22.juli – Hvil i fred.

Tiden er kommet for å la de døde hvile i fred, både de som døde i Regjeringskvartalet, og de som døde på Utøya, men NRK lar hverken de døde, deres pårørende eller oss andre levende få hvile i fred. – Ingen kan resten av livet, stå ved en grav og klage, skriver Arnulf Øverland. I det ligger en gammel og utprøvd livskunnskap.

NRK har igår og idag kjørt en nesten aggressiv promotering av sine direkteoverføringer fra Regjeringskvartalet og Utøya idag. De river opp igjen alle sår som kanskje er i ferd med å roe seg, slik at det ikke lenger er så hardt å leve med, dette nasjonale traumet. NRK dundrer på – og i enda en runde skal de tolke våre følelser og opplevelser for oss. De går så langt i denne årlige opprivningen av dette nasjonale såret nå, at de kan arkivere programmene sine under rubrikken sosialporno. Eller enda verre: – blir de døde brukt i valgkampen?

Glærum, 22.juli-2017

Dordi Skuggevik

NRK’s hjemmestrikkede uttale.

Oftere og oftere må en høre på ansatte i NRK som ikke kan grunnreglene for uttale i hovedspråkene i Europa. Eller er det blitt slik at en skal uttale utenlandske ord og navn på «norsk»? Men, NRK utsetter ikke engelsk for samme maltraktering som de gjør med fransk og italiensk, merkelig nok.

I gårkveld ble ordet Scherzo uttalt som nettopp det x 2 i programmet om søvnens betydning. Men h etter c i italiensk forteller oss at c-en skal uttales k = skerzo. Rett etter dette programmet sier hallodamen «au per» om det mye brukte au-pair, der det har vært vanlig å uttale den franske betegnelsen på fransk «å per». Skal man nå i NRK fornorske uttalen på denne internasjonale betegnelsen, eller var det hallodamen som var «på jordet»?

På sportsavdelingen i NRK var det en ung dame forleden som uttalte navnet på den franske byen Blois som «bloi» – med trykk på i-en. Oi på fransk uttales oa = «Bloa» med trykk på a-en. Elementært!

En har oftere og oftere inntrykk av at NRK for tiden ansetter folk de henter inn direkte fra gaten. Det er ikke sånn nå som Ottar Odland – NRK’s korrespondent i Paris sa i 1969: «Den gongen eg vart tilsett i NRK, då måtte alle som vart tilsett, ha hovedfag frå universitetet.»

BBC har et «pronounciation department». En idé for NRK?

 

Glærum, 17.juli-2017

Dordi Skuggevik

Flyktningene i Middelhavet og tafatte politikere.

For halvannet år siden skrev jeg et innlegg sendt til flere aviser, om hvor ufattelig dumt det er å sette båtflyktningene fra Middelhavet iland på det europeiske kontinent. Hvis ikke FN får til å bruke hodet snart, så må NATO ta seg av det: bygge skikkelige flyktningeleire i Libya, hvor disse menneskene kan settes i land – og derfra søke om flyktningestatus. Så lenge de som reddes settes i land i Europa, vil stadig større flokker legge ut på havet for å nå Europa, og stadig flere vil drukne. Dessuten tjener flykninge-Mafiaen enorme summer som reinvesteres i kriminalitet i stor skala.  Blir de satt iland i leirer i Nord-Afrika, vil flyktningestrømmen stoppe, og Mafiaens inntekter vil strupes. Bare én politiker har tatt til orde for denne løsningen, en politiker nede fra sentral-Europa. Han ble selvfølgelig latterliggjort og anklaget for rasisme etc. av alle disse toskete politikerne  med avsporet prektighetsbehov.  Men, nå når Italia ikke klarer å takle tilstrømningen lenger, så bli kanskje politikerne nødt til å bruke hodet omsider. Det har tatt lang tid før de innser at nå må de ta til fornuften! De må ta til fornuften straks! FN og NATO kan samtidig bygge opp igjen falittboet de skapte i Libya med bombingen sin og avlivningen av den eneste som holdt Libya på sporet: Gadafi. Libya bør en tid bli et protektorat under FN og NATO, med oppsamlingsleire for båtflyktningene i  Middelhavet.

