Islamterroren: Pogromene kommer snart.

Ganske snart nå, vil vi se de første pogromene mot muslimer i Europa. Det kommer til å begynne med at en flokk rasende menn bryter ut av en pub i England og går løs på nærmeste muslimske boligkvarter. De vil ha fått nok av politikernes lange tirader med tomme ord, rosevifting og popkonserter.

Det nytter ikke med bevæpnet politi mot den islamske terroren. Selv ikke om politikonstablene står skulder ved skulder i alle gater, kan disse terroristene stoppes, når hver bil i gaten kan være blitt et potensielt drapsvåpen.

Vi vil ganske snart nå oppleve de lange knivers natt i England. Jeg har sett en flokk menn bryte ut av en pub i York en gang helt tidlig på 90-tallet. Det var hooligan-epokens begynnelse, og alle gikk i lyseblå dongeri. Jeg satt i en bil som måtte stoppe for dette flaket av ville menn i 20-årene som kom ut av puben og imot oss, og som fløy forbi både på siden av bilen – og over bilen, hadde jeg inntrykk av. Den ene hadde tatt ut penisen som han svingte rundt og rundt idet han passerte. Det var sjokkerende og skremmende å oppleve en så opphisset flokk ville menn komme mot deg.

De impotente politikerne kommer til å bli overkjørt av høypotente menn som reiser seg fra grunnfjellet og ikke bare foretar seg umiddelbare utfall etter innfallsmetoden. Vi vil ganske snart oppleve at selvbestaltede militser går til aksjon med direkte pogromer i muslimske boligkvarter. Og vil Lord Mayor of London bli spart – han som bekjenner seg til Islam? Neppe. Og dette vil spre seg som ild i Europa, hvor muslimene har fosset inn de siste 20 årene. Dessverre tror jeg at jeg har rett i denne spådommen, og vi kan takke kunnskapsløse, godfjottede politikere for denne situasjonen.

Glærum, 2. Pinsedag – 2017.

Dordi Skuggevik

 

Pinsemorgen i P2.

ÅPENT BREV TIL KULTURMINISTEREN:

Pinsemorgen i P2.

Som eneboer i bygde-Norge, slår jeg på radioen mens jeg spiser min frokost, også i dag – Pinsedag. Først kommer program nr. ørten med denne lapskausen av koseprat, jazz og filosofikåseri som stadig sendes og sendes i P2. (Jeg er så lei!!!) Så kommer en eldgammel, antikvarisk skoledebatt, og så toppes det hele med «Blomstervalsen» av Tsjaikovskij – men som brått kuttes uten modulasjon før værmelding og nyheter kl. 8.

Når jeg slår på P2 en Pinsedags morgen, da vil jeg øyeblikkelig høre at det er Pinsedag i landet hvor det idag er Kvitsundag, Whitsunday – som de sier i England – og alle hvite blomster blomstrer! Jeg vil høre kor som synger fra det flotte Pinse-repertoaret i norsk og europeisk korrepertoar. Jeg vil høre brusende orgel og glade orkester. Ut over landet blomstrer korlivet som aldri før, men å få høre kor i NRK? Nei! Og sett ikke en helgedagsmorgen, for i NRK er det ingen helgedagsmorgener lenger.

For 3 år siden ble det fremført et splitter nytt norsk oratorium i Stavanger, Rouen og Paris. Oratoriet kulminerer i finalen på den gamle Pinse-sekvensen Veni creator spiritus. 80 franske og norske sangere i hovedkoret, folk fra Frankrike, Estland, Tsjekkia, Columbia, Uruguay og Madagaskar i det gregorianske koret, solister fra Serbia, Frankrike, Island og Norge, orkesteret fra Rouen-operaen – men ikke tale om at NRK sender det på radioen sin, ikke engang Pinse-avslutningen på en Pinsedag. Platen har stått i NRK’s platearkiv i 3 år.

(Det ligger på nettet: http://goo.gl/DHUjyG)

Kristofobene – et nytt ord jeg er stolt over å ha funnet opp – kristofobene bemanner nå alle avdelinger i NRK, og de later som om 1000 år av Norges siviliseringsprosjekt som er skjedd i regi av Kristendommen, er ikke-eksisterende. NRK har strøket 1000 år ut av Norges historie og later som om de aldri har eksistert. Alle flotte tekster, all korlitteratur og annen musikklitteratur sprunget ut av disse 1000 år som opp gjennom historien har knyttet oss til den europeiske kulturen, er for NRK plutselig blitt ikke-eksisterende. Og hva sitter vi igjen med: Gammelt knusk fra NRK’s arkiver. Gørr kjedelige greier. Tørrprat!

