Sigøynerplagen i Bergen.

Da har man sett det mye omtalte programmet om sigøynerplagen i Bergen – i reprise på NRK. All ære til de tre damene som over så lang tid har spanet på miljøet, og kan fortelle oss andre hva som foregår. En imponerende innsats.

Europas sigøynerbefolkning var stort sett innesperret i Romania og Bulgaria før Jernteppet falt, og da det falt, veltet det en sigøynerbølge inn over Vest-Europa. Italia ble truffet av bølgen først. Roma ble et ulevelig sted for turister på grunn av alle lommetyveriene som stort sett bedårende sigøynerpiker i blondekjoler foretok, overvåket av pappa på hjørnet. Juling ventet hjemme, selvfølgelig, om de kom tomhendte hjem. Da jeg var reiseleder i 1990 for en bussgruppe fra Trondheim til Roma i påsken, ble en aldrende sjømann fra Averøya ranet av tre småpiker i blondekjoler – på Englenes bro – på vei til Pavens Påskemesse på Petersplassen på Påskedag. Sjømannen fra Averøya hadde vært i mange havnekvarter, sa han, men aldri blitt ranet i sitt lange sjømannsliv. Det var et bask å finne en taxi i folkehavet og følge ransofferet til politiprefekturet. Der rauset det inn med ransoffer mens vi satt der. En ung amerikaner kom med en stabel tomme lommebøker som han hadde funnet i søppeldunkene på Petersplassen, inklusive sin egen – som han hadde lett etter i dunkene.

Blondepikene var tre som opererte slik: nr. 1 (den minste) henger seg fast i offeret og bedårer ham med sin fortryllende, blondepyntede barneskjønnhet. «Nonno! Nonno!» sier hun – Bestefar! Bestefar! Nr.2 stikker en avis opp under haken på offeret og ber ham kjøpe den – mens hun stikker en hånd inn under avisen og løfter venstre side av jakken hans ut fra kroppen. Nr.3 – storesøster, stikker hendene inn under avisen fra andre siden – løsner sikkerhetsnålen som den gamle sjømann fra Averøya har lukket innapålommen med – og tar ut lommeboken med 3.500 kr.  Så fyker de videre og leverer fangsten til pappa på hjørnet. Han tar innholdet og kaster lommeboken i nærmeste søppeldunk. Neste offer – vær så god!

Når jeg senere slipper gruppen avgårde oppover mot Spansketrappen sammen med byguiden, sier hun: – Si til dem at de skal passe seg for sigøynerne her. Det fikk jeg meg ikke til å si den gangen til en norsk turistgruppe, for da ville de ha kalt meg rasist. Senere leste jeg i den danske reiseboken – at når en treffer på sigøynerbarn som nærmer seg i Roma, så skal en sparke dem på leggen. Det ville aldri stått i den norske utgaven. Men når jeg senere spiser middag etter messen med en amerikansk prest fra en Surnadal-amerikansk familie i Wisconsin, så sier han (som er katolsk prest!): – Kommer det sigøynerbarn mot deg her i Roma, så rop morskt: – Vai! Vai! (Gå vekk! Gå vekk!) – og kommer de nærmere da – så spark dem på leggen! ( – Hupp san!)

En av tiggerdamene i Roma – ved Spansketrappen, skjulte ansiktet godt, men hånden som stakk ut av forkledningen, røpet ung manns hånd – med dyrt armbåndsur. Jeg kunne såpass italiensk at jeg sa til ham: – For en skam! At en ung mann kler seg ut som gammel sigøynerdame for å lure penger av folk! Han satt helt stille og lot som om han ikke hadde hørt noe.

Selv er jeg blitt ranet én gang – av to smilende sigøynerdamer fra Bosnia – en søndag morgen rett før jul 1999 – etter messen i katedralen i Madrid. Vi var på vei over til Slottet rett ved, for å se når det åpnet for omvisning. De delte ut røde nelliker som reklame for et danseshow i slottets indre gård om ettermiddagen, sa de. – Kunne de få en minnemynt fra mitt land? Smil – smil! Jeg, min idiot, forstod ikke at det var en måte å få lommeboken min opp av vesken. Mens jeg bretter ut lommeboken for å komme til myntlommen, ser jeg plutselig at den andre damen fikler med glidelåsen på min manns veske – uten at han ser det. Jeg prøver å få ordene ut av munnen min for å advare ham, og så skjeller jeg ut damene etter noter – og vi går inn i slottet. Når jeg der skal betale billetten, er hele seddelbunken i lommeboken borte. «Tyveri ved avledning» heter det, sa de etterpå på politiprefekturet. Ranet skjedde 50 meter fra 3 gruppper forskjellig politi utenfor slottet. Vi ble kjørt til prefekturet i arrestasjonsbilen som var en hard plastkasse. Hoften min ble skadet og jeg måtte ut på byen på en søndag for å få tak i krykker. På politiprefekturet rauset det inn med offer for «blomsterpikene fra Bosnia» som disse dagene var en plage for byen, etter det politiet opplyste. Og var det danseshow i slottgården om ettermiddagen? Nei.

På ferie i Bulgaria dro vi hver dag ut med motorbåt til en badestrand utenfor hotellområdene. En dag sier den gresk-bulgarske båtføreren: – Vi må stenge alt, for det er sigøynere på badestranden i dag. Vi kastet anker på grunt vann og vasset inn. Ikke før var vi kommet i land, så glei en flokk 18-årige unge menn som brune åler over ripa på båten og handfòr absolutt alt. Men de fikk ikke opp låsen til der hvor vi hadde låst inne våre ting. Mens dette pågikk, stod fedrene ute i vannet med korslagte armer og spiddet oss med kvasse blikk. Vi kunne ikke gjøre noe. Så knallhard frekkhet har jeg aldri opplevd hverken før eller siden.

Da jeg flyttet til Trondheim i 1999 og bodde der i 8 år, begynte trafikken med tiggerdamer. De ble frekkere og frekkere. Det gikk ikke lenger an å gå seg en hyggelig formiddagstur på Nordre, uten å bli høylydt utskjelt av de frekke og agressive sigøynerdamene. Bysentrum ble en ikke-sone. Vi forstod jo at det var et usynlig nettverk bak disse damene, men ingen undersøkte det.

Nå er det Bergen, og endelig vet vi «what the hell is going on.» Heldigvis opererer ikke sigøynerne i Bergen med barn. De har for stor kunnskap om norsk barnevern til at de tar med barn som utnyttes i operasjonene. Hvis godfjottede nordmenn med prektighetsbehov slutter å legge penger i pappkrusene, og norske menn slutter å betale for å stikke pikken sin i de unge sigøynerdamene, vil Bergen da bli kvitt sin sigøynerplage? Neppe. Sigøynerne finner alltid nye måter å høste andres frukter på. Det er det de lever av – å høste andres frukter.

