Og hornsolisten hadde ingen armer…

Vinteroppholdet på Gran Canaria sin første store konsert med Philharmonisk Orkester er i gang i det fantastiske konserthuset helt syd på Canteras-stranden, og fullmånen leker sisten med skyene over brenningene. Haydn – en nytelse. Så skal Mozarts 3.hornkonsert komme før pausen – og hans 2. etter pausen. Vi skal også få oppleve at solisten gir til beste et flott solonummer etter de to hornkonsertene, med et spesialarrangert jaktscenemusikkstykke – før Mozart avslutter med Pragersymfonien.

Intendanten kommer inn med et gullglitrende horn på et stativ og setter det på podiet. Solisten kommer inn. Publikum ser straks at han har ingen armer. Stille. Overraskelse. Det stod ikke noe om dette i programmet. Der stod det at han er ambassadør for sammenslutningen av musikere som spiller enhåndsinstrumenter. Men, han har jo ingen hender. Han har rett og slett – ingen armer! Han tar av seg begge skorne. Folk ler litt – av overraskelse. De ler ikke når han kommer tilbake på podiet for neste hornkonsert! Han bruker begge de nakne føttene til å regulere plasseringen av stativet som bærer hornet. Så løfter han venstrebenet og er klar for solistoppgaven. Den gyldne horntonen legger seg over orkesterets akkorder og det blir bare helt vidunderlig. Men, langsomt siger det inn over en, mens Mozarts guddommelige musikk fyller rommet: – denne musikeren, Felix Klieser, ville aldri ha fått lov til å bli født i dag i Norge, mitt land.

Las Palmas, 23.nov. – 2018.

Dordi Skuggevik

Abort er unødvendig.

Idag har alle nok kunnskap om – og nok tilgang på – prevensjon,
til at de kan la være med å starte uønskede svangerskap.
Slik kan de også unngå å legge beslag på kapasitet ved sykehusene.
Abort er dessuten et griseri!
     Fra utlandet kunne jeg se Dagsrevyen på NRK via min PC.
Jeg så denne horden av knallharde, brutaliserte kvinnfolk 
som kauka foran Stortinget. Jeg takker min skaper for at ingen av dem ble min mor!
 
Dordi Skuggevik

Libretto levert.

Kjære lesere av bloggen min. Det har vært litt stille her nå en stund, for mye har hendt, samtidig med at jeg kom til å skrive libretto for et Påskeoratorium. Lenger nede står forordet jeg har tenkt skal stå i programheftet, og nå har jeg skrevet en takk som skal stå til slutt. Der vil dere se at mange stemmer kommer til orde, samordnet med den nye teksten jeg har skrevet. Bøkene som jeg har nevnt, vil jeg absolutt oppfordre dere til å lese. Omtale av bøkene finnes lenger nede på bloggen. Så har du ikke anledning til å lese bøkene, så kan omtalen være en kortversjon. Selve librettoen kan dere nok ikke få se. Noen få har fått se den, for jeg trengte litt feed-back. Nå er den levert til komponisten, og herfra er det han som tar over. Oratoriet vil bli fremført med orkester, orgel, kor og 3 solister: Kristus, Maria og apostelen Johannes. Komponisten sier at det skal fremføres ved påske 2020. Denne gangen skal jeg ikke ta meg av noe etter at jeg har levert librettoen. Jeg skal fortsette arbeidet med en bok om Olavsjubileet i Rouen i 2014. Da komponisten, Ole Karsten Sundlisæter, kom kjørende fra Solør til Surnadal for å bestille en ny libretto – til et Påskeoratorium, sa jeg nei, for jeg hadde noe annet på gang. Dessuten er det ikke lett å få Påskens store tema inn i en 60 minutters musikkramme. «Jeg skal ha den til jul,» sa han – og kjørte hjem til Solør. Da hadde han selvfølgelig satt hodet i sving. Plutselig skrev jeg åpningssoloen. Pater Olav sa: «Den er veldig vakker.» Deretter skrev jeg sluttkoret og sendte det til Pater Olav, og han må ha fått det et par dager før han døde. Det ble kanskje det siste han leste. Jeg fikk aldri vite hva han syntes. Så skrev jeg mellomdelen sammen – i full fart, men passasjer i mellomdelen var allerede skrevet, selvfølgelig. En dramatisk tekst må ha en eksposisjon – en presentasjon av temaet, og den må ha en konklusjon – en coda, som det heter i musikken – og mellom de to kommer gjennomføringen som er musikkspråkets term, eller utviklingsdelen, som en gjerne kan kalle det. Alt er satt sammen innen rammen av den katolske messen, men ikke alle vil legge merke til det, for messens ramme er delvis bygget inn i teksten. Nå kan vi alle bare glede oss til å oppleve hvordan Ole Karsten Sundlisæter vil kle det hele i musikk! Det blir nok storslagent! Det vet vi som var så heldige å være tilstede på fremføringene av oratoriet Olav den Helliges dåp, der en serber  fra Den norske opera sang Olav på nynorsk så 1200 franskmenn gråt i Rouenkatedralen, og der alle billettene ble revet bort halvannen måned før premièren i Notre Dame de Rouen. Var Norge interessert? Nei. Bare Tidens Krav fra Kristiansund var der, men så landet jo også Kristendommen på Nordmøre, 40 år før Olav Tryggvason slo opp teltet sitt på Moster! Det passet jeg på å skrive inn i librettoen den gangen! Yes!

