Dordis Blogg

Det må være et sykdomsoppkom i Kina, siden alle stygge influensaer kommer derfra. Kanskje det er en influensa-vulkan som hvert år spyr ut alle basillene som farer rundt verden og gjør oss alle syke og raserer verdens orden.

 Men, hvorfor snakker man ikke om det, når mønsteret er så sabla tydelig?

Er det slik i indre Kina at dassene og brønnene ligger like ved siden av hverandre? Går grisene mellom beina på kjerringa inne på kjøkkenet og driter i krokene? Sover grisen i samme busua som resten av familien?

Noe i den retning må det jo være. Og hvorfor kommer disse influensaene fra indre Kine omtrent når de kjører opp forberedelsene for årets kinesiske nyttår – så helt utenom kalenderen til resten av verden?

Og: Hvorfor snakkes det ikke om oppkomsten til disse forferdelsene i media?

Men rett skal være rett: Spanskesyken begynte visstnok i Amerika, og de satte navnet spansk… på den fordi man skrev om det i Spania – og så slapp man å få skylden i USA…

Glærum, 14.mars – 2020.

Dordi Skuggevik

Einar Vaagland har en elegant penn og skriver godt. Han er dessuten kunnskapsrik. Men – han står fast i flere skyttergraver der han forfekter gamle fastlåste argumenter nedarvet fra venstresiden i politikken. Jeg forstår at jeg tråkket på opptil flere av hans tær med det innlegget i anledning Kvinnedagen 2020, som jeg ble oppfordret av Trollheimsporten til å skrive. Jeg har kort og godt tråkket Einar Vaagland skikkelig «på rova», slik som han avfyrer verbalpatroner av stort kaliber i øst og vest og i mange saker.

Jeg vil først oppfordre Einar Vaagland til å avstå fra å plassere andre personer på ståsted hvor de ikke befinner seg, og å tillegge dem synspunkter de ikke har – noe som er resultater av hans egne tolkninger og deduksjoner. Det er en farlig sport.

Det var interessant å få vite at det var den sosialistiske kvinnelige internasjonalen som fant opp Kvinnedagen. Det bekrefter det inntrykket jeg har fått gjennom egen erfaring med Kvinnedagen. Når jeg henviser til mitt møte med Feminismen og Kvinnedagen, så er det nettopp det: mitt møte. Her var jeg ikke ute etter noen stiftelsesdato.   

Vaagland snakker om Norge som Verdens nest mest likestilte land. Hvilket land er mest likestilt? Det avdankede og forkastede Sovjetunionen? Kommunist-Kina?  Castro-Cuba? Et annet Kommunist-paradis?  Det var kanskje det kommunistiske DDR? Er du en av de kokette operette-kommunistene – Herr Vaagland? Jeg anbefaler deg å se alle originalfilmene fra Sovjet-helvetets gulag-system for dødsleire som NRK nå viser. Det pågikk i 70 år. (For å si det sånn: jeg ville foretrukket gasskammeret!)

«Våre nye landskvinner» – sier Vaagland at jeg ikke støtter. Hvem mener han her? Islams døtre? Jeg har skrevet mye mot Islams menneskeundertrykkende, totalitære, fascistiske ideologi – og har lansert mitt valgspråk: – Befri muslimene fra Islam! Jeg tror i denne sammenhengen at det ville ikke hjelpe Islams døtre om Vaagland får dem til å konvertere til Sosialismen med stor S – som han tydeligvis mener er det som skal frelse verden – også Islams døtre.

Så får Vaagland seg til å si: «Hun er motstander av selvbestemt abort», og trekker inn et velkjent vulgær-eksempel fra USA som trolig er konstruert, og han går videre med «Fosterreduksjon» og klasker på at kvinner har vært undertrykket i 1000 år. «1000 år» – han må her mene at kvinnene er blitt undertrykket av Kristendommen. Det er det han mener, så hvorfor ikke si det rett ut! Og så plusser han på «Me too» som en kremdott på det hele. Hvis han leser bloggen min, må han ha sett hva jeg har skrevet om «Me too». Skal jeg kommentere alt dette, blir dette for langt å ta inn for Trollheimsporten. Han får bare falle for egen øks her.

Jeg skal bare stille ham et spørsmål til slutt: Hva kommer han til å skrive i avisen, sammen med Dyrevernalliansen – hvis dyrlegen begynner å dra rundt på gardene og dra friske, men uferdige kalver ut av kyrne?

