Høymesser i Hamburg:

Det er søndagen denne uken i det gamle Hansa-land, og denne søndagen i den gamle Hansa-stad Hamburg skal brukes for å få hørt det berømte Schnitgerorgelet i Sankt Jacobi Hauptkirche, og å få med seg kveldsmessen i Mariendom, hvor man kirkelig sett hører hjemme på en søndag – som katolikk.

Jeg skrår over Domkirkeplassen foran Mariendom på vei for å finne meg en taxi. De magnifike kirkeklokkene i Mariendom runger over plassen. I begge kirker begynner dagens høymesse kl.10.

Foran vestveggen – på en murkant, sitter en bekjenner av Islam og chanter fra sin bok – en face katedralen. Han er høy, tynn og blek i huden, med et litt langt bølgende og pomadisert hår. Ansiktet er langsmalt med en høy panne. Det er ikke så lett å se hvor i den islamske verden han kommer fra. Jeg går ut fra at han forsverger Kristendommen og ber om dens fall. Slik har jo Islam tatt det ene gamle kristne land etter det andre. Nå står Europa for tur.

Taxisjåføren er også muslim. – Hvilket land er du fra? – Jeg er født i Tyskland. – Og dine foreldre? – De kom fra Tyrkia. Som de andre muslimske taxisjåførene jeg har hatt i Hamburg, vil heller ikke denne innrømme at han vet hvor kirken ligger. – Det er så mange kirker i Hamburg, sier han. – Det er det ikke, sier jeg. – Hvis du teller kirketårnene, er det ikke så mange. Som taxisjåfør i byen bør du lære deg navnene på dem, for det er ikke vanlig å vite gateadressen til en kirke. Dessuten fungerer kirketårnene i en by som fyrtårn. Du kan navigere etter dem. Han vet veldig godt hvor Jacobi-kirken er. Selv når vi ikke kan se tårnet for andre høye hus, kjører han rett til inngangen.

Av og til har man kjempeflaks: Ikke bare skal Schnitgerorgelet lyde rikelig denne søndagen – men koret, St. Jacobi Kantorei har 60-årsjubileum! Det skulle bli en svir! Et par av sangene fra galleriet har jeg sunget som sopran i Nidaros domkor, og det er en stor stund å høre dem her, sunget av dette koret i dette rommet. Menighetssangen er også helt fantastisk  med disse omtrent 80 sangerne som klokkere på galleriet. Når de kommer ned fra galleriet og frem til koret for å synge sitt siste innslag derfra etter å ha blitt gratulert, bare vrimler de opp på plass i helt vanlige klær. Ingen kapper, ingen ordnet innmarsj slik som kor hjemme i Norge pleier å legge vekt på. Kanskje er man i Tyskland redd for formasjoner som marsjerer – etter alt de har fått på pukkelen etter alle krigene. Etter «Würdigung» – beærelse med tale og takk, avslutter de med Mendelsohn: Jauchzet dem Herrn alle Welt. (Salme 100).

Jeg har aldri i mitt liv opplevd sluttakkorder som klinger slik – ved avslutningen av hvert vers – som fra dette koret. Det merkelige er hvordan korklangen har plukket opp og gjort til sin – klangen i orgelet. Dette orgelet ble sluttført da J.S.Bach var 8 år gammel. Han søkte stilling her som organist i 35-årsalderen, men fikk ikke stillingen.(!) På slutten av 1600-tallet, i den tidlige barokken, da dette orgelet ble sluttført i 1693, klang altså orgelet med denne runde, varme, myke klangen som ligger fjernt fra klangen av de nybarokke orglene som har invadert norske kirker de siste 20-30 årene med sin gnissende i-klang.

J.S.Bach ble døpt i St-Michaelis-kirken, som ligger med utsikt over havnen slik alle St.Mikaels-kirker gjør, for St.Mikael skal sammen med St.Nikolas passe på de sjøfarende, og dem har det vært – og er, mange av i Hamburg. Slik lå St.Mikael-kriken i Middelalderen på Nordnes i Bergen og skuet over havnen. Slik ligger i dag St.Mikael-kirken i Sihanoukville i Cambodia oppe i lia og skuer over havnen – den ene av de to kirkene som Røde Khmer ikke destruerte i sine herjinger. I Sankt Michaelis i Hamburg var far til J.S.Bach organist, og sønnen Johann Sebastian ble, som sagt, døpt her. Kirken har 3 orgel og flere korgalleri oppe under taket! Her ble Helmut Schmidt, en av de store fra Hamburg, stedt til hvile i en standsmessig, enkel, elegant og høytidelig seremoni som jeg kunne se på TV på Gran Canaria.

