Veien forbi Røv.

TK skriver om politikere på befaring på Røv, der de ser på eksisterende vei, og tenker små vei-tanker uten å se de store sammenhenger, og uten å ha med seg trafikkfaglige fagfolk.

Alle som har noe praktisk vett, forstår at når Todalsbrua kommer, så vil all tungtrafikk mellom Mørebyene og Trondheim/E6 gå over der – og opp Surnadal og Rindal. Derfor må veimyndighetene allerede planlegge veien oppover her i forhold til den store tungtrafikken som kommer her. DA KAN IKKE VEIEN GÅ OVER TRAPPETRINNENE I RØVSGRENDA LENGER! Da må veien flyttes ned til langs elva, eller opp på høgda bak Røv Mølle, slik en ser det skjer nedover Gudbrandsdalen nå. Da blir det unødvendig å bruke alle disse pengene på eksisterende vei. De pengene kan overføres til den nye veitraseen  som vil tvinge seg fram.

Det er merkelig at det skal være nødvendig for ei gammel kjerring inne på Glærum å skrive i avisen for å påpeke det selvfølgelige og soleklare. Men svært mange politikere går dessverre omkring med hauet under armen. Sukk!

Glærum 1.juni – 2017.

Dordi Skuggevik

Åpent brev til Stangviks befolkning: Instrumentene i Stangvik kirke.

 

Sist søndag, under konserten med damekoret Cantus og Juniorsolistene fra Trondheim, kunne en igjen oppleve den enestående akustikken for akustiske instrumenter i dette store rommet med trevegger. Kirken er dessuten enestående fordi den har 4 instrumenter: Christensen-orgelet (dansk) på galleriet, Bruseth-orgelet (norsk) i «bits & pieces» ute på gangen bak orgelgalleriet, «St.Nicholas-flygelet» og «Salvesen-cembaloet».

Stangviks befolkning bør ta lærdom av innbyggerne på Surnadalsøra: De deler seg opp i flere grupperinger hvor hver gruppe tar ansvar for en del av det som Øra har, som Øra er og som Øra forvalter.  I Stangvik bør vi kunne få: «Bruseth-orgelets venner», « St.Nicholas-flygelets venner» og «Salvesen-cembaloets venner». Vi tar det siste først:

Stangvik-cembaloets venner:

Bernt Bøe som eier cembaloet, opplyser at hollenderen Brake bygget dette cembaloet for Ellen og Thomas Salvesen i Oslo. Thomas Salvesen var organist i Gamlebyen i Oslo. Ellen var fra Bøfjorden, og da Thomas fikk slag på 80-tallet og ikke kunne  bruke det mer, så gav de instrumentet til Bernt Bøe, slik at det kom til Ellens hjemsted. Det stod en stund i Åskard kirke, men står nå i Stangvik kirke, etter en utleie til Molde Domkirke hvor behandlingen ikke var helt til å skryte av. Men, da cembalisten Ketil Haugsand gav konsert på medbragt cembalo i fjor i Stangvik kirke, sa han at det var han som spilte innvielseskonserten på dette cembaloet i Oslo, og han sa det var et godt instrument som ved bare en dags arbeid vil fremstå i konsertform. Han sa han svært gjerne ville komme igjen og gi en konsert på det, hvis det ble satt i stand.

4-5 personer bør kunne danne «Stangvik-cembaloets venner», få til en avtale/kontrakt med eieren, Bernt Bøe – og få cembaloet satt i spillbar stand, følge opp nødvendig renhold og vedlikehold – og sette seg som mål å avholde f.eks. 2 konserter pr. år: en senhøstes konsert med masse levende lys! – og en vår-  eller sommerkonsert med bjørkeløv og villblomster i kordøra . Konsertene bør følges opp med samvær og servering i regi av grendalaget i Bondehuset etterpå – hver gang! Ketil Haugsand bør være den første til å avholde konsert! Og så har vi jo Jon M. Skogstad – cembalist fra Surnadal. Han kan sikkert bistå med restaureringen også! Cembalomusikk-elskere i Stangvik – Hvad nøler I efter?!

Stangvik-flygelets venner:

Dette flygelet kaller jeg for St.Nicholas-flygelet, for det ble innkjøpt til konsertene med Benjamin Britten’s St.Nicholas. Det er eneste gangen dette oratoriet er blitt oppført med sin originale engelske tekst i Norge, hvis jeg er rett informert, og det tror jeg at jeg er. Oratoriet fylte Stangvik kirke til siste plass 2 ganger. Generalprøven ble kjørt som konsert. Min 6-klasse utgjorde barnekoret, deler av Trondheim Symfoniorkester – orkesteret, og solisten var fra Paris: Hervé Lamy. Stangvik kirkekor og disse andre ble dirigert av Donald Evans, organist i Stangvik.

Flygelet ble kjøpt fra Trondheim, og kostet omtrent det samme som underskuddet – 120.000. Det var nærliggende den gangen å selge flygelet for å dekke underskuddet, men når en først hadde fått et flygel til Stangvik, burde en prøve å beholde det. Prosjektleder var undertegnede, og jeg skrev brev og søkte om penger i 2 år, og til slutt var flygelet betalt. Det meste av pengene ble donert av Stangvik sparebank.

Jeg er veldig glad i klangen i dette flygelet. Den er så renskåret og uprentensiøs og kler rommet så godt – at det er en fryd hver gang en hører det godt spilt i dette rommet.

