Overmannet av Facebook!

Uten los, uten kunnskap og uten bruksanvisning – begav jeg meg ut i FB etter å ha blitt parkert der av Den katolske kirken i Norge, noe jeg tidligere har beskrevet.

Her poppet det opp med hyggelige mennesker som jeg kunne bli FB-venn med. Noen kjente jeg, noen kjente jeg ikke. Skulle jeg klikke bare på dem jeg kjente? Det kunne jo være hyggelig å bli kjent med nye mennesker også! Jeg klikket i vei – klikket og klikket. Men, det ble jo aldri slutt på mennesker jeg kunne bli kjent med! Jeg sluttet med klikkingen, lukket PC-en, la meg på sofaen og stirret i taket – og lurte på hva jeg hadde gjort… Neste gang jeg åpnet e-posten min, var den invadert av masse mennesker som sendte hyggelige meldinger – alt fra en viftende hånd til hilsen og til lengre verbale innlegg. Og hva er «Messenger»? De ville snakke med meg der. Turde jeg det? Hva ville skje hvis jeg klikket der? – I alle dager! Hvordan skulle jeg kunne forholde meg til sååå mange?! Jeg måtte jo hilse, takke, skrive noe! Dagen ville ikke bli lang nok! Kanskje jeg ikke skulle ha klikket på så mange? –Latt det gå litt over tid?

Nå tror jeg at jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til FB: De som vil lese det jeg skriver, kan lese bloggen min: www.dordis.no   Og så leser jeg hva de skriver på FB. Jeg vil jo aldri få tid til å svare, kommentere, applaudere det så mange skriver, men det er kanskje ikke poenget med FB? Og etter en stund kan jeg kanskje gå ut igjen og lukke døren til FB? Går det an? Å gå ut igjen?

Det var en lei overraskelse at FB invaderer e-posten min. Det er direkte arbeidsomt. Jeg prøver å rydde i e-posten hver dag, slik at det bare er det som jeg MÅ ha der – som står der.

Når det er sagt, så ser jeg jo at jeg har savnet mennesker i mitt ensomme liv med bloggen, der jeg sitter og sender enveisuttalelser ut i eteren – uten å få noe svar. Jeg har jo alltid arbeidet med mennesker – både i skolen og i kulturlivet, og jeg liker mennesker av alle slag – også dem jeg er uenig med i mangt og mye. Jeg har jo vært en eneboer det meste av mitt liv, men det er vekslingen mellom det –  og det å være i en menneskemengde med mye futt-futt som gjør livet verdt å leve.

Alt dette for å si til alle mine nye FB-venner: Bli ikke såra og vonbrotne om dere ikke får svar og reaksjoner herfra på alt dere skriver. Jeg kommer til å lese det meste, men rekker ikke å gi tilbakemelding på alt. Her går nemlig tiden med til å bekjempe hybelkaninene , og nå også de nye leieboerne på tomta: jordrottene – eller vånd, som de også kalles. Jeg har enda ikke lært å legge inn bilder på FB, men når jeg får lært meg det, skal dere få foto av de nye leieboerne i hagen, hvis jeg får dem på skuddhold med kameraet. De har korte føtter og kort hale, sa Ingeborg Bu’n som så en som krysset veien. De har spist opp alle tulipanene som har blomstret i hagen i 45 år! Og plommetreet som gav 9 kg plommer i fjor, har bare løv og ingen blomster i år. Vånd-skade, stod det på Internet.

Jeg fattet mistanke da jeg så «staurhol» i plenen – noe jeg ikke har sett de 47 årene jeg har bodd her. Fra før har jeg oter under redskapsskuret i hagen. Den hadde to unger ifjor, én iår. Jeg tror vånden bodde på loftet sist vinter, i nordre, ytre hjørnet, for der var det noe som romsterte regelmessig – noe som var større enn mus. Teorien er at vånden må ha gått ned gjennom de to luftebalene på taket. De må nok få et gitter innlagt, men da kommer ikke linerla inn, den som har hekket der i alle år. Ja-ja. Krigen begynner nå mot vånden: Jeg har bestilt calsiumkarbid på nettet. Min bror båtsmannen (84), sier at i hvert hull skal jeg legge 2 ss med karbid, slå i 1 liter vann og skynde meg å legge en sten over hullet, så den giftige gassen går inn i gangene. Dere skal få høre hvordan det går… Selv fylte han rikelig bensin i ei grastorvbegrodd  steinrøys i hagen sin på Hadeland, lot bensinen sige nedover en stund – og så kastet han en fyrstikk ned i haugen samtidig med at han tok palinga i en faderlig fart. Hele haugen løfta seg. Ingen vånd spiste av hans poteter i åkeren etter dette, men det tok lang tid å få ordnet opp i krateret etterpå… Jeg kommer nok til å bruke bare karbid… 

Glærum, 8.juni – 2020.

Dordi Skuggevik

Tatt av Facebook:

Jeg er ikke blitt «Tatt av vinden» – men jeg er blitt tatt av Facebook, og det liker jeg dårlig!

I Påskeuken var jeg så desperat etter å komme meg inn på de strømmede messene fra St.Olav katolske domkirke i Oslo at jeg trykket på alle knappene som ble presentert for meg – og inn kom jeg. – Men: Jeg var også plutselig kommet inn på Facebook – for messen ble strømmet via Facebook.

