Kirken og flerkoneri

«Hva vil kirken gjøre når spørsmål om flerkoneri kommer?» Dette var siste innspill fra tidligere kirkeminister Gudmund Hernes, da han ledet et seminar med flere fra Den norske lutherske kirkes ledelse på et av seminarene på Stiklestad ved Olsòk i 2015, ved 1000-årsjubileet for da Olav den Hellige ble konge og begynte sin modernisering av Norge i 1015. Jeg satt på galleriet, men kunne ikke motstå å legge følgende sitat av Pater Olav Müller ned i forsamlingen: «Gud er (dessverre) ingen demokrat.»

Etter 5 uker i utlandet, kom jeg hjem til Gamlelandet akkurat den dagen Den norske lutherske kirkes ledelse vedtok at homofile og lesbiske par skal kunne vies i kirken – på like linje med heterofile, og i Adresseavisen uttaler biskopen av Nidaros – at dette har han villet all sin tid som biskop. Den norske lutherske kirke vedtar seg nå en Gud – demokratisk, med flertallsavgjørelse. Med demokratiske vedtak, skaper altså Den norske lutherske kirke Gud i sitt billede. Men, som Pater Olav har sagt: – Gud er ingen demokrat!

Det som kjennetegner diskusjonen – etter hva jeg har fått med meg fra media, er at det overhodet ikke refereres til grunnloven i kirken – de 10 bud, og hva som der er nedfelt om ekteskapet. Diskursen går på at i Den norske lutherske kirken – vedtar man altså nå, etter forgodtbefinnende, hvordan Gud og hans bud skal være – i Norge. Det kalles deskriptiv moral: man endrer moralen etter praksis, og ikke omvendt – og der er kvinnene i front. Det har de vært i hele min tid, og slik ble akkurat det slått fast da jeg så det militante kvinnemennesket som Norges lutheranere har valgt til formann i sitt ledende organ – Kirkemøtet.  Damen som dukket opp på første Dagsrevy i Gamlelandet, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg: Glatt som plast, hard som flint. Hun hadde klart å tvinge Gud og Naturloven i kne – i vårt lille land under Nordpolen.

I Den katolske kirke, hvor jeg har søkt tilflukt fra Guds-demokratiseringen blant Norges lutheranere, der står Naturloven svært sterkt. Naturloven er enkel: Går du ut i vinternatten uten klær, så blir du forkjølet! Naturloven har heller aldri tenkt at oksen skal bestige oksen. Jeg som er oppvokst på en gård, vet det veldig godt – at slik er det. Gustav Vigeland sa det sånn: «To kvinner kan ikke føde ett barn!» Mitt syn på kirkelig vigsel av likekjønnede er derfor svært biologisk, i tråd med Naturloven. Men jeg har sansen for det som de hollandske biskoper skriver i «Den hollandske katekisme» – som er Den katolske kirkes katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. Vi skal ikke legge sten til deres byrde.» Punktum! Homoseksuelle personer har til dels høye verv i Den katolske kirke, og er høyt respektert, men derfra og til å sette Naturloven på hodet, slik som lutheranerne i Norge nå gjør – der går grensen.

Partnerskapsloven var en tjenlig ordning. Nå er vi i en situasjon der vanlige heteroseksuelle par ikke gifter seg i kirken, men bedriver det norske samboerskapet, mens seksualdissentere bruker rambukk på kirkens porter for å oppnå kirkelig vielse.

Så var det flerkoneriet, som Gudmund Hernes spurte om – uten å få svar på Stiklestad: Ja, nå når Norge tar imot mange fra andre land og kulturer og religioner, som kommer som flyktninger, og som bringer med seg sitt flerkoneri, sine underårige hustruer ned til 10 år – hva gjør lutheranerne i Norge da? I likestillingens navn blir det sikkert slutt på serieekteskapet,  slik det nå praktiseres, og vi får flerkoneri i stedet. Og har nyankomne flykninger underårige koner, vil da vel norske lutheranere også ha det! Hva med den pedofile, den dyresex-fikserte, den nekrofile o.s.v. Vil Nidaros biskop i rettferdighetens navn gi den nekrofile liket hans? Hvor vil Nidaros biskop sette grensen?

