Kategori: Ukategorisert

For noen år siden, da Hans Hyldbakks bok – Ei haustferd på Nordmøre ble publisert som følgjetong i Driva, kunne jeg ikke komme meg fort nok ut i postkassen for å hente neste avsnitt i avisen. Innenfor et lite geografisk område, hadde Hyldbakk begått stor litteratur. I min siste bok, skriver jeg at hovedtittelen – Haustferd i Europa, er lånt fra Hyldbakk.  (En effekt av det er at alle nettbokhandler nå opplyser at boka mi er skrevet på nynorsk…)

Etter å ha lest Hyldbakks bok, tok jeg til orde for at den måtte komme ut igjen – i sin originale form, og jeg lot oppfordringen gå til Surnadal heimbygdslag. Nå er den kommet – og skal lanseres 12.september. Jeg fikk se boka igår kveld, og stort ble sjokket over å bli kjent med at Sverre Hatle har gått inn i Hyldbakks tekst og endret språket. Jeg ble så stressa, så fortørna og så oppgitt over en slik seminarist-arroganse, at jeg sa til Svein Sæter at opplaget burde brennes, og at de burde rykke tilbake i feltet og gi ut originalutgaven fra 1934/1951.

Jeg regner med at “the beauty of it”- som de engelske sier = skjønnheten i det, er ødelagt. Jeg regner med at poesien i Hyldbakks språk er kastrert og hans språklige potens er borte.

Boka – i sin opprinnelige form, ville blitt en viktig bok i norskundervisningen i norske skoler. Å oppleve poesien i Hyldbakks egen nynorsk og ekspressiviteten i selve språket, der ordet virkelig skaper hva det nevner – med få ord, regner jeg med er borte i nyutgaven hvor man seminaristisk arrogant på lærarmåte har tredd en nyere ordboknormal ned over Hyldbakk. Svein Sæters påstand om at «fornyingen» av språket er skjedd i «Hyldbakks ånd» det er jeg veldig skeptisk til. Dessuten har jeg «fornyelsen (= destruksjonen) av mange flotte salmetekster i salmeboken i friskt minne. Salmetekstene ble maltraktert av amatørmessige komiteer, ikke endret av én anerkjent lyriker. Hyldbakk-tekstene er endret av én mann. Men, jeg tror ikke at det er blitt noe bedre av den grunn.

Det er en sorgens dag.

Glærum, 3.September – 2019.

Dordi Skuggevik

Jeg satt ringside – pal, igår – mens NRK TV overførte fra den kongelige konfirmasjon i Oslo, fordi det interesserte meg hvordan NRK formidlet og vinklet det som foregikk. Jeg ville se det på direkten – før NRK begynte å klippe og redigere, og jeg ville også se NRK’s redigerte resymé på kvelden. Overføringene ville gi et slags «Norge på pulsen idag».

Det første møte med dagen var det faktum at NRK hadde parkert to muslimske medarbeidere foran slottet som skulle produsere – en for dem, merkelig begeistring for en kristen konfirmasjon. Disse to muslimske damer med eksotisk bakgrunn intervjuet de riktige intervjuobjekter – bl.a. en florisant ung norsk homoseksuell mann og andre som passet inn i det nye norske konsensus.

Videre ble det påfallende hvordan man klarte å unngå å nevne Vårherre. Selv prosten fra Asker som damene i parken fikk tak i, klarte behendig å unngå å nevne hva det hele dreide seg om. De som omtalte opplegget for konfirmasjonsundervisningen, fikk det til å høres ut som om arveprinsessen hadde gjennomgått Humanetisk Forbunds «konfirmasjons»-kurs. De nevnte bare emner blottet for Guds påvirkning av pensum: subjektive opplevelser av stress og press m.m.

De som omsider torde å nevne Gud på en naturlig og selvsagt måte, var farfar og far: Kongen og Kronprinsen. Kronprinsen sa at det å gå pilgrimsvandring, dreier seg om å bli bedre kjent med Gud og med seg selv. Bedre kan det ikke sies.

Kongen sa i sin tale ved bordet – hele to ganger, at konfirmasjonen er en stadfestelse av dåpen.  Mange hoppet nok i stolen, fordi vi er blitt innprentet i vel 50 år at konfirmasjonen i den norske lutherske kirke ikke lenger er en konfirmasjon som stadfester dåpen, men at konfirmasjonen nå er en forbønn og velsignelseshandling som bare slår fast at nå er hjem, skole og kirke ferdig med sin undervisning, og nå er det opp til den unge å fortsette oppdragelsen av seg selv. Dette vet Kongen meget godt, så hvorfor sa han det – og til og med to ganger?

