Sigrid i Otello.

Flere lurte for en tid tilbake på hvorfor Sigrid Vetleseter Bøe skal synge i koret på operaen Otello i Olavshallen, når hun er en topptrent operasolist. Nå forstår jo alle hvorfor, for Sigrid venter en datter i slutten av mars. Sigrid skulle opprinnelig være «understudy» – reserve, for Desdemona, den kvinnelige hovedrollen, som synges av Marita Sølvberg.

Selv om Sigrid må sitte på en stol i lange scener, og ikke deltar i hele prøvene nå før fremførelsene, så nær fødselen, så gjør TSO alt de kan for å beholde henne i produksjonen. Det viser hvor verdifull hun er for dem. Sigrid går etter Otello ut i ett års fødselspermisjon før hun tar avgangseksamen ved Operahøgskolan i Stockholm, mens kullkamerat og far til den ventede datter, Erik Rosenius, tar sin eksamen denne våren.

På platen som kom ut før jul, med kirkekorene i Todalen og i Åsskard, der synger Sigrid den Ave Maria som Desdemona synger mens hun venter på at hennes elskede Otello skal komme for å drepe henne. Hun forstår at det er slik det kommer til å gå. Han er blitt løyet full om henne, og er gal av sorg og sjalusi. Otello handler kort og godt om det samme som romanen «Sataniske vers». Det er løgnen som er «sataniske vers». Når mennesket får feil informasjon, blir løyet for, da blir menneskets handlinger feil – inntil det katastrofale.

Jeg så Otello på operaen i Las Palmas for et par år siden. Otello ble sunget av en fantastisk sanger fra Sør-Korea. Uforglemmelig!  Jeg vil anbefale folk her på indre Nordmøre å fylle busser og dra til Olavshallen. Det er enda plasser, men det begynner å bli fullt. «Du Verdi, du  Verdi!» som han sa – en av oss – da vi en gang gikk ut etter en Verdi-opera. Ingen vil angre på å ha sett Otello!

 

Glærum, 2.mars – 2017.

Dordi Skuggevik

Book review. Bookbomb: The Kingdom of Terror.

 

Finally we got a book that tells us “what the hell is going on”! The earlier ambassador of Norway to Saudi-Arabia, Carl Schiøtz Wibye (70), has spent his 2 years quarantine after 40 years in the diplomacy – to write a book where fragmentary news about the activities of the islamists are finally placed in a landscape, in a context, in the line of history – so we at last can know what has been going on, and what is going on right now, because he brings everything very much up to date. The book came on the market here in Norway on the 9th of February, but the first edition was sold out already a few days later. He gives us a full view of the situation, which finally gives us an overview and thereby an insight in “what the hell is going on”. The nucleus of the book is to be found on page 232 in the Norwegian edition: “The steadily more widespread global terrorism can be traced directly back to the active mission activities of Salafism and Wahabism that for a whole generation was carried on the back of a massive economical support from the Gulf states, primarily Saudi-Arabia.”

Ambassador Schiøtz Wibye has through his years in the Middle East and on Balkan worked on collecting information which has led up to this book: Cairo – Ministerial attaché 95-97, Teheran – Ministerial attaché 97-99, Section director of the Foreign Department in Oslo: 99-04, Skopje, Macedonia – Ambassador 04-09, Riyadh, Saudi-Arabia – Ambassador 09-14. Throughout his service in the Middle East, he has travelled extensively on his motorbike and in neutral cars – talking to people he has met. He speaks the language of Macedonia and of the Arab world. It is probably difficult to find anyone who has a more substantial knowledge to write about these matters. He was an engineer in his military service, he studied at the Defence Academy of Norway, and he studied political science at the university of Trondheim, Norway.

Ambassador Schiøtz Wibye says in his book that this book is not a scholarly work. On this point I disagree, because he has an extensive amount of footnotes, a list of Arab Islamic terminology, and a long list of literature. His approach is very academic. He writes with an intellectual distance to his subject, the information is well administered in sections, and his language is very much alive, to be enjoyed both by lay and learned. It is a very dense text, because he is very accurate on names, dates, historical references. The skeleton of this book ought to be cut out and edited as an abbreviated edition for highschool students, for whom it ought to be compulsory curriculum. This book ought to be obligatory to read for all politicians, all journalists, all muslims – and just everybody. I dare claim that no one has studied this field so closely, over such a long period of time, as Ambassador Schiøtz Wibye, and also been able to transmit the knowledge to the readers, in such a successful way. His only weak point is when he refers to the Middle Ages of Europe, where he shows a thorough lack of insight, but that is another story.

