Regionmaset nok en gang

Da har man møttes igjen i Rindal og regionmaset seg sammen.

Sykehusstrukturen på Nordvestlandet

Her på indre Nordmøre er det 2 timer med bil til sykehus i Trondheim, 2 timer til sykehus i Molde og 2 timer til sykehus i Kristiansund. På veien til Trondheim har vi også Orkdal sykehus, som nå er avlastningssykehus for Trondheim fordi politikerne bevisst bygde St,Olav med for få senger, for å spare liggedøgn. Fra Kristiansund vil man nå det nye sykehuset på Hjelset på 45 minutter – så hvorfor klage? Og hvorfor vil man kastrere det nye sykehuset med å skulle ha en dagfilial bare 45 min. fra hovedsykehuset? De burde heller gå inn for å få det nye sykehuset så bra som mulig.

Men – fra Kristiansund kan man bare nå sykehuset på Hjelset gjennom Freifjordtunellen. Hvis det blir bilbrann eller en annen ulykke i Freifjordtunellen, så er veien til sykehuset på Hjelset stengt. Derfor må det nye sykehuset ligge i Kristiansund. Saken er så enkel at selv politikere burde forstå det. Hvis nå likevel sykehuset legges innenfor Freifjordtunellen, så må det til enhver tid ligge ambulansebåt i Kristiansund, eller det må være stand-by ambulansehelikopter. Begge deler koster store summer. For folk innenfor Freifjordtunellen er ikke stengt tunell noe problem, for mens den er stengt, kan pasientene i dette området  midlertidig reise til Ålesund eller Trondheim. Slik er plasseringen av det nye sykehuset nord for Romsdalsfjorden en opplagt sak: På grunn av Freifjordtunellen MÅ sykehuset ligge i Kristiansund. Jeg er ganske oppgitt over at ikke politikerne så dette fra første stund. Men, praktisk sans og sunn fornuft er avgått ved døden i politiske fora forlengst. Sukk.

Maset om dagfilialen i Kristiansund, hvis sykehuset blir plassert 45 min. fra byen, det er en uhyre dårlig idé, fordi mye av den verdifulle tiden en lege skal bruke til å operere folk, vil gå bort i bilkjøring. Slik er det nå på Orkdal/St.Olav. Jeg møtte opp kl. 07.30 på Orkdal og var klar for min lille brokkoperasjon. Den høyt renomerte kirurgen fra Trondheim lå på hjul utover til Orkdal i stedet for å ha operert meg i Trondheim på den tiden. En lignende dagfilial i Kristiansund er hittil den dårligste idéen!

Sykehuset må ligge i Kristiansund også fordi det skal betjene denne delen av Nordsjøen når ulykker skjer.

Når dette er sagt, så må en se mer helhetlig på sykehusstrukturen på Nordvestlandet: Det er helt tydelig at det skal bli ett sykehus nord for Romsdalsfjorden, og ett sykehus sør for fjorden. Men, hvorfor hører vi ikke da om fusjonering av sykehusene i Volda og Ålesund?

Videre tror jeg at myndighetene ser for seg at det nye storsykehuset på Hjelset skal bli fremtidens psykiatriske sykehus mellom Trondheim og Bergen, og at det ellers bare blir sykehus i Trondheim, Ålesund og Bergen. Da blir det nok populært med hjemmefødsler igjen. For det la jeg merke til da posten idag bragte en trykket invitasjon til høring i sykehussaken: Fødeavdelinger var ikke nevnt med ett eneste ord! Som universitetsutdannet i tekstanalyse må jeg også si at selve skrivet var lite informativt, dårlig formet og faktisk villedende.

Saken er altså svært enkel, slik situasjonen er idag: På grunn av Freifjordtunellen MÅ det nye sykehuset for oss nord for Romsdalsfjorden bygges i Kristiansund. Den som mener noe annet er ikke helt på stasjonen! Man trenger ikke rettssaker for å forstå noe så enkelt og innlysende. Helseministeren må skjære igjennom!