For det første har kirken beholdt betegnelsen konfirmasjon = stadfestelse. Hva stadfestes nå – etter kirkens syn? Medlemskapet i kirken? – Saken er at folk fremdeles mener at konfirmasjonen er fornyelse og stadfestelse av dåpsløftet, fordi det er det logiske. Folk blir ganske himmelfaldne når du sier til dem at slik er det ikke lenger. Kongen vet veldig godt at det ikke er slik lenger – så hva mente Kongen? Satte han tingene på plass? Jeg tror han gjorde det.

Ellers skal kongefamilien har stor takk for å ha gitt oss alle foran TV-skjermen en vakker opplevelse av en vakker dag, alt fra de vakre blomsterdekorasjonene til vakre mennesker i vakre drakter i vakre interiører i en estetisk ramme som lar oss få gå ut av det hverdagslige og minne oss på om at livet har sine viktige overganger og viktige innvielser til våre neste etapper i livet. Kongen minnet oss på at vi står i en 1000-årig linje og tradisjon, med Kristendommen som grunnlag for vår sivilisasjon. Og der satt de – en hel flokk av Olav den Helliges etterkommere – etterkommere etter ham og hans dronning Astrid sin datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen: Kongen av Spania, kronprinsen og arveprinsen av Danmark, kronprinsessen av Sverige, prinsesse Astrid og Kong Harald med sine etterkommere.

Nevnte jeg ikke musikken? Stradivariusen til Elise Båtnes med Vivaldi og Händel fra galleriet, Oslo Domkor, et kultivert orgel, flott salmesang. Norsk jentekor som vakkert sang alle inn til det vakre taffelet. Men – slampoesi ble det mer enn nok av: det ville klart seg med slampoet enten i kirken eller ved taffelet. Og begge var altfor langvarige! Slitsamt. Og hun som gjentok sin sang fra dåpsdagen – med salmen med alle vers, hun bekreftet det gamle ord: en suksess bør ikke gjentas. Skulle jeg ønske noe annerledes, ville jeg ønske at det hele foregikk med mer ungdommelig framdrift og livsglede, for når vi i Norge skal ha for oss noe høytidelig, må vi liksom legge et slør av begravelse over stemningen.

Og hvorfor skulle nå prinsesse Märtha Louise bli satt til å lese Kjærlighetens høysang? Med sin flotte diksjon, flotte frasering og store formidlingsevne gjorde hun det storartet, men – vi ble alle minnet om hennes triste ekteskapelige havari og kompliserte nye forhold, og at hun ikke kunne ha med seg hverken faren til sine barn eller sin nye kjæreste til familiefesten. Hun burde heller fått i oppdrag å lese Davidssalmen: Jeg løfter mine øyne opp til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?

Dette var kvinnenes dag, både i presteskapet og i musikken. Det må ha vært interessant for den spanske kongen, som både er katolikk og far til en vordende spansk dronning.

Men størst av alt var Konfirmanten!

Glærum, 1.September – 2019.

Dordi Skuggevik

For første gang går jeg idag inn på hjemmesiden til Todalsfjordprosjektet og ser at de ble stiftet 10.12.1987. Fremdeles – etter så lang tid, og etter blindveien  med tunnellplanene Todalsøra – Sunndalsøra, har ledelsen for dette arbeidet enda ikke klart å ta fram kartet og se på sammenhengene. «Døgnåpen vei mellom Trondheim og Molde/Kristiansund» står det. Hvorfor klarer de ikke å skrive: Døgnåpen vei mellom Trondheim og Mørebyene? Hvorfor klarer de ikke å skrive: Todalsfjordprosjektet er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim/E6 – uten høgdedrag?

Todalsfjordprosjektet dreier seg om næringslivstrafikken inn og ut av Møre og Romsdal fylke! Ettersom Ålesund og Sunnmøre er motoren i næringslivet i Møre og Romsdal, kan ikke styret for Todalsfjordprosjektet tillate seg å kjøre med skylapp på den siden av hodet som vender mot Sunnmøre – motoren vår i fylket.

