Joshua French: Jeg gjorde noe.

Fredag 17.2.17. skriver Jostein Seljehaug i Kristiansund-avisen Tidens Krav at noe må gjøres for Joshua French, som går til grunne i fengselet i Kongo. Jeg gjorde noe: Jeg ringte til hans mor og sa at jeg visste veldig godt hvordan hun hadde det, for jeg gikk 18 morgener gjennom 3 kontrollposter i fengselet i Sihanoukville i Cambodia – for å besøke min sønn. Jeg rådet henne til å gjøre det samme som jeg fikk råd om fra fransk-vietnamesiske venner i Paris: søke hjelp hos den franske fremmedmisjonen. De hjalp oss gjennom den katolske sognepresten i Sihanoukville. Han er knyttet til fremmedmisjonen. Jeg sa også til henne at første morgenen jeg traff min sønn i fengselet, fikk jeg en gave av ham: boken «Et mord i Kongo» – av Morten A. Strøksnes. «Det er et hull i boken,» sa jeg til henne, « – der leseren selv må trekke slutningen, nemlig det faktum at skuddet må ha kommet fra skogen, hvor det hele tiden foregår en utstrakt utlovlig jakt.» Det ble stille i telefonen.  Hun kommenterte det ikke. Jeg fortalte henne at sognepresten besøkte min sønn i fengselet, han skaffet ham advokat, han var med i retten og oversatte hele tiden alt som ble sagt, han fikk forkortet fengselsstraffen til nærmere 1/3, han kom med nye klær da han ble satt fri, han losjerte ham i to døgn til han fikk tatt bussen opp til hovedstaden og kom seg på flyet hjem. Da sa mor til Joshua French: «Min sønn liker ikke Den katolske kirke.» Jeg ble ganske satt ut, og tenkte – at hvis det er viktigere å hate Den katolske kirke enn å berge livet, så får nå fyren bare dø i det rott’holet!

Jeg har fortalt denne historien bare et par ganger i en engere krets, fordi jeg har ikke villet  eksponere mor og sønn French, men etter å ha lest hva Seljehaug skriver, så må jeg bare fortelle det. Jeg må også si litt om hvorfor Joshua French og hans mor ikke vil ha hjelp av Den katolske kirke, fordi det er viktig å forstå det for å kunne hjelpe de to nå som saken er kommet så langt at det gjelder liv eller død for French.

Som Seljehaug skriver – mor til French er datter av et kjent misjonærpar. Norske misjonærer kommer fra det lavkirkelige Norge – Indremisjonen, bedehusmiljøet, det fundamentalistiske legmanns-Norge, og der er hatet til katolikkene dypt innarbeidet over århundreder. Før man ber Den katolske kirke om hjelp, så er man villig til å dø….Men: man er villig til å be pinsevennene om hjelp. En evangelist fra Sarons dal med stresskoffert prøvde seg i Kongo, men uten å få gjennomslag. Kongo er nemlig et gammelt katolsk land, og protestantiske evangelister og misjonærer av diverse slag er ikke velkomne, for å si det mildt. Mor til Joshua French la for dagen at de tilhører gruppen protestanter som misjonerer på katolikker (andre kristne) i diverse utland. Hun sa at de hadde fått et visst gjennomslag i Kongo – «for en av våre ble invitert til presidenten (tror jeg det var) sitt bryllup. De holdt altså på å få gjennomslag og innpass i de høyere lag av styringsapparatet i Kongo. Men tiden er gått, og Joshua French er i ferd med å gå til grunne.

Rundt 2010 – pluss/minus, hadde Kristiansund en lang, svart, elegant katolsk sogneprest fra Øst-Kongo, Pater Alexander. Han hadde vært prest i Roma i 14 år, snakket flytende fransk, italiensk, engelsk – og tok norsken på strak arm. Han er nå tilbake i Roma. Han kunne sikkert ha hjulpet Joshua French, men når French og hans familie ikke vil ha hjelp av katolikker, så får han betale prisen, og prisen er: Døden.

Seljelid forteller at Krf. følger opp saken overfor myndighetene. UD sendte sin mest egnede diplomat til Kongo for å hjelpe, men han kom ingen vei. Vi så det alle – på TV.

De katolikkhatende misjonærene fra Norge, som drar ut i verden og misjonerer på katolikkene i Afrika, Sør-Amerika og andre steder – ja, til og med i Paris!!! – de kan holde seg hjemme nå og i stedet prøve å befri muslimene her i landet fra Islam, for ifølge den store franske religionfilosofen Renan, som levde sist på 1800-tallet, er den største gjerning en kan yte en muslim – å befri ham/henne fra Islam. Misjonsmarken er kommet til dem – her hjemme i Norge, men de drar heller til Kongo for å misjonere på kristne katolikker, selv om dattersønnen til misjonærparet Hodne skal late livet i en svinesti i et bedritent fengsel i Kongo. Good Luck! Måtte Gud tilgi dere deres store dårskap!

Glærum, 17.februar – 2017

Dordi Skuggevik

 

Minneord Erna Hagå.

