‘Morsomme’ konfirmasjonsbilder ved alteret.

Fra Mo kirke ble det gjengitt tre konfirmasjonsbilder av fotograf Lediard: 1: Presten i prestekjole og to gutter i konfirmasjonskapper. 2: Presten fremdeles i prestekjole og guttene i svart dress. 3: Alle tre i dress, men med dressjakken kjekt slengt over aksla, og den ene gutten med sixpence-aktig lue på hodet.

Det synes sikkert snipete å kommentere at dette tredje bildet burde vært tatt utenfor kirkerommet, men mange i menigheten blir nok støtt av hvordan  fotografen har brukt det sakrale rommet, og at presten har godtatt det. Presten ble kanskje i farten overrasket over fotografens regi, og tenkte ikke fort nok i situasjonen.

Det at den ene gutten også har lue på inne i kirken og spesielt i alterområdet støter nok mange, for man har vært opplært til at når en går inn i kirken, tar menn hodeplagget av seg – blotter sitt hode for Herren, som man før ville ha sagt.

Som kristendomslærer for Den norske lutherske kirkes barn i over 30 år, har det også hørt med å lære dem respekt for det sakrale rom, og lære barna hvordan man oppfører seg i kirkerommet. Bilde 3 vil få mange til å reagere på hvordan fotografen, med prestens godkjennelse  – har brukt kirkerommet her.

Nå er jo norske kirker mer og mer blitt et forsamlingshus hvor folk går for å treffe hverandre, ikke Gud. Folk er også mindre «kirkevant» – som en engelsk prest med tjeneste i Norge sa en gang, men fremdeles er det mange i en norsk menighet som blir støtt når de opplever mangel på respekt for det hellige i det sakrale rom og for alteret. Det er noe som alle bør ta hensyn til, også fotografer.

Glærum, 31.mai – 2019

Dordi Skuggevik

Tore Skeies endimensjonale Olav:

På venterommet hos kiropraktoren finner jeg Adresseavisen fra 27.mai – og Tore Skeies foredrag fra åpningen av Klemenskirken som nå er ferdig utgravd i Trondheim og er åpnet for publikum.

Fra før har jeg hørt veklager fra Trondheim fordi avisen ikke dekket åpningen, og om Dagsrevyen som bare møtte opp for å spørre kronprinsen om hans mening om søsteren, uten å nevne Klemenskirken. (!)

For en tid siden hørte jeg utdrag av Tore Skeies bok «Hvitekrist» på radioen. Teksten er en blanding av materialistisk historiesyn og et forsøk på skjønnlitterær presentasjon. Det gav meg ikke lyst til å lese boken.

I foredraget presenterer Tore Skeie en halv Olav, en endimensjonal Olav, slik vi er vant til å oppleve det når Norges evigvarende materialistiske/marxistiske historiesyn tar oss med inn i historien – hvor bare det synlige blir formidlet,  mens det usynlige og den åndelige dimensjonen ved tiden og personen ikke blir oppfattet og formidlet av historikeren.  Tore Skei nevner seg selv som «middelalderhistoriker» i begynnelsen av foredraget. Da blir det ganske uforståelig at han klarer å forske i Middelalderen uten å oppdage åndslivet i den mest åndelige perioden av vår europeiske historie. Ikke engang det filosofiske aspektet har han med. Han durer på og durer på om hvor forferdelig Olav Haraldson den Hellige var: «brutal, nådeløs, farlig». Så får han seg til å si at Olav levde i «den samme virkeligheten som vi lever i». Det gjorde han slett  ikke. Han levde i en tid med blodhevn, utsetting av barn og der skjebnen tok all fri vilje fra individet. Det hadde Island frigjort seg fra allerede 15 år før Olav gikk i land på Selja for å konstituere et moderne kristent kongedømme i Norge. Island vedtok enstemmig på Alltinget i år 1000 å frigjøre seg fra det gamle verdensbildet, fordi blodhevnen holdt på å utrydde befolkningen, og skjebnetroen bandt manns vilje til endring. Etter vedtaket gikk islendingene til Skòlholtvatnet og døpte seg – samfengt, for på Thingvellir var vatnet for kaldt.

