PS: Vannårene i Surnadalsdeltaet og grunnvannet.

Etter at min artikkel om vannårene i Surnadalsdeltaet ble publisert, var det flere som kontaktet meg. Det ble gjort oppmerksom på flere «blodpropper» i systemet = gjenfylling som forhindrer den naturlige gjennomstrømningen. Som følge av dette har grunnvannet steget, og det har ikke bare fått følger for åkrer og ekrer – men grunnvannet stiger inn i kjellerne til folk. Det er meg en gåte at ikke kommunens folk har sett hva som skjer, og har tenkt gjennom situasjonen. Håper dette er en vekker nå! – Kanskje må hus i dette området bygges uten kjeller? Hva med septikopplegget? Det må i alle fall bli slutt på å fikle med de naturlige vannårene! Og alle «blodpropper» må fjernes!

Selv har jeg tenkt en del på at stormfloa opp gjennom årene har saltet jorda i deltaet. I Rhône-deltaet i Sør-Frankrike beiter det sauer på den jorda som havet har saltet. Kjøttet selges til høyere pris enn vanlig sauekjøtt – og tituleres: Mouton présalé = forhåndssaltet fårekjøtt.

På farmene i Nord-Dakota klarte ikke jeg å drikke melka fordi kyrne drakk grunnvann som ble pumpet opp av borete grunnvannsbrønner, og det var så salt at det ble salt i melka. Her kunne en sikkert snakke om forhåndssaltet biff! Jeg klarte ikke drikke vannet i glasset ved middagsbordet heller. Men, det var ikke noe alternativ til grunnvannet i glasset, så da jeg endelig kom meg ut av dette området (1985) – da var kroppen helt sprengt av alt vannet kroppen lagret på grunn av saltet.

Nå er vel Middelhavet saltere enn Surnadalsfjorden, og grunnvannet i Nord-Dakota kan også være saltere enn Surnadalsfjorden, men en kan nå ha det i mente heretter, at nedre Surnadal saltes av stormfloa av og til.

Glærum, 15.februar – 2017.

Dordi Skuggevik.

Vannårene i Surnadalsdeltaet.

Surnadalsdeltaet er et største deltaet i Norge, sa min klasseforstander og lærer i geografi på realskolen: Cand. Scient. Knut Sogge. Det hørtes litt utrolig ut, at elvedeltaet i Surnadal skal være det største i Norge, for man tenkte jo på Glomma og andre elver. Men, Lektor Sogge hadde sikkert rett.

De siste par-tre årene er jeg blitt veldig opptatt av vannårene i flatbygda i Surnadal. Til våren, før vegetasjonen vokser for mye opp, har jeg tenkt å ta med mat og kaffe i ryggsekken og vandre langs disse gamle vannårene. Det vil jeg også oppfordre andre til å gjøre. Det oppstår nye landskaper når en ser dem fra midt ute på flatene.

Det er kommet et par-tre «blodpropper» i disse vannårene, og  som opptar meg og foruroliger meg. Jeg ble meget betenkt for en del år siden, da den åpne vannåren som gikk langs østsida av veien forbi Brattørskogen – fra der hvor disse vakre lerketrærne står, og nedover på østsida av veien forbi Eikmaskin og Hageland og ut i elva – ble fyllt igjen. Opp gjennom årene har en kunne se at grunneier har problemer med at vannet gjør grunnen for våt, for vannet vil frem der det tidligere har hatt sin vei. Når dette avløpet til hovedelva i dalføret er blitt fylt igjen, ser en at hele vannåresystemet rundt Kortøra og omegn blir stående dødt, rotner og gror igjen, og jorda i åkerlandet blir selvfølgelig syk av det. Det er veldig enkelt å ordne opp i dette, uten at grunneieren som fylte igjen avløpet trenger å lide for det: 2 km fra stedet produserer Pipelife rør med enorme dimensjoner. Det gamle vannløpet må graves opp, det må legges en rørgate med flere rør som kan ta av også for flomvann, og så fylles jorda på igjen. Her bør det offentlige koste arbeidet, fordi det offentlige i sin tid lot det skje!

Siden Brattørskogen blir nevnt her, så er vel Brattørskogen den eneste flekken som står igjen av de store furumoene som dekket flatbygda på Surnadalsdeltaet. Denne furumoflekken bør fredes. Dessuten kan en se at den fredete skogstripa vest for Brattørskogen, som ble kalt «Verneskogen» i sin tid, har fått et kraftig hull i tanngarden: Et firma har fått lov å hogge vekk trær, og har laget en stor åpning i verneskogen. Slik sleppes vestaveret på. Her bør det bli strengere, og noen der oppe på Heradshuset må følge med på hva som skjer!

Så var det nordre elveløp ved Omfløddøra ved Hageland. Her ble det bygd bru uten passasje for vannet under brua. Aldeles utrolig at det det ble gjort! Flommasse holder nå på å gjøre området øst for brua til tørt land, og sør for brua fylles det masse utover i elveløpet. Ved en større flom vil Omfløddøra eroderes bort, og dessuten kommer vannmassene til å skade søndre bredd i søndre elveløp. Fylling av masse i nordre løp må stanses øyeblikkelig, det må mudres opp nord for brua, og det må lages nytt fritt løp under nordre del av brua. Man kan eventuelt bruke digre rør fra Pipelife her også. Det vil selvfølgelig koste penger å reparere fedres misgjerninger, men det må til for å hindre flomskader av uoversiktlig karakter.

Det naturlige vannåresystemet i Surnadalsdeltaet må respekteres. Systemet har dannet seg over lang tid i forhold til slik som vannet oppfører seg, og gjør man endringer, vil vannet en dag hevne seg. Det bør utarbeides et kart over vannårene i Surnadalsdeltaet, og de bør fredes fra inngrep som kan ha uoverskuelige negative konsekvenser. Det bør også lages et kart for ålmenta, med anledning til å vandre langs vannårene i Påske-tiden og utover til vegetasjonen vokser opp på forsommeren, for det er en umåtelig stor botanisk rikdom langs disse vannårene, som mange kan ha stor glede av å se på sine vandringer med kaffe og nistepakke i sekken.

