Opprørslederen i Catalonia blir statsminister i Spania!

Hverken i NRK eller i BBC husker journalistene tilbake til januar, da han som ble statsminister i Spania idag – ledet løsrivningsopprøret i Catalonia etter at Puigdemont stakk av til Belgia. En kan miste tiltroen til journaliststanden av mindre!

Rajoy gikk av som statsminister fordi andre enn ham i partiet hadde drevet på med korrupsjon, og en blankøyet Pedro Sanchez raket av seg fullskjegget i full fart og ble tatt i ed av Kong Felipe – der spesielt Sanchez så ovandottig og hakesleppaktig ut. Kong Felipe hadde tydelig vondt for å la være å le.

Sosialisten Sanchez har bare 25 % av Nasjonalforsamlingen bak seg, og møter nå seg selv i døra som tidligere opprører og løsriver i Catalonia, for nå skal han som statsminister forsvare Grunnloven som nekter fraksjonering av Spania. Sanchez må dermed gå over til Høyesterett og stå ved deres side, dem han hittil har stått opp imot. Opprørslederen Sanchez må gå mot sine egne i Catalonia. Ikke rart at han så ovandottig, overrasket, blankøyet og fortumla ut.

Det skal bli spennende å se hvor lang tid det vil ta før norske media og BBC vil oppdage denne helt overraskende Opera Buffa-situasjonen i Spania. I januar oppdaget de ikke hva som foregikk – i det heletatt, før jeg maila dem om det, for i januar bodde jeg i Las Palmas med bare én TV-kanal: Spanske «Alltid nyheter». På januar-bloggen står det ganske mye om det som foregikk da.

Pedro Sanchez vil nok i denne natt ønske at han satt i fengsel som oppvigler, som flere av de andre i Catalonia, istedet for å bli satt på bås i Madrid med statsminister-klaven om halsen,  noe som er langt mer effektivt enn fengsel. Han har nok opplevd sitt livs største og mest uventede tverrkast. Kong Felipe, hans exjournalist-kone, dronning Letitia, og exstatsminister Rajoy ler sannsynligvis i hele natt! For dette er nesten for utrolig til å være sant: Sanchez er fanget og buret inne av Grunnloven på det mest originale vis!

Glærum, 2.juni – 2018

Dordi Skuggevik

Med ‘Norwegian’ i spansk farvann.

Med uforrettet sak, og domstolens nye dato for min rettssak satt til 18.juli, dro jeg hjem igjen fra Gran Canaria 26.mai – med mellomlanding i Barcelona. Det blir bare min advokat som møter da, skrev jeg i brev til domstolen før jeg dro hjem. Det får være grenser for hvordan man herser med gamle damer med sirkulasjonsbesvær og lite transportable gamle kropper, tenkte jeg å skrive – men det får de da skjønne selv!

Flyturen via Barcelona skulle bli interessant. Kjos fikk jo veldig på pukkelen i Norge da han satte opp flybaser i noen utland, der han ansatte piloter og cabinpersonale fra landet der basen ble lagt. Det var ikke måte på hudfletting i media, og de norske klakkørene heiet på media som vanlig, uten å tenke på å sette seg inn i saken – som vanlig.

På flyet til Barcelona var det stort sett spanjoler, så dette Norwegian-flyet er faktisk et innenriksk spansk fly. Førstespråk på høytalerne var spansk, og besetningen var spansk, men de kunne engelsk. Maten var også spansk – og førsteklasses! Cabinpersonalet var dessuten svært profesjonelle. Men det er spanjolene – profesjonelle. De kan alltid faget sitt!

På det neste flyet opp til Trondheim var det også bemerkelsesverdig mange spanjoler. Rett over midtgangen for meg satt en erværdig catalansk herre på ca. 80 som hyppig henvendte seg til sin kone på setet foran – på catalansk. Det var tydelig at dette var folk fra øvre samfunnslag som hadde råd til å reise. Hun hadde en imponerende samling ringer på hendene. Ved innflygningen til Værnes spurte jeg ham om han snakket fransk. Det gjorde han ikke, sa han. Jeg spurte på mitt mangelfulle spansk hva de skulle i Trondheim. Det viste seg at det var et helt reiseselskap av spanjoler som skulle til Trondheim for å gå ombord i et cruiseskip for å cruise i de norske fjorder nå i magiske siste del av mai. Jeg sa at de bare kunne glede seg. – Det kommer til å bli en tur i det reneste Paradis, sa jeg. På Værnes stod det spanske senoritas med refleksvester og viste dem veien til oppsamlingsbussen.

