Forfatter: dordis

Tyrkias siste frie avis er døende. Dette melder NRK. President Erdogan leder nå Tyrkia inn i et islamistisk totalitært diktatur. Han er Tyrkias neste sultan i en gjenopplivning av det tyrkiske sultanatet – Ottomanerriket.  80 millioner tyrkere er en stor befolkning i et land. Tyrkia har også avlevert mange av sine millioner til resten av Europa. 4 mill. bor i Tyskland. Omtrent alle italienske restauranter i Europa drives av tyrkere. Selv i den lille Glærumsvika på Nordmøre – i Surnadalsfjorden – der jeg bor, selv der er nå ett av husene blitt bolig for tyrkere. Kort sagt: Islam har etablert seg her i grenda mi, så utrolig det enn kan høres.

Jeg synes tyrkerne er sympatiske, flotte, dyktige folk – de av dem jeg har møtt personlig, men de er alle sekulære muslimer, moderne mennesker som ikke ønsker å underlegge seg Islams gledesløse pekefingerideologi. Jeg trodde inntil Erdogans valgseier og innsettelse som president i Tyrkia, at Tyrkia var på vei inn i moderniteten og demokratiet fortsatt, men så – så fikk jeg se Fru Erdogan ved Erdogans side under innsettelsen som president: Hun stod der med en fast surret hijab på hodet, og siden har hun stått ved hans side i hijaben sin – og med en meget besluttsom mine. Det spørst om det ikke er fruen som er motoren i Erdogans islamisering av Tyrkia. Da jeg for 2 år siden så den nye presidentfruen i hijaben sin, skrev et stykke på bloggen som jeg setter inn igjen idag, 9.mars, 2018 – her, for det skulle vise seg at mine bange anelser stemte med den videre utviklingen:

Fru Erdogans hijab.

Da presidenten av Tyrkia, Recep Tayyip Erdogan, stod frem etter valget hvor han var blitt Tyrkias president, fremstod hans gemalinne ved siden av ham i hijab og med bister mine. «Takk skjebne,» tenkte jeg, «nå står arven etter Mustafa Kemal Atatürk for fall, Tyrkia vil gå baklengs inn i en islamisert fremtid.» Og det gjør Tyrkia nå.

I 2012, på rundtur i vestre Tyrkia, var vår tyrkiske guide en kvinne først i 40-årene. Hun hadde krøllete hår som danset i friluft, generøs utringning og kort, bølgende skjørt. I Izmir kom hennes mann og datter på 9-10 år og bodde sammen med oss. Ektefellene var den ene – sunni, den annen sjia, men for dem hadde det ingen betydning, sa hun. De var begge akademikere. 99 % av Tyrkias befolkning er muslimer, men bare 50 % er praktiserende muslimer, forklarte hun. Erdogan ble president med en svært liten margin, reddet av de praktiserende muslimene i innlandet.

Jeg er redd at neste gang noen får denne dyktige kvinnelige guiden på bussen, så vil hun gå i fotsid, tykk, maskulin vinterfrakk med herreslag, og med innpakka hau. For da jeg ble igjen på et hotell i Antalya i to uker, etter at gruppen min dro hjem, så var det sent i sesongen, og tyrkere fra det indre av Tyrkia bodde på hotellet til utenom-sesong-pris. Alle kvinnene var kledd i fotside, maskuline, tykke vinterfrakker med herreslag – og med innpakka hau, selv ved middagsbordet om kveldene. Det er disse folkene som med liten margin har valgt Erdogan til president. Og var det han som iscenesatte «militærkuppet» nettopp – for å unngå at Militæret i Tyrkia, med loven i hånd, kan avsette ham ved militærkupp, for å redde Atatürks moderniseringsprosjekt i Tyrkia? Alt tydet på det – for den som kan trekke logiske slutninger. Det ser ikke pent ut for Tyrkia nå. «Militærkuppet» ville ha artet seg langt mer profesjonelt, dersom Militæret hadde begått kuppet. «Militærkuppet» er uten tvil Erdogans «Riksdagsbrann». Nå har han bløgga ledelsen av de militære styrkene, og har helt frie hender til å gjøre hva han vil i Tyrkia. Takk skjebne, for at det skjer før Tyrkia ble medlem av EU!

Glærum, 18.juli 2016

Dordi Skuggevik

Ambassadør Carl Schiøtz Wibye sin bok Terrorens rike om Saudia Arabias store pengebruk på å utbre «ørkenislam» – Wiabismen i verden, er en bok som er blitt tiet til døde av norske media. Jeg har kjøpt en stabel og delt ut til slekt og venner, og de er rystet over hva vår tidligere ambassadør til flere land i Midt-Østen – derav 5 år til Saudi Arabia, har å fortelle. Den ble utgitt på Gyldendal i 2017. Jeg henter her opp igjen og legger inn på nytt, min omtale av boken på engelsk, som ble sendt til Washington Post og til Det hvite hus. Fra begge adressater fikk jeg etterpå i lang tid inn meldinger om dette og hint. Jeg setter omtalen opp igjen i forbindelse med at jeg satte opp igjen omtalen av Michel Houellebecqs «Underkastelse». Ambassadør Wibyes bok er en bok som absolutt alle bør lese! Omtalen her skal jeg skrive om til norsk en av dagene, for å minne media på deres mediadrap på denne boken som kanskje er den viktigste boken på norsk på mange år.