Glærum, 13.juli-2017

Dordi Skuggevik

 

 

 

Gratangen-trefningen, en deprimerende tragedie.

 

Helge Husby fra Gyl har gjort et enormt arbeid for å få tak i fakta-detaljene bak mytene – om det man tror hendte i Gratangen 25.april 1940. Men helt siden jeg leste boka hans hvor han legger fram sine funn, har jeg tenkt å kommentere et par konklusjoner jeg synes han har trukket på sviktende grunnlag. Den ene av disse konklusjonene jeg har festet meg med, ble gjentatt på hans 2 timer lange foredrag med bildelegging på Bøfjorden sjøbruksmuseum idag, søndag 9.juli.

Men først må jeg beklage overfor publikum, at jeg som student har vært vant til å stille spørsmål fra auditoriet under forelesninger, og dette var jo en forelesning – på 2 timer, så jeg stilte spørsmål fra salen. Dessuten beklager jeg at jeg bad om å få stille spørsmål rett før Helges avrunding med sørgemusikk. Jeg visste ikke at det var det som kom – beklager!

Jeg er i alle år blitt deprimert bare av å tenke på Gratangen, fordi alle disse unge norske menn ble sendt rett i løvens gap – den tunge tyske hærmakt, uten å få tilgang på moderne utstyr som var innelåst – men som tyskerne tok i bruk uten å be noen om nøkkelen. De manglet dessuten skikkelig militær kamptrening. Ledelsen var så lite koordinert at Altabataljonen  og Trønderbataljonen ikke var under felles kommando, slik at Trønderbataljonen kom under ild av Altabataljonen som satte kuler i norske soldater, der én døde av norsk kule.  Og når en ser hester som synker ned i snøen og blir stående fast og må måkes løs, det er  snøstorm – og en får vite at de norske soldatene lå i spredt uorden rundt på gårdene, så ser en at det var så håpløst som det gikk an å bli. Kaotisk på alle plan.  Og hvem gav ordren om at Trønderbataljonen fra grensevakten i Passvik og Altabataljonen skulle dra til Gratangen? Det spurte jeg Helge om etterpå – og det vet man visst ikke…..!

Helge Husby var visst ikke klar over at Magnhild fra nabohuset på Gyl var lærerinne i Bjørnevatn da Trønderbataljonen lå ved grensen der. Johannes Røsdal skrev i noen memoarer jeg leste, at guttene hjemmefra ble invitert til henne på bevertning – og at der fant han samme gjestfrihet som hos hennes søstre hjemme på Bakkå på Gyl, den gamle amtsskolen, skriver han. Min tante Magnhild levde ugift som lærer i 19 år i Bjørnevatn. Hennes mor (min farmor) bar Johannes til dåpen, og Johannes hjalp min søster på alle måter da hun ble sittende som enke på Bakkå. Jeg fikk ei kvitrogn av Johannes som jeg har i hagen. På grunn av Johannes har jeg tenkt mye på Gratangen. Han kom også ofte til oss i kraft av sin jobb som tømmermåler i min barndom. Slik har Johannes vært inngangen til interessen for Gratangen for både meg og Helge – som så arret etter skuddet som Johannes fikk innenfor skulderleddet når de var sammen på badstua på Gyl.

Men så var det konklusjonene jeg mener Helge Husby ikke har grunnlag for å trekke:

A) Han mener Helge Wiig fra Kristiansund gikk over til fienden om natten, for Wiig sa da han gikk ut i natten: «Æ går ut te dem æ.» Denne setningen kan oppfattes semantisk på to måter, alt etter hvilket ord det legges trykk på. 1) Æ går ut te dæm æ. 2) Æ går ut te dæm æ.

1) Sa han det med vekt på te – så betyr det at han gikk ut for å snakke med tyskerne om den håpløse situasjonen.

2) Sa han det med vekt på dem, så gikk han ut og slo seg sammen med fienden.