Jeg henvendte meg for en tid tilbake direkte til samferdselspolitikeren Frank Sve fra Sunnmøre, en av de få politikerne som har aksjonsevne. Jeg påpekte at Todalsfjordprosjektet er nøkkelen til Den indre snarvegen for næringslivstrafikken Ålesund – Trondheim/E6 uten høgdedrag. At Todalsfjordprosjektet også ville tvinge fram høyere veistandard Rindal –Orkanger, og senere – tunell Isfjorden – Øksendalen. Denne «indre snarvegen» er kort sagt en livslinje som vil binde sammen, ikke bare Møre og Romsdal, men næringslivet i hele Midt-Norge. Universitetet i Trondheim har forstått dette: De har allerede dannet en satellitt i Sunnmøres innovative  maritime miljø. 

Frank Sve fikk med seg den sunnmørske samferdselsministeren opp hit – men klarte folket i Todalsfjordprosjektet og lokalpolitikerne her inne å påpeke at prosjektet er Den indre snarveien Ålesund – Trondheim/E6 uten høgdedrag? Nei, de klarte omsider å inkludere Molde. Men, Molde er en by stort sett bebodd av kontorister, og produserer derfor ikke noe særlig næringsliv, sammenlignet med Sunnmøre, så Molde er lite interessant i sammenhengen – egentlig, i alle fall mindre interessant enn vår økonomiske motor på Sunnmøre.

Jeg måtte nesten gå til sengs av depresjon etter å ha erfart hvor impotent folket i Todalsfjordprosjektet hadde oppført seg da fylkets fremste samferdselspolitiker og samferdselsministeren var her. Snakk om IKKE å klare å være på høgget! Snakk om IKKE å kjenne sin besøkelsestid! (Her banner jeg mens jeg skriver!) Derfor fikk jeg nesten hjerteinfarkt da jeg kom inn på slutten av dette «stormøtet» på Surnadal kulturhus og den impotente stemningen der slo imot meg. Derfor må både styre og ledelse i Todalsfjordprosjektet skiftes ut – helst med bare sunnmøringer, fordi det er sunnmøringene som forstår den fulle betydningen av Todalsfjordprosjektet – ikke disse innsnevra  småhakkerne på indre Nordmøre innen politikk og  næringsliv. Ut med dem!

Glærum, 31.August – 2019.

Dordi Skuggevik

Jeg tok på meg Narrens rolle igår på Todalsfjordbru-møtet på Surnadal kulturhus. Dette er en sidegren av revyuttrykket som folk er uvant med. Narren presenterer sannheten når Hoffet er samlet foran Fyrsten. Rolf Just Nilsens opptreden som Narren er blitt klassisk og legendarisk innen norsk teater.

Folk er mer fortrolig med H.C.Andersens barn som roper i folkemengden:  Keiseren har jo ingen klær på seg!

Hva «ropte» jeg igår? – Jo, herrene Brøske og Løseth bør løses fra sine posisjoner som ledere for Todalsfjordprosjektet – av den enkle grunn at de klarer ikke å få til en effektiv fremdrift av prosjektet. De klarer ikke å se hele bildet. De klarer ikke å se kartet. De klarer ikke å se sammenhengene. De klarer ikke  å se poengene med prosjektet. Men, det klarer sunnmøringene! Frank Sve har sagt og skrevet det: Det dreier seg nå om veien ut av fylket! – og de sideeffektene det får, selvfølgelig.

Når jeg omsetter Narrens utbrudd til skrevet tekst, tar ikke Trollheimsporten det inn. De mener det er personangrep. Heldigvis har man jo skaffet seg en  blogg her i verden, og kan praktisere Det frie ord!

Glærum, 30.August – 2019.

Dordi Skuggevik

(Med hovedfag i fransk teater fra universitetet i Trondheim.)

Orientering om møte i Surnadal om realisering av Todalsfjordprosjektet stod å lese i Driva den dagen fristen for å melde seg på gikk ut, men idag hadde jeg annet ærend på Skei, og stakk litt frekt innom møtet på bakerste benk mot slutten. Det var en så deprimerende opplevelse at jeg trodde jeg skulle geråde udi hjertekrise.

En sekturlig treiging fra Trøndelag holdt på med en lite relevant og sekturlig utgreiing om diverse vegstubber der oppe i Trøndelag, mens forsamling så ut til å lide av alvorlig oksygenmangel. De fleste av de tilstedeværende er proffe på å skrive reiseregninger og regninger på møtegodtgjersle, og å innta gratis lunsjer – og har holdt på med det så lenge at de hadde glemt hvorfor de var på møtet. Stemningen var deretter. Stemningen i salen var kort sagt slik at det var lett å forstå hvorfor det vil gå nye 80 år før noe skjer med bru over Todalsfjorden. Det overrasket meg ikke at jeg plutselig reiste meg opp og kvikket opp forsamlingen  med et lite revyinnslag.