*****

Finally we got a book that tells us “what the hell is going on”! The earlier ambassador of Norway to Saudi-Arabia, Carl Schiøtz Wibye (70), has spent his 2 years quarantine after 40 years in the diplomacy – to write a book where fragmentary news about the activities of the islamists are finally placed in a landscape, in a context, in the line of history – so we at last can know what has been going on, and what is going on right now, because he brings everything very much up to date. The book came on the market here in Norway on the 9^th of February, but the first edition was sold out already a few days later. He gives us a full view of the situation, which finally gives us an overview and thereby an insight in “what the hell is going on”. The nucleus of the book is to be found on page 232 in the Norwegian edition: “The steadily more widespread global terrorism can be traced directly back to the active mission activities of Salafism and Wahabism that for a whole generation was carried on the back of a massive economical support from the Gulf states, primarily Saudi-Arabia.”

Ambassador Schiøtz Wibye has through his years in the Middle East and on Balkan worked on collecting information which has led up to this book: Cairo – Ministerial attaché 95-97, Teheran – Ministerial attaché 97-99, Section director of the Foreign Department in Oslo: 99-04, Skopje, Macedonia – Ambassador 04-09, Riyadh, Saudi-Arabia – Ambassador 09-14. Throughout his service in the Middle East, he has travelled extensively on his motorbike and in neutral cars – talking to people he has met. He speaks the language of Macedonia and of the Arab world. It is probably difficult to find anyone who has a more substantial knowledge to write about these matters. He was an engineer in his military service, he studied at the Defence Academy of Norway, and he studied political science at the university of Trondheim, Norway.

Ambassador Schiøtz Wibye says in his book that this book is not a scholarly work. On this point I disagree, because he has an extensive amount of footnotes, a list of Arab Islamic terminology, and a long list of literature. His approach is very academic. He writes with an intellectual distance to his subject, the information is well administered in sections, and his language is very much alive, to be enjoyed both by lay and learned. It is a very dense text, because he is very accurate on names, dates, historical references. The skeleton of this book ought to be cut out and edited as an abbreviated edition for highschool students, for whom it ought to be compulsory curriculum. This book ought to be obligatory to read for all politicians, all journalists, all muslims – and just everybody. I dare claim that no one has studied this field so closely, over such a long period of time, as Ambassador Schiøtz Wibye, and also been able to transmit the knowledge to the readers, in such a successful way. His only weak point is when he refers to the Middle Ages of Europe, where he shows a thorough lack of insight, but that is another story.

The great pattern he lays out is in short the following: The desert people of the inner parts of the Arab peninsula, the Najd, led by uneducated, fundamentalistic preachers, in the 18^th. century married into the Saud family, and thus formed an unholy alliance that still rules Saudi-Arabia, with their version of Islam – the Wahabism, still the state religion, watched over by a religious police that makes KGB and the Gestapo seem rather like boy scouts in comparison. This alliance would probably have eroded, he says, if the oil wells had not been discovered. With the strong flow of money into Saudi-Arabia from the rest of the world to buy oil, the money fertilized the spreading of this radical version of Islam in a most efficient way, where they primarily filled the void in countries after wars and collapse of rule. These countries needed new infrastructure, schools and hospitals, but what they got was concrete box mosques, Koran schools, desert fundamentalist imams, the twisted Wahabi translation of the Koran – and they poured out angry young men without any education for taking part in a society, but eager to commit atrocities to become martyrs. Then “the chickens came home to roost” as the author writes. These young angry men had no schooling for taking part in the society, but turned against their makers, hitting Saudi-Arabia in the 2003 bomb raids – like boomerangs, like a monster that Saudi-Arabia had created and then lost control of. Saudi-Arabia, the epicentre of the last 40 years of this process, now tries to calm down things and mend their sins, but the circular waves the process has created – now spread across the planet like a slow tsunami we cannot avoid, the author writes. He is not optimistic, to say the least.

The flow of western money into Saudi-Arabia’s oil exportation system, which has financed 40 years of monumental spreading of the brutal Wahabism with all the horrific terror attacs we have vitnessed, this money flow must be stopped. This seems to be the author’s conclusion. The reader might think – that is perhaps why President Trump now is so eager to build the pipeline through the Dakotas, to become independent of energy import. The next step to choke the money stream into Saudi-Arabia, must be to develop our cars to run on hydrogen, which we can extract of sheer water. Then comes all the work to rid the world of the poisonous Wahabi and Salafism teachings. To do that work, the world will need the help of all muslims educated at our western universities, those universities that still are not silenced by money donations from Saudi-Arabia, named “The Kingdom of Terror” by the author.

The twisted Wahabi version of the Koran, the Hilali/Khan Koran, ought to be taken out of circulation, and be substituted by a more neutral version, the author writes. But this will be a heavy task, since the Hilali/Khan Koran was distributed around the world, for free – no pay, by the millions from Saudi-Arabia. Ambassador Schiøtz Wibye’s revealing and enlightening book ought to be translated into Arab, French and English – quickly, without delay, and be distributed the same way to enlighten especially the muslims of the world. For as the renowned French religion philosopher Renan wrote in the 19^th century: – The best service you may render a muslim, is to rid her/him of Islam. That freedom war will have to be fought with intellectual weapons, like Ambassador Schiøtz Wibye’s masterly book.

His book is edited by the old and renowned Gyldendal Norsk Forlag A/S, Norway.

Title: Terrorens rike.

www.gyldendal.no

Norway, February – 2017,

Dordi Skuggevik

Cand.Philol. of the Univ. of Trondheim, Norway.