Der satt jeg da, med skjegget i postkassa, uten å ha tenkt på Pavens skjegg i det heletatt. Jeg har i årevis vært helt bestemt på ikke å bli innlemmet i noen sosiale medier. Til det er jeg et for privat menneske.  Jeg har alltid tenkt med grøss på å bli eksponert for mange mennesker jeg ikke kjenner. Derfor opprettet jeg en blogg, hvor jeg publiserer mine kommentarer til Verdens gang. Der var det/er det – muligheter for kommentarer, men jeg sluttet å se på dem, for det kom berg av reklame, som utgav seg for å være kommentarer. Jeg tenkte at har folk bruk for å diskutere det jeg skriver på bloggen, så kan de gjøre det på sine sosiale medier. Det har de nå visst gjort og gjør, etter hva jeg hører.

Ikke lenge etter at jeg i vanvare og messehunger hadde kommet i klørne på Facebook, ble e-posten min oversvømmet av meldinger fra folk som ville være venner på Facebook. Jeg ble helt «attåbak» – som vi sier her på traktene. Dette var jo alle gamle kjente – og noen ukjente. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg ikke svarte dem, ville de bli såra og vonbrotne, tenkte jeg. Kanskje sinte også… Var det uhøflig å bare stryke dem når jeg renset opp e-post-kontoen, spurte jeg meg selv.

Det verste var at jeg kom meg ikke inn på Facebook-kontoen min. Men plutselig sørget Facebook for at jeg var inne. (Jeg føler meg overvåket av Big Brother i Skyen! –Æsj!) (Eller hvor han nå holder til.) Jeg fikk til og med til å legge inn signatur-bildet mitt da de ville ha et bilde. – Jeg fulgte med på ferden, og tenkte – at jeg kan alltids søke hjelp senere for å komme meg ut av nettet som Facebook har fanget meg i. Jeg føler meg fanget – bondefanget, sjanghaiet! Og det er ingen hyggelig følelse for meg som regjeres av en ubendig frihetstrang.

Etter en stund ble jeg presentert for en hel gjeng som ville bli venner. Med tanke på at en kan alltids snu – klikket jeg avgårde. En av dem jeg klikket på, kontaktet meg på mobilen og spurte om det virkelig var meg som hadde klikket ham inn som venn. Han lurte svært, fordi han kjenner til min motvilje mot å eksponere meg på sosiale medier. Vi klikket oss inn på ‘team’ og han tok over PC-en min. Han la inn mitt siste innlegg på bloggen min, dordis.no – og da så jeg at det innlegget passet overhodet ikke på en hyggelig snakke-kanal. Det ble helt god-dag-mann-økseskaft.  Men han hadde forlatt team-opplegget, så der står jo jeg på Facebook og snakker alvorlig om en sak som sikkert ikke interesserer noen av dem som fører en hyggelig sosiale-medier-samtale om barnebarn og de nære ting.

I mitt psykologi-pensum på Lærerskolen i Bergen (som de nå river ned, de idiotene!) – der stod det at et menneske har en viss begrenset kapasitet for antall personer de kan relatere seg til – nært. Altså: Det er begrenset hvor mange nære venner man har kapasitet til å ha. Det at jeg husker dette, har vært med på å stoppe meg fra å gå inn på sosiale medier. Jeg er derfor nesten skremt nå – når Facebook har satt klørne i meg. Jeg leter desperat etter døra for å komme ut igjen! Men, er jeg når først inne, må jeg kanskje bli der en stund, og finne ut hvorfor alle mennesker nå omgås i store flokker på sosiale medier. Er det kanskje oppløsningen av landsbyen/lokalsamfunnet som erstattes av sosiale medier?

Jeg har jo stått på en revyscene mange ganger og forholdt meg til et mangehodet publikum, men jeg ville ikke forstått meg på å snakket til hver enkelt etter tur. Heller ikke å ha et privat forhold til hver enkelt i salen.

Så må jeg tilstå at jeg har lurkikket på Facebook-en til en kompis i ganske lang tid. Han brukte en gang PC-en min til å gå inn på sin Facebook-konto. Siden kommer den opp både på PC-en min og på mobilen min. Jeg spiser frokost på sengen hver morgen – og så sjekker jeg sms-kontoen min og Verdens gang på Mobilen – Trollheimsporten, yr.no, ABC nyheter – og fordi jeg bor alene, er jeg selskapssyk – så jeg kikker innom kompisens Facebook-konto, enda jeg kjenner ikke hans venner personlig. Jeg har svart på hans konto et par ganger, med å si hvem jeg er som bruker hans konto – men det oppfatter ikke hans venner – de tror det er han, og han får den pepperen jeg skulle hatt. Det har ikke falt i god jord, for å si det sånn, så jeg forstår at jeg bør ha egen konto. Og det har Facebook nå sørget for. Jeg er ikke sikker på om jeg blir værende, for jeg føler meg overvåket. Jeg føler også at jeg kommer til å følge med på andres liv i altfor stor grad, mer enn det som er naturlig, mer enn jeg har kapasitet til – ifølge psykologiboka fra 60-tallet.

Akkja. Vi har jo hverken juletrefester eller grendasdanser eller basarer eller lokalbutikk lenger, så noen steder må vi vel møtes – for ikke å gå i frø. Ikke kan man gå på besøk til folk lenger heller, for vi aner ikke når de spiser og når de hviler lenger – kort sagt: det passer aldri at vi kommer på besøk – helt fysisk. Før visste vi at folk begynte å arbeide kl. 08. Kl. 12 spiste de middag, og så hvilte de middag. Kl. 13 tok arbeidet til igjen, etter en kaffekopp. Kl,17 var det nonsmat. De som hadde fjøs, gikk så i fjøset. Nå spiser folk i vårt land middag til de villeste tider, hvis de i det heletatt spiser middag. I Sør-Europa har folk fremdeles faste økter og faste måltider. Hvis man blir invitert hjem til folk der, er det enten til lunsj eller til middag. Når måltidet er ferdig, er besøket ferdig.