Glærum, 7.sept. 2016

Dordi Skuggevik

 

 

 

Barneoppdragelse i Spania, i Norge, i Sverige, i Kina.

I Spania:

Det er søndag og lunsjtid i Las Palmas, og jeg sitter på restauranten nærmest Konserthuset, ute på strandpromenaden. Bordet mitt står inntil et langbord med en spansk storfamilie. Ved enden av det spanske langbordet, nærmest mitt bord, sitter en liten mann på 2-3 år. Han har dette vakre latinske mannshodet med klassisk hårklipp, som selv små menn på 2-3 år har – i latinske land. Alltid et kunstverk i seg selv. Antrekket er også klassisk: kortermet bluse med rund krage som går ned i kortbukser med seler og smekke. Tøyet er smalstripet hvit og lyseblå bomull. Hvite knapper. Hvite ankelsokker og svarte lakksko hører med. Den lille mannen sitter stille og veloppdragen ved bordenden, og vet hvordan man spiser ved et langbord på en søndag – og alle andre dager. Over ham svever de voksnes samtale mens måltidet inntas. Han er ikke del av samtalen. Ingen ser på ham. Men, vi kan være sikre på at samtalen tas inn av ham, lagres på mystisk vis i ham – for videre bearbeidelse gjennom livet. Han vet at han tilhører dem og er elsket av dem, for til riktige tider blir han gjenstand for stor kjærlighet fra  dem alle sammen. Den ene etter den andre. Men, ikke nå. Det er pause mellom rettene, og til slutt – kaffen i langdrag. Den lille mannen har en liten lekebil som han stille underholder seg med – på bordkanten. Meget diskret klarer han å gli ned av stolen, og står på kne mens hans han kjører bilen sin på stolsetet, uten å bli oppdaget av de voksne. Men – så oppdager han at han blir sett – av damen på nabobordet. Han lyser opp, og viser en voldsom lyst til å komme over, men oppdragelsen sitter allerede så fast i ham, at han vet at det kan han ikke. Vi har intens men diskret kontakt med blikk og minespill. Jeg er gammel lærer, og elsker barneansikter – fordi barneansikter aldri bærer maske, men ligger så åpne mot verden. Nå vet jeg at jeg MÅ gå, for ikke å gjøre det vanskelig for ham, og for at ikke den fine stemningen ved familiebordet skal ende i lite hyggelig skjenning på dette vakre og fine barnet. Jeg ser det krøller seg i ham for å ta kontakt med dette mennesket som ser ham. Jeg blinker til ham, smiler – og går. Ingen på langbordet har sett oss.

I Norge:

Når jeg kommer hjem fra lunsjen i Las Palmas – til Det norske helsesenteret, Valle Marina, på sydsiden av Gran Canaria, går jeg opp den lange trappen til øvre gaten i anlegget. Midt i tappen ser jeg rett inn på balkongen til en leilighet. Jeg stanser for å trekke pusten litt. For bordenden her sitter det også et barn. 5-6 år, antar jeg. Kjønnsnøytralt antrekk og frisyre gjør at jeg ser ikke om det er gutt eller pike. De fire voksne ved bordet ser ut til å være barnets besteforeldre. Alle de fire voksne sine ansikter er vendt mot barnet, mens fire talestrømmer sendes mot barnets ansikt samtidig. De fire talestrømmene har ingen sammenheng med hverandre. De treffer kontinuerlig barneansiktet hvor øynene er sperret opp – og det er munnen også, for barnet er ikke i stand til å ta imot fire henvendelser på én gang. Barnet har ingen mulighet for å respondere eller ta del i en samtale som ikke er. Men, besteforeldrene har lært i det nye Norge – at barn SKAL BLI SETT! De vil dessuten selv bli sett – av barnet. Ensomheten i dette barnet er langt større enn hos den lille mannen oppe i Las Palmas, slår det meg.