Tore Skeie dømmer Olav med «tilbakevirkende kraft» – ut fra vår væremåte idag, etter at vi er blitt kultivert av Kristendommen i 1000 år! Men, som jeg ofte har sitert pater Olav Müller på: «Gud er høflig. Han taler til enhver tid det språk som folk forstår. I Vikingtiden måtte han tale som en viking!» Olav satte hardt mot hardt for å få til en endring.

Tore Skeie avsetter dessuten Gud: Han sier at menneskene selv skapte innholdet i Olav, og at de tilbad et lik. Punktum. Et lik? De tilbad Guds verk i Olav! Det er ganske merkelig at Tore Skeie kan utnevne seg selv til middelalderhistoriker, og forstå så lite av helgenkultus, ja – lite av hele Middelalderens univers. Forklaringen er det sementerte marxistiske historiesynet som ikke later til å slippe taket i norske historikere. Dessverre.

Tore Skeie klarer heller ikke å komme seg inn i Frankrike. Det har få norske historikere klart, om noen – for de kan ikke fransk, og de kan ikke latin. Han omtaler Olavs dåp som en «storslått seremoni i Rouen ved Seinens bredder.» Ingen kilder omtaler seremonien som «storslått» eller beskriver seremonien i det heletatt. 1000-årsjubileet for dåpen ble imidlertid storslått. (Min bok om jubileet kommer til Olsòk.) Skeie legger dessuten Olavs «formative år» til England – når vi alle nå etter 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Rouen i 1014 burde vite at det er i Normandie Olav skaffer seg kunnskap om og innsikt i moderne administrasjon, lovgivning og det nye menneskesynet som Kristendommen representerer. På dette grunnlaget gir han Norge landets første grunnlov: Kristenretten av 1024. Besjelet av Karl den Stores idé om det kristne kongedømme kommer han hjem til Norge for å iverksette det, og han kaller opp sin sønn etter Carolus Magnus: Magnus. En programerklæring konsentrert i sønnen navn.

Glærum, Kristi Himmelfartsdag – 2019.

Dordi Skuggevik

Initiativtaker til Olavs dåpsjubileum i Rouen 2014, og Olavsoratoriets librettist.

Innlegget ble publisert i Adresseavisen 4.juni – 2019.

Arendalsuka: Islam vil demokratiet til livs!

NRK radio melder på Kristi Himmelfartsdag at anti-Islam-folk ikke får delta på Arendalsuka – 2019. Det står mye rart om dette plutselig på nettet. De som er imot islamiseringen er antidemokratiske, står det – flere steder.

Hvis det er noe som er anti-demokratisk her i verden, som er statisk, totalitært, fascistisk, ekstremt høyre, antihumant og imperialistisk, så er det Islam. Mange flykter fra de islamske diktaturene til frie vestlige land, men Islam følger etter, bygger moskéer og forfølger frafalne muslimer – ja, dreper dem.

Det som er trist og dumt, er at de organisasjonene som går ut mot islamiseringen av den frie verden, de har ikke maktet å skaffe seg en adekvat terminologi og en adekvat symbolbruk – de griper 75 år tilbake i historien til terminologien og symbolbruken som ble brukt i motstanden mot venstreekstremismen/Kommunismen i Europa: Lenin, Stalin & co, d.v.s. – de griper tilbake til uttrykkene fra Nazismen og Fascismen, som oppstod som en reaksjon mot Kommunismen i 1920-30-årene.

De som står frem som de mest skinnhellige i konsensuskravet for Arendalsuka, er Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har kanskje glemt at de var det eneste revolusjonære partiet unntatt kommunistene, som hadde væpnet revolusjon på partiprogrammet rett etter den russiske revolusjon/første verdenskrig?

Det er illevarslende at anti-islamske grupper ikke får ha stand på Arendalsuka. Norge beveger seg her i totalitær retning med en skinnhellig sensur som det smaker vondt av. Også Norge må ha lært såpass av historien at når folk ikke får snakke og diskutere sine synspunkter – så snakker de med bomber!