Facebook er kanskje løsningen… Vi får se. Jeg finner vel døren, hvis jeg vil ut igjen, selv om jeg ikke så den da jeg ble hanket inn av Big Brother, d.v.s. – Den katolske kirken i Norge – bevare-meg-vel!!!

Glærum, 5.juni – 2020

Dordi Skuggevik

Eksistensielle spørsmål og simpelt flertall i nasjonalforsamlinger:

Med simpelt flertall og partipolitisk ping-pong har Stortinget gått inn i våre dypeste eksistensielle spørsmål og mekket på det som Naturloven har bestemt fra tidenes morgen.

Det partipolitiske ping-pong-spillet har overridd det alvoret som man må nærme seg Naturloven med. I dette alvorlige eksistensielle feltet har partipolitisk taktikkeri vært viktigere enn å ta Naturloven på alvor. Flere politikere stemte mot egen overbevisning da «Bioteknologiloven» var oppe til en lettvint hastebehandling i Stortinget. Både Stortingets mangel på alvor i behandlingen av saken, og partipolitisk døgnflue-mentalitet blant stortingsrepresentantene burde avstedkomme en skikkelig oppvask i Stortinget og i samfunnet ellers.

Det er fristende å sitere en britisk komiker på 1960-tallet:

Ping-Pong! It’s an extraordinary game! I got the ball in my eye!

Jeg håper ballen spretter tilbake med full kraft og smeller i øyet på en hel del politiske døgnfluer på Stortinget! Måtte Naturloven treffe dem med full tyngde. Amen.

Glærum, 4.juni – 2020.

Dordi Skuggevik

«Driva» beklager bruk av retteprogram:

«Det aktuelle innlegget ditt ble kjørt gjennom retteprogrammet, da skjer det at det kommer a-endinger der du nok ikke bruker det. Vi beklager dette og lover å ikke gjøre det igjen.»

Det kom nok ikke bare a-endinger. «Dypeste» ble rettet til «djupeste» – og det var inkonsekvens i noen rettinger.

Men det er prinsippet i at et innlegg med full underskrift kjøres gjennom et retteprogram som er det alvorlige i det «Driva» har gjort. Det er direkte vold på et individs åndsverk. Det er vold på et individs uttrykksform i utøvelsen av språket. Det er vold mot identiteten til et individ. Språk er noe langt mer enn bare ordlisten. Ordlisten er bare skjelettet.

Til dette kommer at den som har utarbeidet retteprogrammet, gir inntrykk av å være ganske dilettantisk og ikke på høyden med oppdraget.

Den gangen det gikk opp for meg at språk er noe langt mer enn bare ordlisten, var en vårkveld på Montparnasse i Paris – i 1969. Jeg hadde avsluttet siste studiedag på språkskolen Alliance Franҫaise, og traff til å forlate skolen sammen med den læreren jeg hadde hatt mest på skolen. Vi gikk sammen mot Metroen. Han foreslo et avskjedsglass på hjørnecaféen ved Metro-stasjonen. Han fortalte at han egentlig var ungarer, og at han arbeidet med sin doktorgrad i lingvistikk/språkvitenskap.  Temaet var kroppsrytmen i språkutøvelsen, sa han.

Jeg satt på toget hjem og snakket til meg selv på de språkene jeg kunne, inklusive Surn’dals-dialekten. Å jo, jeg forstod straks at jeg skifter kroppsrytme når jeg f.eks. går fra det krappe franske språket over til å tale det flytende, bølgende engelske språket, for eksempel. De to språkene gir svært forskjellig kroppsrytme når de snakkes, og faktisk også når de leses. Fordi jeg har musikk som fag fra universitetet – sammen med 3 fremmedspråk, er jeg blitt svært oppmerksom – ikke bare på kroppsrytmen som skifter fra språk til språk som tales, men også på språket når det skrives.

Ordlisten er nødvendig som korrektiv for rettskrivningen, selvfølgelig, men jeg oppfatter den som veiledende, fordi språket er så mye mer enn dette skjelettet. Vokabularet er mye videre enn det man finner i ordlistene. Dertil kommer konteksten – i hvilken sammenheng ordet skal brukes. Men, dette er ikke så lett å ta inn over seg for de språklige fariseerne blant oss. Måtte han som gav oss språkene, tilgi dem deres misgjerninger. Amen.

Glærum, 3.Pinsedag – 2020.

Dordi Skuggevik

(Filolog og musikolog)

Driva invaderer språket mitt!

Av og til kikker jeg innom nettutgaven av Driva. Der lå innlegget mitt om «Gjøkloven» Stortinget nettopp vedtok. Jeg kikket for å se om de hadde redigert noe. Det hadde de ikke – men noen hadde gått inn i selve språket mitt og erstattet ord med andre ord – fra det jeg kaller SV-samnorsk-språket. Det var ganske tilfeldig og dilettantisk gjort, men språkets karakter var blitt skiplet.

Jeg fikk en sterk reaksjon – som om noen jeg møter på gaten går rett bort til meg og stikker hånden ned i underbuksa på meg. – For språkuttrykket til hver enkelt av oss, er en svært sterk del av vår identitet og personlighet. Det jeg opplevde fra Drivas side, var et direkte angrep på hvem jeg er, og det er SVÆRT ALVORLIG!

Jeg sendte en flammende mail til Driva, for det som gjør det hele enda mer alvorlig, er at Driva fortsatt har latt navnet mitt stå under teksten de har manipulert, uten å skrive under at språket er endret av redaksjonen. Selve språket! Jeg har forlangt at de skal beklage!