Igjen: 3 – 5 personer bør danne en gruppering – Stangvik-flygelets venner, og forplikte seg til å holde flygelet rengjort, og polert, få det stemt 2 ganger i året, og samtidig arrangere en klaveraften. Pianister er det ikke skort på her på indre Nordmøre. Det kryr etterhvert av dyktige, profesjonelle pianister, og det flotte er at de fremstår med svært forskjellig musikalsk temperament. Vi gle’e oss!

Bruseth-orgelets venner:

Orgelet som Fredrik Bruseth gav til Todalen kirke, fremstår idag som et velholdt, meget fint kammerinstrument, mens orgelet han gav til Stangvik kirke – «Til Erindring om Kirkesanger Christen Bruseth og hustru Elen Bruseth – 1910» – som det står på sølvplaten i prospektet, det orgelet frister i dag en skjebne verre enn døden. Det ble laget av Olsen & Jørgensen – grunnlagt Bergen 1898 – Guldmedaille Christiania, står det på skiltet på orgelprospektet.

Etter konserten med Cantus og Juniorsolistene fra Trondheim sist søndag, gikk jeg opp og så på forferdelsen dette orgelet befinner seg i. Det ble gitt bort da det nye Christensen-orgelet ble satt opp, men han som fikk det, kom tilbake med det. De som tok imot det, gjorde sitt beste med å få satt opp og lagt fra seg alle disse delene til orgelet, som i dag er en herreløs hund, for å si det slik.

Vi hadde en voldsom bølge over landet hvor gamle norske orgel ble kastet ut, og danske «barokk»-orgel ble satt inn i kirke etter kirke. Som hovedorganisten i Saint-Germain-des-Près i Paris, André Isoir, sa, de dagene jeg kjørte ham rundt på Nordmøre etter konsert i Nidarosdomen og i Tingvoll (1987): «Nå taler alle pianoer japansk, og alle orgel taler dansk og tysk. I gamle dager talte alle orgel dialekt. Orgelbyggerne satt i hver sin dal, og orglene de bygget, talte deres dialekt. Norske orgel må tale et vakkert språk, for når jeg hører talt norsk, så hører jeg det er et meget musikalsk språk.» (Jeg savner personlig hele tiden språket til det gamle orgelet i Øye kirke!)

Over pianoet mitt henger det som er igjen av orgelet i Snåsa kirke – orgelpipen med enstrøken Fiss. Diabolo in musica blir den kalt, fordi en vet ikke hvor musikken går etter Fiss. Denne orgelpipen ble reddet av professor Ola Kai Ledang da det gamle orgelet i Snåsa ble BRENT! Han overrakte orgelpipen til meg med tale på 50-årsdagen min, og sa at jeg skulle få den – fordi jeg er som en Fiss – en vet aldri hvor du Dordi tar veien, sa han. Dessverre ble orgelpipen, som er av tre, brukt som spaserstokk av den som hjalp meg ut i bilen med presangene den gangen – så spissen ble skadet.

Så mange av Norges gamle norske orgler er nå brent. Men, i Stangvik har vi altså et orgel som kanskje snakker bergensk! Det bør kunne settes opp i det som er et slags nordre tverrskip i Stangvik kirke. Hvis det er et problem med kulderas fra vinduet, så må det idag kunne settes inn en vegg av isolerglass mellom vinduet og orgelet. Organisten vil fra spillpulten ha svært nær kontakt med dirigenten foran kordøren, så orgelet vil kunne bli svært interessant som akkompagnementsinstrument og dessuten finnes det konserter for orgel og orkester bl.a. en flott konsert av Ole Karsten Sundlisæter (Olavsoratoriets komponist).  Det vil også være svært attraktivt med orgelaftener i høstkvelden og vårkvelden. Bruseth-orgelets venner bør forplikte seg til 2 orgelrecitals pr.år.

Men: Først må det en ØYEBLIKKELIG redningsaksjon til! 4 – 5 karer fra Stangvik må spreng-se-te og sette opp hyller og knekter som de store orgelpipene av metall kan ligge på uten noe oppå seg. Nå står de som ei stor staurbør lenet inn i et hjørne – på en måte som får meg til å fryse av skrekk for hva som er skjedd med de pipene som står lengst inn. For – de er nok av bly…. Spissen er sikkert ødelagt av pipens egen vekt mot gulvet, og de inste pipene er sikkert ødelagt av vekten av de andre som lener seg mot dem. Flere skader kunne observeres bare med et flyktig blikk. Ellers ligger de små pipene i åpne kasser, der de underste også kanskje er ødelagt av de andres vekt. Jeg grøsser også ved tanken på hva barn kan utrette med de små pipene om de kommer opp her og begynner å leke fløytespillere….! På orgelpedalene – der hviler vekten av kortribuner som er stuet inn mellom prospektet og spillpulten. Uffda. Selve klaviaturet så uskadet ut. Malingen begynner å krølle seg på de malte flatene i dette fine Art Nouveau-prospektet fra 1910. Og lorten – den ligger i svarte korn bortover toppen av spillpulten. Ellers er det ganske mye rot – malingbokser etc. Ingen har vel helt ansvaret for å holde det rent og å holde orden her oppe hvor dette KLENODIET er stuet bort i hast.