Chevalier of the French order of Arts and Lettres.

Sendt til Washington Post.

Innledning:

Fordi det nå omsider dukker opp omtale av, og referanser til – Michel Houellebcq’s bok «Soumission» – ‘Underkastelse’- på norsk, setter jeg her opp igjen den omtalen jeg skrev om boken før den kom på norsk. Den gangen, i mars 2015, ville ikke noen publisere denne omtalen, og derfor opprettet jeg denne bloggen –  for å få komme til orde i Norge om Houellebecq, og om denne boken, spesielt. 

Igår – på «Verdibørsen» ble denne boken gjenstand for samtale, uten at den som refererte til boken, hadde forstått bokens budskap, og vedkommende kunne heller ikke uttale navnet på forfatteren korrekt. (Noe som blir mer og mer vanlig i NRK.)

Dessuten hadde vedkommende ikke fått med seg at ordet Islam på arabisk betyr underkastelse. Det var noe jeg lærte i historietimen i 5.klasse på min landsens 2-delte folkeskole i 1957.

Houellebecq er det normanniske navnet Holbekk, selvfølgelig, men skrives idag annerledes, og uttales «Hvellbekk».

På hovedfagsstudiet i fransk på Dragvoll rundt årtusenskiftet, stiftet jeg kjennskap med Houellebecq. Hans ‘Elementære partikler’ som på norsk fikk den tåpelige tittelen ‘De minste bestanddeler’  – var hoveddelen av et særemne jeg tok. Siden har jeg lest alt jeg har kommet over av Houellebecq. Men, det skulle ta tid før norsk offentlighet i Akademia og i Media oppdaget denne forfatteren, som mer enn andre tar vår egen tid på pulsen. Dessuten ser de ut til ikke å forstå ham, for han påpeker det ubehagelige med at Europa er i ferd med å bli overtatt av Islam, noe som vår tidligere ambassadør til Saudi Arabia – Carl Schiøtz Wibye, bekrefter i sin bok «Terrorens rike». Omtale av den finnes lenger nede på bloggen her. Dette er også en bok som norsk Akademia og Media gjør alt de kan for å ignorere, noe som skal komme til å koste oss dyrt litt lenger fram i veien.

 Opprinnelig omtale av Michel Houellebecq – ‘Soumission’:

Kompisen i Paris har sendt Houellebecq’s siste bok i posten: Jeg åpner den midt i, legger ansiktet ned i det kremgule, lette, porøse papiret og snuser inn duften av ny bok. Forventningen er stor. Jeg stiftet bekjentskap med Houellebecq på mitt hovedfagstudium sent i livet – og skrev en større oppgave basert på hans «Les particules élémentaires».

Denne nye er ennå ikke kommet på norsk, men «Kulturhuset» omtalte den, uten å røpe kunnskap om at ordet Islam betyr underkastelse. (Det lærte jeg på min 2-delte, landsens skole – i 5.klasse.) «Kulturhuset» kjente åpenbart ikke til historien til Houellebecq’s mor. Han skriver om henne et sted, at da hun stakk av fra mann og to sønner, ble hun hippie, og deltok senere i alle opprørsbevegelser – og han sier til slutt: «Hennes siste bedritne opprør var å bli muslim.» Hans mor skrev senere en bok der hun tar til motmæle mot sønnen, men den står fremdeles ulest i min bokhylle og venter på bedre tid i leserens liv.

I «Soumission» finner vi straks igjen hovedtemaet fra «De elementære partikler» (Jeg liker ikke å bruke den dårlig oversatte norske tittelen!) Her er vi igjen i det moderne menneskets univers, hvor enkeltindividet sviver i sin bane som nøytronene og protonene i atomet – rundt kjernen, uten å komme borti hverken kjernen eller de andre partiklene i sine baner. Kontaktpunktet med andre mennesker er bare det raske, upersonlige knullet, hvor mannen ikke finner hullet i kvinnen hvor nytt liv oppstår, mens kvinnen eter hans sæd, eller mannen kjører sin sæd rett i kvinnens kloakk – en tilstand som betyr endestasjonen for slekten og stammen. En tung symbolikk. Vi slipper heldigvis å være med på fullt så mye gledesløs sex i denne boken som i «De elementære partikler». Vår hovedperson, som er en skattet litteraturprofessor med doktorgrad på en 1800-tallsforfatter, har videreført sin praksis fra studietiden, med å plukke opp en ny studine-elskerinne hver høst. Det nye er at han kommer til å finne en jødisk studine som overrasker ham med å ha et forhold til sin familie: Hun går hver kveld hjem og holder måltid med sine foreldre og hjelper lillebroren med leksene. Hun skal også vise seg å ha tilhørighet til sin stamme: Hun blir med familien når de emigrerer til Israel. Lengselen mot en slik tilhørighet skal komme til å plage ham, samt savnet av samleiene med henne som var på et personlig plan, i motsetning til hans praksis ellers. Bevegelsene i hennes vagina, når de ligger sammen, røper sannheten i hennes tårer og sannheten i ordene når hun sier at hun elsker ham, og begge vet det er siste gang, før hun reiser for å slutte seg til stammen. For første gang har han møtt tilhørigheten, og hans sorg blir stor og sann. Han, som lever med en oppløst familie, hvor moren allerede er begravet på det offentliges bekostning når han får vite at hun er død, og som ved farens begravelse blir klar over at faren har hatt et tiårig livskapittel med en ny kvinne, uten at han har hatt kjennskap til det. Hans eneste ledsager i livet er en død person, forfatteren fra 1800-tallet som han tok doktorgraden på, og som han stadig vekk relaterer seg til mens livet går sin livsfjerne gang. Houellebecq går her tett innpå sine tema som har fulgt ham hele veien: Familieoppløsningen som etterlater individet i sin ytterste ensomhet, vår kulturs blindgate og Islam som fyller tomrommet og utraderer våre historiske monumenter og våre spor på jorden.