Poenget mitt var at ledelsen for Todalsbruprosjektet d.v.s. – hodene i prosjektet MÅ skiftes – før det går nye 80 år. Det hjelper ikke å stå og glise i Driva lokalavis.  Bergsvein Brøske MÅ skiftes ut! Han burde vært utskiftet forlengst etter all tidsspille og pengespille han bedrev i den lange overgangen han hadde fra tunnelsynet hans ble avløst av bruløsning. Lars Løseth bør også gå – sammen med Brøske, før han får tjene enda mer penger på å selge lunsj på hotellet sitt til enda et langdrygt og lite produktivt møte. Erstatt dem med sunnmøringene – for de forstår kartet: de forstår at Todalsbrua er helt sentral i det som blir den indre snarveien Ålesund – Trondheim/E6 uten høgdedrag!

Da jeg gikk, stod det en fyrau sunnmøring i døra. – Du forstår vel at Todalsbrua er sentral i det å få til snarveien mellom Ålesund og Trondheim? sa jeg. – Det forstår vi, vi! svarte han. Se der: Få glisføskene Brøske og Løseth vekk fra Todalsfjordprosjektet – og sett inn sunnmøringer, for da blir det bru før vi vet ordet av det, og Svinvik gard kan tjene masse penger i sitt nye mat-stopp, og Svinvik arboret kan få fart på lunsjkaféen sin! Chop-Chop!!!  Propellen på! Sunnmøringene har greie på kart! Heia Sunnmøre!

Glærum 29.August – 2019.

Dordi Skuggevik

På dagsrevyen på BBC igår kveld begynte en nyhetsstripe å løpe under bildet: Greta Thunberg seiler inn til New York. Vi fikk se bilde av seilbåten med det høye seilet som lå på reden i NY og ventet på laglig tidevann. Omsider la de til kai, og det ble direkte sending. «Folkemengden» som det skrives om på nettet idag, var ikke stor, og da flokken fra båten kom opp på kaien, måtte de støtte og få på plass en sliten Greta. Hun så helt gåen ut, etter to uker på Atlanteren. De omkring henne, puttet etterhvert den så berømte plakaten med «SKOLESTREIK» i hendene på henne, og holdt henne opp for fotografering. Hun er liten av vekst, og så puslete og utmattet ut. Hun forekom meg som en ren rekvisitt, kynisk brukt av en flokk klimaaktivister som tydeligvis har tenkt å kryste siste dråpe ut av henne. Det er etterhvert merkelig at ikke svensk barnevern griper inn, for hun har enda ikke nådd myndighetsalderen.

Forleden stod det på Facebook at faren ikke hadde vært klar over hvordan moren og morens navngitte mannlige makker hadde utnyttet Greta i sin klimaaktivisme. Det stod at å sette Greta foran skolen med denne etterhvert så berømte plakaten, skal ha vært morens og makkerens verk. Faren skal ha gått ut og anklaget dem for å utnytte et sykt barn. Greta har som kjent Aspergers syndrom, noe som gir henne dette hypnotiserende ansiktsuttrykket som gir en stor effekt når hun står foran et publikum.  – Imidlertid står det på nettsidene idag at faren er med dem som skal seile båten hjem igjen. Hvis det er tilfelle, må jo moren og hennes makker ha vervet ham på laget. Klimaaktivistgjengen som har Greta som sin virkningsfulle rekvisitt i sitt spill for galleriet – har tydeligvis samlet mye penger i aksjonskassen sin – så kanskje faren er blitt med på laget for pengenes skyld.

Den som følger med, får vel etterhvert vite hva disse teaterstuntene består av. Det verste er jo at verden vil bedras, og horder i alle land heier og står i.  Hvor lenge det vil ta før rekvisitten Greta får et sammenbrudd av kjøret, det står igjen å se. Dette er ikke morsomt. Hverken misbruket av Greta eller hvor lett folkemengder lar seg forføre, er morsomt.

Glærum, 29.august – 2019.