Før denne setningen siteres i boken til HH, så forteller han at fenrik Wiig gikk ned og satte seg i kjelleren i huset, og svarte på spørsmålet om hvorfor – med å si at han skulle skyte gjennom vinduene der – og så var det ingen vinduer. Dette må tyde på at Wiig anså situasjonen så håpløs at det nyttet like lite å fortsette kampen, som å skyte ut fra en kjeller uten vinduer. En semantisk, litterær tekstanalyse ville forklare dette slik. Dessuten vet vi at Wiig ikke var noen feiging. Ingen feiginger meldte seg på Østfronten for å bekjempe den fienden Trøderbataljonen lå og voktet på i Passvik: Sovjetunionen. Det må forøvrig ha vært frustrerende for Trønderbataljonen å ha hatt Sovjet som fiendebilde i Passvik, og så plutselig stå i Gratangen der Tyskland var blitt fienden over natten. Wiig må fortsatt hatt Sovjet som fiendebilde da han senere dro til Østfronten. Det var tillatt etter reglene for okkupasjon kontra krig, for Norge var okkupert av, men ikke i krig med Tyskland etter 10.juni 1940 – det var derfor tillatt for en nordmann å melde seg på Østfronten. De som etter krigen ville slenge skitt på Wiig, tolket selvfølgelig hans setning om natten i Gratangen som tolkning nr.2 = overløper. Og det er det HH tillater seg i sine foredrag på grunnlag av boken sin. Jeg synes ikke HH skal gjøre det. For det første er det en ulogisk slutning, og det er en påkjenning for Wiig sin familie her i Surnadal. Jeg har hatt barnebarn av ham på skolen her, og jeg kjøper ved av sønnen hans. De er alle elskelige folk som en ikke trenger å mobbe og plage 72 år etter krigen.

I Bøfjorden var HH veldig vag på punktet om Wiig gikk over til fienden denne natten. Jeg tror ikke Wiig gjorde det. Jeg tror han så på situasjonen som så håpløs, at for å spare liv, måtte man komme til en ordning med tyskerne om å avslutte den håpløse situasjonen de befant seg  i, begge parter. Dessuten tilsa kunnskapen om flukten til Storting og styringsverk, mangel på mobiliseringsordre, mangel på tidsmessig utstyr overfor en moderne stor hærmakt, at å fortsette denne improviserte striden, hvor de to norske kampgruppene ikke var koordinert og ingen visste hvem som hadde gitt ordre om å dra til Gratangen – det var ganske håpløst. Wiig  var dessuten en entrepenør. Det viste han etter krigen – i næringslivet, når straffen var sonet.

B) Så var det Henrik Brun. Han blir i overskrifts form i boken fordømt av HH fordi han unnlot å gi ordre om ild i en gitt situasjon. Hvis han hadde gitt den ordren, ville han risikert at mange av de norske ville blitt slaktet ned. Det er ganske klart, selv for en legmann. Så hans avgjørelse dreide seg om å redde liv i en håpløs situasjon.

Hvem var Henrik Brun? Brun-navnet hadde han fra sin stamfar biskop Johan Nordahl Brun i Bergen, han som skrev «Nystemten» og Norges første nasjonalsang «For Norge kiempers fødeland vi denne skål vil tømme». Han var en av de glade gutter i Det norske selskab hos Madame Juul i København på 1700-tallet. Far til Henrik Brun var lege, tannlege og professor ved Tannlegehøyskolen i Oslo, med kontor på Victoria terrasse. Henrik Bruns søstersønn, Johan Brun Kjeldsberg, gestaltet Hans Hyldbakk i Teatret Vårt sin Hyldbakk-cabaret for noen år siden. Henrik Bruns ene søsterdatter en prof.em.dr.med. og æresdoktor ved universitetet i Salamanca. Bare én annen kvinne er blitt den ære til del: St.Theresa av Avila som levde samtidig med Luther. Hennes søster er også dr.med. – i psykiatri, og min nærmeste venninne i 51 år. Selv om jeg omsvøpsløst fortalte henne på tidlig stadium i vennskapet at min far var medlem av Nasjonal samling og meldte seg på Østfronten, så tok det 40 år før hun fortalte meg om sin onkel Henrik Brun. Henrik Brun er dessuten grandonkel til forfatteren Vigdis Hjorth, festivalforfatter i Festspillene i Bergen 2017.