Det er slitsomt å lese seg gjennom den første delen av boken, for Houellebecq henvender seg til et svært smalt publikum: Seksjonen i universitetet som befatter seg med litterær analyse. Han kjenner miljøet godt, ser det ut til. Leseren må spørre seg om hvorfor han har valgt denne smale målgruppen. Overraskelsen er derfor stor, når en helt bakerst i boken finner en notis hvor han forteller at han aldri har studert litteratur på universitetet, men takker en dame som har gitt ham innsikt i det, i hans research før skrivingen.

Parallelt med hovedpersonens akademiske liv, der både han og hans kolleger som befatter seg med 1800-tallslitteraturen, står med hodet ned i fagkretsen sin, uten særlig øye for det som ellers skjer rundt dem, der sklir Islam inn i samfunnet. På deres hagefest oppe ved Théâtre de la Bruyère, Metro Saint Georges, hører de detonasjonene av to bomber som går av i retning Seinen, men det forstyrrer dem ikke særlig. Her møter vår professor en ny kollega, og blir med ham hjem for ytterligere samtale utover natten. De passerer to steder sentralt på høyre bredd hvor byen står i brann, uten at dette penetrerer deres nøytronbaneskall. Symbolsk nok bor kollegaen oppe i en blindgate – en gate uten utgang, som det heter på fransk. Altså: Her stopper deres sivilisasjons utvikling, rett og slett. De betrakter objektene i den nye kollegaens interiører og identifiserer dem i forhold til Frankrikes storhetsperioder, Louis XVI etc. etc. Som strutser står disse 1800-talls-litteratene med hodet nede i sitt 1800-tall, og mangler enhver antenne for det som skjer i byen akkurat nå. De står fast i en fortid og har ingen fremtid.

Helt ureflektert, uten at det har kommet i kontakt med hans intellekt, gripes vår professor av en underliggende angst og panikk for en kommende borgerkrig. Men angsten når ikke bevissthetsnivået: Han bare hiver seg i bilen og kjører sørvestover i Frankrike. Målet er Spania, hvor spanjolene kastet ut Islam etter arabernes 800-årige okkupasjon. Men, han havner i Dordogne – «Det dype Frankrike». Media går i svart: Bare snøfokk på TV og gresshoppegniks i radioen. På veien møter han resultatene av vold og forferdelse: Den ansatte på bensinstasjonen ligger død i en blodpøl på gulvet, et par andre lik ligger utenfor. Men, 1800-tallsspesialisten er så fjernet fra virkeligheten at det trenger ikke inn forbi hans nøytronskall og inn i noen bevissthet. Dordogne er ikke bare «Det dype Frankrike», men her fordrev Cro- Magnon-mennesket Neandertalene, og de etterlot sine hulemalerier her for 17000 år siden. Vår professor har oppsøkt menneskets startpunkt i Europas historie. Intet mindre. Han ender, ikke tilfeldig, opp i byen Martel, som bærer navnet til Karl Martel (= Hammeren), som stanset Islams invasjon av Europa nord for Pyreneene på 700-tallet.  Han oppsøker etterhvert også områdets tunge valfartssted og eksponerer seg for Kristendommen og Guds Mor noen dager, bare for å oppleve den plutselige tomheten den siste dagen, når han innser at også her har han mistet tilhørigheten. Houellebecq fletter inn stedsnavnet Moissac her nede i Dordogne, uten å gå inn på hva det er, unntatt å indikere at det er herfra de stammer – alle gamle kirker og kapeller. Men, en fredag før den stille uke i 1988, på vei til L’Abbaye de Fontfroide, lenger sør, stod jeg sammen med en ung franskmann foran den romanske portalen i L’Abbaye de Moissac. Til høyre i portalen står en lang, tynn og sørgmodig Jeremias og synger sin klagesang: «Jerusalem, Jerusalem, vend om og søk din Gud!» «Jeg gleder meg slik til å synge Jeremia i påsken,» sier den unge franskmannen, som til daglig er investment banker og flytter penger mellom Tokio, New York og andre store steder. Men, hos vår professor kommer ikke Moissac innenfor skallet i skallen. Står der bare som en påminnelse uten gjennomslag, som lyden av en gong fra urtid og fjernt opphav. Også for leserne som mangler referanser, vil navnet på dette stedet på veien til Santiago de Compostella passere ubemerket. Men selv om Jeremias står her og synger sitt «Convertire» – vend om, så dreier det seg ikke lenger om å konvertere til noen Kristendom i Frankrike, men til Islam.