Og hvorfor engasjerer jeg meg, jeg som har reddet meg over til katolikkene? Jeg engasjerer meg fordi jeg i over 30 år i skolen har undervist lutheranernes barn i Norge i kristendom. Det er i år (2016) 1000 år siden Olav den Hellige ble hyllet som konge på Øreting, og bygde kongsgård i Nidaros. Det er meget tankevekkende å være vitne til hva den avtroppende Statskirken i Norge vedtar på sitt Rikskirkemøte i Nidaros i året for dette tusenårsjubileet. Tankevekkende – og urovekkende. Jeg sa for ikke så lenge siden til Pater Olav Müller: – Det er med stor tristhet at jeg innser at Den norske lutherske kirke er i ferd med å gå i oppløsning. – Tror du den gjør det? repliserte han. – Ja, det må jo være tydelig for alle og enhver, svarte jeg. Det er med stor sorg jeg innser det. Som følge av at kristendomsundervisningen nå er tatt ut av skolen, og alle kompetente lærere i faget er satt på benken, vil det norske folk nå ende opp i et langvarig moralsk vakuum  –  der de ikke vet opp-ned og att-fram på seg selv. Slik feirer altså Norges avtroppende Statskirke den siste av de tre 1000-årsfestene for Olavs innsats for et Norge grunnlagt på Kristendommen. Dette vil ende i et pluralistisk skisma der Statskirken vil oppløse seg i minst tre nye kirkesamfunn. Hvem skal da ha rett på Kirken, det gamle hus –  i dalen?

Glærum, 12.april 2016.

Dordi Skuggevik

Lektor – Cand.Philol.

 

Tadjik og Kongen

Kongen tilhører alle. En president tilhører et parti. Dessuten representerer Kongen kontinuitet, i motsetning til politiker-døgnfluene. Kongen er vår fremste diplomatiske representant, og er så viktig, at det å arve gjerningen, forsikrer oss om at opplæringen har foregått i generasjoner.  Vår Konge har også sørget for at Kongen fortsatt  – alltid skal tilhøre det kristne kulturgrunnlaget, som har gitt oss bl.a. menneskerettighetene.

Disse punktene utelater alltid NRK i sine monarki-debatter, som dukker opp med jevne mellomrom. Nå er markeringskåte Tadjik på banen. Hvis Tadjik ønsker å bo i en republikk med president, så er det bare for henne å flytte tilbake til det landet familien kom fra: Pakistan. God tur! Du blir ikke savnet.

Dordi Skuggevik

Palmyra: Ødelagt av Islam to ganger.

Ingen som skriver om IS sine ødeleggelser av ruinene i Palmyra
ser ut til å være klar over at Palmyra ble lagt øde av Muhammeds horder i 687,
da Islam hadde sin første storm mot resten av verden.
Nå har Islams sønner vært der igjen, for å fullføre ødeleggelsen.
Jeg oppdaget den første ødeleggelsen av Palmyra i en bok av biskop Gran:
Vår kirkes tro. Der skriver han utførlig i en fotnote om denne ødeleggelsen.
Verden ser også ut til allerede å ha glemt det uhyrlige i at sjefsarkeologen i Palmyra gjennom et par mannsaldre ble på det mest groteske vis – halshugget av disse Islams vandaler. Med denne halshuggingen fjernet morderne en enorm kunnskapsbase da de kappet hodet hans av. Denne grusomme gjerning må aldri glemmes. En minneplakett om ham bør henge i alle verdens biblioteker.
Las Palmas, 1.april – 2016
Dordi Skuggevik

Døpt = kristen!

Tidens Krav skriver nå i påsken at bare en del av medlemmene i Den norske lutherske kirken er kristne. TK henviser til en undersøkelse som er gjort av Aftenposten. Da lurer jeg på hvilke kriterier som legges til grunn, for kriteriet for å være kristen, er at du er døpt. Så enkelt er det. I hvilken grad man praktiserer Kristendommen, eller i hvilken grad man er kirkeaktiv, eller har en kirkepraksis, det er en annen sak.

Hvem skal i så fall bestemme hvor på skalaen du ligger som «kristen», hvis ikke dåpen var kriteriet? En tilfeldig selvoppnevnt autoritet på Bedehuset? Eller en tilfeldig synser i Menighetsrådet? I Norge er dette drevet langt ut i idiotiet, for ikke å si – langt ut i Fariseismen – av tallrike «kristelige» grupperinger.