Sigøynerne er Europas siste nomader. De ignorerer landegrenser. De ignorerer lovgivningen. Bare Jernteppet gjorde dem bofaste en del år. De bevilger seg å heve seg over storsamfunnet, og de bevilger seg absolutt frihet, også fra skoleplikten for sine barn. De hever seg over lovene om seksuell lavalder og driver på med sine barnebruder. Barna til barnebrudene holdes som gissel av sigøynermafiaen mens småbarnsmoren blir sendt til Bergen for å bli tvangsparret med norske menn som går fri fra loven som kriminaliserer dem som horekunder. Der svikter norsk politi sin oppgave fullstendig.

Det er fire folkegrupper i Romania: Tyske innvandrere kom til Siebenbürgen på 900-tallet. Ungarere innvandret til omtrent samme område på 1100-tallet – og kalte det Transilvania. Rumenerne kom på 1300-tallet. Sigøynerne kom på 1400-tallet. Mange media her i Norge kaller sigøynerne for rumenere. Det er veldig urettferdig overfor de tre andre folkegruppene i Romania, som da blir slått i hardtkorn med sigøynerne. «Rom» – en forkortelse for «Romanifolk» – etter språket de snakker – romani, SKAL nå brukes, har Noen bestemt. Hvem «Noen» er, vet jeg ikke, men som filolog vet jeg at det er forskjell på folkegruppene sigøynere, tatere og tinkers i England. Gitanes, sier de i Frankrike om sigøynere. Sigøynerplagen er kommet for bli, etter at Jernteppet falt. La oss kalle sigøynerne ved deres rette navn: Sigøynere. Da vet vi med hvem vi har å gjøre: De som lever av å høste andres frukter.

Men én stor fjær i hatten skal sigøynerkulturen ha: Musikken! Det er bare så synd de sender hit folk som spiller med én pekefinger på sin sprukne torader. 10.juni skal jeg til Bergen for å feire de 50 år som er gått siden jeg som første kull gikk ut av den vakre nye lærerskolen på Landås – tegnet av arkitekt Blich. Vi har satt hverandre stevne – en kveld på Wesselstuen, en kveld på Holbergstuen. Vi har gledet oss lenge. Men, ikke så mye lenger nå – etter TV-programmet. Torgalmenningen med Wesselstuen og Holbergstuen er nå blitt sigøyner-horestrøk, og Blichs vakre lærerskole er destruert og desimert til asylmottak. Gråt mitt kjære Bergen! Reis deg, og beskikk ditt hus!

Glærum 21.april-2017

Dordi Skuggevik

 

 

Møre og Romsdal fylke er STORT!

Kjører en bil fra fylkesgrensa på Rindalsskogen og ned til Stadt, så tar det like lang tid som å kjøre fra Rindalsskogen og ned til Oslo. Det viser hvor STORT Møre og Romsdal fylke er. Den som har sett næringslivskartet over Møre og Romsdal, ser dessuten hvor tungt utbygd Møre og Romsdal er i næringslivet. Fylket er landets nest største på industri. Dessverre er næringslivskartet ganske tynt på indre Nordmøre. Hvis sunnmøringene vil holde fylket samlet, må de komme Nordmøre til unnsetning og få utviklet næringslivet her oppe. For – hvis ikke sunnmøringene nå tar tak i Nordmøre, og ekspanderer dit, så vil fylket parteres og Sunnmøre vil havne under Bergen.

På næringslivskartet kan jo Surnadal få en liten lysegrønn runding for jordbruk da – for det er her kornet dyrkes, og det er her vi har Røv Mølle, hvor to søstre nå er 11.generasjon møllere! Matjorda her må fredes straks, og ikke industrialiseres ned – men et bryggeri har vi jo plass til – med alt det bygget vi dyrker. Alt trenger jo ikke gå i kua og grisen! Surnadal er Norges største delta, og burde bli en nasjonalpark med gårdsdrift og opplevelsesturer langs deltaets vannårer. Nils Røv er fremdeles oppegående til å kunne brukes som konsulent! Hadde dalen vært befolket med sunnmøringer, ville noen allerede ha gegründet et opplevelsesfirma på den idéen! Jeg har nettopp kjørt The Wild Atlantic Way – vestkysten av Irland, nå i påsken, og har sett hvordan irene har klart å løfte seg etter håret og laget velstand av gråstein – bokstavelig talt. Har en fantasi, vilje og samarbeidsevne, så nytter det!

Nordmøringene MÅ ta seg sammen og overkomme sin sesongarbeider-mentalitet. For noen år siden ville hovedklosteret til Cistercienserordenen legge sitt kloster med osteproduksjon til Surnadal. De hadde da ikke grunnlagt noe nytt kloster på 400 år. Alle på kontorpultene i kommunehuset på Skei så ut i lufta til toget var gått. Frosta kommune hadde da allerede fått sin hittil største investering: Tautraklosteret – hvor Dronningen kom for å legge ned grunnstenen. Hun kom også til åpningen. Grunnleggelsen av klosteret bringer nå mye folk til Frosta. De legger igjen penger. Levanger fikk munkeklosteret med osteproduksjonen, dit lokale bønder nå leverer melken, og folk strømmer til for å kjøpe ost og høre tidebønner til hvile for sjelen – i samme slengen. (Bra for folkehelsa!) Levanger kommune hadde sett hva som skjedde i nabokommunen, og de dro til med å bygge vei opp til tomta på Munkeby pang klakk! Mentalitetsendring må til på Nordmøre. Noen har prøvd, og fått det til. Men, det trengs flere.

Lederen i Tidens Krav 18.april er forstemmende lesning. Forfatteren går med ett bein i hver grøft og vet ikke hvor han vil hen. Nå må man bestemme seg: Gå inn for å holde vårt STORE, assorterte, vakre, storslåtte, diverse, spennende FYLKE samlet! Ikke bruke penger på flere hotellsenger, lunsjbuffeter og kjøregodtgjersler for politikere på ørkesløse sonderingsturer angående å bli husmenn i nye Trøndelag fylke. Stikk fingeren i jorda! Fokuser på Møre og Romsdal – det STORE fylket! Stå på krava! Få Hitra, Frøya, Hemne, Snillfjord og Agdenes til å vende hjem til Nordmøre, til det spennende havbruksfylket Møre og Romsdal. Bygg landfast kryssing av indre fjord på Nordmøre. Få vekk Hemnkjølen, Nordmarka. Gråurda og Romsdalsstigningene fra hovedveien! Bygg tunell under Talgsjøen! Send selfangstskuter ut i Vestisen! Vi kan ikke la århundreders knowhow om selfangst og polar skipsfart gå tapt nå som Polhavet åpner seg! Selfangerne var karfolk det! Av respekt for dem må det være et pålegg at minst tre selfangstskuter går ut hvert år! Selkjøtt er godt! Selspekk er sunt! Selskinn er mykt og varmt! Møre og Romsdal fylke – ta ledelsen!