I Sverige:

Det er igjen søndag i Las Palmas. Høymessen i Sankta Anna-katedralen er over, og jeg sitter på et bord bak domkirken og skal hygge meg med en søndagslunsj. På nabobordet sitter en mor med et barn på en 6-7 måneder. Moren er veldreiet etter mange økter på treningsstudioet. Den svarte kjolen sitter som malt på kroppen hennes: den slutter rett nedenfor de spenstige rumpeballene, ermene slutter ved håndleddene og utringningen er perfekt. Hun er meget eksekutiv. I-pad og i-phone brukes intenst – mens babyen henger over armen som en accessoir hun har skaffet seg da alt annet var på plass. Babyen har et uttrykk som tilsvarer det man i gamle dager kunne tillate seg å kalle «åndssvak». Med åpen munn, koper barnet ut i rømdi uten å feste blikket på noe. Her har altså damen i svart alt på plass, og så fikk hun en «fåm». Ja,ja. Slag som livet gir. Men så reiser hun barnet opp, slik at gutten (tror jeg det er) står på låret hennes og ser på meg over skulderen hennes. Plutselig skjer de noe i barnet. Det fester blikket på ansiktet mitt. Barnet ser at det blir sett av et annet menneske. Blikkontakt. Minespill. Det er som om det blir klikket på plass et batteri i barnet. Han fylles av livsbejaelse, begeistring og uttrykksbehov – og hopper voldsomt opp og ned på morens lår. Hun forstår ingenting. Hun taster på telefonen, og det dukker opp en joggende far. De veksler noen svenske ord. Han overtar bordet og begynner på sin lunsj mens hun pakker barnet ned i trillevognen. Heldigvis snur vognen rett vei: barnet vender mot moren mens de triller, og kan kommunisere med henne på trilleturen. Men nei, hun strekker et trekk over barnet, med et lite kikkhull i, der barnet ikke har sjangs til å se henne, for nå skal barnet sove, fordi den elleville utfoldelsen barnet plutselig hengav seg til ved kontakten med meg på nabobordet, det skal hun ikke forstyrres av. Mor og barn forsvinner, hun med i-phonen i hånden. Far setter seg til med i-phone og i-pad og driver sitt hjemmekontor på søndag formiddag i gamlebyen i Las Palmas –  mens han skuffer mat inn i hodet,  uten å se på maten. Kelneren kommer ikke ut i tide, så den eksekutive, spretne og veltrente far fra Sverige går inn for å få betalt lunsj for to – inntatt på skift, ikke sammen. Hun kommer med vognen, ser ham ikke, tar opp i-phonen og taster melding til ham. Jeg sier på norsk: «Mannen din er inne i restauranten og betaler regningen.» Hun åpner munnen, ser vantro på meg, sier ikke et ord, og forsvinner inn i restauranten.

Dette barnet er ingen «fåm», tenker jeg. Han har det beste utgangspunkt. Men, han kommer til å vokse opp understimulert, uten språk – og sterkt tilbakesatt av mangel på stimulans fra sine omgivelser, og av mangel på nærkontakt med sine nærmeste. Deprimerende, fordi han blir ikke den eneste som blir en produsert «fåm» i vår samtid og vår nærmeste fremtid. I køen på flyplassen i London, på tur nedover, så jeg en 2-åring i trillevogn med dataskiven sin og som ikke var der han var, men inne i paden.

Når jeg forlater stedet, passerer jeg tre spanske gratier i sin ungdoms blomst. De står på rekke, med fronten vendt mot meg som kommer mot dem. Alle tre ser inn i hver sin i-phone med begeistrede blikk, store smil og med begeistringens geberder. «Hei! Go’morn!» roper jeg inn i ansiktene deres. De slipper i-phonen ut av blikkene sine, og hilser meget dannet tilbake til en aldrende dame. Jeg slipper salven løs: «Det er søndag! Solen skinner! Dere er unge og vakre! Her står vi ved Anna-katedralen i denne vidunderlige Gamlebyen! Dere er ute og går SAMMEN! Hvorfor i heiteste kryper dere inn i hver deres telefon?!» Disse unge gratier er enda svært nær sin klassiske oppdragelse. Intelligensen lyser i øynene deres. De forstår i et glimt hva jeg sier. De ler høyt og er helt enig med meg. Vi smiler. Vi går videre – i hver vår retning.

