Nytt: Vakter med batonger foran Katedralen og Konserthuset i Las Palmas.

Noe er nytt her i Las Palmas. På søndag da jeg kom til høymessen i Katedralen, stod det en politimann med batong i døren inn til kirkerommet. Jeg så ikke etter om han hadde pistol.

Ikveld stod det en vakt med batong ved døren inn til Konserthuset. Jeg har aldri sett dørvakter av denne typen noe sted i Las Palmas de 20 årene jeg har frekventert byen.

Årsaken er selvfølgelig alt det forferdelige som er hendt i Frankrike der Islams dragoner skar strupen over på den gamle landsbypresten Jacques Hamel (86) foran alteret ved morgenmessen – 26.juli 2016, 9 km fra katedralen i Rouen – og nå nylig, drapene inne i domkirken i Nice, og alt det andre forferdelige av drap og lemlestelse Islams dragoner har begått i Frankrike: massakreringen på hele redaksjonen i bladet Charlie Hebdo inne på kontorene deres, Bataclan, dekapiteringen av læreren i Frankrike nylig, massemassakreringen i Nice på nasjonaldagen etc. etc.

Nå har vi den ukontrollerte migrantflommen inn over Gran Canaria, som NRK og Dagsrevyen later som om ikke foregår. I denne menneskestrømmen må vi kunne anta at mange slike befinner seg – som han unge mannen fra Tunis som kom over Lampedusa, opp Italia og inn i Frankrike til Notre Dame de Nice og begikk sin illgjerning inne i kirken.

Skal vi leve i en slik situasjon at vi må ha væpnede vakter overalt p.g.a. disse fribytterne fra Islams aksjonsgrupper? Er det liksom greit?  Er det sånn vi skal ha det framover? Skal de få rase rundt og gjøre hva de vil? Det ser ut som den kristo-vestlige del av verden har et behov for å legge seg på slaktebenken bare for å vise hvor prektige de er. Skal vi le eller skal vi gråte?

Las Palmas, Advent 2020.

Dordi Skuggevik

Minneord: Inger Elisabeth Storvand.

Lise het hun, selv om hun het Inger Elisabeth Thomsen – gift Storvand, dette stormværet, dette fyrverkeriet fra Bergen, på rappe, stutte ben.

Skolestyret for Bolgen skole, på Frei ved Kristiansund, hyrte oss høsten 1964  inn i samme leilighet på loftet på skolen – med en stormfull strekning til utedoet. Jeg kom fra landsgymnaset i Orkdal, hun fra den store verden: – et år som au-pair i England og deretter et år på universitetet i Bergen. Året etter dro vi begge til Bergen og den nye lærerskolen på Landås – Lise på engelsklinjen, jeg på vanlig – med vekt på musikk. Det kunne gått galt med felles leilighet på skoleloftet, men det skulle bli starten på et usedvanlig vennskap som ikke var avhengig av tid og sted. Vi var også hverandres forlovere da vi giftet oss etterhvert.

Sommeren etter året som konstituerte lærerinner på Frei, ble Lise med til en ny verden: – hjem til gården hos oss, og hadde sin debut i kålrabiåkrene og bak hesjene – til da sin fineste tid, sa hun. Det var typisk for Lise: – hun tok alle nye utfordringer på strak arm, med humør, med begeistring, med fyrverkeri!

Sommeren som jordbruksarbeidere  på Glærum, endte med at vi en kveld ved kjøkkenbordet hos min søster på Hadeland – åpnet hver vår åre med kniv, og blandet blod. Vi ble blodsøstre! Lise hadde ingen annen søster, men da lærerskolen begynte på Landås, inkluderte vi Ingebjørg fra Osterfjorden, og selv om vi ikke gikk så langt at vi blandet blod med Ingebjørg – så ble det likedan: – vi behøver bare å ringe og si første ordet, så klikker alt på plass, selv etter mange år. Vennskapet mellom oss tre er noe av det mest vesentlige jeg har opplevd i mitt liv.

Etter å ha kampert med Lise og hennes fabelaktige mor Mamsi det første året i Bergen, overlot jeg min køyeseng til Trond, som ble Lises mann og far til deres flotte barn – Elisabeth og Esben. Legefamilien slo seg ned i Mo i Rana, og derfra pendlet Lise et år til England og ble hudpleiespesialist. Med flytting til Porsgrunn, etablerte hun hudpleieklinikk, inntil hun fikk tilbud om å overta «Den franske skole» i Oslo – skolen for hudpleie par excellence i Norge. Lises mor hadde et valgspråk (må uttales på bergensk): «Jeg kjøper meg kosmetikk, så slipper jeg nervepiller!» Lise gjorde det stort: siste delen av karrièren reiste hun rundt i verden den vide som sensor på denne typen skoler. Det stod en aura rundt henne av eleganse og velstelthet. Vi ble vel aldri helt klar over hvem som var Don Quijote eller Sancho Pancha av oss… Vi alternerte, kanskje.

Lise hadde den ulykke at hun falt i steintrappen inne i familiens hus i Spania, og slo på seg kraniebrudd. Med redusert førlighet og uten språk ble det mange måneder på Sunnås. Hun kom seg hjem til Trond, og hun gjenvant språket til en viss grad. Jeg glemmer ikke julekortet hun klarte å skrive til meg med stor innsatsvilje. Men hun hadde mange fall i leiligheten, og språket forsvant igjen etterhvert. Det ble opphold på Smestadhjemmet, men der Trond møtte hver dag og tok seg av henne. Jeg glemmer ikke siste gang vi såes. Hun lå og sov, men så åpnet hun øynene, og jeg glemmer aldri det tause gledesutbruddet i det ansiktet, selv om stemmen nå bare hadde én tone – som en bordun, spilt på kontrabassens laveste streng. Jeg ringte Ingebjørg fra sengkanten, og slik kunne vi – trekløveret, kommunisere – til Lises bordun.

