Dordis Blogg

Hvor mye mer skal Frankrike tåle av Islams dragoner før landet gjør noe effektivt med å få slutt på de fryktelige terrorangrepene som disse bekjennerne til Islam begår?

Vi kan regne opp noen nylige forferdelige hendelser som NRK passer på å få oss til å glemme:

Karikaturmagasinet Charlie Hebdo fikk 7.januar 2015 sin redaksjon massakrert av Islams dragoner – 12 drept i redaksjonslokalene.

Forrige måned – 25.sept. 2020 – ble to skadet av knivangrep ved denne adressen som Charlie Hebdo nå er fraflyttet. Islams dragoner slo til i forbindelse med at saken fra 2015 skal opp for retten, så de hadde vel bruk for å vise Islams muskler.

«Bataclan-massakren»: 13.-14. nov. – 2015 ble 6 steder i Paris angrepet, der angrepet i konsertlokalet Bataclan var det mest voldsomme. Dette døgnet drepte Islams dragoner totalt 137, og skadet 180. Europas statsledere møtte opp etterpå og demonstrerte i flokk i Paris’ gater. Det var jo omtrent like nyttig som å stikke tungen ut av vinduet, for de gjorde ikke noe mer.

«17.mai-toget» – i Nice 14.juli 2016: En med fornavn Mohamed kjørte på Frankrikes nasjonaldag inn i folkemengden på Promenade des Anglais i Nice, og drepte 87 – derav mange barn, og skadet 400. Resultatet ble digre «blomsterkrukker» plassert på mange store byers paradegater – bl.a. Carl Johan i Oslo, for å unngå noe lignende, for en vet aldri hvor og når Islams dragoner slår til.

Sognepresten Jacques Hamel (86) fikk 26.juli 2016 – strupen skåret over ved alteret under morgenmessen i sin landsbykirke – 9 km fra Rouen-katedralen. «Vik bak meg Satan!» ropte han – før Islams dragon kuttet luftrøret på ham. Begge hans bødler fra Algerie ble skutt på sakristitrappen av politiet som kom til stedet i rekordfart. Den andre mannen som var tilstede ved morgenmessen, ble også forsøkt myrdet, men spilte død og overlevde – etter langt sykehusopphold.

Ungdomsskolelæreren Samuel Paty underviste om ytringsfrihet i en liten by vest for Paris. Etter sin nylige aktualisering i klassen, hvor han viste og diskuterte Muhammed-karikaturene på et intellektuelt nivå, ble han i forgårs – 16.okt.2020, halshugget på åpen gate av en Islams dragon.

Vi kan også minne om de syv franske cisterciensermunkene i de algirske Atlasfjellene som i 1996 ble funnet med hodene avskåret. De var ordensbrødre av munkene som lager den VM-medaljerte Munkebyosten.

Hvor mye mer kan og bør Frankrike tåle?

Frankrike bør sette en dato der alle som bekjenner seg til Islam, returnerer frivillig til sine opprinnelsesland. De som ikke er dratt ut av landet når fristen nås, bør fylles opp i den franske marines landgangsfartøyer, seiles over Middelhavet og tippes i Nord-Afrika, primært Algerie. Og så bør ellers alle land der Islam enda ikke har fått fotfeste, stoppe importen av denne forferdelige politiske ideologien som utgir seg for å være en religion, hvilket den ikke er!

Dessverre har ikke Islam noen læreautoritet, så å diskutere med Islams bekjennere, er som å sloss med Ibsens Bøygen – som er uten hale og hode og som lever i mørket hvor du ikke kan se den.

Det er meget påkrevet at vi tar Islam opp på bordet, og dissekerer denne ideologien i fullt akademisk dagslys. I Norge legges det lokk på all Islam-kritikk, og derfor fikk vi Utøya, derfor fikk vi anslaget mot moskéen i Bærum, derfor får vi SIAN med sin vulgære tilnærming.

Vi må få en seriøs og akademisk debatt om Islam som kan avkle denne menneskeundertrykkende, politiske ideologien som maskerer seg som religion. Vi kan ikke lenger overlate dette til desperate einstøinger og vulgærspråklige grupperinger.

Slagordet bør være: Befri muslimene (og oss) fra Islam!

Glærum, 18.oktober. – 2020.

Dordi Skuggevik

Den norske lutherske kirken som pr.1.1.2021 skal gjennomgå den endelige skilsmissen med Staten, blir mer og mer styrt av tilfeldige amatører, blir mer og mer kommunalisert, byråkratisert og toppstyrt av det nye kirkelige byråkratiet. (Det er meg en gåte hvor de tar pengene fra til å lønne alle på de stadig mer tallrike kontorene.)

Hverken prester eller biskoper tør lenger stå frem for å ytre noen mening eller vise til sine fagkunnskaper, for da kan de få samme juling som tidligere biskop Kvarme av Oslo fikk oppleve. Kristofobe media klarte nesten å begå medidrap på ham, og hvem av kirkens teologer tør da å stå frem og hevde sin fagkunnskap de har ervervet gjennom en svært lang utdannelse?

Amatørene på kontorer, i styrer og utvalg i Kirken viser oftere og oftere en ignorering av fagkunnskapen både innen teologien og ikke minst – kirkemusikken. Slik har ikke lenger domorganisten i bispedømmene noe han skal ha sagt ved tilsetting av organister i prestegjeldene.  Kirkevergene som er saksbehandlere, viser ofte en overraskende sterk maktbrunst i sin beriding av regelverket, og amatørene i utvalgene bøyer seg i støvet for dem.

Tilsettingen av de to siste organistene i Stangvik er eklatante eksempel på det jeg her har skrevet:

Organist Erling With Aasgård ville søke seg hjem for sitt neste – og kanskje siste, kapittel av karrièren som konsertorganist/kirkeorganist. Han hadde tenkt å etablere seg i den flotte, tomme prestegården i Stangvik. Vi som kjente ham, visste at det ville bli store ringvirkninger rundt Erling With Aasgård, hvis han fikk stillingen – der hovedkirken er konsertkirken for indre Nordmøre. Han hadde store meritter å vise til. Men nei, kirkevergen innstilte en annen, fikk ansatt ham i Stangvik – og bosatt ham i Rindal prestegård, og nå har hun fått ham ansatt som organist i Rindal. Hennes plan hadde mange trekk i løpet – og hun fikk det til. – Det ble kjent at hennes kandidat tidligere hadde vært gift med hennes venninne. Altså: kameraderi!