Det interessante med denne historien er ikke bare hvordan Kjos har satt opp fly til uvanlige og interessante destinasjoner ute i verden for oss nordmenn, men han går inn i kommunikasjonsmessige mønstre i land, og mellom land – ute i verden, uavhengig av Norge. Og – ikke minst: Han skaper arbeidsplasser i Thailand, i Spania og i andre land, og driver slik sitt eget utviklingsarbeid i andre land og er dermed med på å heve levestandarden i disse landene. Dessuten bringer han folk fra disse landene til Norge, slik som på flyet jeg reiste med – som turister. Har vi lest om det i disse halsende og bjeffende norske media? Nei.

Dessuten flyr Kjos sine folk nye fly, så jeg kjenner jeg meg alltid trygg med dem, selv når en canarisk pilot prøver å lande direkteflyet fra Las Palmas på Værnes en stormnatt, men må gå ned igjen til Gardermoen med oss.

Glærum, 2.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Julenisse med dildo i Oslo.

NRK’s nyheter idag er svært opptatt av en stor rød skulptur som Ringnes har satt opp i Ekebergåsen. Den heter «Santa» og er selvfølgelig den amerikanske julenissen, oppkalt etter St.Nicholas fra Myra i Tyrkia – og som senere ble St.Nils = Nisse.

Figuren holder noe i hånden, noe som NRK ikke kan bestemme seg for hva er. Er det et juletre? Eller er det et «sex-leketøy» – d.v.s. det vi for noen år siden kalte en «dildo» – eller «løs-kuk», som det heter på folkemålet her oppe i Midt-Norge? Da denne gjenstanden kom på markedet, ble det gjort et stort nummer i norske media av at det nå lå et høyt antall av dildoer under norske juletrær. Det ble faktisk «årets julegave». Siden har vi ikke hørt så mye om dildoen, etter at denne dildo-bølgen la seg.

Dette kunne jeg ha skrevet langt og eksistensielt om her – om mannen som ble redusert til et kunstig kjønnsorgan som ensomme kvinner kunne tilfredsstille seg med i enerom, der seksualitet som skal bringe mennesket inn i den fullkomne communion med et annet menneske, blir redusert til en ensom handling med en død substitutt i et enerom. Fallosen som i alle kulturer er blitt hedret som symbolet på nytt liv, ble altså redusert til en død ting – en handelsvare.

Noe mer motsetningsfylt i forhold til Kristendommens indre essens og menneskesyn er det vanskelig å tenke seg. Når derfor «Santa» står oppe i Ekebergåsen og holder den døde løsfallos-julegaven i hånden, så må «Santa» i Ekebergåsen oppfattes som et svært ladet kunstverk som sier alt om oss og om vår dødskultur i dag. Jeg tipper at «Santa» ble laget da Dildobølgen gikk over verden for noen år siden, og at kunstverket ikke er av ny dato. Men kunstverket vil alltid være en advarsel mot tingliggjøringen av mennesket, og av vulgariseringen av mennesket. Den vil også påminne oss om hvorfor vi feirer jul, og hva julen konfronterer oss med – hvert år: Faren ved å tingliggjøre mennesket. Dessverre viser det seg at medarbeiderne i NRK’s nyhetsavdeling mangler referanser til å forstå dette i kunstverket «Santa». Kunst skal alltid fortelle oss noe om oss selv og vår eksistens. Kanskje forstår likevel folkene i NRK hva kunstverket belyser, men de vil ikke ta det innover seg. Det blir for sterkt og for utfordrende for dem. Vi er nemlig kommet langt bort fra Julens budskap. I alle fall har NRK det i sin selvpålagte Kristofobi som de stadig promenerer.

Glærum, 1.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Adjø Rindal & Halsa = Full Exit!