Hvorfor forteller jeg dette om Henrik Brun? Jo fordi han kom fra en familie som har vært reflekterende intellektuelle i 2-300 år. Derfor tror jeg ikke at Henrik Brun foretok seg noen kortsynte avgjørelser i Gratangen. Jeg tror hans avgjørelse om ikke å gi ild var en reflektert avgjørelse for ikke å hisse opp fienden ytterligere – og slik spare liv.

Helge Husby sin kritikk av Brun i dag, begrenset seg til at han fòr hardt frem mot en som fikk panikk og handlingslammelse i krigssituasjonen. Han ble kurert med å bli kjørt hardt i praktiske arbeid, fortalte HH. Dette var kritikk fra HH’s side. Var det kritikkverdig? Jeg synes det vitner om psykologisk innsikt.

Helge Husby har gravet fram en enorm mengde med detaljopplysninger om Gratangen-tildragelsene, som det var veldig interessant å få belyst, men sammenheng, oversikt og det store bildet manglet. Jeg råder Helge Husby til å stanse dette arbeidet der, og overlate sine feltobservasjoner og funn til faghistorikerne herfra, ellers kan emnet komme til å gi ham en hard alderdom – og slite ham ut. Ved neste utgave av boken sin bør han justere de lettvinte dommene han feller over nevnte to personer i Gratangen. De skjemmer en ellers opplysende og god bok om våre vakre, innsatsvillige unge menn fra Nordmøre som ble offer for norske styresmakters elendige ledelse før og under okkupasjonen.

Glærum, 9.juli-2017

Dordi Skuggevik

 

Hvem eier kirkegårdene?

I skilsmisseprosessen mellom den norske stat og den tidligere statskirken bør nok domstolene inn på banen. Booppgjøret kommer til å bli juridisk langt mer komplisert enn noen har forestilt seg. Dette er tydelig aktualisert av at «noen» (vet Gud hvem?) har bestemt at de nye kirkegårdsportene på Kvernes ikke skal få beholde korssymbolet som de gamle portene hadde. Hvem «noen» er – skulle vært interessant å vite. Det som jeg tror er realiteten, er at det er den tidligere statskirken som eier kirkegårdene, og at det offentlige Norge skal bli nødt til å anlegge sekulære gravlunder. Jøder og muslimer har allerede egne gravlunder i de større byene. Kirken vil i de fleste tilfeller inngå en bruksavtale med det offentlige Norge, sannsynligvis med de lokale myndighetene i kommunen, men kirken eier nok kirkegårdene. I mellomtiden kan man på Kvernes trøstig sette kors på de nye kirkegårdsportene mens man venter på at staten sender skilsmisseoppgjøret til domstolene. Sedvaneretten veier tungt i Norges rettspraksis, så ifølge sedvaneretten må kirken kunne sette kors på sine kirkegårdsporter mens man venter på at dom faller i saken.

Glærum, Sankta Sunniva-dagen 2017.

Dordi Skuggevik

 

NRK lot teologene overkjøre kirkemusikerne.

I går – onsdag 5.juli, lot NRK teologene overkjøre kirkemusikerne i programmet som går kl. 18-19 på både P2 og NRK2. Og jammen hadde de ikke funnet presten Gyrid Gunnes, som her fikk full dekning av hvordan hun slår om seg med sin hjemmestrikkede teologi og sitt spenstige taleapparat, og som alltid etterlater tilhørerne destabilisert og frustrert – de som ikke klarer å gjennomskue hennes agenda: Hver prest – sitt evangelium! NRK hadde også fått inn biskop av Borg, Atle Sommerfeldt – for å balansere henne litt opp. Men, som vanlig – kunne vi ikke se organisten, som alltid sitter det oppe bak, hvor vi ikke ser ham: Organist Olav Rune Bastrup deltok pr. tlf.

Nå er jo organistene vant med å bli overkjørt av teologene. Det er simpelthen ikke vakkert å være vitne til fagarrogansen blant prestene. Så også denne dagen i NRK. En prest og en topputdannet kirkemusiker har omtrent like lange utdannelser. Organistene respekterer prestene. Men prestene respekterer ikke organistene. Jeg må si jeg er veldig lei av denne måten prestene overkjører organistene på. Veldig lei!

