Kommentarer til filmen «Kongens Nei»

Etter krigen fikk mange land det travelt med å restaurere sitt selvbilde. Slik også i Norge. Historien ble sterkt retusjert. Myter ble støpt etter behov. Løgner vedtatt som sannhet. Så ble den offentlig vedtatte historiske versjonen drillet inn i nasjonens hoder – via skolebøker, presse etc. Da er det ikke lett å komme frem til sannheten i ettertid. Nå er det 76 år siden tyskerne okkuperte Norge, og vi er i en periode av historieskrivningen hvor mytene står for fall, og en neste generasjon historikere går til arkivene og nyskriver historien. Vi nærmer oss etterhvert sannheten. Men, de som fremdeles har interesse av å holde på mytene, driver frenetisk på med å befeste de gamle mytene i nye bøker som gis ut, filmer som spilles inn, intervjuer med gamle helter på dødsleiet. Så – hvor mange flere filmer skal vi ha om «Tungtvannsaksjonen» etc. før denne krampa gir seg, og vi kan være sikre på at vi har sannheten?

Filmen «Kongens Nei» inneholder både forsøk på å klamre seg til de gamle mytene, og samtidig forsøk på ny vinkling med nye sannheter. Etter å ha lest omtale og kritikker av filmen i 5 – 6 aviser, viser det seg at publikum ser hva de vil se i denne filmen. De som står fast i de gamle mytene, historiske fordreininger og direkte løgner om 1940, de kommer ut av kinoen og har fått sine gamle oppfatninger befestet. De som kom for å se om det var noe nytt, har funnet en del nytt som diskret er blitt smettet inn blant de gamle mytene. Som en sa: – De skulle nok til med å lage denne filmen etter boken med samme tittel, men så fant de ut under perioden med research, at boken stemmer ikke med virkeligheten. En annen sa: – Det som er ahistorisk er ikke verre enn at det er til å leve med.

Det er et anerkjent faktum at Kong Håkon var meget forfatningstro. Han ville aldri talt til Stortinget – selv ikke under denne kaotiske flukten. Det er også det forfatningsmessige og hans konge-ed som avholder ham fra å gå over til å være konge for en kuppregjering, uansett hvem lederen for denne regjeringen måtte være. Med en slik forfatningskunnskap og kunnskap om Grunnloven, visste Kong Håkon meget godt at Grunnlovens paragraf 11 avsatte både ham og regjeringen 7.desember 1940, fordi da hadde de vært 6 måneder utenfor rikets grenser. Hverken Kong Håkon eller regjeringen Nygaardsvold ble formelt gjeninnsatt, så de må ha levd ut et kontinuerlig statskupp resten av sin funksjonstid.

Den forfatningstro Kong Håkon var heller aldri alene med den tyske sendemann Bräuer. Utenriksminister Koht var tilstede. Det var Kongen = Kongen i statsråd, som sa nei, ikke Kong Håkon som person. Og dette «Nei» ble sagt i affekt av Koht – mer eller mindre sammen med regjeringen, allerede før panikkflukten fra Oslo. Et «Nei» som kostet mange norske liv. Men, kanoniseringen av Kong Håkon i det nasjonale mausoleum har pågått i 76 år nå, og da er det ikke så enkelt å ta fatt på en annen fremstilling. «Elverumsfullmakten» er en annen fiktiv og strategisk løgn. På grunn av Grunnlovens bestemmelser (paragraf 17 m.fl.) og logistikkproblemer ble den aldri vedtatt.

Dronning Maud får gjennomgå fordi hun holdt til i England med hestene sine, mer enn hun var på slottet i Oslo. Men, dronning Maud gjorde ikke noe annet enn det som var vanlig for overklassekvinner i England: overlot barnet til barnepiker og til kostskoler eller privatlærere. Det er etterhvert blitt kjent via lekkasjer fra den indre krets rundt Kong Håkon at han var en praktiserende homoseksuell. Det må derfor ha vært lite attraktivt for Dronning Maud å sitte om vinteren på et slott i Oslo, i et kaldt formalekteskap. Hun hadde gjort sin plikt: skaffet landet en kronprins. Han var barnebarn av Christian IX. Uansett om det var hun eller søsteren som hadde født ham, og uansett hvem som var faren, så var arvefølgen korrekt sikret via bestefar Kong Christian IX – i linjen fra Olav den Hellige.

Og skal vi nå drive med skittentøyvask, så kunne man i filmen gjerne tatt med den pikante scenen der utenriksminister Koht sitter på toget ut av Oslo med en av sine elskerinner på fanget, dog ikke den samme som han hadde tilbragt natten med….Men da ville det vel bli for mye Opera Buffa som ville ha avsporet linjen i historien, en historie som dessverre var en Opera Buffa, men Tragica.