Som vanlig når jeg begynner å skrive om Vårherre, så flytter Gammel-Erik inn i PC-en. Den måtte få ny harddisk, og siden ble det mye trøbbel med lagringen. Hjertekrisen var nær. Flere ganger. Tjukktarmen blåste seg opp og skulle vise at den var en python – og den la meg strekk ut her på senga et par dager ved ankomst til Las Palmas. Men da hadde komponisten fått brevet med librettoen!

Las Palmas 18.nov. – 2018

Dordi Skuggevik

Takk:

For lån av tekster som er blitt forkortet, komprimert, gjendiktet og tilpasset ny tekst, takkes – alle anonyme tekstforfattere i det gregorianske repertoaret, og de som ikke er anonyme:

Paulinus av Aquileia, 796: Ubi Cáritas

Wipo av Burgund, 1000-tallet: Victimæ pascháli laudes

Niketas av Remesiana (?), 300/400-tallet: Te Deum

Johannes Chrysostomos, Syria 347-407, gjendiktet etter Dom Placid de Meester/abbed Erik Varden OCSO: Fortrolla står eg. Årsskriftet Segl – St.Olav forlag, Oslo, 2013.

David Murrow/Pater Olav Müller SSCC: Løven av Juda. Årsskriftet Segl – St.Olav forlag, Oslo, 2013, og for Pater Olavs gjennomlesning og råd i hans siste dager.

Forfulgt – Den globale krigen mot kristne. Rapporter fra fronten av John. L. Allen Jr. journalist, forfatter og vatikanist. Oversatt av Ståle J. Kristiansen. St.Olav forlag, Oslo, 2016.

Strangers in a Strange Land. Living the Catholic Faith in a Post-Christian World. (Fremmede i et fremmed land. Å leve sin katolske tro i en etterkristen tid) av Charles J. Chaput, erkebiskop av Philadelphia. Forlag: Henry Holt and Company, New York 2017.

From Islam to Christ. One Woman’s Path through the Riddles of God (Fra Islam til Kristus. En kvinnes vei gjennom Guds gåter) av pseudonymet Darya Little.Ignatius Press, San Francisco 2017.

Henrik Ibsen (1828 -1906): Brand

Johannes – apostel, biskop, evangelist.

Takk til komponisten, Ole Karsten Sundlisæter, for at han spurte meg om å skrive/sette sammen denne librettoen. Det har vært svært bevisstgjørende.

Latin og nynorsk er valgt som språk fordi de begge er gamle språk som er svært ekspressive – få ord forteller mye.

Foto av Calvariegruppe og Pieta fra kirken i Karmelitterklosteret i Tromsø: Undertegnede.

Glærum, 8. nov. – 2018

Dordi Glærum Skuggevik

Librettist

Minneord: Pater Olav Müller

Idag morges hadde jeg et ærend oppe ved veien ved huset mitt i halv sju-tiden, og ble stående lamslått av himmelen. Det var høstens første møte med vinternatthimmelen: Mørk krystallblå himmel rett før dagen bryter, med stjerner så tett i tett, og så nær – at en hører nesten det gnikser i dem. Et par timer senere kom telefonen fra Trondheim som meldte at pater Olav Müller døde denne natten, i tretiden. Så mange dør rett før dagen bryter mørket.

Pater Olav døde på Buran sykehjem, hvor han har vært sengeliggende en tid. Det ble en rik tid for både ham og oss som fikk komme på besøk. Han var klinkende klar i hodet, og han sa alltid noe avgjørende hver gang. Han kalte flere «inn på teppet» – og alle gikk derfra etter et uvanlig besøk. Noen med oppdrag. Noen etter et siste skriftemål hos sin gamle prest. Noen etter nok et møte med en av våre store intellektuelle som nærmet seg målstreken for sin stafettetappe her i verden.

Utover dagen tenkte jeg: Sjelden har en mann betydd så mye for så mange over så lang tid. Han fikk hver enkelt av oss til å føle oss spesielle, og at vi hadde et spesielt forhold til ham – som så lenge var vårt lærer, vår skriftefar, vår prest og vår venn.

Pater Olav donerte sitt legeme til vitenskapen, men i morgen, onsdag, får vi låne ham av universitetssykehuset og ha ham hos oss noen timer utover formiddagen. Han vil ligge i åpen kiste, og mange vil delta i å feire en rekviemmesse for ham og med ham kl.13 i St.Olav katolske domkirke i byen han elsket: Trondheim.