Jeg foreslår at de dyktige orgelrestauratørene på Løkken – Selbæk, sendes bud på – STRAX! – for å gi råd om forsvarlig lagring av orgeldelene, og at det, sammen med dem, blir igangsatt arbeid med å få Bruseth-orgelet opp i «nordre tverrskip». Norsk kulturråd, Fylket og Kommunen, samt alle lokale sponsorer for Vårsøghelg og Stangvikfestival – bør ha interesse av å få dette ærverdige, gamle norske orgelet opp og i drift. Driftige damer i Stangvik kan begynne med å ta en runde med støvsugeren – STRAX!  Men – FORSIKTIG!

Kirkens faste orgel er selvfølgelig soknerådets ansvar. Men, sammen med det – vil disse tre andre instrumentene gjøre Stangvik kirke til et «musikk-mekka» – for både Vårsøghelga og Stangvikfestivalen bør være kommet for å bli! Headhuntingen av ny organist i Stangvik – pågår den? Ansettelsen av ny organist bør være en svært viktig oppgave i denne sammenhengen. Stangvik kirkekor? Hvad det engang var – det kanst det atter vorde! Stangvik kirke vil være den viktigste konsertkirken på Nordvestlandet med disse fire instrumentene. Men først må Stangviks innbyggere komme seg på banen og danne vennegrupper for de tre nevnte instrumentene. Look to Surnadalsøra!

Chop-Chop!

Glærum, mai – 2017.

Dordi Skuggevik

 

Anfi del Mar: Ferieuke fra 16.sept.?

Jeg skal leie ut 3 leiligheter på ANFI DEL MAR – Gran Canaria, med samme ankomstdato:  lørdag 16.sept. for alle 3 leiligheter. 2 leiligheter har 2 soverom, ett med dobbeltseng, ett med 2 separate senger. 1 leilighet har 1 soverom med dobbeltseng. Hver leilighet har dobbel sovesofa på stua. Totalt er det utstyr og sengeplass til 16 personer = man kan ta med hele syklubben!

Det er nå veldig vanskelig å få tak i botid på Anfi del Mar for oss timeshare-eiere. Vi mistenker nye eiere for å leie ut direkte til folk som ikke har betalt timeshare. Jeg er nå i en prosess med domstolen for å få avviklet min timeshare-kontrakt, men det tar lang tid. Jeg leier derfor ut min botid nå for omtrent selvkost, for ikke å ha utgifter på timeshare-eierskapet, for det blir for dyrt å bo på ANFI alene.

Ta gjerne kontakt: dorditande@yahoo.no eller mbl.: 95062094.

Dordi Skuggevik

 

Ferge Hitra – Aure = En begynnelse!

Etter alt jeg har mast i avisene, og sendt rundskriv til ordførere, om at Frøya + Hitra + Agdenes + Hemne + Snillfjord skal komme hjem igjen til Nordmøre, hvor de hørte til på 1500-tallet, er det en fryd å lese at noen har fått ut fingeren fort og vil ha ferge på plass mellom Hitra og Aure – FORT! Ordføreren i Aure har gått på dette med ferge for fullt, og tro det eller ei: «Lenda frå Land» på Tingvoll har også snudd =  Kristin Sørheim har omsider kjøpt seg kart! Ferge kan senere bli tunneller og bruer – kort sagt, området må knyttes sammen trafikalt!

Alle disse kommunene som nevnes her ovenfor, utgjør en del av kystnæringene i Møre og Romsdal fylke – egentlig. De har ikke tilknytning næringslivsmessig til kommende Trøndelag fylke. Få dem hjem igjen! Til Møre og Romsdal! Til kysten!

På busstur i påsken i Irland, så jeg all oppdrettsnæring av østers og blåskjell i fjorder og sund på vestkysten av Irland. Området som nevnes her, har alt som skal til for å bygge videre på Salmars suksess. Charterfly med fersk sjømat fra dette området bør kunne ta av fra Kvernberget kontinuerlig til kontinentet, til Asia, til Amerika. Dessuten ligger alt til rette for turistnæringen her – med kommende sjøhus og gourmet-restauranter hvor fersk sjømat kan nytes til synet av Tustnastabbene badet i morgensol og aftensol!

Ordførere og næringslivsfolk i nevnte område bør snarest komme sammen til en uformell brainstorming. Og Sunnmøre må ekspandere oppfatningen av sitt aksjonsområde – og bidra med sitt gründerinstinkt og sin evne til aksjon, for aksjonsevne – det har ikke nordmøringene hatt på lenge. De har lagt seg til en syting og sutring som det må bli slutt på! Nevnte område vil kunne bli en bastion i kystnæring og havbruk i Møre og Romsdal.

Og Rindal? De lar seg forføre av en sosialist i senterpartiham. La dem fare hen la gå! Hvis de vil bli værende i Møre og Romsdal, så kan de jo begynne med fjellørretoppdrett?

Glærum 20.mai – 2017

Dordi Skuggevik

The dead & The dead.

The dead – betyr både den døde og dei døde på engelsk. Ikkje alle nordmenn som brukar engelsk er klar over det. Filosof Arild Pedersen som skriv om Jon Fosse si omsetjing av James Joyce sin novelle «The dead», nemner ikkje det i Dag og Tid 19.mai. Det trudde eg faktisk var kjernen i denne novellen av James Joyce.

«The dead» av James Joyce er faktisk det einaste eg kjem ihau frå pensumet i litteratur på engelsk grunnfag i 1979 på Dragvoll i Trondheim – med amanuensis Ruth Sherry – frå Boston, av irsk herkomst. Det skulle ta 38 år før eg seinare kom meg til Dublin – no sist påske.