Kanonene på Oscarsborg var av en type som trengte lang forberedelse før de kunne fyres av. Det var en annen mann enn kommandanten som på eget initiativ klargjorde kanonene så de kunne avfyres hvis ordren kom. Denne mannen var medlem av Nasjonal Samling, og er derfor skrevet ut av både historien og filmen.

Filmen som sådan er et flott filmarbeid, båret oppe av den meget dyktige danske skuespilleren som gestalter Kong Håkon, men – slutten gjør at filmen buklander rent dramaturgisk: nest siste og siste scene kjører den i grøfta. Vi har nesten inntil det kjedsommelige fått Kong Håkons begeistring for barn demonstrert – i forhold til barnebarna, så når han under et (overdrevent) bomberegn ved Nybergsund kryper bort til et neste tre og beskytter et enslig, gråtende barn med kroppen sin og trøster, da blir det for mye. Sentimentaliseringen blir for billig, og hans barnebegeistring devalueres. Nedtur for den dramatiske linjen. Så kommer sluttscenen hvor de tre generasjoner – konge, kronprins og arveprins, forenes etter at krigen er over. Det blir igjen et langt skritt videre ut i en sentimentalisering som kjører dramaet endelig i grøfta. Synd.

En annen plattitude man kunne spart seg, var å kjøre volumet opp i styrke ettersom Quisling talte på radioen. Billig triks. Patetisk.

La oss se frem til neste film: Nå tuller man med alt, med Gud, med kontrafaktisk vikinghistorie i NRK’s flate og vulgære humorstil m.m. Denne flukten fra Oslo må få det til å klø i fingrene til disse autoritetsstormerne på Marienlyst. En dag kommer nok komiutgaven av utenriksminister Kåt med følge på togtur. Grøss!

Glærum 10.okt. 2016

Dordi Skuggevik

By + Landkommune = Dumt

Leser i avisene at det foreslås å slå byer sammen med omliggende landkommuner. Unntatt der byen allerede har vokst seg inn i nærliggende landkommune, slik som for eksempel – Kristiansund og Frei, Bergen og Fana, er dette en ubegavet idé. Det skal ikke mye omløp til i hodet for å forstå at landkommunene vil ende opp som passifisert skattland for byen. Byen er erfaringsmessig bare i stand til å se så langt som til sin bygrense, selv om landkommuner som grenser inn til byen blir slått sammen med den. Landkommunene ender opp som ansiktsløse og identitetsløse distrikter, slik som folk i Kristiansund allerede kaller resten av Nordmøre: «Distriktet».

Passifiseringen av byens oppland blir det verste etter å ha blitt fusjonert med bykommunen. Når identiteten forsvinner sammen med lokalsamfunnsenheten, da forsvinner også dynamikken. Det blir dødt.

Her i Surnadal er vi allerede tre sammenslåtte kommuner, unntatt Ålvundfjord, som gikk til Sunndal. Den opprinnelige kommunen hvor det nye administrasjonssenteret blir liggende, blir dominerende, og de gamle kommunene som blir uten administrativt senter, må finne andre måter for å manifestere tilhørighet, identitet og tiltakslyst. Åskard tidligere kommune har satset på Sjøbruksmuseet i Bøfjorden og musikklivet i Åskard kirke. Stangvik har satset på Stangvikfestivalen. Todalen har Todalsdagene og Ålvundfjorden har Ålvundfjorddagene. Slik ser en et strev etter å holde på sin «stamme» i sammenslåingen. Men når hovedsenteret blir en bykommune, da vil en komme til å se den virkelige Døden i de landkommunene som blir underlagt bykommunen. For landkommunene blir UNDERLAGT, ikke sammenslått – i praksis. By og Land – går aldri hand i hand. Byen klarer aldri å legge av seg sin storebrorsarroganse, sin  nedlatenhet overfor opplandet sitt – og promenerer alltid sin Besserwissen og overlegenhetsfølelse.

Disse storkommunene som planlegges, vil ganske snart få sine underutvalg for de delene av kommunen som før var selvstendige kommuner, og da har vi endt opp med et nytt styringsnivå igjen, som fordrer store og nye utgifter.

Den forhastede nyinndelingen av kommune-Norge og fylkes-Norge som nå pågår, er ikke bare forhastet og virkelighetsfjern, men en kommende katastrofe for lokalt initiativ, dynamikk, tiltakslyst og trivsel. Katastrofen drives frem av politikere som ikke har greie på Norges topografi, som ikke har greie på lokal samfølelse og heller ikke tilhørighetens betydning.

Av alle dårlige idéer er idéen om landkommuners fusjon med by den aller dårligste. Det er direkte DUMT! Landkommuner – STÅ PÅ! STÅ IMOT!

Glærum 9.okt. 2016

Dordi Skuggevik

Holbergsuiten på orgel

Søndag morgen på P2 er en prøvelse for oss som bor alene, og som har bare radioen til selskap mens vi drunter i sengen før vi orker å stå opp. NRK-P2 kjører det ene foredraget etter det andre ned i hausen på oss – i hele 3 timer, før vi endelig får begi oss ut i musikken en stakket time mellom 10 og 11, og kan la egne tanker fly, ubundet av NRK’s verbalmani. (Jeg klarer ikke lenger å høre på «Alltid klassisk» hvor alle opplevelser ødelegges av disse trailerne NRK kjører inn i musikkopplevelsen på kryss og tvers.)