Presten og musikkhistorikeren Asbjørn Hernes sa en gang: «Det er forskjell på kristelig snakk og kristen tale.» (Hupp sa’n!) Hvem andre bedriver «kristelig snakk» enn de som opphøyer seg til å gradere kristengraden hos et døpt menneske? De driver i alle fall ikke «kristen tale».

Spør man en norsk person om vedkommende er kristen, så får man mange rare svar, fordi folk har hatt dårlige lærere og dårlige lærebøker i skolen, kirken har hatt uklar teologi, dårlig opplærte prester og undervisere, landet har hatt en sann flora av legpredikanter – og dette har avfødt en elendig terminologi innen teologi og praksis.

I Den katolske kirke snakker vi om praktiserende og ikke-praktiserende katolikker. Det er langt mer opplysende enn all assortert mumling om sakens stilling hos den enkelte protestant/lutheraner. Her bør man kanskje også begynne å snakke om praktiserende og ikke-praktiserende.

God Påske!

Las Palmas, Skjærtorsdag 2016.

Dordi Skuggevik

(Praktiserende katolikk)

Bomber i Brüssel – og hva så?

New York og Pentagon – Madrid, London, Paris – og i dag smalt det i Brüssel. Hvor smeller det neste gang? For en neste gang blir det, det vet vi av erfaring. Etter et anslag fra Islam i vår del av verden, blir det et ramaskrik, og så stikker politikerne hodet i sanden igjen i det hellige håp om at dette var siste smellen. Men det er det ikke.

Europa er underminert av Islam. Politikerne har latt det skje. «Blind vold.» sa en av dem på den tyske dagsrevyen i dag. Blind vold? Nei, dette er planlagt og kalkulert vold. Denne volden er en del av den store strategien som har Islams verdensherredømme som mål. Belgia var allerede sterkt underminert av Islam for 25 år siden. 60 moskeer var det da i Brüssel, 200 i landet Belgia. I dag kom resultatet.

I 1974 stod statslederen i Algerie, Boumedienne, på talerstolen i FN og sa: «Vi skal ta Europa ved hjelp av vår livmorstrategi: våre kvinner skal føde mange barn.»

For noen år siden stod en av Islams ledere i Norge fram og sa: «Vi skal ta Norge og Europa ved hjelp av demokratiet når vi blir mange nok.» Topplederne i Islam i Norge kom løpende og stoppet munnen på ham, for han hadde røpet strategien.

Bombene i hovedstedene i Europa og flybombene i New York og Pentagon destabiliserer Vesten. Media, politikerne og intelligensiaen tør ikke si det som det er, fordi de er rammet av Charlie-Hebdo-syndromet: Den som taler avslørende om Islams strategi, blir likvidert.

Hva kan Vesten gjøre som for å avhjelpe at Islam overtar? Det er vanskelig å se annen løsning enn en drastisk og prompte deportasjon og repatriering av Islams sønner og døtre tilbake til Islamistan, der de kom fra, og deretter ingen adgang til våre riker. Å håpe på å befri muslimene fra Islams underkuelse og integrere dem i vestlige demokratier, er trolig et helt fåfengt og illusorisk. Men, deportasjonene må skje før Islam blir enda mer omfattende enn Islam allerede er. Deportasjonene bør starte med deportasjon av alle marokkanere i Europa. De er de mest ekstreme. Og moskeene bør stenges øyeblikkelig.

Vi har avslørt og bekjempet tre store menneskefiendtlige ideologier før: Kommunismen, Fascismen og Nazismen, og nå børe den siste og farligste står for tur: Islam. Islam er den farligste, for den er maskert som religion.

En ung mann sa forleden: «Om 10 år er det borgerkrig i Europa.» «Om 3 år er det borgerkrig i Europa,» svarte jeg, «hvis ikke Islam-tilhengerne deporteres og nektes fremtidig innreise i Vesten.»

Men, tiden renner ut, dessverre. Irak er tømt for kristne, etter 2000 års tilstedeværelse.  Libanons kristne befolkning var inntil nylig 65 % av befolkningen, men er nå nede i 35 %. Dette sa den libanesiske undervisningsministeren for noen dager siden på BBC World. Den frie vilje som Kristendommen tildelte individet, blir fratatt individet av Islam. Ønskelig?