I tillegg kan vi regne med at det utenom sakspapirene ble muntlig hvisket om at Aasgård er alkoholiker – hvilket han IKKE er! Det har fagfolk slått fast! Det vet jeg. Det har gått mange rare rykter etter hans illebefinnende på orgelet under en konsert med Nidarosdomens guttekor i Oslo for en tid tilbake. – Jeg sa til kirkevergen i Rindal/Surnadal den dagen jeg konfronterte henne om saken, at de burde ha spurt Aasgård direkte, om hvordan denne situasjonen var.

Aasgård hadde dessuten ikke latt seg overkjøre som fagmann – av amatøriske kirkebyråkrater, da han var domorganist i Møre bispedømme, og det blir man ikke populær av hos kirkevergene.

Den som ble ansatt i Stangvik, i stedet for Aasgård – Bjørn Vevang, er en topputdannet organist med samme orgelprofessor gjennom 3 års studier i Paris, som Ole Karsten Sundlisæter, komponisten av Olavsoratoriet-2014, hadde hatt. Det var ikke noe å utsette på Bjørn Vevang – tvert imot! Men han hadde ikke samme fartstid som Aasgård. – Vevangs CV var langt kortere, selv om han også hadde vært domorganist – i København, i en kortere periode.

Da jeg konfronterte kirkevergen i Rindal/Surnadal forleden med denne saken, og sa at de burde be Aasgård om forlatelse for behandlingen han hadde fått, og tilby ham Stangvik som nå var ledig, fikk jeg vite at Ronny Kjøsen allerede var tilsatt. – Hvem er Ronny Kjøsen? spurte jeg.

Det hadde vært to søkere, og jeg har nå bragt på det rene at ingen av dem hadde kirkemusikalsk utdannelse. Stillingen burde vært utlyst på nytt, når Stangvik – av alle steder, ikke hadde fått noen kvalifisert søker til stillingen.

Jeg har idag googlet Kjøsen, og ser at han er flyttet ut av fjøsen – i Rindal, og har spredt seg over et vidt spekter av musikalske aktiviteter. Han har så mange ploger i jorden av så mange slag, at selv om han har gitt opp melkeproduksjon i Rindal, så må han være en av dem som snart får en helseregning på at han har gjort for mange diverse ting over en for kort tidsperiode. Det er sjelden å se en så sterk hyperaktivitet så godt dokumentert.

Hvorfor bryr jeg meg, jeg – som ikke har vært medlem av Den norske lutherske kirke siden 1984? Jo, fordi Kirken med stor K har gitt oss hovedrenningen i norsk kunst og kultur gjennom 1000 år, der innslagene i veven som har formet oss som nasjon, består av arkitektur, byggeteknikk, maleri, skulptur, litteratur, musikk, utdannelse, oppdragelse etc. – og det kan aldri, og skal aldri – bli ansvaret som ivaretas bare av amatørene i tilfeldig sammensatte kirkedemokratiske utvalg, for: Det angår oss alle! Og for å sitere Pater Olav Müller til slutt: «Gud er ingen demokrat!» Det er heller ikke kulturutviklingens iboende dynamikk!

Glærum, 12.okt. – 2020

Dordi Skuggevik

Jeg har lenge vært opptatt av de tomme prestgardene i Norge. Grunnen til at de står tomme, er at presten blir skattet ihjel fordi prestgarden regnes som «tjenestebolig» – ikke som vanlig utleiebolig.

En prest stod fram på TV for et par år siden og forklarte dette. Han hadde nominell husleie på 4.000 pr. mnd. – men så ble han skattlagt for «tjenestebolig» – slik at reell husleie ble 14.000. Det kan ikke en familie tåle, så resultatet er blitt at de flotte og ærverdige prestgardene er blitt stående tomme, dessverre, og prestfamiliene finner seg bolig et annet sted i prestgjeldet.

Siden det er organisten som leier og bebor prestgarden i Rindala pr.dato, regner jeg med at boligen da ikke blir regnet som «tjenestebolig» – og at han da betaler nominell husleie.

Prestgarden i Rindala bør sikres for kirkelig bruk – til undervisningsrom, møterom og kirkekafferom. Dessuten vil det snart bli bruk for kontorarealer, for en dag må det gå opp for folk i Rindala at de nå er flyttet over til Nidaros bispedømme, og til Trøndelag fylke, og at de ikke kan holde på med dette hybridopplegget med Surnadal, som tilhører Møre bispedømme og Møre og Romsdal fylke. Om ikke rindalingene tar affære sjøl, så vil de plutselig en dag våkne opp til at autoritetene i Trøndelag fylke og Nidaros bispedømme vil påføre dem endringene fra sentralt hold.

Samtidig vil det bli slutt på å sende sine videregående elever til Surnadal videregående skole og det vil bli slutt på å sende kulturskolelever til Surnadal. Da kan det også bli aktuelt med lokaler i den store prestgarden til kulturskolens undervisning, spesielt hvis organist Bjørn Vevang klarer å skaffe tilveie et skikkelig flygel i Rindal kirke, rett ved. Han bør vel få «amplei» som lærer i orgel og klaver i Rindal – heller enn å ha en bijobb i begravelsesbyrået!

Skolen slutter nå med å undervise kristendom slik det skal undervises, derfor må Kirken sørge for tilgang til egne undervisningslokaler, hvor Kirken selv kan undervise barn og unge. I Surnadal skjedde det i dette forholdet noe helt utilgivelig dumt da de rev gamle Øye skole ved Øye kirke. Der rev de undervisningsrom, kirkekafferom etc. Denne flotte trebygningen var dessuten bygd i samme nygotiske stil som kirken, og ville ha utgjort en flott og tjenlig del av kirkeanlegget.

Videre solgte Kirken v/Opplysningsfondet sitt –  forpakterboligen, fjøs og jord ved Øye kirke. Når Kirken hadde mistet muligheten til å overta gamle Øye skole, burde Kirken ha solgt prestgardsjorda og skogen, men beholdt bygningene, både fjøs og stue, og bygget dette om til en del av anlegget for sosiale aktiviteter og undervisningsrom. Bygget på Skei kan aldri erstatte de tapte mulighetene som her er nevnt!