Chop-Chop!

Glærum, 20.april-2017

Dordi Skuggevik

Ankomst Norge.

Så vender en atter hjem til Norge fra utlandet, dessverre over Gardermoen. Jeg har tidligere ofte skildret traumet en får ved ankomst Gardermoen for å fly videre til annen destinasjon i gamlelandet. Med en time og 10 minutter fra landing til avgang for flyet til Trondheim, har jeg allerede forsonet meg med at jeg mister flyet, for her må en ta kofferten av båndet, passere tollen, ta heisen opp, stå i kø for ny innsjekking av bagasje, stå i den enorme køen i sikkerhetssjekken, og så gå helt til Eidsvoll før en kommer til den ytterste gaten der Trondheimsflyet alltid står. Idag – 3.påskedag 2017, er dessuten flyet fra Dublin en halvtime forsinket før avgang, og selv om det flyr inn et kvarter, så er nå klaringen på bare 55 minutter.

Det går rykter i gruppen om at det nå er en ny ordning der en slipper den gamle runden med kofferten og sikkerhetssjekken. Jeg spør en av flyvertinnene, men hun sier at den gamle ordningen er ikke endret. Etter en stund kommer hun likevel tilbake, og kan fortelle at vi nå bare kan glemme kofferten og gå rett i transfer. HURRA! Noen har sett lyset i gamlelandet! Det er bare jeg som får vite det, og de omkring meg. Det blir ikke opplyst over høytaleren.

Håpet stiger om å nå Trondheimsflyet, men i fin stil gjennom transferen befinner vi oss plutselig i et lite firkantet rom med én sølle sikkerhetspost. Køen baller på seg, og der står vi i en uventet blodpropp i transferløypa. Når jeg møter Gammel-Erik, så kaller jeg ham ved hans rette navn, så jeg banner så det lyser. Jeg får et skarpt blikk fra en av dem som var med til påskevigilien i Galway-katedralen, og blir på stedet klassifisert som en hyklersk katolikk, forstår jeg, uten rett til å bære korset i halskjedet. Betjentene på sikkerhetssjekkposten er polerte unge menn fra den delen av befolkningen vi kaller «våre nye landsmenn». De blir oppkjeftige og harde i kantene, og viser greit at de ikke har noe kurs i kundebehandling. Dama skal tas. Korset som en gang ble kjøpt mellom Betlehem og Jerusalem, og som ble velsignet i Gravkirken i Jerusalem, gjør det ikke bedre. Rammen piper. Jeg tar av brillene og gir dem til mannen. Men jeg tar ikke av korset. Ny gjennomgang. Da kommer det store pipet. Jeg tror det er glidelåsen av metall i skjørtet eller mitt nye tannimplantat med stål. Men Muhammeds sønn er ikke interessert i noen av delene. Han vil ha avstryk av fingrene mine med en papirremse som han setter i sprekken på en maskin. Han ber meg vente. Maskinen finner ikke noe suspekt. Jeg kan gå. Hva ventet fyren å finne? Rester av krutt? Rester av kokain? Trodde de jeg var rusa? Trodde de at flesket var en bombe? Jeg går så fort jeg kan, og håper jeg klarer å komme til Eidsvoll før flyet går. «Lo and behold!» – som amerikanerne sier: jeg nådde flyet! Denne gangen stod det ikke oppe ved Eidsvoll. Det ventet til og med 20 minutter over avgangstiden på de andre som ble stanset av den uventede og absolutt unødvendige blodproppen i systemet på Gardermoen. Og mirakel over alle mirakler: den siste kofferten på båndet på Værnes var kofferten min!

Det som gjør meg så eitrende forbanna i denne saken, er at det finnes smalhaua idioter i posisjon som kan bestemme noe så hypertoskete som å sette inn en sikkerhetssluse inne i transferen. Her går vi gjennom sikkerhetskontrollen i Dublin, og er fremdeles i sikkerhetsklarert sone når vi går gjennom tranferløypa over til innenlandsflyet, og så skal passasjerstrømmen bremses av dette fullstendig hensiktsløse opplegget. Hvor dumme kan folk bli? Resultatet er flyforsinkelser. FINN IDIOTEN! Sett ham på dør og fjern blodproppen!

Glærum 4. påskedag 2017.

Dordi Skuggevik

 

 

 

Ankomst Dublin

Så satte man omsider for første gang foten på irsk jord, etter å ha tatt en større eksamen i irsk historie og litteratur for 36 år siden. Det tok sin tid. Etter røffe take-off og ditto landinger i urolig vær, kunne vi nyte innkjøringen til Dublin. Aldri har man sett så mange store, vakre, gamle trær på så kort tid – og trær som blomstrer på bar kvist, stod med skyer av blomster i rosa, gult og hvitt. Vi forstod at vi skulle få en uke vår på forskudd, denne påskeuken i Irland. Bussen svingte inn i den store Phoenix-parken som jeg syntes å høre er hele 7000 mål stor. Her feiret Pave Johannes Paul II messen for 1,2 millioner irer i 1979. På en veldig stor, nesten sirkulær gresslette hvor irene hadde bygget opp et firkantig podium av jord i nordre del, og som var en del av den store gressmatten, men bare opphøyet en del meter, der står det idag et enormt kors, og en rektangulær sten hvor innskriften forteller om denne historiske begivenheten. Det var sol og drivende skyer denne tirsdagen i den stille uke, og en kjølig men likevel mild vind. De andre fra Norge gikk raskt opp til korset og rett tilbake til bussen. Men for meg som har lest Irlands historie, var hvert minutt en opplevelse – det å stå der og ta inn over seg situasjonen i 1979. Irlands naturmystikk og tidlige kristendom som vestfra kristnet Europa helt inn til de russiske stepper, vårt eget land inkludert – med vår første helgen Sunniva. At nå – Sankt Johannes Paul feiret messen under åpen himmel er også logisk og ladet med tung symbolikk, fordi protestantene i England som okkuperte Irland, tok alle kirkene ved reformasjonen, men har enda ikke gitt dem tilbake til Den katolske kirke. 9 av 10 irer er katolikker. Men 9 av 10 kirker er protestantiske. Likevel blåholder de få protestantene i Republikken Irland (ikke Nord-Irland!) på de katolske kirkene de tok fra katolikkene. Jeg var ikke klar over dette før jeg kom til Irland nå, og jeg er rystet!