Spørsmålet er: Er dette en villet politikk fra NRK – kjørt i gang av kristofober, eller er NRK nå bemannet med udugelige, uutdannede noksagter? Begge deler?

God Pinse!

Måtte Ånden komme over Eder!

Halleluia!

 

Glærum, Pinsedag 2017.

Dordi Skuggevik

«Vestlandsregionen» – et tåpelig skrivebordsnavn!

Fylket som burde hete Sogn og Hordaland Fylke – er nå døpt «Vestlandsregionen» av skrivebordsfolket. Som filolog og historiebevisst person blir jeg direkte rasende! Jeg blir direkte kvalm!

1: Den gamle norske betegnelsen «fylke» er byttet ut med det latinske «region», slik som den gamle norske betegnelsen «herred» plutselig ble erstattet av det latinske «kommune». Hvorfor er ikke de eldgamle norske betegnelsene bra nok lenger?

2: «Region» – hva menes med region? Landsdel? Styringsnivå? Begge deler? Region er brukt i mange sammenhenger. Derfor blir «region» i betydningen «fylke» altfor upresist.

3: «Vestlandet»  er fra gammelt av Ryfylke + Hordaland + Sogn og Fjordane + Møre og Romsdal. Betegnelsen «Vestlandsregionen» innvarsler at både Ryfylke og Møre og Romsdal fylke skal inkorporeres i «Vestlandsregionen» ved neste byråkratiske påhitt.

4: Hvor er Norsk språkråd? Nå må de fordundre meg komme seg på banen. Ikke bare la ikke-fagfolk ture frem ved kaffebordene i byråkratenes kantiner! Hva med våre stadnamnforskere? Har de abdisert?

5: Leikanger skal være styringssenter. Skal man le eller gråte? Ja, hvor lang tid går det med til å kjøre bil til og fra nærmeste flyplass? Styringssenter bør ligge ved en flyplass. Ellers blir det for dumt! Fylkesmannen skal bo i Hardanger, men oppholde seg i Leikanger, gliser han på Dagsrevyen. Privat helikopter?

DUMT! DUMT! DUMT!

Glærum, 2.juni 2017.

Dordi Skuggevik

Filolog.

 

 

Veien forbi Røv.

TK skriver om politikere på befaring på Røv, der de ser på eksisterende vei, og tenker små vei-tanker uten å se de store sammenhenger, og uten å ha med seg trafikkfaglige fagfolk.

Alle som har noe praktisk vett, forstår at når Todalsbrua kommer, så vil all tungtrafikk mellom Mørebyene og Trondheim/E6 gå over der – og opp Surnadal og Rindal. Derfor må veimyndighetene allerede planlegge veien oppover her i forhold til den store tungtrafikken som kommer her. DA KAN IKKE VEIEN GÅ OVER TRAPPETRINNENE I RØVSGRENDA LENGER! Da må veien flyttes ned til langs elva, eller opp på høgda bak Røv Mølle, slik en ser det skjer nedover Gudbrandsdalen nå. Da blir det unødvendig å bruke alle disse pengene på eksisterende vei. De pengene kan overføres til den nye veitraseen  som vil tvinge seg fram.

Det er merkelig at det skal være nødvendig for ei gammel kjerring inne på Glærum å skrive i avisen for å påpeke det selvfølgelige og soleklare. Men svært mange politikere går dessverre omkring med hauet under armen. Sukk!

Glærum 1.juni – 2017.

Dordi Skuggevik

Åpent brev til Stangviks befolkning: Instrumentene i Stangvik kirke.

 

Sist søndag, under konserten med damekoret Cantus og Juniorsolistene fra Trondheim, kunne en igjen oppleve den enestående akustikken for akustiske instrumenter i dette store rommet med trevegger. Kirken er dessuten enestående fordi den har 4 instrumenter: Christensen-orgelet (dansk) på galleriet, Bruseth-orgelet (norsk) i «bits & pieces» ute på gangen bak orgelgalleriet, «St.Nicholas-flygelet» og «Salvesen-cembaloet».