– Men, i Norge har Kirken enda ikke forstått hvor viktig det er med sosiale rom og undervisningsrom ved siden av kirkebygget. Det forstod de norske emigrantene da de måtte bygge opp sin egen kirke fra grunnen av i sitt nye land USA, uten noen stat å støtte seg på. Derfor finner vi alltid et hus for sosiale aktiviteter ved siden av de norskamerikanske kirkene i USA, og ved alle katolske kirker.

Dessuten har vi nå det forholdet i Norge, at indremisjonsfolket selger sine bedehus og overtar kirkene. Kirkene blir omgjort fra sakrale rom – dit folk gikk for å møte Gud, til forsamlingslokaler der folk går for å møte hverandre i stedet for Gud, og der folk sitter og snadrer i kirkebenkene mens formkakesmulene sprer seg på gulvet til lukten av kaffe – mens Gud gjemmer seg i veggene! – Jaja, resultatet er at de gamle «høykirkelige» nå forlater de «lavkirkelige» og trekker over til Den katolske kirke – eller forsvinner ut i tomrommet hos «Humanetikerne».

Prestgarden i Rindala er et særdeles flott bygg, flott plassert i forhold til Rindal kirke, med stort potensial til å skape rom for et blomstrende kirkelig liv. Å selge denne flotte låna til en organist  – eller noen annen privat person som forsvinner fra bygda igjen om noen år, det blir ganske hodeløst – ja, simpelthen tåpelig! Ja, trist! Jeg håper Riksantikvaren vil forhindre slik hodeløs gjerning. Jeg sender dessuten dette skrivet til den nye preses i Den norske lutherske kirke – til betenkning, fordi dette gjelder nesten alle prestgarder i Norge nå. Preses har ingen tid å miste i denne saken.

Glærum 10.10.2020.

Dordi Skuggevik

Rindal skoles katolske rektor 1987-89.

Da jeg satte meg til skrivebordet idag, kom plutselig kjøttmeisen min og satte seg i sjasminen utenfor vinduet og så inn. Jeg har ikke sett ham siden i vår. Han har vært her i mange år. Det må være samme kjøttmeishannen, for han har hatt samme oppførsel i alle år.

Han vet alltid hvor jeg er i huset. Er det ikke noe på matbrettet på altanen, og jeg fremdeles ligger i senga og glor om morgenen, så står han i lufta og flagrer med vingene og ser inn gjennom soveromsglaset.

I dag dukket han opp utenfor skrivebordsglaset. Det var tydelig at nå var tiden kommet for at gamle latsabber vil ha servert solsikkefrø uten at de trenger å gjøre noen innsats for føda.

Jeg la ut et par kløvde epler, med tanke på den gamle svarttrasten min, som har vært her i mange år og vintre, og så la jeg ut et par gamle kakskalker av hæmbakakakåinn min. For å være sikker på at «Spikkjinn» skulle bli fornøyd, strødde jeg over havregryn – for huset har enda ikke anskaffet solsikkefrø for sesongen. Men tror du han var fornøyd? Nei! Han visste utmerket godt at jeg nå satt inne i stua i cowboy-TV-stolen min med tekppen, så han satte seg på lista under vinduet i altandøra og så klagende på meg. Så dro han til med flagre-med-vingene-oppvisning utenfor de store altanvinduene. Da det ikke hjalp, forsvant han, etter å ha prøvd seg på et tørt havregryn, som ikke falt i smak.

Ja-ja, jeg hadde ikke tenkt å starte fugleforingen før jeg kommer hjem fra årets Las Palmas-opphold innunder jul, men jeg må nok til pers. Nytt av året skal bli at jeg går ut med noen solsikkefrø i handa. Kanskje jeg kan trene husfuglen min i å spise av hånden? Min tippoldefar Sivert i Oppigard, foret spurvene med havregryn som han strødde oppover hele armen – og der satt de og koste seg.

Nei, se der: Nå ankom gråsporven! De har okkupert sjasminen siden i fjor. Jeg har i mange år trodd at de var utdødd!  Det blir nok fest med havregryna, nå da.

Og dermed går vertinnen ut i bilen og kjører til nærmeste utsalg for solsikkefrø. Noen må gi seg – og det bli’kje spikkjinn, nei!

Glærum, 9.okt. – 2020.

Dordi Skuggevik

Takk for all deltagelse ved min sønn, Magne Arnfinn Skuggevik, sin bortgang.

I en krevende tid, har jeg ikke maktet å takke hver især for gode hilsener på FB, telefonsvarer (som ikke virker på mobilen min), telefoner, brev, kort, blomster, gaver til minnekonto etc. Ber om forståelse for det.

Idag – 5.10.20. overfører Surnadal Sparebank 53.100 kr. til CANADIA BANK i Phnom Penh, Cambodia. Pengene går til en landsbyskole ved Sihanoukville, der regn og flom har ødelagt bygningene, og til privatundervisning for barna som pr. idag ikke har noe skolebygg.

Mange takk.
Dordi Skuggevik

I det katolske bispedømmet som omfatter Møre og Trøndelag – Trondheim katolske stift, ligger 3 av de 5 kirkene i Møre og Romsdal – i Kristiansund, Molde og Ålesund. De 2 andre ligger i Levanger og i Trondheim.

Ved vigslingen av den nye katolske biskopen i Trondheim, Dom Erik Varden, i Nidarosdomen lørdag 3. okt. gjorde nordmøringene seg sterkt gjeldende, for av de 3 hovedelementene i kirkemusikken denne dagen – to kor og orgelet, hadde nordmøringer ansvaret for 2 av dem! Men så skal vi også huske på at nordmøringene sang sine messer i kirkehus der ute ved Frei og Averøya 40 år før Olav Tryggvason slo opp teltet sitt på Moster – og «lot synge messe», som Snorre skriver. Snorre skriver også, noe omskrevet av meg i librettoen til oratoriet «Olav den Helliges dåp» (2014): – «Men trønderane dro ut til Møre. Tre kyrkjer dei brende, 3 prestar de drap!» – Kristendommen landet på Nordmøre, sa pater Olav Müller.

I stedet for innleid ekstern organist, som den katolske kirken flere ganger har brukt ved sin Olsòk-messe i Domen, bemannet domorganist Magne Harry Drågen selv Steinmeyerorgelet denne dagen. Han er fra Averøya på Nordmøre, der Gange-Rolv kom fra, selv om sunnmøringene stadig prøver å gjøre ham til sunnmøring fra Giske…!