Hvorfor var de to fra Sverige i Las Palmas, når de ikke var tilstede hverken i Las Palmas eller i sin familie – og heller ikke i sitt liv? Det var selvfølgelig for å ha noe å briefe med i vennekretsen, noe å dokumentere på Facebook, Twitter etc. De er ikke tilstede i sine liv. Deres vesle gutt, som vil vokse opp som en moderne fåm, vil heller aldri bli tilstede i deres liv. De vil leve som isolerte individer i hver sin lille kapsel. Det var lett å se for en gammel lærer.

I Kina:

Mellom bussen fra Siena til Firenze – og til flyavgang fra Firenze, rekker jeg å få innta en lunsj på en uterestaurant ved Domkirken. Et gjensyn etter 30 år. Det er 35 grader i skyggen, steinsettingen på Domkirkeplassen gløder, og truer gjestene i uteseksjonen med heteslag – inntil kaldt, hvitt gòv legger seg som avkjølende tåke ned over oss – fra dysene i taket. Dette er et standsmessig sted. Det beste. Det dyreste. En estetisk høydare før avreisen fra Italia som er «sempre Italia». Alltid Italia.

Plutselig slår en stor spurveflokk med kinesere seg ned – midt i restaurantlandskapet. En stooor storfamilie fra Kina, ser det ut som. Midt i flokken av familiens 3-4 generasjoner, familiens pryd og glede: det ene barnet – en bitte lille pikelill på 3 år, midt i trassalderen – og med en liten hårdusk som står rett opp – midt oppe på hodet. Når de er kommet seg på plass, utstøter det lille pikebarnet et meget sterkt, tynt, høylydt og fryktelig skrik, med decibels langt over smertegrensen. Flere spretter opp, som troll av eske, og prøver å tyde skriket. Bestefar farer som en strek inn i restauranten og kommer tilbake med en plasteske med små marsipanfigurer. Den lille holder fred. En stund. Men hun har ikke glemt knappen hun har fått tildelt av de voksne: Skriket – som får alle til å sprette opp og gjøre de utroligste ting – for HENNE. Marsipanen oppspist: Nytt skrik. Nå vil de ikke ha en liten kineserinne som spyr av marsipan – resten av dagen, så foreldrene setter seg inntil henne og ser BARE HENNE! De avleder med mye snakk og store løfter, forstår jeg, selv om de snakker kinesisk. Når bestefar har vært rundt på bordene og hilst på alle de andre i restauranten, til deres store forundring – og alle vannflaskene på kinesernes bord er drukket opp, alle serviettene er tilsmusset og bestikket ligger henslengt over duken som nå har diverse flekker, så letter spurveflokken og forsvinner. Kelnerne sukker, og er nok salige over at denne flokken ikke skulle ha 5 retter og hele dagen på deres etablissement. De dekker bordet på nytt i lettelse over å være kvitt dem og den lille piken med terrorknappen, skriket. Jeg grøsser ved tanken på hvor mange millioner Kina nå har av disse skakkjørte enebarntyrannene. 40 millioner av dem tar nå klaverundervisning, etter at Lang Lang spilte på OL i Beijing. Jeg grøsser ved tanken på hvor mange de er, og at de om ikke så lang tid vil være verdens herskere. Vi ser allerede prototypen på hva vi kan vente oss i Pjong-Jang. Bare navnet på hovedstaden hans gjør at jeg takker Gud for at mitt liv er kort og fort. «Ars longa – Vita brevis,» sier Domkirken i Firenze ved siden av meg: Kunsten er lang. Livet er kort. Amen.