Stangviks befolkning bør ta lærdom av innbyggerne på Surnadalsøra: De deler seg opp i flere grupperinger hvor hver gruppe tar ansvar for en del av det som Øra har, som Øra er og som Øra forvalter.  I Stangvik bør vi kunne få: «Bruseth-orgelets venner», « St.Nicholas-flygelets venner» og «Salvesen-cembaloets venner». Vi tar det siste først:

Stangvik-cembaloets venner:

Bernt Bøe som eier cembaloet, opplyser at hollenderen Brake bygget dette cembaloet for Ellen og Thomas Salvesen i Oslo. Thomas Salvesen var organist i Gamlebyen i Oslo. Ellen var fra Bøfjorden, og da Thomas fikk slag på 80-tallet og ikke kunne  bruke det mer, så gav de instrumentet til Bernt Bøe, slik at det kom til Ellens hjemsted. Det stod en stund i Åskard kirke, men står nå i Stangvik kirke, etter en utleie til Molde Domkirke hvor behandlingen ikke var helt til å skryte av. Men, da cembalisten Ketil Haugsand gav konsert på medbragt cembalo i fjor i Stangvik kirke, sa han at det var han som spilte innvielseskonserten på dette cembaloet i Oslo, og han sa det var et godt instrument som ved bare en dags arbeid vil fremstå i konsertform. Han sa han svært gjerne ville komme igjen og gi en konsert på det, hvis det ble satt i stand.

4-5 personer bør kunne danne «Stangvik-cembaloets venner», få til en avtale/kontrakt med eieren, Bernt Bøe – og få cembaloet satt i spillbar stand, følge opp nødvendig renhold og vedlikehold – og sette seg som mål å avholde f.eks. 2 konserter pr. år: en senhøstes konsert med masse levende lys! – og en vår-  eller sommerkonsert med bjørkeløv og villblomster i kordøra . Konsertene bør følges opp med samvær og servering i regi av grendalaget i Bondehuset etterpå – hver gang! Ketil Haugsand bør være den første til å avholde konsert! Og så har vi jo Jon M. Skogstad – cembalist fra Surnadal. Han kan sikkert bistå med restaureringen også! Cembalomusikk-elskere i Stangvik – Hvad nøler I efter?!

Stangvik-flygelets venner:

Dette flygelet kaller jeg for St.Nicholas-flygelet, for det ble innkjøpt til konsertene med Benjamin Britten’s St.Nicholas. Det er eneste gangen dette oratoriet er blitt oppført med sin originale engelske tekst i Norge, hvis jeg er rett informert, og det tror jeg at jeg er. Oratoriet fylte Stangvik kirke til siste plass 2 ganger. Generalprøven ble kjørt som konsert. Min 6-klasse utgjorde barnekoret, deler av Trondheim Symfoniorkester – orkesteret, og solisten var fra Paris: Hervé Lamy. Stangvik kirkekor og disse andre ble dirigert av Donald Evans, organist i Stangvik.

Flygelet ble kjøpt fra Trondheim, og kostet omtrent det samme som underskuddet – 120.000. Det var nærliggende den gangen å selge flygelet for å dekke underskuddet, men når en først hadde fått et flygel til Stangvik, burde en prøve å beholde det. Prosjektleder var undertegnede, og jeg skrev brev og søkte om penger i 2 år, og til slutt var flygelet betalt. Det meste av pengene ble donert av Stangvik sparebank.

Jeg er veldig glad i klangen i dette flygelet. Den er så renskåret og uprentensiøs og kler rommet så godt – at det er en fryd hver gang en hører det godt spilt i dette rommet.

Igjen: 3 – 5 personer bør danne en gruppering – Stangvik-flygelets venner, og forplikte seg til å holde flygelet rengjort, og polert, få det stemt 2 ganger i året, og samtidig arrangere en klaveraften. Pianister er det ikke skort på her på indre Nordmøre. Det kryr etterhvert av dyktige, profesjonelle pianister, og det flotte er at de fremstår med svært forskjellig musikalsk temperament. Vi gle’e oss!