Erna Hagå, Bævre f. Nordvik i Folkeregisteret, ble begravet i strålende vårvær på Valentinsdagen 14.februar. Øye kirke var fyllt av sol, blomster, familie og grendafolk frå Glærum. Det passet så godt med hvordan Erna hadde vært – et menneske som alltid var i strålende humør, og som gledet oss alle med blomsterberget sitt når vi kjørte hjemmefra og når vi kom hjem igjen. Ellers kunne jeg fotografere henne med ljå i en alder av 90 år, hvor hun beklaget at graset var slått, slik at hun bare kunne posere med ljåen. I korte shorts og med lår som en 17-åring kunne misunne henne, svingte hun ljåen og tok imot en rhododendron til hagen – en litt forsinket 90-årsgave. Uansett hvor tidlig vi tok ut og kjørte forbi hagen hennes: Erna var i full sving i hagen. Men plutselig var hun borte, og før man fikk tatt seg sammen og lokalisert henne på omsorgsanlegget på Skei, så var hun død, nesten 93 år gammel. Det er liksom ikke så lenge siden hun stod og fortalte om sine daglige turer opp til Margrete på Brottet – med sykkel, og hvor fantastisk det var å «slepp opp» nedover Glønabakken slik at vinden suste om henne. Inne i hodet mitt er hun fremdeles en av stemmene i Glærum damekor, hvor hun sang andresopran. Hun er nok velkommen i de himmelske kor! Vi skal savne henne i vårt gamle landskap her på Glærum.

Glærum, 14.februar-2017

Dordi Skuggevik

Salget av prestgardene = kirkelig generaltabbe!

Den norske statskirken visste i lang tid at den skulle skilles fra staten, at kristendomsundervisningen skulle ut av skolen, at kirken snart måtte bli selvforsørget – og  at forpakterne av prestgardene stod i kø for å få kjøpe prestgardene.

Forpakternes argumenter for å overta prestgardene avdekket selvfølgelig ikke deres virkelige planer…..De stod frem og talte til hjærtet, både Medias hjærte og Kirkens hjærte – til vi alle kjente deres store smærte: selvfølgelig måtte forpakterne få overta prestgardene! Motivet til forpakterne var selvsagt å gjøre penger på prestgardene: de ligger sentralt, tomteprisen blir derfor høy, og kommunen blir så glad for å få husbygging igang nær sentrum!

Nå står den norske eks-statskirken der med skjegget langt ned i postkassa: for de mangler lokaler til den kristendomsundervisningen de nå må foreta selv, de mangler lokaler for sosialt liv som er grunnmuren for å klare å finansiere driften av kirken, og det neste som skjer er at selve presteboligen på prestgardstunet vil bli skviset ut fordi naboskapet til presten ikke vil hue forpakterfamilen som har overtatt, og som vil gjøre penger på utstykking av prestgarden til hustomter. Det gamle kulturlandskapet rundt kirken vil bli ødelagt av nye boligfelt på prestgardsjorda, og kirken har heller ikke sikret seg utvidelsesmuligheter for kirkegårdene. Det er ikke bare her i Surnadal at situasjonen er sånn. Det er sånn i omtrent alle prestgjeld i Norge nå, stort sett. Jula kom virkelig på kjerringa i den norske eks-statskirken.

Det kirken skulle ha gjort, var å si opp forpakteravtalen, leie ut jorda og bruke penger fra sitt Opplysningsfond til å sette i stand husene på prestgardstunet til forsamlingslokaler og undervisningslokaler.

Selv med lokaler til undervisningen, vil kirken idag ha problemer med å få til en skikkelig undervisning av barn og unge. I alle år har dyktige, fagutdannede, pliktoppfyllende lærere undervist barna systematisk og pedagogisk på et høyt faglig nivå i det som i 1000 år har vært grunnvollen i vår kultur, livspraksis, politikk og moral. Nå vil det komme et stort vakuum på 30 år – minst, og i mellomtiden dør den norske kirke, slik vi har kjent den.

I Frankrike, som har vært et sekulært samfunn med et rigid skille mellom kirke og stat – i mer enn 200 år, der har alle skolebarn fri siste halvdel av torsdagene, der de kan gå til sine respektive kirkesamfunn for undervisning.  Men den norske kirken har ikke lærekrefter til å fylle disse torsdagsettermiddagene. Det holder ikke med en tenåring som spiller guitar og synger en Jesus-vise. For Kristendommen er bredere og dypere enn bare «Jeg og Jesus på et lite rom» – som Pastor Egil Mogstad sa en gang. Kulturgrunnlaget Kristendommen er nemlig langt bredere enn «personlig kristen». Kristendommen er nemlig uavhengig av hva du og jeg personlig tror.  Kristendommen er et livsgrunnlag for hele samfunnet, men som vil forsvinne når kontinuitet og systematikk i opplæringen forsvinner. Kirken har allerede møtt hovedproblemet, selv når de har undervisningsrom: barn og unge møter ikke opp på de undervisningstilbudene kirken forsøksvis har fått istand. Uten egnede lokaler blir det i alle fall kroken på døra.

Den norske kirken kan begynne med å redde de prestgardene de har igjen, for de prestgardene kirken haulaust har solgt, de kan ikke kjøpes tilbake – fordi de nå er priset som hustomter, velsignet av kommunene.

Lykke til!

Glærum 15.februar – 2017

Hilsen

Dordi Skuggevik

Kristendomslærer i skolen i 35 år,

katolikk siden 1984.

 

PS: Vannårene i Surnadalsdeltaet og grunnvannet.

Etter at min artikkel om vannårene i Surnadalsdeltaet ble publisert, var det flere som kontaktet meg. Det ble gjort oppmerksom på flere «blodpropper» i systemet = gjenfylling som forhindrer den naturlige gjennomstrømningen. Som følge av dette har grunnvannet steget, og det har ikke bare fått følger for åkrer og ekrer – men grunnvannet stiger inn i kjellerne til folk. Det er meg en gåte at ikke kommunens folk har sett hva som skjer, og har tenkt gjennom situasjonen. Håper dette er en vekker nå! – Kanskje må hus i dette området bygges uten kjeller? Hva med septikopplegget? Det må i alle fall bli slutt på å fikle med de naturlige vannårene! Og alle «blodpropper» må fjernes!

