drept – av sine egne. Hva sier det om Islam?

Ikke noe av dette har med «rasisme» å gjøre…

Glærum, 5.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Engelsk invasjon av norsk sangerstevne:

Sangerstevne! HURRA! HURRA! Det er så flott at folk går ut av hiet sitt, oppsøker andre, går sammen og synger! Gjennom tidene har sangerstevnene vært vårens vakreste eventyr! Det er ikke lenger så selvfølgelig som før, at dette inntreffer når våren kommer, derfor skal alle kor som møttes i Surnadal denne første helgen på juni ha stor takk og stor fagning! TAKK!

Selv fikk jeg bare høre rykter idag, om hvor flott kirkekonserten igår i Ranes kirke hadde vært. Jeg kom ikke på banen før idag – søndag, i Surnadal kulturhus.

Det er lenge siden jeg har vært på sangerstevne, både som sanger og som tilhører, og jeg gikk mest for å høre hva slags repertoar kor synger nå.

Jeg går ut fra at korsangerne og dirigentene etterhvert også selv fikk hakeslepp over at storparten av repertoaret ble sunget på engelsk. Jeg visste ikke om jeg var på sangerstevne i Midtvesten i USA eller i England. Programmet var helt overtatt av det angloamerikanske musikal/popmusikk-repertoaret i den lettere sjanger, en repetisjon av det vi har hørt mange ganger før på radioen. Lite nytt og spennende. Da felleskoret fra Tynset/Tylldalen slo inn med Griegs «Jeg elsker deg!» – med tekst av H.C.Andersen (!) var det en modig akt, og publikum ble derfor helt «stunned» for å holde seg til engelsk. «Helt satt ut» – på dagens norsk. Innslaget satt som ei kule i publikum. Hvorfor? Fordi det treffer oss i det som stikker dypest i oss: Vårt eget språk! Og fordi verket er av topp kvalitet håndverksmessig, skrevet av mestere, og det angår det dypest menneskelige i oss. Det eldste ble det nyeste, på en måte.

Jeg vet ikke om korene melder inn sine avdelinger uten tilsendte retningslinjer i repertoarutvalget. Neste gang kan for eksempel hvert kor få bidra med tre verk: Ett på norsk, ett ikke på norsk eller engelsk og det tredje på valgfritt språk. Det er jo så mye sprekt og flott på andre skandinaviske språk, på tysk, på italiensk, på latin etc. Det går også an å gå bakover og finne flotte ting som vi ikke har hørt før. England har f.eks. de flotteste madrigaler! Når Tormod har bulgarsk dirigent – hvorfor ikke et bulgarsk korverk? Det går an å skrive om kyrilliske bokstaver i teksten til latinske bokstaver! Når Bud damekor har dirigent fra Kasakstan – hvorfor ikke et kasakstansk korverk med tekst skrevet over i latinske bokstaver? Jeg snakket med henne etter konserten. Jeg trodde hun ut fra navnet var fra Litauen, og der var jeg en gang på sangerstevne. Det var 60.000 tilhørere i friluftsanlegget og 12.000 i felleskoret til slutt! Siste korverket jeg var med å fremføre i krevende kor, var Rachmaninovs Vesper på russisk – et helaftens verk, hvor de russiske bokstavene var skiftet ut med latinsk alfabet. Det går dessuten an å bestille nye korverk av høyst levende korkomponister, der norsk kulturråd bidrar med honorar.

For å si det rett ut: Repertoaret var fantasiløst og ensformig! Til dels platt! Herjet av den engelske syke som for tiden herjer rundt i norsk tale og skrift i alle media. Det mest spennende var det lille damekoret som er siste rest av det en gang store Straumsnes songlag. Der går de etter folkedans og folketoner fra distriktet. Stå på – vi vil høre mere fra dere av det! Forøvrig satt jeg og lurte på hvor det er blitt av den store kortradisjonen som Tor Strand opparbeidet i Tingvoll kirke. Hvorfor døde den ut?

Når de to korene fra Surnadal slo seg sammen, opplevde vi at vi har et stort og slagkraftig kor i bygda som kan være istand til å løfte store korverk når de slår seg sammen. Det er bare å gå i gang! Hepp-Hepp! Og da disse korene fikk selskap av Koriosa fra Kristiansund, da satt jeg og lurte på hvor det ble av Nordmørskoret som Peder Rensvik kanaliserte stor korverk gjennom og til oss innover bygdene her. Kanskje alle disse tre korene kunne utgjøre et «Nordmørskor» av og til?

Konserten ble dessverre redusert kvalitetsmessig av at korene sang gjennom høytaleranlegget, så kuppelen og glansen i klangen ble mattet ned og gjort uspennende. Etter konserten med Trondheimsolistene på Vårsøgdagene vet jeg at akustikken kan stilles i taket i denne salen, slik at å sende korsangen gjennom høytaleranlegget – var helt unødvendig, hvis akustikkanlegget i taket hadde vært stilt rett.

Til slutt vil jeg si at det var en opplevelse å høre dere alle synge, selv om all engelsken og repertoaret etterhvert gikk meg på nervene – men det er korledernes feil! Amen!

Glærum, 2.juni – 2019

Dordi Skuggevik

‘Morsomme’ konfirmasjonsbilder ved alteret.

Fra Mo kirke ble det gjengitt tre konfirmasjonsbilder av fotograf Lediard: 1: Presten i prestekjole og to gutter i konfirmasjonskapper. 2: Presten fremdeles i prestekjole og guttene i svart dress. 3: Alle tre i dress, men med dressjakken kjekt slengt over aksla, og den ene gutten med sixpence-aktig lue på hodet.

Det synes sikkert snipete å kommentere at dette tredje bildet burde vært tatt utenfor kirkerommet, men mange i menigheten blir nok støtt av hvordan  fotografen har brukt det sakrale rommet, og at presten har godtatt det. Presten ble kanskje i farten overrasket over fotografens regi, og tenkte ikke fort nok i situasjonen.

Det at den ene gutten også har lue på inne i kirken og spesielt i alterområdet støter nok mange, for man har vært opplært til at når en går inn i kirken, tar menn hodeplagget av seg – blotter sitt hode for Herren, som man før ville ha sagt.

Som kristendomslærer for Den norske lutherske kirkes barn i over 30 år, har det også hørt med å lære dem respekt for det sakrale rom, og lære barna hvordan man oppfører seg i kirkerommet. Bilde 3 vil få mange til å reagere på hvordan fotografen, med prestens godkjennelse  – har brukt kirkerommet her.

Nå er jo norske kirker mer og mer blitt et forsamlingshus hvor folk går for å treffe hverandre, ikke Gud. Folk er også mindre «kirkevant» – som en engelsk prest med tjeneste i Norge sa en gang, men fremdeles er det mange i en norsk menighet som blir støtt når de opplever mangel på respekt for det hellige i det sakrale rom og for alteret. Det er noe som alle bør ta hensyn til, også fotografer.

Glærum, 31.mai – 2019

Dordi Skuggevik