Hans navn i Folkeregisteret var Dagfinn, og han ble født i Trondheim 18.april 1924, så han døde i sitt 95.år. Han nedstammet i direkte linje fra Olav den Helliges datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen. Slektslinjen finnes i en bok på Gunneriusbiblioteket på Kalvskinnet i Trondheim. Han var 34. ledd etter Olav den Hellige. Slektslinjen går gjennom lavadel i Nord-Tyskland, inn i jordeiere i Jylland, Valdemarene i kongerekken og inn i presteslekten Kierulf. Derfra kom det en mann som reiste opp gjennom Sverige, der han skiftet navn, og kom så til Verdalen og ble lensmann der. Derfor var det ikke overraskende at Dagfinn tok klosternavnet Olav.

Når en person som har donert sitt legeme til vitenskapen, har fullført denne sin oppgave, blir de jordiske levninger kremert, og satt ned på kirkegården, som for Pater Olavs vedkommende blir på Stavne kirkegård. Det vil bli holdt en større, offisiell og pontifikal rekviemmesse da.

Sitt uvanlige livsløp åpnet han opp for å fortelle om de siste par årene han levde, og disse tre intervjuene kom ut i en liten bok for ikke så lenge siden, trykket av NTNU’s trykkeri, og 400 ble distribuert gratis før regningen fra trykkeriet kom. Verdens raskeste bokprosjekt!  Det var viktig for ham å få henvende seg til oss for siste gang.

Intervjuene ligger nå ute som E-bok og kan lastes ned på: http://urn.nb.no/urn:nbn:no-66655 Hans Streiftog i Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid. (2011) kan lastes ned på: http://urn.nb.no/urn:nbn:no-30136  Hans foredrag og artikler finnes i bøkene Pateren dypper pennen og Pateren kvesser pennen – St.Olav forlag. Slik kan mange som ikke opplevde ham i levende live, bli kjent med ham gjennom disse publikasjonene.

Vi her på Nordmøre var så heldige å ha ham som vår sogneprest de siste 9 årene han gjorde tjeneste som prest, med bolig og sognekirke i Kristiansund. Han var æresmedlem av Norges unge katolikker. Vi gjemmer mange flotte, fine, interessante, morsomme og verdifulle minner om pater Olav i vårt hjerte. Han hvile i fred. Amen.

Glærum, 6.nov. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Pause på bloggen: Påske før jul.

Det blir pause på bloggen en tid fremover, for jeg må rydde plass på kalenderen for å skrive noe annet enn blogginnlegg. Komponisten av Olavsoratoriet – 2014 kom hit på juli og spurte om en ny tekst, en ny libretto for et nytt oratorium – om Påsken. Jeg sa straks at det kom jeg ikke til å gjøre noe med, for jeg hadde planer om noe annet jeg hadde tenkt å skrive, og tiden jeg har igjen på jorden begynner å bli kort. «Jeg skal ha librettoen til jul,» sa han – og oratoriet skal oppføres påsken 2020!» Så dro han hjem igjen – til Solør, hvor han nå bor.

Selvfølgelig satte besøket og hans konsise bestemthet hodet i gang – så åpningssoloen er ferdig – og Pater Olav, min gamle lærer, prest, skriftefar og venn på 94 år har lest den. «Veldig vakker!» sa han. Han kom også, i en alder av 90 år – alene med fly fra Trondheim til Stavanger for å overvære førpremieren på Olavsoratoriet. «Dette er Norges-historisk,» sa han, da han reiste seg etter konserten. «Teksten er ein bragd,» skrev en velrenomert professor i Stavanger aftenblad etter førpremieren i Stavanger konserthus.

Ettersom en ikke skal forfølge suksessen, sitter det langt inne å skrive en libretto for et stort musikkverk igjen. Dessuten – Påsken, det er store greier å få inn i en times musikkramme… Mange har tatt for seg dramaet i Påsken. Det ligger stabler med pasjoner etter lange tiders komponister, så det må bli noe nytt, noe som treffer vår tid.

Etter bryllup i Trondenes ved Olsòk, tilbrakte jeg tre netter i Karmel kloster i Tromsø. Over alteret der er det en stor utsmykking i glassert brent keramikk av Kristus på korset og Maria og apostelen Johannes ved korsets fot. Jeg har to ganger stått ved graven til Johannes i Efesos og siste gangen kom jeg også – alene, til Marias hus oppe i fjellene. Jeg holdt på med librettoen til Olavsoratoriet da. Korsveien i Karmelitterklosteret i Tromsø er også laget av samme keramiker – og scenene er uvanlig ekspressive. Påsken ble veldig nærgående, og på flyet hjem skrev jeg et forord jeg vil insistere på å ha i konsertprogrammet. Det er et slags «program» for teksten jeg håper å få til:

Når vi idag står på det som er igjen av Johannes-basilikaen i Efesos: gulvet – står der ved apostelen Johannes sin grav, da er det lett å høre stemmene opp gjennom århundrene.