Selv har jeg tenkt en del på at stormfloa opp gjennom årene har saltet jorda i deltaet. I Rhône-deltaet i Sør-Frankrike beiter det sauer på den jorda som havet har saltet. Kjøttet selges til høyere pris enn vanlig sauekjøtt – og tituleres: Mouton présalé = forhåndssaltet fårekjøtt.

På farmene i Nord-Dakota klarte ikke jeg å drikke melka fordi kyrne drakk grunnvann som ble pumpet opp av borete grunnvannsbrønner, og det var så salt at det ble salt i melka. Her kunne en sikkert snakke om forhåndssaltet biff! Jeg klarte ikke drikke vannet i glasset ved middagsbordet heller. Men, det var ikke noe alternativ til grunnvannet i glasset, så da jeg endelig kom meg ut av dette området (1985) – da var kroppen helt sprengt av alt vannet kroppen lagret på grunn av saltet.

Nå er vel Middelhavet saltere enn Surnadalsfjorden, og grunnvannet i Nord-Dakota kan også være saltere enn Surnadalsfjorden, men en kan nå ha det i mente heretter, at nedre Surnadal saltes av stormfloa av og til.

Glærum, 15.februar – 2017.

Dordi Skuggevik.

Vannårene i Surnadalsdeltaet.

Surnadalsdeltaet er et største deltaet i Norge, sa min klasseforstander og lærer i geografi på realskolen: Cand. Scient. Knut Sogge. Det hørtes litt utrolig ut, at elvedeltaet i Surnadal skal være det største i Norge, for man tenkte jo på Glomma og andre elver. Men, Lektor Sogge hadde sikkert rett.

De siste par-tre årene er jeg blitt veldig opptatt av vannårene i flatbygda i Surnadal. Til våren, før vegetasjonen vokser for mye opp, har jeg tenkt å ta med mat og kaffe i ryggsekken og vandre langs disse gamle vannårene. Det vil jeg også oppfordre andre til å gjøre. Det oppstår nye landskaper når en ser dem fra midt ute på flatene.

Det er kommet et par-tre «blodpropper» i disse vannårene, og  som opptar meg og foruroliger meg. Jeg ble meget betenkt for en del år siden, da den åpne vannåren som gikk langs østsida av veien forbi Brattørskogen – fra der hvor disse vakre lerketrærne står, og nedover på østsida av veien forbi Eikmaskin og Hageland og ut i elva – ble fyllt igjen. Opp gjennom årene har en kunne se at grunneier har problemer med at vannet gjør grunnen for våt, for vannet vil frem der det tidligere har hatt sin vei. Når dette avløpet til hovedelva i dalføret er blitt fylt igjen, ser en at hele vannåresystemet rundt Kortøra og omegn blir stående dødt, rotner og gror igjen, og jorda i åkerlandet blir selvfølgelig syk av det. Det er veldig enkelt å ordne opp i dette, uten at grunneieren som fylte igjen avløpet trenger å lide for det: 2 km fra stedet produserer Pipelife rør med enorme dimensjoner. Det gamle vannløpet må graves opp, det må legges en rørgate med flere rør som kan ta av også for flomvann, og så fylles jorda på igjen. Her bør det offentlige koste arbeidet, fordi det offentlige i sin tid lot det skje!

Siden Brattørskogen blir nevnt her, så er vel Brattørskogen den eneste flekken som står igjen av de store furumoene som dekket flatbygda på Surnadalsdeltaet. Denne furumoflekken bør fredes. Dessuten kan en se at den fredete skogstripa vest for Brattørskogen, som ble kalt «Verneskogen» i sin tid, har fått et kraftig hull i tanngarden: Et firma har fått lov å hogge vekk trær, og har laget en stor åpning i verneskogen. Slik sleppes vestaveret på. Her bør det bli strengere, og noen der oppe på Heradshuset må følge med på hva som skjer!

Så var det nordre elveløp ved Omfløddøra ved Hageland. Her ble det bygd bru uten passasje for vannet under brua. Aldeles utrolig at det det ble gjort! Flommasse holder nå på å gjøre området øst for brua til tørt land, og sør for brua fylles det masse utover i elveløpet. Ved en større flom vil Omfløddøra eroderes bort, og dessuten kommer vannmassene til å skade søndre bredd i søndre elveløp. Fylling av masse i nordre løp må stanses øyeblikkelig, det må mudres opp nord for brua, og det må lages nytt fritt løp under nordre del av brua. Man kan eventuelt bruke digre rør fra Pipelife her også. Det vil selvfølgelig koste penger å reparere fedres misgjerninger, men det må til for å hindre flomskader av uoversiktlig karakter.

Det naturlige vannåresystemet i Surnadalsdeltaet må respekteres. Systemet har dannet seg over lang tid i forhold til slik som vannet oppfører seg, og gjør man endringer, vil vannet en dag hevne seg. Det bør utarbeides et kart over vannårene i Surnadalsdeltaet, og de bør fredes fra inngrep som kan ha uoverskuelige negative konsekvenser. Det bør også lages et kart for ålmenta, med anledning til å vandre langs vannårene i Påske-tiden og utover til vegetasjonen vokser opp på forsommeren, for det er en umåtelig stor botanisk rikdom langs disse vannårene, som mange kan ha stor glede av å se på sine vandringer med kaffe og nistepakke i sekken.