Det er slutten på denne novellen som sitt i meg framleis: Dei er alle døde, sjøl om dei lever og prøver fylle livet sitt med den gamle samværsmåten.  Dette er ei kjensle som svært mange av oss har opplevd – det å kome att til barndomen, til utgangspunktet – og finne alt ved det same. Dei er alle døde, sjøl om dei lever, dei han kjem att på vitjing til. Han er òg død. Snøen legg til overmål det døde teppet over dei alle og verda i natta som legg seg over jorda. Det er ein sterkt konsentrert nihilisme i «The dead», som framleis sit djupt etter 38 år. Ein skal ikkje avspore meisterverket med allslags detaljanalyse.

Glærum, 19.mai 2017.

Dordi Skuggevik

Cand.Philol.

Send somalierne hjem til Somalia!

En somalier som har fått norsk statsborgerskap, er nå vendt hjem til Somalia med sitt norske pass og er blitt president i Somalia. En annen somalier er vendt hjem til Somalia og er blitt undervisningsminister – også han med norsk pass. Begge herrer bør i all anstendighet returnere sine norske pass, og vil de det ikke, så skal passene gjøres ugyldige, og de skal miste sitt norske statsborgerskap. Hvis ikke det skjer, vil Norge regelrett dumme seg ut!

Mange somaliere som bor i Norge, med og uten norsk pass, sender sine barn hjem til Somalia for å gå på skole = det er ikke lenger farlig å oppholde seg i Somalia. Da er tiden kommet for å sende alle somaliere hjem til Somalia, og de som har fått norsk pass skal legge igjen de norske passene her! Sett en kort frist for at alle somaliere skal være ute av Norge! Sett opp charterfly og frakt dem ut. Chop-Chop!

For noen år siden var det så mange somaliere i Norge at det tilsvarte befolkningen i Kristiansund by. Hvor mange er de nå? Det dobbelte? Norge har gitt dem et studieopphold her, hvor de har kunnet tilegne seg kunnskap om hvordan et moderne land fungerer. Nå kan de reise hjem til Somalia og gå i gang med å gjøre Somalia til en moderne stat de kan leve i. Plassen etter dem her i Norge har trengende flykninger bruk for. Dessuten har somalierne vist seg som fullstendig uintegrerbare – især mennene.

Glærum 18.mai – 2017.

Dordi Skuggevik

17.mai-tale 2017. (Fullstendig versjon.)

 

God morgen!

Til lykke med dagen!

Når en tidligere orlogskaptein i Den norske marine – ringje frå Ør’n, og spør om en vil holde 17.mai-tale på Ør’n – så kan en jo ikke si nei!

Vår nasjon er meget fåtallig. Samlet er vi omtrent 1/3 av Stor-Paris. Likevel skal vi oppebære infrastrukturen i en nasjon: Vi skal røkte 4 skriftspråk og 70 – 80 dialekter, vi skal ha et litterært liv, et kunstliv i alle grener, et forsvar, et politisk liv, et idrettsliv, et næringsliv o.s.v. Skal vi greie det som nasjon, må alle mann på dekk. Alle må delta. For å sammenligne oss videre med Frankrike, så kan 5 av Frankrikes 66 millioner ta seg av nasjonens infrastruktur, mens de andre kan gi blaffen og drive dank om de vil. Det kan ikke vi som er så få.

Skal vi klare å holde vår nasjon oppe, så må ikke folk aktivisere seg bare på riksplan, deltakelsen må gå ned i lokalsamfunnet, og helt ned i grunncellen: Familien. Enhver familie har sin egen kultur: sine egne fortellinger, sine egne sanger, sine egne tradisjoner – og ikke minst – sin egen humor! Fra familiekulturene skal så lokalsamfunnets kultur berikes, og så videre oppover til nasjonalt nivå. Men, som Paven nettopp sa: «Det er ikke så enkelt å oppdra barn – når en bare ser dem om kvelden.» Og han føyde til, det paradoksale: «Det vil si, de som er så heldig å ha en jobb da.» Paven berørte her hvor viktig det er å holde grunncellen i samfunnet levende og produktiv – nemlig, familien.

Vi feirer Grunnloven av 1814 idag. Grunnloven er nasjonens drivanker som holder oss på rett kurs. Om 7 år – i 2024 kan vi feire 1000-årsjubileet for vår første Grunnlov: Kristenretten av 1024. Olav Haraldson skrev den og knesatte den i 1024, på bakgrunn av den kunnskapen han og hans store flokk norske menn tok med hjem etter halvannet års opphold ved hertughoffet i Normandie. Normandie var den gang kjent for å være det best administrerte området i Europa. De var kjent for sine rettsprinsipper, og for sin fornyede kristendomspraksis utgått fra Cluny. Olav og hans menn kom hjem til Norge med et nytt menneskesyn, en ny verdensoppfatning og kunnskap om lovgivning og administrasjon. Norge fikk dermed del i det store sivilisasjonsprosjektet i Europa som Kristendommen utgjorde. Tar en Kristendommens sivilisasjonsprosjekt ut av Europas historiebok, vil vi stå igjen bare med permene. Det moderne Norge ble født i Normandie i 1014, da Olav og hans flokk ved endt studieopphold lot seg døpe. Kristenretten, opp gjennom Middelalderen kalt St. Olavs lov, ligger fremdeles som en blykjøl i dagens Grunnlov av 1814, selv om Grunnloven er blitt endret på enkelte punkter i de 200 årene siden den ble underskrevet på Eidsvoll. Oratoriet «Olav den Helliges dåp» ble i 2014 satt opp på Grunnlovsjubileets program med fremførelse i Stavanger Konserthus, for 200-årsjubileet for Grunnloven av 1814 falt sammen med 1000-årsjubileet for dåpen av Olav og hans menn i Notre Dame de Rouen i 1014.