I dag, 2.okt. kl. 10.03 hørte jeg ikke innanonsering før et stort trøskverk av et orgel satte i gang med noe der instrumentet ikke fikk beina med seg. Det hørtes ut som om ei stor og rulten ku prøvde å delta i et veddeløp for grayhounds. Det tok noen sekunder før det gikk opp for meg at det var Holbergsuiten som ble maltraktert. Grieg skrev den for klaverets idiom. Overføringen til strykeorkester er vellykket, men dette var ikke vellykket. Men noe må vel NRK gjøre for å variere Holbergsuiten, tenkte jeg, for NRK har fått den og Grieg på hjernen i den grad at jeg begynner å bli kvalm bare jeg hører navnet Grieg nå. Men, Grieg er jo så gammel at NRK slipper vel å betale TONO, og ikke kan han stå opp av graven for å forsvare sine verker. Men, som før sagt: Grieg skjærer tenner i graven.

Stor ble min overraskelse da jeg hørte at det var Domorganist Nordstoga som spilte sin egen transkribering av Holbergsuiten for orgel. Man sa ikke hvilket orgel han spilte. Jeg går ut fra at det var det utmerkede orgelet i Oslo Domkirke, men det skulle en ikke tro når en hørte denne grauten, der orgelet ikke klarte å holde følge med intensjonene.

Undertegnede vil anbefale Domorganist Nordstoga å legge dette forøket på transkribering i bøtta, og heretter holde seg til skrevne verker som er skrevet for orgelets idiom. Nordstoga er en eminent organist, som disponerer Norges beste orgel, ifølge Gabriel Marghieri i Sacré Coeur de Montmartre. Nordstoga bør derfor holde seg til sin lest heretter. Især bør Grieg få hvile i fred i graven, for han var primært pianist!

Glærum 2.okt. 2016

Dordi Skuggevik

Time-out med Adresseavisen:

I nesten 40 år har jeg prøvd å ha et liv både i Surnadal og i Trondheim. I samme tidsrom har jeg vært en flittig leverandør til Adresseavisen av både leserbrev og kronikker, og ble beæret med å være en av flere leserbrevforfattere som Adresseavisen hedret med en profilering i Ukeadressa for kort tid siden. Jeg vil takke mine lesere for mange positive tilbakemeldinger opp gjennom årene, til og med blomster på døra. Men, nå er det slutt. For 2 uker siden overgikk Adresseavisen seg selv i trøndersk sjølskryt i den grad at jeg sa opp avisen. (17.sept.) Over lengre tid har avisens profil blitt flatere og flatere. Redaksjonen har bøtt på det med innkjøp av artikler fra andre aviser, men det «står tufse te». Jeg vet ikke om det har sammenheng med at avisen nå regjeres av et skjørteregime? Kvinnelig adm.dir. 3 av 4 redaktører er kvinner. Og – ikke minst: Avisen har ingen kulturredaktør.

Etterhvert er det blitt slitsomt med alt det trønderske sjølskrytet. Ikke noe i Trøndelag blir startet opp, uten at det skal bli «verdens beste» – «verdens største». Byen forvalter hovedkapitlet av Norges-historien. Byen er en universitetsby. Byen er Norges gamle erkesete. Byen er Norges eldste hovedstad – fra 1015. Men, det må ikke komme frem i spaltene, fordi det er ikke nok «folkelig». Jaja, Gløshaugen går an, for det er teknikk. Men humaniora på Dragvoll er en hvit flekk for Adresseavisen, for man må ikke stå frem som intellektuell eller akademisk – for da blir ikke avisens profil «folkelig» nok. Avisen heier faktisk frem destrueringen av Dragvoll og humaniora. Det kan bare legges ned, fjernes – og så kan restene av denne ubehagelige intellektualiteten, det som blir igjen av det – puttes inn i sprekkene på Gløshaugen og omegn, for humaniora skal bli støttefag for teknologene. Humaniora skal fratas sin berettigelse, sin «raison d’être».

Vulgærmobbingen på Sverresborg av Stiklestad får stadig spalteplass i Adresseavisen, og blir heiet frem, og det er det mest symptomatiske i Adresseavisens uheldige, forflatende utvikling. Avisen legger opp til en forsterkning av trøndernes karikatur av seg selv – ja, hauser dette opp.

Avisen var opprinnelig en Høyre-avis av høy klasse. Så ble den utmerkede Arbeideravisa i Trondheim nedlagt, og Adresseavisen skulle deretter dekke alt alene og tekkes alt folket. I dag er Adresseavisen til venstre for Arbeiderpartiet og langt over i SV-leiren, noe som den høye ansettelsesdelen av kvinner i ledelsen tilsier. Mange kvinner er nemlig SV uten å være klar over det.