Inne i Dublin tok det meg lang tid å finne den katolske domkirken St.Mary’s. Den kalles  «The Pro-Cathedral» = Den foreløpige katedral = Katedralen vi har mens vi venter på å få igjen vår egentlige katedral.  Kristkirken – Christ Church – av 1030, hvor Händel første gang oppførte Messias, har ikke katolikkene fått igjen. Deres nasjonalhelgen St-Patrick’s kirke, den største kirken på øya, har de ikke fått igjen. Da jeg omsider fant St.Mary’s – sa hun som satt i luken på kirkekontoret: «No, it is not so easy to find the catholic churches. They are tucked away in the backstreets.» (Det er ikke så lett å finne de katolske kirkene. De er bortgjemt i  bakgatene.) Jeg ble aldeles rystet. Med tanke på at Irene fikk sin frihet og sin egen stat på stordelen av øya i 1922, etter å ha vært en engelsk mishandlet koloni i nesten 800 år, så er det hårreisende at de ikke har fått kirkene sine igjen av okkupasjonsmakten. Når Den katolske kirke i Irland og Paven feiret messen i friluft under åpen himmel, så var det nok ikke bare på grunn av den store tilstrømningen, men det var nok også en manifestasjon. Det var derfor en veldig sterk opplevelse å stå der alteret hadde stått og bare ta inn synsinntrykket sammen med tankene dette gav denne dagen ved inngangen til den stille uke og Påsken. Jeg snudde meg på vei til bussen og så opp mot det gigantiske korset som raget mot himmelen. Solen kom frem og gav et varmt og strålende kyss før den gikk bak en neste sky. Jeg prøvde å snakke om det da jeg kom inn i bussen. Men det var ingen gjenklang. De fleste nordmenn har mistet sine referanser innen dette feltet. Jeg hørte derfor forbausede ytringer i bussen da vi kjørte ut av flyplassen, for der står det et stort tårn med en innskrift i store bokstaver: GOD IS LOVE. Gud er kjærlighet. Slik hilser irene deg når du ankommer Dublin.

Ha fortsatt en God stille uke!

Killerney Skjærtorsdag 2017

Dordi Skuggevik

Frontkjemperen Jørgenvågs dagbøker.

I Tidens Krav lørdag 1.april står det et hovedoppslag – i God Helg om frontkjemperen Paul Jørgenvåg fra Tusna. Det henvises til hans dagbøker. Dagbøker bør alltid gis ut i sin opprinnelige og sin usensurerte form. Det oppdaget jeg da et par gamle surnadalinger – den ene stortingsmann, den andre trygdesjef – skrev om sine dagbøker til fortellinger i tilbakeblikkets kranke lys. Dagbokens samtidige og direkte form ble fullstendig kastrert. En spennende og levende dagboktekst ble direkte kjedelig. Jeg leste nemlig dagbøkene før de kom ut som fortellinger.

Paul Jørgenvågs dagbøker bør komme ut i fullstendig og usensurert form. Han var en topputdannet norsk soldat i 1940, med en helt usedvanlig militær løpebane og et usedvanlig livsløp, først i trefninger mot tyskerne i 1940 på norsk jord, deretter som forsvarer av Europa og Kristendommen mot Marxismen og Ateismen satt i system: Sovjetstaten. Ja, det var slik han og de andre norske frivillige så det fra sitt ståsted. De kunne ikke lese historien på forskudd, slik tørrskodde norske journalister, forfattere og historikere idag forlanger at de skulle ha kunnet. De visste ikke hvordan ledelsen i Tyskland gikk av sporet. Propagandaen var et nytt og ukjent våpen, de kunne ikke stole på hva som var virkelig informasjon og hva som var desinformasjon. Det er derfor det er så viktig at et så unikt dokument som dagbøkene til Paul Jørgenvåg blir utgitt – usensurert! Jeg skulle ønske at barnebarnet, Olav Jørgenvåg, hadde publisert dem slik. For når han lar en profesjonell forfatter «krigsforfatteren» Geir Brende behandle dette stoffet, og forlagsredaktører uten særlig kunnskap om stoffet – i tillegg blander seg oppi det hele, så tror jeg ikke vi finner igjen så mye av den virkelige frontkjemperen Paul Jørgenvåg. Jeg håper derfor det kommer en ny bok, med de nakne, ukommenterte tekstene fra dagboken.

Når dette er sagt, vil jeg også kommentere oppslaget i Tidens Krav. Vi er nå i en tid da unge historikere går i arkivene og skriver ut fra kildeskriftene – som forskere, ikke som politikere – og 72 år etter krigens slutt slår etterkrigsfortellingen sprekker, bildet endrer seg, også fortellingen om frontkjemperne og de andre som ble hardt håndtert her i landet etter krigen. Men, samtidig er det en fraksjon i landet som går hardt på for at bildet av krigen, slik som det ble etablert av de seirende – det skal bevares uendret, uavhengig av hva de unge historikerne finner i de åpnede arkivene. Oppslaget i tidens Krav bærer veldig preg av denne overgangsperioden vi er inne i, for samtidig med at ny informasjon fra arkivene tilflyter oss fra artikkelen i TK, samtidig plugger avisen inn noen gamle sjablonger vi har hørt om igjen og om igjen i disse 72 årene etter krigen. Kroneksemplet ligger allerede i overskriften med krigstyper: LANDSSVIKET. Hvorfor kunne ikke TK sette følgende overskrift: FRONTKJEMPEREN. For det er frontkjemperen med hederlige motiver i sin samtid som boken og artikkelen handler om, ikke straffen han fikk etterpå.

Samtidig ser en igjen det som er vanlig når et barn eller et barnebarn av frontkjempere eller av medlemmer i Nasjonal Samling tar til orde for å bidra med utfyllende opplysninger om far eller bestefar: Jo, de skal få komme til orde – hvis de samtidig er villige til å være med og sparke far/bestefar som har ligget nede for telling i 72 år. Sønnesønnen Olav Jørgenvåg, toppsoldat fra Bosnia-krigen, er nødt til å si at han «ikke kan forsvare» farfarens valg, og at «Det ble feil uansett.»