Glærum, 30.aug. 2016

Dordi Skuggevik

Terje Eidsvåg og burkiniforbudet

Journalist Terje Eidsvåg raljerte forleden i Adresseavisen over burkiniforbudet i Frankrike. Det ser ikke ut til at han har fått med seg det som har hendt i Frankrike av islamsk terror dette siste året. I alle fall har han ikke klart å leve seg inn i situasjonen Frankrike er i. Landet er på bristepunktet. Det skal lite til før vi nå får en lange knivers natt i Frankrike, hvor etniske franskmenn går løs på landets muslimer. Forestill deg, Eidsvåg, at en galning som bekjenner seg til Islam, kjører opp Karl Johans gate i Oslo på 17.mai og maser 17.maitoget ned i asfalten. Det var det som skjedde i Nice på Frankrikes nasjonaldag. Burkiniforbudet er innført for å beskytte muslimske kvinner på stranden. Forstår du ikke det? Ikledd burkini identifiserer muslimske kvinner seg veldig klart i mengden på stranden, og akkurat burkini på en badestrand kan være utløsende for etniske franskmenns hevntørst. I 1958 gikk det en drapsbølge på algirske arabere gjennom Paris. Likene fløt i Seinen som var rød av blod. Det samme kan skje når som helst i Frankrike nå.

Glærum, 29.aug.2016

Dordi Skuggevik

Brev til «Verdibørsen» NRK-P2, 27.aug.2016

God dag.

Jeg har hørt verdibørsen 2 ganger i dag. Radio + PC.

Hvorfor var ikke en prest fra Den katolsk kirke invitert?

Det var dem som fikk presten sin myrdet foran alteret.

Den franske presten, prioren på Munkeby, sa til meg da vi gikk fra Nidarosdomen på Olsok – 29. juli:

«Dette martyriet, sier man, har allerede sin virkning. Man kan bare se på den fullsatte Notre Dame de Paris, med presidenten på første benk.»

Pater Joël på Munkeby snakker utmerket norsk. Han kunne deltatt i Verdibørsen.

Og – har dere glemt at Pater Joëls ordensbrødre,»Atlas-martyrene» alle ble kappet hodet av i klosteret sitt i fjellene i Algerie, av disse radikale Islams sønner? (1996)

Jeg har lest teksten abbeden i klosteret skrev, mens han ventet på sine drapsmenn, for han visste de kom.

Jeg kjenner også Pater Jean-Claude i Citeaux, som prøvde å gjenoppta aktiviteten i cistercienserklosteret i Atlas-fjellene. Men, det ble for mye for ham. Han måtte oppgi det, og var meget medtatt av forsøket – lenge etterpå.

Verdibørsen i dag var meget betegnende:

Europa blir i dag underminert, forført og voldtatt av Islam, men tullebukkene i Europa roper: Nei-Nei! Vi blir ikke underminert, forført eller voldtatt av Islam! Fy deg! Du er slem med de hyggelige Islams representanter.

Saken med Pastor Annika Borge, som måtte forlate Den svenske kirke p.g.a. sitt engasjement i «Mitt kors» på Facebook, er betegnende.

Godfjottene og strutsene i Den svenske kirke skulle vært filleristet! Idioter! Som tror at de holder Islam fra livet med å stryke Islam med hårene. Godfjotter! Ansvarsløse haulausinger! Jeg har ikke ord!

Og så var det refrenget om Korsferdene: Korsferdene kom i gang fordi Islam angrep Jerusalem og Israel – You twits!!!! Korsferdene var en REAKSJON! Ikke en aksjon!

DET BEGYNTE IKKE MED AT KORSFARERNE SLO IGJEN!

Dette er fullstendig satt på hodet av Vestens media – og repeteres, REPETERES! En kan bli syk av mindre, for ingen kniper MEDIA i denne LØGNEN!