Dordi Skuggevik

Takket være publiseringen av den såkalte «dansevideoen» der Trond Giske gnukker sine fordeler mot en dames bakdel – på offentlig dansebar – rett ved der han bor med sin samboer og deres lille, ganske nyfødte datter, og damen med bakdelen ikke er datterens mor – takket være den – vet vi hvilken kvinnfolkkar og MeToo-champion Trond Giske er. Heldigvis har videoen gått over NRK’s nyhetsprogrammer flere ganger på TV. Vi har sett Giskes ansikt i situasjonen – rødglinsende med oppspilte øyne – et skikkelig MeToo-kar-oppsyn. Det hjelper lite at han i ettertid har prestert å gifte seg med en muslim i Nidarosdomen – datterens mor. At han også etter dette reiser rundt i fjerne bygdelag for å bygge seg opp igjen som politiker, er ikke bare patetisk – det er rett og slett utrolig frekt og ikke minst – kynisk! – Så takk til VG for at de eksponerte MeToo-karen, og takk til NRK for at de deltok på det. – Og: Hvorfor er det bare VG som skal straffes for at de opplyser oss? Hvorfor sitter ikke NRK sammen med VG på tiltalebenken? Og hvorfor skal VG tiltales i det heletatt! De har bare – som så ofte før, gjort et skikkelig journalistisk håndverk! Yes!

Glærum, 28.august – 2019.

Dordi Skuggevik

I mitt forrige innlegg på bloggen brukte jeg uttrykket «Den totalitære intoleranse». Det er en betegnelse jeg har lånt fra prof. Janne Haaland Matlary, og som illustrerer svært godt hvordan den kompakte majoritet i Norge idag nekter mange av oss å uttrykke våre meninger.  

Overskriften her er lånt fra psykolog, lærer og forfatter Marion Berntzen Koksvik. Hun setter spørsmålstegn etter en konstaterende setning. Koksvik sin sentens inneholder samme kjerne som Matlarys: Det er en massiv og mektig majoritet som nekter store deler av det norske folk å stå frem med sine meninger.

Igår satt jeg ved et bord på formiddagen og hadde en intensiv utveksling med et vennepar om diverse saker og ting. Da ble boka til Koksvik lagt frem, og overskriften her sitert. Jeg skrev utsagnet ned på en lapp, for å huske det, og for å sitere det korrekt. Mannen ved bordet sa at det er tungt å leve i Norge nå – der en stor del av befolkningen ikke får komme til orde med sine synspunkter.

Personlig har jeg ganske lenge vært bekymret for det norske folk, som er blitt en forsamling med hysterikere som hopper dit de blir bedt om å hoppe  – bedt av trendsettende media og politikere med «riktige» meninger. Slik har nasjonen jeg tilhører, antatt trekk av en mobb, som lar seg forføre til hysteriske utbrudd for å kvele motsatte meninger: Korsfest! Korsfest!

En slik nasjon kan komme veldig ut å kjøre, fordi folkemeningen og folkemengden lar seg jage hit og dit av siste demagog som får ordet. En slik nasjon er moden for diktaturet, og det bekymrer meg. Det bekymret alle oss tre ved bordet igår. Vi snakket om at individet i Norge kan ikke lenger uttrykke selvstendig tenkning og selvstendige meninger og ytringer. Knebler av forskjellig art dyttes inn i munnen på folk som tør å ytre seg ut fra selvstendig, kunnskapsbasert tenkning.

Dette innlegget her angår mitt forrige innlegg på bloggen, i særlig grad. Så har du ikke lest det, så les det i lys av det jeg skriver nå – her.

Glærum, 25. august- 2019.

Dordi Skuggevik

Overreageringen på moské-skytingen i Bærum har hittil fått Norge til å gå helt av hengslene som aldri før – i en godhets- og prektighets-demonstrasjon som vi hittil ikke har opplevd. Nå skal det innføres en totalitær intoleranse som mangler sidestykke i Norges nyere historie – mot «muslimhets». Staten skal bestemme hvem vi må elske, og hvem vi må hate. Nå må den som vil fremføre Islam-kritikk gå forsiktig fram for ikke å bli knust mellom den norske prektighetens skarpe negler. Jeg er sikker på én ting: Alle imamer på moskéenes bakrom både i Norge og i resten av Europa ruller seg på gulvet og ler av fryd over hvor mye profitt de får helt uten å ha mistet en blodsdråpe – for blodet på gulvet var vel av den miserable gjerningsmannen?  Var det ikke?