Bruseth-orgelets venner:

Orgelet som Fredrik Bruseth gav til Todalen kirke, fremstår idag som et velholdt, meget fint kammerinstrument, mens orgelet han gav til Stangvik kirke – «Til Erindring om Kirkesanger Christen Bruseth og hustru Elen Bruseth – 1910» – som det står på sølvplaten i prospektet, det orgelet frister i dag en skjebne verre enn døden. Det ble laget av Olsen & Jørgensen – grunnlagt Bergen 1898 – Guldmedaille Christiania, står det på skiltet på orgelprospektet.

Etter konserten med Cantus og Juniorsolistene fra Trondheim sist søndag, gikk jeg opp og så på forferdelsen dette orgelet befinner seg i. Det ble gitt bort da det nye Christensen-orgelet ble satt opp, men han som fikk det, kom tilbake med det. De som tok imot det, gjorde sitt beste med å få satt opp og lagt fra seg alle disse delene til orgelet, som i dag er en herreløs hund, for å si det slik.

Vi hadde en voldsom bølge over landet hvor gamle norske orgel ble kastet ut, og danske «barokk»-orgel ble satt inn i kirke etter kirke. Som hovedorganisten i Saint-Germain-des-Près i Paris, André Isoir, sa, de dagene jeg kjørte ham rundt på Nordmøre etter konsert i Nidarosdomen og i Tingvoll (1987): «Nå taler alle pianoer japansk, og alle orgel taler dansk og tysk. I gamle dager talte alle orgel dialekt. Orgelbyggerne satt i hver sin dal, og orglene de bygget, talte deres dialekt. Norske orgel må tale et vakkert språk, for når jeg hører talt norsk, så hører jeg det er et meget musikalsk språk.» (Jeg savner personlig hele tiden språket til det gamle orgelet i Øye kirke!)

Over pianoet mitt henger det som er igjen av orgelet i Snåsa kirke – orgelpipen med enstrøken Fiss. Diabolo in musica blir den kalt, fordi en vet ikke hvor musikken går etter Fiss. Denne orgelpipen ble reddet av professor Ola Kai Ledang da det gamle orgelet i Snåsa ble BRENT! Han overrakte orgelpipen til meg med tale på 50-årsdagen min, og sa at jeg skulle få den – fordi jeg er som en Fiss – en vet aldri hvor du Dordi tar veien, sa han. Dessverre ble orgelpipen, som er av tre, brukt som spaserstokk av den som hjalp meg ut i bilen med presangene den gangen – så spissen ble skadet.

Så mange av Norges gamle norske orgler er nå brent. Men, i Stangvik har vi altså et orgel som kanskje snakker bergensk! Det bør kunne settes opp i det som er et slags nordre tverrskip i Stangvik kirke. Hvis det er et problem med kulderas fra vinduet, så må det idag kunne settes inn en vegg av isolerglass mellom vinduet og orgelet. Organisten vil fra spillpulten ha svært nær kontakt med dirigenten foran kordøren, så orgelet vil kunne bli svært interessant som akkompagnementsinstrument og dessuten finnes det konserter for orgel og orkester bl.a. en flott konsert av Ole Karsten Sundlisæter (Olavsoratoriets komponist).  Det vil også være svært attraktivt med orgelaftener i høstkvelden og vårkvelden. Bruseth-orgelets venner bør forplikte seg til 2 orgelrecitals pr.år.

Men: Først må det en ØYEBLIKKELIG redningsaksjon til! 4 – 5 karer fra Stangvik må spreng-se-te og sette opp hyller og knekter som de store orgelpipene av metall kan ligge på uten noe oppå seg. Nå står de som ei stor staurbør lenet inn i et hjørne – på en måte som får meg til å fryse av skrekk for hva som er skjedd med de pipene som står lengst inn. For – de er nok av bly…. Spissen er sikkert ødelagt av pipens egen vekt mot gulvet, og de inste pipene er sikkert ødelagt av vekten av de andre som lener seg mot dem. Flere skader kunne observeres bare med et flyktig blikk. Ellers ligger de små pipene i åpne kasser, der de underste også kanskje er ødelagt av de andres vekt. Jeg grøsser også ved tanken på hva barn kan utrette med de små pipene om de kommer opp her og begynner å leke fløytespillere….! På orgelpedalene – der hviler vekten av kortribuner som er stuet inn mellom prospektet og spillpulten. Uffda. Selve klaviaturet så uskadet ut. Malingen begynner å krølle seg på de malte flatene i dette fine Art Nouveau-prospektet fra 1910. Og lorten – den ligger i svarte korn bortover toppen av spillpulten. Ellers er det ganske mye rot – malingbokser etc. Ingen har vel helt ansvaret for å holde det rent og å holde orden her oppe hvor dette KLENODIET er stuet bort i hast.