Nå er min tid med Trondheim og Adresseavisen over. Det blir media i Møre og Romsdal heretter. Jeg skal jobbe for å holde Møre og Romsdal som frittstående fylke, så det ikke blir trøndersk skattland. Jeg skal jobbe for at Møre og Romsdal også får igjen det de hadde på 1500-tallet: Hitra, Frøya, Hemne, Snillfjord, Agdenes og ytre Fosen. Kort sagt: Kystlandet skal tilbake til kysten! (Rindal kan utvikle en Andorra-løsning, eller bli husmann under Trondheim.)

Takk og farvel da, Adresseavisen! Jeg er lei av å måtte sloss med redaktørene for å få inn mine inserater i avisen, så nå blogger jeg mine frie meninger: www.dordis.no

Nordmøre, 1.okt.2016

Dordi Skuggevik

 

1864 – 1940: Kong Christians Ja – Kong Håkons Nei

Om morgenen den 9. april 1940, red kong Christian av Danmark ut gjennom porten på Amalienborg slott på sin morgentur, som vanlig. Det eneste som var annerledes, var at vaktposten ved porten bar tysk uniform.

Samtidig var hans bror, Kong Håkon av Norge, på vill og uorganisert flukt – i stor panikk, sammen med kongefamilien, Storting og styringsverk. Han roper et hysterisk og uansvarlig NEI i kaoset – nei til at Norge skulle la seg fredelig okkupere, et nei som skulle komme til å koste mange norske liv og bombede byer – et nei med svært liten positiv innvirkning på krig/okkupasjon i Norge. I ettertid er det sådd tvil om hvem som uttalte dette NEI, hvem som sa hva – om hva.

Jeg har aldri forstått hvorfor situasjonen utviklet seg så forskjellig med de to kongsbrødrene i disse to ganske like naboland. Men, da jeg så programmet «Kunst i Skandinavia» (BBC) på NRK TV forleden, forstod jeg at Kong Christian av Danmark husket sin historie, men det gjorde ikke Kong Håkon.

BBC forklarer hvordan Danmark fra midten av 1800-tallet, på vei mot høyromantikken, ville «stå opp og stige», noe som viser seg i nasjonalistiske trekk i kunsten, både ved den store billedhogger Thorvaldsen, og ikke minst i maleriet «Mor Danmark» – den nordiske heroine med dansk flagg og ild i blikket. Danske drømmere ville bevæpne henne med sverd, og sende henne ut i krigen, sier den dyktige programlederen på BBC. Holdningen blant disse ambisiøse og virkelighetsfjerne politikerne og ditto monark i Danmark styrte mot katastrofen: 1864. Et militært svakt Danmark går ut mot den preussiske store og velorganiserte hærmakt som de ikke har noen sjanse mot. 8000 unge danske menn mellom 15 og 20 år ble slaktet ned på 2 timer, sier skuespilleren som blir intervjuet av BBC, og som spilte hovedrollen i filmen om dette tragiske drama om ambisiøs konge og virkelighetsfjerne styresmakter. Danmark oppførte seg som «Keiseren uten klær» sier programlederen. Han sier videre at Danmark ble et lite og ubetydelig land etter dette dramaet, og det skulle ta Danmark mange år å finne svaret på spørsmålet: Hvem er vi som nasjon? Drenert for store drømmer og planer, skulle det ta mange år for Danmark å finne sitt nye selvbilde – noe som viser seg tydelig i den triste blå-grå kunsten som dukker opp på lerretene, som nå dreide seg om inadvendthet, tristhet, hjerte og hjem. Fra 1900 og utover, sier programlederen på BBC, gjaldt det for Danmark å holde seg utenfor trøbbel, og holde sitt lille hus i orden.

Da forstod jeg det: Kong Christian husket 1864, det gjorde ikke hans bror Kong Håkon. Og hvordan opplevde Kong Håkon det å sitte ved sin brors båre i København domkirke da biskopen av København sa i sin tale:  «…..Og du, Kong Christian, som ikke forlod oss i nødens stund!»

For ikke å få samme knekk i selvbildet som Danmark fikk i 1864, har man i Norge omskrevet, glorifisert og forherliget historien om den hodeløse flukten til Konge, Storting og styringsverk den 9. april. Jeg tør nesten ikke gå og se denne filmen som er laget om «Kongens Nei» – for der slår de sikkert en skikkelig spiker i veggen for å henge opp det gamle bildet av denne ynkelige situasjonen, i et forsøk på å spikre versjonen fast for evig og alltid.