Jeg har et forslag til de anti-islamske grupperingene: Still dere opp ved innkjøringsveiene til Arendal med store transparenter, kast flyveblad utover hele byen – hvor det står å lese: Befri  muslimene fra Islam!

(Hvem kan være imot det?)

Nordmøre, Kristi Himmelfartsdag – 2019

Dordi Skuggevik

Kristi Himmelfartsdag i NRK:

Idag, på Kristi Himmelfartsdag – 2019, tilbyr NRK gamle mennesker på helse- og aldersinstitusjoner en gospelkonsert på radioen, i stedet for overføring av en festhøymesse. Få av disse radiolytterne har noe forhold til gospelrautet fra NRK.

Disse menneskene har gjennom et langt liv betalt sin NRK-lisens. Mange av dem har vært kirkegjengere, men kommer seg ikke lenger til kirken. På rommet på helseinstitusjonen, eller i eldreboligen – har nå mange eldre og syke bare tilgang til en gudstjeneste via NRK radio – fordi det er langt og lenge mellom at NRK spanderer på dem et besøk i et kirkerom via TV.

Det er merkelig at Den norske lutherske kirke ikke tar NRK i ørene og forteller dem hva de driver på med, og stiller krav til NRK, på vegne av disse menneskene.

Jeg har en tid systematisk hørt på radiogudstjenesten i NRK radio. Svært ofte byttes den tradisjonelle høymessen ut med gamle konsertopptak og oppvarmete,  foreldete opptak av høymesser. Det er en skam! På de kirkelige festdager gjennom året, kunne NRK spandert på disse menneskene – overføring av en festmesse fra noen av våre praktfulle kirker, med kor og organist i aksjon.

Saken er vel at NRK er befolket med kristofober som deltar i avkristningen av Norge vårt land.

Glærum, Kristi Himmelfartsdag – 2019.

Dordi Skuggevik

Katolikk

«Pornolyset» – nå også i Stangvik kirke.

Da er det kommet til Stangvik kirke også: «Pornolyset». Jeg kunne ikke tro det, da jeg kom inn i Stangvik kirke søndag, siste dagen på Vårsøgdagene-2019: Koret var dekket av blå lyssminke. – Ja, vi har andre farger også, sa mannen fra teknisk avdeling for konserten. Hvis noen hørte at først én dør ble slått i, og så ytterdøren – og at noen bannet – så var det meg, for jeg nevner den du vet ved hans rette navn når jeg ser bakfoten på’n. Jeg fikk et fullstendig apoplektisk anfall, var nær hjerteinfarktet, tror jeg. Mens lysene brenner på alteret og kirkeklokkene ringer, skal altså det sakrale rommet gjøres om til en slags nattklubb, et slags discotek – midt på søndagen når sola skinner inn gjennom vinduene. Profanering, heter det – når det sakrale rom misbrukes slik.

«Pornolys» var uttrykket en kirkemusiker brukte, da lysorgel gjorde sitt inntog i Nidarosdomen under Aurora-konserten som NRK nå har sendt minst 3 ganger ut over det norske folk. Kirkeinteriøret blir kamuflert og gjort til en kulisse. Man gjemmer bort og distanserer seg fra hva kirkeinteriøret forteller.

Dagens direktør for Olavsfestdagene misbrukte kirkedemokratiet i menighetsrådet for Nidarosdomen til å overkjøre både kirkemusikerne og teologene i Nidarosdomen for å få det til – og folk vil bedras. Heia-Heia! Klapp-Klapp! Nå er lyssminkeopplegget i Nidarosdomen fastmontert, blitt permanent – så da Jaan-Eik Tulve fra Tallinn, som har vært instruktør og dirigent på nesten alle de gregorianske sangkursene jeg har administrert over mange år, siste høst omsider ble invitert til å holde konsert med sitt Grammy-vinnende kor – Vox Clamantis, tror du ikke Nidarosdomens folk spylte koret og den stille gregorianske middelaldersangen med lyskanonene sine?! Jeg holdt på å dette av stolen. Vulgært! Smakløst! Malplassert! Helt på jordet! Amatørisk! Stupid! Jaan-Eik hadde nettopp mistet moren sin, så jeg orket ikke bringe emnet på bane.