Domorganist Drågen spilte kororgelpulten i en subtil akkompagnering av det gregorianske koret Schola Sanctae Sunnivae som er utviklet av og dirigert av Anne Kleivset fra Halsa på Nordmøre – det før-trønderske Halsa! I dette gregorianske koret, som i verdens gregorianske kretser går for å være et av de 2-3 beste gregorianske kvinnekor i verden idag, synger det dessuten to damer fra Nordmøre: Marit Løfaldli fra det før-trønderske Rindal og Elisabeth Silseth fra det før-romsdalske Eide på Nordmøre.

Vi kan her bemerke at det var 4 nordmøringer som tok med seg den aldrende prest og musikolog Asbjørn Hernes, tidligere prest også i Stangvik på Nordmøre, til Påske i Solesmes-klosteret vest for Paris, Påsken 1984. Det er her kunnskapen om, og det klingende resultat av – den gregorianske sangen fra 1000-tallet er forsket frem igjen fra 1830-årene, og hvor Asbjørn Hernes studerte i begynnelsen av 1950-årene. Det ble tre av disse nordmøringene som initierte den nye bølgen med interesse for, og kunnskap om, den gregorianske sangen idag: Anne Kleivset med koret Schola Sanctae Sunnivae, Henning Sommerro med komposisjoner basert på gregoriansk repertoar og undertegnede, som stiftet og drev Amici Cantus Gregoriani Nidrosiae i 15 år med spesialiserte 4-dagers kurs for leg og lærd med instruktører fra Choeur Grégorien de Paris og som oversatte Dom Cardine sin bok: «Det første året med gregoriansk sang» – utgitt av universitetet i Trondheim. Det som står igjen etter disse anstrengelsene i Norge, er Anne Kleivsets gregorianske kor, professorstillingen ved NTNU som idag bekles av professor Roman Hankeln, Sommerros komposisjoner og en stor skare fra «Trondheimskursene» i gregorianikk – dere flere deltakere studerte gregorianikk i Paris og Solesmes senere.

Det er idag to norske kor som gjør seg gjeldende på verdensbasis: Schola Sanctae Sunnivae og Det norske jentekor. Det merkelige er at begge kor har dirigenter fra det førtrønderske Halsa på Nordmøre: Anne Kleivset og Anne Karin Sundal. (Bemerkning fra musikkritikeren Ole Dahl Rossbach.)

Jeg vil spesielt berømme Sunnivaenes helgenlitani denne dagen – det gikk så det plistra! – som vi sier på Nordmøre. Vakkert! Elegant! Musikalsk! Bispekandidaten som lå utstrakt på magen på gulvet foran kortrappen i denne delen av seremonien – må ha fått seg et uventet kick. Her var det full fart fremover! «Det er en iboende jubel i alt som finnes! Det er håp for enhver,» sier bispekandidaten i et intervju med Petter T. Stocke-Nicolaisen, som er gjengitt på katolsk.no. Jeg har aldri hørt en slik iboende gregoriansk jubel noen gang, som i dette helgenlitaniet denne dagen.

Forsamlingen forøvrig fikk seg et «kick» og reagerte med et beundrende gisp da den nyvigslede bispen takket til slutt. Med tanke på alle som fulgte begivenheten strømmet til mange skjermer, takket han på 5 språk med perfekt uttale: Norsk, engelsk, fransk, tysk og polsk! Han snakker førøvrig også russisk – og har undervist i syriske språk i Roma!

Bak Schola Sanctae Sunnivae satt undertegnede «gregorianske kårkjerring» og hadde en flott dag der jeg kunne synge med koret når tutti-partiene kom. Vidunderlig! Dessuten har man jo sunget 4 år i Nidaros domkor og 2 år i Nidaros oratoriekor, og det er alltid en opplevelse igjen å synge i Nidarosdomens akustikk, hvor det du synger plukkes rett fra leppene av dette fantastiske rommet.

Den katolske sognepresten som nok har vært pott og panne i opplegget for bispevielsen, Egil Mogstad, er også 1/4 nordmøring: hans farfar var fra en av husmannsplassene under Nistua Mogstad. Jeg fulgte Egil Mogstad dit en gang, og Per Nistu’n Mogstad viste oss plassen som nå er nedgrodd av olderskog. Men, navnet er fra Nordmøre!

Ved siden av meg ved søndre vegg i koret – «Østskipet», satt det en ung mann med navn og røtter fra Nordmøre, og som denne dagen var brannvakt: Gunnar Halle. Hans foreldre bor nå i Rø’grenda på Kvanne, og han har jobbet som sommervikar på kirkegårdene i Surnadal i sommer, og ble Pinsedag i år både døpt og konfirmert og tatt opp i Den katolske kirke i St. Olav katolske domkirke i Trondheim av biskop Eidsvig. I vår lille «busk-katolikk-menighet» på Skei, har vi hatt den store glede at Gunnar tar på seg oppgaven som lektor når han er på messene på Menighetshuset på Skei. Han har en stemme og en diksjon som mange kan misunne ham! Om kort tid vil han bli å finne i Kongens garde ved Slottet!

Nidarosdomens guttekor som alltid synger som engler, og som kan å oppføre seg, takket være Bjørn Moes’s kyndige ledelse, ble også akkompagnert av Domorganist Drågen, men da utgangsmusikken skulle spilles, gikk Drågen til hovedspillpulten vest i Domen og la til med en skikkelig fransk, stor orgelsymfoni hvor det var lett å forestille seg Atlanterhavets voldsomhet på Averøya og Hustadvika – der Gange-Rolv vokste opp! YES! – dere sunnmøringer!

Lesere anbefales å oppleve på nettet (katolsk.no) både den 2 ½ times bispevigslingen fra Nidarosdomen lørdag og den 1 ½ times høymessen fra St.Olav katolske domkirke idag – søndag, der den nye biskopen inntok sin domkirkes alter med 3 andre biskoper tilstede. Det må nemlig 3 biskoper til for at en bispevielse skal bli gyldig, så biskop Kozon  av København, leder av Den nordiske katolske bispekonferanse, hadde måttet utstå en ensom tilværelse i Trondheim i Corona-karantene, for å kunne delta! Imponerende!