Tror Rindal og Halsa – slik som Theresa May, at de kan foreta en exit fra Møre og Romsdal fylke, og beholde godbitene?

Disse overløperne må ta inn over seg at de også forlater Møre bispedømme og går tilbake til Nidaros. Det betyr for Rindal at det kirkelige samarbeidet med Surnadal må ta slutt. Ren logikk!

Både Rindal og Halsa må også ha klart for seg at de ødelegger prinsippet for den interkommunale musikk/kultur-skolen. Den interkommunale musikkskolen var min idé i sin tid, for at det skulle bli mulig å lyse ut hele stillinger for musikklærere, der lærerne skulle kunne danne et kammerensemble i området. Dette samarbeidet må nå ta slutt, selvfølgelig. En kan ikke gifte seg med trønderne og sørsamene og tro at en fremdeles kan gå til sengs med exen!

Mørelinjen er nå blitt Møre og Romsdal fylke sin eiendom, og følgelig blir det derfor bare avstigning heretter i Rindal og i Halsa.

Halsabygg og rindalinger har etter sin avhopping fra Møre og Romsdal ingen rett lenger til å kalle seg nordmøringer. De må enten kalle seg trøndere eller sør-samer.

Jeg vil oppfordre Surnadal til å legge ned yrkesforbud heretter for både halsabygg og rindalinger i Surnadal. Hvorfor skal Surnadal utbetale lønn til folk som bor i Rindal og Halsa, og la skatten gå til disse kommunene + til Trøndelag/Sørsameland?

Hvorfor skal ungdom fra Halsa og Rindal gå på videregående skole i Surnadal når de ikke lenger er med og betaler skatt til Møre og Romsdal fylke? Nordover med dem!

Kort sagt: Vis ingen nåde overfor overløperne i Halsa og Rindal ved deres exit fra Møre og Romsdal fylke! Som de har redet – kan de også ligge! Politiske godfjotter i Surnadal og i Møre og Romsdal fylke bør ikke vise noen nåde! Vil Halsa og Rindal ut – så steng døra etter dem! De har selv valgt å bli en ynkelig utkant og komme sist i alle køer, også veiutbyggingskøen – i Trøndelag/Sørsameland. GOD TUR!

 

Glærum, NORDMØRE!!! – en vakker maikveld i 2018.

Dordi Skuggevik

Trump, Stoltenberg og NRK.

Rett før jeg dro til utlandet en uke i Pinse-tiden, så jeg møtet mellom Stoltenberg og Trump overført på direkten. Jeg kunne høre Trump snakke direkte til oss, men når NRK – på sin måte, formidlet på norsk hva han sa, da ble det som Trump hadde sagt, noe ganske annet. Det ble det jeg kaller «Twisted News» – vridde nyheter. Jeg har den siste tiden opplevd 3-4 ganger at NRK driver på med å skape nyhetene i sitt billede. Da er spørsmålet: Forstår ikke NRK’s utsendte folk engelsk skikkelig? Forstår de ikke sammenhengen ting blir sagt i? Mangler NRK’s utsendte referansekunnskaper for å forstå det som blir sagt? Eller – skaper NRK nyheten slik de vil nordmenn skal forstå den? Akkurat denne kvelden klasket hjemme-mannen i Oslo på en litt vulgær kommentar om Trump for å gi ham et lite NRK-spark: – Trump lirte av seg, sa vedkommende ankermann i NRK. Å bruke uttrykket – å lire av seg, er et meget negativt ladet utsagn. Trump lirte ikke av seg noe, han gjentok flere ganger en tankerekke om hvordan USA tidligere har bombet andre land og «desimert» styret og statslederen, som for eksempel i Irak og i Libya. «Desimert» – var et ord han brukte gjentagne ganger. Han understreket flere ganger at det måtte bli slutt på at USA desimerer et land, dets styre og dets statsleder for å få fjernet et problem for verden. Det er mye bedre å få et land til å bøye av, og at styre og statsleder forblir i landet for å arbeide fram en ønsket utvikling, sa han. Dermed tok Trump et kortfattet og rett på sak oppgjør med det bombehappy USA som gang på gang har dratt ut i verden for å bombe eneveldig styrte land inn i demokratiet, men hvor USA i stedet har bombet land tilbake til steinalder, fattigdom, misere og borgerkrig. Denne oppsiktsvekkende snuoperasjonen i USA sin utenrikspolitikk som Trump her lanserte, er akkurat det: Oppsiktsvekkende. Forstod ikke NRK-folkene det? Ville de ikke forstå det? Skal ikke vi i Norge få lov til å forstå det? Skal det ikke sies noe positivt om Trump i NRK? Har de 73 % politisk venstrevridde av NRK’s ansatte bestemt seg for at de skal drive revejakten sin på Trump hele tiden og uten stopp? Sensurerer og vrir NRK flere NRK-redigerte nyheter på denne måten?