Surnadal kommune har holdt seg med en miljøkonsulent i ganske mange år. Nå vet jeg ikke om hun har hydrologi i sin fagkrets, men hydrologer, botanikere, jordspesialister  kan man jo leie inn. Kanskje hovedfagstudenter (unnskyld: Master!-studenter), doktorander og postdoktores kan ha interesse av å arbeide med å kartlegge vannårene i Norges største delta – og ikke minst: de biotopene som finnes langs dem. Få i alle fall blodproppene ved Brattørskogen og ved Omfløddøra fjernet – snarest! – Og vern alle vannårer ellers i deltaet! I min barndom var det nemlig vanlig med stormflod helt opp til Skei. Så var det liksom borte en del år, men i det siste har vi sett stormfloa gå oppover dalen igjen. Når alt dette vannet skal ut igjen i fjorden – skal vi være klar over – at naturen har skapt et helt utmerket åpent drenssystem som fungerer best hvis vi ikke klusser med det – men respekterer det! Så – gå igang med fredningen! Og begynn forhandlingen med Pipelife om samarbeid for å fjerne blodproppene i systemet!

Glærum 11.februar – 2017

Dordi Skuggevik

 

Ansettelser m.m. i Surnadal kommune.

Da Surnadal kommune oppnevnte utvalg for, og ansatte folk – til, å revidere bygdebøkene for kommunen, kritiserte jeg kommunen for at de ikke satset på fagutdannede, profesjonelle folk, eller i alle fall folk med mer profesjonell bakgrunn – til å ta seg av oppdraget. Idag er bygdebokskriving en profesjon. Min klassekamerat fra Follo, Ola Bjerkås fra Oppdal, utdannet seg til bygdebokhistoriker/forfatter, og arbeidet som det hele livet – så derfor vet jeg veldig godt at dette er en profesjon.

Idag oppdaget jeg at de som ble ansatt for å revidere bygdebøkene i Surnadal, tok min kritikk personlig. Jeg tok idag turen opp på biblioteket på Skei for å se hvordan Adresseavisen hadde satt opp et innlegg jeg sendte inn, og som jeg hørte at de hadde trykket. Jeg nyttet høvet til å bla igjennom Todalsboka, den første bygdeboka som nå er kommet i revidert utgave.

Mens jeg blar, stryker Norunn Holten forbi. Hun returnerer forbi meg, og jeg roper – Hei! til henne, men hun stopper ikke. – Har du kontor her? roper jeg etter henne. – Ja, kommer det nede fra trappa. – Oj! tenker jeg, hun så da sammenbitt ut. Det går opp for meg at de som ble ansatt i bygdebokprosjektet har tatt min kritikk av kommunen – personlig….og jeg skulle snart oppdage at de hadde funnet en måte å hevne seg på:

Jeg blar i Todalsboka. Det som slår meg først, er at her er det mye hvitt papir. Ledig plass. Noen personer i både nåtid og fortid har fått ekstra plass med bilde, ikke alle med like innlysende grunn, tør jeg si. Men, det jeg som akademiker med 6 -7 heldagseksamener i historie fra universitetet er ute etter, er litteraturlisten. Der ser jeg at min 2-kilos bok Utvandringshistorie fra Stangvik og Surnadal prestegjeld ikke er oppført, men det er derimot boka som Magne Holten syntes han måtte skrive etterpå, for å vise meg hvordan dette burde ha vært gjort. Men så er han jo også onkel til Norunn Holten, som er fast ansatt i bygdebokprosjektet – med kontor og fast lønn i et prosjekt som vil gi fast jobb på livstid.  Kontor og fast lønn vil jeg da gratulere henne med, for jeg vet hvordan det var – ikke å ha kontor og lønn da jeg skrev min utvandringshistorie. Jeg måtte låne lønna mi i Surnadal Sparebank, og avstå 7 mndr. ansiennitet i pensjonsordningen. Heldigvis gikk salget av boka i balanse etter at jeg personlig hadde båret 5 tonn bøker inn i huset mitt, og 5 tonn ut igjen. Og det skal M-en ha: han og Idrettslaget hjalp til med salget, som de også fikk en ganske bra inntekt av.

Forøvrig har jeg aldri forstått hvorfor M-en begynte å følge etter meg i Amerika for å intervjue de samme personene for å gjøre mitt arbeid om igjen. Jeg har ofte lurt på hva mine kilder i Amerika tenkte når M-en dukket opp og ville gjøre om igjen mine intervjuer. Jeg vet hva en av dem svarte, en som bor her i Surnadal: «Ka du kjem her fær? Ho Dordi he da gjort te her arbei’e!»  Jeg gjorde arbeidet før internet og mens PC-en var på fosterstadiet. M-en hadde sekretær: sin meget habile kone fra USA som var/er en kløpper på internet/PC.

Da skiløperen Olaus Gjeldnes i Canada, min mormors onkel, skulle skrives inn i Surnadals historie, kostet Surnadal kommune på en hel delegasjon derover. Da canadierne fra Rossland  kom på gjenvisitt hit, og det var stort opplegg i Bondehuset i Stangvik, da ble M-en invitert til å sitte i gangen og selge boka si. Jeg skrev da en åpen søknad i Driva om ikke jeg også kunne få selge boka mi i gangen. (Ikke svar.) M-en satt i gangen sammen med sin kone/sekretær da jeg kom forbi. Kone/sekretær gav meg skikkelig inn, fordi jeg hadde sagt at hun hadde hjulpet mannen sin i arbeidet. Da jeg kom ut igjen, reiste hun seg opp, rakte meg hånden og bad om forlatelse, som den gode katolikk hun er, med 20 års fartstid som nonne i kloster i Minnesota.

Da jeg idag så at Norunn Holten bruker sin onkels bok som eneste autoriserte kilde på utvandringshistorien i arbeidet med Todalsboka, så lurer jeg på hva min hovedkilde i Northport, Randa Fredrickson, synes om det, der oppe i himmelen. Hun var nemlig død da M-en nådde frem til Northport, Michigan. I hvor stor grad M-en har plagiert min bok, det har jeg aldri orket å finne ut. Livet går da videre.  -Man må legge ting bak seg, som min skriftefar sier, når det blir for drøyt.