Glærum, 11.mars – 2020.

Dordi Skuggevik

Mari i Trollheimsporten spør om jeg vil skrive noe om «Kvinnedagen» . Takk for spørsmålet, så jeg blir nødt til å avklare mitt forhold til denne årlige merkedagen.

(Flere skriver idag på www.trollheimsporten.no – slå opp og les!)

Jeg er nå snart 75 år, og har faktisk levd ganske lenge før Feminismen oppstod som bevegelse, og før det ble noen «Kvinnedag». For å si det med én gang: – Jeg hadde aldri noe problem med det å være kvinne før Feminismen og Kvinnedagen kom på den offentlige agendaen. Ingen problemer hverken privat eller i utdannelses/arbeids/karrière-sammenheng. – men etter at Feminismen og Kvinnedagen hadde pågått en stund, begynte jeg å legge merke til at det var noe med mine kjønnsorganer som innvirket på de mest uventede forhold.

Jeg hadde liksom trodd at jeg var et menneske, en person, et individ – i de fleste sammenhenger – uavhengig av kjønn, men nå skulle kjønnet dras inn hele tiden. Det førte flere ganger til nye og rare forhold – på arbeidsplassen mest. Man var ikke lenger et subjekt, et menneske, en person – man var blitt et objekt preget av kjønnet. Dette gikk parallelt med seksualiseringen av alt og alle i samfunnet – især seksualiseringen av vennskapet, noe som ødela en svært verdifull kontakt mellom kvinner og menn på et langt videre og dypere plan enn bare seksualområdet. Jeg har skrevet om det flere ganger i diverse publikasjoner.

I tillegg kom det at aktivistene i Feminismen og bak Kvinnedagen var svært venstreradikale – inntil blodrød kommunisme. Det var noe militant, med anlegg for å ville styre oss andre, en slags ensretting med kime til despotisme som gjorde at jeg fikk motby for alle disse åpne gapene på marsjerende, mannhaftige kvinner som rakket med på alle de vidunderlige menn jeg kjente: far min, brødrene mine, onklene mine, fetterne mine, lærerne mine, kjærestene mine, sønnen min, nevøene mine, guttene i klassene mine – både da jeg selv var elev og da jeg senere ble lærer – og mine beste venner som alltid har vært flest menn.

Jeg trakk meg tilbake i sjokk og avsky, tror jeg. For meg ble både Feminismen og Kvinnedagen fremmedgjørende, en arena som ikke angikk meg. I tillegg kom de knallharde kravene om fri abort i en tid da ingen lenger trenger å få utført noen abort – hvis en gidder å bruke kunnskapen en nå har som gjør at uønskede svangerskap bør være en ikke-tilstand. – Og alle parolene om menneskerettigheter angikk aldri den ufødtes menneskerettigheter. Det hele ble svært grovt, inhumant – ja, umenneskelig, syntes jeg. Jeg kjente ikke igjen min milde mor i noen av disse knallharde damene i 8.mars-togene.  Jeg får en stressreaksjon i hele kroppen bare noen sier: 8.mars.

Skal vi da innføre en mannsdag?

Nei, for all del – ikke det! Da vil vi få en ytterligere polarisering, tror jeg. Damene i 8.mars-toget må heller spørre seg om hvor det er blitt av alle mennene. Mennene er liksom forsvunnet inn i buskene og går etterhvert i ett med tapetet både her og der. Og damer får nå i stor grad tildelt jobber fordi de har rett type kjønnsorganer. Kvinner stiger frem og representerer yrker fordi de har riktige kjønnsorganer, også yrker som slett ikke er egnet for damer.  Det verste er at alt kjønn nå er avlyst i Militæret: Rekrutter av begge kjønn losjerer nå tett sammen på samme rom hvor det nå lukter både fuktige sokker, svette og menstruasjon. Det er direkte latterlig!

«Våre unge menn i Norge har mistet sin maskuline ømhet, sin tendresse masculine» sa jeg for noen år siden til et par franskmenn som planla å bygge et kloster i Norge. «For å oppleve seg selv som menn, nå etter Feminismen, må de fremstå med bare den harde siden av mannen i seg, uten sin maskuline ømhet,» sa jeg til dem. «Derfor er det viktig med et kloster bare for menn oppe i skogen hos oss,» sa jeg. De skvatt til, for de visste at jeg hadde rett, enda de hadde ikke observert dette på dette tidspunkt, for de hadde enda ikke vært i Norge.