Mange norske politikere klyver nå over hverandre for å skåre billige politiske poenger og dele profitten med Islam. Det er et patetisk skuespill. Til og med Kronprinsen rykker ut.

Den totalitære, imperialistiske, fascistiske, menneskeundertrykkende, politiske ideologien Islam, som mange dessverre tror er en religion, kan nå fortsette sitt inntog i våre vestlige demokratier uten at noen får komme med kritikk eller motforestillinger. Døra åpnes på vidt gap for Islam, og godfjottede nordmenn legger seg ned som dørmatter der Islam kan tørke av bena når Islam går inn.

Den unge mannen i Bærum representerer en personlig tragedie. Det vil nok de judisielle observasjonene avdekke. Imens går Norge helt av hengslene som en oppskremt rypeflokk før noe overhodet er avklart i saken. Patetisk. Norge er blitt et land av hysterikere!

Vi kan ha i mente at den gamle presten Jacques Hamel som fikk skåret strupen over ved alteret under morgenmessen 26.juli 2016 – i sin landsbykirke  9 km fra Rouenkatedralens dører, han blir ikke nevnt i norske media…  Man kunne jo komme til å måtte nevne hvem morderne var – nemlig Islams dragoner. Kristne er idag de mest forfulgte i verden – på grunn av sin religion. 100 kristne drepes for sin tro pr. time i verden idag, skriver John L. Allen Jr. i sin bok «Forfulgt. Den globale krigen mot kristne» (St.Olav Forlag, Oslo – 2016). Gjett hvem som dreper dem!

NB: Vil jeg kunne skrive en slik kritisk kommentar om Islam når godhets-gakk-gakkene på Stortinget får vedtatt sin totalitære intoleranse overfor Islam-kritikk? Vi må ikke et øyeblikk tro at forbudet bare vil gjelde «muslim-kritikk», kritikk av Islams tilhengere. De mener Islam-kritikk. I alle fall vil det bli praksis. Det er all grunn til å gratulere muslimene i Norge med dagen. De fikk en seier de aldri har kunnet drømme om – helt uten innsats. Helt uten tap. GRATULERER!

Glærum, 22.august – 2019.

Dordi Skuggevik

Jeg har sagt det før: Gå på kunsthallen Surnadal Billag, og du får deg en opplevelse. Du skal ikke på død og drepping forstå noe så forbannet, men du får en OPPLEVELSE av noe UVENTET! Alltid!

Sist lørdag gikk jeg dit da det åpnet kl.12. Jeg hadde ikke anledning kvelden før, da det var offisiell åpning av to utstillinger ved to unge kvinnelige kunstnere  – den ene trønder, Thea Meinert, og den andre islending, Margrét Sesseljudottir

Jeg visste at Meinert for andre gang hadde latt seg inspirere av det som foregår på kost, børste og musefellefabrikken – den eneste fabrikken vi har igjen i grenda hos oss på nordsida av fjorden, etter at knappefabrikken og tønnefabrikken ble nedlagt. Min far dro som kårkaill ut som selger for kompisen Ola Langli på fabrikken Nordbørst. Han kjøpte seg en rød folkevogn som han kalte Mathilde, og han titulerte seg selv som Kostehandler Olsen. Jeg var spent på hva Meinert hadde fått ut av fabrikken Nordbørst. På mobiltelefonen hadde jeg med meg et foto fra innvielsen av den nye katolske kirken i Leipzig, et bilde fra festopplegget etter innvielsesmessen. En kar hadde montert masse rotte- og musefeller på ei plate som hang på veggen, der en for 1 € kunne kaste 5 små baller – og der en fikk premie hvis en klarte å utløse fellene. Meinert syntes det var morsomt å se, men hun var mer interessert i fotoene av kirken – som er svært minimalistisk – av den enkle grunn at de hadde lite penger til kirkebyggingen. Og – minimalistisk var også Meinerts utstilling i det store rommet hvor man før reparerte Mørelinjens busser. Her var det mye vertikalt og horisontalt i listverket som formet svarte stigemønstre i diverse formasjoner i det store, tomme, hvite rommet. Jeg var glad for å se det uten folk i rommet. Her og der lå en ensom børste i sitt ensomme rom. På invitasjonen hadde det stått at dette også dreide seg om kjøkkenstell og husarbeid. Etter hvert som jeg oppholdt meg her, ble hodet mitt tømt for tankemessig boss og det klarnet opp i tankene. Det er kanskje minimalismens store gave til oss i vår tid når hodet sprenges av masse inntrykk hele tiden. – Som Bach spilt på klaver – på en måte.

