Giske for egen øks.

Giske falt for egen øks. Hans hybris, hans overmot – felte ham. Nå prøver han å bestige sin politiske hest igjen. Tidens Krav prøver i sin leder 13.februar – å være med på rehabiliteringen. Avisen skryter av hans tale langt oppi dalom, men denne talen var bare satt sammen av gamle utbrukte politiske sjablonger, for Arbeiderpartiet har oppfylt sitt oppdrag, og har ikke noe nytt å komme med. Det tristeste med hele seansen på gamle Folkets Hus på Gjølme i Orkdal, var ikke bare det å se Orkdals gamle partiveteraner henge opp sine gamle faner på veggene for å pynte opp til den falne kronprinsens ankomst, men det var at Giskes mor og far var tatt med som buffer: for hvem vil komme med ubehagelig kritikk og gå i rette med Giske når hans elskelige mor står der med sitt strålende smil, og faren står der og inngyder soliditet? Patetisk opplegg. Virkelig en eneste stor tristesse. De fleste av oss har fått mer enn nok av Giskes teflonoverflate og arroganse for lenge siden. Han bør gå stille i korridorene på Stortinget heretter, for så å forsvinne inn i de politiske skyggers dal med Stortingspensjonen sin når denne valgperioden er over, for han har sviktet alles tillit – især de gamle hedersmenn og hederskvinner på Gjølmes gamle Folkets Hus. Giskes relansering av seg selv der, var direkte misbruk av dem. Det hjelper ikke noe at han der fremfører sin syndsbekjennelse – hvor vi gjenkjenner hans nuværende livsledsagerskes eminente formuleringer.

Glærum, 13.febr.- 2018

Dordi Skuggevik

«Samhandling på siste vakt»:

Leser i Driva om opplegget «Samhandling på siste vakt». I min alder har man vært tilstede ved noen dødsleier, og også når vedkommende dør. Det som er felles for døende, er at de er svært avkreftet. Har man ikke avklart sitt forhold til «tro og tvil» – til Gud og verden før man ligger der på sitt siste, så har man da ikke krefter og energi til å ta fatt i de store spørsmål når døden er det neste. Jeg svetter bare ved tanken på at det skal komme et kommunalt hjelpekorps for å foreholde meg alt dette, når jeg trenger all min rest-kraft til å dø. Alt jeg vil ønske da er å få god sykepleie og god smertelindring, hvis jeg trenger det. Og: Jeg er katolikk, og vil ikke utsettes for diakoner eller prester fra Den norske kirke!  RING MIN KATOLSKE SOGNEPREST I KRISTIANSUND! Han er alt jeg trenger – utenom lege og sykepleier. Amen!

Glærum 10.februar – 2018.

Dordi Skuggevik

Puigdemont i sitt Waterloo x 2:

Puigdemont har leid hus i Waterloo, rett sør for Brüssel. Det er på 500 kvadratmeter med mange rom, med ett mål tomt, garasje til 4 biler, terrasse på100 kvadratmeter og – sauna. Månedsleie: 4.400 €. Mannen er kort sagt ikke pengelens. Eller kanskje – så er huset et nytt hovedkvarter i eksil for den hektiske fridomsrørsla Catalexit. Huset blir stadig framvist i spansk TV med alle opplysninger verbalt vedlagt. Avisene følger opp idag.

Etter å ha møtt sitt politiske Waterloo, bosetter Puigdemont seg også endatil i det geografiske Waterloo, stedet hvor Hertugen av Wellington og General Blücher i sin tid slo Napoleon, og tvang ham til å oppgi tanken på et samlet Europa. De symbolske overtoner ere høyrøstede. Fra fengselet lyder røsten til en av Puigdemonts varetektsfengslete kumpaner: -Puigdemont bør bli symbolsk president for provinsen Catalonia, med en de facto president som gjør jobben på stedet.  Hva blir nu det neste? Følg med! Følg med!

Las Palmas – i den Canariske spanske provins 2.2.-2018.