Når vår professor returnerer til sin hovedstad og sitt universitet Sorbonne, har sosialistene sørget for å gå i regjering med det nye partiet i Frankrike «Det muslimske brorskap». Formål: Hindre Marine Le Pen i å bli president. Heller Islam enn Le Pen! Prisen: Frankrike får en president Ben Abbes som bekjenner seg til Islam. Hans visjon er at Middelhavet igjen skal bli et «Mare Nostrum» i et gjenopprettet «Romerrike» – men med Islam som regjerende ideologi. Sorbonne er kjøpt opp av Saudi Arabia. Ingen kvinner har lenger tilgang på møtene. Studinene er hyllet i niquab. Vår professor befinner seg plutselig som pensjonist i en alder av 53 år, fordi han har ikke rukket å konvertere til Islam. Han har vært ute av byen grunnet et uforklarlig panikkanfall. Hans kolleger som i mellomtiden har konvertert til Islam, har fått tredoblet lønnen. Han får omsider tilbudet, og her går fortellingen, i hans refleksjon – over i 1.kondisjonalis – «og så skulle jeg……» Vi vet ikke om hans forestillinger i 1.kondisjonalis skal komme til å bli realiteter, men vi ser at det som kommer til å avgjøre det, er noe så banalt som at han igjen «skulle få» tilgang på studinene, for hvem niquaben ikke «skulle komme» til å være noe hinder for at han igjen «skulle kunne»  plukke seg en studine-elskerinne for sesongen. Han tror til og med at de «skulle komme» til ham i verdighet og «skulle føle» seg beæret over at han «ville beligge» dem. Hans blindgate er uten utgang. Tomheten i ham «ville kunne» erstattes av Islam i ren nyttehensikt. Og på siste side står det bare en enkel setning – helt alene: «Je n’aurais rien à regretter.» (Jeg ville ikke ha noe å angre.)

Nettopp! Han ville ikke ha NOE å angre. Han er tom, og klar for påfyll av hva det skal være.

Så hva er det Houellebecq vil si oss? Han forteller det oss igjen og igjen. Intelligensiaen, som er målgruppen denne gang, og som skal våke over vår kultur og vårt samfunn, de sover på vakt. Han sier det rett ut: Det de driver med innenfor litterær analyse er en helt bortkastet aktivitet. Han setter fingeren på sannhetspunkter som gir leseren en fest hver gang, og flere av hans spådommer i denne boken er gått i oppfyllelse rett etter lanseringen som foregikk selvsamme dag det smalt i Charlie Hebdo. Selv den selektive mediatausheten han skriver om, slo til etter Charlie Hebdo – også i Norge. Man skulle ikke provosere Anti- Islam. Den kommende borgerkrigen i Europa fortsetter å plage leseren når boken lukkes. Houellebecq er dypt pessimistisk på vegne av vår europeiske kultur. Etter Oriana Fallacis for tidlige død, er han vår viktigste røst i ørkenen som brer seg, og hvor stadig flere intellektuelle struts står med hodet i sanden, mens beduinene tar over.

Gran Canaria, mars 2015

(Omtalen er skrevet før boken ble oversatt til norsk.)

Dordi Skuggevik

Lektor. Cand Philol.

Vi har siden kort tid fått et oppkonstruert fiendebilde av Russland. Jeg begynte å observere det når den nye generalsekretæren for NATO – Jens Stoltenberg fra Norge, begynte å stå på TV-skjermen med en indignert mine og riste med hendene og utrope Russland til vår primærfiende. Den store anklagen var anekteringen av Krim. – Så, hva var det Russland gjorde med Krim? Russland tok bare tilbake en gammel del av Russland som Krustsjov gav bort til Ukraina – som en sjarmeringsgave til sin kone som var derfra. I fylla, gjorde han det, sier de som er riktig sure på Krustsjov for dette. Russland var i sin fulle rett til å ta sin gamle landsdel Krim tilbake.

Jeg satt et år til bords i Paris med min au-pair-familie der husherren var fra Krim. Han var 4 år da mor og mormor flyktet med ham fra revolusjon og sultedød på Krim. I Frankrike ble han en av de store fornyere av fransk teater etter krigen. Han var en fri intellektuell, åpen til alle kanter – og Krim ble aldri omtalt som annet enn russisk. Og han selv var russer, presiserte han. Han snakket alltid russisk med moren på telefonen om morgenen når jeg pusset støv i salongen. Hvis Krim ikke hadde vært russisk, så ville jeg ha oppfattet det.

Når NATO og verdens politikere bruker Russlands anektering av Krim som påskudd for å skape et nytt fiendebilde av Russland, så er de på ville veier. Farlige – ville veier.  EU burde gå i bresjen og åpne for samarbeid på alle plan med Russland, med det mål å inkorporere Russland i EU’s sfære, og kanskje til og med i EU.  Russland er både asiat og europeer – ja, men mest europeer. EU bør stå opp mot USA’s fiktive bilde av Russland, et bilde som er svært teoretisk – som det meste av de bilder USA har av verden – fordi USA ligger så langt unna alle andre land.

USA, EU og NATO bør innse at de og Russland har en felles meget farlig fiende: Islam. Islam ligger som et belte under Russlands myke buk, og Islam kommer inn i alle våre land gjennom våre flyplasser. De som bærer med seg Islam, setter ikke denne bagasjen fra seg på trappa. Det er denne totalitære politiske ideologien, den siste av de store statiske, imperialistiske ideologiene som er faren for både NATO-land, EU og Russland. Men, samtidig utvikler Kina nå en ny og farligere imperialistisk, kommunistisk diktatur-hybrid. Der kommer Islam til å møte veggen. Trolig vil det kommende «Armageddon» i verden bli et oppgjør mellom Kinas nye diktatur og Islam – der Islam vil tape. Imens driver Stoltenberg, NATO, USA og EU på med et antikvarisk fiendebilde av Russland. Skal man le, eller skal man gråte?