I begravelsen til mannen til en nær venninne, lot hun avspille en sang som en del av sin tale ved båren. Vi forstod alle at han hadde pleid å synge denne til henne. CD-spilleren holdt konsert-kvalitet på lyden, det hadde organisten sørget for, og selv om vi ble overrasket, syntes vi i ettertid dette var greit, som en del av talen. Ellers lå det en profesjonell og vakker kirkemusikalsk ramme om begravelsen.

Men, da Sveriges prins giftet seg med sin flicka från Värmland i et vakker sommerbryllup – i Slottskyrkan i Stockholm, og ble viet av den gamle, emeriterte erkebiskopen av Sverige, så ble hele den vakre bryllupsseremonien ødelagt av musikken. Enten hadde ikke brudeparet fått faglige kirkemusikalske råd, eller de hadde overkjørt de fagrådene om musikk de kanskje fikk. De satset på å ta med seg klinemusikken inn i kirken ved dette høve, den musikken man setter på når en ligger hjemme i sofaen og kliner. Hadde nå bare den mannlige vokalisten med sine el-instrumenter begrenset seg til ett innslag, kunne de vært tilgitt, men tre ganger stod han der og slikka mikrofonen! Hvor var de vidunderlige svenske korene? Hvor var det herlige orgelet? Og siden bruden var fra Värmland – hvorfor sang ikke et vidunderlig svensk kor – «När en gong ifrån Värmland jag tager mig en mø, så vet jag at aldrig jag det ångrar!» Og hvor var koret som burde ha sunget: «Den blomstertid nu kommer, med lyst ock glädje stor!» Og da de gikk ut, hva skjedde da? Jo, da slo Black Baptist Church of America inn med et av sine BIG BANGS! Og folk rocka seg ut av Slottskyrkan…..Noen hadde forsømt den musikalske oppdragelsen av den svenske prinsen, eller han ville tekkes en brud uten musikkoppdragelse.

Jeg glemmer aldri ansiktet til den gamle erkebiskopen som stod igjen oppe ved alteret og så etter dem. Jeg har aldri sett et ansikt så preget av tristesse. Det var ilt å se. Han tenkte nok – det er sørgelig at disse unge menneskene aldri kom seg ut av nattklubben igjen.

Glærum, 6.juli-2017

Dordi Skuggevik

PS til «Kler av seg Kristendommen»:

Dertil kommer at kristendomsundervisningen som har vært svært solid i den norske skolen, nå er sterkt svekket, et vakuum som den fristilte tidligere statskirken aldri vil kunne fylle igjen. De norske lærerne har vært solid utdannet for å undervise i kristendom. Nå er de erstattet med ad hoc opplegg med amatører. De langsiktige konsekvensene av dette forsøket med å oppdra barn i et livssynsmessig vakuum skal bli skjebnesvangert.

Kler av seg Kristendommen.

Korset på kirkegårdsporten på Kvernes skal vekk, står det å lese i Tidens Krav. Bårehuset på Bremsnes er allerede strippet for kristne symboler. Det er Jostein Seljehaug som rapporterer dette i en liten lesernotis.

Norge kler av seg Kristendommen i rasende fart. En må virkelig spørre seg hvor motoren i denne prosessen befinner seg. Dette har jeg virkelig lurt på en tid, og jeg er kommet til at det er norske media som driver denne prosessen. Norske media er nå i sterk grad bemannet med kristofober (et ord jeg er stolt av å ha oppfunnet!) – og de er ytterligere bemannet med islamofile venstrepopulister.  Det foregår en iskald usynliggjøring av Kristendommen med dette mannskapet i norske media. Resultatet er blitt en lammelse av kristne ytringer og livsytringer i det offentlige rom.

I 2024 kan vi feire 1000-årsjubileet for det kristne kongedømme i Norge, for da er det 1000 år siden Olav den Hellige knesatte det i Norges første grunnlov: Kristenretten, som var bygget på kunnskaper fra hans dannelsesopphold i Rouen i Normandie. Stortinget forsøkte å avlive det kristne kongedømme i Norge siste gang de mekket på Grunnloven av 1814, hvor Kristenretten fremdeles ligger som en blykjøl. Stortinget ville avskaffe kravet om at Kongen skal bekjenne seg til den evangelisk lutherske tro. Men, Kong Harald V som er 34 generasjon i rett linje fra Olav den Hellige, nedla veto. Dette Kongens veto ble grundig underkommunisert av kristofobene i norske media, men er likevel en realitet. Kongen forsvarte her grunnprinsippet i den norske Grunnloven: Det kristne kongedømme.