Her er også ordvalget avgjørende. Ord gir forskjellig semantikk. Deri ligger «Fanden begravet». Det vet jeg som har studert semantikk/tekstinnhold og tekstanalyse på universitetet i 7 år. I stedet for å skrive enkelt og greit at frontkjemperen Paul Jørgenvåg meldte seg frivillig til forsvaret av Europa på Østfronten (slik han så det) – så skrives det: «…overgav seg til okkupantene.» Dette er tendensiøs språkbruk, styrt av gamle, nedarvede politiske floskler og talemåter. «Det var en kortslutning» – skrives det om dem som ville forsvare landet mot kommunismen. Ja, var det det? Det blir for dumt idag å si det. Så hvorfor skriver TK dette – fremdeles? Har avisen enda ikke oppdaget Kommunismens sanne natur? Stalin stod ikke tilbake for Hitler i den dramatiske ideologiske kampen folk måtte forholde seg til på 1900-tallet.

Og hvorfor får vi ikke vite hvem som angav Shetlands-Larsen og Halsa-presten? Det står i arkivene! Det skriver TK. Men TK vil ikke fortelle oss hvem disse «gode nordmenn» som angav dem var. Hvorfor skal brødrene Jørgenvåg fremdeles bære skylden for et angiveri de ikke begikk?

Jeg ser frem til å få Paul Jørgenvåg direkte på tråden: Gi ut dagbøkene hans – usensurert!

Glærum, 9.april – 2017

Dordi Skuggevik

 

Oratoriet, Sparebanken og Media+

Etter det store og komplekse prosjektet Olavsoratoriet-2014, driver jeg «flekkvis» på med etterarbeid enda. Jeg vil gjerne presisere – at uten en lokal sparebank som kjenner sine kunder på nært hold, og uten en lokalt plassert profesjonell mediabedrift som Media+ ville det vært ganske umulig å få et prosjekt som Olavsoratoriet opp å stå – organisert fra «bygde-Norge».

Surnadal Sparebank: Første gang jeg tok et lån var i 1966 – for å kunne dra på et utvekslingsopphold i Siena i Italia. Ola Ranes, som da var styreformann/banksjef, reiste seg, gikk bort til veggen med bildene av sine forgjengere, pekte på et par av dem og sa: «Her e’n oldefar din. Her e’n bessfar din. Ka mykkjy ska du ha?» Sist sommer besøkte jeg vertsfamilien i Siena – og feiret 50-årsjubileet for sommeren i Siena med dem. Det slo meg plutselig at jeg hadde kjent 5 generasjoner i den familien, og at jeg derfor nå måtte være en gammel dame, og at livet er både kort og langt… Generasjon 4 hadde en representant her i Surnadal for noen år siden, da hennes klasse var på utveksling i Trondheim, og den bedårende Federica og hennes klassevenninne kom ned til Surnadal og ble med meg på Ungdomsskolen, hvor de gav to av mine klasser en lyninnføring i det italienske språk. Sønnen min tok dem dessuten med på fest i Folkets Hus inni Syltmoa… Federica er nå jordmor og mor til to bedårende gutter.  Alt med Siena begynte med et lån på 2000 kr. i Surnadal Sparebank.

Ingen storbank med avstandsforhold til kunden, ville ha åpnet en kassakreditt i en størrelsesorden av verdien av et hus for å rulle i gang et så luftig prosjekt som Olavsoratoriet, selv ikke med pant i huset til idéskaperen og prosjektlederen. Det er derfor viktig å få presisert at de lokale sparebankene absolutt bør overleve og ikke druknes i fusjoner. Surnadal Sparebank ordnet dessuten med prosjektforsikring, samme type forsikring som Rosenborg tar før en storkamp. Uten dette fotfestet i Surnadal Sparebank ville det ikke ha blitt noe Olavoratorium, og heller ikke noe Olavsjubileum, selv om erkebiskopen i Rouen, primas av Normandie, hadde åpnet dørene til Notre Dame de Rouen, hvor Henning Sommerro er «Invité d’Honneur» i Palmehelgen 2017, og korene ved katedralen denne helgen vil synge religiøse folketoner fra Nordmøre – på norsk! Det forekommer meg at også jeg burde holdt et foredrag med powerpoint på Næringslivsdagen i Surnadal Sparebank dette året.

Så var det Media+ og deres vakre plakater og programhefter – beregnet på to land med svært forskjellige språk – og et verk som synges på nynorsk, fransk, islandsk og latin. Media+ sin store forse er deres høyt kompetente grafiker Marie Farstad, kombinert med et mannskap med differensierte oppgaver som sammen utgjør et effektivt arbeidslag, profesjonelt ledet av Eva Holten. For meg, som opp gjennom et langt liv med mange kulturprosjekter, har strevet med plakat- og programproduksjon i steinalderen med lettraset-bokstaver og kopimaskiner, så var det en fantastisk opplevelse å arbeide så nært innpå en moderne utstyrt mediabedrift av i dag, og se en så profesjonell grafiker som Marie i  aksjon. Det var et spennende arbeid, også for Media+ forstod jeg. Programmet på 36 sider er en trykksak man tar med hjem og setter i bokhyllen, for det inneholder bl.a. hele teksten med oversettelser som var nødvendig mellom to land der det synges på fire språk, og det inneholder nødvendig historikk. Det er dessuten en av de mest elegante og delikate trykksaker jeg har holdt i hånden. Plakaten ble veldig flott, og den ble brukt som helsides annonser i Adresseavisen. Marie Farstad fikk mine mobiltelefonbilder av viking-gruppen på broen nedenfor Rouen-katedralen og utsiktsbildene utover Stangvikfjorden fra fergekaien på Røkkum til å se ut som kunstfoto. Det er bare én feil på trykksakene: Media+ har ikke signert sitt vakre arbeid synlig nok!  Det burde stått: Grafisk utforming: Marie Farstad/Media+ og med større typer på et mer synlig sted! Kunstnerens signatur er viktig. Jeg vet ikke om folk på indre Nordmøre er klar over hva de fem kommunene har fått istand på Media+ men uten Media+ ville det ha vært veldig vanskelig å få til disse trykksakene som skulle fungere i to land. Til og med papir og overflatefinish kunne en være stolt av når en stod og delte dem ut i Stavanger konserthus, og når en kunne se nedover 1200 mennesker i Rouen-katedralen og 400 i Sainte Clotilde i Paris – der de satt og bladde i programmene for konsertstart. Made in Surnadal!