Surnadal kommune har holdt seg med en miljøkonsulent i ganske mange år. Nå vet jeg ikke om hun har hydrologi i sin fagkrets, men hydrologer, botanikere, jordspesialister  kan man jo leie inn. Kanskje hovedfagstudenter (unnskyld: Master!-studenter), doktorander og postdoktores kan ha interesse av å arbeide med å kartlegge vannårene i Norges største delta – og ikke minst: de biotopene som finnes langs dem. Få i alle fall blodproppene ved Brattørskogen og ved Omfløddøra fjernet – snarest! – Og vern alle vannårer ellers i deltaet! I min barndom var det nemlig vanlig med stormflod helt opp til Skei. Så var det liksom borte en del år, men i det siste har vi sett stormfloa gå oppover dalen igjen. Når alt dette vannet skal ut igjen i fjorden – skal vi være klar over – at naturen har skapt et helt utmerket åpent drenssystem som fungerer best hvis vi ikke klusser med det – men respekterer det! Så – gå igang med fredningen! Og begynn forhandlingen med Pipelife om samarbeid for å fjerne blodproppene i systemet!

Glærum 11.februar – 2017

Dordi Skuggevik

 

Ansettelser m.m. i Surnadal kommune.

Da Surnadal kommune oppnevnte utvalg for, og ansatte folk – til, å revidere bygdebøkene for kommunen, kritiserte jeg kommunen for at de ikke satset på fagutdannede, profesjonelle folk, eller i alle fall folk med mer profesjonell bakgrunn – til å ta seg av oppdraget. Idag er bygdebokskriving en profesjon. Min klassekamerat fra Follo, Ola Bjerkås fra Oppdal, utdannet seg til bygdebokhistoriker/forfatter, og arbeidet som det hele livet – så derfor vet jeg veldig godt at dette er en profesjon.

Idag oppdaget jeg at de som ble ansatt for å revidere bygdebøkene i Surnadal, tok min kritikk personlig. Jeg tok idag turen opp på biblioteket på Skei for å se hvordan Adresseavisen hadde satt opp et innlegg jeg sendte inn, og som jeg hørte at de hadde trykket. Jeg nyttet høvet til å bla igjennom Todalsboka, den første bygdeboka som nå er kommet i revidert utgave.

Mens jeg blar, stryker Norunn Holten forbi. Hun returnerer forbi meg, og jeg roper – Hei! til henne, men hun stopper ikke. – Har du kontor her? roper jeg etter henne. – Ja, kommer det nede fra trappa. – Oj! tenker jeg, hun så da sammenbitt ut. Det går opp for meg at de som ble ansatt i bygdebokprosjektet har tatt min kritikk av kommunen – personlig….og jeg skulle snart oppdage at de hadde funnet en måte å hevne seg på:

Jeg blar i Todalsboka. Det som slår meg først, er at her er det mye hvitt papir. Ledig plass. Noen personer i både nåtid og fortid har fått ekstra plass med bilde, ikke alle med like innlysende grunn, tør jeg si. Men, det jeg som akademiker med 6 -7 heldagseksamener i historie fra universitetet er ute etter, er litteraturlisten. Der ser jeg at min 2-kilos bok Utvandringshistorie fra Stangvik og Surnadal prestegjeld ikke er oppført, men det er derimot boka som Magne Holten syntes han måtte skrive etterpå, for å vise meg hvordan dette burde ha vært gjort. Men så er han jo også onkel til Norunn Holten, som er fast ansatt i bygdebokprosjektet – med kontor og fast lønn i et prosjekt som vil gi fast jobb på livstid.  Kontor og fast lønn vil jeg da gratulere henne med, for jeg vet hvordan det var – ikke å ha kontor og lønn da jeg skrev min utvandringshistorie. Jeg måtte låne lønna mi i Surnadal Sparebank, og avstå 7 mndr. ansiennitet i pensjonsordningen. Heldigvis gikk salget av boka i balanse etter at jeg personlig hadde båret 5 tonn bøker inn i huset mitt, og 5 tonn ut igjen. Og det skal M-en ha: han og Idrettslaget hjalp til med salget, som de også fikk en ganske bra inntekt av.

Forøvrig har jeg aldri forstått hvorfor M-en begynte å følge etter meg i Amerika for å intervjue de samme personene for å gjøre mitt arbeid om igjen. Jeg har ofte lurt på hva mine kilder i Amerika tenkte når M-en dukket opp og ville gjøre om igjen mine intervjuer. Jeg vet hva en av dem svarte, en som bor her i Surnadal: «Ka du kjem her fær? Ho Dordi he da gjort te her arbei’e!»  Jeg gjorde arbeidet før internet og mens PC-en var på fosterstadiet. M-en hadde sekretær: sin meget habile kone fra USA som var/er en kløpper på internet/PC.

Da skiløperen Olaus Gjeldnes i Canada, min mormors onkel, skulle skrives inn i Surnadals historie, kostet Surnadal kommune på en hel delegasjon derover. Da canadierne fra Rossland  kom på gjenvisitt hit, og det var stort opplegg i Bondehuset i Stangvik, da ble M-en invitert til å sitte i gangen og selge boka si. Jeg skrev da en åpen søknad i Driva om ikke jeg også kunne få selge boka mi i gangen. (Ikke svar.) M-en satt i gangen sammen med sin kone/sekretær da jeg kom forbi. Kone/sekretær gav meg skikkelig inn, fordi jeg hadde sagt at hun hadde hjulpet mannen sin i arbeidet. Da jeg kom ut igjen, reiste hun seg opp, rakte meg hånden og bad om forlatelse, som den gode katolikk hun er, med 20 års fartstid som nonne i kloster i Minnesota.