Når jeg nå har opplevd at min bok ble usynliggjort både på Stangvik-opplegget for min mormors onkel, skiløperen Olaus Gjeldnes, og nå i Todalsboka, så slo deg meg plutselig: kanskje er den også fjernet fra biblioteket? Men det var den ikke. 3 nesten istykkerleste bøker stod i hylla. Men det offentlige Surnadal forøvrig, forsøker å gjøre boka og innsatsen usynlig. Jeg regner med at det er en slags takk-for-sist, en smålig hevn – fordi jeg tillot meg å kritisere kommunen fordi de ikke ansatte profesjonelle folk til revideringen av bygdebøkene. «Smått!» ville min mor ha sagt. «Hev deg over små mennesker!» – pleide hun å si. Ja, med skam at melde, når vi forlater fjorden og beveger oss opp i dalene og eidene, da forandrer mentaliteten seg. Det vet vi da.

M-en har hele livet vært opptatt av utvandringen til Canada. Jeg ble stoppet på grensen til Canada, fordi jeg ikke kunne vise frem noe papir hvor det skulle stå at min sønn (14) skulle begynne på skolen i Northport senere. Oppredde senger og varm mat hos familien til Ellen og Aksel Strand i Vancouver stod og ventet på oss, men forgjeves. Slik ble ikke Canada godt nok dekket i min bok. Heller ikke mormors onkel, skiløperen. Men vel 25 år senere fikk delegasjonen fra Surnadal kommune, med reiseutgifter dekket av kommunen, ordnet opp i det. Delegasjonen fra Canada dro hjem med en av mine bøker i kofferten, og de takket og takket for den. Det var helt tydelig at de ikke hadde sett boka før. Det offentlige Surnadal og Svein Sæter hadde underslått bokas eksistens. Men hvorfor gav ikke M-en dem en av sine bøker?

Forøvrig er det et mirakel at min utvandringsbok ble til, for gjennom 7 måneders reise i USA, besøk i 300 amerikanske hjem og overnatting i 100 av disse, hadde min sønn og jeg flere nær-døden-opplevelser. Den første allerede ved ankomst New York: Vi fant endelig shuttle-bussen på J.F.Kennedy Airport som skulle kjøre sørom Manhattan og vestom byen til flyplassen der, hvor 4-menning Sivert Nils Glarum skulle prøve å finne oss i maurtua.  Det var 21. des. og desperate folkemengder overalt i førjulstrafikken. Shuttle-bussen var bulkete og lite tillitsvekkende og ble kjørt av en stor svart neger. Da vi kom over den kjempedigre brua og kjørte videre gjennom et skummelt strøk, svingte han inn en liten sidegate og stoppet ved en flokk halvfulle svarte menn av egen kategori. Det var veldig opprørt stemning i flokken og voldsom stemmebruk. En av fyllikene hoppet inn i bilen, ropte og skreik og røsket i rattet. Alle vi 6-7 passasjerene satt som små snille offerlam og ventet på bløggingen. Gud, O Gud, sa jeg til meg selv, hva har jeg tatt min sønn med på?! Skulle hele utvandringshistorieprosjektet strande her ved ankomsten til den nye verden – med livet som innsats, bokstavelig talt? Hadde jeg visst at M-en ville gjøre arbeidet mitt om igjen, så hadde jeg tatt første fly hjem igjen da, så hadde jeg da også unngått offentlig mobbing i Surnadal på toppen av hele innsatsen – 30 år etterpå!

Siden jeg var i farta på Skei idag, så gjorde jeg noe jeg lenge har tenkt å gjøre: Finne ut om kommunen omsider har lyst ut stillingen som kulturkonsulent, etter alle disse årene Mons Otnes har hatt permisjon fra den – ja, veeeeldig lenge, har han hatt permisjon. Flere jeg kjenner har gått og ventet på utlysningen. Jeg fikk bragt på det rene idag at i denne stillingen er vikaren nå fast tilsatt – uten at stillingen har vært utlyst! Vikaren har bare sklidd inn – uten utlysning. Mens jeg kjører utover til Gleres etterpå, begynner jeg å forstå at de som har snakket om at kameraderiet på Herredshuset på Skei, er gått over i korrupsjon, de har et grunnlag for å si det. Og for å si det som det er: sånn var det ikke da Georg Solem holdt i roret! Da ble heller ingen gjenstand for offentlig mobbing!

PS: Normaliseringen av fornavn i Todalsboka interesserte meg. Fornavn i gamle dokumenter og i kirkebøker er nemlig «normalisert». Jeg så også mitt navn der, og lærte dermed at mitt navn er «normalisert» allerede. De gamle formene av Dordi er oppført, men ikke den mest vanlige: Dørdi. Denne ø-en er ø-en med a i, og som Hans Svean ville at vi skulle skrive aø – og som ikke finnes i andre norske målføre – men som brukes i engelsk. På en liten kiste jeg fikk med meg fra Oppigard Glærum står det: Dørdi A.D. Bruseth – 1868.

Hvem som nå har tatt avgjørelsen om å normalisere fornavn, vet ikke jeg, men jeg savner en bedre begrunnelse.

     Forøvrig nevnes under Bruset – min oldemors bror – Jon Bruset. Det står at han var meierimester i Trondheim og død samme sted. Jon Bruset var leder for meieriskolen på Reinsklosteret i Rissa, for der gikk hans søsterdatter på meieriskolen hos ham: Maret Sivertsdatter Glærum, gift i Aøstigard, Glærum. Men kanskje han senere dro til Trondhjem for alt jeg vet.

Glærum, 6.februar -2017.

Daørdi Skuggevik.

 

 

Gifte seg: Homo vil, Hetero vil ikke.