Folk oppfatter det som skrives og det som sies forskjellig, og det er derfor en risikofylt sport å uttale seg. Det er kommet meg for øre at min orientering om hvordan Olavsoratoriet genererte inntekter til næringslivet, av noen ble oppfattet som en kritikk av dem som tjente penger på Olavsoratoriet, men det mente jeg selvfølgelig ikke. Kulturprosjekter blir nesten alltid fremstilt som utgiftsposter. Det var derfor interessant da jeg oppdaget at dette prosjektet genererte over 4 mill. til næringslivet i to land. Til og med innvandrerbutikker på Grønland i Oslo tjente penger på å selge fløyel og silke til Olavs antrekk. Og for mange i vårt område ville det være en overraskelse at et kulturprosjekt som gikk av stabelen i Stavanger, Rouen og Paris skulle medføre inntekter til næringslivet i Surnadal og i Trondheim.  Det syntes jeg var såpass interessant at jeg skrev om det her hjemme. Det var slett ingen kritikk av at næringslivet tjener penger på kulturen. Det viser tvert imot at kulturen er en del av næringslivet – og omvendt.

Glærum, «Palmelørdag» 2017.

Dordi Skuggevik

 

Svenskene vraket DAB-systemet.

Jeg står foran disken på Citroën-verkstedet og spør om de har DAB-radio til bilen min, og hva den koster. – De har ikke DAB-radio som kan felles inn i dashbordet, adapteren vil koste ca. 4.500 kr, og dessuten vil ledningene ikke kunne skjules, sier mannen bak disken. Jeg kan få adapteren en 1000-lapp billigere på NAF-verkstedet, men likevel blir det dyrt. Greit: Da er det slutt på å høre radio i min bil. Jeg får underholde meg med medbragte CD-er, for den gamle radioen har integrert CD-spiller.

Han bak disken sier: – Svenskene innførte også DAB, men de gikk bort fra det igjen. På vei hjem tenker jeg på berget av radioer som vi nå har kastet. Skal vi nå kaste et nytt berg med DAB-radioer? Norsk Misjonsselskap har tatt var på en hel del av FM-radioene som de nå skal dele ut i Kamerun, leste jeg i avisen. Men ingen vil vel ha DAB-radioene når de blir vraket? Stortinget vedtok denne storstilte omleggingen. Det var bare å bukke og si – Ai-ai, Sir. Stortinget har talt.

Stortinget bestemte også at jeg skulle kjøpe dieselbil for 10 år siden. Jeg så gjorde. Nå vil de at jeg ikke skal ha dieselbil lenger, men jeg hører ikke lenger på værhanene på Stortinget og kjører videre – etter at de klarte å skade motoren min med biodieselen sin. Som før fortalt kostet motorskaden meg 17.000, og det får jeg ikke igjen på forsikringen, forstod jeg.

Jeg har altså bestemt meg for å kjøre bil uten radio, for snart kommer det nok kontraordre fra Stortinget. Norge gjør alle tabbene som Sverige allerede har gjort. Skal tro hvor lang tid det vil ta før de gjenoppretter feilgrepet med DAB? Før eller senere vil det vel bli lyd igjen i radioen – fra det gamle gjenopplivede FM-nettet – slik som i Sverige.

Glærum, 6.april – 2017.04.06

Dordi Skuggevik

Trafikken Mørebyene – Trondheim/E6.

Når tunnel/bru Ålvundfossen – Svinvika blir en realitet, så vil trafikken Mørebyene – Trondheim/E6 komme til å gå over der, for da vil følgende høgdepassasjer bli eliminert: Hemnkjølen, Nordmarka, Gråurda og Romsdalsstigningene. Men da må den elendige veien gjennom Rindalen utbedres, selvfølgelig.

Politikerne gjorde en generaltabbe da de la E39 gjennom Valsøyfjorden og over Hemnkjølen. En generaltabbe! Men enda kan politikerne rette opp tabben sin – for det er ingen skam å snu, selv om «Lenda frå Land» på Tingvoll, som er formann for samferdselsutvalget i Møre og Romsdal, ikke klarer å komme opp av sporet sitt og snu. Noen bør skaffe henne et kart, slik at også hun innser at E39 må flyttes til Surnadal/Rindal.

Egentlig burde Halsaferga og Kvanne-Røkkum-ferga få fellesløsningen bru Aksneset – Surnadalsneset med tunnel under Nordmarka – som del av en overflyttet E39.  Det ville man spare mye penger på, og de pengene kunne brukes til tunnel under Talgsjøen, slik at nordre Nordmøre med Tjeldbergodden kunne bli tettere knyttet til oljeindustrisenteret Kristiansund og til Ormen Lange på Aukra. Pendling i dette oljeindustriområdet ville bli svært lettet av Talgsjø-tunnelen. Også laksetransporten fra Hitra/Frøya til flyplassen i Kristiansund ville få en ny og tjenlig vei.

Men nå vil jo ordførerne på nordre Nordmøre gi vekk hele herligheten til Trøndelag. Haulaust! Haulaust! Haulaust! Går de over til Trøndelag, vil alle kommunikasjonsforbedringer i området bli lagt på is langt inn i fremtiden, og det vil ta flere 10-år før Trøndelag fylke vil ta opp tråden igjen. Ordførerne driver et høyt spill med nordre Nordmøre på bekostning av alle oss innbyggere i området. Vinner de frem, vil historien dømme dem hardt.

Møre og Romsdal fylke bør snarest komme disse haulause ordførerne i forkjøpet og invitere Frøya, Hitra, Hemne, Snillfjord og Agdenes til å gå over til Møre og Romsdal, og bli en del av oljeindustri- og havbruksområdet i denne delen av kyst-Norge. Disse kommunene hørte til Nordmøre på 1500-tallet. De bør komme hjem igjen, og tunnel under Talgsjøen vil være nøkkelen til suksessen. Ytre Fosen hørte også til Nordmøre på 1500-tallet, men noe kyst kan nå Trøndelag få beholde.

Jeg vil innstendig oppfordre fylkesordfører Jon Aasen i Møre og Romsdal til å ta fatt på denne snuoperasjonen uten å vente en dag! Chop-Chop!

Glærum, 5.april – 2017

Dordi Skuggevik

Olavsoratoriet genererte over 4 mill.

Olavsoratoriet alene, som del av Olavsjubileet 2014, genererte over 4 mill. kr. til fransk og norsk næringsliv. Dette regnet jeg grovt ut i hodet da jeg deltok på Næringslivsdagen til Surnadal sparebank i år. Det var andre året jeg deltok på Næringslivsdagen – et meget interessant arrangement. Opp gjennom årene har jeg vært prosjektleder for mange kulturarrangement, men har aldri tenkt på at slike arrangement genererer store summer til næringslivet. Idag ble jeg minnet på hva lederen for Media+ i Surnadal sa da jeg kom for å trykke plakater og programmer hos dem: – Te her får mange nøtte tå! Og det fikk de!