Uavhengig av hverandre konverterte Lise og jeg til Den katolske kirke. Lise bisettes fra St.Olav katolske domkirke i Oslo, 9.desember. Hun begrunnet konversjonen med at hennes profesjon manglet et savnet dypere innhold. Hun studerte også kunsthistorie med et langt opphold i Roma, for å komme nærmere sin eksistens. Barna fulgte henne inn i Moderkirken.

Det blir jo morsommere i Himmelen nå, når uværet og solskinnet fra Bergen gjør sin entré. Ett er sikkert: Hun overtar hovedrollen, og det skal de jammen være glad for – for hun vil ikke hvile i fred! Heia Lise!

Las Palmas, 1.desember – 2020.

Dordi Skuggevik

Reisen Surnadal – Las Palmas, full av gjenvordigheter:

Reisen dette året, ned til Las Palmas, skulle bli en reise mot strømmen, full av forhindringer og gjenvordigheter. Til og med utenriksministrisen blandet seg inn: – kom man seg ikke straks hjem til Det norske hus, ville vinduet ganske snart være lukket, og da måtte en bli der ute med Coronaen og annen styggedom. Jeg smatt ut dørgløtten i siste liten. Jeg reiste alene mot strømmen, uten å høre på råd og påbud fra norske myndigheter og autoriteter som ville ta fra meg bestemmelsesretten over mitt liv.

De tre siste månedene etter at Magne, sønnen min, døde der på andre siden av jorden – helt borte i Cambodia, de månedene hadde vært meget krevende på alle vis. Jeg ville mer enn noen gang gå inn i den lille leiligheten her nede i Passaten, legge meg på sengen, lukke øynene og slippe å høre ropene fra de ugjorte ting. Kort sagt, trekke meg tilbake fra verden, slik jeg gjør hvert år på denne tiden.

Jeg hadde bestilt flybillettene på direktefly t/r med Norwegian allerede i april + 4 uker i leiligheten her for 7.året. Men så begynte det: Norwegian endret avreisen uten å spørre meg, slik at jeg mistet første konserten jeg hadde billett til. Jeg ble virkelig ergelig, gikk inn på internett og flyttet avreisen andre veien. Det skulle de ha 2.000kr. ekstra for…! I alle høve måtte jeg også skifte fly på Gardermoen – noe jeg er svært lite begeistret for. Prisen var nå oppe i ca.6.000.

Men Norwegian kom feigt igjen, som de sier i Bergen: De kansellerte begge reiser! Og enda har jeg ikke fått igjen noen penger av dem. Dessuten sender de meg mailer på mailer og later som om de ikke har kansellert alle flyene mine.  Jeg måtte også si opp hotellrommet ved avreise og hjemkomst på Raddison Blue på Værnes. De ringte og ville gi meg igjen pengene!

Jeg kastet meg på KLM – så ville jeg i alle fall slippe Gardermoen, det forferdelige sted. JEG SKULLE TIL LAS PALMAS!!! Jo, de hadde fly fra Værnes en lørdag kl.17. Jeg måtte overnatte i Amsterdam, og skifte fly i Madrid til AIR EUROPA neste dag, og ville være i Las Palmas 24 timer etter avreise fra Værnes. Jeg skydde ingen anstrengelser. De skulle ha 4.000 kr. t/r.

Men: Hvordan komme seg til Værnes til avgang en lørdag kl.17? Eneste buss som funka var en buss som gikk fra Skei kl. 07.50. Oj sa’n! Det ble løsningen at min snille fetter Jon satt på med meg til Orkanger i min bil, jeg gikk av på «Skysstasjonen» og han kjørte min bil hjem igjen, via bilvask på Skei. Snill mann! Men, da bussen fra Orkanger ankom busstasjonen i Trondheim, da forstod jeg etter en stund at de som steller med logistikk i Trondheim by – ikke lenger ser poenget med flybuss fra stasjonen til flyplassen. Oj sa’n! Det ble flytaxi – som avrundet kom på 900 kr. (Det nærmeste jeg var Covid-smitte på denne turen, var nok bussen Orkanger – Trondheim.)

På Værnes var jeg den enste i innsjekkingen, eneste i securityen, eneste som gikk inn gjennom den store hallen der det ikke var en levende sjel, og der alle hyller og bord i butikker, kaféer og spisesteder var tømt og støvsugd. Tommere går det ikke an å få det. Da begynte jeg å ta inn over meg at jeg nå virkelig reiste mot strømmen, at noe var helt drabelig galt i verden… Det var uhyggelig, rett og slett. Men – taxfree-en var åpen, med to som betjente. Jeg kjøpte både litt Elisabeth Arden og Linie-akevitt. Etter hvert kom det noen til, og vi var vel 5-6 personer som satt i flyet da det gikk til værs – og jeg kunne puste ut og si: – Jeg klarte det! Jeg klarte å komme ut av det norske, jomfrunalske hysteriet! HURRA!