The great pattern he lays out is in short the following: The desert people of the inner parts of the Arab peninsula, the Najd, led by uneducated, fundamentalistic preachers, in the 18th. century married into the Saud family, and thus formed an unholy alliance that still rules Saudi-Arabia, with their version of Islam – the Wahabism, still the state religion, watched over by a religious police that makes KGB and the Gestapo seem rather like boy scouts in comparison. This alliance would probably have eroded, he says, if the oil wells had not been discovered. With the strong flow of money into Saudi-Arabia from the rest of the world to buy oil, the money fertilized the spreading of this radical version of Islam in a most efficient way, where they primarily filled the void in countries after wars and collapse of rule. These countries needed new infrastructure, schools and hospitals, but what they got was concrete box mosques, Koran schools, desert fundamentalist imams, the twisted Wahabi translation of the Koran – and they poured out angry young men without any education for taking part in a society, but eager to commit atrocities to become martyrs. Then “the chickens came home to roost” as the author writes. These young angry men had no schooling for taking part in the society, but turned against their makers, hitting Saudi-Arabia in the 2003 bomb raids – like boomerangs, like a monster that Saudi-Arabia had created and then lost control of. Saudi-Arabia, the epicentre of the last 40 years of this process, now tries to calm down things and mend their sins, but the circular waves the process has created – now spread across the planet like a slow tsunami we cannot avoid, the author writes. He is not optimistic, to say the least.

The flow of western money into Saudi-Arabia’s oil exportation system, which has financed 40 years of monumental spreading of the brutal Wahabism with all the horrific terror attacs we have vitnessed, this money flow must be stopped. This seems to be the author’s conclusion. The reader might think – that is perhaps why President Trump now is so eager to build the pipeline through the Dakotas, to become independent of energy import. The next step to choke the money stream into Saudi-Arabia, must be to develop our cars to run on hydrogen, which we can extract of sheer water. Then comes all the work to rid the world of the poisonous Wahabi and Salafism teachings. To do that work, the world will need the help of all muslims educated at our western universities, those universities that still are not silenced by money donations from Saudi-Arabia, named “The Kingdom of Terror” by the author.The twisted Wahabi version of the Koran, the Hilali/Khan Koran, ought to be taken out of circulation, and be substituted by a more neutral version, the author writes. But this will be a heavy task, since the Hilali/Khan Koran was distributed around the world, for free – no pay, by the millions from Saudi-Arabia. Ambassador Schiøtz Wibye’s revealing and enlightening book ought to be translated into Arab, French and English – quickly, without delay, and be distributed the same way to enlighten especially the muslims of the world. For as the renowned French religion philosopher in the 19th century wrote: – The best service you may render a muslim, is to rid her/him of Islam. That freedom war will have to be fought with intellectual weapons, like Ambassador Schiøtz Wibye’s masterly book.

His book is edited by the old and renowned Gyldendal Norsk Forlag A/S, Norway.

Title: Terrorens rike.

www.gyldendal.no

Norway, February – 2017,

Dordi Skuggevik

Cand.Philol. of the Univ. of Trondheim, Norway.

Chevalier of the French order of Arts and Lettres.

Sendt til Washington Post.

Moldoksen på Klett.

I går kveld, 21. februar, før jeg ble utsatt for store prøvelser på Sandmoen for å få til å betale Trondhjems bedritne piggdekkavgift, kom jeg til Klett. Klett-krysset har hittil vært en grei rundkjøring uten problemer for noen. Men i Trøndelag, hvor alt skal være «VERDENS STØRSTE» – «NORGES BESTE!» etc. der hadde altså en moldokse av dimensjoner gått i gang med å utforme sine verste nattlige mareritt. Jeg kom ut av tellingen av store og små rundkjøringer som hadde erstattet den ene vi hittil hadde klart oss med. Merkingen av hvor man kunne velge å ende opp ved utkjøringen fra moldhaugene, den var helt under pari. Men etter over, under, en ekstra runde rundt en rundkjøring – og bortover, var jeg omsider i den kjente bakken oppover mot Heimdalsmyra. Frælst! Ved returen senere på kvelden måtte jeg rett og slett stoppe for å orientere meg, til stor misnøye for trafikken bak meg. Ikke funksjonell merking!