Glærum, 2.mars – 2018.

Dordi Skuggevik

Therese Johaug ble dømt av et internt tribunal – på grunnlag av interne regler, i en frittstående, privat organisasjon, noe som gav henne en svært omfangsrik straff: tap av troverdighet, status  og rykte, avbrudd i en viktig karriere og tap av store pengesummer. Spørsmålet som har plaget alle oss som klarer å tenke selvstendig uten påvirkning av media – er: Hvordan kan en person idømmes en så streng straff med så vidtrekkende konsekvenser av et tribunal som ikke hører inn under offentlig rettsvesen? Og dessuten: Hvordan kan hun bli dømt for dette, når vi alle vet at det er idrettslegen som er den skyldige i saken, selv om den private organisasjonen kan ha en fornuftstridig regel som sier noe annet? Johaug-saken bør være en så stor utfordring for vår lovgivende og dømmende makt her i landet, at justisministeren bør be domstolsystemet ta saken opp til behandling i offentlig rett. Hvis det ikke blir gjort, vil rettsfølelsen i det norske folk bli skiplet for ettertiden, og det er særdeles alvorlig. Dessuten vil idrettsleger heretter kunne gjøre hva de vil – og gå fri. Det kan bli skjebnesvangert, fordi vi vet at når en veddeløpshest blir sabotert, så er det enten treneren eller dyrlegen som har vært på ferde. Denne gangen var det idrettslegen som saboterte Johaug. Norsk offentlig domstol bør ta saken opp til gjennomgang og domfellelse av legen, og det må bli klargjort om sabotasjen av Johaug var villet, eller om det var sloms.

Therese Johaug besøkte, sammen med sin manager – Surnadal sparebanks «Næringslivsdagen» igår, tirsdag 27.februar. Mot slutten av sitt innlegg «Å stå i stormen» kom Johaug inn på legen som gav henne den skjebnesvangre leppesalven. Hun omtalte ham fremdeles ved hans fornavn Fredrik, hun la fremdeles for dagen et vennskapelig og koselig, ja – nesten kjælent forhold til ham – og forklarte at han hadde vært en stor støtte under rettergangen. Jeg var i grunnen kommet for å høre om hun kom til å nevne legen, og hva hun ville si, og hvordan hun ville ordlegge seg om ham. Da hun passerte meg på vei ut, stoppet jeg henne og sa: «Det er legen som er skyldig. Det er legen som har skyld i dette.» Hun skiftet ikke ansiktsuttrykk, men smilte som før. Siden igår har jeg grunnet på hvorfor hun bærer dommen uten å anklage legen. Det er to forklaringer: Enten har vi med «Stockholm-syndromet» å gjøre – der offeret tar parti for sabotøren/gisseltakeren, eller så har Johaug og hennes team landet på en strategi der de glir mest mulig ubemerket videre og inn i løypa igjen, bokstavelig talt. «Play it cool» – for å si det på engelsk, holde en lav profil for å unngå det som kan bli en stor, krevende og vidtrekkende sak som vil ta tid, krefter og penger. «Easy way out» – sier man også på engelsk – letteste vei ut av uføret. Det er derfor den norske justisministeren bør anmode norsk offentlig rettsinstans om å ta Johaug-saken opp til gjennomgang og behandling, for å unngå at idrettsleger heretter kan ha fritt leide til å gjøre hva de vil, og komme fra det skottfri, og det er skjebnesvangert for – ikke bare det norske folks rettsfølelse, men for norsk rettspleie i fremtiden.

Glærum, 28.febr. – 2018.

Dordi Skuggevik

Jeg kombinerer å stryke tøy og se på TV lørdag kveld. Jommen er det ikke nok et program om denne tungtvannsaksjonen på Rjukan! Det tar jo aldri slutt! Plutselig sitter jeg og ler høyt – ja, jeg skratter! Hvorfor gjør jeg det? Jo, i dette siste og nyeste programmet NRK sender om «Tungtvannsaksjonen» på Rjukan – der blir denne hendelsen blåst opp til dimensjoner hvor den slett ikke hører hjemme. Det blir for latterlig.

Nå graver arkeologer seg ned til kjelleren som ligger under massene fra da «tungtvanns-bygningen» ble lagt i grus av eierne etter krigen. De skal lage et valfartssted hvor de gamle sabotasjeheltene skal pusses på igjen og igjen. Hvorfor kan de ikke like godt kanonisere dem til helgener nå – etter all pussingen i over 70 år? Det hele begynner å ligne på en karikatur av seg selv. Ja, jeg er så lei! Norges tapte ære 9.april må bøtes på igjen og igjen, og Norge gnir og pusser på sine gamle helter som kostet mange sivilister i Norge livet – både direkte og som represalier, for disse sabotørene respekterte ikke konvensjonene for krig og okkupasjon, og de gav blaffen i at sivilister måtte betale regningene deres med livene sine.  Det verste var at disse drapene som ble bivirkninger av sabotørenes aksjoner, ikke gav noe resultat for krigføringen.

Dette omattatt og omattatt med den ene tungtvannsaksjonen med Rønneberg & co, tar for seg bare et lite bilde av situasjonen rundt tungtvannet. Ja, de var dyktige skiløpere, modige unge menn og dyktige sabotører, men hvor mange ganger skal man fortelle det, og hvorfor forteller man aldri at aksjonen ikke hadde noe slags resultat for utfallet av krigen? Man nevner heller ikke at dette var én av flere aksjoner. Aksjonene hadde hverken noen berettigelse eller noe resultat. 91 døde til ingen nytte! Likevel skal Rjukan skaffe seg turistmagnet og NRK skal skaffe seg nye heltehistorier på grunnlag av dette som var rene tragedier uten berettigelse eller resultat! Hvor langt inn i karikaturen av seg selv har de tenkt å gå?