I november havnet jeg på et bord i den skandinaviske klubben i Las Palmas – hvor det satt et ektepar med en nimbus av den store verden, selv om de bodde i Skandinavia. Fruen var en storslagen utgave av typen Indira Gandhi. Bordkonversasjonen kom også innom islamiseringen av Europa, men den indiske typen dame sa ingen ting før hun tok sluttreplikken: «Jeg er sik. Vi har ingen problemer med Islam. Kommer det muslimer til oss, så skyter vi dem.»

Las Palmas, 22.mars 2016

Dordi Skuggevik

«NS-barnet» Ivar Meier Westerbotn er død

Minneord:

Fredag 4. februar 2016 døde Ivar Meier Westerbotn på vei til sin daglige svømmetur. Han falt død om ved bilen ved sitt hjem i Taurodalen på Gran Canaria. Årsaken var at en uoperabel utposning på aorta sprakk, noe han var klar over kunne skje når som helst.

Ivar Westerbotn var en stridsmann og en «fighter» til det siste. Uken før han døde, ringte han for å si at jeg måtte besøke ham når jeg kom nedover. Besøket ble annerledes enn tenkt, for sms-en om hans død nådde meg akkurat da jeg skulle gå på flyet på Værnes 5. februar.

Jeg møtte Ivar Westerbotn første gang for noen år siden på et vennetreff for NS-barn i Oslo. Jeg dro nedover for å høre et foredrag av en dr.juris. – om Norge hadde vært okkupert, eller om Norge hadde vært i krig 1940 – 45. Ivar Westerbotn kom direkte til møtet fra Gran Canaria-flyet, og visste ikke selv enda at han på flyet hadde fått et mindre slag, så formen var svært dårlig. Det var en sterk opplevelse å være vitne til denne sjøens mann, tidligere både kaptein og reder – gå i ringen med en skarpskodd akademiker. De snakket fra hver sin verden. Jeg forstod at Ivar Westerbotn hadde svært store kunnskaper han ville legge fram, og han hadde skarpe konklusjoner. Men tiden er ingen venn i slike situasjoner, og det var utrivelig at tidsnøden satte knebel på denne mannen som var kommet så langt for å si så mye. Dessuten stod hans akademiske motpart i sin smale akademiske diskurs, og var ikke åpen for Westerbotns måte å si ting på.

Senere oppsøkte jeg Westerbotn på Gran Canaria. Flere ganger. Denne siste gangen skulle bli en 2-dagers likvake i det lokalet Arguineguin by og Mogan kommune har innrettet til det bruk. Bak en glassvegg ligger den døde i sin åpne kiste, og kransene er hengt på veggen bak. Det er også mulig å gå inn i selve kisterommet for å ta avskjed med den døde. Dette var en likvake uten seremoniell avslutning. Selv om Ivar giftet seg for andre gang – med sin Nathalia fra Russland – for 16 år siden, i Sjømannskirken i Arguineguin, så var han såpass skuffet over Den norske kirkes beteende etter krigen, overfor hans far og andre NS-familier, at han hadde gitt beskjed om ingen seremoni. Diakonen fra Sjømannskirken kom og var til stede i begynnelsen av likvaken, noe som Ivars Nathalia og familien satte stor pris på. Ivar ble kremert, og familien vil i påsken strø asken ut der hvor hans Plaza de Ivar er – oppe i fjellet.

Som språklig mellomlegg mellom Ivar Westerbotns russiske og norske familie, så jeg igjen dette at hver NS-familie lever i sin egen boble, og tror de er alene med traumene og misèren etter det overhendige etterkrigsoppgjøret som foregikk i Norge. Det var ellers bare Nederland og Danmark som foretok slike omfattende oppgjør etter krigen. NS-familiene er alle svært delt når det gjelder denne delen av familiehistorien. Noen NS-barn og NS-barnebarn vil gjerne ha alt på bordet og bramfritt diskutere alle løgnaktige fremstillinger og kamuflerte grunnlovsbrudd som ble vevd inn i historiebøkene etter krigen, og som har stått uendret i 70 år. Andre orker ikke å høre et ord om det. Mange har bosatt seg i andre land, gått ut av Den norske kirke, endret etternavn. Det går et usynlig skille gjennom det norske folk, der en gang biskop Berggrav på rett ut sagt ukristelig vis – gikk i spissen for å etablere «isfronten» etter krigen. Men, saken er at ca. halvparten av det norske folk har tilhørighet til disse familiene, på en eller annen måte.