Jeg har kjørt inn og ut og tvers igjennom mange store byer: Paris, Las Palmas, Milwaukee, Minneapolis, Los Angeles, San Fransisco m.fl. Trondheim er den verste – etter at de slapp løs moldoksene som burer og rauter og bryter opp byen både her og der. De har grassert borte ved Nidar sjokoladefabrikk, i Ilakrysset og et par andre steder i byen. Det er her moldoksene graver ned alle piggdekkgebyrene og bompengene vettu!

Da jeg var ferdig med det jeg var kommet for borte på Solsiden, tenkte jeg å stikke inn til  IKEA for å kjøpe noe småtteri de selger ved kassaapparatene. Men jeg skal si moldoksene har kronglet det til borte ved den store mastodonten de har bygget midt i gata. Navnet er het rett: CIRCUS! I ville mot holdt jeg til høyre der jeg har pleid å gjøre det når en hadde passert Nidar – og der stod det jammen et digert fyrtårn med IKEA på! Men nei da – der var ikke IKEA! Det ble en hel del losing rundt det småskala og krøkkete veiopplegget til moldoksene her, før en fikk tatt seg inn til inngangen på IKEA. Og så var det ut igjen…..

Ja-ja, jeg hører dere sukker og smatter dere der oppe i Trondhjemmet – gammel kjerring på bytur. Men jeg skal fortelle dere at da jeg bodde på Moholt studentby i 1977/79, da hadde jeg en venninne fra Tyrkia der. Hun var kommet til Trondhjem for studere BYPLANLEGGING! Hvor er det blitt av hennes professores?  NTH må ha vært kjent langt ut over verden for sin undervisning i byplanlegging, siden hun kom helt fra Tyrkia for å studere det. Jeg mistenker politikerne i Trondhjem for å sitte i sine møter og vedta en kvadratmeter og en meter pr. møte, uten å bruke fagekspertisen i byplanlegging som kanskje ennå forefinnes på Gløshaugen. Imens blir byen ødelagt. Reitan har sett og forstått det, og har stoppet tilskuddet til politikernes vandalisering av det stilrene torget som er sentralpunktet i den klassiske grunnstrukturen av byen. Reitan tok tilbake 25 av de 50 millionene han gav til Torget, men som ikke trengte noen «fornyelse». Jeg håper Reitan tar tilbake alle 50 millionene, så politikerne ikke kan videreføre den arkitektoniske forurensningen av gamlebyen i Trondhjem. Jeg holdt på å få hjertestans ved mitt forrige legebesøk i byen, da jeg – etter å ha parkert på Leüthenhaven, kom ut gjennom butikksenteret – og fikk meg en rett venstre av den store ringen oppe i lufta, som viste seg å være en permanent scene – for det folkelivet som ikke er i byens sentrum – annet enn et par sommerkvelder pr. år.

Byen må reddes: STOPP MOLDOKSENE!

Hilsen Nordmøring.

Piggdekkavgift x 5?

I går kveld, 21.februar, kjørte jeg inn mot Trondheim og skulle til en legetime i byen. Jeg trodde at Trondheim hadde sluttet med å plage tilreisende kunder med piggdekkavgift, men det hadde de ikke nei! Den ufordragelige plakaten stod der. Jeg vurderte å ignorere den, men fordi jeg hadde tatt god tid til turen innover, gav jeg meg i kast med labyrinten for å finne denne betalingssøyla inne i rotet på Sandmoen. Der var det en diger iskul på flere kvadratmeter, men med fare for å knuse både hofte og hodeskalle, kom jeg meg bort til utysket og gjorde som det sa: puttet hit, trykket dit…..men ikke noe skjedde. Det kom ikke ut noen papirlapp. Fem ganger gjentok jeg prosedyren mens hele repertoaret mitt av svergen og bannen ble kjørt med større og større trykk. Jeg vurderte å ta en murstein som lå der – så laglig til, og slå inn trynet på utysket, men da kom det et par til av Trondheims offer og stilte seg i kø, så jeg gav opp massakren og satte meg i bilen. Men tror du at jeg fant igjen veien inn til byen da? Ikke F..n! Veimerkingen sendte meg på sightseeing innover til Tillerbyen. Jeg fikk heldigvis øye på den store løvetannen ved City Syd, og kom meg tilbake på hovedveien innover, og rakk legetimen. Uten kvitteringen i frontruta på betalt piggdekkavgift kunne dette blitt en dyr legetime, men ingen nidkjær kontrollør oppdaget synderen, heldigvis. Nå er jeg sjelden til lege, og dermed – meget sjelden til spesialist i Trondheim, så jeg overlever vel å betale piggdekkavgift 5 ganger ved én innkjøring til Trondheim.