Jeg dro i gang Olav den Helliges dåpsjubileum i Rouen i 2014. Arbeidet begynte i 2006. Jeg skal nå nedover for å se på Olavskapellet som ble erklært ferdigstilt i Rouen-katedralen 26. sept. 2015, under avskjedsmessen til erkebiskopen jeg arbeidet sammen med om Olavsjubileet. Jeg gruer meg, fordi dette forferdelige mordet har gjennomrystet alle jeg kjenner i Rouen. De blir aldri seg selv igjen.

Når det var 2 som drepte Père Jaques, da var det ingen gal manns verk. Det var et planlagt, spektakulært varsel om hva som er på gang. Hva som kommer!

Men, strutsene i Den svenske kirke og ellers i Europa står der med hodene sine i sanden, helt til det blir for sent.

Og muslimene, som skal leve under åket? Befri muslimene fra Islam! Det er mitt slagord. Det har jeg lånt av den franske religionsfilosofen Renan, som levde sist på 1800-tallet. Det er virkelig synd på muslimene som er underkastet denne forferdelige ideologien. Alle bør lese seg opp på Islam og gå i verbal nærkamp med muslimene en treffer, og diskutere dem ut av Islams åk. Men, muslimene en treffer er ikke opplest på Islam. Jeg har ikke truffet en eneste muslim som har lest Koranen. Da blir ikke diskusjonen lett.

En ung pakistaner i Oslo konverterte til katolisismen for få år siden. Da fikk foreldrene – i OSLO! – beskjed om å drepe ham. Han gjemte seg på ukjent sted i Norge i et halvår. Der traff jeg ham 2 ganger. Nå er han på ukjent adresse nede i Europa, hvor han studerer til prest.

Det spanske korset er utformet som en dolk. Det står stort og rødt på alle skipene til den spanske kystvakten som stadig er å se på patrulje utenfor strendene på sydsiden av Gran Canaria. Det tok Spania 800 år å bli kvitt Islams okkupasjon. Idag blir vi ikke kvitt Islam – på grunn av det haulause godfjotteriet.

Vi har kledd av Kommunismen, vi har kledd av Fascismen og vi har kledd av Nazismen. Nå må vi kle av den politiske ideologien Islam, for Islam er en politisk ideologi, maskert – som religion, hvor «tilhengerne» lever i ideologiens forferdelig undertrykkelse av mennesket.

Islam er en statisk, totalitær og imperialistisk politisk ideologi som er sterkt menneskefiendtlig. Islam er en pekefinger som tar fra individet dets frie vilje, som undertrykker individets kreatitivitet i alle sammenhenger.

BEFRI MUSLIMENE FRA ISLAM! 

Dordi Skuggevik

 

 

 

Sankt Olav domkirke: Låghalte vinduer.

«Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn,» skriver Falkberget. Når man går til messe, er det for å finne igjen loddsnoren i seg, og for også å komme i vater. Kort sagt: Komme i balanse med seg selv, med Gud, med verden. Det er hele vitsen med å gå i messen.

Slik blir det ikke når en oppholder seg foran alteret i koret i den nye St.Olav domkirke i Trondheim, for der har arkitekten skullet være litt morrosam, litt «farkåt» som vi sier på Nordmøre – og har satt høyre sidevindu i koret høyt oppe på veggen, mens det til venstre er  mye lenger nede.

 Jeg påvirkes veldig av arkitektur, helt fysisk. Derfor vil jeg aldri befinne meg vel foran koret og alteret i denne nye kirken som snart er ferdig. Trolig blir jeg ikke den eneste som går fra messen, destabilisert, skipla – kort sagt, ute av både lodd og vater.

 Jeg fatter ikke at de som skal iscenesette messen, vårt møte med Gud, ikke holder arkitektene i ørene. Endelig fikk jeg, for et par år siden, se den veldig oppskrytte St.Hallvard kirke i Oslo. Jeg ble øyeblikkelig bragt tilbake til barndommen, da vakre sommerdager ble tilbragt med å tråkke rågras nede i den mørke siloen. Helt umulig å oppløfte sin ånd til Herren i et slikt rom. Kjelleropplevelsen i den nye St.Olav domkirke har jeg tidligere skrevet om, så jeg skal ikke gjenta det, men med låghalte vinduer i synsfeltet i tillegg, tror jeg det blir messeturer til Kristiansund heretter.