Når vi setter oss i en taxi og ber sjåføren kjøre til Marias hus, så bærer det ikke bortover i byen, det bærer oppover fjellsiden og inn på en hylle i fjellet hvor Johannes, Maria og deres følge søkte tilflukt i røverhulene etter tumultene i Jerusalem.

Steinhyllen arkeologene fant ved utgravningene av huset som Johannes og de andre etterhvert bygde for den aldrende Maria, mener man var alteret der Johannes feiret messen med sin flokk mens de levde i skjul i fjellet.

Johannes skulle bli biskop av Efesos, og han skulle bli 90 år. Til slutt bar de den gamle Johannes inn i kirken, og hans preken var kort: «Elsk hverandre,» sa han. Og så bar de ham ut igjen.

Har vi elsket hverandre de neste 2000 årene? Har vi det?

Nå knuses det gamle Midt-Østen. Det kristne exodus fra Midt-Østen er totalt. Midt-Østen tømmes for kristne etter 2000 år. Kristendommen er idag verdens mest forfulgte religion. I snitt drepes 100 kristne mennesker hver time i verden idag. Dessuten kler kristne i mange land av seg Kristendommen i rasende fart på de mest sofistikerte vis. «Vi lever i en etterkristen tid,» skriver den franskindianske erkebiskopen av Philadelphia, Charles J. Chaput.

Skal Kristendommen dø som sin opphavsmann Kristus?

Vil Kristendommen gjenoppstå som sin opphavsmann?

Det er trolig opp til oss.

Forfatteren av den selvbiografiske boken om hvordan en kvinne i Tyrkia forlot Islam og ble katolsk mor i USA, spør retorisk: «Hva har Vesten å tilby annet enn Kristus?»

Erkebiskop Chaput skriver:«Vi kristne skal ikke forsvinne i mengden. Vi skal få fart på båten!» «We shall rock the boat!»

Århundrenes stemmer går i dette oratoriet opp i et historisk presens. De angår vår tid, i veldig grad. Ekkoet fra fortiden skal møte ekkoet fra fremtiden.

«Vi kan ikke klage på tiden, for vi er tiden,» skriver Chaput.

Velkommen til et påskeoratorium for vår tid.

Jeg vet ikke om det kommer til å lykkes dette, å få til den librettoen jeg tenker på, men jeg har i alle fall ryddet plass på kalenderen nå og har de beste intensjoner, for når en ung mann kjører lange veier og sier han vil ha en tekst, og den skal fremføres med solister, kor og orkester, da kan man ikke si nei til å prøve.

Jeg har nå pakket sammen arbeidet med diktene til Tante Borgs bror Anders, som jeg har sydd sammen til et manus siste året, og jeg har sendt manus til hans dattersønn i Oslo og sagt at ballen er nå på hans banehalvdel, og jeg har fått gitt ut intervjuene med Pater Olav i verdens raskeste bokprosjekt: 400 eksemplarer distribuert før regningen kom fra trykkeriet! Så, herved blir det en pause på bloggen, og jeg dukker ned i Påsken før Adventen tar oss! I mellomtiden kan du jo høre på Olavsoratoriet:  http://goo.gl/DHUjyG

Vi høres!

Hilsen Dordi

Glærum, 11.okt. – 2018.

 

 

 

 

Dommer Kavanaugh-saken i USA:

Heldigvis har jeg adgang på BBC så jeg kan oppleve saker på direkten og fullstendig, ikke kuttet og redigert av NRK. Slik kunne jeg høre og se både anklagetalen til prof.dr. Ford, og dommer Kavanaughs forsvarstale – på direkten og fullstendig,

Jeg har vært på besøk i 300 amerikanske hjem, sovet i 100 av dem – og har avlagt heldagseksamener i amerikansk samfunnskunnskap og historie på universitetet i regi av mitt engelske mellomfag. Slik kunne jeg se landskapet rundt disse to som stod frem på skjermen på direkten denne dagen. Kavanaugh-saken dreier seg nemlig om noe langt mer enn tenåringer som klumsete og klossete nærmer seg sitt seksualliv på en hjemme-alene-fest hos noen – der nesten ingenting skjer. Det er sjokkerende at det i USA skal bli så mye virak, og at det reises et så stort apparat som en senatshøring rundt en helt alminnelig tenåringsfomling mellom en gutt og en jente – der det i tillegg var en tredje person til stede. Hvis det var sånn da. Hvis dette i det heletatt har foregått. For at denne saken skulle bli så stor, 36 år etter at tenåringsfomlingen foregikk, er det helt andre komponenter i saken enn dette her, og de komponentene er ikke blitt formidlet av noen media i disse dager.