Ivar Westerbotn lot seg ikke skremme av hverken isfront eller akademikere. Han laget seg T-skjorte med teksten NS-BARN på og stod på stand. Han laget videoforedrag som han la ut på Youtube og sendte e-mailer i øst og vest, til høy og lav. Hans formidlingsform og hans formuleringer var absolutt hans egen sjanger. Mange stoppet derfor ved inngangen til hans ytringer, uten å være i stand til å gå inn forbi formen – til innholdet. Når en ble med inn til konklusjonene, da kunne en av og til virkelig oppleve et – Eureka!

Familien til Ivar Westerbotn er som alle NS_familier delt i forholdet til hva en skal gjøre med hans livsverk og hans arkiv. Det er å håpe at alt arbeidet han har lagt ned, og som hans kone Nathalia og hans to stebarn har støttet ham i, det blir bevart uskadet og usensurert for ettertiden – slik at en fagforfatter senere kan skrive det sammen. I november 2015 foreslo jeg for Ivar Westerbotn å lete etter en egnet forfatter. Da jeg denne gangen reiste ned, var dette en førsteprioritet. Samtidig hadde jeg tenkt å overtale Ivar Westerbotn til å legge staven ned og lukke døren til denne sin hovedkamp i livet, og ta det med ro heretter i en alder av 82 år.

Ivar Meier Westerbotn var en vakker død mann, der han lå i kisten på den 2-dagers likvaken i Arguineguin. Vakker, mandig, myndig – og med fred i alle trekk. Han hadde gjort hva han kunne, for å reetablere sin fars gode navn og rykte. Det står det respekt av.

På den ene blomsterhilsenen stod det:

TIL IVAR MED STOR TAKK

FRA ALLE NS-BARN

Mange NS-barn ønsker ikke å være inkludert i «alle NS-barn» – men en gang vil de forstå hva Ivar har gjort, og at de bør være inkludert i dette «alle NS-barn».

Gran Canaria, 21.mars 2016.

Dordi Skuggevik

Grieg skjærer tenner i graven.

NRK spiller mest musikk som er så gammel at de slipper å betale TONO-avgift. De spiller også samme stykkene omattatt og omattatt, så en til slutt spyr av gamle favoritter. NRK’s repertoarkunnskap synes meget smal, og dessuten klarer ikke alle innannonsørene å uttale selv kjente komponisters navn riktig. Pinsamt! Nye musikkverk blir ikke digitalisert. De blir stående i arkivet, hvor ingen henter dem frem – for det er ingen person lenger som har det arbeidet. Rasjonalisering – kalles det. Prøv å ring på direkten til Ring inn musikken og be om et nytt verk – nei, det er ikke digitalisert, og de har ikke lenger noen som går og henter i arkivet, er svaret. Vil man få et nytt verk avspilt, må en sende mail i god tid til programmet, eller ringe inn til en telefonsvarer. Men, du får neppe ønsket på lufta, for det koster TONO-avgift.

NRK har virkelig kastet seg over Grieg. De har laget diverse trailere, lettvint og ubegavet bygget over temaer og motiver fra Griegs musikk, men som vansires inntil det ugjenkjennelige, og som særdeles ubegavet puttes inn her og der etter gemytt og behag – helt uten modulering og tilpasning i forhold til musikk som kommer før og etter. Vi som er vokst opp med Grieg, kjenner jo temaet/motivet som ligger innlagt i trudelutten, og vi blir direkte sjøsyke av det – for ingenting stemmer med assossiasjonene. En dag Arve Tellefsen var gjest i Alltid klassisk, kjørte NRK en av sine umusikalske torpedoer rett inn i sluttakkorden på siste verk, mens Tellefsen trakk pusten for sitt neste verbalinnslag. Fatter ikke at vi ikke har hørt rammelet av Tellefsens raseri, men han ble kanskje for sjokkert til å reagere. Kom på banen, Tellefsen!

Forleden dro Alltid klassisk til for ørtende gang med Holbergsuiten av Grieg, som de har dauspilt over lang tid – men etter noen takter sporet den av og inn i en slags sirkus-musikk, og siden ble det bare verre og verre. Destruksjonen og massakreringen var aldeles utrolig. Jeg holdt på å få hjerteslag da NRK etterpå så såre stolt kunne fortelle oss at dette misfosteret var satt til verden av tidligere domorganist i Bodø: Bjørn Andor Drage. Jeg trodde det var slutten på verden. Totalt kollaps i den seriøse musikkverden! Jeg kommer ALDRI over det!