Noe av det siste jeg leste før jeg dro, var en som skrev på Facebook: – Siste døgn døde det 1104 personer i Norge, 3 av dem av Covid-19…

Hollenderne er kjent for sin forretningssans, gjerrighet og stå-på-vilje, så på Schiphol var det full drift: – butikker, spisesteder, kaféer etc. dura og gikk, og det var mye folk som rente i alle retninger – men, alle hadde maske på. Det eneste negative var at mitt favorittsted – takterrassen/takhaven var stengt.

Så var det finne hotellet da. Gikk 3 km, antar jeg. Spurte og spurte, gikk og gikk. Måtte til og med stå i passkontrollkø. Oj sa’n! jeg forstod at neste morgen burde jeg være tidlig ute for å være sikker på å komme igjennom denne forhindringen.

På Værnes hadde damene (2) sagt at jeg måtte spørre på flyet om jeg skulle ta kofferten på Schiphol. Men det ville jeg aldri ha klart i tillegg til dette andre – så jeg sa til meg selv det som venninne Lise har lært meg å si i slike situasjoner. – Det er ikke mitt problem!  

Hotellet hadde ikke frokost, men de hadde en lusen liten kaffegreie. Heldigvis hadde jeg rustet meg for slike tilfelle på denne turen. Jeg hadde 4 matpakker med påsmurt brød, oppskåret paprika og agurk + kokte egg! YES!

Etter en lang kø i passkontroll på returen mot sentrum i flyplassanlegget, satt jeg på en ny KLM Cityhopper og steg til værs. Jeg håpet kofferten var med…

Ved ankomst Madrid – kjørte flyet i evigheter før det stanset ved en tube. Da hadde vi – langt ute, sett 2 store AIR EUROPA-fly ved et anlegg. – Håper ikke jeg skal helt ut dit igjen, sa jeg til meg selv – men, selvfølgelig skulle jeg ut dit igjen!

Ved ankomst kunne jeg heldigvis bare rette fram utskriften av internettskjemaet hvor jeg hadde skrevet inn alt om Corona etc. hjemme på nettet, og ble skannet forbi – mens en hel gjeng stakkars jævler satt i saksen og ble stående og klusse med å fylle ut papirskjemaer. Jeg hadde til og med fersk negativ Corona-test, men det spurte hun ikke om. Hun sa imidlertid at jeg her måtte ta kofferten min, transportere den til «satelitten» og ekspedere den på nytt. – Det er ikke mitt problem, sa jeg til meg selv, og gikk fort forbi henne.

Og nå begynte det rene helvetet: Hadde jeg hatt kofferten å dra på her, ville jeg ha lagt meg over kofferten på gulvet og ulet! – Vi gikk og vi gikk i de store haller med de blanke steingulvene. Spanjerne kan dette å bygge med stor, solid og utslitende arkitektur. Jeg spurte om veien her og der – om hvor «satelitten» var. Så stod jeg foran en solid glassvegg hvor alle dørene var stengt, mens jeg så at folk gikk inn i busser på andre siden av glassveggen. Det var da at alt gikk av skaftet: – jeg skrek opp og bannet på norsk og veivet med armene. En sølle dame som stod der forstod hva jeg sa – uten å kunne norsk, og hun begrep at hun måtte gripe inn så ambulansen ikke kom. Hun viste meg en åpen dør helt lengst nede ved begynnelsen av glassveggen, og jeg rakk å komme inn i bussen da den akkurat gikk. Jeg ventet nå på å komme til «satelitten» – men plutselig gikk alle ut og gikk på et tog. Jeg hang etter dem og gikk på toget jeg også – og tro det eller ei: – vi kom til «satelitten» – og den var svær! Antar at det er her alle flyreiser til og fra Sør-Amerika, Canariøyene og Mellom-Amerika går.

Vi kom inn i et kjempesvært fly: Dreamliner!!! Jeg ble veldig glad med ett – for å få fly dreamliner igjen, det hadde jeg aldri trodd skulle vederfares meg nå som Norwegian visstnok må selge alle sine av dette deilige flyslaget.

Flyet ble fullpakket av folk. Det var 9 seter tvers over bredden av flyet – med 2 midtganger. Jeg satte meg på setet mitt ved midtgangen, mens jeg observerte en stressa familie på 3 som inntok raden foran meg: Mor i kjortel, diverse sjal og hijab, med en ettåring på armen og en stressa arabermann fra Marokko som sjekket løsninger – inntil han oppdaget at alle tre skulle dele de to setene ved siden av meg. Jeg trodde jeg skulle omkomme nå ved innspurten i min lange og innviklede reise: – skulle jeg virkelig ha alle tre på 2 seter ved siden av meg i 2 ½ time – ja, oppå meg, med alt de balte med? Jeg flyktet bakover, og fant 3-seteren ved doen midt i flyet, og satte meg der. Den var ledig! Jeg måtte tåle dodøren som gikk opp og igjen hele turen og den søtladne eimen av flydo – men det var et lite offer i forhold til å ha denne familien på 3 oppe i faget. Rett før vi takset ut roper flykapteinen over callingen: – Det er forbudt å bytte seter under turen! (Det er fordi hvis noen blir smittet ombord, skal de vite hvor vedkommende satt, selvfølgelig,) hadde de oppdaget setebyttet mitt, ville jeg ha lagt meg på gulvet, rullet meg att og fram, rullet med øynene og uuult!

