av Dordi Skuggevik
Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn. Det var det første som gikk gjennom hodet mitt, da jeg hørte at Oddbjørn Sæbø var død. Det er Johan Falkberget som skriver det: – Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn. Både Oddbjørn som person, og musikken han skapte fra kirkeorgelet – stod i loddsnorens tegn – beina på jorda, hodet i himmelen. Oppreist. Vertikalt.
Jeg glemmer aldri da jeg kom ut fra vielsen av Anne Kleivset og Henning Sommerro i Mariakapellet/Kapittelhuset i Nidarosdomen, og gikk ned midtgangen mot vest, der Oddbjørn satte i med Toccata av Widor. Det var i loddsnorens tegn. Aldri har jeg hørt dette spilt slik. Og alltid når Oddbjørn spilte, hadde han dette vertikale. Også – om du traff ham i byen, hadde han dette vertikale, med det lille smilet i øynene og i munnviken. Han var en renhårig mann. Det var nok ikke helt lett hele tiden å leve opp til hans idealer, men det ventet han heller ikke, av andre. Som en av hans studenter fra konservatoriet sa da vi snakket om at han var død: – Han lå langt over oss andre når han spilte. Han berømmet også Oddbjørns komposisjoner.
Så kom et annet sitat inn i hodet – fra tiden da jeg studerte irsk litteratur og historie på Dragvoll: – The Irish are like a pack of ragged dogs, tearing down a noble stag, – Irene er som en flokk raggete bikkjer som river i stykker en nobel kronhjort.
Den gangen tenkte jeg – nordmennene er som irene, de river i stykker enerne. De har til og med en lov for det: Janteloven. Og siden Oddbjørn ble begravet dagen etter Olsòk – den 30.juli, tenkte jeg på Knut den mektige som bestakk nordmennene for at de skulle drepe Olav Haraldson på Stiklestad, en flokk raggete bikkjer, som rev ham ihjel. – Oddbjørn ble hentet inn fra Ila kirke og gjort til domorganist i Nidarosdomen. Det gikk ikke bra, fordi nordmenn kan ikke erkjenne fagmannen, de vet alle best selv. Så, kom ikke her! Jeg skal ikke rekonstruere utviklingen her, fordi saken ble en komplisert «gjærdeigsak» der Oddbjørn vant i Lagmannsretten, og Høyesterett ville ha kommet med samme dom, ble det fastslått. Dommen ble referert i Havstein kirke da presten leste Oddbjørns vita: – Nidarosdomens administrasjon hadde tatt en feil avgjørelse, slo domstolen fast, men det hjalp ikke, han ble flyttet til Berg arbeidskirke, men fikk beholde tittel og lønn, slik jeg oppfattet det og husker det.- Småmanns vis er småmanns gaman, var det en som sa om ragged dogs. Oddbjørn så likevel fremdeles ut som en «kronhjort» når du traff ham på gaten, med smilet i øyekroken og i munnviken, og med sitt oppreiste sinn i loddsnorens tegn. Men, det tok på, ikke minst for familien.
Likevel, Oddbjørn levde slik kardinal Anders Arborelius gav oss råd om å leve – på en retrett i Ålesund for et par år siden: – Det som har vært, det er ikke lenger. Det som kommer, vet vi ingenting om. Det er i øyeblikket vi kan få en ny begynnelse. Og: vi skal se på våre medmennesker med Kristi blikk.
Jeg så ikke mye til Oddbjørn de siste årene, men jeg husker siste gang jeg møtte ham. Jeg satt rett vest for tårnfoten i Nidarosdomen og overvar en konsert på Wagnerorgelet – da jeg i pausen hører Oddbjørns varme dype stemme komme – liksom horisontalt inn fra søndre tverrskip til mitt høyre øre. Det var som en varm bordun – en grunntone som bærer tvers gjennom all annen lyd. Stemmen hans er alltid i øret mitt etterpå.
Jeg ble kjent med Oddbjørn og hans Liv Benedicte da jeg skulle organisere en uke med fransk musikk i Trondheim i min tid som Trondheim symfoniorkesters første info-sekretær, og jeg fikk deres professor fra Paris-oppholdet til å komme, hovedorganisten i Saint-Germain-des-prés, André Isoir. Han skulle bo hos dem til begge parters store glede. – Han berømmet Oddbjørns fantastiske spilleteknikk, men, føyde han til: – det er hun som er kunstneren. Det tålte Oddbjørn godt å høre. Han var en usedvanlig romslig mann.
På sløyfen på min bukett i Havstein kirke, stod det: Kjære Oddbjørn, takk for store stunder. De store stunder har vært både av sosial og av musikalsk art, og det var hjertevarmende å møte disse menneskene igjen, de som har vært Oddbjørns innramming av livet.
Kjære Oddbjørn.
Takk for alt du var.
Hilsen Dordi