La oss se på alle aksjonene, hele bildet:

Ifølge både Albert Speer (Erindringer) og overingeniør Jomar Brun, professor Tronstads nære medarbeider både på Rjukan og i London, oppfattet aldri Hitler at tungtvann kunne brukes til våpenproduksjon. Brun skrev boken «Brennpunkt Vemork 1940-1945» som utkom på Universitetsforlaget i 1985. Der gjengir han utdrag fra sine rapporter til Tronstad i England. Brun hadde god kontakt med vitenskapsmennene i Tyskland som bestilte tungtvannet. Allerede i juli 1942 fikk Tronstad beskjed fra Brun om at tyskerne ikke hadde planer om å lage kjernefysiske våpen, men kjernekraftverk. Likevel, 5 måneder senere, 19.11.1942 ble det sendt to fly og to glidefly fra England for å bombe anlegget på Vemork. Det eneste som ble oppnådd var at 41 briter omkom.

28.februar 1943 stoppet sabotasjeaksjonen til Rønneberg og hans folk tungtvannsproduksjonen en kort periode på henimot 3 måneder, så innsatsen til de modige menn fikk liten betydning.

16.11.1943 slapp 161 amerikanske fly nesten 1000 bomber over Rjukan uten å treffe målet. 21 sivile omkom.

20.februar 1944 gikk fergen «Hydro» ned på 430 m dyp i Tinnsjøen. Lasten med tungtvann og produksjonsutstyr skulle til Tyskland, men fergen ble sprengt av sabotører. 18 omkom, derav 14 nordmenn, den yngste 4 år.  Fire fat på 160 l som inneholdt en del luft, fløt opp. De inneholdt det konsentrerte tungtvannet. De hadde vært dekkslast. Tønnene med lut som inneholdt 2-3% tungtvann ble liggende under dekk i fergen. Alle fatene med tungtvann kom trygt frem til Tyskland. Der ble de året etter beslaglagt av Sovjet. Vi vet hva Sovjet brukte tungtvannet til… Imens gikk tungtvannsproduksjonen sin gang på Såheim Derfra ble det også sendt noe tungtvann til Tyskland.

Etter krigen reiste Brun til Tyskland. Der bebreidet han professorene som hadde arbeidet med tungtvannet at de hadde bedt om å få det.  De svarte: ”Hva skulle vi gjøre i en slik situasjon? Vi hadde lite bruk for luten, da det ville være meget vanskelig å utvinne tungtvann av den, men da de militære kom og spurte om vi ønsket å få den sendt til Tyskland, kunne vi jo ikke si at vi ikke kunne bruke den. Da ville de få inntrykk av at vi ikke hadde noe viktig å gjøre, og ville ha sendt oss til Østfronten.»

Jeg begriper ikke at NRK stadig skal fremstille aksjonen til Rønneberg og hans sabotørgruppe som om det var det eneste angrepet på tungtvannsanlegget på Rjukan. At de nå blåser det hele opp til dimensjoner som ikke kan begrunnes, det blir for latterlig. Vet NRK selv hvorfor de driver med dette – omattatt og omattatt? Instruksjon fra noen?

Som personlig PS vil jeg tilføye at jeg er glad for at vår store dirigent Arvid Fladmoe overlevde sprengningen av ferga på Tinnsjø. Selv om han mistet violinen i havariet, så berget han livet.

Glærum, 25.februar – 2018.

Dordi Skuggevik

Merkelig at ingen har sett på CO2-regnskapet, når et nytt felles sykehus legges mellom to byer. Det vil bli svært mye bilkjøring hver gang det er vaktskifte på sykehuset, og hver gang visittiden begynner og slutter. En flotilje av biler vil ta ut fra både Molde og Kristiansund hver gang disse skiftene kommer, og likedan retur-flotilje. Blind flekk for dette hos planleggerne?

Glærum, 23.febr.- 2018

Dordi Skuggevik

Idag, 23.februar, var det Bjørn Myklebust som hadde fått utdelt tommeskruen av NRK da han skulle intervjue samferdselsministeren i «Politisk kvarter». Dessuten hadde NRK gitt Myklebust beskjed om å ta i bruk terrier-idiomet. Skal si han rev og slet og kuttet i talestrømmen og resonnementene til ministeren! Det gikk så langt at Myklebust gjorde intervjuet til en karikatur av NRK’s intervjuteknikk. Og – for å si det med de britiske: «We are not amused!» – Vi synes ikke det er morsomt. Vi slår av radioen, rett og slett, for vi radiolyttere er lei av dette umorsomme sirkuset til NRK. Vi er lei av at NRK misbruker tiden til statsråder og andre opptatte personer på denne måten. Politikerne og andre intervjuobjekter bør rett og slett boikotte NRK!