Jeg foreslår at de dyktige orgelrestauratørene på Løkken – Selbæk, sendes bud på – STRAX! – for å gi råd om forsvarlig lagring av orgeldelene, og at det, sammen med dem, blir igangsatt arbeid med å få Bruseth-orgelet opp i «nordre tverrskip». Norsk kulturråd, Fylket og Kommunen, samt alle lokale sponsorer for Vårsøghelg og Stangvikfestival – bør ha interesse av å få dette ærverdige, gamle norske orgelet opp og i drift. Driftige damer i Stangvik kan begynne med å ta en runde med støvsugeren – STRAX!  Men – FORSIKTIG!

Kirkens faste orgel er selvfølgelig soknerådets ansvar. Men, sammen med det – vil disse tre andre instrumentene gjøre Stangvik kirke til et «musikk-mekka» – for både Vårsøghelga og Stangvikfestivalen bør være kommet for å bli! Headhuntingen av ny organist i Stangvik – pågår den? Ansettelsen av ny organist bør være en svært viktig oppgave i denne sammenhengen. Stangvik kirkekor? Hvad det engang var – det kanst det atter vorde! Stangvik kirke vil være den viktigste konsertkirken på Nordvestlandet med disse fire instrumentene. Men først må Stangviks innbyggere komme seg på banen og danne vennegrupper for de tre nevnte instrumentene. Look to Surnadalsøra!

Chop-Chop!

Glærum, mai – 2017.

Dordi Skuggevik

 

Anfi del Mar: Ferieuke fra 16.sept.?

Jeg skal leie ut 3 leiligheter på ANFI DEL MAR – Gran Canaria, med samme ankomstdato:  lørdag 16.sept. for alle 3 leiligheter. 2 leiligheter har 2 soverom, ett med dobbeltseng, ett med 2 separate senger. 1 leilighet har 1 soverom med dobbeltseng. Hver leilighet har dobbel sovesofa på stua. Totalt er det utstyr og sengeplass til 16 personer = man kan ta med hele syklubben!

Det er nå veldig vanskelig å få tak i botid på Anfi del Mar for oss timeshare-eiere. Vi mistenker nye eiere for å leie ut direkte til folk som ikke har betalt timeshare. Jeg er nå i en prosess med domstolen for å få avviklet min timeshare-kontrakt, men det tar lang tid. Jeg leier derfor ut min botid nå for omtrent selvkost, for ikke å ha utgifter på timeshare-eierskapet, for det blir for dyrt å bo på ANFI alene.

Ta gjerne kontakt: dorditande@yahoo.no eller mbl.: 95062094.

Dordi Skuggevik

 

Ferge Hitra – Aure = En begynnelse!

Etter alt jeg har mast i avisene, og sendt rundskriv til ordførere, om at Frøya + Hitra + Agdenes + Hemne + Snillfjord skal komme hjem igjen til Nordmøre, hvor de hørte til på 1500-tallet, er det en fryd å lese at noen har fått ut fingeren fort og vil ha ferge på plass mellom Hitra og Aure – FORT! Ordføreren i Aure har gått på dette med ferge for fullt, og tro det eller ei: «Lenda frå Land» på Tingvoll har også snudd =  Kristin Sørheim har omsider kjøpt seg kart! Ferge kan senere bli tunneller og bruer – kort sagt, området må knyttes sammen trafikalt!

Alle disse kommunene som nevnes her ovenfor, utgjør en del av kystnæringene i Møre og Romsdal fylke – egentlig. De har ikke tilknytning næringslivsmessig til kommende Trøndelag fylke. Få dem hjem igjen! Til Møre og Romsdal! Til kysten!

På busstur i påsken i Irland, så jeg all oppdrettsnæring av østers og blåskjell i fjorder og sund på vestkysten av Irland. Området som nevnes her, har alt som skal til for å bygge videre på Salmars suksess. Charterfly med fersk sjømat fra dette området bør kunne ta av fra Kvernberget kontinuerlig til kontinentet, til Asia, til Amerika. Dessuten ligger alt til rette for turistnæringen her – med kommende sjøhus og gourmet-restauranter hvor fersk sjømat kan nytes til synet av Tustnastabbene badet i morgensol og aftensol!