Homoseksuelle i Norge er ville etter å gifte seg i kirken. De heteroseksuelle vil ikke. Slik er situasjonen blitt i Norge. Naturloven er satt helt på hodet. Den som uttaler seg i radioen idag om situasjonens grammatiske følger, er selv seksuell avviker i forhold til Naturloven: Sexorakelet Esben Esther Pirelli, den meget PR-kåte mediayndlingen i Norges mediaverden. Han/Hun er til og med blitt opphøyet til professor i sex i landet hvor folket er uten selvbevissthet og selvtillit. Nå vil han/hun = hen avkjønne pronomen-systemet i norsk språk. Jeg ser frem til å være flue på veggen neste gang Esben/Esther presenterer seg i en engelskspråklig forsamling: I am a hen.

Logisk nok må vi få flere kategorier med nye pronomener: Jeg er en enbent. Jeg er en enøyet. Jeg er en sopran…… Vi kommer til å få variasjoner over historien om jenta som fikk huspost i Oslo, og som ikke helt taklet pronomenene. Hun ropte opp til fruen som enda lå i sengen: «De, Dem og Dere! Vil Henne ha frokosten oppe eller nere?»

Glærum, 6.februar-2017

Dordi Skuggevik

Afrikansk eller samisk utsmykkning?

En sjelden gang kjøper jeg en Adresseavis, som nå sist lørdag – for å se hva som skjer under Samejubileet. Jeg sitter tom i hodet og ser på bildet av Nidaros biskop og en ny utsmykning i Nidarosdomen. Hodet kjennes tomt, fordi jeg ikke forstår hvorfor Nidarosdomen skal utsmykkes med elefant-støttenner. – Legger virkelig Nidaros biskop seg så i selen for å redde elefantene fra utryddelse? tenker jeg. Faktisk – imponerende! Jeg leser jo da etterhvert at dette er et samisk alter, men det er jo ikke noe alter, bare altertavlen – etter det jeg kan se. Men, kanskje det er et slags lavt alter for dem som pleier å sitte med korslagte ben på bakken mens de kommuniserer med Gud? Jeg forstår likevel ikke at fire støttenner av elefanter skal representere samene…..og hvem/hva er denne skikkelsen med den konstige armstillingen à la Donald Trump? Samene ble etterhvert et dedikert kirkefolk, montro om de vil finne noen gjenklang i sin kirkepraksis i denne «altertavlen» som står på gulvet uten alter?

Samme dag leser jeg i avisen «Driva» her i Surnadal, at når vi fremdeles har et par sørsamiske familier som har noen tamrein i Trollheimen, så kan Trollheimen bli innlemmet i samerettsområdet, og dermed kan Surnadal kommune bli underlagt Sametinget, fordi Sameretten vil gripe inn i alle bygge- og utbyggingssaker i kommunen. To sørsamefamilier som bor i vanlige hus og går i vanlige klær oppe på Nerskogen, eller der et sted – skal altså overstyre 6-7000 innbyggere i Surnadal kommune.

Når en fra før vet at Oslo er den største samekommunen i landet, hvor samer er både advokater, leger, universitetsprofessorer etc. – fullintegrert i Norge anno 2017, så må en virkelig bli betenkt over den regresjonen, den segregasjonen og den musealiseringen – folk med samisk bakgrunn nå blir utsatt for i dagens Norge. Dette er på en måte verre enn kolonialiseringen og fornorskningen av samene var. Og hvem er da figuren i altertavlen uten alter i Nidarosdomen? En representant for de samiske martyrer fra sameopprøret i Kautokeino i 1852? Er dette en skulptur av Elen Skum, en av lederne for Kautokeino-opprøret, som ble spart for skarpretterens øks, men som satt i tukthuset på Kalvskinnet i 13 år? Er denne «altertavlen» da et minnested for Kautokeino-opprøret? Blir Elen Skum en ny protestantenes samiske helgen? Er kanskje «elefant-støttennene» Josva Nunsons horn som han lot lyde slik at Jerikos murer falt, og Israel kunne gjeninnta Kanaan – sitt lovede land? Hvilke murer er det Nidaros biskop nå vil la falle – før han går av? Han vant frem med homo-folket. Hva vil han med Samefolket?

Glærum, 4.februar – 2017

Dordi Skuggevik

Nordmøres skjebnetime.

Nå, nå når vi snart skal få fergefri også den østre av de to store fjordene som deler Nordmøre i tre deler, og Nordmøre endelig blir kommunikasjonsmessig samlet uten ferger, NÅ skal vi altså oppleve at østre delen av Nordmøre kan gå til Trøndelag! Disse haulause ordførerne drar til Stjørdal og lover oss bort til det fattige fylket Trøndelag! Lover bort OSS, som tilhører det rike fylket Møre og Romsdal!

Selv ikke når bøndene i Rindal legger fram et regnestykke som viser hvor mye hver enkelt gard vil tape på å gå over til fattige Trøndelag – selv ikke DA tar ordføreren i Rindal til fornuften. Og nå har fornuften forlatt ordførerne både i Kristiansund, Smøla, Aure, Halsa og Surnadal. Trolig må vi fange ordførerne og stenge dem inne et sted, før de rekker å gi oss bort med alt tilbehør til trønderne. Trønderne gnir seg i hendene og gleder seg til å eie både Tjeldbergodden og Ormen Lange med – selv om den ligger i Romsdalen, for fylkesgrensen vil komme til å gå i Romsdalsfjorden, selv om Sunndal, Tingvoll og Gjemnes stritter imot.

Nordmøringene har aldri vært flinke til å stå samlet. Nordmøringene har aldri vært flinke til å organisere seg og sitt. Nordmøringene er noen store sutrepaver. De sutrer og sutrer og får ikke gjort noe. Min fetter, Per Kamsvåg, som var ordfører i Tingvoll den gangen da Fylkestinget enda var et møte hvert halvår med ordførerne i fylket, han fortalte at etter middagen pleide sunnmøringene å forsvinne på et rom for seg selv, der de la opp strategien for neste dag, mens nordmøringene gikk omkring med hendene i broklomma og talla baill og ha det kjekt utover kvelden. Neste dag begikk sunnmøringene sitt neste kupp, og nordmøringene dro hjem og sutret. Sutret og sutret. Og det gjør de enda! Jeg er gørra lei denne handlingslammende sutringen på Nordmøre – uten ACTION!  Nå drar de til og med opp – frivillig! – til Stjørdal og legger seg – frivillig! – som et offerlam på slagtebenken til trønderne og roper SLAGT OSS! SLAGT OSS! BLOT OSS! BLØGG OSS!