Da tyskerne hadde inntatt Norges hovedstad ved hjelp av et blæseorkester, måtte jo noen  gå ut på trappen og spørre hva tyskerne ville, så de ikke kom til tomt hus. Det ble Quisling, militært utdannet, tidligere forsvarsminister, og som var vant til store krisesituasjoner da han for Folkeforbundet arbeidet i kjølvannet av den russiske revolusjon, i de store hungersnøddistriktene. Han ble den store syndebukken fra 9. april som de dasker på enda. Men, vi skal huske på at det norske flagget vaiet enda over Stortinget mens Quisling holdt i roret disse første dagene. Flagget ble tysk da Administrasjonsrådet tok over. Administrasjonsrådets formann skulle senere dømme Quisling til døden, merkelig nok.

Norge ville kanskje fått en dansk løsning, om ikke Blücher var blitt senket – «for der ombord var alle hodene som skulle lede okkupasjonsprosessen i Norge,» sa min historielærer på realskolen. Han føyde til at i Tyskland ble en ny ledergruppe rasket sammen i all hast og sendt opp for å erstatte «hodene på Blücher». Det fikk leie følger for Norge, for da kom Terboven, sa han.

Men, de leieste følgene for Norge fikk «Kongens Nei» – som kom på toppen av den store grad av ubegavethet hos norske styresmakter som hadde forsømt forsvaret over lang tid, som ignorerte alle meldinger om hva som var i emning, og som rotet det hele til etter at Churchill trykket på avtrekkeren ved å minelegge seilingsleden for Kiruna-malmen i norske farvann, slik at den tyske flåten skjøt ut gjennom de danske bælter og besatte 2 land på 1 natt, forøvrig en militær bragd uten sidestykke i verdenshistorien. Det var ikke Quisling som fikk tyskerne til Norge, det var faktisk Churchill.

Jeg ble født 4.mai 1945, og er 71 år nå. Jeg vet ikke om jeg orker å utsette meg for det pinlige med at filmen «Kongens NEI» sannsynligvis er et forsøk på å spikre fast det norske folks ønskebilde som de har holdt fast på siden min fødsel = 71 år.

Glærum 26. september 2016

Dordi Skuggevik

Slaget ved Hastings i 1066: Samarbeidet Vilhelm Erobreren og Harald Hardråde?

I år er det 950 år siden Vilhelm Erobreren og hans normannere tok England i slaget ved Hastings, og normannerne styrte deretter England i 400 år. Det er nok mindre kjent at rett før slaget, tok Olav den Helliges halvbror, Harald Hardråde, York, noe som oppholdt den engelske kongen Harold Godwinsson, slik at Vilhelm og hans normannere kunne sette foten på engelsk jord, uforstyrret.

Harald Hardråde, konge av Norge fra 1046 til 1066, som da hadde tatt York, gikk den 25. september til fots fra skipene ved Stamford Bridge og opp til York for å sette freden. Han hadde bare en liten gruppe av sine menn med seg, og hadde lagt igjen ringbrynjen sin, Emma, på skipet, da han ble falt i ryggen og myrdet i bakhold av den engelske kongen Harold Godwinsson. En lite ærerik gjerning. Harald ble drept av en pil i halsen. Dette skjedde bare noen dager før normannernes landgang i Syd-England, og den engelske kongen hadde liten tid til å forflytte seg og sine menn i tide til sydkysten, hvor han så falt i slaget ved Hastings den 14. oktober.

Det er logisk at strategien for å ta England i 1066 var en knipetangsmanøver etablert i fellesskap av Vilhelm og Harald, fordi det er innlysende at Harald hadde arvet kontaktene med Normandie etter sin bror Olav Haraldson den Hellige, som hadde sitt dannelsesopphold i ved jarlehoffet i Rouen før han ble døpt i Notre Dame de Rouen i 1014. Det er forbløffende hvordan man på denne tiden kunne opprettholde kommunikasjonen over store avstander. Båndene mellom Harald Hardråde og Normandie blir også synliggjort av det faktum at Harald ikke anerkjente autoriteten til erkebispedømmet Bremen-Hamburg, men lot «sine» biskoper ordinere i Frankrike (Rouen) eller i England.

Når Harald tar York i 1066, er allerede Olavskirken i York 16 år, altså bygget i 1050, den første av Englands 30 Olavskirker. Harald er ikke hvem som helst nå. Bare 15 år gammel deltar han i slaget på Stiklestad hvor broren blir martyrisert, han overlever slaget, og blir oberst i keisergarden i Bysantz, hvor enkekeiserinnen tilbyr ham ekteskap. Men, han var allerede forlovet med Ellisiv, datter av storhertug Jaroslav av Novgorod. Ellisivs mor var den svenske prinsessen Ingegerd, som opprinnelig var forlovet med Olav den Hellige, men som ble gitt bort til Jaroslav av sin far, som gav halvsøsteren Astrid til Olav.

Det kan ikke ha vært andre enn Harald Hardråde og de nordiske soldatene i Væringgarden i Bysantz som fikk innrettet det første kapellet vi vet om som ble viet til Olav den Hellige – i 1033. Det må ha vært Harald som bragte med seg brorens sverd «Bæsing» som lå på alteret som Olavs relikvie.