Men, det var islendingen jeg var kommet for å oppleve. Enhver islending er en opplevelse. Jeg må snart reise dit og bli der en stund, tror jeg. De 4 dagene mellomlanding med Icelandair i 1997 ble liksom ikke nok. Dessuten er det direktefly Værnes – Reykjavik. Har vært, i alle fall. Islendingen lot vente på seg Kunsthalldriver prof.em. Jon Arne Mogstad sa at hun pleide å sove lenge, også i dag – der ute i Artist-in-Residence-huset lenger ute på Øra. Men så kom hun. Jeg klarte å oppstige den høye, bratte trappen bak hennes raske ben, og vi kom inn i et rom på størrelse med et rektangulært, romslig soverom. Mogstad hadde ikke helt fattet hva hun drev med, forstod jeg. – Hun har en liten klump i vinduet og et par høytalere bak stolrekken, hadde han sagt.

Jeg satte meg på en av stolene etter å ha studert «klumpen» i vinduet på nært hold, og så slo hun på høytalerne etter litt plunder. «Bellini» – sa hun, og gikk. Jeg hadde på det mest bestemte nektet å tale engelsk med henne. «Jeg taler ikke engelsk med en islendning i Norge!» sa jeg – «Det får pinadø Nordisk Råd snart få inni hodet sitt!» sa jeg. Lyden fra høytalerne som mest minnet om «Nirvanas bulder» – hos Hamsun i hans dikt, var blitt avløst av en korsats i det fjerne – fra en av Bellinis operaer. (Jeg er heldigvis en surnadaling som har kjennskap til Bellini.)

«Klumpen» i vinduet var et minilandskap i hvit gips (eller lignende). Den var som en øy, eller som en klippe med en innsjø i midten med en hvit tynn streng over innsjøen – som ledet til en hvit rund tallerkenantenne. Antennen var svært stor i forhold til «klumpen». Mens jeg hørte på Nirvanas bulder, gniksingen fra galaksene i det store, tomme rom der ute, der Bellini av og til nådde frem til oss, begynte jeg å tenke – ikke bare på Island der langt ute i havet som strekker sine antenner mot resten av verden, men jeg tenkte på at hver av oss er en øy i Nirvanas bulder – som strekker oss etter annet liv – og jeg begynte å tenke på TV-programmet om Voyager I & 2 – der nr.2 ble sendt opp først, på min sønns 6-årsdag, 5.september 1977, og som først 43 år senere nådde ut til veggen i den bobla/solsystemet der vi lever på kloden vår. Jeg tenkte på fotoet som Voyager snudde kameraet og tok før den forsvant ut i det evige mørke i det interstellare rom. Fotoet burde henge ved speilet på badet til alle politikere i verden – så de kan se det hver morgen når de steller seg foran speilet. Der kan de se bunten av solstråler på skrå ned fra høyre til venstre – og de kan se det lille støvfjonet innimellom solstrålene: Jorden. På den lille prikken, der ligger Johann Sebastian Bach i sin grav. Der ligger Platon, Sokrates, Michelangelo, Stalin, Hitler, Luther – ja vi alle – i både levende og død tilstand. Så hvorfor i huleste driver vi på med krigene våre for å ødelegge den lille holmen vår i Verdensaltet? Hvorfor er vi så inderlig DUMME?! Det er jo ingen andre her enn vi på den blå planeten. Eller er det det? Antennen i installasjonen i vinduet snudde kanskje umerkelig på seg mens jeg så på den – eller gjorde den ikke det?

Islands datter kom inn. Jeg sa en hel masse på norsk. Hun hadde levd alene på Surn’dalsør’n i 2 uker. Endelig snakket noen til henne, og hun svarte og snakket lenge – på islandsk. Vi forstod ikke noe av hva den andre sa der nede på det lille stedet på det lille fjonet i Verdensrommet, men det gjorde slett ingen ting. Det var verdt hele timen jeg var på Surnadal billag den dagen – å få høre så mye vakker islandsk tale, selv om hun ikke visste hvem Olav den Hellige var, eller ikke visste – før jeg fortalte henne det, at Gisle Surson var fra Surnadal – ikke fra Valsøyfjorden!

Glærum, 20.august – 2019.

Dordi Skuggevik