Jeg ringte til Fylkesordføreren i Møre og Romsdal og sa at nå måtte piskan dausen sunnmøringene mobilisere, komme til Nordmøre, ta nordmøringene i kragen og filleriste dem, be dem ta seg sammen. «Eg, med min dialekt, kan ikkje gjera det, veit du….!» sa Fylkesordføreren.

Nei, nå må nordmøringene ta seg kraftig sammen, mobilisere både selvtillit, pågangsmot og ikke minst: historiekunnskap. De må kreve sine gamle områder fra 1500-tallet tilbake: Hitra, Frøya, Hemne, Snillfjord, Agdenes og Ytre Fosen – og der danne et sterkt område for havbruk og sjømatnæringen.   Og så må de forstå at sammen med Sunnmøre er de dynamitt! – Romsdalen kan ligge der som et mellomlegg og produsere diktere og drømmere, sa jeg til Fylkesordføreren. Men da fortalte Fylkesordføreren at Romsdalen og Molde har løftet seg selv etter håret og at Molde nå har 147 % sysselsetting……tror jeg han sa. – I og rundt Molde har folk bygd opp et næringsliv som har løftet området helt utrolig. Nordmøre: Gakk hen og gjør lige så! Det må bli slutt på å søke om å bli kårkailler i Trøndelag! Vestbase i Kristiansund har vist at det går an! Pipelife i Surnadal har vist at det går an! Tingvollost har vist at det går an! Med den store økonomiske motoren Sunnmøre i ryggen kan det meste gå an, men da må Sunnmøre på banen, for uten Nordmøre kan Sunnmøre pakke sammen som eget fylke. De vil bli underlagt Bergen.

Men, det som nå driver nordmøringene mot Trøndelag, er sykehusstrukturen: skrekken for å bli avvist fra regionsykehuset St.Olav når de store sykdommer kommer på. Avvisning derfra er allerede en realitet. Folk på indre Nordmøre er redd de må reise 6 timer til Ålesund i stedet for 1,5 – 2 timer til St.Olav, og så videre til Haukeland. De habile og drivende sunnmøringene bygde opp sitt sykehus i Ålesund nesten til regionsykehusstandard, mens de andre sekundærsykehusene satt rolig i båten. Nå må i alle fall Kristiansund slutte å tulle med at de skal ha dagkirurgi i byen, når det bare tar en liten time inn til Hjelset. Alle midler må gå til å få standarden så høy som mulig på det sykehuset vi får, men her sitter igjen nordmøringene og sutrer, i stedet for å få til et best mulig sykehus. Ouff!

Nordmøringene må på alle hold ta seg sammen nå, slutte med sutringen og berge eget fylke fra utradering fra kartet. Å leve som tyende, som kårfolk og skatteobjekter under et Trøndelag der Trondheim suger til seg pengene og graver dem ned i byens infrastruktur, en  uproduktiv endestasjon for alle skattemidler – det har ingen fremtid for oss på Nordmøre.

Sunnmøringene må dessuten endelig ta inn over seg at Møre og Romsdal er mer enn Sunnmøre. Hvis Sunnmøre skal fortsette å være Sunnmøre, så må de definere seg inn i en større helhet og ta ansvar for både Romsdal og Nordmøre. Men det må skje fort, før de haulause ordførerne fra diverse kommuner på Nordmøre, lar Nordmøre bli partert, bløgget  og blotet på neste samling for offerlam i Trøndelag, og blodkorven nytes og det skåles i kaschk!

Glærum 31.januar – 2017

Dordi Skuggevik

Forkastelige skoleplaner på Øye i Surnadal:

Øye barneskole + Surnadal ungdomsskole = et dårlig forslag. Både pedagogisk, bygningsplanmessig og grunnforholdsmessig er dette et dårlig forslag.

Pedagogisk vil fusjonen av barneskolen med ungdomsskolen være en usedvanlig dårlig idé, for det vil ta fra elvene opplevelsen av å forlate barndommen og gå over i ungdommen. Det vil ta fra dem sjansen til å få begynne med blanke ark i et neste livskapittel.

I alle år da jeg var lærer på Øye barneskole, og senere på Surnadal ungdomsskole, avslo ungdomsskolen å få utlevert «synderegisteret» fra barneskolen når eleven kom over til dem. Jeg har hørt svært mange elever si at det var en lettelse å komme over på ungdomsskolen, og få begynne forfra i nye relasjoner med nye lærere og med nye pedagogiske opplegg.  Denne overgangen er viktig for elevene i videreutviklingen av egen identitet og i oversikten over videre studieløp og livsløp. Med fusjonen av barnetrinn/ungdomstrinn vil denne opplevelsen fratas elevene.  Som tidligere lærer med lang fartstid ved begge skolene, og også som rektorvikar ved kombiskole i Rindal, vil jeg på det sterkeste fraråde fusjon. Hvis man fusjonerer for å spare inn en rektorlønn, så blir det en dyr investering for å spare et musepiss i havet, og det vil gå ut over det pedagogiske miljøet både for barneskolelærerne, ungdomsskolelærerne og elevene. Planen om fusjon bør ende i papirkurven!

Bygningsplanmessig vil en så tett nærhet mellom lokalitetene for barnetrinnet og for ungdomstrinnet legge opp til det som er sagt ovenfor om det pedagogiske. I Rindal beholdt man avstanden mellom barneskoletrinnet og ungdomsskoletrinnet da ny barneskole ble bygget i min rektortid. Både barneskolen og ungdomsskolen fikk beholde sitt pedagogiske særpreg og elevene fikk beholde sin tilhørighet og identitet til «sin skole». Men, om rektor ble imidlertid rektors tid forfordelt til ungdomsskolen, fordi ungdomsskolen er langt mer akutt krevende, og barneskolen vil lide under at rektors oppmerksomhet og tid blir ofret på ungdomsskolen, der barneskolen skulle hatt en mer langsiktig oppmerksomhet og deltakelse i skolehverdagen.  Men situasjonen for barnetrinnet på «min» skole ble reddet av at skolen hadde en stab med meget erfarne og dyktige lærere.