Dordi Skuggevik

VG bakpå om Catalonia:

Etter å ha sparket NRK, VG og andre norske media på leggen og mast om at de må skrive om den politiske thrilleren i Catalonia/Spania, og påpekt at spesielt VG må informere oss, siden de er eneste norsk avis som kommer på dagen her alle vi nordmenn bor på Canariøyene og i Sør-Spania, så er det forstemmende å se hvor bakpå disse nyhetene VG er i går, onsdag 31. januar. De har ikke fått med at innsettelsen av Puigdemont skulle foregå tirsdag 30.januar kl.15 – og at han ikke møtte opp. VG har heller ikke fått med seg at Puigdemont ikke tok telefonen når Roger Torrent, provinsparlamentets president, ringte ham – flere ganger. VG har ikke fått med seg at igår, onsdag, ble løsrivningsleiren i Catalonia splittet, og utbrytergruppen, med talsmannen, Sr. Moncloa, stiller med ny kandidat. «Dette er over, og jeg er blitt ofret,» melder Puigdemont, og spansk TV utnevner ham til den 5. «geopolitiske» flyktning i verden. Det skal bli interessant å se hvor han vil søke asyl. I VG’s redaksjon, kanskje?

 

Las Palmas 1.februar-2018.

Dordi Skuggevik

SPANIA: «Haren» kom ikke – men Kronprinsessen fikk definert sin livsoppgave.

«Haren» – Puigdemont dukket ikke opp idag for noen provins-president-innsettelse. Man vet ikke helt hvor han oppholder seg, men regner med at han er i Brüssel. Man må derfor spørre seg hvem som postet hans foto fra Barcelona på Instagram i går. En spøk?

Provins-parlamentets president nekter å lansere noen annen kandidat, og har utsatt innsettelsen av Puigdemont. Men når Torrent ringer Puigdemont i dag – flere ganger, tar han ikke telefonen. Grunnlovstribunalet fastholder sin avgjørelse om at Puigdemont ikke skal kunne innsettes via skype eller TV-overføring. Tribunalet har dessuten sagt at Puigdemont ikke kan velges som provinspresident. Ikveld prøvde flere hundre å storma provinsparlamentet i Barcelona. Mange hadde Puigdemont-masker på seg. De sprengte politisperringene og klarte nesten å innta parlamentsbygningen, men ble slått tilbake av politiet. Statsministeren sier: Nå må vi unngå latterlige tilstander. Men, det er nettopp dit det er kommet for den som ser dette utenfra. Innsettelsen skulle ha foregått kl, 15 i dag – men alle TV-kanaler hadde null kommentar da tiden kom, og ingen Puigdemont dukket opp.

På formiddagen kl. 10 kunne vi via TV være til stede på en vakker, høytidelig og enkel seremoni i Kongeslottet i Madrid. Halve salen var fylt av Kongefamiliens nære slekt, ministre, kirkeledere og andre. 10 år gammel avslutter katolske barn sin undervisning før de får 1.communon – sin første nattverd. Kongen hadde valgt dette alderstrinnet for sin eldste datter, for å markere hennes livsoppgave – nå som kronprinsesse, prinsesse av Asturias og den som senere skal bære Spanias krone, som faren sa til sin datter i en ganske alvorlig tale. Regaliene til Spanias høyeste orden, Toisón de oro, gullværen, lå utstilt på en pute foran en strykekvartett som fremførte Spanias nasjonalhymne, mykt og vakkert. Ingen trompeter og pauker… Faren festet sløyfen med tilbehør som bæres ved mer vanlige anledninger på den dueblå kjolen, mens selve det store kjedet med gullværen med krumme horn fikk ligge i ro på puten. Strykekvartetten avsluttet også seremonien med en vakker sats som hørtes ut som Haydn. Prinsesse Leonor er første kvinnelige mottaker av denne høyeste grad av nasjonalordenen i disse 40 årene Spania har hatt moderne demokrati.