I ettertid har jeg omsider forstått at Drages gags med Grieg føyer seg helt inn i en ukultur i både opera og teater. (Se min artikkel på bloggen www.dordis.no om Mozart som lokalrevy i Kristiansund 2016.) Man ser ut til å være så gørra lei av klassikerne, at man gyver løs på dem og lager «moro» med dem – fordi dagens folk ikke selv klarer å komme opp med noe nytt. Patetisk. Tragisk. Forkastelig.

Grieg har skåret tenner i graven siden NRK så stoltelig lanserte sine trailere kokt på Grieg. Etter Drages mislykte «morsomheter» med Grieg, håper jeg Grieg griper tak i Drage og gir ham en skikkelig omgang i Purgatoriet før han stenger døren videre for Drage til de musikalske himler! Shakespeare står allerede klar ved døren til teaterfolkenes paradis for å denge opp diverse ubegavede som tror de har «fornyet» Shakespeare. De fleste som prøver, klarer ikke å «fornye» Shakespeare selv om noen lykkes. Siste fadese ble gjort av Teateret Vårt i Molde – med Othello.

Det er, kort sagt, en farlig sport å skulle gjenskape en gammel klassiker i sitt bilde. Jeg så forleden på den franskspråklige TV-kanalen fra Algerie, hvordan det britiske Shakespeare-kompaniet skulle bibringe Shakespeare til Algerie, som er i en prosess med å ville bli europeere. Algirerne var for høflige til å si hva de mente om det, men vi kunne selv se hvordan britene hadde gitt En Midtsommernattsdrøm en ubegavet twist.

På Operafestivalen i Savonlinna i 2014, så vi fire operaer på fire dager. La Traviata var omtolket til en annen tid og et annet miljø – med stort hell, for man hadde beholdt respekten for hva det handler om. Og man hadde beholdt respekten for publikum. Samson og Dahlila var meget diskutabel i sine tidsforskyvninger og nytolkniger. Lohengrin var i de grader ødelagt med regigags at en måtte lukke øynene og konsentrere seg om musikken. Macbeth kom i originaltapning, men den gav den store opplevelsen av innholdet, uten at vi savnet noen tidsforskyvning eller distraherende og avsporende «morsomheter». Tvert imot, produksjonen virket frisk,sterk og aktuell.

Men Grieg skjærer tenner i graven. Og NRK bør beklage, skamme seg og ansette nye, mer kompetente folk. Puss ta dem Grieg!

 

Las Palmas 20. mars. 2016

Dordi Skuggevik

Farsott: Mørkegrå hus og snauhogging

Farsott I : Mørkegrå hus – Mørkegrå hus!

Pussig: I fjor sommer, når jeg kjørte mine 5 km inn mot sentrum der jeg bor (Surnadal), oppdaget jeg plutselig at hver dag var ett eller flere hus blitt malt mørkegrått. Til og med villa-anlegget SOL-hus, var blitt mørkegrått, både hovedhus og anneks, enda eiendommen har den smørgule SOLEN i navnet sitt. Det rare var, at jeg så aldri noen male? Var husene blitt malt i løpet av natten? Av billige arbeidslag fra Polen på nattskift? Var mørkegrå maling på tilbud? Det ble nesten litt nifst. Som en slags sykdom som spredte seg. – Det sprer i alle fall sykdom, sa den kvinnelige fargepsykologen på TV2. – Dette er farlig for folkehelsa, sa hun. – I vårt landskap som er så grått og trist i store deler av året, vil de grå husene virkelig trekke depresjonene ned over hodet på folk, sa hun. Fra toget så jeg et helt gardsanlegg i Gudbrandsdalen var blitt malt mørkegrått: Hovedlån, fjøs, stabbur, staurhus, vognbu, vedbu. Da ble det helt overveldende.

Gjennom en 20 års tid har vi mistet fargene i interiørene. De ble eggeskallshvite, grå, svarte. Nå skal fargene inn i interiørene igjen + dingsene fra et langt liv – men de kalde, nedtrykkende fargene fra millennium-interiørene er nå kommet på utsiden.