La oss ta prof.dr.Ford først. Hun har dr.grad i psykologi og er professor i psykologi ved et universitet i California. Hvis hun – som de aller fleste av oss, har vært med på slike fester i ungdommen – har hatt traumer etter en ungdomsfestfomling, så ville hun forlengst ha fått ordnet seg med terapi for dette her – i studieløpet sitt opp mot sin dr.grad i psykologi og ansettelse som professor i psykologi ved et universitet.  Når hun så i en alder av over 50 sitter i en senatshøring og bruker lille-piken-som-har-falt-og-slått-seg-stemme om dette og sutrer og  sutrer og sutrer, så må man bare le av at en professor i psykologi med dr.grad kan få seg til å bruke en så billig, gjennomskuelig og dum måte for å forføre sitt publikum på. Prof.dr. Ford visste veldig godt at hun kom til å bli gjennomskuet av senatorene, men hun visste samtidig at hun ville forføre massene foran TV-skjermene – og det må ha vært motivet for å stille opp med så tynn en forestilling. Derfor ble også Kavanaugh valgt til høyesterettsdommer på tross av hennes forestilling, men samtidig fikk hun med denne forestillingen – massene ut til brøle på galleriet og utenfor senatsbygningen. Med det utdannelsesnivået folk nå har i gjennomsnittet, så er det utrolig at så mange går så «fem på» – men de fikk det lille alibiet de trengte for å slå til mot senatorene og mot dommer Kavanaugh.

Etter valget av Kavanaugh, ble en kvinnelig politiker fra Demokratene intervjuet av BBC ganske lenge. Hun hadde et «riff» – et omkved, der hun hele tiden gjentok at «Kavanaugh løy under ed». Hun kunne sin Stalin: – Hvis en gjentar en løgn lenge nok, så blir det til slutt sannhet. Men: Hvis Kavanaugh hadde løyet under ed, så ville ikke Senatet ha valgt ham til høyesterettsdommer, selvfølgelig – men det forstår ikke massene foran TV-skjermen, dessverre. Familien Kavanaugh må nok etter dette ha både hemmelig adresse, livvakter og pansret bil – for å beskytte seg både mot de dummes reaksjoner, og mot de strategiske forføreres opplegg..

Det er ikke bare feministene og de dumme som er imot Kavanaugh, men også det tradisjonelle establishment i USA er imot Kavanaugh, fordi han ikke er en WASP (White Anglo-Saxon Male Protestant = Hvit han-protestant av britisk herkomst.) Han er åpen om sin katolske konfesjonstilhørighet, og katolikk-hatet i det tradisjonelle USA er voldsomt. Sist på 1800-tallet trodde til og med folk i USA – fullt og fast, at Paven planla en invasjon med en stor hær på Altlanterhavsstrendene i USA! Man kan gjerne le – men det var ikke noe å le av dette. Jeg har sett de forferdelige karikaturene som stod i amerikanske aviser i den sammenheng. De sist ankomne innvandrerbølgene var alltid upopulære i USA. De fikk de dårligste jobbene, om de fikk noen. De ble hundset og jaget og mobbet på det frykteligste. De aller siste innvandrerbølgene var katolikker – fra Polen, Tsjekkia, Østerrike, Kroatia, Slovenia, Italia – og fordi de var de aller siste, fortsatte hundsingen av dem – og antikatolisismen var det verste våpenet som ble brukt. Dessuten kom det katolikker over fra Mexico, opp fra Caribien – og mange indianerstammer var katolikker, døpt av franske prester før de engelske kom og rappet det de franske hadde funnet. Verst gikk det ut over irene, for der ble hele kolonikrigen England – Irland som daterer seg helt tilbake til 1100-tallet, transplantert til USA.  Vi skal huske på at den første katolsk-irske presidenten i USA, Kennedy, ble skutt på åpen gate – i vår tid!

Etterhvert utviklet katolikkene i USA en mellomklasse og overklasse. De ble høyt utdannet, gjorde det godt i næringslivet – og den katolske kirken ble majoritetskirken. Etterhvert var katolikkene blitt gørra lei av å bli utstengt av WASP-ene, den gamle britisk-ættede overklassen, og nå da Trump rykket inn på banen, satt svært mange tunge katolikker i førersetet sammen med ham, og First Lady Melania fra Slovenia og hennes sønn med president Trump, er katolikker. Navnet til første fru Trump tyder på at også hun må være katolikk – og dermed barna, men Trump, som betyr tromme på tysk, er ikke katolikk, selv om  hans farfar var fra Bayern. Familien Trump fra Bayern er noe så lite bayersk som lutheranere med hang til det calvinistiske, selv om de i generasjoner har vært vinprodusenter i Bayern.  Faren til Trump giftet seg med en prebyteriansk dame fra Hebridene, og styrket dermed det protestantiske næringsvettet i familien,  men kroppsspråket til familien Trump ved innsettelsen tilsa imidlertid at de er vant til å gå på katolske messer. Det viste seg da kardinal Dolan fra New York steg fram for å be første bønnen under innsettelsesseremonien. – En katolsk biskop i USA som jeg har kjent i over 30 år, var den som skrev ved innsettingen av Trump at de hadde ingen frykt for Trump som president, siden «det sitter så mange tunge katolikker i førersetet hos ham».