Jeg satt ved vingen, så jeg kunne se flippene og floppene før og mens vi takset ut. Og ikke før hadde denne store flygrisen rikka litt på seg og liksom forberedt seg på å ta tilsprang og komme seg opp i lufta – så var den i lufta! Det er hver gang en stor overraskelse av det imponerende slaget. Har fløyet med disse prektige jumbojetene som nå hugges opp i den Arizonske ørken, og det var nettopp dette: – før du får tenkt deg om, er den store grisen i lufta! Imponerende! Dreamlineren har bedre trykk i cabinen, mer oksygen i lufta og yter motstand mot turbulens – og bruker 20% mindre drivstoff. Et fantastisk fly!

Jeg tenkte litt på hvor kofferten min nå var. Jeg tok en liten skuddbønn til St. Anthony – helgenen for de tapte ting, at han måtte sørge for at kofferten min var på båndet ved ankomst – og det var den!

Ved utgangen stod taxi-sjåføren min utleier hadde sendt – med navnet mitt på en plakat. Han tok bagasjen og loset meg hjem til leiligheten som jeg nå leier den 7. førjulsvinteren, 300 meter fra midt på Canteras. Her har det nå vært stille hav, stille luft, 26 grader, «flotte vatn» i havet og stille stemning blant folk på stranda Men idag – blåste det opp. Det uler i alle gliper og lister, palmene kaster hårmanken hit og dit, og regnskurene kommer og går. Da sitter man inne og skriver litt. (Men ikveld skal jeg i Operaen: – japansk ballett!)

Hjemturen går med direkte KLM-fly til Amsterdam (ikke traumatisk skifte i Madrid!) – overnatting på samme hotell på Schiphol, og så lander man neste dag på Værnes kl. 16 = 24 timer på reise Las Palmas – Værnes, som pleier å ta 6 timer…

Heretter skifter jeg aldri mer fly hverken i London eller i Madrid. Begge steder var forferdelige!

Det må tilføyes at det var stille på flyplassen ved ankomst til Las Palmas – men ellers normal drift og åpne butikker og kaféer. Det er bare Værnes som ser ut som om neutronbomben har falt ned der. Her i byen er det lite smitte, men alle går med maske – unntatt på kaféer og restauranter og på stranda.

Jeg kommer til Værnes torsdag 17.des. kl.16. Jeg ser mørkt på flybuss (hvis det går) + Surnabuss flere timer senere med venting på Stasjonen + taxi fra Skei. Jeg har spurt den snille fetter om han orker å kjøre min bil til Værnes og sitte på med meg hjem igjen. Men jeg sa at det er greit å si nei. Jeg sa også at om vi begge har maske på i bilen, går det nok greit. Men, det er det ikke sikker at han og de hjemme hos ham har noen tro på. Vi får se.

Og så blir det vel karantene da? Jeg skal bestille meg Covid-test til dagen etter hjemkomst, men kjenner jeg det norske hysteriet rett, vil jeg sikkert måtte sitte i karantene – selv om testen er negativ – annet ville i denne vår tid bli en overraskelse. Når det gjelder å innføre stivbeinte regler som gjelder likt for alle, uansett varierende forhold, der er nok Norge verdensmester.

Las Palmas 26.nov. – 2020.

Dordi Skuggevik

Nidarosdomens jentekor med solist og orkester: Bør utsettes.

Øvrigheta tar mange avgjørelser i denne Svartedauens tid. De fleste er fornuftige og tjenlige, men avgjørelsen om at ikke kirkene kan brukes til konsert, er direkte tåpelig! TÅPELIG!

I Stangvik kirke kommer ikke folk så innpå hverandre som i Kulturhuset på Skei, og selve luftrommet i Stangvik kirke er mye større enn i Kulturhuset. Slik er Stangvik kirke langt bedre i smittesammenheng enn det langt mindre rommet i Kulturhuset. Dessuten er det langt lettere å desinfisere trebenkene i kirken enn de polstrede setene i Kulturhuset. Og står ikke benkene fast nok – så driv inn en del 10-tomm, slik at petimetrene som har bestemt den tåpelige regelen, kan få sitt petimeter tilfredsstilt!

Så er det det fagmusikalske: Når først det flotte jentekoret fra Nidarosdomen med solist og med Trondheimsolistene skal ankomme Surnadal omsider, så bør de ha konsert i det beste konsertrommet for akustisk musikk på Nordmøre: Stangvik kirke, og ikke lukkes inn kleskapet som Kulturhuset på Skei har å tilby.

Nå har det jo vist seg at taket kan stilles slik at akustikken egner seg for dem som ikke må/skal synge og spille gjennom et høytaleranlegg. Det viste Henning Sommerro at går an, sist han var der sammen med Trondheimsolistene. Men – salen i Kulturhuset er for liten til at lyden av kor + orkester skal kunne ekspandere!

Hvis ikke kommuneoverlegen i Surnadal kommune kan hoste opp et unntak for den tåpelige regelen, og gjøre et unntak, slik at denne gedigne konserten kan gå i Nordmøres beste lokale, når vi er så heldige å få dette stjernelaget hit, så er det bedre å utsette konserten.

Det som er betenkelig, er om man skal ta slike store ensembler inn i busser og kjøre dem så langt. Det er mer enn merkelig at det ikke er det som er temaet.

Las Palmas, 25.11. – 2020.

Dordi Skuggevik

Todalsbrua er vedtatt – kjør inn Statens vegvesen!

