Kategori: Ukategorisert

Det som virkelig skulle bli interessant  i Leipzig, var å erfare hvilket publikum som oppsøker Wagners verker.

Når nordmenn reiser på gruppetur, vil de være veldig inkognito, presenterer seg bare ved fornavn, og tosomhetene er ikke lett å snakke til. Men heldigvis, det var et par enbente folk som det gikk an å åpne en samtale med.

Den ene var 76 år, hadde sittet på nattbussen fra Ålesund til Gardermoen for så å gå på flyet. Han hadde vært anleggsarbeider på de store konstruksjonene av oljeplattformene i Nordsjøen, og var en hund etter opera – især Wagner. Han hadde også greie på opera. Han hadde sett Nibelungenringen flere ganger.

Den andre var psykolog fra Sørlandet/Oslo. Han hadde sett Ringen tre ganger – også på Metropolitan Opera i New York. – Alt er psykologi, sa han.

Den tredje så Ringen for 8. (!) gang nå i Leipzig. Han hadde vært kokk, men gikk senere over til å drive vinkurs for Vinmonopolet. Jeg spurte ham hvorfor han var så hekta på Ringen. – Jo, sa han, det avdekkes liksom nye lag hver gang. Mannen kunne også å kle seg. Menn idag bruker altfor lite farger, men det kunne denne mannen. Nattblå filthatt hadde han også! Flott!

Albatros hadde fløyet ned 97 skandinaver. En gruppe fra Norge, to fra Sverige, en fra Danmark og en fra Finland. Ellers var det grupper fra Japan, fra Spania, Italia, Frankrike, USA – og sikkert fra enda flere land. Etterhvert oppdaget jeg et par-tre pensjonerte profesjonelle musikere i vår norske gruppe, men det var påfallende hvor mange liebhabere Wagner har blant ikke-musikere.

Da vi som dro på dagstur til Dresden, besøkte bondegården der Wagner bodde på to små loft med sin første kone og hennes datter mens han skrev Lohengrin, besøkte vi Wagner-museet i det store nabohuset ved bondegården. I ett rom kunne vi på bordflaten av glass på en kasse på størrelse med et kateter, se hvordan de forskjellige instrumentene lyste opp etterhvert som de kom med i musikkstrømmen. Utdraget var fra Lohengrin, selvsagt – siden den ble skrevet her. Det var et ganske lite rom, så folk stod tett. Det oppstod en underlig atmosfære i gruppen. Jeg hadde lenge problemer med å finne et dekkende ord – men jeg tror jeg kommer nærmest med å bruke ordet – ømhet. Jeg tenkte først på ordet – andektig, men det mest dekkende er å si – at en stille ømhet bredte seg i gruppen. Det var en underlig opplevelse. Den forklarer hvorfor så mange mennesker fra hele verden reiser lange veier, igjen og igjen, for å komme inn i Wagners musikalske og menneskelige univers. Det slo meg at fremstillingen av Wagner som inspirasjonskilde til nazismen er helt på jordet, i alle fall den karikerte nazismen vi møter i amerikanske filmer. Det er det sant menneskelige hos Wagner som tiltrekker hans internasjonale publikum. Det ble for meg den store overraskelsen i Leipzig.

Glærum 14.mai – 2019

Dordi Skuggevik

Leipzig har poppet opp hele veien gjennom musikkhistorien, og før eller siden burde man skaffe seg muligheten til å gjennomleve Wagners mye omtalte Nibelungenringen – de fire kjempelange operaene fra den norrøne gudeverden, basert på EDDA-kvadene, og som er et hovedverk og et monument i Europas musikkhistorie.

Plutselig har man revet ut en annonse fra Aftenposten: Albatros kan ta deg med på gruppetur til Leipzig, inklusive billetter til Nibelungenringen, og med mulighet for å kjøpe dagstur til Dresden. Etter flere dager med vurdering av det jordiske legemes tilstand og tålegrenser, hopper man på. Man slipper i alle fall å skifte hotell på turen, selv om det må overnattes på Gardermoen både på ned- og opptur, noe som plusser på prisen 5-6.000 kr. Men det er vi jo vant til vi som bor nord for Dovre.

Wagner, og spesielt Nibelungenringen har vært gjenstand for en «hitlerifisering» gjennom mange år. Nå vil jeg virkelig oppleve Wagner selv, og skaffe meg en egen oppfatning av denne påstanden.