Tidens Krav begynte også for en tid tilbake å rette på språket mitt. Der var det  tydeligvis en gammel jomfrunalsk skolelærer med rød penn som ble betalt for å  skulle presse ordlisten sin inn i språket mitt, men uten at språket virket manipulert.  Jeg tok en lang pause med TK. Jeg sendte dem rett og slett ikke noen tekster på en lang stund. Beklaget gjorde de aldri.  Det blir en lang pause med Driva nå – for jeg er eitrende forbanna! – langt inn i vulkanen i meg!

Pinseaften, 30.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

Egoistenes dag: Gjøklov vedtatt av Stortinget.

Mens gjøken flyr rundt i skogen nå på våren, og legger sine egg i andres reir, har Stortinget vedtatt en gjøklov for mennesker: Egoistene blant oss kan nå skaffe seg barn på bekostning av den ufødtes menneskerettigheter, for slik å tilfredstille seg selv med å få barn som ikke er deres egne. Stort større egotripp er det vanskelig å promenere.  KO-KO!

Stortinget har idag hodeløst vedtatt at det klinisk skal kunne planlegges å skape   alenemødre, og at det skal kunne planlegges farløse barn – ja, foreldreløse barn. Stort styggere egoisme kan neppe utøves fra voksne på barns bekostning.

Jeg ble selv ufrivillig alenemor til en sønn som bare fikk møte sin far et par ganger. Jeg vet derfor hvilket stort savn det er for et barn – ikke å ha en far i livet. Jeg er derfor sterkt imot sæddonasjon også, der far forblir inkognito i mange år, kanskje alltid. Dessuten kan aldri en far reduseres til en sæddose. Jeg blir svært indignert på vegne av alle fedre – at de skal kunne reduseres til en sæddose. En far er noe langt mer, og er svært viktig for et barn, for et menneske. Like viktig som mor. Min sønn vet i alle fall hvem som er mor hans! Det blir det ikke alle som vet heretter.

Nå har jo mange menn sådd sin sæd for vær og vind opp gjennom tidene, uten tanke på barna de kan være far til. Og slik gjør menn stadig vekk. Trist, men sant.  Idag selger dessuten mange menn sin sæd hver gang de er i pengeknipe. Hvem er de? Det fikk vi se på TV forleden da en hel flokk med avkom hadde funnet hverandre og sin felles far via DNA-tjenesten på Internet. De troppet opp hos ham samtidig, og overrasket ham – den magre, utpinte junkien i den oppbanga campingvogna på California-kysten. Bare trist og tragisk.

KO-KO!

Det sitter mange hodeløse som driver egotripp på andres vegne mellom plexiglassveggene i Stortinget. Trist men sant. Måtte Coronaen ta hele bunten!

KO-KO!

Glærum, 26.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

Kiev: 1000 uavhentede surogati-spedbarn.

Omtrent på samme tid som bioteknologiloven ble forberedt for behandling i Stortinget, kom det en nyhet om uavhentede surogati-spedbarn i Ukraina. Nyheten gikk både på Dagsrevyen og senere på kvelden. Så ble det stille om denne forferdelige saken. Helt stille.

Vi kunne bli med kamera inn på en stor sal på et hotell i Kiev, og se flere lange rekker av firkantete kasser i glassklar plast der det lå et linnet spedbarn i hver kasse. Her linner de barna enda, så de lå der som små åmer. 100 spedbarn lå det på denne salen på dette hotellet. Det skrekkeligste var at det var så stille i rommet. Var spedbarna dopet?

På grunn av stengte grenser i Corona-situasjonen, kunne ikke de som hadde bestilt barna, komme inn i Ukraina for å hente dem. Det ble opplyst at forventede surogati-fødsler ganske snart ville bringe tallet uavhentede barn opp i 1000.

Skrekk og gru! Dette er altså en industriell produksjon av spedbarn som skaffer penger til folk i et fattig land som strever med å komme seg opp i en høyere levestandard. Hva får ikke hyperegoistiske voksne seg til å gjøre! Og hva gjør ikke folk for penger? Det ble opplyst at en kvinne får 500.000 kr. for å bære fram et innplantet befruktet egg som ikke er hennes eget. Jeg tror summen til mellommenn/sykehus var opplyst å være 120.000 kr.

Ukraina er et gammelt kristent land, men 70 år med betongkommunisme har ødelagt det kristne menneskesynet – og gitt befolkningen et materialistisk menneskesyn der mennesket bare er en kjøttklump. Vi trenger bare å se én episode av «Tore på sporet» for å skjønne hvilken forbrytelse som begås mot disse barna som er planlagt morløse og farløse.

De færreste av disse barna blir hentet av et par som har levert eget egg og egen sæd, der surogatibarnet får vokse opp med sine biologiske foreldre. Vi må regne med at mange enslige henter barn her, der det andre forelderet er planlagt å forbli ukjent for barnet, som barnet aldri får lære å kjenne. Vi må også regne med at pedofile skaffer seg barn de kan misbruke, gjennom å kjøpe egg og sæd og leie livmor. Det som er felles, er at det er en voldsom egoisme vi er vitne til. Og vi er vitne til et hodeløst verdenssamfunn som lar dette griseriet passere ukommentert, som ikke forstår at det er noe som heter den ufødtes menneskerettigheter.

Det som sjokkerte en norsk TV-seer i en neste runde, var at denne nyheten  umiddelbart ble en ikke-sak for NRK. Bioteknologilovens forberedelse for behandling i Stortinget ble også nærmest en ikke-sak, den som handler om våre dypeste eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg?