Det hadde vært stor ommøblering av Domen før vi kom. Det vi til daglig kaller «Østskipet», er egentlig koret. Det er stort i Nidarosdomen, for før de fleste sangerne og de fleste av prestene døde av Svartedauen i 1349, og det norrøne målet med dem – både muntlig og skriftlig, var det mange sangere i Nidarosdomen – de fleste fra Island, så koret var stort. Vi hører nok ekkoet av dette store musikalske «førsvartedauiske» musikalske kraftsenteret i de religiøse folketonene fra Nordmøre. Det ble nødvendig å introdusere orgelet i liturgien etter mannefallet i skaren av korsangere da Svartedauen hadde feiet over dem.

Denne dagen var korene satt opp slik de ble satt opp i store katedraler: antiphonalt = på hver side av kordelen av katedralen. Nidarosdomens guttekor langs nordre vegg, Schola Sanctae Sunnivae langs søndre vegg. Det var ingen overraskelse, siden Egil Mogstad, i mange år – Nidarosdomens stjerne-guide, nok har hatt det meste av regien på alt som skulle skje under bispevigselen. Siden deltakerantallet var begrenset til 200, var de fleste plassert i vifteform under tårnfoten, og Vestskipet var omtrent folketomt. Det skapte litt forvirring blant folk både under inngang – og ikke minst under distribusjonen av Communionen/nattverden – men det ordnet seg. Folk fant frem – etterhvert.

Den store overraskelsen under den 2 ½ times praktmessen i Nidarosdomen, kom da den nyvigslede biskop Erik gikk for alteret og intonerte nattverdsliturgien, med armene bredt ut mot nattverdsscenen i Vigelands Emmaus-scene der Kristus bryter brødet med sine reisefeller – og blir gjenkjent: Den nye biskopen åpenbarte en stor sangrøst med rom, klang, brillians og flott diksjon  – som ikke virker tillært, men opprinnelig. Når han talte, hadde også talestemmen samme rom og klang. En nordmøring ville ha sagt: – Na ny’ biskopen va’ go’ te’ å møss’!

Jeg satt slik at jeg så – på nært hold, Den norske lutherske kirkes nye preses – Olav Fykse Tveit, og Nidaros biskop Herborg Finnset. Nidaros biskop emeritus, Tor Singsaas, var også til stede. Ved slutten av nattverden, som ikke er felles for katolikker og protestanter, ble det klart at disse kirkelederne nok ikke var blitt informert om at de kunne delta med å gå frem og få velsignelsen av celebrerende prest/biskop, så den nyvigslede biskop Erik gikk ned til dem og gav dem velsignelsen. Det var et bevegende øyeblikk som minnet alle om den smertelige kirkelige splittelse de siste 500 år. (Jeg håper alle oppgir alle planer om å feire Reformasjonens 500-årsjubileum!)

Det var svært interessant å sitte så nær innpå de lutherske kirkelederne, for det var tydelig at de hadde helt nye opplevelser i Norges nasjonalhelligdom, og nok gjorde seg mange og nye tanker om hva de denne dagen var med på. Jeg regner med at begge vil ha et personlig tankemessig etterarbeid som det vil ta en tid for dem å gjennomleve. Det vil nok dra etter seg for dem over lang tid. Så skal de jo også leve i samme kirkehovedstad som den nye biskop Erik i lang tid fremover. Jeg regner med at det skal bli spennende, berikende og konstruktivt for begge parter – for jeg husker veldig godt da pave Johannes Paul II ikke fikk feire messen med sine i Nidarosdomen i 1989, men måtte bruke en gymsal på NTH den gangen…  Flere norske biskoper boykottet i tillegg den økumeniske bønnegudstjenesten i Nidarosdomen, men biskop Bremer satt på første benk i NTH’s gymsal! Jeg så ham, for jeg stod i koret ved alteret i gymsalen. «Biskop Bremer er en hellig mann,» sa pater Olav Müller. Jeg siterte det til Bremer da jeg traff ham utenfor Nidarosdomen om morgenen dagen for Pave-besøket. Bremer lo litt og sa: «Det var jo ikke særlig luthersk da!» Mange i Den norske lutherske kirke har nok skammet seg lenge etter det. Men, ting har endret seg fort, i økumenisk retning. Heldigvis. Sankt Johannes Paul ble nok ikke helgenkåret uten årsak…

Jeg husker også veldig godt at da «Nordisk gregoriansk sangfestival og konferanse 1997», ved Olsòk i dette 1000-årsjubileet for Trondheim by skulle avsluttes med Completorium i Nidarosdomen, og påfølgende Vigilie (nattmesse) nede på Marinen ved Nidelvens bredd etterpå, så mottok jeg en fax fra den gang kapellan i Nidarosdomen, Tor Singsaas, senere biskop i Nidaros, hvor han skrev at vi bare kunne glemme å fremføre gregoriansk sang i Nidarosdomen. Det ble for «katolsk» for ham, forstod jeg. Men da trådte formannen i foreningen Amici Cantus Gregoriani Nidrosiae inn på banen, rektor ved Katedralskolen – Schola Catedralis Nidrosiensis, Kristofer Grendahl, og sa: – Får vi ikke synge gregoriansk Completorium i Nidarosdomen under «Nordisk gregoriansk sangfestival og konferanse», så kan Nidarosdomens guttekor bare glemme å få gratis øvingslokaler her på Katedralskolen! – Dermed gikk Domens dører opp…

Det hører med til historien at da det store festivalkoret på 130 der både professor Albarosa fra Det pavelige musikkinstitutt i Roma, og professor Griesheimer – professor i middelaldersang ved Luther College i Decorah, Minnesota, stod i koret, var ferdig med sitt Completorium denne Olsòk-natten, kom kapellan Singsaas bort til meg, tok hånden min og sa: «Takk ska’ du ha, Dordi.» Den slags «omvendelse» står det respekt av.