Ordførere og næringslivsfolk i nevnte område bør snarest komme sammen til en uformell brainstorming. Og Sunnmøre må ekspandere oppfatningen av sitt aksjonsområde – og bidra med sitt gründerinstinkt og sin evne til aksjon, for aksjonsevne – det har ikke nordmøringene hatt på lenge. De har lagt seg til en syting og sutring som det må bli slutt på! Nevnte område vil kunne bli en bastion i kystnæring og havbruk i Møre og Romsdal.

Og Rindal? De lar seg forføre av en sosialist i senterpartiham. La dem fare hen la gå! Hvis de vil bli værende i Møre og Romsdal, så kan de jo begynne med fjellørretoppdrett?

Glærum 20.mai – 2017

Dordi Skuggevik

The dead & The dead.

The dead – betyr både den døde og dei døde på engelsk. Ikkje alle nordmenn som brukar engelsk er klar over det. Filosof Arild Pedersen som skriv om Jon Fosse si omsetjing av James Joyce sin novelle «The dead», nemner ikkje det i Dag og Tid 19.mai. Det trudde eg faktisk var kjernen i denne novellen av James Joyce.

«The dead» av James Joyce er faktisk det einaste eg kjem ihau frå pensumet i litteratur på engelsk grunnfag i 1979 på Dragvoll i Trondheim – med amanuensis Ruth Sherry – frå Boston, av irsk herkomst. Det skulle ta 38 år før eg seinare kom meg til Dublin – no sist påske.

Det er slutten på denne novellen som sitt i meg framleis: Dei er alle døde, sjøl om dei lever og prøver fylle livet sitt med den gamle samværsmåten.  Dette er ei kjensle som svært mange av oss har opplevd – det å kome att til barndomen, til utgangspunktet – og finne alt ved det same. Dei er alle døde, sjøl om dei lever, dei han kjem att på vitjing til. Han er òg død. Snøen legg til overmål det døde teppet over dei alle og verda i natta som legg seg over jorda. Det er ein sterkt konsentrert nihilisme i «The dead», som framleis sit djupt etter 38 år. Ein skal ikkje avspore meisterverket med allslags detaljanalyse.

Glærum, 19.mai 2017.

Dordi Skuggevik

Cand.Philol.

Send somalierne hjem til Somalia!

En somalier som har fått norsk statsborgerskap, er nå vendt hjem til Somalia med sitt norske pass og er blitt president i Somalia. En annen somalier er vendt hjem til Somalia og er blitt undervisningsminister – også han med norsk pass. Begge herrer bør i all anstendighet returnere sine norske pass, og vil de det ikke, så skal passene gjøres ugyldige, og de skal miste sitt norske statsborgerskap. Hvis ikke det skjer, vil Norge regelrett dumme seg ut!

Mange somaliere som bor i Norge, med og uten norsk pass, sender sine barn hjem til Somalia for å gå på skole = det er ikke lenger farlig å oppholde seg i Somalia. Da er tiden kommet for å sende alle somaliere hjem til Somalia, og de som har fått norsk pass skal legge igjen de norske passene her! Sett en kort frist for at alle somaliere skal være ute av Norge! Sett opp charterfly og frakt dem ut. Chop-Chop!

For noen år siden var det så mange somaliere i Norge at det tilsvarte befolkningen i Kristiansund by. Hvor mange er de nå? Det dobbelte? Norge har gitt dem et studieopphold her, hvor de har kunnet tilegne seg kunnskap om hvordan et moderne land fungerer. Nå kan de reise hjem til Somalia og gå i gang med å gjøre Somalia til en moderne stat de kan leve i. Plassen etter dem her i Norge har trengende flykninger bruk for. Dessuten har somalierne vist seg som fullstendig uintegrerbare – især mennene.

Glærum 18.mai – 2017.

Dordi Skuggevik

17.mai-tale 2017. (Fullstendig versjon.)

 

God morgen!

Til lykke med dagen!

Når en tidligere orlogskaptein i Den norske marine – ringje frå Ør’n, og spør om en vil holde 17.mai-tale på Ør’n – så kan en jo ikke si nei!