En stor tenker – filosof og teolog, klarte å si alt om dette svineriet med svært få ord: Ethvert barn har rett til å være resultatet av kjærlighetsakten mellom sin mor og sin far.

Hvem som sa og skrev dette?

Sankt Johannes Paul  II – Paven som rev Jernteppet.

Glærum, 26. mai – 2020.

Dordi Skuggevik

NRK avlyser Kristi Himmelfartsdag, og heier på Islam.

Noe av det vakreste som er skrevet innen norsk språk og norsk musikk, er skrevet til Kirkens bruk. Jeg hører derfor ofte på Den norske lutherske kirkes gudstjenester på radio og på TV – selv om jeg ble katolikk i 1984. Der er det flott orgelmusikk – som regel, og gode kor. Jeg bor langt fra nærmeste katolske kirke – og da tyr jeg til radiogudstjenesten hos protestantene – ofte.

Men – denne Kristi Himmelfartsdagen  – Helgetorsdagen, som den også kalles, som markerer at Gud som menneske vender tilbake til sin himmelske dimensjon – etter 33 år på jorden, denne Himmelfartsdagen var ikke observert i noen av NRK’s radio- eller TV-kanaler i år, bortsett fra et stille verbalt innsmett fra den etnisk norske damen: Dette var Dagsrevyen på Kristi Himmelfartsdag. Hennes kollega fra Afganistan så godmodig smilende ned på henne, for han vet hvem som vinner slaget om Norge – og det er ikke Kristus, men Islams trojanske hester, assistert av norske godfjotter.

Her satt altså alle disse gamle, gode mennesker i sitt isolat i sine hjem og på sykehjemmene i Norge, de som har pleid å slå på radiogudstjenesten i alle år –kl. 11 på søndagene – uten å finne noen overføring fra noen kirke i 2020. Disse menneskene har betalt sin lisens til NRK – trofast, i et par mannsaldre, og så opplever de dette. NRK får nå til overmål trukket inn lisensen via skattesystemet – slik at ingen kan si opp sitt forhold til NRK lenger – i protest ved å nekte lisens-innbetaling. Det ser ut som om NRK benytter seg av det, og kjører sitt løp som det behager dem.

Overrasket er jeg ikke, fordi NRK idag ser ut til å være bemannet av norske nyhedninger og muslimer. Nå er det RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN! over hele fjøla. Plutselig er de to fra Irak og Afganistan – som ofte står ved siden av hverandre og leser opp nyhetene i Dagsrevyen, kommet ut av Islam-skapet og kaster seg begeistret inn i bebudelsen om at vi ikke-muslimer i Norge skal få være med på den store festen som de skal ha – der det ellers om årene har pleid å være en magnum russefest. Vi andre er sååå velkomne atte!

Jeg forstår godt de er glade og begeistret, for som Islams trojanske hester i Norge, må det være helt vanvittig fantastisk – at Norge kaster Kristendommen sin i søpla etter 1000 år, og hyller Islam – i sitt riksmedium. For en lett seier! Islams tilhengere i Norge kan sikkert ikke tro det – at det skulle gå så lett – at Norge skulle være så fullt av kunnskapsløse godfjotter som rydder vei for Islam.

Og jommen sa jeg faste: muslimene stapper i seg mat hele natten – og så faster de om dagen. Det er faste det!

Vet de norske nyhedningene i NRK når den kristne fasten før jul begynner? Vet de når den kristne fasten før Påske begynner?  Det vet de neppe. RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN!

Jeg vet hvilket ord som rimer på Ramadan, men jeg skal ikke skrive det. Jeg skal heller igjen bekjentgjøre mitt slagord:

BEFRI  MUSLIMENE  FRA  ISLAM!

For Islam – selve ordet, betyr underkastelse. Islam ble i sin tid oppfunnet av Muhammed – som et ideologisk, demagogisk våpen for å underlegge seg Den arabiske halvøy 622 år etter Kristi fødsel. Islam er IKKE en religion – Islam er en menneskeundertrykkende, politisk, totalitær ideologi på linje med Fascismen, Nazismen og Kommunismen. Så:

BEFRI  MUSLIMENE FRA  ISLAM! Les deg opp på Islam og gå i nærdialog med Islam-tilhengerne du møter. Det er ikke lett, fordi den menige muslim har ikke lest Koranen, han vet ikke hva Islam er, for Islam i deres nærmiljø er det som den lokale imamen sier er Islam. Islam har nemlig ingen læreautoritet. Islam har ingen «Pave».

Det er synd på dem som er født inn i denne forferdelige ideologien, og nå går NRK i spissen for å forføre etnisk norske godfjotter til å tro at Islam er festlige saker.

Vet NRK hva Pinse er? Den kommer 50 dager etter Påske – og 10 dager etter Kristi Himmelfart. Den kommer neste helg! Her på Nordmøre og nordover Helgelandskysten brenner vi Pinsebål på Pinseaften. Har NRK hørt om det før? Kanskje de kunne lage et program, om det? Nei – her blir det nok bare RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN! – for Faen!

Glærum, 22.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

Quislings valgtale for Bondepartiet i Stangvik 3. Påskedag 1933: Hvem har foto?

Jeg har ikke visst før ganske nettopp, nå våren 2020, at 1000 mennesker kom til Bondehuset i Stangvik 18.april 1933 for å høre den nettopp avgåtte forsvarsministeren Vidkun Quisling tale. 4-500 klarte å presse seg inn i Bondehuset, resten forlangte at han skulle komme tilbake til Bondehuset etter matpausen – og tale til dem også. Det gjorde han. Noen hadde reist ned gjennom veiløse daler i teleløsninga, helt fra Trondheim.