Men – tidene forandrer seg: Idag er domprosten i Nidaros medlem av Schola Sanctae Sunnivae, og hun stod i koret mens bispevigslingen gikk sin gang. Denne dagen bar hun ikke korkappen, men prostens arbeidsantrekk: svart dress med romerkrage. – «Den gregorianske sangen er Økumenikkens sakrament,» sa den irske katolske presten Rory Mulligan fra prekestolen i Stavanger domkirke, da det gregorianske kurskoret sang ved en større jubileumsfeiring midt i 90-årene. Jeg gikk sist inn i prosesjonen, men de siste skal blive de første, så jeg ble stående fremst da vi kom på plass. Biskop Bue kom på plass ved siden av meg – han dro bispekåpen over korkappen min, husker jeg. Da vi stemte opp Olavssekvensen Lux illuxit laetabunda – Ljoset yver landet dagna, kjente jeg at bispen dro inn været i et dypt andedrag. Så sterk var opplevelsen hans av den gamle gregorianske Olavshymnen.

Etter festivalen/konferansen i 1997 i Trondheim fikk undertegnede festival- og konferanseleder den gangen brev om at hun var blitt ridder av Den franske kulturorden «Artes et Lettres».  Det er ganske pussig, at det er Frankrike, og ikke Norge som påskjønner slike historiske gjennombrudd i dette vårt land. Frankrike sendte sin ambassadør til åpningen av «Nordisk gregoriansk sangfestival og konferanse» den gangen i 1997.  Han kom, så, hørte – og: påskjønnet!

Også 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp i Rouen i 2014 ble en stor sak i Frankrike, mens det ble totalt ignorert og usynliggjort av Adresseavisen i Olavs by, selv om det var det største fransk-norske kulturelle samarbeidsprosjektet noen sinne. Adresseavisen har slik berøvet Møre og Trøndelag kunnskapen om dette store Olavsjubileet. Men heldigvis: «Tidens Krav» i Kristiansund/på Nordmøre – v/Ole Dahl Rossbach, skrev om det, så nordmøringene ble orientert!

Det merkelige er – at begge de kirkelige bokhandlene i Trondheim nekter å selge undertegnedes bok om det store Olavsjubileet-2014, der veien til Stiklestad begynte for Olav. Hvorfor de ikke vil selge den? Jo, sier de – det er fordi boken er gitt ut på et «egenbokforlag» d.v.s. den er ikke redigert av en ekstern redaktør. Innholdet av boken er tydeligvis sekundært for disse menneskene. Trøsten er at St.Olav katolske bokhandel i Oslo selger den – og alle nettbokhandler, men jeg forstår ikke at de kirkelige bokhandlene i Trondhjem gjør felles sak med Adresseavisen i å holde kunnskapen om jubileet skjult for befolkningen i Møre og Trøndelag. Trønderavisa på Steinkjer derimot, anmeldte boken på grunnlag av å ha lest trykkerifila mens boka var i trykken. De bad om det. Adresseavisen anmeldte ikke boka nei. De holdt seg hard! Men i St.Olav – katolsk kirkeblad, ble boka anmeldt av selveste preses i Det norske akademi: Nils Heyerdahl.

Hva er det med Trondhjem?  Trondhjem er en liten by der mange vil være store. Det er kanskje der det stikker?

På bakgrunn av disse ganske nylige kirkehistoriske hendelser i Nidarosdomen, var det helt overhendig å sitte i Nidarosdomen lørdag 3. oktober og oppleve at en ny katolsk biskop av Trondheim stift kunne bli vigslet i Olav den Helliges gravkirke – og å høre de fantastiske musikalske innslagene fra kor, blåsere og orgel – der 2/3 av lederansvaret var lagt til nordmøringene! YES!

Se ellers bilder og linker på www. trollheimsporten.no – Bildene er tatt av Jan Erik Kofoed, 3/4 nordmøring! Han stammer fra der omtrent hvor trønderne brente kirkene i Håkon den Godes tid.

Glærum, 4.okt. – 2020.

Dordi Skuggevik

Nordmøring!

Bokomtale: – Setter opp igjen denne omtalen av Dom Erik Vardens bok, ettersom kan lørdag 3. oktober blir viet til biskop i Nidarosdomen, og blir innsatt som ny katolsk biskop av Trondheim katolske stift.

Bispedømmet hans går fra grensen til Nordland og ned til Selje/Stadt. Da jeg sendte bokomtalen til ham, sa jeg at han først og fremst måtte være god til å kjøre bil, men når det var sagt – måtte han være klar over at han får verdens vakreste bispedømme å bevege seg i!

Denne omtalen er skrevet på grunnlag av den opprinnelige boka som er skrevet på engelsk, og som ble en bestselger i England. Jeg har ikke lest den norske utgaven. Jeg anbefaler derfor å lese originalutgaven på engelsk. Den får du fort tilsendt fra Amazon.

Den norske utgaven har fått en altfor lang tittel. Den burde hett: – Ut av ensomheten. Kristen erindring. Dessuten er forsideillustrasjonen for blodfattig. Den engelske utgaven er langt tøffere. Og – livet er tøft! Den norske teksten har jeg ikke sett, men oversetteren må ha hatt en stor oppgave – for Abbed Erik Varden skriver et avansert engelsk som vil fryde dem som er glad i denne versjonen av det engelske språk.

Dom (Herr) Erik Varden var nå de siste årene abbed i et cistercienserkloster i England. Han hadde i 3 år et filmteam i hælene. – En kan bli langtidssykemeldt av mindre! – Og det ble han. Dessuten sendte han klosteret buskap – alle melkekyrne, til slaktehuset, avviklet osteproduksjonen og anla et bryggeri i stedet. Dessuten har han et intenst liv som intellektuell. Norge får der et svært viktig tilskudd til sin intellektuelle diskurs. – Og det kan virkelig trenges i disse avplattede tider!

Erik Varden kommer til sine egne: Både klosteret på Tautra og klosteret på Munkeby – er befolket med cisterciensere. Nonneklosteret ble grunnlagt fra USA – Munkeby fra selveste Citeaux i Frankrike – stamklosteret for ordenen.

Cistercienserne er landbruksordenen. På 1100-tallet spratt det opp 400 cistercienserklostre ut over Europa. De var primært landbruksskoler. Det passer godt i Norges kornkammer: Trøndelag.

Slik kommer nå biskop elekt – snart biskop – Dom Erik Varden til sine egne. For å si det på engelsk: The Cistercians take it all! – Og takk for det!

Dom Erik Varden OCSO:

The Shattering of Loneliness.

On Christian Remembrance

Mens vi venter på biskopen – les boka hans!