Første gangen jeg opplevde at alt inne i en kirke badet i blålys, var i Kristiansand domkirke for omtrent 15 år siden. Det skjedde under en Black Baptist Church Concert, som min stedattersønn og jeg stakk innom en kveld vi gikk forbi der. Vi gikk nesten straks ut igjen, helt lamslått, og den unge mannen sa: «Jeg er jammen glad jeg er katolikk!» Den katolske kirke tåler heldigvis ikke profanering av det sakrale rom.

For ikke så veldig lenge siden oppdaget jeg en konsert med Sondre Bratland på en TV-kanal med overføring fra «Kulturkirken Jakob» i Oslo. Alt var badet i rødt, og det røde lyset var på sterkt og mørkt at vi kunne ikke se hva Bratland & Co foretok seg – vi hørte bare lyden av dem.

I 1997 var jeg til stede på Black Baptist Church Convention i The Superdome i New Orleans. Det var 60.000 svarte mennesker til stede og to hvite. På scenekanten stod 20 baptistbiskoper i hvite dresser på lang rekke og jazzet og danset. Men lyset – det var helt normalt. ikke noe lysorgel der nei.

«Hvem har skapt lyset?» responderte en mann retorisk her i Surnadal – da jeg klaget over profaneringen av Stangvik kirke på søndag. Ja – hvem har skapt kuskiten? Selv om skaperen har skapt kuskiten, så har han ikke tenkt at vi skal kline den oppover veggene! Ingen har heller tenkt seg at de sakrale interiørene, estetisk fargesatt av fagfolk som kunstmaler Sæter og andre, skal bades og vulgariseres av grelt lys kjørt opp av amatører. Årsaken er sikkert overstimuleringen i vår tid: Høy lyd, grelt lys, BANG-BANG! Gjenskaping av skjermbildene på ipaden og på PC-en. Folk klarer ikke lenger å forholde seg til realitetene, til normaliteten, til det naturlige, til naturlig lys.

Mine spørsmål:

  • Hvem bestemte at det skulle brukes lyssminke i Stangvik?
  • Hvem søkte om tillatelse?
  • Hvem gav tillatelse til det?

Til slutt litt etter hukommelsen fra Jørgen Moes Fanitullen:

…..

da så han i et blålig skinn,

en sitte der på tønden

og stemme felen sin.

Og felen holdt han omvendt,

tett opp til brystet klemt,

og gav seg til å spille

så snart han hadde stemt.

Da mannen ned seg lutet

og efter tappen tog,

da så han hestehoven –

som takt mot tønden slog…

Glærum 27.mai – 2019

Dordi Skuggevik

Boikott søndagsåpen butikk!

Så er helgefreden ødelagt, av Samvirkelaget på Skei! Søndagsåpen butikk i bygda skaper uro i befolkningen, i familien, i hver enkelt av oss – i helga, når vi skal roe ned.  Derfor vil jeg oppfordre alle til å boikotte uvesenet, så vi får igjen helgefreden.

Dette sier jeg ikke av religiøse årsaker – fordi ett av de ti bud sier at vi skal holde hviledagen hellig, men fordi alt og alle trenger en stille dag i uken – selv om noen av oss i helsevesenet, jordbruket m.fl MÅ arbeide i helga. Alt og alle veksler mellom innsats og hvile, fra hjerteslagene til satsene i en symfoni. Dette er et grunnleggende mønster som har vært så anerkjent at det til og med har nedfelt seg som gammel livsvisdom fra tidenes morgen – i Dekalogen (de ti bud) – i både Jødedommen,  i Kristendommen og i Islam.

Men nå har altså Samvirkelaget på Skei slått til med søndagsåpen avdeling. Det er helt unødvendig: for mangler vi egg, melk og kaffe en søndag, så finner vi dette på bensinstasjonene. Den som ikke klarer å gjøre sine innkjøp på ukedagene – nå når matbutikkene er åpne nesten til midnatt hver ukedag – kan pinadø gå sulten til sengs på søndagen!