Når dommer Kavanaugh utnevnes av Trump til dommer i høyesterett, aktiverer denne utnevnelsen både det gamle katolikk-hatet i USA, og det aktiverer feministbevegelsens raseri over Den katolske kirkes støtte til fosterets menneskerettigheter. Feministene tenkte å plukke ned Kavanaugh med effektene fra kjølvannet av Me-too-kampanjen. Støyen ble øredøvende på alle vis. Men abort er jo ikke lenger noe å hussere med, for bruker man kunnskapen som er tilgjengelig nå for tiden, så er uvelkomne svangerskap og abort blitt aldeles unødvendig.

I dette bildet må en også ta med det faktum at katolikker ikke er medlemmer av Frimurerlosjen, og at Frimurerlosjen i USA er svære greier med stor makt til å lukke ute dem som ikke er medlemmer. Dette har hemmet katolikker i å ta del i samfunnet på høyere nivå i USA – i sterk grad.

Når NRK begynte å servere sine klippede versjoner av dramaet rundt Kavanaugh, brukte de hele tiden bilder der hvor ansiktet hans dro seg til i en sterk, emosjonell mimikk som gav bilder med affekt- grimaser, noe som skulle få folk til ubevisst å mislike ham, spesielt etter at publikum hadde fått høre små-pike-sutre-gråten fra professorinnen med doktorgrad på godt over de 50.

Sjelden – om noen gang, har vi vært vitne til et drama med så mye billig, patetisk og lett gjennomskuelig forførelse av publikum, samtidig med at en mann trosser hele sitt lands historie – og vinner. En slik styrke som Kavanaugh utviste i denne stormen, tilsier at USA’s høyesterett vil få en solid dommer som står løpet. Det forstod de aldrende senatorene, og lot ham passere nåløyet. Gratulerer med et nytt kapittel i USA’s historie!

Glærum, 10.okt.- 2018.

Dordi Skuggevik

 

Vant saken mot Anfi del Mar:

Mange som har kjøpt timeshare i «Syden» – både på Anfi del Mar på Gran Canaria og andre steder, har ikke vært klar over at kontraktene «går inn i evigheten» – og slik er lovstridige i Spania. Slik har jeg sittet med en timeshare-kontrakt fra året 2000 på Anfi del Mar som er blitt for dyr etter at mannen min døde. Det er kort sagt for dyrt å eie timeshare på Anfi del Mar for én person med vanlig inntekt.

Mange eldre kjøper timeshare, fordi det er så lettvint for dem. Så blir de kanskje demente, eller de omsider dør, årsavgiften blir ikke betalt oppi det hele – og timeshare-andelen faller da tilbake til timeshare-firmaet som selger den på nytt til andre. Opprinnelig eier får da ingen ting, men taper hele innskuddet. God «business» for timeshare-firmaet.

For en tid tilbake reiste en norsk dame sak mot Anfi del Mar for å få avsluttet kontrakten og få det hun betraktet som «innskuddet» tilbake. Etter 9 år i rettssystemet oppnådde hun begge deler. Jeg har nå tilbakelagt 3 år i denne prosessen.

Hennes erfaringer var ikke akkurat oppmuntrende for andre, men jeg gikk likevel til sak, og betalte for 3 år siden 130.000 kr. i forskudd til advokatfirmaet i Aguineguin som har spesialisert seg på disse sakene, og møtte omsider i «Herredsretten/Tingretten» i Maspalomas 18. juli sist sommer. Før det, på mai, ble det bomtur nedover, fordi det ble dommerstreik i Spania. Det fikk jeg vite samme dag jeg skulle møte i retten, så mine reiseutgifter i forbindelse med denne rettssaken er nå kommet opp i 25.000 kr.

Herredsretten i Maspalomas kjente kontrakten ugyldig og lovstridig, og dommen derfra skal nå leses av tre dommere i Las Palmas, i Provinsialretten/«Lagmannsretten». Eventuell godkjenning av dommen vil foreligge om 8-10 mndr. – og det vil foregå uten løpende info/innsyn.

Etter denne prosessen, antar man at Anfi vil anke dommen, selv om de vet at de ikke får gjennomslag. De anker for å trenere saken. Hensikten med det er å skremme andre timeshare-eiere fra å gå til sak. Folk orker ikke denne langvarige prosessen, de bare slutter å betale årsavgifen som er svært høy, og de velger å se på innskuddet som tapte penger.

Anfi kan ikke anke saken lenger enn til «Lagmannsretten», fordi «Høyesterett» i Madrid har dømt en slik sak en gang for alle, og tar ikke disse sakene lenger. Disse sakene er derfor også blitt ganske automatisert nedover i rettssystemet. Men, det tar tid.

Den dagen retten forlanger at utbetaling fra Anfi skal skje, skjer ikke det så fort, for Anfi trenerer utbetalingen, flytter penger fra konto til konto etc. Når pengene omsider blir utbetalt, skal advokatfirmaet ha 25% av summen. På grunn av denne prosenten vet man som saksøker at advokatfirmaet henger på saken. Pr. idag vet jeg at om alt ordner seg, vil jeg sitte igjen med et tap på ca. 200.000 kr.