Harald var en stor strateg: Han plyndret 60 muslimske byer i Middelhavet, og var en meget rik mann da han giftet seg med Ellisiv av Russland, og ble enekonge av Norge, etter at hans brorsønn, Magnus den Gode, døde i 1047. Harald var også konge av Danmark frem til 1064. Harald er en stor helt på Vesterhavsøyene: Island, Færøyene etc. Man kan se ham i glassmaleriene i kirkene og i offisielle viktige saler på øyene, fordi han reddet befolkningene fra hungersnød. Han sendte korn vestover, og tok med folk tilbake i skipene. Slik var han, da han angrep York i 1066, en høyt respektert konge. Hans niese, Ulvhild, datter av Olav den Hellige, var blitt hertuginne av Sachsen. Hun ble stammor til alle keiserlige og kongelige familier i Europa, unntatt kongefamiliene av Frankrike og Holland.

Pater Olav Müller skriver i sin lille bok om Olav den Hellige, at Olavs far var utro. Det er imidlertid ikke hele historien. Åsta, Olavs mor, hadde en svært vanskelig fødsel da han ble født. Hun lå til slutt på ryggen på gulvet, og man hadde gitt opp håpet om at hun skulle få ut barnet. Da tok Rane, senere Olavs fosterfar, og spente beltet sitt rundt magen hennes og dro til så gutten kom ut som et skudd! Men, hun blødde sterkt, og var sterkt ødelagt. Ektemannen trodde ikke hun kunne gjenoppta ekteskapet med ham, så da Olav var ett år, dro faren til Sverige for å fri til Sigrid Storråde. Men, det var en dame som hadde mye å hevne, for en gang fridde hun til Olav Tryggvason, og svaret hans var å slå henne i ansiktet med hansken sin. Hun var aktivt med i å legge opp råd da Olav Tryggvason ble overfalt og drept ved Svolder. Nå gikk hevnen videre på Olavs far: Hun tente på soveburet da han var gått til ro for natten, så han brant inne.

Men, Åsta var ikke ødelagt. Hun giftet seg med Norges rikeste mann, Sigurd Syr på Ringerike, og i 1015, da Olav kom hjem fra Frankrike og ble Norges konge, da fødte Åsta enda en kongesønn: Harald Hardråde.

Harald grunnla Oslo. Der lot han bygge en Notre Dame – en Vår Frue kirke. Også i Trondheim lot han bygge en Vår Frue, en Maria-kirke, der han ble begravet i 1066.

Jeg er temmelig sikker på at Harald Hardråde og Vilhelm, hertug av Normandie, sammen unnfanget strategien for å ta England i en knipetangsmanøver i 1066, selv om jeg aldri har hørt noen faghistoriker påpeke det, men jeg har tatt med klassen min 2 ganger til York og Stamford Bridge, og derfor studert dette avsnittet i historien ganske grundig. Klassen min sang ved messen i Olavskirken i York, for den er fremdeles en menighetskirke, og de besøkte Saint Olav School rett ved kirken. Vi bekranset den lille bautasteinen i Stamford Bridge hvor den norske kongen Harald Hardråde ble drept i bakhold av den engelske kongen. Og klassen sang Olavssekvensen:

LUX ILLUXIT LAETABUNDA

LUX ILLUTRIS

LUX IUCUNDA

LUX DIGNA PRÆCONIO

Post scriptum kan man stille seg 2 spørsmål:

  • Er det mulig at Vilhelm Erobreren hadde lovet det gamle norske jarledømmet York til Harald Hardråde som betaling for å bli med på å ta England? En del av planen?
  • Man kan også spørre seg: Hvis Harold av England hadde forhandlet med Harald, i stedet for å myrde ham, så kunne kanskje Harald ha skiftet mening, og gått med Englands konge mot hertugen av Normandie, og fremdeles fått York og Nortumbria, og kanskje hatt som baktanke selv å ta England? Han var en stor militær, en stor strateg, en mann som var i stand til alt – og hard på labben. Hvem vet? Han kom i alle fall ikke til England med andres beste for øye, det kan vi være sikker på.

OSLO FEIRER NOK IKKE SIN GRUNNLEGGERS 950 ÅR POST MORTEM

Glærum – September 2016

Dordi Skuggevik

Legestudenter uten pensum

Nå skal de gjøre det igjen: Fjerne pensum fra legestudiet. Dette var på trappene for en del år siden, og også den gangen raljerte undertegnede i Adresseavisen over det. For det blir for dumt! Forslaget faller på sin egen mangel på praktisk sans og enkel fornuft. Forrige gang falt det dumme forslaget for egen øks. Det håper jeg det gjør nå også. Legene skal liksom finne opp kruttet på nytt, hver gang det kommer en pasient til dem. Når en også vet at anatomi har vært et ikke eksisterende fag på sykepleieskolen i Trondheim, så kan det fort bli morsomt – rene revyen – når en kommer inn på akutten etter en bilulykke på tur til Trondheim:

Sykepleieren: Å Gud, hva er denne klumpen som henger ut?