Selv er jeg så forbanna på Samvirkelaget på Skei at jeg skal klippe istykker COOP-kortet mitt og egenhendig overlevere det – med skriftlig begrunnelse, til den hippe bestyreren!

Glærum, 27.mai – 2019.

Dordi Skuggevik.

Glærumsanden: Pins’bålet som forsvant:

Før jeg dro til Leipzig i månedskiftet april/mai, så jeg at noen hadde satt opp et fint, teltforma Pins’bål på Glærumsanden ( østre del av «Kalkstranda»). De hadde raket og ordnet opp og lagt all tørka tang opp i bålet. Jeg tenkte at jeg skulle ringe kommunen og be dem vente med strandryddinga til etter Pinse – slik at folk finner rekaved til Pins’bål. Men så ble det avreisestress, og jeg ringte ikke. Da jeg kom hjem, var bålet borte og stranda rydda.

Jeg vil be om at kommunen venter med å rydde stranda for rekaved til over Pinse, slik at folk finner rekaved til Pins’bålet sitt. Det blir selvfølgelig færre arbeidstimer for den som er engasjert av kommunen for å rydde stranda, men det har vel ikke så mye å si for vedkommendes årsinntekt.

Inne i Røtet ligger det enorme mengder med rekaved. Russen kan oppfordres til å brenne en hele rekke med Pins’bål nedover stranda der – i samarbeid med grunneier, og ikke minst: Brannvesenet! Her legger det seg masse rekaved hvert år, så det kan bli en tradisjon for Russen! Hvis Russen skynder seg – rekker de å begynne tradisjonen i år!!!

Det er bare her på Nordmøre og oppover Trøndelagskysten og Helgeland at Pins’bål-tradisjonen har holdt seg, og det er trist om den forsvinner, for det er så hyggelig når folk i grenda samles om Pins’bålet og drikker brus og kaffe, griller pølser og koser seg!

Glærum, 27.mai – 2019.

Dordi Skuggevik  

Vindmøller i kornåkeren.

På vei med buss gjennom Sachsen – fra Leipzig til Dresden, nylig – kunne vi fra bussen se vindmøller i kornåkrene. De stod ganske tett bortover åker og eng og i kornåkrene.  Det er «armosamt» for gardbrukeren å pløye og harve og så rundt vindmøllene, men de betyr også en betraktelig inntekt for garden, spesielt i det gamle DDR hvor jordbruket skal opp og stå etter kommunistdiktaturet.

Ved innflygningen til Amsterdam kan en også se vindmøller på gardene. Hollandske garder er firkantede jordstykker, og i samme hjørnet av jordstykket på hver gard, står det en vindmølle ved veien. Kabelen går vel i jorda langs veien, sannsynligvis. Vindmøllen gir en ekstra inntekt til gardsdrifta, og bidrar slik til bedre inntekt for jordbruket. Det er kanskje noe norske bønder også bør tenke på.

Når en ser husseringen på Frøya nå, og tenker på alle de ubebodde svabergene og fjellnasene Norge har, blir det litt uff å være vitne til hysteriet når vindmøllene skal opp. For noen år siden var det hussering på Smøla, mest av folk som ikke bodde der. Vi var fire venninner som dro på helgetur til Veidholmen, og vi kjørte hjem igjen gjennom vindmølleparken. Vi syntes vindmøllene var vakre og elegante i landskapet, og vi syntes ikke de reduserte turverdien. Mange som ikke klarer å gå på tur opp i fjellet, kan nå komme seg dit med bil og få fjellopplevelsen ved hjelp av veinettet i vindmølleparkene, og det er jo bra. Kommunene får også en styrket kommuneøkonomi takket være vindmølleparkene. Bra!

Det er selvfølgelig dumt og trist at ørner og hubroer flyr inn i vindmøllene, men Norge har jo store områder hvor det ikke er vindmøller, og hvor det aldri vil komme vindmøller, så der kan nå disse fuglene overleve i stort antall.

Glærum, 22.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

Nordmenn snakker engelsk i Tyskland.