Jeg har ikke forstått før nå at det var dette møtet mor snakket om, da hun sa at hun hadde sittet bak Quisling på et møte – som jeg har trodd foregikk på Nordmøre folkehøgskule i Surnadal. Hun sa at han snudde seg, blikkene deres møttes, og det gjorde slikt inntrykk på henne at hun «vart så rar e kroppa», sa hun. Han må ha hatt en sterk aura. Vi skal huske på at dette foregikk før Nasjonal Samling ble stiftet. Det ble stiftet etter møtet i Stangvik, den 13.mai – med offisiell stiftingsdato 17.mai – 1933, altså én måned etter møtet i Stangvik. Når Quisling taler i Bondehuset i Stangvik – er det altså 6 uker etter at han er avgått som forsvarsminister, og en liten måned før Nasjonal Samling stiftes. Neste Stortingsvalg ble holdt 18.oktober dette året.

Quisling gikk av som forsvarsminister i Bondepartiregjeringen til Hundseid – 3.mars 1933. Den hadde da sittet i siden 14.mars 1932 etter at statsminister Kolstad døde. I overgangen der var sunndalingen Nils Trædal,– fungerende statsminister og utenriksminister. Trædal var kirke- og undervisningsminister i Hundseidregjeringen. Han var O.K.Skuggevik, nestformann i Bondelaget, sin gamle elev fra Amtskolen på Nordmøre. Da O.K.Skuggevik gikk av som nestformann i Bondelaget i 1934, overtok Nils Trædal etter ham. Det stod om Trædal – eller Fredrik Bruseth (Gullkongen), går det fram av et brev fra O.K.Skuggevik til formannen i Bondelaget – Mellbye. Vi må kunne anta at på møtet i Stangvik, var både Nils Trædal, O.K.Skuggevik og Fredrik Bruseth tilstede. Matpausen foregikk ganske sikkert på Rønnå – hos «Gullkongen». På møtet i Stangvik finner vi derfor en sentral norsk maktelite denne 3.Påskedagen 1933.

At Vidkun Quisling var på valgkampanje-turné for Bondepartiet, før høstens Stortingsvalg, selv om Nasjonal Samling ble stiftet en måned etter Stangvik-møtet, ser ut til å være tilfelle – fordi at Quisling talte for 5.000 mennesker på Bondemøtet på Ree i Stjørdal 17.juli 1932. Da dreide det seg desidert om Bondepartiet. Det ble rapportert om «orkanaktig bifall» og 3 x 3 Hurra! som avslutning. Folk kom til Stjørdal både fra Møre og fra Helgeland, ble det rapportert.

Jeg har faktisk ikke visst før nå i 2020 at Vidkun Quisling trakk så store mengder folk – i regi av Bondepartiet, rett før Nasjonal Samling ble stiftet. Når Stortinget skal velges 18.oktober 1933, stiller Nasjonal Samling felles liste med Bondepartiet i Aust-Agder, der O.K.Skuggevik kom fra. Nils Trædal går hardt på for å få sikker plass på listen for Nasjonal Samling i Møre og Romsdal. Får han ikke 2.plass, kan det være det samme for ham. Han er ikke fornøyd med 3.plass. Dette skriver O.K.Skuggevik om i brev til Fredrik Bruseth – en annen gammel elev fra Amtskolen. Brevet har jeg nettopp fått kopi av. Dette var en stor overraskelse, siden Nils Trædal tydeligvis gikk fri for NS-anklager etter krigen, da han som parlamentarisk leder for Bondepartiet varslet riksrettsak mot regjeringen Nygaardvold, men falt ut av et vindu og døde natten før han skulle fremme riksrettsaken i Stortinget. Mange har regnet med at dette var defenestrering – likvidering ved å kaste noen ut av et vindu – noe som kommunistene i Øst-Europa lenge var spesialister på, men Johan J. Jacobsen har nok bevist at Trædal ble svimmel og uvel på vei hjem, satte seg i en vinduskarm – må ha besvimt, og falt mot et åpent vindu.

Vi har ikke fått så mange blikk på Vidkun Quisling i tiden før verdenskrigens og okkupasjonens seierherrer gikk i gang med å skape ham i sitt bilde, det er derfor svært interessant å få innsikt i hva som skjedde her i vårt nærområde – at han trakk så store og så begeistrede folkemengder tidlig på 30-tallet, enda han var politiker i Bondepartiets regi. Det går jo flere linjer fra Landmannforbundet, Fedrelandslaget, Bondelaget, Bondepartiet og frem til Nasjonal Samling. Hvor Nasjonal Samling oppstår og bryter ut som eget parti – det er det ikke så lett å se. Etterhvert ser det ut som det er min farfar O.K.Skuggevik som begynte å ivre for en folkebevegelse nasjonal samling – med små forbokstaver, men han mente aldri at det skulle bli noe politisk parti med store forbokstaver. Han meldte seg heller aldri inn, men mange av hans elever ved Nordmøre Amtskole – de ble medlemmer, især var det mange i Stangvik, der han først begynte som Amtskolelærer i 1888. De idag som kaller disse menneskene nazister – de har ikke forstått hvem de var. Men de ble kuppet av Det norske nasjonalsosialistiske arbeiderparti.

Ved Stortingsvalget 18. oktober1933 fik Nasjonal Samling 2,2 %. Folk fra de store folkemøtene i Bondelagets og Bondepartiets regi i 1932 og i 1933 fant det nok tryggest å holde seg til det kjente, og ikke kaste seg ut i politiske forsøksopplegg, selv om Vidkun Quisling trakk utrolig store folkemengder til sine taler og foredrag. Det som trakk, var nok hans skildringer av hans egenopplevde erfaringer med elendigheten som fulgte i kjølvannet av Bolsjevikenes revolusjon og fremmarsj – kombinert med advarselen om hvor elendig det stod til med den norske forsvarsevnen. Folk var svært engstelige for Bolsjevismen og hva deres nye Sovjetrepublikk  kunne finne på overfor Norge og Europa.