Legen: Veit itj æ nei. Ska sjå på pæden min.

Sykepleieren: Pæden min er raskere enn din. Det ligne på et nyre.

Legen: Nyre? Ka gjør vi med det da?

Sykepleieren: Kast det. Hain greie sæ med ett sjø.

Legen: Trur vi kaste heile kjærringa æ.

Sykepleieren: Ja, legg a på likhuset, så tar vi en kaffepause.

(Se det fikk legen fordi han ikke kunne sin medisinske multiplikasjonstabell!)

Og så beretter artikkelen om hvordan de skal få helsepersonell til å legge fra seg personlige objekter som klokker og gifteringer når de går inn på avdelingen. Men, avisen tør ikke å skrive at det egentlige problemet er de muslimske helsearbeiderne som ikke vil legge av seg hidjaben de har gått i byen med, for ikke å snakke om den heldekkende kappen den muslimske legen har sopt fortauene i byen med før hun/han feier gulvene på avdelingen med den samme.

Allah er stor. I alle fall på sykehuset.

Glærum 17.sept.2016

Dordi Skuggevik

Pasient som heller vil dø hjemme.

Sikkerhetsrisiko: Niquab og burka

Heldekkende plagg som niquab og burka er en sikkerhetsrisiko, for inne i disse plaggene kan hvem som helst gjemme seg, og det er rikelig plass til bombebelter. Så enkelt er det. I disse terrortider MÅ regjeringen i alle land forby heldekkende teltplagg av denne typen.

Dekking av ansikt i en undervisningssituasjon hindrer kommunikasjonen mellom lærer og elever, og elever imellom. Det skal ikke så mye vett til å forstå at tildekking av ansikt på en skole ikke kan aksepteres.

Ingen forstår regjeringen Solbergs standpunkter i disse sakene. Det bør regjeringen ta til etterretning. Eller må vi ta den store «maskedagen»? Alle tar på seg maske en dag, så kan vi se hva det fører til…..?

Glærum 16.sept. 2016

Dordi Skuggevik

Paven: «Denne råskapen er satanisk!»

Til morgenmessen i kapellet Sanctae Marthae i Vatikanet i går morges, 14.sept. hadde Paven invitert en pilgrimsgruppe fra Rouen/Normandie med den nye erkebiskopen av Rouen i følget. På alteret stod det et foto av den myrdete gamle presten, Pater Jacques Hamel. Messen ble direkteoverført på Vatikanets Youtube-kanal.

«Denne råskapen er satanisk,» sa Paven i sin preken. «Å drepe i Guds navn er satanisk. Alle trossamfunn burde uttale at det å drepe i Guds navn, er satanisk,» sa han. Paven sa videre: «Pater Hamel identifiserte sin drapsmann ved å nevne ham ved hans rette navn: han ropte ved alteret – «Vas-t’en, Satan!» (= Vik fra meg, Satan!) – før hans to mordere skar strupen over på ham. Han fornektet ikke Kristus, og gav sitt liv på alteret. Han er den siste i en kjede av martyrer fra Kristi død på korset til i dag. I våre dager har vi flere Kristi martyrer enn i Kirkens første tid. Denne råskapen er satanisk!»

Glærum 15.sept. 2016

Konsentrat av Pavens preken:

Dordi Skuggevik

Kronikk: Olav den Hellige og Michel Tournier

Den franske forfatteren Michel Tournier døde i januar nå i 2016, 91 år gammel. Fra den gamle prestegården ute ved Versailles, som han gjorde til sitt livslange hjem, levde han et slags avstandsliv til livets gang i det intellektuelle Frankrike, men var likevel en svært sentral person. Hans absolutt franske foreldre var begge germanister i sitt akademiske liv, så etter å ha studert ved Sorbonne, dro deres sønn Michel til Tübingen og fortsatte studiene der. Den tyske filosofiske skolen er ikke akkurat kongruent med den franske, så derfor endte han i et slags mellomrom mellom Frankrikes og Tysklands åndsliv.

Han skrev om igjen gamle klassikere som omhandlet det ytre liv ved hovedpersonen(e), mens han skrev om deres indre liv. F.eks. skrev han boken om Robinson Crusoe om igjen. Nå dreide det seg ikke om Robinson Crusoes diverse praktiske oppfinnelser for å overleve, nei – han skildret Robinson Crusoes indre liv, som selvfølgelig er langt mer interessant. Undertegnede holdt sin prøveforelesning på fransk hovedfag på Dragvoll om Tourniers roman om de tre vise menn. Min medstudent, David fra Congo, skrev sin hovedoppgave om gjendiktningen av Robinson Crusoe.  Jeg ble senere oppfordret til å ta doktorgraden på Tourniers «Alvekongen» – en fortelling over temaet i Erlkönig – kjent fra Goethe og Schuberts dramatiske ballade: «Wer reitet so spät durch Nacht und Wind? Es ist der Vater mit seinem Kind!» Enda et par år limt til PC-en med tekstanalyse fristet ikke, men jeg kommer nok til å ta frem igjen og lese både «Alvekongen» og alle de andre bøkene av Tournier, som for meg kanskje er den største forfatteren i min tid.