Så kom Jon Arne Mogstad hjem til bygda. Han er professor ved kunstakademiet i Trondheim – og er kunstmaler, tidligere også rektor ved samme akademi. Han eier ett av disse kubeformede, toetasjes 50-tallshusene. Det hadde enda hvitfargen fra 50-tallet. Huset lå mellom et appelsingult hus og et rødt hus. Han malte huset sitt mosegrønt. Hver gang jeg kjører ut fra butikksenteret, og ser disse tre husene på rekke, opplever jeg et humør-løft. Jeg har også et lite nonfigurativt maleri av Mogstad, med akkurat disse tre fargene – gult, grønt, rødt.

Hvem som skal få stoppet denne mørkegrå fargepesten, er ikke så lett å se for seg, for nå går det også rykter om at de som produserer oljekokte materialer for eksteriørbruk, har kastet seg på den mørkegrå bølgen, og da vil den vare leeeeenge…… Kommunehusene er ikke bemannet med folk som har kunnskap om estetikk, og hva fylkeskonservatorene og Riksantikvaren driver med, er trolig kaffedrikking, for det meste.

 

Farsott II: Snauhogging rundt husa.

Samtidig med at den mørkegrå fargen har invadert boligområdene, har også en annen farsott grepet om seg i vill fart – snauhogging rundt husa til folk, slik at husa står att kollete, klumpete og uelegante. Furuer som har brukt 2-300 år på å bli store og vakre, faller for motorsagen uten knussel. Elegante bjørketrær og lønnetrær som gjør husanlegget elegant, frodig og malerisk, faller også. Tilbake står huset i sin nye ørken, rett og slett uskjønt.

Det pussige er at ikke folk i det minste tenker på CO2-regnskapet sitt. Trærne spiser og lagrer CO2. Har folk sovet i naturfagtimen?

 

Las Palmas 18.mars 2016.

Dordi Skuggevik

Mozart som lokalrevy

Etter 15 års fravær, benket jeg meg atter i Festiviteten i Kristiansund for å overvære en opera.

Jeg må innrømme at jeg var berørt av situasjonen: Her, på disse øyene ute i Atlanterhavet, langt mot nord i det svarte, kalde vintermørket, her går mennesket i gang med å trosse elementene og setter opp opera, år etter år. En trassig manifestasjon av menneskelig ånd og kultur. Sterkt! Jeg husket faktisk forrige gang jeg overvar Mozarts Tryllefløyten her. Glad for å ha fått siste billetten de hadde i billettluken, så jeg frem til Kristiansundoperaen «revisited».

Det ble lite Mozart og mye lokalrevy.

Siden sist har jeg tatt fransk hovedfag ved universitetet med hovedoppgave i fransk teater. Teaterscenen er en titteboks hvor publikum tas med inn i en annen verden for å oppleve nye erkjennelser av den menneskelige eksistens, men her ble publikum stadig dyttet ut igjen til sin egen verden av alskens revyaktige referanser til sin egen verden utenfor «titteboksen». En eller to slike «gags» kan av og til gå an, men mot slutten av første avdeling var det allerede på grensen til å bli for mye. Etter pausen ble det verre. Når iscenesetteren i tillegg stopper drivet i dramaet fullstendig et par ganger – rett og slett full stopp, da henger det hele ikke lenger sammen. Vi i salen faller av sleden, og kommer oss ikke helt på igjen. Iscenesetteren ville sikkert være dristig, men ble i stedet dumdristig, for ikke å si – dum!

Det begynte så lovende: Dristig bakgatescene med flott scenografi. Døden som en elegant og farlig «Blå engel-prostituert» og 1.2. og 3. dame i fantastisk flotte kostymer. Men så skjærer en Baillsundkjerring fra 50-årene med skaut, kappe, flate sko og veske gjennom scenebildet mens hun kaster foraktelige blikk på dem som er i gang med spillet. Fikst, sånn i farten. – Håper ikke denne kommer igjen, tenkte jeg, men det gjorde hun, og mere til: Nattens dronning sin tilsynekomst var veldig flott, men allerede hennes berømte arie varslet ille, og det skulle bli verre – etterhvert som hun utviklet seg til en bomsideisi som ikke klarte å komme opp på sine senere podier, uansett hvor mange ganger hun sprang seg til og tok sats.