For det første: Wagner døde 15 år før Hitler ble født, så hvordan kan man påstå at folk bør unngå Wagner på grunn av Hitler? At Hitler likte Wagners musikk, og var opptatt av nordeuropeernes gamle mytologiske univers, skal nå ikke Wagner lastes for. Man har jo laget teater, litteratur, musikkverk og operaer med persongalleriet fra den greske gudeverden, den romerske gudeverden – så hvorfor ikke den norrøne gudeverden? Oppriktig talt!

En dag er gruppen på besøk i Mendelssohn-familiens staselig hus som ligger rett ved plassen mellom Gewandhaus (konserthuset) og Leipziger Opera. Her kan man oppleve godt dimensjonerte rom og et vakkert og solid håndverk av den gamle skole. Især er den gamle tretrappen som fører opp gjennom alle fire etasjene et staselig syn og en pryd for arkitekter og håndverkere som har bygget den. Her – i museumsbutikken, kjøper jeg flere plater av Mendelssohn, for jeg forstår at de fleste av oss har undervurdert både musikken til Mendelssohn og hans betydning som gjenoppdageren av Bach og det at han fikk anlagt det berømte Konservatoriet i Leipzig, hvor han styrte det hele og i tillegg var Gewandhausorkesterets leder. Han vant en drakamp med kongen av Sachsen, som ville ha konservatoriet lagt til Dresden, som var kongesetet.  Listen over norske komponister som har fått lagt grunnlaget sitt ved Leipzig-konservatoriet er lang – fra Edvard Grieg til Geirr Tveitt.

Når jeg kjører ut fra parkeringsplassen på Værnes, er det Mendelssohns «En Midtsommernattsdrøm» som går på CD-spilleren. Oj! Det er akkurat som å høre Wagner – slik jeg har hørt ham i Nibelungenringen i Leipzig – både i åpningen og mye av det videre utover. Mendelssohn døde 40 år før Wagner, men det er påtrengende tydelig å høre hvor Wagner har hentet sitt musikalske univers fra! Om ikke plagiat – så ren videreføring. Wagner nedstammer altså musikalsk fra den kristne jøden Mendelssohn – og er ikke påvirket gjennom «tilbakevirkende kraft» – av Hitler! Gå derfor trøstig inn i Wagners musikalske univers – og nyt all den vidunderlige musikken! Og er du så heldig at du i tillegg får sitte 4 kvelder i en uke og høre Wagners Ringen-musikk fremført av det fantastiske Gewandhausorkesteret – med samme dirigent alle de fire lange kveldene i operaen – så pris deg lykkelig!!! Dirigenten må ha en stamina, en kraft, en fysikk, bein, rygg og armer – og et musikk-intellekt av dimensjoner – for å klare en slik kraftprestasjon. Utrolig! Han var heller ingen helt ung mann: prof. Ulf Schirmer.

Glærum, 13.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

For den som tror jeg er falt av lasset, siden det er så stille på bloggen, kan det berettes at damen er i Leipzig, både for å se byen + Dresden og for å oppleve – for første gang: Wagners Nibelungenringen. Det er 4 operaer på rappen à 6 timer med matpause, bortsett den første som «bare» var på 4 timer!

Ellers er det «Spergelwoche» her i Leipzig: Uken da aspargesen kommer inn fra åkrene og fryder ganer og tanngarder i restaurantene. Jeg kjøpte en «Spergel-hamburger». Karbonadekaken var byttet ut med grønne asparges. De var store, spenstige og «kløkke» – d.v.s. de bare spratt sund mellom tennene og smakte dertil vidunderlig med husets egen majones. I et glass ved siden av var det en vidunderlig pepret avocado-mos, toppet med tynne skiver frisk jordbær. For å si det sånn: Det var en grønn lunsj, og grønt er det her i Tyskland: De planter trær i byene og utover omlandet så det freser. For her vet de at skal du redusere CO2 i lufta, må du plante TRÆR!

Før avreise for en uke siden, presset jeg på og fikk levert manuset mitt til forlaget fredagen. Lørdagen begynte russetreffhelg for oss om var russ på Follo i 1964. Søndag hjem for å pakke om – mandagen til Oslo og tirsdagen med fly via Frankfurt til Leipzig. Den gamle dama egner seg ikke for slike raid lenger. Det er vondt i knær og føtter (asfaltsjokk for tunge damer) og mye ståing. Ble 74 igår! Mer senere!

Auf wiedersehen!

Leipzig 5.mai – 2019

Dordi Skuggevik

For oss katolikker som lever langt fra en katolsk kirke – inne i norske fjordbotner og oppe i dalom, og som ikke kommer oss til noen kirke Julenatt og Påskenatt, er overføringen på TV av messen Julenatt og messen Påskenatt fra Roma til stor trøst og glede. Det vil si – det ville det ha vært, om ikke NRK snakker oppå tale og musikk og korsang i de grader at alt ødelegges for oss. Men kanskje bruker NRK messen til å undervise ikke-katolikker?  Er det derfor at alt skal forklares inntil alt ødelegges av kommetatoreri?