Trondheim – I hate you!

Hilsen

Nordmøring.

Las Palmas-veteranen Oddlaug Holden – 87 år!

21.febr. 2017 fyller Las Palmas-veteran Oddlaug Holden f. Holten – fra Surnadal/Sunndal, 87 år. Det er hennes 20. overvintring i Las Palmas, og nesten like mange år har hun leiet leiligheten sin på årsbasis.

Oddlaug er sprek som en gyngehest, tar ikke en eneste pille og er det beste bevis på hvor livsforlengende det er å tilbringe vinteren på den store gamle vulkanen Gran Canaria. Tyske geologer har satt opp en liste over 20 steder i verden med det beste klimaet, den mest fordelaktige jordstrålingen etc. – og der kommer et sted i California på 1.plass, mens Las Palmas og Arguineguin på sydkysten – deler 2. plass.

Oddlaug har hjulpet mange eldre i det skandinaviske miljøet i byen opp gjennom årene, med både rengjøring, handling, følge til lege og sykehus, og har fremdeles et diskret øye på alles velbefinnende.  Hver julekveld fyller hun bordet med gjester. Min mann og jeg pleide å være innom med en bunke «Driva» på Sjursmøssdagen eller på Julefdagen, og da pleide det å vanke hjemmelaget ribberull som hadde ligget og koset seg i saltlaken ute på balkongen. Ellers inviterer Oddlaug rett som det er på god hjemmelaget mat. Min favoritt er hennes bugnende fiskegrateng med stekt flesk. Hun kjøper fersk ribbe på kjøttbasaren, salter på – og steker det vidunderligste stekeflesk, for det spanske svinet er fremdeles slik det var her i landet i min barndom. Namm! Vennekretsen til Oddlaug pleier å invitere hverandre på middag i en slags turnus, for en blir jo lei både av å sitte på kafé og å spise alene, og jeg fikk også den gleden å bli invitert. Skal si damene er gode kokker!

Jeg gjorde den store feil å gå sammen med Oddlaug første gangen jeg skulle på «Hardbanen» som hun sier. Det er Boule-banen, Boccia, Petank – eller hva man kaller det. Jeg oppdaget senere at ingen av Oddlaugs venninner går sammen med henne, fordi de klarer ikke å holde tritt med henne. Jeg prøvde, med høyre underarm i gips og fatle, men holdt på å snuble og stupe i asfalten. Jeg hogg tak i Oddlaug, og hun stod som en påle. Ikke fikk hun blåmerker heller, sa hun. Da jeg kom igjen neste gang, var gipsen av – og jeg skulle prøve meg på Boule. Oddlaug var forberedt: hun hadde med en flaske svart neglelakk og merket kulene mine så jeg skulle kjenne dem igjen! Jeg var virkelig imponert! Damene går på «Hardbanen» tirsdager og fredager, og etterpå er det «Kaffe i Parken». Det er det hver dag kl. 13 på stamkaféen, og den som ikke møter opp blir oppringt, for å se om alt er OK. En tidligere skipstelegrafist holder hus inne på terrassen på Hotel Reina Isabel kl. 11 hver dag. Jeg oppdaget ganske fort at det var «gutta» som møtte opp der.

Jeg vet at det er et prakk for dem med fast årsleie av leilighet, at trekkfugler ber om å få sette inn sine ting, så jeg gav bort platespilleren min til Oddlaug, men den skulle hun ikke ha! Hun foreslo lager, så den står i en krok på soverommet hennes i min trillebag, sammen med appelsinpressen min og CD-ene. Jeg pusher på henne billetter som «lagerleie». Nå før jul fikk vi oppleve både Den spanske nasjonalballetten fra Madrid og Moskva-balletten.