Glærum, 26.aug.2016

Dordi Skuggevik

Busk-katolikk på Nordmøre

Prof. Suzuki med pappnese i Domen

Ser at prof. Suzuki fra Japan skal dirigere Haydns Skapelsen som åpningskonsert på Olavsfestdagene neste år. Etter å ha tungt kritisert den angloamerikanske popkonsertbølgen fra gammelraddisenes storhetstid, som skyllet over Olavsfestdagene dette året, var det tegn på stor forbedring med lekasjen om Suzuki neste år.

Da jeg var info-sekretær for TSO i 1986/87 oversatte jeg hele teksten til norsk for programheftet før deres konsert med dette verket, så jeg kjenner verket godt. Dessuten overvar jeg Ole Karsten Sundlisæters versjon med sitt kor – Stavanger Oratoriekor, i 2013 – en eminent fremføring. Helge Birkeland reiste seg opp og sa – at han aldri hadde opplevd Skapelsen så sterk og flott noen gang før. Dessuten vil Peder Rensvik dirigere verket i Stangvik kirke 17.Sept.  kl.17 – som del av KKKK-festivalen i Kristiansund.

Men, jeg ser dessverre at fremføringen med Suzuki skal settes pappnese på. Det vil si, teksten og musikken skal ikke få leve seg ut på egne premisser, men man skal «hjelpe» publikum frem til opplevelsen av verket med iscenesetting av noen sort.

Det er som Bach-spesialist med Japan Bach Ensemble jeg har opplevd Suzuki – i konserthuset i Las Palmas, med Johannespasjonen. Da Jon Pål Indreberg reiste seg opp ved siden av undertegnede, sa han: «Slik kan det altså gjøres!» Musikken trengte ingen pappnese for å nå frem til publikum.

Sist påske overvar jeg Johannespasjonen av Bach igjen, samme sted, på Bach-festivalen som gikk både i Amsterdam og i Las Palmas – et samarbeid. Denne gangen var ikke Suzuki eller hans Bach Ensemble der, og musikken ble ledsaget av en plattføtt, uelegant og svært «hollandsk» iscenesettelse. Om den kan man lese på bloggen www.dordis.no – artikkelen: Musikk-Påske i Las Palmas.

I mange år irriterte jeg meg grassat som musikklærer hver gang vi fikk en skolekonsert med regionmusikerne i vårt fylke. De satte alltid pappnese på musikken, ett eller annet som skulle holde på interessen til elevene, fordi de tiltrodde ikke musikken å gjøre det.

Når endelig den store Suzuki kommer til Nidarosdomen, hvorfor skal man da prakke på ham pappnese? Er det våre dagers «finn-på-makeri», som en streng kritiker i Kristiansund pleier å si? Jeg kan ikke tenke meg at det er Suzuki som har funnet på dette med ledsagende dramatisering, for det stenger for musikkopplevelsen, i stedet for å utdype den.

Glærum, 25.aug. 2016

Dordi Skuggevik

KNALLBRA – BLEKEN!

Håkon Blekens innlegg i Adresseavisen under «Signert» 19.aug. er en mesterlig tekst om det norske konsensuskravet og hvor det fører hen. Bedre og mer illustrerende kan det ikke sies. Det er det beste og mest elegante skriftstykke jeg har sett på lenge! Sett det i glass og ramme og heng det på veggen – alle sammen, til daglig ettertanke!