Ved siden av Trump satt NATO’s generalsekretær, den tidligere statsministeren i Norge, som i en selvbestaltet avgjørelse – en fredag ettermiddag etter regjeringsmøtet, uten å varsle Stortinget, via sin mobiltelefon – sendte norske bombefly ned til Libya på en bombehappy ekskursjon for å hjelpe USA med desimeringen av Libya og Gadaffi. Trump visste veldig godt hva Stoltenberg som statsminister hadde gjort i Libya, og Trump visste veldig godt at Stoltenberg skulle ha vært stilt for Riksrett i Norge for det. Det har NRK aldri villet fortelle oss. Men Trump fortalte det oss, uten å stave det for oss. Stoltenberg stod skolerett for USA’s president der han satt. Stoltenberg forstod leksa han fikk. Det så vi på ansiktet hans.

Jeg gleder meg til å se ansiktene på revejegerne i NRK den dagen de skal bli nødt til å rapportere når Trump får Nobels fredspris, for det får han – enten alene eller sammen med presidentene i Nord- og Sør-Korea. Jeg kommer til å le meg ihjel – av NRK!

Glærum, Kvitsunntida – 2018.

Måtte Ånden komme over Eder!

Hilsen Dordi Skuggevik

Dommerne i Spania.

På internett i gårkveld kunne jeg lese at det var bare halve dommerkollegiet i Spania som streiket, og de streiket bare tirsdagen denne uken. Det betyr at bare noen av dem streiket – og det akkurat på denne ene dagen, da min sak var oppsatt for behandling. Max uflax!

Sinnet tok meg. Jeg skrev opp en oversikt over utgifter på 13.000 for denne bomturen og sendte den til advokatfirmadamen + sendte 5-6 andre mailer til henne. Jeg sa at jeg kommer til advokatkontoret idag kl.10. Dommeren må klare å skvise inn saken min før jeg drar, skrev jeg – for du sa den bare tar 5 minutter!

Den som lever får se.

Barranco de la Verga, 24.mai – 2018.

Doridi S.

Bokomtale: Charles J. Chaput – Living the Catholic Faith. Rediscovering the Basics. (Å leve den katolske tro. Å gjenoppdage det grunnleggende.)

 

Charles J. Chaput, fransk-indiansk amerikaner, erkebiskop av Philadelphia, har skrevet 3 bøker. Jeg leste den siste først, om å leve den katolske tro i en etterkristen tid, som fremmede i et fremmed land. Lenger ned på bloggen finnes omtale av den. Etter å ha lest den, begikk jeg  mitt første bokkjøp på www.amazon.com og Chaputs to første bøker kom prompte i posten.

Da jeg avsluttet lesingen av hans første bok i ettermiddag, skrev jeg til min tidligere professor i fransk litteratur: – Det er som å ha vært på en kjøretur med ham i en toseters Jaguar. Hans penn har fart, presisjon, klarhet og vidd. En fest! Jeg skal kjøpe en stabel og gi til alle mine gudbarn, katolske og ikke-katolske.