Oddlaug har en gedigen interesse for alle ting. Hun har en rikholdig bokhylle i Las Palmas, leser mye selv, og låner ut bøker. Hun har alltid lest siste bok som omtales i norske media. NRK Ålesund og norsk radio ellers får hun inn på PC-en i stua. Vi ble kjent da hun var med på turen «I utvandrernes fotspor» til USA i 1987. Fra Las Palmas har hun også fløyet ned til Syd-Afrika!

Det rene norske miljøet holder til i Arguineguin på sydkysten, det rene svenske miljøet holder til i San Augustin, men i Las Palmas er miljøet skandinavisk. Oddlaug og et par andre norske venninner er krumtappen i dette miljøet. I Las Palmas går hun under navnet «Oda». Oddlaug blir for vanskelig for de spanske.

La Grande Dame Oda kom forbi med strandutstyret sitt en dag jeg satt nede på strandpromenaden og spiste lunsj, nå rett før jul. Rett nedenfor der jeg satt, brettet hun ut strandsengen sin, tok på bikininen og la seg ut i solen. Enhver 17-åring kunne misunne henne de lårene! Brun var hun også – og ikke en eneste åreknute!

Hun er et fenomen!

Vi gratulerer med de 87 år!

Hilsen Dordi og flere fans!

 

Venstre: Musa som piper.

Minipartiet Venstres markeringbehov holder på å bli svært slitsamt. Denne politiske musa går rundt og blåser seg opp og innbiller seg at den er en politisk elefant, blåser i nesen som et stort gammelt lokomotiv. Formannindens herjinger under den siste budsjettdebatten med resten av regjeringens politiske grunnlag, holdt på å ta knekken på alle partilederne i denne leiren, unntatt henne selv. De andre så ut som rynkete gamle vinterepler etterpå, modne for søpla, mens hun var opplagt som et nyplukket duggfriskt et. Hun nyter kampen.

Nå har hun sett seg ut lokomotivet fra Sunnmøre – Frp, og innbiller seg at musa skal skvise ut elefanten. Sunnmøre har gjort Møre og Romsdal til det nest største industrifylket her i landet,  og takket være deres Listhaug sin landbrukspolitikk, bygges det fjøs i alle daler omkring her hvor jeg bor – på Nordmøre. Det skjer i en tid da arvtakeren av Bondepartiet har vært i skyggenes dal. Selv da de lå og horet med Arbeiderpartiet, klarte de ikke å få bygget noen fjøs.

Venstre består av gamle romantikere fra landsgymnasene, folkehøgskulane, målrørsla og abonnementslista til Dag & Tid.  Jeg holder selv Dag & Tid, for å hygge meg med min ungdom på landsgymnaset – sånn i stille stunder. Men, jeg vet at det er mimring over en tid som svinner inn i solnedgangen.

Venstre burde legge seg ned og leke dau hest. Venstre slipper til og med å leke dau hest, for de er en dau hest, ei gammel attglømme som stadig plager oss med politiske utspill som bare irriterer oss. Venstre er en stein i skoen på norsk politikk. Egentlig burde alle småpartiene hvor det politiske spillet er blitt viktigere enn sakene – legges ned. Prosessen kan begynne med Venstre, for: Venstre er verst!

Glærum, 20.februar – 2017

Dordi Skuggevik

Krim er russisk!

Som au-pair i Paris i 1968/69, satt jeg et helt år til bords med Georges Vitaly, en av de store fornyerne av fransk teater etter andre verdenskrig. Han kom 4 år gammel til Paris – som flykning fra Krim, sammen med mor og mormor. Resten av familien døde av sult i kjølvannet av kommunistenes herjinger i Russland. Jeg har fremdeles kontakt med denne familien, og jeg skrev min hovedoppgave i fransk om et av skuespillene han satte opp på sitt teater mens jeg bodde hos dem. Tema: Andre verdenskrig sett fra en kafé i det italienske innvandrerstrøket i Paris.