Heldigvis var hovedkommentatoren ikveld en katolsk prest. Det var nødvendig fordi NRK ikke giddet å tekste bildene. Alt ble snakket oppå både det som ble sagt, oppå det som ble sunget og oppå orgelet. Men den katolske presten ble påført en breiflabbet bergenser som liksom skulle stille spørsmål fra den uvitende ålmenta. Det ble for det meste forstyrrende, unødvendig, irriterende og dumt. Dette var ikke noen forballkamp!!! Tror NRK at noen så på denne messen hadde behov for alt snakket?

NRK bør ta seg bryet med å tekste sendingen, for nesten alt som blir sagt og sunget, er tekster som man vet kommer, og som kan forhåndstekstes. Og så bør kommentatoreriet reduseres til NULL! Vi vil gjerne høre Pavens stemme. Vi vil gjerne høre koret. Vi vil gjerne høre orgelet. Dessuten har vi øyne og ører og hjerne, og kan ta til oss det meste uten alt dette snakket som hindrer innpass på messen for oss! Hvorfor kunne f.eks. ikke denne breiflabben fra Bergen tåle stillheten etter Pavens preken? Det ble bare så steike dumt og veldig irriterende når han gjorde et forsøk på å tolke Pavens klare tale. Heldigvis fikk ikke breiflabben den katolske presten utpå der. TEKSTING er tingen!

Så kom nå det verste: NRK gjorde det de pleier å gjøre med norske radiogudstjenester – de klarer ikke at sendingen pågår utover i nattverdsutdelingen, og lar sjelden lytterne få oppleve postludiet når orgel og organist gir sitt beste til slutt. På denne TV-overføringen fra Roma gjorde de det samme: Breiflabben fra Bergen begynte å raute om ditt og datt oppå den fine korsangen som ledsaget nattverdsutdelingen, og NRK brøt sendingen før utgang og postludium. Da ropte jeg: FAEN I HELVETE!

Dette blir sendt de katolske biskopene i Norge. De må inn på banen overfor NRK og STILLE KRAV! – på vegne av oss buskkatolikker som er avhengige av NRK-overføringen for å få med oss disse sentrale messene.

Nordmøre, Påskenatt – 2019.

Dordi Skuggevik

Buskkatolikk.

Da jeg gikk ut av bilen igår kveld ved Stangvik kirke, fikk jeg nesten hjertestans. Hele rekken av majestetiske, store, gamle løvtrær langs steinmuren mot veien var borte.

Av stubbene kunne jeg se at de hadde felt friske trær, trær som har stått seg mot storm og orkan mange ganger. Det samme skjedde ved Tingvoll kirke, for en tid tilbake. Ved Åskard kirke også.

Siden en tid har folk nå vært ridd av en spesiell sykdom: de tåler ikke se store, vakre trær. De må gå løs på dem og fjerne dem. Husa står kollete og nakne igjen, uten innrammingen av de vakre trærne. Stygt!

Hvis man har mistanke om innvendig råte i et stort, gammel tre, er det bare å få tak i en fagmann som kan sjekke det med et tynt bor som brukes til å ta kjerneprøve av trestammer.

Jeg besøkte ifjor min klassevenninne fra lærerskolen i Bergen – i Adendorf, rett ved Lüneburg i Tyskland. Vi spiste ute på terrassen under fantastiske, store eiker, lindetrær og lønnetrær som liksom formet et tak over hele den lille byen. Hun fortalte at hvis hun ville ta av en gren eller gjøre noe annet med et av disse trærne, så måtte hun søke Råhuset om tillatelse, selv om trærne stod på hennes tomt.

Jeg vet ikke hvem som har fått idéen, og fått til gjennomføringen av fellingen av de gedigne, ærverdige trærne ved Stangvik kirke, men vedkommende skulle hatt juling!  Det blir aldri det samme å ankomme Stangvik etter dette. Å komme til Stangvik har vært nesten  høytidelig, når en har passert denne flotte trerekken. Det er det nå slutt på. Jeg sitter her og banner på en Skjærtorsdag, men det kan jeg selvfølgelig ikke skrive på slik en dag.