Men – dagens spørsmål: Har noen i Drivas lesekrets foto fra dette stormøtet i Stangvik?

Glærum, 21.mai/Kristi Himmelfartsdag – 2020.

Dordi Skuggevik

Hva Surnadalsrevyen har betydd for meg.

Det skrives nå bok om Surnadalsrevyen. Jeg leverte i forgårs et innspill til boken, der jeg – som en av de aktive, forteller om hva revyen har betydd for meg på det personlige plan. Etter samtale med Styrkår Brørs igår, forstod jeg at denne teksten ikke passer med konseptet han har arbeidet frem – sammen med flere andre. Vi ble enige om at jeg publiserer denne teksten på bloggen min, og så får de putte utdrag av teksten inn der det passer – som de vil. Men her er i alle fall teksten, og den kan kanskje fungere som en appetittvekker for boken som kommer:

Da jeg kom hjem etter 6 år hjemmefra – i 1967, hadde jeg ingen omgangskrets, fordi hele den delen av ungdomstiden da en skaffer seg livslange vennskap, var blitt tilbragt andre steder. Jeg var 22 år da.

Om høsten ble jeg dratt med i arbeidet med å sette opp en neste revy i Bygdeungdomslagets regi. Det skulle komme til å bli flere. Når vi fra revygjengen treffes her og der i landskaper og aktiviteter senere i livet, har vi en historie sammen, opplevelser som ingen kan ta fra oss, opplevelser som hever seg over alle andre forhold. Det oppstår en nærhet som overgår vanlige vennskap – og til og med familieforhold, tør jeg si.

Mange slags folk og mange slags talenter må til for å få en revy opp å stå: tekstforfattere, komponister, musikere, skuespillere, sangere, dansere, kostymeskreddere, sufflører, sminkører, kulissemakere, scenearbeidere, plakattegnere, programforfattere, koordinatorer, billettører, renholdere, PR-folk, økonomer, iscenesetter…m.m. Noen vil jeg si litt om:

Vi hadde den 100% pålitelige kapellmester Trond Larsen som styrte musikken fra pianoet. Så kom Henning Sommerro en periode. Gjennom arbeidet med Surnadalsrevyen – både som komponist og kapellmester, utviklet han seg her til teaterkomponist for de store scener. Da vi kostet på oss proff iscenesetter fra Teateret Vårt i Molde – oppdaget de Henning, og hanket ham inn. Henning hadde og har – en utrolig evne til å omsette essensen av en tekst – i musikk. Jeg glemmer aldri hans «Glade jul på vrangen» på Trøndelag Teater der Agnes i «Brand» begræder sitt døde barn. Det klirret i istappene i det kalde ekteskapet, for å si det sånn.

Iscenesetter Styrkår Brørs beundret jeg for hans langmodighet og store tålmodighet. Han gav seg aldri før det hele var sydd sammen. Av ham lærte jeg: Gi aldri opp!

Men det var det teatrale kammerspillet med Øyvind Holte som ble den store opplevelsen. Vi ble etablert som et aldrende gjennomgangspar i flere revyer. Ingen visste hvor mye og hvor detaljert Øyvind arbeidet med å forberede rollefiguren sin. Jeg visste det. Når han plutselig begynte å improvisere ut over manus, og ut over det som var innstudert, måtte medspiller være obs! For publikum så det lett og elegant ut – og de trodde han kom på det i farten, men det var meget forberedt. På den som spilte innpå ham, kom det alltid som en overraskelse, og en måtte hele tiden være på alerten for hva som ville skje i neste sekund. Han var en gentleman. Han kunne f.eks. si: – Er det greit at jeg spiller på din størrelse og tyngde? Jeg sa alltid ja, fordi jeg visste at han beregnet akkurat hvor grensen gikk. Samtidig med at medspiller måtte følge med på hva han sa og gjorde – hvert sekund på scenen, måtte antenner være rettet mot publikum, og balansere det hele opp mot publikums åndedrett, kan en faktisk si. Når publikum begynte å holde pusten – da måtte en ikke trå feil, hvis det store latterbrølet skulle utløses og velte som en brottsjø opp på scenen.

Øyvind kunne jo si noe rett før teppet gikk opp, slik at medspiller falt helt av pinnen idet alt skulle skje. I første revyen spilte vi et legendarisk aldrende ektepar som skulle søke om «barneløyve» – tillatelse til å sette barn til verden. Holger Skei var den ubetalelige byråkraten. Men i andre revyen – etterjulsvinteren 1971, var det enda ikke blitt noe barn, og Anders Storsvingen får kjeft av kjerringa si – Beret Storsvingen, fødd Breiskaret – der de ligger i skuvsenga. Rett før teppet går opp, sier Eivind: «Nu bruker også jeg SABA, sjer’du – traktorrevahol sjø!» Jeg holdt på å klappe sammen, for jeg hadde et hemmelig barn i magen. Litt av et par som lå der! Ingen visste enda at jeg ventet barn – uten å være gift, bare barnefaren som satt på første benk på premièren visste det. Øyvind visste heller ikke om mitt hemmelige svangerskap. Det ble mitt livs kraftprøve – å gjennomføre. Latteren fra publikum slo opp fra salens mørke. Der lærte jeg konsentrasjon og utviklet gjennomføringsevne.