Jeg har i 5 uker vært henvist til spansk TV. Spania har en lang tradisjon for «tortullas» – uformelle diskusjonsgrupper som du ofte kan oppleve i spanske barer og på plasser i lunsjpausene. De som er invitert til TV for å snakke om en sak, lener seg på denne tradisjonen. De som har kunnskap om saken, foretar en kultivert, normal samtale om saken, mens programleder holder seg helt i bakgrunnen. Slik kan den som sitter foran TV-en få innsikt i det som blir diskutert, ikke bare være vitne til en imbesil, disruptiv NRK-sport som gjør oss alle til idioter, og som tar opp tiden til seriøse folk. Boikott NRK! Møt ikke opp til intervju! Slå av radioen! Slå av TV-en! Send terrierne i NRK på kurs i spansk kringkasting og kast de fordømmade tommeskruene deres i havet! Vi er så lei!

Glærum, 23.2. – 2018

Dordi Skuggevik

Jeg bor midt imellom Trondheim, Kristiansund og Molde, med 2 timer biltur til hver av disse byene. Nå har noen bestemt at vi skal ikke lenger til Kristiansund, når vi skal ta røntgen, men vi skal til Ålesund. Dit er det med 2 ferger – ca. 6 timer fra her jeg bor i Surnadal. Det betyr overnatting før eller etter røntgenbildet tas, og det betyr – at hvis man er i jobb, så ryker ikke bare én arbeidsdag, men to.

Hvem har bestemt dette dumme opplegget? Jo, det har amatørene (=politikerne) som overstyrer fagfolkene – i dette tilfellet: økonomene. Også legene, for mange som må ta røntgen er syke på en måte som forverres av så lang transport. Hvem av dere som har bestemt dette – har selvkritikk nok til å stå frem og innrømme at dere har bestemt dette molboopplegget?
Det er slike idiotiske opplegg som gjør at halve Normøre vil gå inn i Trøndelag. Er det det som er målet?

Glærum, 22.2. – 2018
Dordi Skuggevik

Giske reiser rundt i den norske periferien og samler støtte. Med utdannelse i tekstanalyse, er det for undertegnede svært interessant å se på retorikken til Giske fra første runde forførerisk tale i Orkdal, til neste stopp i Surnadal igår. I Surnadal har han distansert seg fra kjernepunktene i sin første syndsbekjennelse i Orkdal, og han taler i Surnadal med større avstand til det syndsbekjennelsen dreier seg om. Sakens kjerne pakkes inn i større sekker: «negative saker» – «overskriftene» – «konfliktene» – «kampene» – «rammer» – «komplisert og krevende» – «krevende tid» – «varlingene mot ham». Det siste dreier seg altså om at noen har gjort noe mot HAM. Innforstått: Han er offeret. Alt dette har en underliggende virkning på et  publikum som ikke er klar over at de står overfor DEMAGOGEN – den politiske forfører. En forfører taler alltid med silketunge og skjuler sin agenda. Og opp spretter de forførte – og gir forføreren trampeklapp. Slik har det alltid vært her i verden, for svært få er istand til å kjenne forføreren på gangen. Det burde ikke vært så lett spill for en demagog overfor et publikum idag – men trist nok: demagogen har også idag et ganske fritt spill med sitt publikum.

Og hva er det demagogen Giske lover fotfolket på indre Nordmøre? Jo, han vil ihukomme dem i sitt Himmerik: Stortinget. Han lover å representere dem på Stortinget, for herfra er det jo ingen som representerer dere, sier han. Innforstått: Nordmøre inn i Trøndelag, selvfølgelig! Har han glemt vår flotte Ap-politiker Else May Botten? Hun bor riktignok på Molde – men hun er herfra! Klart hun representerer oss – men demagogen usynliggjør henne, for hun har deltatt i «Me too-kampanjen» må vite. Kanskje kan hun peke på ham neste gang!

Demagogen Giske salver så sitt publikum og smører det inn: 1: Han går så tjomslig fremover salen i dongeri og genser, der andre stiller i dress og slips, og han sier: – Det er dette jeg liker ved politikken – karbonadesmørbrødene, kaffen, samværet. (Hvor løgnaktig og kvalmende kan det bli!) 2: Og så smører han sjelen til surn’dalingene med Hyldbakk-sitat – og spår at våren kommer snart – både for dem og ham selv og oss alle sammen. Amen. Det er meg en gåte at alle ser ut til å gå på pinnen.

Hva vil skje fremover når Giske har gjort runden i periferien oppi dalom og utpå bygdom og nærmer seg Oslo med sin vervede hær? Jo, han kommer til å vinne, selvfølgelig – for folk vil bedras. Støre, som i lengre tid har fremstått som en tørr hams, vil måtte finne sin sydhavsøy hvor han kan gå inn i solnedgangen med sine millioner. Folk er lei av Hajik og at hun så lenge har prøvd å ligne på Munchs Madonna, at hun blir nødt til å forsvinne opp en sidegate når Giske gjør sitt inntog i Oslo by med alle som har sluttet seg til hans hær fra skog og fjell og daler. Han kommer til å bli statsminister. For det er slik det er: Folk vil bedras. Det eneste som kan stoppe ham, er et «showdown» med en kvinnelig slugger fra Bergen og hennes to valkyrier.

*

Men, én ting lurer jeg på: På bønnemøtet og hyldningsmøtet i Surnadal takket Giske Velferdsstaten for at den hadde reddet hans to barn med to kvinner ut av mors liv med hastekeisersnitt – begge ganger. Som kvinne som har levd lenge, kan jeg vel tenke meg hva årsaken til hastekeisersnittene var. Alt har en sammenheng: Hypp-Hypp min kvinne! Hvem er herre her inne?

Glærum, 21.febr. – 2018.

Dordi Skuggevik