Ja, her hjemme tjente Surnadal Sparebank 88.000 i renter på kassakreditten. Media+ i Surnadal ble betalt ca. 110.000, derav 10.000 i frakt til Bring, og de 5 kommunene som eier Media+ som et A/S – fikk vel 20.000 hver. Siste sum blir ikke helt riktig, selvfølgelig, for av innbetalt sum ble selvfølgelig en del filtrert til underleverandører og ansatte. Men – 110.000  sildret ned over systemet i Media+ på Skei.

Adresseavisen tjente 175.000 på 2 annonser, men likevel skrev de ikke ett ord om Olavsoratoriet. Widerøe Flyveselskap fikk et hyggelig oppgjør etter å ha charter-fløyet Operaorkesteret i Rouen og kammerkoret i Rouen-katedralen opp til førpremièren i Stavanger konserthus. Operaen selv tjente vel nærmere ½ mill. Konserthuset i Stavanger det samme – synes jeg huske. Kirken St. Clotilde i Paris tjente 20.000 kr. – men Rouen-katedralen fikk vi gratis! Når langt over 100 nordmenn fløy ned til Rouen og Paris, ble det gode inntekter på flyselskapene, de franske jernbaner, hoteller, restauranter og kaféer – samlet vel over millionen, tenker jeg.

Paris’ gregorianske kor ville ikke ha honorar, men de ville i stedet ha «en tur opp fjordene». (En voldsom ekstra arbeidsbelastning for koordinatoren.) Men, det ble inntekt for busselskapet, hotellet i Bergen, Stalheim hotel med kaffe og kremkake og hardingfelespilleren som underholdt begeistrede utenlandske musikere, natt med overhendig buffet på Hotel Alexandra i Loen. (Ingen ville opp av svømmebassenget i hagen da vi skulle dra.) Hurtigruten siste natt Molde-Trondheim. Ja, pengene drysset over norsk næringsliv, selv om Norsk Kulturråd og EU holdt pungreima igjen uten å bidra med én krone, og domkirkens folk i Molde saboterte konserten med Paris-koret og hovedorganisten fra Sacré Coeur de Paris – konserten som skulle betale en stor del av «turen opp fjordene». Vaktmesteren kom og låste opp og gikk sin vei. Organisten reiste bort. Det var ingen fra domkapitlet, fra presteskapet eller fra domkirkens kormiljø. Publikum bestod av tre tilreisende fra Kristiansund, et ektepar fra Kenya, et ektepar fra Kosovo, en prest fra Moldova og tre nonner fra Philippinene. Da konserten hadde begynt, kom en ung mann inn som ikke betalte billett, og det var vel moldenseren går jeg ut ifra. Jeg har levd med dette koret og med organisten i 30 år, og jeg har aldri opplevd så flott konsert med dem noen gang – for denne dagen hadde de stått på Dalsnibba, de hadde stått på balkongen over Geirangerfjorden, de var blitt kjørt ned Trollstigen mens de hvinte av skrekk – og «Generalmora» hadde klart å åpne Bellevue hotel på Åndalsnes en dag det var stengt – så guttene fikk seg mat i livet. Koret bestod på denne turen av noen veteraner fra Paris, ellers var det sangere fra Tsjekkia, Columbia, Uruguay og to operasangere fra Madagaskar….og jeg glemmer ikke munken fra Columbia da han stod på balkongen over Geirangerfjorden – slo ut med armene og ropte: – Og han slo på klippen så det rene vann sprang frem – men her springer det rene vann ut av alle klipper!!! Munken er en slektning av president Uribe – og bærer samme navn. På denne turen opp Vestlandet ringte UD 2-3 ganger om dagen på mobilen min for å minne meg på at sønnen min var blitt fengslet i Cambodia, men når jeg ikke hadde anledning til å bryte sammen og grine i telefonen, så sluttet UD å ringe.

Vi kom oss omsider til Nidaros, og guttene og organisten fikk delta i festgudstjeneste i Nidarosdomen med fryktelig mye god mat etterpå – hjertelig servert av godhjarta trønderdamer. Men ene solisten fra Paris som hadde hatt den lykke å få tildelt enkeltlugar på Hurtigruten, han ble vekket kl. 2 om natten av en neger (ja, jeg har ikke oppgitt denne benevnelsen i mitt vokabular!) – og negeren gjorde krav på husrom i lugaren. Eksotisk, syntes den franske sangeren, som for vel 25 år siden sang St.Nicholas i Stangvik kirke. Denne natten var det heller ikke dønninger på Hustadvika. Forstå det den som kan. I ettertid synes jeg synd på moldenserne som ikke fikk oppleve domkirkeorgelet sitt turnert av Gabriel Marghieri, en av de store improvisatorene i den franske orgelverden. Skal si han jaget det avgårde! Etter lunsjen i Kongsgården i Trondheim gav han en matinékonsert i Nidarosdomen og viste hvordan man improviserte i Frankrike i barokken, på 1800-tallet – og hvordan de gjør det idag.

De eneste som spøttet i potten med tilskudd var UD (Ambassaden i Paris) med 40.000 til trykking av plakater og programmer. Stavanger by skrapte kassen etter Grunnlovsjubiléet og gav 45.000, tror jeg det var – og fikk Oratoriet opp på listen over evenementer i anledning Grunnlovsjubiléet. Takk for det! Underskuddet på 2.266.354,50 kr. måtte jeg dekke selv. Jeg solgte leiligheten på Gran Canaria og noen fondsdeler etter min avdøde mann, og så fikk jeg regning på 70.000 kr. i straffskatt fra Mor Norge. – For dette var mitt private prosjekt, skrev damen som sitter på et skattekontor på Molde. Jeg anket saken. Men tror du ikke samme dame var saksbehandler også i ankeinstansen – der jeg klaget på hennes opprinnelige avgjørelse? Jeg anket til neste instans. Derfra har jeg ikke hørt et ord enda. Den som lever får se. Molde klarer ikke å overraske meg oftere, det skal i alle fall være sagt!