Glærum, Skjærtorsdag – 2019

Dordi Skuggevik

Etter en fredelig og stille periode i vinterens måneder januar, februar og mars, har jeg faktisk begått et manus til en bok om Olavsjubileet 2014 i Frankrike. Når nesten ingen norske media var interessert og gadd dokumentere det som foregikk, så får en gjøre det selv. Når jeg nå skal ha en siste gjennomgang – nr.3 – før den kan sendes forlag/trykkeri, har jeg også sendt manus til tre betrodde personer og spurt om de orker å lese igjennom. Det kan være greit om de ser etter avsnitt som kan påføre meg rettssaker for ærekrenkelse, for idag lider jo så mange av krenkesjuken. Men, jeg er for gammel til å pakke inn konklusjonene jeg trekker etter et langt liv med mye inngående info, møter med folk og nyheter og ellers «input» av forskjellige slag. Noen venner vil jeg miste, men jeg vil også få noen nye. Slik er livet.

Hvis jeg nå tar sats og sender manus til utgivelse, så blir det denne gangen egenbokforlaget KOLOFON i Oslo. De gir ut bøker uten at en ekstern redaktør begynner å hekle i innvollene i manus. Man får være sin egen redaktør.

Jeg har gitt ut to bøker på egenbokforlaget Licentia i Bodø = uten redaktør, men det kom sykdom inn i bildet begge gangene, og akkurat nå vet jeg ikke hvordan det står til der oppe, for jeg får ikke svar hverken på mailer eller på sms-er.

Da jeg skrev librettoen til Olavsoratoriet, lot jeg fire svært kompetente personer sjekke fransken i «Klagesang fra Varrandi» som skulle synges av et hysterisk kvinnekor på fransk, så fransken måtte være rett. Da alle fire kom opp med fire helt forskjellige løsninger i sin korrektur, da mistet jeg troen på at en redaktør er nødvendig. Jeg tror at mye av «the beauty» som britene sier – det vil si skjønnheten i en tekst, blir rett og slett ødelagt av disse vaskerne og redaktørene i forlagene. Tekstene kommer ut som utslitte tekstiler som en kan se tvers igjennom. Til og med Edvard Hoem blir fordervavasket. Det personlige idiomet forsvinner. Så: Ned med redaktørene! De ødelegger den naturlige flyten i tanke- og talestrøm.

Helga etter Påske skal jeg på 55 års russejubileum i Orkdal. Vi er jo noen som lever og som orker en fest enda! Mandagen reiser jeg en uke med Albatros til Leipzig, med dagstur til Dresden. Jeg skal endelig få oppleve hele Wagners Nibelungenringen på Leipziger Opera – alle fire operaene à 6 timer med matpause! Jeg feirer mine 74 år 4.mai med Wagner! Han har levert oss mye skjønnhet! Når vi feirer den greske gudeverden og den romerske gudeverden i kunsten – så må vi også få feire den nordeuropeiske gudeverden uten å bli slått i hodet med noen form for «tilbakevirkende kraft». Jeg opplever Wagner som ren musikk – og den er VIDUNDERLIG!

Ekstra vidunderlig vil det da være å sitte der og vite at boka mi er gått i trykken, selv om det betyr et nytt tap. Jeg tapte 20.000 på «Tante Borg – Hæmlengtfjor’n», 70.000 på «Reisens Rom – Indokina 2011», 40.000 på «Messer iMurmansk» (men som en generøs franskmann refunderte meg!), 25.000 på intervjuene med Pater Olav – men Utvandringshistorien gikk ut i balanse. Og ja: Olavsoratoriet kostet meg 2.266.254,50! Hva boken «Haustferd i Europa. Olav den Helliges 1000 år» vil koste meg, gjenstår å se…

Da skal jeg fram med grønsåpa før siste runde på manus 2019!

GOD PALMEHELG! Se vi går opp til Jerusalem!

Glærum, 12.april – 2019.

Dordi Skuggevik

Hain John Nøstå – hain rodd så stilt attme’ lainna, morgå og kveld. Hain såg åt not’n, så rodd’n hæmatt, morgå og kveld. Vi koinn still klokkå når’n kom – morgå og kveld. Hain va still, hain sa ikkje stort, men fikk gjort det hain skoill, morgå og kveld. Fint å snørte det va det roint’n, morgå å kveld, og så va’ det gjort: Den sist feskar’n e greinn, hain fòr lekså så fort, best det va’ så va det gjort. Men lainnskapet legg der, og fjor’n hain blenkje, men en del tå lainnskapa, det e bort.   Dordi på Gleresnessa 5.april – 2019

Regelmessig kommer nå radioen med melding om at IS-barna bør hentes hjem. «Norske barn» – sier de, skal hentes hjem.