Da jeg idag så at Norunn Holten bruker sin onkels bok som eneste autoriserte kilde på utvandringshistorien i arbeidet med Todalsboka, så lurer jeg på hva min hovedkilde i Northport, Randa Fredrickson, synes om det, der oppe i himmelen. Hun var nemlig død da M-en nådde frem til Northport, Michigan. I hvor stor grad M-en har plagiert min bok, det har jeg aldri orket å finne ut. Livet går da videre.  -Man må legge ting bak seg, som min skriftefar sier, når det blir for drøyt.

Når jeg nå har opplevd at min bok ble usynliggjort både på Stangvik-opplegget for min mormors onkel, skiløperen Olaus Gjeldnes, og nå i Todalsboka, så slo deg meg plutselig: kanskje er den også fjernet fra biblioteket? Men det var den ikke. 3 nesten istykkerleste bøker stod i hylla. Men det offentlige Surnadal forøvrig, forsøker å gjøre boka og innsatsen usynlig. Jeg regner med at det er en slags takk-for-sist, en smålig hevn – fordi jeg tillot meg å kritisere kommunen fordi de ikke ansatte profesjonelle folk til revideringen av bygdebøkene. «Smått!» ville min mor ha sagt. «Hev deg over små mennesker!» – pleide hun å si. Ja, med skam at melde, når vi forlater fjorden og beveger oss opp i dalene og eidene, da forandrer mentaliteten seg. Det vet vi da.

M-en har hele livet vært opptatt av utvandringen til Canada. Jeg ble stoppet på grensen til Canada, fordi jeg ikke kunne vise frem noe papir hvor det skulle stå at min sønn (14) skulle begynne på skolen i Northport senere. Oppredde senger og varm mat hos familien til Ellen og Aksel Strand i Vancouver stod og ventet på oss, men forgjeves. Slik ble ikke Canada godt nok dekket i min bok. Heller ikke mormors onkel, skiløperen. Men vel 25 år senere fikk delegasjonen fra Surnadal kommune, med reiseutgifter dekket av kommunen, ordnet opp i det. Delegasjonen fra Canada dro hjem med en av mine bøker i kofferten, og de takket og takket for den. Det var helt tydelig at de ikke hadde sett boka før. Det offentlige Surnadal og Svein Sæter hadde underslått bokas eksistens. Men hvorfor gav ikke M-en dem en av sine bøker?

Forøvrig er det et mirakel at min utvandringsbok ble til, for gjennom 7 måneders reise i USA, besøk i 300 amerikanske hjem og overnatting i 100 av disse, hadde min sønn og jeg flere nær-døden-opplevelser. Den første allerede ved ankomst New York: Vi fant endelig shuttle-bussen på J.F.Kennedy Airport som skulle kjøre sørom Manhattan og vestom byen til flyplassen der, hvor 4-menning Sivert Nils Glarum skulle prøve å finne oss i maurtua.  Det var 21. des. og desperate folkemengder overalt i førjulstrafikken. Shuttle-bussen var bulkete og lite tillitsvekkende og ble kjørt av en stor svart neger. Da vi kom over den kjempedigre brua og kjørte videre gjennom et skummelt strøk, svingte han inn en liten sidegate og stoppet ved en flokk halvfulle svarte menn av egen kategori. Det var veldig opprørt stemning i flokken og voldsom stemmebruk. En av fyllikene hoppet inn i bilen, ropte og skreik og røsket i rattet. Alle vi 6-7 passasjerene satt som små snille offerlam og ventet på bløggingen. Gud, O Gud, sa jeg til meg selv, hva har jeg tatt min sønn med på?! Skulle hele utvandringshistorieprosjektet strande her ved ankomsten til den nye verden – med livet som innsats, bokstavelig talt? Hadde jeg visst at M-en ville gjøre arbeidet mitt om igjen, så hadde jeg tatt første fly hjem igjen da, så hadde jeg da også unngått offentlig mobbing i Surnadal på toppen av hele innsatsen – 30 år etterpå!

Siden jeg var i farta på Skei idag, så gjorde jeg noe jeg lenge har tenkt å gjøre: Finne ut om kommunen omsider har lyst ut stillingen som kulturkonsulent, etter alle disse årene Mons Otnes har hatt permisjon fra den – ja, veeeeldig lenge, har han hatt permisjon. Flere jeg kjenner har gått og ventet på utlysningen. Jeg fikk bragt på det rene idag at i denne stillingen er vikaren nå fast tilsatt – uten at stillingen har vært utlyst! Vikaren har bare sklidd inn – uten utlysning. Mens jeg kjører utover til Gleres etterpå, begynner jeg å forstå at de som har snakket om at kameraderiet på Herredshuset på Skei, er gått over i korrupsjon, de har et grunnlag for å si det. Og for å si det som det er: sånn var det ikke da Georg Solem holdt i roret! Da ble heller ingen gjenstand for offentlig mobbing!

PS: Normaliseringen av fornavn i Todalsboka interesserte meg. Fornavn i gamle dokumenter og i kirkebøker er nemlig «normalisert». Jeg så også mitt navn der, og lærte dermed at mitt navn er «normalisert» allerede. De gamle formene av Dordi er oppført, men ikke den mest vanlige: Dørdi. Denne ø-en er ø-en med a i, og som Hans Svean ville at vi skulle skrive aø – og som ikke finnes i andre norske målføre – men som brukes i engelsk. På en liten kiste jeg fikk med meg fra Oppigard Glærum står det: Dørdi A.D. Bruseth – 1868.