Henning Sommerro er æresgjest i Rouen-katedralens samtidige kirkemusikkfestival kommende helg – Palmehelgen. Google Maîtrise & Choeurs Saint-Evode, og klikk på plakaten, så kommer Hennings navn opp. L’Inédit = Upublisert, er tittelen på den årlige festivalen. Temaet i år er En reise til Skandinavias hjerte. Navnet hans står som overskrift på hjemmesiden til katedralens korskole som daterer seg tilbake til Svartedauen og før den tid. Dette er en følge av Olavsjubileet i 2014, skriver de på hjemmesiden sin i Rouen, hvor 1200 franskmenn satt og gråt av rørelse mens serberen fra Den norske opera sang Olav på nynorsk, og de 1200 reiste seg i ovasjoner etterpå.

Hun som sydde antrekket til serberen som sang Olav, sa: Ditt legacy Dordi, blir mye større av dette Olavsoratoriet enn om du hadde dødd fra en leilighet der nede på Canariøyene!

Da skal jeg gå og åpne brevet fra skatteetaten på Altinn dette året, og se om de presenterer flere følger av Olavsoratoriet. Staten tjente fett på det forrige år.

 Glærum, 4. april – 2017.

Dordi Skuggevik

Biskop Bremer takket!

Da jeg dro i gang Lindemandagene i Surnadal i 1983, skjedde det etter at jeg hadde funnet biografien om Ole Andreas Lindeman i Surnadal bibliotek, og kontaktet biografen: Asbjørn Hernes. Jeg spurte ham om han var villig til å komme til Surnadal og avduke bautasteinen på Øverlandet, Lindemans fødested. – Det ska biskopen av Nidaros gjerra! svarte Hernes.

Jeg var med Asbjørn Hernes da vi fikk foretrede for Nidaros biskop og la frem spørsmålet, og vi fikk et kontant – Ja!

Grunnen til at jeg visste om Ole Andreas Lindeman og at han er regnet som Norges første musiker i europeisk forstand, og at vi dermed kan si at moderne norsk musikkliv ble født og fikk sitt startpunkt på Øverlandet i Surnadal, det var en hendelse hjemme i Oppigard ò Glerem da jeg var 12 år. En vakker sensommerkveld hadde mor og far en av sine «salongs» d.v.s. – det kom gjester som var opptatt av musikk, dikt, politikk, religion m.m. – og mens far var vert og ledet fremdriften i samværet, bar mor umælende inn rikelig og god mat. Denne kvelden var det Edvard Bræin som var basen. Han hadde med seg Sigurd Torkildsen som var dirigent for Studentersangforeningen i Oslo og en dansk kollega i samme gate som het – Gade. Disse tre var instruktører på et korkurs på Nordmøre Folkehøgskule på Skei. Fars agenda denne kvelden var å få min fetter Sigurd Øye, kalt Oberst von Løvenbrøl av min far – til å foresynge for de høye herrer. Han så gjorde, og fikk store lovord. Men Sigurd ble opptatt av å gå på skeiser og være kjærest med Kari, og tok aldri fatt på operakarière. Men, han synger dog mye til manges glede – enda, og datterdatteren er i operaløpet. For meg var aftenens clou at Bræin satte seg til pianoet. Jeg har opptaket i hodet enda. Bræin ved pianoet var som et stort symfoniorkester i full fart. Frodigt! Kraftigt! Fantastisk! 12 år, umælende tilskuer på veakassen – ugløymeleg!

Aftenen sluttet med Bræins peptalk om å dra på befaring til Øverlandet for å bestemme hvor Lindeman-bautaen skulle stå. Og i halvmørket ble befaringen foretatt, noe far fortalte om igjen og igjen. Dette var i 1952, mener jeg.

I 1980 – fant jeg boken om O.A.Lindeman av Asbjørn Hernes på biblioteket i Surnadal. Den var trykket i 1956, og var aldri blitt utlånt. Senere ble den solgt på slankesalg i Surnadal bibliotek for en 10-er, tror jeg. Jeg kjøpte den. Senere gav jeg den videre til Ole Karsten Sundlisæter, for jeg fikk en uheftet, usprettet kopi av Hernes selv, som så ble transportert til Paris og innbundet håndtverksmessig i gyldent skinn av Madame Colette Ollivry. Hun bor rett ved Bjørnsons adresse i denne byen.

Etter 100-kronerulling kom Lindeman-bautaen opp. Uten at det var planlagt, kom den opp det året man kunne feire 100-året for Ludvig Mathias Lindemans Musikkonservatorium i Oslo (sønn av O.A.Lindeman) men som da i 10 år allerede hadde vært Norges Musikkhøgskole. Slik kom det honoratiores opp til Øverlandet fra Norges Musikkhøgskole. Nidaros biskop kom. Domorganist emeritus i Nidaros Ludvig Nilsen kom. Daværende domorganist i Nidaros Per Fridtjov Bondsaksen kom – og det var et syn å se dem alle sammen på langbenken foran langbordet i nystua på Øverlandet på konserten med O.A.Lindeman sin musikk for cembalo, spilt av Jon M. Skogstad. Der satt de i svarte dresser med hvite snipper og mansjetter og vippet med blanke, svarte lakksko. Formannen i Surnadal kulturstyre og ordføreren satt baki hver sin krå og gjorde store øyne, fordi de hadde utgjort mye motstand og lite forståelse for tildragelsen med dette jubileet – ja faktisk hånet undertegnede, daværende kultursekretær, som stod bak initiativet. Der satt de nå i kråa si og fikk syn for sagn: O.A.Lindeman var STOR – enda! Norges musikkliv i moderne tid ble altså født i Surnadal – på Øverlandet. På Norges musikkhøgskole fortsatte jubileet i – Lindemansalen.

Denne første dagen av 7 jubeldager med 10 konserter ble åpnet med pontifikal messe i Øye kirke med Nidaros biskop – Bremer, foran alteret og Ludvig Nielsen ved orgelet. Biskop Bremer så dette jubileet og bautaavdukningen som så viktig, at selv om han dagen før viet sin sønn og svigerdatter nede i Fredrikstad, så brukte han natten til å kjøre opp til Surnadal. Vi satt i kirken. Ringeren stod klar, Ludvig Nielsen satt på orgelkrakken – men ingen biskop kom. Det var dødsstille i kirken. Jeg satt og så ned i gulvet – og tenkte: Hva nå? Da jeg mismodig løftet blikket, så jeg inn i ryggen av bispekappen foran alteret, der biskopen stod vendt mot øst i bønn. Da biskop Bremer så entret prekestolen, la han en hånd på hver side av prekestolen, han lot en pause synke i forsamlingen, og så sa han: Kirken – takker dere! Ny pause. Ja, tenkte jeg, da skiter vi i kulturstyreformannen og ordføreren!

Glærum, en vårdag i mars – 2017.

Dordi Skuggevik