Kampanjen og prosessen med å fusjonere kjønnene i vårt norske samfunn er nå gått så langt at vi snart får et tvekjønnet individ hvor alle kan være gravide, og alle kan amme barn, og har de ikke en livmor, så blir det snart mulig å operere inn en livmor – leste jeg i avisen forleden. Var det det som var målet for alle 8.mars-togene? For å si det sånn: – Jeg er glad for at jeg snart rir inn i solnedgangen. Hypp-Hypp!

Så – hva synes jeg om «Kvinnedagen»? Jeg mener den her i Norge har overlevd seg selv og bør fjernes fra kalenderen før den utarter enda mer i retning av det skadelige. Amen.

Glærum,  8.mars – 2020.

Dordi Skuggevik

Blåbygget på Øye skole skal rives, står det å lese i avisen. Det står ikke noe om hvorfor Gulbygget skal få stå – eller hvorfor «kaka» som ble anlagt midt på uteområdet på skolen – i sin tid, er fredet.

Blåbygget inneholdt i min tid som lærer – sløydsal, keramikkverksted, metallsløydverksted, tegnesal, tekstil/håndarbeidssal, gymsal/festsal med scene, bibliotek og et klasserom på toppen og vaktmesterleilighet. I Gulbygget var det (er det?) et kjempeflott skolekjøkkenanlegg med 4 «stasjoner» – strykerom, vaskerom, grønnsakkjeller i kjelleren under.

Dette skal altså nå knuses. Unntatt kjøkkenet som ligger i Gulbygget. Hvorfor? Hvorfor skal det knuses? Undervises det ikke lenger i trearbeid, metallsløyd, keramikk, tegning, tekstilforming, matlaging? Disse salene er veldig fine, med store vinduer og mye og godt lys. Nå tilbringer jo barn og unge mer tid enn noen gang på skolen – hvorfor skal de ikke ha praktiske fag og kunstfag? Siden husmorskolene er nedlagt, bør skolebarna lære matlaging og stell av klær og bolig.

Sist jeg fikk opplyst tall på elever og ansatte på Øye skole, hadde elevmassen fra min tid som elev og lærer der – gått ned til under det halve, mens tallet på ansatte hadde fordoblet seg. En kan undre seg på hva som foregår når det da ikke skal være rom nok for aktivitetene idag, når det ser ut som aktivitetene er blitt nedlagt, bortsett fra teorien.

Den nye barneskolen som nå skal bygges som vedheng til Ungdomsskolen, er den prosjektert med tegnesal, sløydsal, metallsløydfasiliteter, keramikkverksted, tekstilsal, gymsal med scene, skolekjøkken?  Eller: siden Gulbygget skal stå – blir det slik at vi får en delt barneskole, der elever og ansatte skal spring frem og tilbake mellom det bestående Gulbygget, «kaka» og det nye vedhenget på Ungdomsskolen? Det blir et sabla utrivelig og upraktisk liv for elever og lærere!

River dere Blåbygget, vil dere få problemer med leira i grunnen, som de omsider klarte å temme da Blåbygget ble bygd. Og hvorfor da la Gulbygget stå – nå når «noen» i flere faser har ødelagt innmaten i Gulbygget? Det flotte fysikkrommet med laboratorieutstyr er forlengst demontert og ødelagt – omgjort til kontorer. (Kontorer får man jo aldri nok av!) Man har rotet det til med å flytte lærerrommet opp i vestre del av 2.etasje, så jeg sist jeg var der. Det var tidligere et av de flotte klasserommene på Øye skole. Jadda! Jadda! – jeg vet rominndelingen ikke lenger stemte med siste kurs i innovativ døgnflue-pedagogikk!!!

Både Blåbygget og Gulbygget er svært solide bygninger som står seg i mange generasjoner, så hvorfor fjerne dem, knuse dem? Fordi lærerne synes de vil ha forandring? Fra avisene har det sett ut som om lærerne ikke er tatt med på råd i det heletatt – fordi politikerne sjelden interesserer seg for fagfolkenes erfaring, men holder seg til sin egen synsing.

Blåbygget med skolenavnet på fasaden mot bygda, og Gulbygget er et fint anlegg som ser koselig ut når en kjører forbi. Jeg synes noen – Russen kanskje, bør klive opp natt til 17.mai og gi det «skriften på veggen» : LA STÅ!