Krim var aldri et tema i seg selv, for det var så selvfølgelig, så innvevd i alt som ble sagt – at han var russer og Krim var russisk. Det samme når hans mor, Madame Demidova, kom på søndagsmiddag av og til, og jeg kunne høre hvor vakkert et språk høyrussisk er. Vitaly var en fri ånd som fritt kommenterte verden gjennom sitt medium: teateret. Hadde det vært noen tvil om at Krim ikke var russisk, så ville jeg ha oppfattet det. Hans far falt som tsarens soldat på Østfronten under første verdenskrig, mens Vitaly var i sin mors mage enda – «så jeg har vært min egen far,» som han sa en gang. Moren giftet seg etter flukten til Paris, med en oberst fra tsarens hær.

Mange folkeslag har gjennom den tidlige historien satt sitt preg på Krim. I gamle greske byer her og ellers rundt Svartehavet, kan en fremdeles hilse gamle mennesker god morgen på gresk: Kalimera. Tyrkerne hadde overherredømmet 1478 – 1777, da Krim kom under russisk overherredømme, og i 1783 ble hele Krim annektert av Russland. I 1921 ble Krim gjort til en autonom Sovjetrepublikk i SSSR. I 1954 ble Krim lagt inn i Sovjetrepublikken Ukraina. Det blir sagt at Krustsjov i fylla gav bort Krim til Ukraina, fordi kona var derfra. Om det er fakta eller rykter, det skal ikke jeg har sagt. Men at Krim er russisk, det bør det ikke herske tvil om. Det er derfor meget betenkelig når NATO og Nato-landene nå husserer med Krimspørsmålet og terger Russland og Potin med vår sikkerhet som innsats – over dette spørsmålet. Vesten bør akseptere at Krim er russisk, og holde seg til en diskusjon om det som ellers foregår  i østre Ukraina.

President Trump har forstått at Russland, USA og Vesten ellers nå har én felles fiende: Islam, den totalitære menneskeundertrykkende ideologien som allerede har underminert Europa, som ligger under buken av Russland og som nå får innreiseforbud til USA. Konsolideringen mot den felles fienden – Islam, bør begynne med at NATO og Vesten innrømmer at Krim er russisk, for KRIM ER RUSSISK!

Glærum, 19.februar – 2017

Dordi Skuggevik

Joshua French: Jeg gjorde noe.

Fredag 17.2.17. skriver Jostein Seljehaug i Kristiansund-avisen Tidens Krav at noe må gjøres for Joshua French, som går til grunne i fengselet i Kongo. Jeg gjorde noe: Jeg ringte til hans mor og sa at jeg visste veldig godt hvordan hun hadde det, for jeg gikk 18 morgener gjennom 3 kontrollposter i fengselet i Sihanoukville i Cambodia – for å besøke min sønn. Jeg rådet henne til å gjøre det samme som jeg fikk råd om fra fransk-vietnamesiske venner i Paris: søke hjelp hos den franske fremmedmisjonen. De hjalp oss gjennom den katolske sognepresten i Sihanoukville. Han er knyttet til fremmedmisjonen. Jeg sa også til henne at første morgenen jeg traff min sønn i fengselet, fikk jeg en gave av ham: boken «Et mord i Kongo» – av Morten A. Strøksnes. «Det er et hull i boken,» sa jeg til henne, « – der leseren selv må trekke slutningen, nemlig det faktum at skuddet må ha kommet fra skogen, hvor det hele tiden foregår en utstrakt utlovlig jakt.» Det ble stille i telefonen.  Hun kommenterte det ikke. Jeg fortalte henne at sognepresten besøkte min sønn i fengselet, han skaffet ham advokat, han var med i retten og oversatte hele tiden alt som ble sagt, han fikk forkortet fengselsstraffen til nærmere 1/3, han kom med nye klær da han ble satt fri, han losjerte ham i to døgn til han fikk tatt bussen opp til hovedstaden og kom seg på flyet hjem. Da sa mor til Joshua French: «Min sønn liker ikke Den katolske kirke.» Jeg ble ganske satt ut, og tenkte – at hvis det er viktigere å hate Den katolske kirke enn å berge livet, så får nå fyren bare dø i det rott’holet!