Det gjør inntrykk på en å se den nære kongefamiliens 6 medlemmer sammen. De preges av stor kjærlighet og ømhet for hverandre, noe som uttrykkes med gratie og selvfølgelighet. Det er lett å se at den nye «infanta» av Spania, som idag hadde sin første offisielle oppgave, er vokst opp i et åndelig rom. Hun er ikke blitt oppdratt i noe åndelig vakuum, slik som dessverre mange barn hjemme i Norge blir idag. Hun hørte årvåkent på sin fars tale til henne, og tok det til seg. Det var lett å se. Hun fikk formaninger om at det med tiden skal bli henne som skal stå som garantist for Grunnloven. Det er henne som senere skal vokte «Kulturarvens spanske språk» på Den pyrineiske halvøy og i Sør-Amerika. Det var et par av de tingene undertegnede fikk med seg gjennom språkbarrièren. Hun gikk rundt og kysset flere på begge kinn, de gratulerte henne i hånden og hun neide så grasiøst og glad. Glad var hun hele veien.

Jeg har hatt den store opplevelsen og gleden å være lærer for denne årsklassen i mange år. Barnet på dette stadiet har et så vakkert intellekt, og barnet er enda uten maske. Prinsesse Leonor fremstod slik i dag, og det var sterkt for mange, tror jeg, å se hvor ufordervet mennesket enda er i denne alderen. Alle ansikter som kamera tok inn viste sterk bevegelse. Dette lyshårete barnet med himmelblå øyne og sin barnlige gratie gikk nok hele Spania til hjertet. Hun er ca. 36.slektsledd etter Olav den Hellige i sin linje bakover gjennom sin farmor og den danske prinsen som ble konge av Grekenland. Derfra går linjen til Christian IX i Danmark og til Ulvhild Olavsdatter, hertuginne av Sachsen. Ulvhild var eneste barn Olav den Hellige hadde med dronning Astrid. Så – vi eide litt i den yndefulle Kronprinsesse Leonor – vi nordmenn også, idag.

Dagen idag var en dag med store ytterpunkter i Spania, så Kong Felipe VI vil nok huske sin 50-årsdag som en dag med store hendelser.

Las Palmas 30.januar-2018

Dordi Skuggevik

 

«Haren» Puigdemont i Barcelona?

I går, 29.januar, skal Puigdemont ha postet et foto fra Barcelona på Instagram med følgende tekst: «Dette fotoet tok jeg i Barcelona 24 timer før min innsetting som provinspresident i Catalonia.» Hvis ikke dette bildet var tatt av noen annen og lagt inn for ham, så har Puigdemont kommet seg uobservert til Barcelona. Spørsmålet er – kommer han seg også uobservert inn i parlamentet for innsettelsen kl. 15 i dag – eller blir han anholdt og varetektsfengslet før han kommer så lang? Det er lite trolig at den spanske ordensmakt vil anholde ham inne i parlamentet – og er han først innsatt, vil de da ta belastningen med å arrestere ham og rettsforfølge ham? Logisk sett må de det, siden tre av hans partifeller allerede sitter i varetekt. Subsidiært må de tre settes fri, men det kommer neppe til å skje.

Det er et firedobbelt jubileum i Spania i år: Grunnloven er 40 år, gamle-kongen er 80 år, sittende konge er 50 år – i dag! – og hans datter, kronprinsesse, prinsesse av Asturias, er 10 år i år, og skal idag, på farens 50-årsdag, motta Spanias høyeste orden, for å markere hennes tronfølgerstatus. Puigdemont har valgt sin tid med omhu, må man kunne tillate seg å si. Likevel var statsminister Rajoy rolig og fattet på spansk frokost-TV idag. Alle ordrer er øyensynlig gitt. Det gjelder bare at «Haren» går i fella.

Igår ble det TV-overført da alle partiledere i Spania hadde audiens hos Kongen for å gratulere med dagen. De kom én og én, og ble fotografert med Kongen foran en stor gobelin da håndtrykket ble gitt, før de to forsvant inn til en kort privat audiens. Alle var pent antrukket med dress og slips – unntatt generalsekretær Iglesias fra Puigdemonts parti, professor i statsvitenskap – han kom i krøllete bukser, gammel genser hvor en ustrøket snipp stakk opp av halsåpningen, og den lange hestehalen så ikke ut til å ha vært vasket på en stund, men Kongen hilste ham med et varmt smil og et blink i øyet, og siden gikk audiensen sin gang. De fleste syntes vel Iglesias var noe barnslig og patetisk, men han skulle vel tekkes både sine velgere og sine studenter på  universitetet.