Går vi 34 generasjoner tilbake fra Kong Harald, vil vi i hans slektslinje komme til Olav den Hellige via Olavs datter med dronning Astrid: Ulvhild – hertuginne av Sachsen. Ulvhilds slektslinje går via Christian IX av Danmark ut til alle tsar-, keiser- og kongefamilier i Europa, unntatt den franske og hollandske. Det er ikke tilfeldig at selv om kroningen er avskaffet i Norge, så ønsker kongen å bli signet i Nidarosdomen.

Hver gang norske media tar en offensiv for å få avskaffet kongedømmet, sørger de for å underkommunisere kongens viktigste funksjoner:

For det første, så står kongen over de politiske grupperingene i et land. Han tilhører alt folket. Han representerer alt folket. En president tilhører alltid et parti, en del av folket.  Så mens presidenter kommer og går: Kongen består!

Kontinuitet er det andre viktige punktet media underslår. I år er det 60 år siden Kong Harald inntok fast plass ved bordet under regjeringsmøtene på slottet. 60 år! Mens politiske døgnfluer har føyet forbi – har Kongen aldri hatt fri! Ikke siden Kong Håkon døde i 1957! Først som kronprins, deretter som konge. Og hans slektslinje går tilbake til Norges evige konge – Rex Perpetuus Norvegiae – Olav den Hellige. Det kaller jeg k-o-n-t-i-n-u-i-t-e-t!

Kong Harald har også vist seg å være en forsvarer for Grunnloven: To ganger har han lagt ned veto mot endringer av Grunnloven. Hvor formelt det har vært som veto, vet jeg ikke, men det har i alle fall de facto – vært veto. Igjen har norske media underkommunisert fakta som til fulle viser kongens funksjon, berettigelse og betydning.

Første gang ville Stortinget endre Grunnlovens bestemmelse om arveretten, hvor erkebiskop Eystein Erlendson på 1100-tallet innførte den franske arveloven: Eldste sønn i ekteskap arver tronen. Det var mot denne arveloven en kongssønn utenfor ekteskap protesterte. Moren var søster av biskopen i Kirkjubøar på Færøyene, og han var utdannet prest: Sverre Sigurdson, senere Kong Sverre. Som vi vet – stevnet han inn mot landet, for fulle seil, jaget erkebiskopen ut av landet og tok tronen med sverd i hånd. Han «talte ikke Roma midt imot» – han krevde tronen ut fra det gamle maktprinsippet, den sterkestes rett. Arveloven vant – imidlertid, på lang sikt.  Dette ville Stortinget endre, men Kong Harlad sa at kongsemnet var allerede født, og de hadde allerede tatt fatt på oppdragelsen og opplæringen, så det kom ikke på tale før i neste generasjon. Slik ble det. Dessuten har Kong Harald inngående kjennskap til Grunnloven. Han vet at den korteste og klareste paragrafen i grunnloven sier følgende: «Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.» Punktum! Kong Harald satte foten ned, og Stortinget respekterte hans synspunkt. Media klarte ikke å underkommunisere dette i særlig grad. Men, de minner oss ikke på det akkurat.

Så kom siste runde der Stortinget riktig ville ta en mekke-runde på Grunnloven: Kongen skulle ikke lenger ha plikt til å bekjenne seg til den evangelisk lutherske kristne tro. «Ikke i min levetid!» sa Kong Harald. Slik ble det. Han nektet å underskrive endringene av Grunnloven med denne passus. Her var det virkelig snakk om et veto. Dette har norske media underkommunisert med stor effektivitet. Nei, hvorfor skulle Norge etter 1000 år forlate Kristendommens store sivilisasjonsprosjekt i Europa, Norge og i verden – selv om norske media idag er bemannet med kristofober – stort sett?

Flere ganger opp gjennom historien har Frankrike vært leverandør for moderniseringen av Norge: Først med kunnskapsgrunnlaget som gav oss vår første grunnlov: Kristenretten av 1024. Dernest gav Frankrike oss arvefølgeloven på 1100-tallet. Den norske intelligensiaen på 1100-tallet og på 1200-tallet studerte i Paris. Grunnloven av 1814 ble modellert over Frankrikes nye konstitusjon fra sist på 1700-tallet, og den kongen vi fikk i 1814 var tidligere fransk general. Hans dronning var den første av to franske dronninger i Norge.

Kong Harald har vist seg som Grunnlovens forsvarer i særlig grad.

Leve Grunnloven!

Leve Kongen!

3×3 HURRA!

La oss synge Kongesangen sammen:

Gud sign vår Konge god!

NB: Talen på Surnadalsøra imorges kl. 08.30 ble framført i kortversjon uten manus. Jeg taler aldri med manus – unntatt den gangen jeg trodde jeg måtte tale stivt riksmål på Nordens hus i Thorshavn i 1994 – før jeg oppdaget at de hadde hatt «Vigra lokal» som radio helt til nylig, før de fikk Utvarp færøyar. Jeg har her skrevet ut talen slik den ville ha vært, om en ikke hele tiden måtte ta snarveier til neste punkt, når folk stod og fraus og ventet på kaffe og kakebordet etter talen. Da er det en fordel – ikke å bruke manus, for da kan en hele tiden føle sitt publikum på tennene. Tale uten manus er dog en risikosport med stor fallhøyde for alle parter….