Dom Erik Varden, abbed ved Mount Saint Bernhard Abbey i England, var på vei inn i en sykemeldingsperiode da han, som lyn fra klar himmel, ble utnevnt til ny katolsk biskop i Trondheim – av Vatikanet. Sykemeldingen har han vært offentlig klar på, skriftlig, publisert – så vi vet at han hadde gjort for mange ting på for kort tid – og sikkert uten noen ferie på en del år, slik mange oppdager at de har gjort – først midt i 40-årene, når de blir sykemeldt for å være overarbeidet, for å ha tatt ut for mye drivkraft på for kort tid.

Trondheim bruste opp med store forberedelser for bispevielsen, der Nidarosdomen og Erkebispegården ble stilt til disposisjon, for man ventet stor tilstrømning. Luften gikk plutselig ut av ballongen – og man befant seg i en ubestemmelig ventetid. Trolig var det svært bra. Alle får tenkt seg om. Alle får forberedt seg, for her i Midt-Norge, fra Nordlands grense, og ned til Stadt – er det langt, og her bor vi katolikkene midt i Norge som har manglet biskop i over 10 år, selv om biskop Eidsvig i Oslo har sett i nåde til oss hele tiden.

Samtidig ble Erik Vardens bestsellerbok omtalt i flere medier, så jeg tenkte at det må være en fin måte å bli kjent med den nye biskopen på – å lese denne boka, og den kom ekspeditt i posten fra St.Olav katolske bokhandel i Oslo. Selv etter å ha lest 2/3 av boka, var jeg usikker på hvordan tittelen kan best gjengis på norsk. Nærmest kommer vi trolig med:

Ut av ensomheten.

Kristne erindringer.

Den som skal oversette denne boka fra et subtilt engelsk til norsk, får ingen lett oppgave. Selv jeg med engelsk mellomfag fra den tiden dette var et meget krevende fag på universitetet – og med over 30 års praksis som engelsklærer i skolen, har jeg min fulle hyre med å henge på. Dessuten går Erik Varden inn og ut av gresk, latin, tysk, fransk, engelsk, russisk, syrisk – hvor han først setter inn den originale teksten – med det riktige alfabetet (!) – og etterpå følger opp med oversettelse til engelsk. Til slutt får vi Olaf Bull! – også oversatt til engelsk! Men, om man ikke er så langt inne i engelsk at man kan nyte engelsk på et  intellektuelt subtilt nivå og la seg henrive av eldre engelsk med riktig skrivemåte, og synes det er en svir når han går dypt ned i grammatikken – denne filologe bispekandidat, så skal man bare hive seg på og lese!

Jeg valgte å lese boka i rasende fart – rett forbi ukjente engelske ord, rett gjennom vanskelige teologiske og filosofiske gater og streder – og Erik Varden legger opp til det: fart! Det er en veldig fremdrift i teksten – språket og resonnementene. Du blir sugd med og sluset inn og ut av nye bekjentskaper i fortid, nåtid – og nesten: fremtid. Mange av disse bekjentskapene som Erik Varden introduserer deg for, vil mange av oss vende tilbake til. Han er til og med innom Mahler og Schubert – så han nekter seg ingen ting!

Når jeg valgte å lese boka i rasende fart, slik som den legger opp til, visste jeg hele tiden at jeg kommer til å begynne forfra igjen, for da å lese den veldig langsomt.

Jeg skal ikke ta fra leserne lesegleden med å gjenfortelle noe av innholdet, men jeg vil gi et eksempel på forfatterens uventede sidesprang for å belyse kjente «kristne erindringer»: Lots hustru. Vi kjenner alle historien om kvinnen som måtte se seg tilbake – og som ble til en saltstøtte. – Erik Varden tar oss med til den avantgardistiske russiske poeten Anna Akhmatova, og bruker også et foto av henne fra 1920 for å illustrere blikket Lots hustru ser seg tilbake med over skulderen og inn i vårt blikk på henne – og går derfra videre – direkte inn i Tolstojs verden – der han forteller om Fader Sergius – som leder oss videre til den orthodokse russiske helgen Seraphim, der vi også får et foto hvor helgenens relikvier bæres av bl.a. Russlands siste tsar som bolsjevikene myrdet. Alt dette for å forklare vår «erindring» om Lots hustru!

Erik Varden har ikke bare en så medrivende fart i tekstprogresjonen at boken blir en «page-turner» – men hans prosa blir til tider så poetisk at du blir hengende i et slags ‘løse luften’ – og det tar tid før du igjen setter bena på jorden.

Til slutt går det inn i Johannes Crysostomos’ verden, hans bønn fra for 1600 år siden. Dette kommer etter mye tale om lengsel, sett fra Rilkes erfaringer. Johannes Crysostomos:

You have laid on me, O Christ. A spell of longing,

You have charmed me with an eros all divine!

Her ringer det bjeller I hodet fra da jeg skrev librettoen til det nye Påskeoratoriet JOHANNES for komponist O.K.Sundlisæter. Det skal settes opp i Hamar domkirke neste år – over Påske. Jeg henter ut det katolske årsskriftet Segl (2013)  fra bokhyllen, og finner artikkelen Om lengselens logikk av Dom Erik Varden på side 227. Han må ha arbeidet med dette stoffet lenge, for denne artikkelen finner en stort sett igjen i boken som kom ut i 2018 – på engelsk. Her ser en jo hvordan Erik Varden uttrykker seg på norsk, og tenker med gru på hva som vil skje om boka oversettes til norsk av andre enn ham selv…

Som i boka, avsluttes også artikkelen i Segl med Johannes Chrysostomos. Jeg gjendiktet Erik Vardens oversettelse av Johannes Chrysostomos her til nynorsk, og det legges i munnen på Johannes apostelen i oratoriet. Jeg var i tvil om jeg kunne bruke ordet eros, fordi det oppfattes så smalt idag, men når Johannes Chrysostomos bruker ordet eros to ganger i Erik Vardens penn, kan det trygt bli stående i min gjendiktning av den eldste via den yngste fra vår tid:

Gud, ditt Eros

skapte meg ny,

fortærde mi synd

med den uskapte eld,

gjorde meg klar –

så angen den søte,

angen av deg,

kan heilt meg fylle.

Det er det denne boken handler om.

Glærum, 21.februar – 2020.