TV viste også en annen merkelig tildragelse i går: Et stor, hvitt steinkors ved en kirke ble fjernet, lagt på en biltilhenger og kjørt bort for å plasseres i det kommunale museet. Årsaken var at dette var et «Franco-kors», ble det sagt. En eldre mann stod betuttet igjen og sa at det var jo et helt alminnelig kors, uten noen form for inskripsjon. Undertegnede fikk ikke med seg hvor dette foregikk, men det viser at borgerkrigen ligger rett under overflaten i Spania, og at det er bare de voldsomme grusomhetene som den gangen utspant seg, som hindrer Spania i å bli splittet igjen. Kors-hendelsen minner folk om at borgerkrigen den gangen var et internasjonalt oppgjør mellom ateistiske marxister og kirketro antimarxister – mer enn et sosialt oppgjør i Spania, som dessverre ble slagmarken for store internasjonale krefter den gangen. Saken med Catalonia har derfor en alvorlig bakvegg, og spenningen er stor når det gjelder hva som vil skje i provinsparlamentet når Puigdemont skal innsettes som provinspresident kl.15 i dag. Kommer han? Vil han bli arrestert? Utenfor parlamentet? I selve salen? Scenen er satt. Vi venter på at teppet går opp.

Las Palmas 30.januar-2018.

Dordi Skuggevik

Det drar seg til i Spania – Catalonia:

Det er stille før stormen i Catalonia-konflikten. I morgen skal provinsparlamentet i Catalonia innsette en ny provins-president. Eneste kandidat er Puigdemont som sitter i frivillig eksil i Brüssel. Grunnlovstribunalet har sagt at han kan ikke innsettes, hvis han ikke er tilstede. Men, kommer han inn på spansk territorium, vil han bli arrestert, sier den taleføre kvinnen,  visestatsminister Sra.de Santamaria. Som om ikke dette var nok, er det 50-årsdagen til Kongen av Spania imorgen. Det kan bli en spennende og historisk dag for alle parter i Europa.

Spanskekongen er en stor kapasitet: Han ble først utdannet jurist i Madrid, deretter innen økonomi-vitenskap samme sted. Så tok han en Master i Georgetown i USA innen internasjonale relasjoner og utenrikstjeneste-kunnskap. Han snakker et utmerket engelsk, hørte vi i Davos. Kong Felipe VI er dertil en meget seriøs, kultivert og vennlig person, ja – direkte elskelig når vi ser ham sammen med familien. Når han så fremstår med sine nesten 2 meter på strømpelesten, må alle land i verden misunne Spania er så dyktig topp-representant, som i tillegg er konge – og dermed gir sitt land en kontinuitet mens politikerne kommer og går. Han har dessuten skaffet landet en dronning som var journalist, da han traff henne. Det betyr at han har en velutdannet makker som er utdannet innen politisk analyse og skriftlig uttrykk. Hun kom fra Oviedo – hovedstaden i Asturias, Spanias hovedstad de facto, mens Spania i 800 år var okkupert av Islam. Det er derfor han også er prins av Asturias, fordi det var derfra frigjøringen av Spania kom i 1492. At hans brud kom derfra var selvfølgelig svært stort i spanske hjerter. At kongeparet er et særdeles flott og vakkert par skal vi ikke holde imot dem, når de dessuten fremstår med seriøsitet, solide kunnskaper, vennlighet og kultur. Spania er bent frem heldig som har dette lederparet – så hvorfor Catalonia vil løsrive seg og få en tilfeldig politiker inn som president for en løsrevet provins, det kan en lure på. Det er faktisk en særdeles dårlig idé i dagens situasjon i Europa. Rent ut sagt: Flygenfelteri! Men som en tungvekter i spansk politikk sa det i forgårs: «Vi kan ikke ofre et helt folk for én mann!» (Puigdemont).    Morgendagen blir svært spennende – for å si det forsiktig. Her på Canariøyene flagges det fra private vinduer med spanske flagg – i langt større omfang enn normalt. De har tydeligvis ikke tenkt å løsrive seg fra sin toppkvalifiserte konge!