(Alle vi skattebetalere vil applaudere dere!)

Glærum, 7.mars – 2012.

Dordi Skuggevik

Tommeskrue-intvervjuerne i NRK’s inkvisitoriske mediadomstol klarte å felle fiskeriminister Sivertsen.  Jeg ser mye utenlandsk TV – paneldebatter og intervjuprogram på BBC, spansk riks-TV, tysk og fransk hovedkanal, men jeg har aldri sett et så hensynsløst og inkvisitorisk råkjør i «folkedomstolen» som NRK etablerer når de vil knuse et menneske. Jeg er veldig betenkt over at blodhundene i NRK får ture fram med sine mediadrap.

På skype-intervjuet Fredrik Solvang foretok av fiskeriminister Sivertsen i programmet Debatten, kunne vi se samme ansiktet som vi så på helseminister Tore Tønne, da han gikk inn i bilen for å kjøre avgårde for å ta livet av seg med eksosslange ført inn i denne bilen. Vi kunne se samme ansiktet som vi så på Presthus da han ble utsatt for denne type behandling da NRK begynte med denne behandlingen av folk. De påførte ham hjerteinfarkt og tidlig død. Han fikk aldri fullføre et resonnement. Han fikk aldri konkludere. Og fordi dette var nytt for oss alle den gangen, fikk det større effekt på Presthus. Vi så også dette ansiktet på Ari Behn – på de siste bildene fra hans liv. Antydning til dette ansiktet så vi også på statsminister Erna Solberg, da hun nylig måtte kommentere fiskeriminister Sivertsens avgang. Hun vet hun kan bli den neste NRK forbereder se på å blåse i jakthornet for å ta. Ny revejakt! Hepp-hepp! NRK har utviklet en syk kultur på huset. Noen må rense opp i ukulturen. Får NRK ture fram, vil ingen dyktige folk lenger tre inn i ledende stillinger i landets styre og stell – og hva da? NRK angriper selve demokratiet.

Jeg trodde under skype-intervjuet at fiskeriminister Sivertsen hadde gjennomskuet NRK’s enkle primitivisme, og at han ville «stå han av» og bli sittende. Dessverre gikk han. Det var svært synd.

Kanskje burde NRK – når de får seg nytt hus, også få seg et nytt mannskap med med en ny arbeidskultur? Hvem kan ta på seg å rense tempelet?

Glærum, 1.mars – 2020.

Dordi Skuggevik

«Tromsø-kvinnen» som kom fra Wuhan i Kina, oppholdt seg en stund i Oslo, før hun reiste hjem til Tromsø med SAS rutefly. (Opplysninger fra Lofotposten på nettet.)

HVORFOR BLE HUN IKKE STOPPET OG SJEKKET PÅ GARDERMOEN VED ANKOMST???!!!

Saken viser at ganske mange i det norske systemet har hodet under armen og armen i bind – og demonstrerer en skikkelig PLING I BOLLEN!!!

Jeg har ikke ord for å beskrive denne tragiske inkompetanse i Norge. Hvis jeg hadde vært på dette flyet med henne til Tromsø, ville jeg straks ha politianmeldt norske myndigheter for forbrytelse mot folkehelsen i landet. I et fly sirkuleres luften hele tiden. Hun kan ha smittet alle ombord!

Dessverre ser vi stadig oftere inkompetente folk i norsk styringsverk som mangler fantasi og aksjonsevne, som tror de må ha møter og møter før de kan aksjonere i en krisesituasjon.

Jeg regner med at det samme er skjedd med folk som ankom norske flyplasser fra Italia.

Glærum 28. februar – 2020.

Dordi Skuggevik

På ‘Debatten’ igår kveld 25.februar –  på NRK TV, ble vi vitne til en usmakelig og stygg forestilling der NRK igjen blåser i jakthornet sitt og starter revejakten på en offentlig person – denne gang, fiskeriminister Geir Inge Sivertsen.

Åpningen av revejakten var godt forberedt av NRK: Fredrik Solvang var grundig programmert, veldrillet, hensynsløs – ja, nådeløs. Men, han gikk så langt at det ble en stygg forestilling, for det blir stygt når hensikten er å knuse et menneske, ikke drøfte uheldige saker.