Chaputs målgruppe er igjen hans katolske landsmenn i USA, men det han skriver angår mennesker av alle konfesjoner og også ikketroende – de av dem som ikke har noen fordommer. For alle kategorier lesere er dette igjen en «peptalk» som berører mange basale tilstander i vårt samfunn av idag, og som vi må tenke igjennom, uansett hvilket ståsted vi har. Og her får vi virkelig «tenkehjelp»! Det går så busta fyker, og leseren må lese fortere og fortere for å holde tritt med Chaput. Men det går greit, fordi han er så klar og har så lett flyt i pennen. Som med hans bok nr. 3 – går det ikke lenge før det første latteranfallet kommer, fordi han igjen og igjen treffer spikeren så veldig på hodet i en materie som er dypt alvorlig.

Uansett hvilken konfesjon man tilhører, er boka en hjelp til å komme seg ut av den oppskrytte «barnetroen» og inn i en voksentro. «Den katolske troen,» skriver Chaput, «er alltid personlig, men aldri privat!» Med det mener han at troen og praksisen av den er fundamental for samfunnet, for at det å være menneske i verden skal bli en så god opplevelse som mulig. Her må vi igjen minne oss på at Chaput også har studert psykologi i tillegg til sin prestelige filosofi og teologi. Han dveler mye ved familien som samfunnets grunnenhet, og går grundig tilverks på dette punkt hvor statistikken viser at familien er under angrep, og har vært det en tid nå – og han varsler om hvor skjebnesvangert det kan bli for menneskeheten.

Idag vil mange lesere være så indoktrinert av vår tids vedtatte «sannheter», at det vil være et hinder for dem i å lese Chaput. Derfor vil jeg anbefale dem å legge dagens briller av seg, sammen med sine moderne fordommer, og forsøke å få tak i hva Chaput virkelig sier til oss når han tar pulsen på vår tid. Da vil ikke Chaput bare være forfatter av et utvidet kurs for unge katolske mennesker som skal utvikle en voksentro, men for alle som lever i denne verden i dag.

Vi gir ordet til Chaput her til slutt: «Gud trenger ingen anonyme kristne, kristne som forsvinner i mengden, kristne som ikke skaper bølger. Vi er her for å «rock the boat»! Det er det det betyr å være surdeigen!» Han siterer selv St.Johannes Paul II: «Tro som ikke transformeres til kultur er en død tro.» Og Desmund Tutu: «Jeg forstår ikke helt hvilken Bibel folk leser, når de antyder at religion og politikk ikke hører sammen.» Det er her på det punktet Chaput tar sats til sin bok nr.2: Gi Cæsar hva Cæsars er – om hvordan ta med seg sin kristne tro ut i samfunn og politikk, en bok som ble en bestseller, og som nå skal åpnes straks jeg lukker PC-en.

Gran Canaria, 22.mai – 2018.

Dordi Skuggevik

Dommerstreik i Spania.

Hvorfor sitter jeg her nede på Gran Canaria mens vårunderet folder seg ut hjemme i hagen min? Jo, av alle uker i året, skulle det bli denne at saken min om kontrakten med Anfi del Mar skulle opp i domstolen i Maspalomas.

For 2 år siden betalte jeg 130.000 N.Kr. i forskudd til advokatfirmaet for at de skulle ta saken om å få avsluttet en kontrakt som ulovlig går inn i evigheten. Da jeg snakket med advokaten igår, sa han at det var mulig det ble dommerstreik i Spania i dag, men at de kanskje skulle klare å få denne saken igjennom likevel før jeg drar hjem på lørdag. Sånn gikk det ikke. Helt fånyttes stod jeg opp kl. 04.30 sist lørdag og kom meg på flyet fra Værnes og ned hit. Og kommende lørdag blir det å stå opp kl. 04 og komme seg på flyet kl. 07.30 hjem igjen. Sånn kan det gå.

Kontaktdamen min hos advokatene ringte og sa at dommerne roper om frihet og demokrati i forbindelse med statsbudsjettet, men alt de vil er selvfølgelig å ha mer penger, sa hun. Vaskedamen som kom innom idag, skiftet alt på senga etter 3 netter og handfór hele leiligheten med koster og kluter. Hun var svært glad for å ha jobb, sa hun, men det er bare politikerne som tjener penger her i landet, la hun til.