Det er underlig å høre nordmenn snakke engelsk i Tyskland, når en vet at de tilhører en aldergruppe som hadde tysk som fag i fem-seks år på skolen – både i middelskolen/realskolen og på gymnaset.

Hvorfor er det sånn? – har jeg tenkt. Er det kasus-skrekken? Er det skrekken for å gjøre en liten grammatikkfeil? Det er mye bedre å kaste seg ut i det og snakke med feil, for så å kunne høre talt tysk når man har anledning til det – i stedet for å fremkalle en mangelfull engelsk fra den tyske samtalepartneren. Nordmenn snakker heller ikke så god engelsk som de innbiller seg.  Så står de der da – tyskeren og nordmannen og snakker dårlig engelsk.

På russeturen til København  i 1964 (!) oppdaget jeg knepet med å snakke tysk. På Danskebåten traff vi en gymnasklasse fra Berlin med en kvinnelig og en mannlig lektor som ledsaget klassen. Plutselig snakket jeg tysk så det rant fordi jeg oppdaget at jeg kunne tilsløre eller sluke kasusendingene, slik at ingen hørte om jeg gjorde noen kasusfeil.

25 % av ordtilfanget i norsk – er tysk, stod det i en av de nye norskbøkene vi fikk da Gudmund Hernes gjorde alle ting nye i norsk skole. Ja, det er ganske overraskende å se hvor mye norsk det er i tysken – eller omvendt.

Jeg vil anbefale alle som har lært tysk på skolen å gå inn på Amazon og kjøpe bøkene til Bernhard Schlink – på tysk! Tysken hans er lett å forstå for en norsk leser, enda han har vært professor i jus i Berlin. Schlink er idag pensjonist og bor i Berlin og i New York. Den siste som anbefalte meg en bok av Schlink – var en franskmann jeg traff her i Surnadal i fjor sommer. Jeg kjøpte derfor hans siste roman «Olga» i Lüneburg ifjor, og den gav meg en like stor leseglede som alt det andre jeg har lest av Schlink – «Der Vorleser» (som ikke handler om det filmen fikk den til å handle om) – og hans noveller, som er makeløse!

Jeg fatter ikke hvor det er blitt av tysken i Norge. NRK har helt mistet tysken. Jeg glemmer ikke en gang for noen år siden, da Knut Hoem, som har hovedfag i tysk, skulle intervjue 4 tyske forfattere på norsk TV. Det begynte bra: han intervjuet den første på tysk. Med de tre andre gikk samtalen på dårlig engelsk. Jeg har aldri forstått hvorfor Knut Hoem, som til og med har bodd i Berlin, og som snakker flytende tysk med hovedfaget sitt, ikke kunne intervjue alle fire forfatterne på det språket de skriver på.

Jeg har fundert på om tysken er falt ut fordi vi nå i snart 75 år har diabolisert alt som er tysk, slik som det er blitt mast og mast om okkupasjonen i alle norske media. Men Tyskland er jo noe langt mer enn 5 års okkupasjon av Norge.  Og var det så fælt under okkupasjonen som det vi er opplært til å tro? Jeg tror ikke det, fordi da jeg en gang var med mannen min på blårusstreff på Britannia Hotell i Trondheim – opplevde jeg til min store overraskelse at alle vitser og alle gamle heisafestsanger forgikk på tysk. Jeg satt der, 20 år yngre enn herre-forsamlingen, ganske paff over å oppleve at alt hadde vært så morsomt under krigen – i Trondheim, og at ‘morsomhetspråket’ var tysk! Se det var litt av en observasjon!

Da jeg nå var i Leipzig og Dresden, åpnet nebbet og talte tysk – til tyske personers store overraskelse – stoppet de opp midt i det de skulle si og utbrøt: – Så flott tysk De snakker! Hvor har De lært det? – I skolen, svarte jeg. Men det var før tysk ble redusert til et ‘valgfag’ i 1974, og elevene ikke lenger skulle få poenger for at de tok det faget. Er tysk fremdeles et valgfag uten poeng?