Opplegget med personknusing var så klart, at vi som fremdeles klarer å tenke fritt og selvstendig foran NRK-skjermen, nok ble både forferdet og sinte. Dessverre heiet nok en stor majoritet av NRK’s nikkedukker på revejegerne, for det norske folk holder på å utvikle seg til en mobb som springer i den retningen media peker. Det er derfor media lykkes med sine mediadrap.

De som blir hentet inn av en statsminister når en regjering skal nydannes, er som regel folk som allerede sitter i tunge og krevende stillinger. Det er ikke bare å hoppe over i den andre båten sånn uten videre. Du har ansvar for at båten du hopper fra, kan overlates til en ny rormann før du hopper. I Sivertsens tilfelle var han i en svært krevende situasjon der det gjaldt fusjon av flere kommuner, hvor han var ordfører i den ene av dem – da han ble hentet inn til departementet. Han måtte ha en fot i hver båt i et par måneder – der alt skulle ordnes mens det var fullt kjør, også i lønnsforholdene.  Men, som fiskerne sier: Garnet greier seg i sjøen. Alle løse ender med lønnsforhold etc. ville etterhvert blitt ordnet opp.  Men, her hopper da bøddelen fra NRK midt inn i garnfloken og slår til med offentlig henrettelse av notbasen, mens skipperen befinner seg på Svalbard. Det ble unødvendig veldig stygt – og NRK bør regelrett skamme seg!

Sivertsen visste at han besteg skafottet. Mens den fariseiske storinkvisitoren Solvang la ut sine verbale snarer, klarte Sivertsen å bli stående – for han hadde vært vitne til tidligere revejakter og mediadrap i NRK-regi. Han må være en sterk mann, for de fleste andre ville fått hjertekrise for åpent kamera. Idag har han meldt seg ut av Frimurerlosjen. Der skal det bli ganske folketomt etterhvert, hvis Solvang skal jage de andre medlemmene der like hardt – og det må han vel, når han først har begynt. Han kan da ikke gjøre forskjell på folk når han nå står frem som moralens forvalter her i landet?

Glærum, 26.februar – 2020.

Dordi Skuggevik

I disse dager er vi vitne til hvordan Tyskland prøver å holde Islam-kritikken i sjakk etter attentatet på vannpipe-kaféene. Den mest effektive knebelen Tyskland kan gripe til – er anklage om rasisme. Angela Merkel går i bresjen mot Islam-kritikerne og anklager dem for rasisme. – Rasisme er gift! proklamerer hun. Og hun har rett i det – men motstand mot islamisering av Europa er IKKE rasisme.

Når Islam-kritikken ikke får foregå som offentlig debatt, når det blir lagt lokk på den – da smeller det, for da begynner de som ikke får fremføre sin kritikk i det offentlige rom – å tale med våpen.

Hele mediaverdenen, NRK innbefattet, anvender nå samme diskurs som Angela Merkel – og fremstiller attentatet på vannpipe-kaféene som et fullstendig vrengebilde. (Lurer på hvor Merkel og media hadde møtet sitt om denne strategien.) Det som foregikk, dreier seg IKKE om rasisme eller høyreekstremisme. Det dreier seg om at folk ikke får komme til orde med det de vil si – nemlig at de vil ikke ha Islam i Europa. De vil ikke ha denne totalitære, fascistiske, menneskeundertrykkende politiske ideologien som utgir seg for å være en religion. Hvis noe er ekstremt høyre, så er det Islam – ikke de som bekjemper Islam.

Politikerne har sluppet Islam løs i Europa. De ser nå at de har ikke kontroll på Islam, så de driver patetisk brannslukking ved å klappe Islam med hårene, for at Islam ikke skal reise seg opp i sin fulle høyde. Stakkars politikere. Der er de allerede kommet til kort, for de har ikke forstått Islams potens.

Dessverre mistet vi den skarpskodde italienske journalisten Oriana Fallaci fra Firenze, som gikk i eksil på Manhattan – fordi hun ikke lenger klarte å være vitne til at somalierne slo teltleir på Domkirkeplassen i Firenze – der de pisset gjennom nettinggjerdene på Donatellos bronsedører i Baptisteriet. Dessverre døde hun av kreft – altfor tidlig. Vi skulle hatt henne med oss videre, for hun ville klart å formulere for oss, beskrivelsen av situasjonen. Hun var i sin tid verdens mest berømte journalist. Vi har heldigvis hennes bøker. Hennes bok Wut und Stolz – Raseri og stolthet, og andre publikasjoner finnes tilgjengelige, og de er dessverre fremdeles aktuelt stoff. Gå på nettet, så finner du henne.