Ellers er det stille her. Ingen kjente nesten, så en får underholde seg som best en kan. Havet er like kaldt som fjorden hjemme om sommeren, men jeg kaster meg uti og svømmer 300 meter hver dag. Og heldigvis har jeg med bøker og PC. Det kommer snart en ny bokmelding. Pass på! Pass på!

Anfi del Mar – Beach Club, 22.mai – 2018.

(Ja, jeg bor her mens jeg kjører sak mot dem…tro det eller ei!)

Dordi S.

Forskjell på katolsk messe og protestantisk gudstjeneste.

Folk spør ganske ofte meg som katolikk – om hva som er forskjellen på katolsk messe og protestantisk gudstjeneste. Jeg kom til å tenke på det nå sist søndag da jeg satt i den katolske kirken her i Arguineguin på sydkysten av Gran Canaria. Dette har vært min katolske sognekirke her på øya i 18 år.

En forskjell som en lett kan oppleve, er hvis en kommer inn et kvarter før den katolske messen på søndag formiddag begynner, og så et kvarter før den norske protestantiske søndagsgudstjenesten begynner kl.18 om kvelden når nordmennene låner den katolske kirken, og 400 sitter, 200 står og 200 ikke kommer inn – og presten sier: – Velkommen til kirken her hvor naboen ikke kan se at du er kirkegjenger! (Og så ler alle.)

Siste kvarteret før den katolske messen begynner, er det dønn stille i kirken. Om noen må si noe til noen, er det med lav røst og diskret. Folk har en stille stund, og innstiller seg på sitt møte med Gud. Men, slik er det ikke hvis du går inn til de norske protestantene siste kvarteret før gudstjenesten deres begynner: Det er som å gå inn i en steinknuser! Alle snakker så mye og så høylydt de bare kan. En utrolig støy!

Slik var det ikke i min protestantiske barndom før klokkeren høytidelig kom fram i kordøren og leste kirkebønnen – Eg er komen inn i dette heilage huset ditt, for å høyra kva du Gud Fader vil tala til meg. Da var det helt stille, og veldig høytidelig. Folk stemte sinnet til andakt og høytid og møtet med Det hellige, slik som katolikkene fremdeles gjør.

12.mai dette år satt folk andektige i Tingvoll kirke fra 1180 – nyvasket og stivpyntet og helt stille, mens de ventet på at presten skulle komme opp midtgangen med årets kull av fint pyntede konfirmanter. Men – minsanten – der kom prestinnen inn alene, gikk opp til lesepulten og la i vei så rent hverdagslig med en omfangsrik informasjon om alt som skulle skje. Høytiden og nærværet av Det hellige var plutselig borte, og alt ble hverdag og praktisk – og forventingen om det uventede var borte på et blunk. Så gikk hun ut igjen og hentet konfirmantene…men da var fortryllelsen borte som en såpeboble som brister.

«Messen er en iscenesettelse, et teater,» sa min professor i fransk litteratur fra sitt kateter på universitetet i Trondheim en gang. Ja, nettopp! Hvis noen står fram foran sceneteppet og forteller oss om alt som skal skje ut gjennom teateroppførelsen, så kan vi jo like godt gå hjem før selve forestillingen begynner. Opplevelsen er allerede dau. Denne dagen i Tingvoll reddet egentlig organisten fra Nederland opplevelsen, sammen med koret og Mendelsohn med Bach i bakgrunnen. Forrige gang jeg var der på konfirmasjon, klarte ikke kirkemusikken det. «Gud gjemte seg i veggene,» skrev jeg senere om det. Dessuten var det ingen nattverd på noen av konfirmasjonsgudstjenestene. Den katolske messen er nattverden. Nattverden er messen. Gud kommer til oss i brødets og vinens  skikkelse – helt reelt. De hostiene som blir til overs, blir lagt i skapet som kalles Tabernakelet, og der brenner det alltid en rød lampe ved siden av – som forteller at Gud er reelt til stede inne i Alterskapet, mens hos protestantene blir hostiene som er til overs til kjeks igjen, og tømmes tilbake til kjeksboksen, som en katolsk pater en gang sa. Det er det som er den store forskjellen. Men, det er en lang historie, som vi skal la ligge her.

Gran Canaria, 22.mai – 2018

Dordi Skuggevik