Jeg har fortalt denne historien bare et par ganger i en engere krets, fordi jeg har ikke villet  eksponere mor og sønn French, men etter å ha lest hva Seljehaug skriver, så må jeg bare fortelle det. Jeg må også si litt om hvorfor Joshua French og hans mor ikke vil ha hjelp av Den katolske kirke, fordi det er viktig å forstå det for å kunne hjelpe de to nå som saken er kommet så langt at det gjelder liv eller død for French.

Som Seljehaug skriver – mor til French er datter av et kjent misjonærpar. Norske misjonærer kommer fra det lavkirkelige Norge – Indremisjonen, bedehusmiljøet, det fundamentalistiske legmanns-Norge, og der er hatet til katolikkene dypt innarbeidet over århundreder. Før man ber Den katolske kirke om hjelp, så er man villig til å dø….Men: man er villig til å be pinsevennene om hjelp. En evangelist fra Sarons dal med stresskoffert prøvde seg i Kongo, men uten å få gjennomslag. Kongo er nemlig et gammelt katolsk land, og protestantiske evangelister og misjonærer av diverse slag er ikke velkomne, for å si det mildt. Mor til Joshua French la for dagen at de tilhører gruppen protestanter som misjonerer på katolikker (andre kristne) i diverse utland. Hun sa at de hadde fått et visst gjennomslag i Kongo – «for en av våre ble invitert til presidenten (tror jeg det var) sitt bryllup. De holdt altså på å få gjennomslag og innpass i de høyere lag av styringsapparatet i Kongo. Men tiden er gått, og Joshua French er i ferd med å gå til grunne.

Rundt 2010 – pluss/minus, hadde Kristiansund en lang, svart, elegant katolsk sogneprest fra Øst-Kongo, Pater Alexander. Han hadde vært prest i Roma i 14 år, snakket flytende fransk, italiensk, engelsk – og tok norsken på strak arm. Han er nå tilbake i Roma. Han kunne sikkert ha hjulpet Joshua French, men når French og hans familie ikke vil ha hjelp av katolikker, så får han betale prisen, og prisen er: Døden.

Seljelid forteller at Krf. følger opp saken overfor myndighetene. UD sendte sin mest egnede diplomat til Kongo for å hjelpe, men han kom ingen vei. Vi så det alle – på TV.

De katolikkhatende misjonærene fra Norge, som drar ut i verden og misjonerer på katolikkene i Afrika, Sør-Amerika og andre steder – ja, til og med i Paris!!! – de kan holde seg hjemme nå og i stedet prøve å befri muslimene her i landet fra Islam, for ifølge den store franske religionfilosofen Renan, som levde sist på 1800-tallet, er den største gjerning en kan yte en muslim – å befri ham/henne fra Islam. Misjonsmarken er kommet til dem – her hjemme i Norge, men de drar heller til Kongo for å misjonere på kristne katolikker, selv om dattersønnen til misjonærparet Hodne skal late livet i en svinesti i et bedritent fengsel i Kongo. Good Luck! Måtte Gud tilgi dere deres store dårskap!

Glærum, 17.februar – 2017

Dordi Skuggevik

 

Minneord Erna Hagå.

Erna Hagå, Bævre f. Nordvik i Folkeregisteret, ble begravet i strålende vårvær på Valentinsdagen 14.februar. Øye kirke var fyllt av sol, blomster, familie og grendafolk frå Glærum. Det passet så godt med hvordan Erna hadde vært – et menneske som alltid var i strålende humør, og som gledet oss alle med blomsterberget sitt når vi kjørte hjemmefra og når vi kom hjem igjen. Ellers kunne jeg fotografere henne med ljå i en alder av 90 år, hvor hun beklaget at graset var slått, slik at hun bare kunne posere med ljåen. I korte shorts og med lår som en 17-åring kunne misunne henne, svingte hun ljåen og tok imot en rhododendron til hagen – en litt forsinket 90-årsgave. Uansett hvor tidlig vi tok ut og kjørte forbi hagen hennes: Erna var i full sving i hagen. Men plutselig var hun borte, og før man fikk tatt seg sammen og lokalisert henne på omsorgsanlegget på Skei, så var hun død, nesten 93 år gammel. Det er liksom ikke så lenge siden hun stod og fortalte om sine daglige turer opp til Margrete på Brottet – med sykkel, og hvor fantastisk det var å «slepp opp» nedover Glønabakken slik at vinden suste om henne. Inne i hodet mitt er hun fremdeles en av stemmene i Glærum damekor, hvor hun sang andresopran. Hun er nok velkommen i de himmelske kor! Vi skal savne henne i vårt gamle landskap her på Glærum.