Tysk er Europas største språk – og det viktigste språket i næringslivet i Europa. NHO har i mange år etterlyst flere unge som har studert tysk, for næringslivet i Norge kommer ikke på banen i Europa uten folk som snakker tysk. I gamle dager ville derfor tysk ha blitt gjort til pliktig pensum, mens det i dag er elevene selv som bestemmer pensum, ser det ut til. Kan det fortsette sånn? I ‘gamle’ dager måtte vi ha tysk og engelsk i realskolen. I gymnaset fortsatte vi med det, og måtte i tillegg ta et latinsk språk – fransk eller spansk. Basta! Det var disse språkene samfunnet hadde bruk for. Andre språk hørte til i privatlivet. Det bestemte STYRESMAKTENE! (Det har jeg senere vært svært glad for.)

Glærum, 21.mai – 2019.

Dordi Skuggevik   

For sent igang med Tyskland

Tyskland har vært et land man har reist gjennom med tog – og over med fly, for å komme til andre land – til Frankrike, Spania, Italia, Grekenland…  Men, etter et førjulsbesøk i et julete Berlin med Tiergarten i høstfarger for en del år siden, Lüneburg og Hamburg ifjor på sensommeren, og Leipzig/Dresden nå i begynnelsen av mai – så innser man at Tyskland er jo det store landet i Europa med et vell av tilbud av alle slag. Den tyske sivilbefolkningen har reist seg av grushaugene og kommet seg i veldig grad på beina igjen etter «Den andre europeiske 30-årskrigen» – som Der Spiegel skrev for noen år siden.

Jeg var i 1990 reiseleder for en buss t/r Trondheim – Roma for Tvete Reisebyrå i Påsken. Da opplevde jeg hvor kjempestort Tyskland er, og hvor stor og innholdsrik den nordeuropeiske sletten er. Bussen kjørte to dager gjennom Tyskland sørover, og to dager gjennom Tyskland nordover, og hele tiden måtte reiselederen ha noe å fortelle til folket på bussen. Jeg slet nesten ut mitt Aschehoug konversasjonsleksikon før jeg dro.

Jeg hadde også sett for meg et Tyskland i svart-hvit film liksom – men opplevde et veldig assortert og fargerikt Tyskland. Når ens far hadde vært medlem av Nasjonal Samling og Gerhardsen & Co hadde straffet, ikke bare far – men familien – i mange år etter krigen, så er ikke Tyskland det landet du først reiser til. Jeg oppdaget langt fram i livet at svært mange av de 3-400.000 såkalte «NS-barna» i Norge søker seg til Frankrike og også til Den katolske kirken. (Årsakene til det kan vi se på en annen gang.) I alle fall har man vært forsiktig med å interessere seg for Tyskland, for å unngå å komme inn under den lite trivelige kategoriseringen «Nazi-yngel». Selveste biskop Berggrav (Jensen av fødenavn) – sørget jo for en tung hets av oss da han oppfordret til «Isfront» mot barn av NS-folk, og at man ikke skulle la sine barn av gode nordmenn leke med NS-medlemmers barn. Mot den bakgrunnen er det lett å forstå at man forlot Den norske kirke. Norge også – for den del.

For kort tid siden gikk det plutselig opp for meg hvorfor Tyskland har og har hatt så mange oppkomme av kunst og kultur. Det er faktisk så enkelt at Tyskland ikke ble samlet til én stat før i 1870. Før det bestod det tyskspråklige området på den store nordeuropeiske sletten av en mosaikk av fyrstedømmer. Fyrsten hadde et slott. Fyrsten hadde en by. Fyrsten hadde et omland. Fyrsten ville ha et operahus, et teater, et bibliotek, et universitet etc. Derfor oppstod det svært mange produksjonspunkter for musikk, litteratur, teater, forskningssentre. Voilà! Idag er derfor Tyskland et fantastisk kulturelt matfat, rett og slett. Det er bare å reise ned og ta for seg – især nå når det tidligere DDR også igjen kan blomstre med frie ånder, uten å være underlagt noe totalitært regime hvor ett hode skal tenke for alle, men hvor alle får slå seg løs innen kunst, kultur og næringsliv. HURRA!

Glærum, 20.mai – 2019.

Dordi Skuggevik