Grepet med at operaen går sin gang, mens den samtidig settes opp – er en god idé, og den holdt også, hadde det ikke vært for alt det andre som her er nevnt, og som stykket opp Mozart til å bli bare kremdotter på en lokalrevy for allmuen. Noe som bidro til denne utviklingen av oppsetningen var uttværingen av talepartiene, ikke alltid godt skrevet inn – og som bidro til å bremse fremdriften og å gjøre det hele kjedelig. Hverken vi eller Mozart kom oss på sleden igjen.

Jeg har hørt om Ronald Rørviks hang til «finn-på-makeri» – og jeg vet at det er på moten nå blant iscenesetterne i alle land. Noe av dette så vi på operafestivalen i Savonlinna, der Lohengrin ble fullstendig ødelagt av «finn-på-makeriet». Men, på tross av at disse revyepisodene var godt laget, og godt gjennomført, så drev Ronald Rørvik Mozart helt ut i lokalrevyen. Det var ikke derfor jeg dro fra indre Nordmøre til Kristiansund t/r den dagen.  Og jeg kommer ikke igjen, ikke hvis Ronald Rørvik skal fortsette årvisst helt inn i solnedgangen som regiansvarlig ved Kristiansundoperaen. Jeg har lenge tenkt at i Kristiansund må de nå begynne å alternere mellom forskjellige iscenesettere og dirigenter, ellers går de i frø, eller av sporet – hvis det ikke allerede er skjedd.

Dirigenten gjør jo håndverket sitt uansett hva som skjer på scenen, så utskifting der er ikke så påkrevet som for regien. Orkesteret var absolutt bra.

Til slutt: Kristiansundoperaen gjør nå slik som de fleste andre festivaler, og som til og med Operaen i Oslo gjør – forskræver seg for å «please» ALLE.  For hva i huleste har Åge Alexandersen å gjøre på Operafestukenes program? La Tahiti-festivalen få ha ham i fred! Alt til sin tid! Ellers blir det lapskaus til alle måltider = keisamt!

«Gi ikke folk det de tror de vil ha – de fortjener bedre!» (Fritt etter Brikt Jensen.)

 

Glærum 27/2-2016

Dordi Skuggevik

Trøndersykjå på indre Nordmør

Da har trøndersykjå nådd kommunestyret i Surnadal også. (Driva fredag 19.februar-16) Den arter seg nå slik som det arter seg hvis en skal prøve å dra duken ut igjen fra klerulla mens rulla går.

Kommunestyret i Surnadal ser bare én løsning: Å bli kårkailla og kårkjerringa i Trøndelags utkant og randsone. Grunnen er det halsstarrige maset fra ordfører Ola Heggem i Rindal. Og så evner ikke folk se på kartet og tenke sammenhenger. Folk tenker bare på at de pleier å sette seg inn i bilen og kjøre til by’n. og by’n er Trondheim, en tankegang som oppstod den gangen det kostet 300 kr. å kjøre til Kristiansund over 2 ferger eller ferge + Krifast, mot at en tur til Trondheim kom på 100 kr. Hvis nordmøringene hadde klart å få ut finger’n, slik som sunnmøringene, kunne vi hatt bru nå over den østre av de to fjordene som skjærer Nordmøre i tre deler. Mens vi på Nordmøre, vår vane tro, har svimet rundt og vært uenige, har sunnmøringene, som vanlig, blitt enige og fått ting gjort: Tresfjordbrua stod ferdig før vi på Nordmøre hadde hørt om den. I stedet for å få ting gjort, kritiserer nordmøringene sunnmøringene fordi de får gjort ting. Det bør det bli en slutt på! Nordmøringene bør skamme seg over slappheten, drølingen og mangelen på samarbeidsevne og aksjonsevne!

Jeg håper demokratiet kommer til å bli respektert nå når kommuner skal slås sammen og fylkesgrenser kanskje skal flyttes – slik at det blir lokale folkeavstemninger. Vi bør ikke finne oss i at synsinger i kommunestyrene skal avgjøre slaktingen og parteringen av Nordmøre.

Kommunegrenser og fylkesgrenser har vært flyttet før. En gang hørte både Frøya, Hitra, Hemne og Fosenhalvøya til Nordmøre. Hvad de ikke lenger er, kanst de igjen vorde – nemlig nordmørske tilhørigheter!

 

Glærum 21.febr.2016

Dordi Skuggevik

«Nordmor» – som en engelsk prest i Norge kalte meg.