Det er ingen copyright på denne 17.mai-talen. Det er bare å lese den opp ved neste høve, for dette er min andre og siste 17.mai-tale. Værsågod!

Glærum, 17. mai 2017.(kl. 12.30. )

Dordi Skuggevik

 

 

 

Oljekrisen, vi og Saudi-Arabia.

Dumpingsalg av olje fra Saudi-Arabia destabiliserer ikke bare oljeindustrien i Norge og andre oljeproduserende land, det destabiliserer hele den vestlige verden. Dette har kommet som ett av Saudi-Arabias virkemidler – parallelt med at Saudi-Arabia gjødsler Wahabismen og Salafismens Islam-felttog mot den vestlige verden – med pengestrømmen vi sender inn i Saudi-Arabia når vi kjøper olje av dem. Derfor ser vi nå at i USA bygges det en ny oljeledning ned gjennom The Dakotas, og i Norge legges det nye felter ut for oljeutvinning. Vi må kort sagt bli selvforsørget med olje, så pengestrømmen inn til Saudi-Arabia kan kuttes, og pengestøtten til ekstrem-Islam i Saudi-Arabia kan strupes. Den som leser vår ambassadør Carl Schiøtz Wibyes bok «Terrorens rike» vil forstå at dette er bildet. Min omtale av boken – på engelsk, sendt til Washington Post og The White House, gir en kort-versjon av bokens innhold, og kan leses på www.dordis.no – «Bookbomb: The Kingdom of terror».

Som så ofte ellers klarer ikke politikerne å se ting i sammenheng, så mange av dem forstår ikke at vi må gå videre med å skaffe vår egen olje her i vest, og slik strupe Saudi-Arabias voksende terrorregime på vei til verdensherredømmet. Det er ikke tilfeldig at president Trump’s første utenlandsreise går direkte til Saudi-Arabia. Ambassadør Wibyes bok bør være obligatorisk lesning for politikere, journalister, studenter og menigmann – for der får dere vite «What the hell is going on?!» Dessverre er ambassadør Wibyes bok gjenstand for en ignoreringskampanje fra norske medier med NRK i spissen.

Glærum. 12.mai-2017

Dordi Skuggevik

 

Åpent brev til Surnadal kommune: Forargelsens bro på Glærum.

Gjennom århundrer har det gått en allmannsti på Glærum ned fra der forsamlingshuset Solvang stod noen 10-år, og ned til stranda. «A public path» som det heter i England. Haugen som stien har gått ned igjennom, heter Nausthaugen (Naøsthaø’n) ned til der Neråberget begynner – og går ut i sjøen. Navnet tilsier at i århundrer har stien gått fra gjennomgangsveien lenger oppe – og nedover her til naustene. Her har man også ført husdyra opp og ned i hundrevis av år.

Helt til 1949 gikk bygdeveien forbi gardshusa i Østigard og Oppigard Glerem. Gammelveien tok av nedafor Glærum feriesenter, opp gjennom Småbakkainn, over Glønabrua der vi har fått ny bru nå, opp nedafor hagen i Østigard, gjennom gardstunet i Oppigard, forbi der Solvang stod, over Dalabrua/Neråbrua, utover og fordi kloppa på Vikavoillå, forbi skultroppa på Glærum Skule, og så innpå der nyveien kom langs sjøen. Neråbrua ble etterhvert svært miserabel, og forsvant med en flom.

Da Oppigard leide jord i Utigard for jordbærdyrking, tok Oppigardsmainn og la to store rør i Neråbekken der Neråbrua hadde stått, og fylte grus over så han kom lettvint til jordbæråkeren i Utigard. Da han var ferdig med jordleieperioden, fjernet han den provisoriske brua igjen. Det falt Østigardsmainn tungt for brystet, for nå leide han jorda i Utigard, og ville gjerne tatt over den provisoriske brua selvfølgelig. Men, en skal ikke fortenke Oppigardingene i at de hadde lite lyst på møkkjalainnskvett i gardstunet.

Så kom utbygginga av badestranda. Surnadal kommune gjorde en tosidig avtale med Utigard om å legge nedre del av stien i Nausthaugen på yttersida av Neråbekken, slik at de kunne skyte bort den nedre delen av Neråberget. Stien var tidligere blitt utvidet til bilvei opp til Solvang, så gardene skulle slippe gjennomgangstrafikken til Solvang gjennom gardstunet, men nå ble denne veien tilbakeført til gangsti, og det ble satt opp en liten fin gangbro over Neråbekken her. Folk var veldig glade for å kunne fortsette med sine fine små lufteturer her og stå på den vesle brua å se på og høre på Neråbekken.

Men – så kom det ny eier i Utigard. Kommunens avtale ble gjort med Utigard mellom at den gamle eieren døde, og den nye kom. Avtalen ble gjort med jordkaren til avdøde, men det ble ikke jordkaren som overtok Utigard, det ble søsteren og hennes mann. At kommunen gjorde avtalen med jordkaren skriftlig og tinglyst, det tar vi som en selvfølge, vi i grenda. Men gjorde kommunen det? Vi mistenker også kommunen for å ha gjort avtale bare med Utigard, ikke med naboen. Dessuten har vi forstått på tidligere kone i Østigard, at når Solvang gikk ut av bruk, og senere ble brent ned etter et stygt hærverk, så ble det av kommunen gjort avtale med Utigard om at veien ikke lenger var nødvendig, uten hensyn til at denne allmannstien har angått hele grenda i hundrevis av år.  Avtalen må derfor ha vært inngått på feil grunnlag.