Den norske lutherske kirke har ikke vært godt nok forberedt på skismaet med staten. Det kunne skrives mye om det, dessverre. Det vi har sett, er at bedehusene er blitt solgt, og bedehusfolket har overtatt kirken. Kirkens sakrale rom er blitt et bedehus – et forsamlingshus, hvor man sitter i benkene og spiser «skoffkak’» og drikker kaffe mens skravla går og Gud gjemmer seg i veggene.

For et år siden var jeg tilstede på konfirmasjon i Tingvoll kirke, et kirkerom som har huset en høykirkelig kirkepraksis underlagt Nidaros bispedømme, helt til Møre bispedømme – «bedehusbispedømmet» ble opprettet, og Nordmøre måtte forlate Nidaros. Min fars familie har tilhørt Tingvoll kirke, og der har en nå sittet på familiens kirkelige begivenheter. Men på konfirmasjonen forrige vår – da kom ikke Gud. Tingvollgjeldingene fylte dette sitt 800 år gamle sakrale rom i kirken til siste plass, såpevasket og med nystrøkne bunadsskjorter og nyvasket hår – klare for å møte sin Gud, sammen med familiens vakre ungdom – men Gud kom ikke.

Tar vi Kristendommens siviliseringsprosjekt ut av Europas historiebok, så vil vi stå igjen med bare permene, men Kristendommen har aldri vært så forfulgt som nå. Midtøsten er blitt tømt for kristne i en ufattelig veldig fart, og utdrivelsen er skjedd fra eksternt hold. Hos oss skjer avhendingen av Kristendommen innenfra, og selvutslettelsen skjer slett ikke bare ved hjelp av humanetikernes militante og rasende angrep, men fra den Bøygen som gjemmer seg i norsk mediaverden.

Det er kommet en bestselger om kristendomsforfølgelsen som foregår akkurat NÅ: «Forfulgt. Den globale krigen mot kristne. Rapport fra fronten.»  av John L. Allen jr. Den kan kjøpes på nettbutikken til St.Olav bokhandel i Oslo.

Kristendommens kjerne er Kristi nye hovedbud: «Du skal elske din neste som deg selv». Uansett hvem som kommer til vårt land, så skal vi la dem bo i vårt telt, men vi skal ikke føle oss forpliktet til å overlate teltet til dem og selv sitte utenfor i natten. Vi skal ikke føle oss forpliktet til å rive korset av kirkegårdsportene våre. Vi skal ikke føle oss forpliktet til å fjerne kristne symboler fra kirkens bårehus. Hvis den norske stat ønsker sekulære bårehus og kirkegårder, sekulære navneseremonier, sekulære «konfirmasjoner», sekulære vielser, så må staten ta seg sammen og skaffe dette tilbudet og ikke lenger overlate det til sekten Humanetisk forbund. Stat og kommune må skaffe rom for disse prosedyrene på rådhuset eller dertil egnet sted, for nå er kirken skilt fra staten i Norge, og da kan ikke staten komme springende etter kirken og rive korsene av kristne kirkegårdsporter. Vi kan ikke ha slike hybridløsninger når staten og Den norske lutherske kirke nå har gjenomgått sitt skisma.

Kvernes kirkegård, hvor korset skal fjernes fra kirkegårdsporten – angår meg, for min tante, Else Skuggevik Angvik, falt ned kjellertrappen i Kvernes prestegård da hun bar sitt første barn. Hun var alene hjemme og lå død på kjellergulvet da hennes mann, prosten, kom hjem. De er derfor to som ligger i hennes grav på Kvernes. Jeg synes det er revolterende at korset skal fjernes fra kirkegårdsporten der! Skam  seg!

Glærum. 4.juli-2017

Dordi Skuggevik.

 

De e sommar!

Litago – kua mi,

no vi spring i skog og li.

Gaukjen gjel og trasten søng.