Vi burde danne en sammenslutning som kunne bære navnet – Oriana-bevegelsen mot islamisering av Europas liberale demokratier.

Islam er kommet til Europa for å bli. Men, vi kan angripe situasjonen med følgende slagord: Befri muslimene fra Islam!

Glærum, Fastelavnssøndag – 2020.

Dordi Skuggevik

Dom Erik Varden OCSO:The Shattering of Loneliness. On Christian Remembrance. Forlag: Bloomsbury continuum 2018

Dom Erik Varden, abbed ved Mount Saint Bernhard Abbey i England, var på vei inn i en sykemeldingsperiode da han, som lyn fra klar himmel, ble utnevnt til ny katolsk biskop i Trondheim – av Vatikanet. Sykemeldingen har han vært offentlig klar på, skriftlig, publisert – så vi vet at han hadde gjort for mange ting på for kort tid – og sikkert uten noen ferie på en del år, slik mange oppdager at de har gjort – først midt i 40-årene, når de blir sykemeldt for å være overarbeidet, for å ha tatt ut for mye drivkraft på for kort tid.

Trondheim bruste opp med store forberedelser for bispevielsen, der Nidarosdomen og Erkebispegården ble stilt til disposisjon, for man ventet stor tilstrømning. Luften gikk plutselig ut av ballongen – og man befant seg i en ubestemmelig ventetid. Trolig var det svært bra. Alle får tenkt seg om. Alle får forberedt seg, for her i Midt-Norge, fra Nordlands grense, og ned til Stadt – er det langt, og her bor vi katolikkene midt i Norge som har manglet biskop i over 10 år, selv om biskop Eidsvig i Oslo har sett i nåde til oss hele tiden.

Samtidig ble Erik Vardens bestsellerbok omtalt i flere medier, så jeg tenkte at det må være en fin måte å bli kjent med den nye biskopen på – å lese denne boka, og den kom ekspeditt i posten fra St.Olav katolske bokhandel i Oslo. Selv etter å ha lest 2/3 av boka, var jeg usikker på hvordan tittelen kan best gjengis på norsk. Nærmest kommer vi trolig med:

Ut av ensomheten. Kristne erindringer.

Den som skal oversette denne boka fra et subtilt engelsk til norsk, får ingen lett oppgave. Selv med engelsk mellomfag fra den tiden dette var et meget krevende fag på universitetet – og med over 30 års praksis som engelsklærer i skolen, har jeg min fulle hyre med å henge på. Dessuten går Erik Varden inn og ut av gresk, latin, tysk, fransk, engelsk, russisk, syrisk, norsk – hvor han først setter inn den originale teksten – med det riktige alfabetet (!) – og etterpå følger opp med oversettelse til engelsk. Til slutt får vi Olaf Bull! – også oversatt til engelsk! Men, om man ikke er så langt inne i engelsk at man kan nyte engelsk på et  intellektuelt subtilt nivå og la seg henrive av eldre engelsk med riktig skrivemåte, og synes det er en svir når han går dypt ned i grammatikken – denne filologe bispekandidat, så skal man bare hive seg på og lese!

Jeg valgte å lese boka i rasende fart – rett forbi ukjente engelske ord, rett gjennom vanskelige teologiske og filosofiske gater og streder – og Erik Varden legger opp til det: fart! Det er en veldig fremdrift i teksten – språket og resonnementene. Du blir sugd med og sluset inn og ut av nye bekjentskaper i fortid, nåtid – og nesten: fremtid. Mange av disse bekjentskapene som Erik Varden introduserer deg for, vil mange av oss vende tilbake til. Han er til og med innom Mahler og Schubert – så han nekter seg ingen ting!

Når jeg valgte å lese boka i rasende fart, slik som den legger opp til, visste jeg hele tiden at jeg kommer til å begynne forfra igjen, for da å lese den veldig langsomt.