En dag var den fine lille brua borte. Øyenvitner hadde sett at Utigarinj og den tidligere eieren av Østigard, som ikke lenger bor på gården, de fjernet brua. Tidligere eier av Østigard hadde låntatt den nye eierens store, nye traktor – uten at den nye eieren visste det. Det var et under at de ikke velta ned i stoinj da de løfta brua. Brua stod en stund parkert nede på parkeringsplassen til badestranda – men så var den en dag borte. Kommunen hadde satt den på lager, og den skal etter sigende nå være satt opp et annet sted. Bare festene til brua står igjen nå – i bekkafaret.

Utigar’inj hadde før han fjernet brua, på flere måter prøvd å få folk til å slutte å gå over den. Tidligere hadde han kjørt gressklippertraktoren sin opp stien til Solvang, over den midlertidige brua og utover der gammelveien gikk. Oppigar’inj tenkte at da kunne han kutte ned olderrenningene som etablerte seg på den nye delen av stien på yttersida av bekken. Han la risdungen ovafor brua på yttersida. Utigar’inj tok risdungen og la den midt på brua. Ekteparet fra inni grenda som ble de første til å komme der, tok risdungen og la den ovafor brua igjen. Utigar’inj la igjen risdungen på brua. Igjen tok de neste vandrerne og la den oppi skrenten. Da tok Utigar’inj å sagde ned halvparten av ei stor, kløfta selje, slik at den fall over veien. De neste som kom vandrende på stien, var sterke, og de fjernet treet fra veien.  Utigar’inj oppdaget at folk gikk der okkesom, de klarte å gå over Neråbekken uten bru. Det hadde han ikke godt av, så han felte nå nettopp den andre delen av den store, kløfta selja over vadestedet. Hva som videre vil skje, gjenstår å se.

I skrivende stund forstår jeg kanskje at det som graver Utigar’inj, er fjerningen av den provisoriske brua der Neråbrua stod. Da kunne han kjøre gressklipperen over der, og kanskje han tok med sin fru på vakre kveldsvandringer rundt der, og det kan han ikke nu mere…og da skal heller ingen andre få gå der – i det heletatt, ser det ut til. Utigar’inj og den tidligere Østigar’inj har derfor hatt et felles prosjekt – nybrufjerning – trigget av at provisorisk bru oppi bekkjadalen ble fjernet etter bruk av Oppigar’inja.

Tidligere gjaldt «noblesse oblige» – adelskap forplikter. Det vil si at de på hovedgårdene hadde et ansvar for grendafolket sin velferd. Det er derfor et sjokk for grenda at en ny eier på en av gardene oppfører seg slik. Vi på Glærum kalte runden om Nausthaugen for «Likjroint» – og runden om Toppen og gardene for «Storroint». Den tidligere eier av Østigard hadde vondt av at folk gikk forbi Kvilartåillå oppe i beiteområdet når de gikk «Storroint». Han visste at alle elsket denne gamle byt-tåillå på 3-400 år, og det unte han ikke folk. «Kvilartåillå» som Ingeborg Solem skriver om i sine erindringer, der folk kvilte seg og snakket sammen når de skulle bære melka ned fra beitet, den kom over på Østigard etter utskifting, og så en dag fauk Østigar’injen på Kvilartåillå og saga ho ned, og der låg ho åtråikkja i lenger tid før han begynte å partere «Den gamle seder på Libanon».  Dette gjorde han for å ergre folk. Og det oppnådde han selvfølgelig, selv om enkelte mente han hadde begått sjølskading… Men før massakren fikk han Oivi Tulve fra Estland til å male et stort portrett av den gamle kjempe, og da det hang mellom de to vinduene i hans stue, kunne han etter massakren glede seg over at det nå var bare han, og han alene som eide Kvilartåillå.

En dag sa en Gleresby’e: «Det bli ‘kje mang så møte opp me’ kjerkjåi’n når sa to der ska førast. «Å jau,» va svaret. « Vi væt ka så ska stat på slæfåi’n å: Men minnene lever!»

Kommunen har hatt en ynkelig og feig holdning til dette med gangbrua. Vi på Glærum vil ha igjen vår hundreårige gamle allmannsti! Vi har ventet på at kommunen skal leve opp til sin avtale på vegne av oss alle, men det ser ut til at vi må aksjonere for å få det til.

Selv sitter jeg nå og skriver inn min gammeltantes dikt i et bokmanus, og derfra vil jeg hente et dikt som hun har skrevet om å gå tur i «Parken» som hun og søstrene kalte Nausthaugen/Neråberget. Diktet viser at dette var et gammelt rekreasjonsområde – lenge, lenge før «Solvang» var påtenkt av bessfar min som en honnørgjerning overfor grenda.

Søstersong.

Til søster Dordi

Egen tone – som er gått tapt.

 

Kom, søster, så går vi en tur.

Det lokta så godt tå aspen.

Å’n far villa ta se en lur.

Å no e det så fint uti Parken

der haltkjærr lagate levainnes hegn.

færr no e det mairegn.

 

Nei, ta ikkje stortørkle me de,

Færr no e det opphaldsver.

Du treng ikkje kle så på de.

Berr’ sjå kår skåiddå ho fer.