Det var dessuten fortrøstningsfullt å se at hverken Bleken, Nils Aas, Arne Nordheim eller Paal Helge Haugen ble invitert til festlighetene de nærmest var årsaken til. Jeg ble heller ikke invitert til Ordfører Ritas mottagelse i erkebispegården i Rouen under Olavsjubileet-2014, enda det var jeg som begynte arbeidet med å dra i gang Olavs dåpsjubileum allerede i 2006, og fikk drahjelp av biskop Eidsvig siste året, der han tilbød seg å få en del andre institusjoner på banen. Norges kulturattaché i Paris trodde det var en feil at jeg ikke var på Ritas gjesteliste, men det var det ikke, fikk kulturråden vår at vite. Senere dukket Rita opp med hele sin kommunale hær på restauranten der jeg satt alene og spiste middag. De fikk langbord ved siden av mitt bord, men de hilste ikke på intiatoren av jubileet. Det gjorde derimot innehaveren av etablissementet: han kom og gav meg en bok med bilder fra det gamle Rouen, og skrev sin dedikasjon til den han visste hadde dratt det hele i gang, noe som øket omsetningen på bistroen hans betraktelig. Senere betalte jeg selv underskuddet jeg hadde garantert for – for det største fransk-norske kulturelle samarbeidsprosjektet noensinne, der 90 franske og 90 norske sangere og musikere oppløftet et splitter nytt norsk oratorium for fullsatt katedral der de 1200 billettene ble utsolgt halvannen måned før premièren. Der røyk både vinterleiligheten på Gran Canaria og Odin-aksjene etter min avdøde mann: Kr. 2.266.354,50.

Men på Ritas gjesteliste kom jeg ikke. Jeg skal reservere et lite bord for 5 i det hinsidige – for de 4 herrer nevnt her ovenfor, og undertegnede borddame. Skål!

Glærum 20.mai -2016

Dordi Skuggevik

 

Jomfrujakten i Tyrkia

Jomfruen står sterkt i Islam. Nå skal seksuell lavalder og tillatt alder for ekteskapsinngåelse i Tyrkia senkes til 12 år. For jentas far betyr det at han slipper strevet med å vokte hennes jomfrudom oppover tenårene, så hun ikke skal bli «damaged goods» som man sier i England, før hun kan overlates til en ektemann. For ektemannen betyr det at han kan være sikker på at bruden er jomfru når han gifter seg. For jenta betyr det traumer å måtte beligges av en mann før hun er fysisk og mentalt moden for det. Det betyr også at hun ikke får noen skolegang ut over barneskolen. Vingene klippes på alle måter før hun kan fly.

Da president Erdogans gemalinne stod frem i hijab etter valget av sin mann til president, visste vi hva som skulle komme: slutten på den sekulære staten i Tyrkia, slutten på Atatürks modernisering av landet. Etter Erdogans fremprovoserte «kupp» mot ham, slik at han skulle ha en unnskyldning for å begå sitt vel forberedte og grimme motkupp, besegler han nå sitt program med reislamisering av staten Tyrkia – med å stenge kvinnene inne i ekteskapet fra de er 12 år. En meget slem utvikling i et muslimsk land som vi trodde var blitt moderne.

Hvor er feministene som burde stå natt og dag utenfor Tyrkias ambassade og slå på sine kasseroller med sleivene sine?

Glærum, 19.aug.2016

Dordi Skuggevik

 

 

Adresseavisen mangler kulturredeaktør.

Ved hjemkomsten fra indre Telemark og Østergøtland leser jeg meg gjennom stakken av Adresseaviser som har samlet seg opp rundt Olsòk. Jeg har tenkt det før, men nå blir det påtrengende: Adresseavisen bærer preg av ikke å ha noen kulturredaktør. Avisen holder seg med 4 redaktører: Sjefsredaktør, Nyhetsredaktør, Politisk redaktør  – og Utviklingsredaktør, hva nå det er for noe, men – ingen Kulturredaktør.

Adresseavisen utøver et mediamonopol over en svært stor del av Norge, hvor selve fødestedet for nasjonens historie og kultur ligger midt i avisens nedslagsfelt, og derfor er det meget merkelig og sterkt betenkelig at ikke denne avisen har en kompetent kulturredaktør. Det er ganske tankevekkende at dette må påpekes for avisen.

Glærum, 18.aug.2016

Dordi Skuggevik