Jeg skal ikke ta fra leserne lesegleden med å gjenfortelle noe av innholdet, men jeg vil gi et eksempel på forfatterens uventede sidesprang for å belyse kjente «kristne erindringer»: Lots hustru. Vi kjenner alle historien om kvinnen som måtte se seg tilbake – og som ble til en saltstøtte. – Erik Varden tar oss med til den avantgardistiske russiske poeten Anna Akhmatova, og bruker også et foto av henne fra 1920 for å illustrere blikket Lots hustru ser seg tilbake med over skulderen og inn i vårt blikk på henne – og går derfra videre – direkte inn i Tolstojs verden – der han forteller om Fader Sergius – som leder oss videre til den orthodokse russiske helgen Seraphim, der vi også får et foto hvor helgenens relikvier bæres av bl.a. Russlands siste tsar som bolsjevikene myrdet. Alt dette for å forklare vår «erindring» om Lots hustru!

Erik Varden har ikke bare en så medrivende fart i tekstprogresjonen at boken blir en «page-turner» – men hans prosa blir til tider så poetisk at du blir hengende i et slags ‘løse luften’ – og det tar tid før du igjen setter bena på jorden.

Til slutt går det inn i Johannes Crysostomos’ verden, hans bønn fra for 1600 år siden. Dette kommer etter mye tale om lengsel, sett fra Rilkes erfaringer. Johannes Crysostomos:

You have laid on me, O Christ, a spell of longing,

you have charmed me with an eros all divine!

Her ringer det bjeller i hodet fra da jeg skrev librettoen til det nye Påskeoratoriet JOHANNES for komponist O.K.Sundlisæter. Det skal settes opp i Hamar domkirke neste år – over Påske. Jeg henter ut det katolske årsskriftet Segl (2013)  fra bokhyllen, og finner artikkelen Om lengselens logikk av Dom Erik Varden på side 227. Han må ha arbeidet med dette stoffet lenge, for denne artikkelen finner en stort sett igjen i boken som kom ut i 2018 – på engelsk. Her ser en jo hvordan Erik Varden uttrykker seg på norsk, og jeg tenker med gru på hva som vil skje om boka oversettes til norsk av andre enn ham selv…

Som i boka, avsluttes også artikkelen i Segl med Johannes Chrysostomos. Jeg gjendiktet Erik Vardens oversettelse av Johannes Chrysostomos her til nynorsk, og det legges i munnen på Johannes apostelen i oratoriet. Jeg var i tvil om jeg kunne bruke ordet eros, fordi det oppfattes så smalt idag, men når Johannes Chrysostomos bruker ordet eros to ganger i Erik Vardens penn, kan det trygt bli stående i min gjendiktning av den eldste via den yngste fra vår tid:

Gud, ditt Eros

skapte meg ny,

fortærde mi synd

med den uskapte eld,

gjorde meg klar –

så angen den søte,

angen av deg,

kan heilt meg fylle.

Det er dette denne boken handler om. – Ut fra incarnasjonen, at Gud ble mann,  kan vi nærme oss det guddommelige ut fra det jordisk menneskelige. Det er Guds store pedagogikk.

Glærum, 22.februar – 2020.

Dordi Skuggevik

«Noen» har hatt møte og bestemt at Kristus skal fjernes fra vår tidsangivelse.

A.D. = «Anno Domine» – «Det Herrens år» skal bort fra vår samtale og tidsorientering.

De sa det på Dagsrevyen nå ikveld – på Kongens fødselsdag – 21.fabruar: «Graven til Romulus, grunnleggeren av Roma, er funnet på Forum Romanum. Han ble født ca. 600 år før vår tidsregning,» sa Dagsrevy-personen.

På Verdibørsens serie med prof. Terje Tvedt, hørte jeg professoren si: «– etter vår tidsregning.» Ja, når sluttet vår tidsregning da? Hørte han ikke selv hvor dumt og tåpelig det lød?

Fjerningen av tidsangivelsen f.Kr. og e.Kr. skal altså bort. JEG VIL VITE HVEM SOM HAR BESTEMT DET!!!

Jeg forstår hvorfor noen har bestemt det: Vi skal være hyggelige overfor Humanetisk forbunds militante medlemmer og Islams dragoner, selvfølgelig. Vi skal ikke tirre dem. Vi skal viske oss ut, både oss selv, vår tradisjon, vår kultur og historie, så vi ikke tråkker Islam og Humanetisk forbund på tærne. Akkameg! Uffameg. Jeg gidder hverken le eller gråte over den tiltagende dårskap her i landet.

Glærum, 21.februar – 2020

Dordi Skuggevik