Grunnforholdene: Jeg begynte som elev på Øye barneskole da jeg skulle begynne i 7.klasse. Realskolens første kull holdt da til på vestre klasserom i 2. etasje. Blåbygget var den gangen bare et hull i leira som rant ut over skråningen og ned mot veien, der det var satt opp digre plankegjerder for å stoppe leirfallet. Skoleanlegget ble bygget på myr og leire. Vi elevene kunne følge med arbeidet med å sikre grunnen før Blåbygget kom opp. Senere skal ei tidtakerbu ha sunket i dypet oppe ved idrettsbanen, har jeg hørt – uten å få det bekreftet. Da som nå, mangler vel området her geologiske kart, og politikerne mangler respekt for fagkunnskap, og konfererer vel derfor ikke med geologer under planleggingen nå heller, kan jeg tenke meg. I New Orleans er det nå den tredje katedralen som står i sentrum av byen – både den første og den andre er sunket i dypet under dagens konstruksjon. Å bygge skoler på farlig grunn, bør derfor gjøre politikerne betenkt. I alle fall bør en rote minst mulig i grunnen. Det vil bety at en bør ikke røre Gulbygget og Blåbygget på Øye barneskole, selv om de lange korridorene og alle trappene er slitsomme i skolehverdagen.

Det nye bygget på Øye barneskole ble dessverre plassert som en stor kake midt på det sentrale uteområdet på skolen, noe som skapte dårlige forhold for uteaktiviteter, mange hynn og hjørner som gav liten oversikt under inspeksjonen i friminuttene – og som derfor fremmet forholdene for mobberne i skolehverdagen. Det ble bygget i en tid da en brukte arkitekturen for å presse ny pedagogikk inn i skolen. Mitt forslag den gang var å bygge en énetasjes «hestesko» helt i vest med «ryggen» mot vestaværet, inngang for hver klasse gjennom egen dør, egen gang og eget toalett – ikke minst, for på store mastodontskoler som Øye, foregår mye av mobbingen på fellestoalettene. Døgnfluetrender i pedagogikken gav «kaka» på lekeplassen. Ellers ser man lett at de egentlig fine skolebygningene fra 60-tallet er blitt ødelagt av arkitektonisk «kreft» i bygningsmassen. Kunsten til Kalla fra samme epoke, som stod lekkert til de nye bygningene, den står nå i trappeavsatsen opp til andreetasjen i Kalla-stua på Tellesbø. Returned to sender! Uopphengt vil den snart ødelegges.

Bygningsmassen på Øye skole er blitt gjort ganske umulig å leve med, men det må finnes en løsning på det, der en tar hensyn til grunnforholdene, og uten å bygge ny skole vegg i vegg med Ungdomsskolen. Det må være avstand og skille mellom skolene, både fysisk, administrativt, pedagogisk og tilhøringsmessig. I prosessen bør en ha en høring med dem som har arbeidet i begge skolene – nemlig lærerne. Lærerne er fullstendig fraværende der hvor  skole diskuteres i Norge. Politikerne synser og synser – uten å kontakte fagekspertisen, og da går det galt både når en graver i kvikkleira, bygger på myr og vil overstyre pedagogikken politisk.

Glærum, 28.januar – 2017.

Dordi Skuggevik

 

 

 

 

Preses og Nidaros.

På internet kan en nå lese utdrag av biskop Singsaas sitt brev om sin avgang som biskop av Nidaros, og en kan lese om det kommende kirkemøtet i Trondheim i slutten av januar.

Når biskop Singsaas nå går av, hvorfor er det da ikke en sak for Kirkemøtet å diskutere strukturendringer i Nidaros bispedømme i forhold til ny biskop, og at preses også er knyttet til Nidarosdomen og Nidaros/Trondheim, om enn på en merkelig løs og flyktig måte?

Problemet er nok at den lutherske kirken i Norge fremdeles er plaget av todelingen i lavkirkelig og høykirkelig struktur, om ikke formelt, så reelt. Dette ble i 1985 grundig påpekt til undertegnede av en luthersk professor og kirkeleder i USA: – I Norge befinner kirken seg i en todelt situasjon i ‘Low Church and High Church’, men det har vi heldigvis unngått i USA, sa han.

I Norge har bedehusmiljøene etterhvert solgt sine bedehus og overtatt kirkene. Etterhvert som Indremisjonen og bedehusfolkene har gått inn og overtatt kirkene, har de høykirkelige kirketilhørige forduftet fra gudstjenestene. Nå sitter man i kirkebenkene og spiser skuffkake, jabber og drikker kaffe, og de høykirkelige med sine sakrale behov befinner seg ikke vel med at kirkerommet er blitt et forsamlingshus. Flere av dem har konvertert til den katolske kirken, bl.a. undertegnede.

Dessuten har de lavkirkelige vunnet frem med sin definisjon av hva det vil si å være kristen. Deres etikett «personlig kristen» har i lengre tid avkristnet Norge, fordi de høykirkelige med sin bredere oppfatning av hva det vil si å være kristen, ikke har vært villige til å stikke hodet inn i den klaven hvor det står «personlig kristen». De har ikke vært villige til å forlate en objektiv tro, og gå over til bedehusets subjektive tro – med «Jeg og Jesus på et lite rom» – som pastor Egil Mogstad en gang sa.

Jeg underviste Statskirkens barn i kristendom i skolen i langt over 30 år, og på grunn av mine gamle elever, bekymrer det meg, at deres kirke nå befinner seg i en undervisningskrise, etter at kristendomsundervisningen forsvant fra skolen, og også en identitetskrise der det sakrale rom er invadert av kaffedrikking.