Vår nasjon er meget fåtallig. Samlet er vi omtrent 1/3 av Stor-Paris. Likevel skal vi oppebære infrastrukturen i en nasjon: Vi skal røkte 4 skriftspråk og 70 – 80 dialekter, vi skal ha et litterært liv, et kunstliv i alle grener, et forsvar, et politisk liv, et idrettsliv, et næringsliv o.s.v. Skal vi greie det som nasjon, må alle mann på dekk. Alle må delta. For å sammenligne oss videre med Frankrike, så kan 5 av Frankrikes 66 millioner ta seg av nasjonens infrastruktur, mens de andre kan gi blaffen og drive dank om de vil. Det kan ikke vi som er så få.

Skal vi klare å holde vår nasjon oppe, så må ikke folk aktivisere seg bare på riksplan, deltakelsen må gå ned i lokalsamfunnet, og helt ned i grunncellen: Familien. Enhver familie har sin egen kultur: sine egne fortellinger, sine egne sanger, sine egne tradisjoner – og ikke minst – sin egen humor! Fra familiekulturene skal så lokalsamfunnets kultur berikes, og så videre oppover til nasjonalt nivå. Men, som Paven nettopp sa: «Det er ikke så enkelt å oppdra barn – når en bare ser dem om kvelden.» Og han føyde til, det paradoksale: «Det vil si, de som er så heldig å ha en jobb da.» Paven berørte her hvor viktig det er å holde grunncellen i samfunnet levende og produktiv – nemlig, familien.

Vi feirer Grunnloven av 1814 idag. Grunnloven er nasjonens drivanker som holder oss på rett kurs. Om 7 år – i 2024 kan vi feire 1000-årsjubileet for vår første Grunnlov: Kristenretten av 1024. Olav Haraldson skrev den og knesatte den i 1024, på bakgrunn av den kunnskapen han og hans store flokk norske menn tok med hjem etter halvannet års opphold ved hertughoffet i Normandie. Normandie var den gang kjent for å være det best administrerte området i Europa. De var kjent for sine rettsprinsipper, og for sin fornyede kristendomspraksis utgått fra Cluny. Olav og hans menn kom hjem til Norge med et nytt menneskesyn, en ny verdensoppfatning og kunnskap om lovgivning og administrasjon. Norge fikk dermed del i det store sivilisasjonsprosjektet i Europa som Kristendommen utgjorde. Tar en Kristendommens sivilisasjonsprosjekt ut av Europas historiebok, vil vi stå igjen bare med permene. Det moderne Norge ble født i Normandie i 1014, da Olav og hans flokk ved endt studieopphold lot seg døpe. Kristenretten, opp gjennom Middelalderen kalt St. Olavs lov, ligger fremdeles som en blykjøl i dagens Grunnlov av 1814, selv om Grunnloven er blitt endret på enkelte punkter i de 200 årene siden den ble underskrevet på Eidsvoll. Oratoriet «Olav den Helliges dåp» ble i 2014 satt opp på Grunnlovsjubileets program med fremførelse i Stavanger Konserthus, for 200-årsjubileet for Grunnloven av 1814 falt sammen med 1000-årsjubileet for dåpen av Olav og hans menn i Notre Dame de Rouen i 1014.

Går vi 34 generasjoner tilbake fra Kong Harald, vil vi i hans slektslinje komme til Olav den Hellige via Olavs datter med dronning Astrid: Ulvhild – hertuginne av Sachsen. Ulvhilds slektslinje går via Christian IX av Danmark ut til alle tsar-, keiser- og kongefamilier i Europa, unntatt den franske og hollandske. Det er ikke tilfeldig at selv om kroningen er avskaffet i Norge, så ønsker kongen å bli signet i Nidarosdomen.

Hver gang norske media tar en offensiv for å få avskaffet kongedømmet, sørger de for å underkommunisere kongens viktigste funksjoner:

For det første, så står kongen over de politiske grupperingene i et land. Han tilhører alt folket. Han representerer alt folket. En president tilhører alltid et parti, en del av folket.  Så mens presidenter kommer og går: Kongen består!

Kontinuitet er det andre viktige punktet media underslår. I år er det 60 år siden Kong Harald inntok fast plass ved bordet under regjeringsmøtene på slottet. 60 år! Mens politiske døgnfluer har føyet forbi – har Kongen aldri hatt fri! Ikke siden Kong Håkon døde i 1957! Først som kronprins, deretter som konge. Og hans slektslinje går tilbake til Norges evige konge – Rex Perpetuus Norvegiae – Olav den Hellige. Det kaller jeg k-o-n-t-i-n-u-i-t-e-t!