Glærum, 14.februar-2017

Dordi Skuggevik

Salget av prestgardene = kirkelig generaltabbe!

Den norske statskirken visste i lang tid at den skulle skilles fra staten, at kristendomsundervisningen skulle ut av skolen, at kirken snart måtte bli selvforsørget – og  at forpakterne av prestgardene stod i kø for å få kjøpe prestgardene.

Forpakternes argumenter for å overta prestgardene avdekket selvfølgelig ikke deres virkelige planer…..De stod frem og talte til hjærtet, både Medias hjærte og Kirkens hjærte – til vi alle kjente deres store smærte: selvfølgelig måtte forpakterne få overta prestgardene! Motivet til forpakterne var selvsagt å gjøre penger på prestgardene: de ligger sentralt, tomteprisen blir derfor høy, og kommunen blir så glad for å få husbygging igang nær sentrum!

Nå står den norske eks-statskirken der med skjegget langt ned i postkassa: for de mangler lokaler til den kristendomsundervisningen de nå må foreta selv, de mangler lokaler for sosialt liv som er grunnmuren for å klare å finansiere driften av kirken, og det neste som skjer er at selve presteboligen på prestgardstunet vil bli skviset ut fordi naboskapet til presten ikke vil hue forpakterfamilen som har overtatt, og som vil gjøre penger på utstykking av prestgarden til hustomter. Det gamle kulturlandskapet rundt kirken vil bli ødelagt av nye boligfelt på prestgardsjorda, og kirken har heller ikke sikret seg utvidelsesmuligheter for kirkegårdene. Det er ikke bare her i Surnadal at situasjonen er sånn. Det er sånn i omtrent alle prestgjeld i Norge nå, stort sett. Jula kom virkelig på kjerringa i den norske eks-statskirken.

Det kirken skulle ha gjort, var å si opp forpakteravtalen, leie ut jorda og bruke penger fra sitt Opplysningsfond til å sette i stand husene på prestgardstunet til forsamlingslokaler og undervisningslokaler.

Selv med lokaler til undervisningen, vil kirken idag ha problemer med å få til en skikkelig undervisning av barn og unge. I alle år har dyktige, fagutdannede, pliktoppfyllende lærere undervist barna systematisk og pedagogisk på et høyt faglig nivå i det som i 1000 år har vært grunnvollen i vår kultur, livspraksis, politikk og moral. Nå vil det komme et stort vakuum på 30 år – minst, og i mellomtiden dør den norske kirke, slik vi har kjent den.

I Frankrike, som har vært et sekulært samfunn med et rigid skille mellom kirke og stat – i mer enn 200 år, der har alle skolebarn fri siste halvdel av torsdagene, der de kan gå til sine respektive kirkesamfunn for undervisning.  Men den norske kirken har ikke lærekrefter til å fylle disse torsdagsettermiddagene. Det holder ikke med en tenåring som spiller guitar og synger en Jesus-vise. For Kristendommen er bredere og dypere enn bare «Jeg og Jesus på et lite rom» – som Pastor Egil Mogstad sa en gang. Kulturgrunnlaget Kristendommen er nemlig langt bredere enn «personlig kristen». Kristendommen er nemlig uavhengig av hva du og jeg personlig tror.  Kristendommen er et livsgrunnlag for hele samfunnet, men som vil forsvinne når kontinuitet og systematikk i opplæringen forsvinner. Kirken har allerede møtt hovedproblemet, selv når de har undervisningsrom: barn og unge møter ikke opp på de undervisningstilbudene kirken forsøksvis har fått istand. Uten egnede lokaler blir det i alle fall kroken på døra.

Den norske kirken kan begynne med å redde de prestgardene de har igjen, for de prestgardene kirken haulaust har solgt, de kan ikke kjøpes tilbake – fordi de nå er priset som hustomter, velsignet av kommunene.

Lykke til!

Glærum 15.februar – 2017

Hilsen

Dordi Skuggevik

Kristendomslærer i skolen i 35 år,

katolikk siden 1984.