Så, hva har dette å gjøre med bispeskiftet i Nidaros og preses i den selvstendiggjorte lutherske kirke i Norge? Jo, det logiske ved biskop Singsaas sin avgang, ville være å befeste preses i Nidaros, og ta skrittet fullt ut til å benevne preses – erkebiskop, slik protestantene benevner sin sjefsbiskop i Sverige og i Finland. Erkebiskopen i Nidaros ville måtte ha en hjelpebiskop til å ta seg av selve Nidaros bispedømme. Det er dette må skje, når dagens biskop i Nidaros går av, ellers må en kanskje vente til neste biskop av Nidaros går av, og det kan bli mange år.

Men, hvorfor kommer det ikke til å skje? Det kommer ikke til å skje fordi kirkeledelsen er redd det vil komme til et endelig brudd mellom de høykirkelige og de lavkirkelige i Norge, mellom kirke og Indremisjonen, bedehusfolket, legmannsbevegelsen. Den «sørvestre luten» av Norge vil bryte ut. De vil bryte ut bare ved at tittelen erkebiskop blir introdusert, for den lukter det høykirkelig og katolsk av. Resultatet ved at dette ikke skjer, vil bli at de høykirkelige vil forsvinne ut av kirken, og vi vil se en konversjonsbølge over til den katolske kirken. Det må allerede være et svært tankekors for de lavkirkelige, at deres presteskole, Menighetsfakultetet – nå er delvis invadert av katolikkene, i og med at den katolske kirken nå har sin presteutdannelse under Menighetsfakultetets tak. Men mange fra det lavkirkelige landskapet, knyttet til Menighetsfakultetet, har allerede, merkelig nok, konvertert til den katolske kirken, bl.a. et par av professorene. Årsaken har vært presset fra deskriptiv moral mot kirkens teologiske lære og praksis, presset for å la praksis bestemme moralen, ikke omvendt. Siste offer for dette presset på personlig plan, er biskop Kvarme i Oslo, hvor norske medias revejakt har fått sitt – inntil nå, siste bytte.

Når en ser på kirkemøtets internetsider, ser en at den selvstendiggjorte lutherske kirken i Norge har svulmet opp med et voldsomt tallrikt kirkedemokrati og ditto byråkrati. Det vil komme til å koste så mye penger i hotellrom, reisegodtgjørelse og diett, at kirken vil gå ned på kne økonomisk – ganske fort. Jeg er redd den selvstendiggjorte lutherske kirke i Norge vil måtte gå gjennom en krevende og smertefull periode før den finner sin nye form, med eller uten erkebiskop i Nidaros. Den vil til og med risikere å gå i oppløsning, gå til grunne. Da hjelper det ikke at den norske lutherske kirken påberoper seg å være «Folkekirken».

Glærum, 20. januar, 2017.

Dordi Skuggevik

NRK P2: Reprisekanal med verbale selfies.

Det er igjen søndag morgen, og som vanlig vil jeg gjerne ligge litt og dra meg og høre radio på øret, men denne søndagen ender det med at jeg spretter opp av sengen, banner høyt og lite pent. Jeg har fått nok av NRK radio. Raseri. Skuffelse. Veldig forbannet. Jeg har hørt programmet om dette pissoaret på utstilling før. Har hørt om det regelmessig i mitt 70-årige liv – stadig, som var det noe nytt. Nå kjører NRK reprise på program om det – som de nettopp sendte her forleden. Jeg har også hørt programmet om nordmannen med rødt skjegg, som traff syreren med svart skjegg før. I det heletatt – jeg hører stadig på P2 – det jeg har hørt før. NRK sin kulturkanal er blitt reprisekanalen, er blitt søppelbøtta som en fyller opp med gammelt verbalt «nytt». Jeg – radiolytteren, er blitt NRK’s søppelbøtte. NRK gidder ikke lenger lette på verbaltrykket med musikk innimellom. Skulle det slenge litt musikk som mellomlegg, så er den også gammelt nytt, så gammel at NRK ikke trenger å betale TONO-avgift på den.

Jeg går på kjøkkenet. Der har en kompis forberedt radioen på det stor DAB-banget. Jeg prøver meg på P1+. Det handler om at torsken liker å stå i stim i strømmen. P1: Igjen er en ute på Hovedøen en midtsommernatt.  Der har dama holdt til i alle mine 70 år, har jeg inntrykk av. Hadde jeg klart å spy i vasken, så hadde jeg gjort det. Alltid klassisk: Igjen disse vansirede Grieg-sitatene. Alltid nyheter kanskje? På engelsk diskuterer pakistanere hvordan de skal forholde seg når de ikke lenger kan bo i et ensrettet islamsk samfunn. I couldn’t care less! Kort sagt: Heretter blir det søndag morgener uten radio. Hvis det ikke blåser ute, og en kan høre på vinden, så blir det en søndag morgen i all stillhet, for NRK har ikke noen konkurrent. De kan fortsette å kaste sine gamle repriser og søpla si i oss. Min egen platesamling blir derfor løsenet.

NRK evner ikke å fylle opp alle sine 25 kanaler slik at de er hørverdige. NRK bør bli pålagt av Stortinget bare å ha 2-3 kanaler, og i tillegg bli pålagt å holde en viss standard. Alle i NRK radio bør sies opp. Det er oppstått en ukultur av innavlen i NRK. En bør bygge opp en NRK radio fra grunnen av med nye folk. Full utrenskning! Når sant skal sies: jeg fikk aldri noen tro på den nye NRK-sjefen. Dårlig magefølelse fra første øyeblikk! Det er blitt bekreftet!

Som eksempel på forfallet i NRK kan en bruke det som er skjedd med morgenkonserten på søndager kl.10: den er erstattet med Harald Eia og Pernille Sørensen. (!) Programmet begynner når jeg går på badet for å spy, for nå har jeg frokosten som kan kastes opp. I rettferdighetens navn setter jeg på Harald Eia og Pernille Sørensen – på badet, etter at jeg har spydd, slik at jeg vet hva jeg snakker om. Programmet er virkelig verre enn jeg hadde forstilt meg. Det er et pludre-program, som de fleste på NRK radio nå, men det er verre enn som så: de to foretar en gjensidig introspeksjon som er direkte kvalmende. Da går det plutselig opp for meg at NRK radio har utviklet en ny sjanger: VERBAL SELFIE! Verre kan det ikke bli.