Kong Harald har også vist seg å være en forsvarer for Grunnloven: To ganger har han lagt ned veto mot endringer av Grunnloven. Hvor formelt det har vært som veto, vet jeg ikke, men det har i alle fall de facto – vært veto. Igjen har norske media underkommunisert fakta som til fulle viser kongens funksjon, berettigelse og betydning.

Første gang ville Stortinget endre Grunnlovens bestemmelse om arveretten, hvor erkebiskop Eystein Erlendson på 1100-tallet innførte den franske arveloven: Eldste sønn i ekteskap arver tronen. Det var mot denne arveloven en kongssønn utenfor ekteskap protesterte. Moren var søster av biskopen i Kirkjubøar på Færøyene, og han var utdannet prest: Sverre Sigurdson, senere Kong Sverre. Som vi vet – stevnet han inn mot landet, for fulle seil, jaget erkebiskopen ut av landet og tok tronen med sverd i hånd. Han «talte ikke Roma midt imot» – han krevde tronen ut fra det gamle maktprinsippet, den sterkestes rett. Arveloven vant – imidlertid, på lang sikt.  Dette ville Stortinget endre, men Kong Harlad sa at kongsemnet var allerede født, og de hadde allerede tatt fatt på oppdragelsen og opplæringen, så det kom ikke på tale før i neste generasjon. Slik ble det. Dessuten har Kong Harald inngående kjennskap til Grunnloven. Han vet at den korteste og klareste paragrafen i grunnloven sier følgende: «Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.» Punktum! Kong Harald satte foten ned, og Stortinget respekterte hans synspunkt. Media klarte ikke å underkommunisere dette i særlig grad. Men, de minner oss ikke på det akkurat.

Så kom siste runde der Stortinget riktig ville ta en mekke-runde på Grunnloven: Kongen skulle ikke lenger ha plikt til å bekjenne seg til den evangelisk lutherske kristne tro. «Ikke i min levetid!» sa Kong Harald. Slik ble det. Han nektet å underskrive endringene av Grunnloven med denne passus. Her var det virkelig snakk om et veto. Dette har norske media underkommunisert med stor effektivitet. Nei, hvorfor skulle Norge etter 1000 år forlate Kristendommens store sivilisasjonsprosjekt i Europa, Norge og i verden – selv om norske media idag er bemannet med kristofober – stort sett?

Flere ganger opp gjennom historien har Frankrike vært leverandør for moderniseringen av Norge: Først med kunnskapsgrunnlaget som gav oss vår første grunnlov: Kristenretten av 1024. Dernest gav Frankrike oss arvefølgeloven på 1100-tallet. Den norske intelligensiaen på 1100-tallet og på 1200-tallet studerte i Paris. Grunnloven av 1814 ble modellert over Frankrikes nye konstitusjon fra sist på 1700-tallet, og den kongen vi fikk i 1814 var tidligere fransk general. Hans dronning var den første av to franske dronninger i Norge.

Kong Harald har vist seg som Grunnlovens forsvarer i særlig grad.

Leve Grunnloven!

Leve Kongen!

3×3 HURRA!

La oss synge Kongesangen sammen:

Gud sign vår Konge god!

NB: Talen på Surnadalsøra imorges kl. 08.30 ble framført i kortversjon uten manus. Jeg taler aldri med manus – unntatt den gangen jeg trodde jeg måtte tale stivt riksmål på Nordens hus i Thorshavn i 1994 – før jeg oppdaget at de hadde hatt «Vigra lokal» som radio helt til nylig, før de fikk Utvarp færøyar. Jeg har her skrevet ut talen slik den ville ha vært, om en ikke hele tiden måtte ta snarveier til neste punkt, når folk stod og fraus og ventet på kaffe og kakebordet etter talen. Da er det en fordel – ikke å bruke manus, for da kan en hele tiden føle sitt publikum på tennene. Tale uten manus er dog en risikosport med stor fallhøyde for alle parter….

Det er ingen copyright på denne 17.mai-talen. Det er bare å lese den opp ved neste høve, for dette er min andre og siste 17.mai-tale. Værsågod!

Glærum, 17. mai 2017.(kl. 12.30. )

Dordi Skuggevik