Las Palmas 29.januar – 2018

Dordi Skuggevik

Kreativ historieskriving om samer m.fl.:

Den som ikke forstod igår at jeg bedrev «kreativ historieskriving» om samer i Las Palmas og i Trollheimen, de bør gjøres oppmerksom på at dette er blitt en meget populær litterær sjanger. Man skriver om historiske personer, i historiske rammer. Noe er historiske fakta, noe er ren skrøning – og så settes dette sammen. Jeg liker ikke denne sjangeren, men igår foretok jeg mitt første forsøk på å skrive innen denne sjangeren, og det var ganske morsomt egentlig – å skrive det, og det endte opp som et litt originalt verbal-revy-aktig innlegg i debatten som har løftet seg om etniske nordmenn er urfolket i Norge, eller om det er samene som er urfolket.

Da prof. emeritus Ole Jørgen Benedictow gikk ut i VG 12.januar mot same-forskerne på NTNU – Dragvoll, anklaget han dem egentlig for kreativ historieskriving – at de er uten fundament i seriøs akademisk forskning. Han anklaget ILO-konvensjonen for det samme – altså: løgnaktig fremstilling av historiske fakta. I Catalonia-konflikten grep den eldre skuespilleren og iscenesetteren Albert Boadella til samme grep – i El Païs 17.januar.

Etterhvert som jeg skrev mitt forsøk på kreativ historiefremstilling, så jeg jo at jeg fikk sagt mange faktiske sannheter – selv om det stod innbakt i en litt morsom – håper jeg, innfatning. Innlegget kan derfor betraktes som mitt litterær-kunstneriske svar til Sverre Hatle på www.trollheimsporten.no

Las Palmas 29.januar – 2018

Dordi Skuggevik

«Calle Kant» i Las Palmas:

Som kjent, var faren til Cristoforo Columbus norsk, av adels- og kongsslekten Bonde. Faren tok navnet Columbus, som betyr bonde på italiensk – da han slo seg ned som vever i Genova i den Liguriske bukt i Italia. Fordi faren var norsk, visste Cristoforo Bonde/Columbus om landet på andre siden av Vesterhavet. Han dro opp til Island og fikk tak i gamle kart, og frisket opp kunnskapen om Torkel Karlsevne og de andre som hadde utvandret til Vinland, og dro så hjem igjen til Spania for å forberede seg på å finne en ny sjøvei til landet der over havet. Enken etter Karlsevne, visste han – dro tilbake til Island fra Vinland etter at skrælingene hadde drept Karlsevne. Det hjalp den gangen ingen ting – at hun løftet på skjørtene og viste skrælingene røven sin – ei heller at hun rev opp kjolelivet og viste pattene, og sprang så fort etter dem at det røde håret stod ende tilværs! Det hadde pleid å hjelpe før, når skrælingene kom, men ikke denne gangen. Skrælingene hadde oppdaget at dette var falsk alarm uten effekt. («Fake alarm» – som de nå sier i Amerika, når de tror Nord-Korea-raketten kommer.) Enken satte igjen sønnen Snorre hos slekta på Island, mens hun selv dro til Roma, gikk i kloster og ble nonne. Columbus hadde studert dagbøkene enken skrev i klosterets scriptorium i Roma, og han hadde gjort seg store tanker om å oppsøke området, via en ny rute over havet.

På hjemveien fra Island dro Columbus ned langs Norskekysten, og der traff han på samene lengst sør: Sørsamene. De hadde trukket ut mot kysten etter at Svartedauen hadde rensket området for de gamle urinnvånerne: Nordmennene. Columbus inviterte med seg noen av dem på ferden videre nedover fra området som noen kaller Fosna. De tilhørte alle sørsame-familien Kant. Columbus tenkte at det kunne kanskje være klokt å ta med seg noen som hadde trening i å finne mat på steder hvor ingen hadde dyrket jorda før, for han visste ikke om det var noe jordbruk på gang i landet over havet.