Jau no e ho jaga åt Bøverdala.

Hørre du sysvortå tala?

 

Ho Tore-Gjerstru kain sett der ho satt,

færr ve’ he ‘o fått – å kaffe.

Å påfoinne gjer vi når vi kjem att.

Det e nå lett å skaff’te.

Sjå sola står alt på stjæven.

Snart bli det svalt utpå Klæven.

 

Å hålli me fær ei go’loktvest,

her vi sett, vi no, uti Parken.

Å hjarte bli lekså så lett å freskt

når det lokta tå goloktaspen.

Men kva va det du villa sei me?

Hør, saja e stansa! – Da lyt vi ga!

Kva va det du sa?

Lett oss no resp litt æne!

 

Søster, vi tek en sång:

«Kom mai, du søte, milde».

Så søng vi enno en gong

om vår’n – som gle oss ville.

Ja, mymærn pessa på Klæven,

på Innbær sin kjole, trævinn!

 

Så e vi ferdi’ med tura.

Å’n far e ferdi’ me’ lura.

___________________________________________

Ingeborg Solem f. Sivertsdatter Glærum (1880-1962)

Glærum, søndag 7.mai-2017

Dordi Skuggevik

Kristendomsfobien i NRK.

Kristendomsfobien i NRK, og delvis også i andre media i Norge, holder på å bli påfallende. Norge kler av seg Kristendommen i rasende fart, og det er kristenfobene i NRK og i norske media som bevirker det, har det omsider gått opp for meg.

Hvis man tar Kristendommens siviliseringsprosjekt ut av Europas historiebok, vil man stå igjen bare med permene. Klostrene som spredte seg ut over Europa, var ikke utelukkende et sted mennesket søkte for å fordype seg i Guds Kristus-åpenbaring, men klostrene var også skoler, universiteter, musikkonservatorier, biblioteker, landbruksskoler, fattighus, sykehus, barnehjem, apoteker, vertshus, bryggerier etc. I de landene som opplevde reformasjonens destruksjon av disse kulturelle bæresøylene som klostrene var, måtte en bygge opp en hel serie med særinstitusjoner for å erstatte klostrenes funksjoner.

Det moderne Norge ble født i 1014 da en stor flokk norske menn avsluttet sin læretid ved hertugens hoff i Normandie – med å la seg døpe, sammen med sin leder, Olav Haraldson – senere den Hellige. Her blir Norge en del av Kristendommens sivilisasjonsprosjekt i Europa.

Hvorfor kler nå Norge av seg denne sivilisasjonen – og i slik fart? Jo, fordi man har mistet forståelsen av hva det dreier seg om, man har mistet den objektive forståelsen av Kristendommen som sivilisasjonsbygger. Kristendommen er blitt redusert til «Jeg og Jesus på et lite rom» – som nåværende katolske sogneprest i Trondheim, Egil Mogstad, sa en gang. Bedre kan det ikke beskrives at den objektive forståelse av Kristendommen er blitt erstattet av den subjektive «Personlig kristen».

For noen år siden skrev jeg en kronikk i Morgenbladet: «Personlig kristen» avkristner Norge. Jeg skrev at det fundamentalistiske bedehus-Norge hadde overtatt definisjonsmakten når det gjaldt å klassifisere hvem som er kristen og hvem som ikke er det. Hvis en ikke ville stikke hodet inn i bedehus-Norges klave som det stod «omvendelsen» og «personlig kristen» på, så var en ikke å regne som kristen. Derfor opplevde mange seg som definert ut av Kristendommen. Noen gikk så langt at de til og med meldte seg ut av kirken og inn i ateistenes «Humanetisk forbund», og ikke nok med det, de gav seg til på mest militante vis, å «befri» andre kristne fra Personlig-kristen-klaven. Resultatet er blitt at når man ikke lenger opplever seg som «personlig kristen» – så forkaster man Kristendommen, fordi man ikke kan besvare dette «personlig-kravet».  Daværende biskop i Nidaros skrev at jeg nok hadde rett i at «Personlig kristen» avkristner Norge. Dette har pågått over noen tiår nå, og vi ser omsider effekten: media-Norge med NRK i spissen er endt opp som kristenfober. Kristendommen er blitt en ikke-sak, fordi den er ikke lenger objektiv, den er blitt bedehus-subjektiv. Bedehus-Norge selger nå sine bedehus og overtar kirken, slik at denne utviklingen akselerer over til en avvikling av Kristendommen.  Smitteeffekten har også nådd Den katolske kirken i Norge. Trolig har en del markante konvertitter fra Misjons- og Menighetsfakultet-kretser gått inn i Den katolske kirken uten å ha klart å legge av seg subjektiviteten på dørmatta.

De siste 20 årene er det gått en bølge av Islam innover Europa. Islamiseringen har gått hyperfort. Europa er blitt tatt skikkelig på senga av Islam. Når ikke lenger de kristne i Europa og deres media har klart for seg hva Kristendommen er, så har de ingenting å stille opp med overfor Islam, i den diskusjonen vi bør utsette Islam for. For – som den store franske religionsfilosofen Renan i Frankrike sa, på slutten av 1800-tallet: «Den største gjerning du kan gjøre en muslim, er å befri ham/henne fra Islam». Men da må vi vite hva Kristendommen er, og derfor kan vi ikke tillatte NRK å være bemannet med kristenfober! Ut med dem!

Glærum, søndag 7.mai-2017

Dordi Skuggevik