Todalsbrua er vedtatt, og satt opp på fylkesvegplanen for oppstart etter Nordøyvegen som ganske snart blir fullført. Men hva skjer? Jo, det er møter og seminarer og kaffedrikking og lunsjer og kakling i alle retninger, mens pengene triller ut og den ene etter den andre amatøren skriver lange harranger i media og lanserer stadig nye luftige og håpløse alternativer.

Alternativenes tid er forbi! Nå må en holde på planen – og få den realisert! Det er slik sunnmøringene gjør det: – blir enige om mål og middel, konsoliderer seg og står sammen om gjennomføring – uten flere dikkedarer! For mens nordmøringene, sin vane tro – ikke klarer å konsolidere seg og få fart i framdriften, har sunnmøringene bygget Tresfjordbrua, snart ferdigstilt Nordøyvegen og har satt første salva i tunnel som vil gi Geiranger helårsvei! Her har nordmøringene mye å lære!

På seminar om brukryssing i regi av E39 (Staten) ved Halsa i Tingvoll for ikke så lenge siden, ble det sagt at Todalsbrua nå må opp på et høyere plan. Jeg forstod det slik at i og med at Fylket nå går inn (skulle bare mangle – siden dette er en fylkesvei), vil det skje – og at ledelsen nå vil bli utskiftet og prosjektet blir tatt opp på et høyere plan. Kjør inn fagfolkene i Statens vegvesen!

Selv om seminaret på Tingvoll handlet om en eventuell bru lenger ute i fjorden som del av E39, så ble det klart sagt av både lederen for fylkessamferdselsutvalget og ordføreren i Kristiansund – at nå skal det propell på Todalsbrua. Ordføreren i Kristiansund viste til at når Todalsbrua kommer, kan man bo i Kristiansund – og jobbe i Surnadal, fordi det vil bare ta 1 time og 10 min. å kjøre Kristiansund – Surnadal.

Men, enda er det folk som skriver i media at de tror Todalsbrua bare dreier seg om en vegstubbe mellom Sunndalsøra og Surnadal – når dette dreier seg om en  indre snarvei for næringslivstrafikken mellom Ålesund og Trondheim, og om trafikken mellom indre og ytre del av fylket nord for Romsdalsfjorden. (Det er flere nå som bør kjøpe seg kart og lære seg å lese kartet!) Og media i området bør nekte spalteplass til alle flygenfeltene nå – fordi alt dette kakkelet stresser folk og gjør dem forvirret og avsporet i prosessen.

Og så var det maset om Svinvika. Ekteparet i Svinvika visste veldig godt at brua ville komme der, da de satte i gang sitt gourmetsted. De bør markedstilpasse seg nå når kundene renner rett opp i fanget på dem. Maset dreier seg om å få størst mulig erstatning – så gi dem nå en slump penger da! Arboretet får også en helt annen tilstrømning når brua kommer. De bør også markedstilpasse seg, i stedet for å sutre.

Jeg ble nylig fortalt at kommunestyret i Surnadal nettopp har godkjent matjord som hustomter i Stangvik. Hvis det medfører riktighet, hvorfor er det ikke noe kauking om det? Er matjorda mindre verdt ute i Stangvik enn inne i Svinvika?

Idag skrev en tidligere elev til meg at hun skulle følge konfirmanten sin til gudstjeneste i Ranes kirke. Det ble en gudstjeneste uten prest, for presten på Tingvoll som skulle vikariere, kom seg ikke over fjorden fordi fergene var innstilt på grunn av vinden. Dette bør være en nyttig opplysning for ferjeentusiasten oppi Mosokna, og en ditto oppi Rindala.

Til slutt: Har personen med visjon om flytebru fra Røkkum til Mulnesset tenk på at det vil medføre videreføring av tungtransport gjennom boligfeltet i Ålvundfjorden – i 50 km? Den visjonære går her baklengs inn i framtida. Det bør det bli en slutt på!

Las Palmas, 22.nov. – 2020.

Dordi Skuggevik

Minneord: Inge Løvendahl Mogstad.

Inge trenger egentlig ikke noe etternavn. Alle i Surnadal visste hvem Inge var, for det var så oppsiktsvekkende at det som er et mannsnavn i Norge, er et kvinnenavn i Danmark. Dessuten visste alle veldig fort hvem Inge var, da hun kom til bygda, fordi at hun var «dyrlegefrue» – og det innbar at hun øyeblikkelig fikk en stor kontaktflate som sin mann dyrlegens uoffisielle sekretær, koordinator og jeg-vet-hvor-han-er-og-hvor-han-skal-person. Hun holdt oversikten over jurbetennelser hos hvem og hvor, og hvor dyrlege Sigurd til enhver tid befant seg – i en tid da det bare var fasttelefoner. Ingen av oss forstod hvordan hun klarte å kommunisere med alle kaillene om alle slags husdyrsykdommer på vår meget kompliserte surn’dalsdialekt. Det var rett og slett en bedrift! – at hun klarte det. Inge fikk trolig ingen uttelling på pensjonen, selv om hun utførte en stor jobb som dyrlegens uunnværlige assistent.

I ettertid fikk vi også vite at hun stod Sigurd bi i en vanskelig tid rett før eksamen. Han var faktisk temporært blind, så hun måtte lese pensum for ham, men vi fikk ikke vite før nesten etter Sigurd døde, tror jeg – at de hadde holdt hemmelig at Sigurd fikk MS den gangen. Og oppi det hele ble hun med barn, men satte Sigurds situasjon foran sin egen. Hun var en meget fager fruktsommelig brud. Det skal være givet!