For det første: Er dette «norske barn»? Disse barna har også en far! Barna har kanskje dobbelt statsborgerskap? Om faren er død eller forsvunnet – så har likevel disse barna en far – og gjennom ham, samme statsborgerskap som ham. Mor vet helt sikkert hvem faren er/var. Her har nok IS passet på å ha orden i «sysakene». Så – er dette «norske barn»?

For det andre: Er det bare å dra inn og røske barnet fra mor? Det høres ut på nyhetene i NRK som om dette er greit. Skal det norske barnevernet dra inn i disse lovløse og farlige områdene og ta barnet fra mor? Hvem skal i så fall gjøre det? Norsk politi som ikke har noen jurisdiksjon i området?

Idag meldes det at Frankrike og Russland skal hente/har hentet «sine barn»? Ja, har de, eller skal de? Skal de i så fall la mor være igjen i leiren? Og hva har de tenkt å gjøre med barna de henter?

Mor er det eneste faste punktet som barnet har nå, for de fleste fedre er drept eller er forsvunnet. Skal man så dra ned og skille mor fra barnet? Med trenden i vårt samfunn til å oppløse samfunnets grunncelle – familien, er det ikke overraskende at man vil dra ned og ta moren fra barnet, og barnet fra moren. Her har Norge en stygg historisk presedens: Gerhardsen & co ville ta «tyskerbarna» fra mor og ekspedere alle 10-12.000 barn til Australia, så langt fra Norge som det gikk an å få sendt dem. Heldigvis hadde familien fremdeles så stor plass i australiernes eksistensielle univers at de ble sjokkert, og takket NEI!

Hvor er FN? Ja, HVOR ER FN? UNICEF? Leirene det er snakk om, som kurderne ikke kan klare ut med alene, er opplagt ansvaret til FN. Nå MÅ FN får ræva i gir – for å si det brutalt. FN må ta over disse leirene STRAX!

Glærum, 29.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

VG’s botsøvelse er merkelige greier. «Much Ado About Nothing» – for å sitere salige Shakespeare. Men takket være VG og Dagsrevyen har vi fått se hvordan oksen forlater hjemmet, går ut på byen og bestiger kvigene. Det er sakens kjerne. Hun som filmet opptrinnet og sendte det ut i verden, er helt utelatt av soga, merkelig nok, men hun skal ha stor takk for at Giskes rykte nå er visuelt bekreftet. Det er det saken handler om, selv om VG og andre media nå springer rundt oppe i haugene og kauker om andre ting som er kjernen i saken uvedkommende. Vi har faktisk øyne i hodet, vi som sitter foran TV. Vi klarer godt å se hvordan småbarnsfaren som er vår tidligere kirkeminister, geberder seg i oksedansen på bar på byen. Det er det dette handler om! Giske bør senke nesen mange hakk, kvitte seg med sitt hybris – sitt overmot, for ikke å si – sin store frekkhet! Dette handler nemlig om Giske, ikke om VG!

Glærum, 28.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

Så er NRK i gang med sin etterpåklokskap: Selv de mest enfoldige av oss forstår at livbåter ikke kan låres når skipet har fått maskinhavari i storm med bølger opp til 15 meter, og skipet rulles fra side til side av bølgene og piskesnerteffekten blir større jo høyere opp i skipet man befinner seg. (Det var enda godt at flygelet var tjoret fast!) I gamle dager, hvis seilskip ble liggende i et vindstille område på havet, og dønningene var store, ville rullingen skipet ble utsatt for, med piskesnerteffekt i riggen, kunne medføre at riggen knakk og skipet mistet riggen – d.v.s. seilskipet fikk «maskinhavari». (Opplysning fra min bror (82) som gikk til sjøs som 14-åring på skoleskipet Sørlandet.) Det var maskinhavariet som skapte situasjonen for Viking Sky på Hustadvika – ikke det at skipet gikk ut i stormen. Forståsegpåeren fra NTNU bør betenke sine ord, han som sitter tørrskodd på et kontor i Trondheim!

Saken NRK kjører opp med at fellesskapet i Norge skal betale redningsaksjonen er også ganske dum, for beredskapsopplegget langs kysten koster det samme om helikoptrene står i beredskap på bakken eller om de går opp for å redde noen. Det er bare drivstoffet som koster ekstra.

Masingen om rederiets formue er også ganske dum, for formuen består av produksjonsmidler – nemlig skipene til rederiet. Formuen er kort og godt arbeidende kapital, som skaffer samfunnet arbeidsplasser.

Disse to siste sakene er som tatt ut av munnen på nykommunisten Moksnes på Stortinget. Det viser at folkene i NRK er ganske kommunistifisert i hodet sitt. Betenkelig.

Glærum, 26.mars – 2019.

Dordi Skuggevik