10 år etter det grundige møtet med Tournier på Dragvoll, skrev jeg librettoen til oratoriet «Olav den Helliges dåp». Pater Arfinn Haram ble først forespurt, men han døde en uke senere. Pater Pollestad ville ha mer tid og penger enn vi hadde, så planene om et oratorium til 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Frankrike, ble oppgitt. Og oppgitt var jeg, den kvelden jeg la meg, og forstod at det ble ikke noe Olavsjubileum i Normandie. Et kvarter senere våknet jeg, hentet skrivesaker, satt i sengen og skrev Olavs åpningssolo på et kvarter, og har aldri endret et ord. Ved frokosten skrev jeg et tilsvar fra Sankta Sunniva. Begge deler ble sendt til komponist Sundlisæter, som hadde mast kraftig en stund om å få tekst. Jeg sa han kunne begynne, og at jeg nå dro til Tyrkia i tre uker på ferie. Der besøkte jeg både St.Nicholas i Myra og Marias hus i Efesos – og etter hver morgen å ha renset hjernen med Bachs engelske suite med Murray Perahia, skrev jeg, intenst og i desperasjon. Ved hjemkomsten lå teksten på minnepinne og ble sendt komponisten. – Du er den nye Petter Dass! skrev han. – Musikken kommer rett ut av teksten!

3 år senere spurte jeg meg selv hvor jeg hadde den krappe stilen fra. Jeg gikk rett bort til bokhylla og tok ut «Geisli» – det store islandske diktet som ble skrevet om Olav den Hellige, Solarkongen, Guds gnist (= Geisli) som tente Kristendommens lys i Norden, diktet som ble resitert foran de prominente personer da Nidaros ble gjort til erkesete. Under bevissthetsnivået gikk altså den krappe stilen inn i den nye teksten, med desperasjonen som driver Olav fra det gamle – inn i det nye.

Det skulle gå 4 år før det en dag slo meg at jeg stod i gjeld til Michel Tournier. Under bevissthetsnivået hadde Tournier bevirket at jeg gikk rett inn i den unge Olavs indre liv. Rett inn i hans indre dialog når han frontkolliderer med Kristus i de store kirkefestene i Notre Dame de Rouen – Julenatten, Påskenatten, Himmelfarten og ikke minst – Pinsebruset, og ekkoet fra fremtiden – hans Stiklestad.

Nå i ettertid, etter å ha tilkjent Tournier min gjeld til ham, forstår jeg også hvorfor Olav er «ute» nå, både i Olavsfestdagene, på Stiklestad – bortsett fra i spelet- enda, og også – til og med i ungdomsorganisasjonen for unge katolikker i Norge. – Nei, vi har ikke noe forhold til Olav den Hellige, sa formannen i Norges unge katolikker til meg i telefonen.

Olav dekkes i stadig sterkere grad til av støy – både konkret og i øverført betydning. Man har ganske enkelt forholdt seg til, og forholder seg til – det utvendige av Olav. Man har lenge forsømt å fordype seg i Olav innenfra. Derfor slo oratoriet «Olav den Helliges dåp» veldig inn i Frankrike, men ikke i Norge, for Frankrike er bearbeidet av folk som Tournier, mens norsk virkelighet er blitt mer og mer utvendiggjort. I Norge kommer dessuten det til, at venstresiden både på overflaten og under overflaten bedriver en meget merkelig og effektiv avkristning av vår kulturarv, slik at folk forstår ikke lenger at det moderne Norge er født i Frankrike.

De unge norske gymnasiastene i Bayeux og i Rouen hadde brukt teksten som studieobjekt. Verket egner seg for undervisning både i musikk, språk, historie og kristendom. De hadde skrevet en dialog mellom en ung jente av idag og Olav. Den fremførte de på fransk, foran en krevende forsamling, bl.a. erkebiskopen – i huset vis-à-vis vestveggen i Rouen-katedralen, før vi alle gikk inn til premièren på oratoriet som førte oss alle rett inn i Olavs indre dialog med seg selv, og det han møter i sitt store snupunkt i livet. Serberen sang Olav på nynorsk så det franske publikumet tok til tårene og reiste seg, alle 1200, i ovasjoner. Det ville de kanskje ikke gjøre i Nidarosdomen i dag.

Oratoriet er lagt ut på internet med original libretto og engelsk oversettelse parallelt:  http://goo.gl/DHUjyG

Kronikken er nektet inntatt i Adresseavisen, uten begrunnelse.

Glærum 2.sept.2016

Dordi Skuggevik