Glærum, søndag 15.januar 2017,

Dordi Skuggevik

 

Innestengt i det norske radiohelvetet.

Først tok de fra oss Kortbølgen, hvor vi kunne høre spennende lyder, og komme i kontakt med land langt borte. Så tok de fra oss Mellombølgen, hvor vi hadde kunnet få inn mange spennende lands radioprogram. Vi kunne skru viseren bortover spennende steder i fremmede land og få inn litt av hvert på de språkene vi hadde lært på skolen. Vi kunne f.eks. juledags morgen, høre de flotte korene i Bayerische Rundfunk. Vi kunne høre nyheter og konserter på BBC. Det var sist sommer en opplevelse å kjøre gjennom Motala i Sverige, som var det navnet på den gamle radioens glassrute der vi fikk inn Sverige. Det var som å treffe en gammel venn vi bare hadde kjent over radio. Som au-pair i Paris i 1968/69, opplevde jeg en kveld ved midnatt at god-natt-musikken  fra norsk radio slo inn gjennom Radio Monte Carlo med «Jeg kjører frem gjennom strålefryd» av Bjørnson. I oktober nå før jul, oppdaget jeg at jeg den gangen bodde 620 skritt fra døren til Bjørnsons adresse i Paris. Jeg var ingen Radio Luxembourg-lytter, men det var de fleste av mine venner – og det betydde fantastisk mye for dem å få med seg det siste i tiden rundt da Beatles dukket opp.

Og nå? Nå er vi innestengt i NRK som velger for oss det vi skal høre på. Før kunne jeg våkne en helgemorgen og slå på morgenmusikk mens jeg lot tankene vandre. Nå stikkes det en verbal sag ned i hodet på meg og de sager avgårde i mange timer, uten et hvileskjær med musikk. Før en får åpnet gluggene er man blitt påprakket fem foredrag som en ikke er interessert i. Tidligere var det en dyktig skuespiller som leste fra en bok, og en fikk ha sine opplevelser av boken i fred, en fikk gjøre sine egne tolkninger. Det samme med musikk. I gårkveld – 10. jan. slo jeg på «Musikk i P2», i det håp at jeg skulle slippe «Alltid Klassisk»  sine vansirede Grieg-sitater som sendes som piler inn i musikken, men hva opplevde jeg? Jo, for første gang opplevde jeg at en NRK-person snakket PÅ musikken, stadig vekk, for å minne oss om hva vi hørte, og på hvilket program. Det visste vi jo! Han var enda verre enn  fyren som snakker i stykker Pave-messen julenatt!

Som leseren har forstått, er jeg en P2-lytter, en kulturkanallytter fra den tiden kulturkanalen hadde en variert meny, og det vekslet mellom klassisk musikk og lødig kulturstoff, og fordi jeg lever alene i huset, hører jeg mye på radioen. Kulturformidlingen i NRK fortoner seg nå som et evigvarende hovedfagskollokvie der noen personer rundt en mikrofon – snakker om – snakker om – snakker om! Vi får f.eks. aldri høre teksten i en bok direkte, opplest av en dyktig skuespiller, slik som det ble gjort før.  De snakker OM boken. De slakter boken før vi får lest den. Den ligger dau igjen på bordet etter disseksjonen, og vi vender oss bort i vemmelse. Kor à capella hører vi aldri mer, enda storparten av det norske folk synger i kor og elsker kor. Korpsmusikk ligeså.

NRK’s korrespondent i Paris, da jeg var au-pair i byen, og passet barn for Berit og Ottar Odland av og til – han sa en gang: «Då eg vart tilsett i NRK, så måtte vi alle ha hovudfag frå universitetet for å bli tilsett. Det slepp dei no.» Da er jeg spør meg: – Er det manglende utdannelse av de ansatte i NRK som gjør at vi har fått et så lavt nivå i radioen? Eller er det gammel-maoistene i NRK som skal nivellere den norske befolkning?

Nå skal NRK operere med 25 radiokanaler. Det skryter de av til alle døgnets timer. Det lille som NRK har igjen av kvalitet, skal altså smøres tynt utover 25 radiokanaler. Da blir det mye resttid å fylle opp! Og det blir nok fyllt opp med det som NRK allerede fyller opp mye av tiden med: 2 – 3 personer settes rundt en mikrofon, og der sitter de og synser, skravler, kvakker og skratter. De snakker raskere og raskere og med stadig dårligere diksjon. De er amatører på alle plan, og er sikkert gratis programfyll, bare for å få bli mikrofontyggere og komme på lufta. «Prate-radio’n» kalte de dette i Sverige i sommer, hørte jeg, så fenomenet er ikke bare norsk.

Selvsagt finnes det bra programmer i NRK radio, men de er nå svært få. EKKO er faktisk det eneste programmet jeg kommer på. Nyhetene får jeg nå med meg på BBC, for nyhetene i NRK, både radio og TV, er tilmålt det norske folk, og sensurert for anledningen. Vi må ikke få vite noe som vi ikke har godt av! Nedgangen i kvalitet har selvfølgelig sammenheng med kvalitetsnedgangen i norsk skole og norske universiteter. En Master-oppgave er omtrent 1/3 av den gamle hovedoppgaven. Og snart kan en ta Master i gulvvask. Ja, en kan vel det, allerede. Gammel-maoistene overtok norsk skolevesen fra 1960-årene, og siden har det bare gått nedover – dermed også med NRK.

DAB meg her og DAB meg der! Da de slo over på DAB i Nordland idag, ble radioene her i huset på Nordmøre tause. Det ble de hos kompisen i Kristiansund også. Vi trykket på ALLE knappene i raseri og desperasjon. (Å banne hjelper ikke lenger. Vokabularet er utslitt og er uten virkning.) Det merkelige var: Plutselig kom radioen inn igjen.

HJÆLP! Jeg vil ut av det norske RADIO-HELVETET!

Glærum, 11.april – 2016.

Dordi Skuggevik