Inge ble sagt å ha jobbet på sentralen som telefondame i Danmark, men så kom hun til en distingvert familie i Oslo som kokke, og gikk på dans på Veterinærhøgskolen – og traff min fetter «Sigurd dyrlege», som vi kalte ham. Hun slo ned som en dansk vårvind i vår familie i Surnadal: Smellvakker som en dansk bøkeskog om våren, gullhår, røde høghælasko og volangskjørter og med en «suffisangs» og verdensvanthet som slo oss surn’dalinger av banen i alle sammenhenger – og hun fødte vakre barn, i alt tre.

Jeg ble innkalt som barnedåp-kokke til den andre – da de hadde flyttet inn på Dyrlegehaugen på Ør’n. Ingeborg Bu’n var barnepike hos dem da, og Ingeborg og jeg var kanskje såvidt konfirmert + og ingen av oss kunne lage mat. Inge satt der så rent avslappet i morgenkåpe med ruller i håret og instruerte oss nesten rett før de skulle i kirken – og det ble mat: Helstekt svel (smålaks) – bakt i stekovnen. Vi krafsa av rista ute, gjorde opp fiskene, skar inn til beinet på begge sider med 6-7 cm mellomrom, strødde salt i snittene og i buken – og la dessuten grønne urter i magen på svelene (tror det var 3). (Hun må ha hatt stor stekovn!)

Svelene ble servert på en seng av grønne salatblader med persille i munnen og friske jordbær dandert langs kantene. Jordbær var også desserten – med fløte. Først ble surn’dalingene så satt ut av at Inge hadde funnet på å gjøre laksen sånn –  at de gapte, og så bar det til å ete. Det ble ingen ting igjen til oss på kjøkkenet, og gjestene lå henslengt i stoler, sofaer og fluktstoler resten av dagen.

Den andre gangen jeg skulle være dåpskokke, var det på samme viset. Jeg ankom – og Inge sa jeg skulle lage roastbiff. Jeg hadde aldri hørt om roastbiff. Inge forklarte meg kort hvordan – og så fòr hun til kirken. Roastbiffen var Inge svært fornøyd med, men surn’dalingene hadde aldri spist halvrått kjøtt før, så den dagen ble det mye mat igjen til oss på kjøkkenet.

Sist jeg spiste hos Inge, var nå i vår. Vi hadde bestemt at hun skulle gi meg en middag på bursdagen, og jeg skulle gi henne en biltur. Jeg fikk for første gang disse legendariske danske hakkebøffene. Sausen var så blank og fin i konsistensen. Da fikk jeg vite at Inge hadde lært å lage saus av sin mor: Hun brukte potetvannet til å spe ut sausen! Det er jo logisk – for potetvannet inneholder jo både salt og stivelse! Der lærte jeg det!

Inge ble oppsøkt av alle Sigurds gamle onkler når de var «borti bøgden». De passet på at det var når Inge hadde middagen klar. Onklene kom hjem med stjerneblikk: – Tenkje på det – ho stækje flekjte’ e stækjeomna e tjukke stjivå!» Dette påførte jo alle husmødrene i familien varige mén i sjøltilliten på kjøkkenet.

Inge lærte meg også i ung alder, da vi smurte smørbrød en gang sammen hos Tante Laura på Røv – å skjære skiva i to tvert over, ikke på skrå. – Hva skal en med de snippene som stikker ut og ikke har noe pålegg på seg?! sa Inge. Etter det lager jeg smørbrød som er skåret rett over! Ingen snipp!

Inge la også ned et stort arbeid utenfor hjemmet – i Saniteten. Det er nok en hel historie i seg selv. Men først og størst av alt var at hun var en «home-maker» en «hjemskaper». Det er en yrkestittel jeg lærte da jeg satt rundt i 300 amerikanske hjem og leste obituaries – nekrologer/minneord. Jeg tror vi kan si at Inge var en av de siste store «home-makers» – husmødre. Den som har opplevd henne, forstår hva jeg mener, og de forstår hva vi som samfunn og som familier har mistet da det offentlige skulle ta over barneoppdragelsen, og mor skulle gå ut i verden og bli en produksjonskomponent, et tannhjul i arbeidslivet utenfor hjemmet. Inge holdt slekta sammen!

Min mann Bjørn og jeg ble veldig godt kjent med Inge og Sigurd da vi feiret både jul og nyttår sammen her på Gran Canaria et år. De lå begge nettene på en utbrettbar dobbel sovesofa hos oss. Ellers dro vi på mange turer sammen med meg som sjåfør på leiebil. Det var da Sigurd sa til meg en dag – da vi gikk etter Bjørn og Inge som gikk foran oss: Han virret hodet frem og tilbake og sa: «Ho Inge e ailtså så klæn, men det nøtta’kje å sei nå åt’na.» Der vil jeg kommentere at det jeg beundret Inge mest for, var hvordan hun taklet sykdom: – hun ignorerte den!

Hun ble operert for kreft. «Dæm skrapa kræfta oinna myillågålva ‘na.» sa Sigurd. Bjørn og jeg besøkte henne under rekonvalesensen på Bjørnang i Skogn. Hun var bare skinn og bein og var grå i hud og hold. Likevel prøvde hun å spise ett av bringebærene vi hadde med – men klarte det ikke. Jeg så for meg at hun bare hadde et par dager igjen å leve.