Her e alt idag vi trøng:

Du ska nappe grøne strå.

E ska plukke bera blå.

Bekkjin soilla. Vinden tyt.

Ikkje no før mer vi syt.

Kua mi – Litago,

det e sommar, sommar no!

Diktet her er skrevet av «Tante Borg» – Ingeborg Solem f. Glærum (1880-1962) Det er litt stille på bloggen nå, for «det e sommar», som Tante Borg skriver. Tante Borg var lillesøster av min morfar, og hun skrev dikt hele livet. Pr. 1.august skal jeg levere et manus med diktene hennes til forlaget Licentia, som gav ut min bok «Reisens Rom – Indokina 2011» . Hos Licentia får en være sin egen redaktør, ikke sloss med en person som kommer inn fra sidelinjen uten kunnskap om det du skriver om.

Det er stille på bloggen også fordi jeg nå er i siste fase med korrektur, og neste uke skal Henning Sommerro og jeg gå over de 30 tonene vi har berget etter Tante Borg, før noteskriveren i Trondheim tar over finpussen. Boka er lovet ferdig til 1.nov. til dem som har kjøpt boka på forhånd, for å skaffe penger til trykkingen. Så: pr. 1.nov. vil vi ha «Perler fra pappkassen» ferdig. Tittelen vil bli: «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» – etter hennes store signaturdikt med samme tittel. Boka vil være tilsalgs på www.haugenbok.no og kan ellers bestilles i bokhandelen din. Den kan også kjøpes hos meg. Bak i boka vil det være en lomme med en CD hvor jeg leser dialektdiktene – som en dokumentasjon på en dialekt som nå er i sterk endring. Dessuten vil mange ha problem med å lese dialekten fra det trykte tekstbildet.

Mens siste runde korrektur på tekster og melodier foregår nå, blir det jo litt stille på bloggen. Dessuten dukker det opp ikke planlagte oppdrag: «Skriftstyraren» for Nordmøre mållag sin årlige julebok «Du mitt Nordmøre» ringte og ville ha en artikkel om Reformasjonen – på nynorsk. Det ble et spennende oppdrag. Jeg har aldri skrevet noe sammenfattende om Reformasjonen. 5-6 A4-sider kom ut av PC og printer med en PAFF! Lovord kom fra «skriftstyrar» og fra et par kompiser som fikk lese teksten: «Engasjerende om et vanskelig tema». «Det var en glimrende artikkel. Må bli en skikkelig perle i juleheftet». Så: Om du ikke har kjøpt «Du mitt Nordmøre før, så kan du gjøre det dette året! Om ikke for annet – så for å ta en leseprøve på min egensindige nynorsk!

Å skrive er veldig spennende. En vet aldri hva hjernen har redigert i hop før det dukker opp på det hvite papiret. – Jeg må skrive, for å vite hva jeg mener, var det en som sa en gang. Og sånn er det. Bare prøv!

GOD SOMMAR!

Glærum, 2.juli-2017.

Hilsen Dordi

Gørr kjedelig NRK radio.

Jeg har i flere omganger klaget på tilbudet i NRK radio. skrevet til dem også, men det preller av – og arrogansen overfor lytterne vokser og vokser.

Jeg bor alene, og når kaffetrakteren settes på om morgenen, har jeg pleid å slå på radioen. Det gidder jeg ikke mer, men idag gjorde jeg det. På P2 var det en urgammel sketsj med Wesenlund. Den var ikke engang god. Det må være noe NRK-folkene fant i papirkurven sin. På P1 var det gamle Rose eller Juster. Uffsan. Klassisk: En utslitt Grieg som NRK har snurret og snurret til han er uttømt og dau. Slik var altså denne søndag morgen i NRK radio, søndag 25.juni 2017.

De andre kanalene er ikke plottet inn på min DAB.  NRK radio sprer møkka tynt rundt på alle kanalene sine, med ørten repriser til alle døgnets tider, og jeg orker ikke skru og skru for å høre om det finnes en flekk på det store kanalnettet som er hørverdig. Jeg føler meg mobbet av NRK radio. Jeg gidder ikke bli forbanna mer heller. Blir bare trøtt av elendigheten.

Glærum, 2.juni 2017.

Dordi Skuggevik