Hvem som nå har tatt avgjørelsen om å normalisere fornavn, vet ikke jeg, men jeg savner en bedre begrunnelse.

     Forøvrig nevnes under Bruset – min oldemors bror – Jon Bruset. Det står at han var meierimester i Trondheim og død samme sted. Jon Bruset var leder for meieriskolen på Reinsklosteret i Rissa, for der gikk hans søsterdatter på meieriskolen hos ham: Maret Sivertsdatter Glærum, gift i Aøstigard, Glærum. Men kanskje han senere dro til Trondhjem for alt jeg vet.

Glærum, 6.februar -2017.

Daørdi Skuggevik.

 

 

Gifte seg: Homo vil, Hetero vil ikke.

Homoseksuelle i Norge er ville etter å gifte seg i kirken. De heteroseksuelle vil ikke. Slik er situasjonen blitt i Norge. Naturloven er satt helt på hodet. Den som uttaler seg i radioen idag om situasjonens grammatiske følger, er selv seksuell avviker i forhold til Naturloven: Sexorakelet Esben Esther Pirelli, den meget PR-kåte mediayndlingen i Norges mediaverden. Han/Hun er til og med blitt opphøyet til professor i sex i landet hvor folket er uten selvbevissthet og selvtillit. Nå vil han/hun = hen avkjønne pronomen-systemet i norsk språk. Jeg ser frem til å være flue på veggen neste gang Esben/Esther presenterer seg i en engelskspråklig forsamling: I am a hen.

Logisk nok må vi få flere kategorier med nye pronomener: Jeg er en enbent. Jeg er en enøyet. Jeg er en sopran…… Vi kommer til å få variasjoner over historien om jenta som fikk huspost i Oslo, og som ikke helt taklet pronomenene. Hun ropte opp til fruen som enda lå i sengen: «De, Dem og Dere! Vil Henne ha frokosten oppe eller nere?»

Glærum, 6.februar-2017

Dordi Skuggevik

Afrikansk eller samisk utsmykkning?

En sjelden gang kjøper jeg en Adresseavis, som nå sist lørdag – for å se hva som skjer under Samejubileet. Jeg sitter tom i hodet og ser på bildet av Nidaros biskop og en ny utsmykning i Nidarosdomen. Hodet kjennes tomt, fordi jeg ikke forstår hvorfor Nidarosdomen skal utsmykkes med elefant-støttenner. – Legger virkelig Nidaros biskop seg så i selen for å redde elefantene fra utryddelse? tenker jeg. Faktisk – imponerende! Jeg leser jo da etterhvert at dette er et samisk alter, men det er jo ikke noe alter, bare altertavlen – etter det jeg kan se. Men, kanskje det er et slags lavt alter for dem som pleier å sitte med korslagte ben på bakken mens de kommuniserer med Gud? Jeg forstår likevel ikke at fire støttenner av elefanter skal representere samene…..og hvem/hva er denne skikkelsen med den konstige armstillingen à la Donald Trump? Samene ble etterhvert et dedikert kirkefolk, montro om de vil finne noen gjenklang i sin kirkepraksis i denne «altertavlen» som står på gulvet uten alter?

Samme dag leser jeg i avisen «Driva» her i Surnadal, at når vi fremdeles har et par sørsamiske familier som har noen tamrein i Trollheimen, så kan Trollheimen bli innlemmet i samerettsområdet, og dermed kan Surnadal kommune bli underlagt Sametinget, fordi Sameretten vil gripe inn i alle bygge- og utbyggingssaker i kommunen. To sørsamefamilier som bor i vanlige hus og går i vanlige klær oppe på Nerskogen, eller der et sted – skal altså overstyre 6-7000 innbyggere i Surnadal kommune.

Når en fra før vet at Oslo er den største samekommunen i landet, hvor samer er både advokater, leger, universitetsprofessorer etc. – fullintegrert i Norge anno 2017, så må en virkelig bli betenkt over den regresjonen, den segregasjonen og den musealiseringen – folk med samisk bakgrunn nå blir utsatt for i dagens Norge. Dette er på en måte verre enn kolonialiseringen og fornorskningen av samene var. Og hvem er da figuren i altertavlen uten alter i Nidarosdomen? En representant for de samiske martyrer fra sameopprøret i Kautokeino i 1852? Er dette en skulptur av Elen Skum, en av lederne for Kautokeino-opprøret, som ble spart for skarpretterens øks, men som satt i tukthuset på Kalvskinnet i 13 år? Er denne «altertavlen» da et minnested for Kautokeino-opprøret? Blir Elen Skum en ny protestantenes samiske helgen? Er kanskje «elefant-støttennene» Josva Nunsons horn som han lot lyde slik at Jerikos murer falt, og Israel kunne gjeninnta Kanaan – sitt lovede land? Hvilke murer er det Nidaros biskop nå vil la falle – før han går av? Han vant frem med homo-folket. Hva vil han med Samefolket?

Glærum, 4.februar – 2017

Dordi Skuggevik

Nordmøres skjebnetime.

Nå, nå når vi snart skal få fergefri også den østre av de to store fjordene som deler Nordmøre i tre deler, og Nordmøre endelig blir kommunikasjonsmessig samlet uten ferger, NÅ skal vi altså oppleve at østre delen av Nordmøre kan gå til Trøndelag! Disse haulause ordførerne drar til Stjørdal og lover oss bort til det fattige fylket Trøndelag! Lover bort OSS, som tilhører det rike fylket Møre og Romsdal!