Bjørn og jeg hadde et ærend på Tautra på vei hjem. Jeg kjøpte et kort i klosterbutikken, la en seddel inni, og spurte om de kunne legge Inge inn på bønneprogrammet sitt. Da Bjørn og jeg kjørte innover fra Tautra, stoppet jeg bilen og sa til Bjørn: – Ser du det samme som jeg ser? Det var som om noen hadde klippet et stykke av en riktig tjukk regnbue og satt det som en stabbe ned inne der Skogn ligger og der Inge var. – Det må være et godt tegn, sa jeg til Bjørn. – Inge ble frisk, gjenvant sin frodighet – og hun levde i 18 år før kreften tok en siste knock-out på henne. Jeg fortalte om det til organisten i St.Olav kirke i Trondhjem. – Det der kailla vi et vêrhau på Ørlandet, sa han.

Jeg fikk ikke anledning til å være med på begravelsen til Inge, fordi jeg måtte hente min sønns urne på Værnes den dagen. Heller ikke urnenedsettelsen til Inge fikk jeg være med på, dessverre. Hun etterlater seg et stort tomrom, men rike minner i hver av oss som har kjent henne og omgåttes henne. Og hun etterlater seg et flott kjølvann – sin etterslekt. Hun vil bli savnet, men vi er glad for at hun kom inn i våre liv – og for at vi har kjent henne, den dansk pi’e som ble en av oss!

Las Palmas – 17.nov.  – 2020

Dordi Skuggevik

Surnadal: Samlokalisering barnehage + asylantsluse = på jordet!

Idag leser jeg i Driva om en sak som allerede i morgen skal opp i kommunestyret. Hvorfor lar ikke lederen av kommunens sakbehandlerapparat få denne saken lufte seg i media i god tid før politisk behandling? Jo, for å begå et kupp, selvfølgelig.

Haugen har sett for seg at barnehagen i 97-tilbygget på Øye skole skal være et møtested mellom barnehagebarna og dem som befinner seg i kommunens asylantsluse. Som tidligere lærer, også med erfaring som mor både i barnehage og skole, forstår jeg ikke at tidligere rådmann – nå kommunedirektør,  kan finne på noe så på jordet!

En barnehage er primært et sted der barna skal gå gjennom en viktig språkutvikling og begrepsforming. Allerede der synder det offentlige når de svært ofte setter inn asylanter og flykninger som «tanter» og «onkler» – fordi disse menneskene kan ikke tale fullgodt (!) norsk.

Det samme skjer i en parallell situasjon på aldershjem og sykehjem: Nytilflyttede «nye landsmenn» kan ikke kommunisere språklig med de gamle og syke, noe som er helt forferdelig for begge parter.

Kommuner som skor seg økonomisk på bosetting av asylanter/flyktninger, bør finne annet arbeid til sine importerte inntektskilder. Og – kommunen skal ikke, kan ikke, og bør ikke – gjøre en barnehage til en asylantsluse. Barna er i en for kritisk utviklingsfase til å skulle utsettes for å være kommunens frontlinje i integreringsarbeidet. Foreldrene skal heller ikke utsettes for moralsk press til å delta i dette, fordi de er allerede sterkt presset med bringing og henting og stå-på-hele-veien for å klare hverdagen sin. Her har Haugen hatt en særdeles dårlig idé!

Glærum, 4.nov. – 2020

Dordi Skuggevik

NRK: Homomas, klimamas, samemas, politikermas, Coronamas og annet mas.

Jeg slår av radioen straks jeg har slått den på, igjen og igjen – for det er samme maset omattatt og omattatt: Homomas, klimamas, samemas, politikermas, Coronamas – mas-mas-mas!

Alt maset kjennetegnes av en evig sutring og syting og krav om at lytterne skal omvende seg til noe politisk korrekt – kongruent med SV – som i tillegg har klippekort på «Politisk kvarter» kl, 07.45 hver morgen på hverdager. Jeg slår nå av dette politiske kvarteret  når det begynner, og slår på igjen når de er ferdige med å hakke talestrømmen til dagens offer i stumper og stykker med sine avbrytelser og aggressive setningsrytme og sitt overemfatiske trøkk.

Resultatet blir at folk ikke orker politikk i det heletatt. De blir politisk døve. De opparbeider irritasjon overfor samene, de orker ikke lenger tenke på klimatilstanden og de hater etterhvert homofile mennesker.

Når hørte vi sist noe morsomt, noe annerledes, noe interessant og noe nytt komme ut av radioen? Når hørte vi sist skikkelig musikk?

Nei, vi er innstengt i det norske radio-helvetet. Det har han NRK-sjefen uten mimikk ordnet med – da han innførte DAB-en. Slik er vi nå, alle sammen,  DABBET. Hvor er jeg vel lei av det!

Når jeg reiser til Las Palmas 14.november for en måned, skal jeg ta med meg den siste FM-radioen her i huset og hygge meg med radio fra mange land. For spanjolene ville aldri finne seg i å la seg stenge inn i noe DABB-land. Da ville det blitt revolusjon – for de lar seg ikke kue, slik som nordmenn er blitt.

Glærum, 30.oktober – 2020

Dordi Skuggevik

Hvordan «båtfolket» kommer seg til Canariøyene.

Idag ringte jeg til en gammel kjenning som er langtidsboende i Arguineguin – på sydkysten av Gran Canaria, for å spørre litt om tilstanden med disse båtmigrantene, siden det er så sparsomt og lite detaljert i norske media, og siden jeg reiser ned til Las Palmas om tre uker.