Hvorfor slutter ikke Anfi med disse sakene og bare lager en ordning hvor folk kan «veksle inn» sine kontrakter? Svaret på det er at svært få orker rettsprosessen, og dermed tjener Anfi på at de driver på på denne måten, med å selge timeshare-deler igjen og igjen..

Familien Lyng er idag ute av Anfi del Mar. Bjørn Lyngs entreprenører – to brødre fra Gran Canaria, eier idag «Anfi Resort».

Anfi del Mar er et flott anlegg. Det er helt topp å bo der. Men, alt har sin tid, og en begynnelse må også gå mot en slutt. Bjørn Lyng skapte over 700 arbeidsplasser på Anfi del Mar. Det er derfor vanskelig, også for myndighetene, å forholde seg til denne på-kanten-av-loven-praksisen som drives av ledelsen, fordi Anfi er så viktig for arbeidsplasser og næringsliv ellers i området. Og: Visste Bjørn Lyng om hvordan kontraktene var utformet? Ja, sier man i systemet. Det er synd, fordi det burde være unødvendig. Dette vil dessverre hefte ved den store gründer Bjørn Lyng, som så mange av oss beundrer.

Vil jeg se enden på min sak før jeg dør? Den som lever får se. Jeg har lært én ting: I «Syden» er det bedre å leie enn å eie!

Glærum, Okt. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

 

Objektivt skrevet – subjektivt oppfattet.

Kommunikasjon er en vanskelig sak. Om en står foran fem mennesker, og sier ordet stein, så vil alle fem tenke på fem forskjellige steiner. Og leker man den gamle bordleken med at person A hvisker et ord til person B, person B hvisker ordet til person C o.s.v. – så vil ordet – når det har gått hviskerunden rundt bordet – være noe helt annet når siste person sier ordet høyt til slutt. Hvis man er redd for å misoppfattes, må en derfor holde munnen lukket og pennen tørr hele tiden.

Min munn er ikke lukket, og min penn er ikke tørr, og mye av det jeg skriver her på bloggen, blir misoppfattet av mange. Det er en risiko en bare må leve med.

Min erfaring, den siste tiden, er at før var det mye lettere å diskutere saker og ting OBJEKTIVT, mens det nå er en sterk tendens blant folk til å oppfatte ting SUBJEKTIVT, ja til og med personlig – i stedet for saklig, og deretter bevilger man seg å bli fornærmet, sur, sint, oppbrakt og revansjelysten, ja – til og med hevngjerrig.

Til dette kommer at vi alle har forskjellig kunnskapsbase, vi har forskjellige livserfaringer, forskjellig syn på verden – og vi kommer derfor til forskjellige konklusjoner.

Av og til møter jeg begeistrede blogglesere på butikken og i andre felles rom, men fra de negative, de sinte og de personlig fornærmede hører jeg bare òmen gjennom mellommenn. Mange tømmer visst gørra si inn i sosiale medier – men der oppholder jeg meg aldri. Noen har lest det, og ser som sin oppgave å overbringe det til meg. Av og til lurer jeg på om «budbringeren» snakker for seg selv – men skylder på en anonym, ansiktsløs feiging borti kjærra et sted, fordi de ikke tør selv å komme ut i åpent lende og si sin ærlige mening direkte.

Jeg kan trøste mine lesere med at jeg sitter ikke her og skriver for å være slem med folk personlig, men når så mange ser ut til å ta det jeg skriver som en personlig fornærmelse fordi de ikke klarer å se objektivt på saken, så bør kanskje bloggen min utstyres med en varsellapp:

PASS PÅ! TAR DU DET SOM ER SKREVET HER  PERSONLIG OG SUBJEKTIVT, OG IKKE ER ISTAND TIL Å SE OBJEKTIVT PÅ SAKEN, SÅ BØR DU IKKE ÅPNE DENNE BLOGGEN.

Det som får meg til å skrive dette idag, er at tre av de ferskeste innleggene visstnok er blitt tatt som personlige fornærmelser = er blitt lest subjektivt. Det gjelder mine to innlegg om situasjonen i den tidligere Statskirken, der det siste – om kommunaliseringen av kirken, ble satt opp som kronikk av avisen «Dagen» i Bergen, og deretter mitt innlegg om ødeleggelsen som foregår av matjorda på elveslettene i Norge. Innleggene dreier seg om situasjonen på nasjonalt plan, men eksemplene er lokale.

Dessverre har flere ikke klart å se eksemplene i sin objektive og større sammenheng, de er blitt såra, vonbrotne og visstnok forbanna – etter hva jeg hører av budbringere og mellommenn. Dere er alle velkomne til å ringe på døra mi og lette eders hjerter, for jeg sitter ikke her og skriver for å være slem med dere. Kanskje har dere tolket det jeg har skrevet på en annen måte enn det jeg mente. Det kan vi da få klarhet i. Dere trenger ingen mellommenn eller budbringere for å snakke med meg om det.