Dordi Skuggevik

Da har det vært en konferanse med amatører igjen – som tygger den samme verbaltygga si om Todalsbrua. Men, det er ett skritt framover: Den evigvarende prosjektlederen Brøske evner nå – såvidt, å se at brua angår et litt større område på kartet enn Surnadal/Sunndal.

Ellers har jeg lest litt av og på om Todalsbrua – her og der, i det siste. Det minner meg om at det drives tombola på melkerampene i distriktet og at det sendes rundt en hatt for å ta opp kollekt for brua. Det som er det verste, er at fylkets fravær i sitt eget veiprosjekt er så gjennomgripende.

Dessverre ble ikke sunnmøringen Frank Sve formann i fylkets samferdselsutvalg i denne perioden, men ‘Lenda fra land’ – veterinæren fra Tingvoll, ble leder av samferdselsutviklingen i fylket, og alle vet at folk på Tingvoll er imot fylkets  bru over Todalsfjorden, og for statens bru lenger ute i fjorden. Noe verre enn at Kristin Sørheim skulle kibbe ut Frank Sve i samferdselsutvalget – kunne neppe hendt.

Sendrektigheten i framdriften av prosjektet har jeg berørt før: Bergsvein Brøske har personlig interesse at prosjektet drar ut i tid, for som daglig leder kan han hvert år høste 100.000 kr. i lønn for treg innsats + lunsjer og godtgjerdsler, fram til han når fram til pensjonsutbetalingene. Hele ledelsen i Todalsbru-prosjektet bør nå skiftes ut, veien bør overtas av staten og oppgraderes til riksvei, og sunnmøringene som har forstått at Todalsbrua er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim, bør overta – sammen med folk som har teknisk innsikt og kunnskapsgrunnlag til å forstå hva dette dreier seg om. Fylket bør skamme seg! Næringslivet bør tillate seg å få raserianfall!

Fantasiløst om Svinvik arboret og Svinvik gard:

Todalsbrua vil bety ny giv for både arboretet og restaurantdriften i Svinvika, ene og alene fordi det kommer til å ferdes mye folk forbi dem. Noe så enkelt klarte visst ikke noen på «næringslivskonferansen» å forstå.  

Svinvik gard må gjerne beholde sin profil som gourmet-restaurant, men de kan i tillegg anlegge en avdeling ut mot de veifarende som kan stoppe og få seg god mat og drikke i en fart før de drar videre, eller kanskje tar en beistrekk i Arboretet. Restauranten kan spesialisere seg på f.eks. saltkjøttlapskaus i pappbeger og fylte pannekaker. Jeg kan til og med tenke meg å kjøre innover en tur og innta begge deler – lapskausen som hovedrett og fylte pannekaker til dessert. Oppriktig talt – dere må ikke være så tafatt på dette matstedet!

Saken er vel at innehaverne/grunneierne vil drive opp størrelsen på vederlaget for grunnavståelsen, selvfølgelig. Ja, så gi dem nå et par millioner til å utvikle veikrodelen av etablissementet sitt, og se til å få spaden i jorden! Firma Reinertsen som tegnet den opprinnelige veitraseen gjennom Svinvika, holdt seg utenom dyrkamarka, såvidt jeg vet, men – det er selvfølgelig billigere å bygge vei på dyrkamark, så derfor fikk vi vel dagens løsning som Demokratiets amatører står og glor på mens tiden går, og pengene går med til møtegodtgjerdsle og gratis lunsjer. (Dette kalles misbruk av Demokratiet!)

Innlandsbonden oppåfrå Mosokna som vil fortsette med fergedriften, vet jeg ikke om jeg gidder å kommentere. Han hører vel inn under kategorien ‘gamle stolpepissere’. – Få ut fenger’n no! Få spaden i jorda i 2020 – dere treiginger!!! Vi er så lei av dere!

Glærum, 13.sept. – 2020.

Dordi Skuggevik

Magne Arnfinn Skuggevik 5.9.-1971 – 15.7.2020   Begravelse med urnenedsettelse: Øye kirke Fredag 18.sept. kl.11. Alle velkomne. Corona-tiltak: Alle må skrive navn, kommune, tlf.nr. ved ankomst. Møt i god tid. Familier kan sitte sammen. Hver enkelt ellers sørger for avstand. Tillatt med inntil 200 deltakere. Lunsj på Hammerstuene etterpå er begrenset av C-tiltak. Deltakelse v/invitasjon. Heller enn blomster, ønskes penger til Minnekonto Magne hvor pengene vil gå til oppbygging og drift av skoler i landsbyene rundt Sihanoukville i Cambodia Konto: 4040.20.45975 VIPPS: 95062094   Hilsen Dordi Skuggevik Magnes mor

Den statiske situasjonen i Morialeiren på Lesvos ble plutselig brutt ved at flyktningene satte fyr på den overfylte leiren hvor ingen ting har skjedd på lang tid. Slik ble det plutselig fart i sakene – med å løse situasjonen Hvor mange leirer med asylsøkere vil bli påtent fremover for å få «fart i sakene»?

Det er masse ledige fly nå. Send Moria-nerne hjem til deres respektive land! Det skulle vært gjort forlengst og med én gang! De kan ikke på denne måten trenge seg forbi kolonnene med FN-flykninger som lenge har stått i kø med godkjent flyktningstatus for å få et nytt hjemland. Hjemsendte Morianere må følges opp i hjemlandet etter returen, og hjemlandets myndigheter må se til å oppføre seg pent – og hvis de ikke gjør det, må de sanksjoneres.

FN sover på vakt. De har latt denne Morialeiren skape et helvete både for asylsøkerne og for grekerne som bor på denne lille øya i Middelhavet. Da de kom, åt de opp olivenene på trærne, frukt og grønnsaker fra hagene, og de slaktet kje og lam som tilhørte innbyggerne. De skulle aldri ha vært satt i land på Lesvos, for da vil flere og flere komme, helt til helvetet er fullkomment. Det bør selv politikere med begrenset IQ forstå!

Og så kommer alle nordmenn med prektighetsbehov og står i NRK og jamrer seg. Det er det mest forstemmende. De verste er Krf-erne, som ikke klarer å se ting i sammenheng – ut over det å være kortsiktig «god» så de får poenger hos seg selv. «Vårherre har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den!» sa en prest til meg en gang. Ja. så bruk den da: – send Moria-nerne hjem!

Glærum, 9.sept. – 2020.

Dordi Skuggevik