Selv ikke når bøndene i Rindal legger fram et regnestykke som viser hvor mye hver enkelt gard vil tape på å gå over til fattige Trøndelag – selv ikke DA tar ordføreren i Rindal til fornuften. Og nå har fornuften forlatt ordførerne både i Kristiansund, Smøla, Aure, Halsa og Surnadal. Trolig må vi fange ordførerne og stenge dem inne et sted, før de rekker å gi oss bort med alt tilbehør til trønderne. Trønderne gnir seg i hendene og gleder seg til å eie både Tjeldbergodden og Ormen Lange med – selv om den ligger i Romsdalen, for fylkesgrensen vil komme til å gå i Romsdalsfjorden, selv om Sunndal, Tingvoll og Gjemnes stritter imot.

Nordmøringene har aldri vært flinke til å stå samlet. Nordmøringene har aldri vært flinke til å organisere seg og sitt. Nordmøringene er noen store sutrepaver. De sutrer og sutrer og får ikke gjort noe. Min fetter, Per Kamsvåg, som var ordfører i Tingvoll den gangen da Fylkestinget enda var et møte hvert halvår med ordførerne i fylket, han fortalte at etter middagen pleide sunnmøringene å forsvinne på et rom for seg selv, der de la opp strategien for neste dag, mens nordmøringene gikk omkring med hendene i broklomma og talla baill og ha det kjekt utover kvelden. Neste dag begikk sunnmøringene sitt neste kupp, og nordmøringene dro hjem og sutret. Sutret og sutret. Og det gjør de enda! Jeg er gørra lei denne handlingslammende sutringen på Nordmøre – uten ACTION!  Nå drar de til og med opp – frivillig! – til Stjørdal og legger seg – frivillig! – som et offerlam på slagtebenken til trønderne og roper SLAGT OSS! SLAGT OSS! BLOT OSS! BLØGG OSS!

Jeg ringte til Fylkesordføreren i Møre og Romsdal og sa at nå måtte piskan dausen sunnmøringene mobilisere, komme til Nordmøre, ta nordmøringene i kragen og filleriste dem, be dem ta seg sammen. «Eg, med min dialekt, kan ikkje gjera det, veit du….!» sa Fylkesordføreren.

Nei, nå må nordmøringene ta seg kraftig sammen, mobilisere både selvtillit, pågangsmot og ikke minst: historiekunnskap. De må kreve sine gamle områder fra 1500-tallet tilbake: Hitra, Frøya, Hemne, Snillfjord, Agdenes og Ytre Fosen – og der danne et sterkt område for havbruk og sjømatnæringen.   Og så må de forstå at sammen med Sunnmøre er de dynamitt! – Romsdalen kan ligge der som et mellomlegg og produsere diktere og drømmere, sa jeg til Fylkesordføreren. Men da fortalte Fylkesordføreren at Romsdalen og Molde har løftet seg selv etter håret og at Molde nå har 147 % sysselsetting……tror jeg han sa. – I og rundt Molde har folk bygd opp et næringsliv som har løftet området helt utrolig. Nordmøre: Gakk hen og gjør lige så! Det må bli slutt på å søke om å bli kårkailler i Trøndelag! Vestbase i Kristiansund har vist at det går an! Pipelife i Surnadal har vist at det går an! Tingvollost har vist at det går an! Med den store økonomiske motoren Sunnmøre i ryggen kan det meste gå an, men da må Sunnmøre på banen, for uten Nordmøre kan Sunnmøre pakke sammen som eget fylke. De vil bli underlagt Bergen.

Men, det som nå driver nordmøringene mot Trøndelag, er sykehusstrukturen: skrekken for å bli avvist fra regionsykehuset St.Olav når de store sykdommer kommer på. Avvisning derfra er allerede en realitet. Folk på indre Nordmøre er redd de må reise 6 timer til Ålesund i stedet for 1,5 – 2 timer til St.Olav, og så videre til Haukeland. De habile og drivende sunnmøringene bygde opp sitt sykehus i Ålesund nesten til regionsykehusstandard, mens de andre sekundærsykehusene satt rolig i båten. Nå må i alle fall Kristiansund slutte å tulle med at de skal ha dagkirurgi i byen, når det bare tar en liten time inn til Hjelset. Alle midler må gå til å få standarden så høy som mulig på det sykehuset vi får, men her sitter igjen nordmøringene og sutrer, i stedet for å få til et best mulig sykehus. Ouff!

Nordmøringene må på alle hold ta seg sammen nå, slutte med sutringen og berge eget fylke fra utradering fra kartet. Å leve som tyende, som kårfolk og skatteobjekter under et Trøndelag der Trondheim suger til seg pengene og graver dem ned i byens infrastruktur, en  uproduktiv endestasjon for alle skattemidler – det har ingen fremtid for oss på Nordmøre.

Sunnmøringene må dessuten endelig ta inn over seg at Møre og Romsdal er mer enn Sunnmøre. Hvis Sunnmøre skal fortsette å være Sunnmøre, så må de definere seg inn i en større helhet og ta ansvar for både Romsdal og Nordmøre. Men det må skje fort, før de haulause ordførerne fra diverse kommuner på Nordmøre, lar Nordmøre bli partert, bløgget  og blotet på neste samling for offerlam i Trøndelag, og blodkorven nytes og det skåles i kaschk!

Glærum 31.januar – 2017

Dordi Skuggevik

Forkastelige skoleplaner på Øye i Surnadal:

Øye barneskole + Surnadal ungdomsskole = et dårlig forslag. Både pedagogisk, bygningsplanmessig og grunnforholdsmessig er dette et dårlig forslag.