Vennlig hilsen

Dordi Skuggevik

Glærum, 9.okt. – 2018.

«Pornolyset» i Nidarosdomen.

«Pornolyset» – sa en kirkemusiker om den lyssminken som nå ser ut til å være fast installert i Nasjonalhelligdommen fra 1100-tallet, Nordens største middelalderkatedral. Samme kirkemusiker sa også: – Det er jo hvordan skaperne av de store katedralene har latt lyset falle inn i rommet, og hvordan talglysene lyser opp, som gir mystikken og skjønnheten i disse fantastiske rommene – og som får 2 + 2 til å bli 5.

Vi så «pornolyset» i Nidarosdomen første gang på TV, da «Aurora» – popmusikkens svar på Olga Marie Mikalsen, fikk sitte under tårnfoten etter at Petter Myhr hadde sprengt opp dørene for henne med demokratiet som rambukk. Der satt hun da, omgitt av denne lyssminken som vi trodde bare ble brukt på denne ene popkonserten, fordi at den var av lettere kaliber, og slik kanskje trengte å intensiveres med utenomliggende effekter. Stor var derfor vår forferdelse da vi ankom Kamfestens nattkonsert i Domen, og dette lysorgelet slo ihjel den vare gamle kirkesangen fra middelalderen og dens vare slektning fra vår samtid som har latt seg inspirere av den gregorianske sangen. Det ble rått parti. Ren voldtekt. De fleste lukket øynene så jeg, så de skulle slippe å oppleve råskapen. Vi gjorde lige så.

Har ikke Nidarosdomen en ansvarlig domkirkearkitekt lenger? Hvor er øverste ansvarlige for musikkseksjonen i Nidarosdomen? Har biskopen abdisert? Hva har falt ut for Kamfestens musikkansvarlige? Er det blitt slik som da Petter Myhr fikk Aurora og «pornolyset» inn i Domen ved hjelp av et amatørvedtak i menighetsrådet – som overkjører all profesjonalitet knyttet til Domen? Man ser ut til å glemme at Nidarosdomen er hele Norges nasjonalkirke, ikke bare den lokale menighetens kirke. Hva blir det neste? «Pornolys» når man kommer inn for å se vikingskipene på Bygdøy?

Vi fikk flere sjokk i Trondheim, vi som er der så sjelden og som ikke leser Adresseavisen: Ødeleggelsen av Olav Trygvasonsgate gav oss den første hjertekrisen. (Vi synes synd på snørydderne kommende vinter.) Og på lørdagskvelden, da vi endelig fant et sted å sette bilen og skyndte oss nedover Munkegaten for å gå på konsert i Stiftsgården – da endte vi opp i krateret på Torget. Der bør de jo skifte navn nå da: Plaza della Rita. Vi vet ikke om vi orker flere besøk i Trondheim med det første. Vi fikk mer enn nok av det som på moderne norsk nå heter «disruption» = hensiktsløst å rive i stykker det eksisterende.

Nordmøre okt. – 2018.

Dordi Skuggevik

Veteraner på 97 og 100 år møtte «Maud» ved Oscarsborg:

Da polarskuta «Maud» ble slept inn Oslofjorden, ble den møtt ute ved Oscarsborg av omtrent 100 personer ombord på en seilbåt. Det var Nansen-senteret i Bergen sine inviterte gjester. Blant dem befant seg prof. Sverdrups datter, Anna Margrethe Hamre (97), som var kommet med bussen alene ned fra indre Telemark, og prof. Sverdrups første student ved Scripp’s Institute i La Jolla California, Walter Munk (100!). Han var kommet helt fra La Jolla med sin 3.kone og sin sykepleierske fra Tonga i Stillehavet. Han satt i rullestol og ble heist ombord i seilbåten. Neste dag holdt 100-åringen tale ved lunsjen i Det Norske vitenskapsakademi i Oslo. Etter å ha tatt imot «Maud», skulle Walter Munk med sitt følge reise til Østerrike hvor han er født. Han ble sendt til USA av sin familie ved utbruddet av andre verdenskrig, og begynte som første student hos prof. Sverdrup. Takket være sine år på «Maud» som leder for de vitenskapelige arbeidene ombord, ble moderne havforskning grunnlagt av prof. Harald Ulrik Sverdrup fra Sogndal.

«Maud» kom hjem til sin 100-årsdag, i det året det er 130 år siden prof. Sverdrup ble født.  Les om ham og hans arbeid på nettet: Encyclopedia Arctica. De fleste vil bli sjokkert over at vi vet så lite om denne store, internasjonale, norske vitenskapsmannen.

MEN HVOR VAR MEDIA DENNE DAGEN «MAUD» KOM HJEM? NRK kunne ha laget et fabelaktig program med 97-åringen, og med 100-åringen som blir 101 nå i oktober.

Glærum 7.okt. – 2018.

Dordi Skuggevik