Jo, sa han – de kommer i store båter som legger til utenfor den spanske maritime grensen, og når det spanske oppsynsskipet er ute av syne, lårer de småbåter med motor og lar grupper av migranter ta seg inn i spansk farvann. Det er jo bare 12 mil mellom Gran Canaria og det afrikanske fastlandet, så de store båtene kommer nær spansk område før de små båtene settes på vannet. Det hele er mafiastyrt, sa han.

Disse menneskene ser ikke ut til å mangle noe, sa han, for de klager på maten og kaster klærne de får. Alle har mobiltelefon. Dette er ikke folk det er synd på, sa han. De blir installert – ikke på Anfi del Mar, riktignok, men på andre time-share-steder lenger unna.

Om Corona-tilstanden sa han at det er ikke kommet smitte inn på skolene, forunderlig nok, men at folk må gå med maske utendørs. Derfor sitter vi på restaurantene og spiser og drikker, sa han – for da kan vi ta av masken! Men, det er lite folk her nå, sier han videre, og denne tilstanden er katastrofal for næringslivet og levestandarden på Canariøyene.

Jeg trekker som konklusjon, ut fra dette, og det andre innlegget mitt på bloggen idag – at alle som tviler på om de kan reise til Canariøyene nå – gjerne kan reise.

Jeg vil her igjen understreke at Canariøyene har sitt eget Corona-regime: De er ikke slått sammen med resten av Spania – selv om Folkehelseinstituttet og Dagsrevyen ser ut til å tro det.

Og «båtfolket»? Det høres ut som de er innlosjert langt opp i dalom – utenfor turistenes allfarvei. Kanskje utenfor mobildekning og klagemuligheter? Det canariske politiet er rasende på dem, sier min kilde.

Glærum, 26.okt. – 2020.

Dordi Skuggevik

Canariøyene unntatt fra spanske Corona-bestemmelser.

Fordi Corona-situasjonen på Canariøyene er mye bedre enn i Fastlands-Spania, er Canariøyene unntatt fra sentrale spanske bestemmelser. Dette har gått både NRK, norske media ellers og Folkehelseinstituttet hus forbi.

Konsertbyrået på sydkysten av Gran Canaria sendte igår ut en mail der de orienterer om at siden siste helg er det igjen fri innreise til øyene, fordi Corona-situasjonen er blitt så bra. Men – konsertpublikum er begrenset til 300 pr. konsert, så derfor er det stor rift om billettene nå. Byrået ser seg ikke i stand til å skaffe billetter til alle interesserte, og det er ikke deltakergrunnlag for å sette opp buss(er) fra sydkysten til konserthuset i Las Palmas. Folk må «egen-kjøre» skriver de.

Undertegnede har allerede skaffet seg 6 konsertbilletter til sitt årlige månedslange førjulsopphold i den deilige by Las Palmas. Jeg kjøpte billettene på internet for en tid tilbake.

Philharmonisk orkester spiller nå samme konsert 2 dager med halve saler i stedet for den ene konserten på fredager med full sal. Når du ankommer Auditorio Alfredo Kraus i Las Palmas, tar de tempen på pannen din, hender og sko sprites. WC, garderobe og bar er stengt – men MUSIKK – det blir det! Gleder meg!!!

Jeg flyr med Norwegian 14.november – hjem 16.desember. Om det blir jul i karantene – det gjør ingen ting, for jeg feirer uansett jul alene, og trives med det i mitt elskede hjem!

Det skal bli vandrende solbad, de daglige 300 meter svømming i Atlanterhavet, konsert, opera og ballett om kveldene – og geitekjøtt stekt med løk og tomater og med canariske deilige poteter + øl, der oppe på OLIVIA i bukta øverst på Canterasstranden! Hepp-Hepp! Og så blir det sikkert den årlige Adventsfesten hos Mary og Ole! For tiden betrakter de Atlanterhavet fra Hustadvika – men de klarer sikkert ikke å avholde seg fra sitt deilige hjem rett øst for Restaurant Olivia og geitekjøttet!

Men markedsdag i Arguineguin blir det nok ikke, for Arguineguin er oversvømmet av båtmigranter. Vest-Afrika har nesten ikke noen fiskebåter igjen, for de stjeles eller selges til folk som legger ut på havet med livet som innsats. Mange misser på Canariøyene, og ender opp langt ute i havet og går til bunns med mann og mus, men etterhvert som de utstyrer seg med moderne navigasjonsmidler, er det flere og flere som finner fram til Canariøyene og oversvømmer Arguineguin nå. Det skal bli interessant å se hvordan den norske sjømannskirken der ute på Arguineguin-neset takler det. Så – det blir vel en busstur ned til Arguineguin – med munnbind, for å se på forholdene.

Den spanske statsministeren Sanchez har nettopp hatt foretrede hos Pave Frans, og der fikk han nok medhold i å ta imot – og ta imot – og ta imot – disse båtmigrantene. På dette punktet er pave Frans en like stor godfjott som statsminister Sanchez. Ingen av dem forstår at jo flere som får komme i land uten å bli returnert – jo flere legger ut på havet og jo flere drukner. Snart vil hele Europa synke i havet under vekten av Afrikas befolkning som løser sitt overbefolkningsproblem med å svømme over til Europa.

Glærum, 26.oktober – 2020.

Dordi Skuggevik