Pedagogisk vil fusjonen av barneskolen med ungdomsskolen være en usedvanlig dårlig idé, for det vil ta fra elvene opplevelsen av å forlate barndommen og gå over i ungdommen. Det vil ta fra dem sjansen til å få begynne med blanke ark i et neste livskapittel.

I alle år da jeg var lærer på Øye barneskole, og senere på Surnadal ungdomsskole, avslo ungdomsskolen å få utlevert «synderegisteret» fra barneskolen når eleven kom over til dem. Jeg har hørt svært mange elever si at det var en lettelse å komme over på ungdomsskolen, og få begynne forfra i nye relasjoner med nye lærere og med nye pedagogiske opplegg.  Denne overgangen er viktig for elevene i videreutviklingen av egen identitet og i oversikten over videre studieløp og livsløp. Med fusjonen av barnetrinn/ungdomstrinn vil denne opplevelsen fratas elevene.  Som tidligere lærer med lang fartstid ved begge skolene, og også som rektorvikar ved kombiskole i Rindal, vil jeg på det sterkeste fraråde fusjon. Hvis man fusjonerer for å spare inn en rektorlønn, så blir det en dyr investering for å spare et musepiss i havet, og det vil gå ut over det pedagogiske miljøet både for barneskolelærerne, ungdomsskolelærerne og elevene. Planen om fusjon bør ende i papirkurven!

Bygningsplanmessig vil en så tett nærhet mellom lokalitetene for barnetrinnet og for ungdomstrinnet legge opp til det som er sagt ovenfor om det pedagogiske. I Rindal beholdt man avstanden mellom barneskoletrinnet og ungdomsskoletrinnet da ny barneskole ble bygget i min rektortid. Både barneskolen og ungdomsskolen fikk beholde sitt pedagogiske særpreg og elevene fikk beholde sin tilhørighet og identitet til «sin skole». Men, om rektor ble imidlertid rektors tid forfordelt til ungdomsskolen, fordi ungdomsskolen er langt mer akutt krevende, og barneskolen vil lide under at rektors oppmerksomhet og tid blir ofret på ungdomsskolen, der barneskolen skulle hatt en mer langsiktig oppmerksomhet og deltakelse i skolehverdagen.  Men situasjonen for barnetrinnet på «min» skole ble reddet av at skolen hadde en stab med meget erfarne og dyktige lærere.

Grunnforholdene: Jeg begynte som elev på Øye barneskole da jeg skulle begynne i 7.klasse. Realskolens første kull holdt da til på vestre klasserom i 2. etasje. Blåbygget var den gangen bare et hull i leira som rant ut over skråningen og ned mot veien, der det var satt opp digre plankegjerder for å stoppe leirfallet. Skoleanlegget ble bygget på myr og leire. Vi elevene kunne følge med arbeidet med å sikre grunnen før Blåbygget kom opp. Senere skal ei tidtakerbu ha sunket i dypet oppe ved idrettsbanen, har jeg hørt – uten å få det bekreftet. Da som nå, mangler vel området her geologiske kart, og politikerne mangler respekt for fagkunnskap, og konfererer vel derfor ikke med geologer under planleggingen nå heller, kan jeg tenke meg. I New Orleans er det nå den tredje katedralen som står i sentrum av byen – både den første og den andre er sunket i dypet under dagens konstruksjon. Å bygge skoler på farlig grunn, bør derfor gjøre politikerne betenkt. I alle fall bør en rote minst mulig i grunnen. Det vil bety at en bør ikke røre Gulbygget og Blåbygget på Øye barneskole, selv om de lange korridorene og alle trappene er slitsomme i skolehverdagen.

Det nye bygget på Øye barneskole ble dessverre plassert som en stor kake midt på det sentrale uteområdet på skolen, noe som skapte dårlige forhold for uteaktiviteter, mange hynn og hjørner som gav liten oversikt under inspeksjonen i friminuttene – og som derfor fremmet forholdene for mobberne i skolehverdagen. Det ble bygget i en tid da en brukte arkitekturen for å presse ny pedagogikk inn i skolen. Mitt forslag den gang var å bygge en énetasjes «hestesko» helt i vest med «ryggen» mot vestaværet, inngang for hver klasse gjennom egen dør, egen gang og eget toalett – ikke minst, for på store mastodontskoler som Øye, foregår mye av mobbingen på fellestoalettene. Døgnfluetrender i pedagogikken gav «kaka» på lekeplassen. Ellers ser man lett at de egentlig fine skolebygningene fra 60-tallet er blitt ødelagt av arkitektonisk «kreft» i bygningsmassen. Kunsten til Kalla fra samme epoke, som stod lekkert til de nye bygningene, den står nå i trappeavsatsen opp til andreetasjen i Kalla-stua på Tellesbø. Returned to sender! Uopphengt vil den snart ødelegges.

Bygningsmassen på Øye skole er blitt gjort ganske umulig å leve med, men det må finnes en løsning på det, der en tar hensyn til grunnforholdene, og uten å bygge ny skole vegg i vegg med Ungdomsskolen. Det må være avstand og skille mellom skolene, både fysisk, administrativt, pedagogisk og tilhøringsmessig. I prosessen bør en ha en høring med dem som har arbeidet i begge skolene – nemlig lærerne. Lærerne er fullstendig fraværende der hvor  skole diskuteres i Norge. Politikerne synser og synser – uten å kontakte fagekspertisen, og da går det galt både når en graver i kvikkleira, bygger på myr og vil overstyre pedagogikken politisk.

Glærum, 28.januar – 2017.

Dordi Skuggevik