Sist på 1400-tallet var det stor byggevirksomhet i Las Palmas – da de anløp der. Folk holdt på å bygge El Castillo de Luz, festningen som skulle forsvare havnen og byen mot pirater fra Holland. Columbus tok inn i guvernørens hus, hvor man idag finner Columbusmuseet. På så mange steder hvor det kommer nye folk og setter i gang store byggearbeider, med alt det fører med seg, var det både liv og røre – og samene fra familien Kant, som hadde levd et så stille liv inne i fjellområdet som senere er blitt kalt Trollheimen, de brydde seg slett ikke om å oppleve noe mer av den forferdelige sjøsjuken, så de rett og slett gjemte seg da Columbus skulle kaste loss for å sette ut over det ville havet. De ville simpelthen bli værende i Las Palmas. Columbus fikk guvernøren og hans garde med på en razzia både her og der, men Kant-ene gjemte seg i Bandamakrateret, hvor det fremdeles bor en som er en krysning av sørsame og hollandsk pirat – og de kom ikke frem igjen før de så seilene til de tre skutene forsvinne inn i solnedgangen den dagen. Siden gikk det dem såre vel – slik at de har fått oppkalt en gate etter seg. Siden det spanske ordet for gate er Calle, så heter gaten idag Calle Kant. Det hører med til historien at ikke alle av Kant-ene trivdes i Las Palmas, så noen av dem fikk skipsleilighet tilbake til Spania, og derfra reiste de som ballast med en av klippfiskskutene fra Fosna. De hadde da fått mer enn nok av sjøgangen på det åpne havet, og dro fortere enn svint inn i Folldalen – innafor Fosna. Fordi disse sør-samene nå hadde lagt seg til det spanske språk, så fortalte folk i Stangvikgjeldet senere at det var spanske sjøfolk som hadde forlist på Nordmørskysten – som hadde slått seg ned i Folldalen, men da kornet frøs for dem to år på rad, kom de ned i Todalen. De vakre døtrene deres med nøttebrune øyne, røde kinn og beksvart hår ble gift rundt på gardene i egnen, og man fortalte senere i alle ættledd at det var det spanske blodet som brøt frem når en slekt plutselig fikk barn med nøttebrune øyne, røde kinn og beksvart hår. F.eks. fikk Ragnhild Andersdatter fra Bruset i Todalen to slike barn da hun ble gift til Oppigard Glærum. De het Ola og Dordi. «Det spanske blodet» snakket man stadig om. Men saken er at dette var sørsamen i dem, fra Kant-ene som vendte tilbake fra Las Palmas fordi de fryktet sjøsjuken på Storhavet. Men, noen av dem var mer hardføre enn de andre inne i Folldalen, og de ble værende i fjellene der inne, så noen av dem regner seg fortsatt som sør-samer. De kom aldri ned i Todalen. De bærer fortsatt navnet Kant og bor visst nå i Rennebu. Interessen for dem har ikke vært så stor, hverken for dem eller for deres slektninger i familien Renander, men lever vi lenge nok, så kanskje vi får oppleve fornyet interesse for disse sørsamene. Det ville vært veldig interessant om Driva eller www.trollheimsporten.no tok seg på tak og intervjuet etterkommerne om deres familiehistorie. Kanskje de enda husker fornavnet til ham som ble igjen i Las Palmas, og som ble en så stor sønn av byen at han fikk en gate kalt opp etter seg – midt i denne byens smørøye: Calle Kant! Se fotobevis i www.trollheimsporten.no der Oddlaug Holden – snart 88 år, nå på sin 21. vinter i Las Palmas, er den som kan mest om Calle Kant, der hun står under gateskiltet. Hun fyller 88 år på Kong Haralds fødselsdag 21.februar. Om det er sørsame i Oddlaug, det vet jeg ikke, men jeg som har sørsame i meg, jeg klarer i alle fall ikke å holde tritt med henne langs Calle Kant, selv om jeg bare er 72 år! Derfor trekker jeg den slutning at Oddlaug fra Eidet, «der de e æn gammaill rase, så he vårre e bøgden si’n Adam la se’» som Hyldbakk har slått fast skriftlig – er renrasa urinnvåner, nemlig Nordmainn!

Las Palmas 28.januar-2018

Dordi Skuggevik