Jeg har vel foreslått Øyvind Holte et par ganger for Klevaprisen, men komiteen har nok ikke forstått hva jeg snakker om. Om Tore Sæter Tørvåillå var den mest elegante av oss i sitt uttrykk, så er det ingen som slår Øyvind Holte som den største skuespilleren av oss!

Ingen tror vel at jeg var sterkt plaget av sjenanse og eksponeringsskrekk i oppveksten, men det var jeg. Det var derfor et voldsomt personlig gjennombrudd for meg å stå alene fremme på en scenekant og synge en revyvise alene – mens en hele tiden må balansere det hele opp mot «publikums åndedrett» og føle publikum på tennene. Det gjorde meg faktisk til en bedre lærer.

Etter første revyen, bar det til Paris med meg et år – som au-pair. Det skulle vise seg at husherren var en ledende iscenesetter innen fransk teater, en av de store fornyerne av fransk teater etter andre verdenskrig. Det året jeg var i familien fikk Georges Vitaly Frankrikes fremste teaterpris for produksjonen den høsten, og ble sendt på offisiell turné i USA. Svært ofte var det teatermedarbeidere til arbeidslunsj i huset. Jeg måtte både servere og spise med dem. Jeg lærte å tygge biffen fort – for å si det sånn. Dessuten anla jeg en «glättig min’» og prøvde å se intelligent ut selv når samtalen gikk rett gjennom håret på meg. Madame var skuespillerinne. De hadde sitt eget teater rett ned for Place Pigalle, og takket være erfaringene fra Surnadalsrevyen, forstod jeg hva det dreide seg om, fordi jeg visste hvordan det er å stå på en scene og forholde seg til et publikum – som puster med deg. Puster ikke publikum med deg – går det nemlig rett i dass! Teaterparet ble helt paff, da jeg vel 30 år senere skrev hovedoppgave på universitetet i Trondheim om stykket de satte opp på etterjulsvinteren det året.

Så Surnadalsrevyen førte helt til hovedfag i fransk teater!

Til slutt vil jeg nevne Brit Biermann – som het Eide mens hun bodde i Surnadal. Hun kréerte de flotteste kostymer og plakater. Hun tok et par mål i tillegg til høyden som hun spurte deg om – og kom tilbake med kostymer som passet perfekt. Da jeg bodde i Trondheim 1999 – 2007 sydde Brit flere fine antrekk til meg. Og hennes siste teaterkostyme-kréasjon som jeg hadde noe med, var da hun sydde antrekket til han som sang «Islendingen» i Olavsoratoriet i 2014! Stod helt i stil med Bayeux-teppet fra 1066! Hun sender stadig hjemmelagete julekort og er fremdeles en fresig dame med humor og replikk, selv om hun har passert de 80. Siste gang jeg så hennes kostymer til Surnadalsrevyen, lå de i en sammentvinnet haug i en krok i et rom ved gymsalen/festsalen på Nordmøre Folkehøgskule. Det var et sørgelig skue. Men, på NRK TV er det mulig å fremkalle et innslag der Brit Holte, Paula Ranes og jeg er ‘duduakor’ til revyvisen «Norsktoppen» og hvor vi er kledd i Brits utrolig elegante kostymer.

Hvis noen husker bildet fra historieboken, der Bismarck i hvit kürasér-uniform står midt på gulvet i Speilsalen i Versailles og utroper Wilhelm I til keiser av Tyskland, så vil dere også ha sett at også ved siden av keiseren, står det en kürasér i hvit uniform, med dragen sabel. Det er Brits farfar! Han deltok i – og overlevde 3 av de 4 krigene som er ihukommet på Die Siegesseule/Seierssøylen som står på prosesjonsgaten vest for Brandenburger Tor i Berlin. 60 år gammel kom han til Trondheim og stiftet sin familie nr. 2 og ble farfar til Brit! Hun har bildet i stort format på veggen! Han deltok i utbyggingen av kraftverket i Glomfjord! (Historien er for god til å utelates!)

Ellers var jo revyen en stor inntektskilde for driften av Surnadal Bygdeungdomslag. Og alle i Bygdeungdomslaget – av dem som ville, fant en plass i revyoppsetningene, fordi oppgavene var så varierte. Jeg syntes det var meget betenkelig at teaterdelen ble tatt ut av Bygdeungdomslaget. Det gikk heller ikke bra: Surnadal Bygdeungdomslag forsvant – mens teaterlaget «Svarraberje’» ser ut til å ha mistet grunnfjellet som skal bære resten av konstruksjonen. Det ene er avhengig av det andre.

Både å skrive tekster og å spille dem ut på scenen foran et publikum har gitt meg «et tredje øye» – når det gjelder å se verden omkring meg, fordi teateret, og især revyteateret, er «et tredje øye». Det har også i svært sterk grad influert på  hvordan jeg skriver. Revyen er i sin egenart et korrektiv til det som skjer i et samfunn. Derfor er den også så viktig. Når det gjøres skikkelig, skal det gjøres med kjærlighet. Om enn blikket på samfunn og personer kan være skarpt, skal det ikke ødelegge folk. Folk skal ikke drites ut. Revyen har Narrens rolle. Den skal være et speil der noen har godt av å se seg selv – som et korrektiv. Og det skader ikke å le – for noen av partene! Revy erstatter depresjonsmedisiner for både dem i salen og dem på scenen og dem bak scenen!

Hilsen og takk til alle fantastiske mennesker jeg traff i Surnadalsrevyen! Spesielt til Styrkår Brørs som fikk meg til å gjøre ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre her i verden!

1000 TAKK!

Glærum, 20.mai – 2020

Dordi Skuggevik

Ridder av den franske kulturorden Artes et Lettres siden 1999.