Høyre langvegg i kirkeskipet i St.Jacobi, er erstattet med glass, og bak glassveggen kunne vi se bordet dekket til jubileumsfeiringen av kantoriet. Dette koret teller rundt 70-80 sangere, og er mye større enn det vi forbinder med et «kantori». Jeg skulle ønske at de blir invitert til Norge. Olavsfestdagene, Festspillene i Bergen  eller Oslo kirkemusikkfestival. Gjerne en hel Norgesturné!

Selve høymessen interesserte meg også – for å se hvordan protestantene i Tyskland legger opp en søndags høymesse, selv om dette ble en musikkgudstjeneste.

Vi så straks den politiske korrekthet i koret: På stolrekken ved venstre vegg satt det to kvinnelige prester i relativt ung alder og en eldre litt værbitt mannlig prest samt en transperson som tjente som tekstleser. Hun/han var på en prikk lik transpersonen som fremførte Haugtussa på «Grieg minutt for minutt». Han/hun het Merkel til etternavn. Kanslerinnen Merkel er født i Hamburg, så det var kanskje et av de nyere skudd på stammen.

Alle tre prester hadde svart samarie og den gamle hvite pipekraven. Stolaene var vevd i fine, diverse farger. I stedet for å vise kirkeårets årstid, viste de kanskje prestenes rang? De svarte prestekjolene var imidlertid piffet opp med splitter i sidene, så vi kunne se leggene til de kvinnelige prestene når de tok en sving oppe i koret. Pikant!

Den yngste kvinnelige presten holdt prekenen. Hun ble ikke stående ved lesepulten, men gikk opp på prekestolen, og talte varmt om sin ferie på klosterøya Iona i vestre Skottland,  og gjentok uttrykket «standing stones» på engelsk flere ganger. I menigheten kunne det ikke være mange som kunne engelsk – sett fra den årsklassen som satt i kirken. Så også tysktalende må liksom krydre talestrømmen sin med engelsk uttrykk, dessverre.

Det som hadde begynt og som hadde hatt en framdrift som en klassisk søndags høymesse, oppløste seg i et gudstjenestelig samvær etter prekenen. Det var ingen nattverd. Ganske likt det en opplever i den norske protestantiske kirken på søndagene nå for tiden, bortsett fra den svarte samarien og den gamle pipekragen som virker litt for kunstig museal. Men, det skal de tyske ha: Prestene her har ennå ikke gått så langt som i Norge – med å opptre som konferansier, morromann og litt prest attpå.

Kveldsmessen i Mariendom var som vanlig i en katolsk kirke: Første halvdel – Ordets gudstjeneste, andre halvdel – Nattverdsliturgien. Her er det nattverden som ER messen. Ikke noen konferansier-aktivitet, ikke noen morromann der foran. Den katolske messen har funnet sin form gjennom 2000 år, og det forekommer ikke noen improvisasjoner. Man vet hva man er kommet for, og man vet hva man får. Her sang man imidlertid flere salmer enn hva som er vanlig i katolske kirker i Norge. Og orgelet hadde jeg hørt kvelden før på konsert her i regi av Hamburger Orgelsommer. Det var uventet at man for få år siden hadde satt inn et av disse brutale, nybarokke orglene med i-klang i en katolsk kirke. Ytterst overraskende.

Prekenen ble en uventet stor opplevelse denne kvelden, og det er ikke så vanlig i en katolsk kirke, der liturgien er hovedsaken alltid. Presten talte over en historie i Bibelen som jeg alltid har fortalt til mine klasser hvor jeg har undervist kristendom:

Det er Jesus som en dag blir lei av all sytingen og klagingen fra sine disipler, og han sier til dem: – Er dere lei av dette, karra – så er det bare å gå deres vei! Det blir stille i flokken, og så sier Peter: Men hvor skal vi gå da?

Det er det det dreier seg om, sier presten – skal vi bli eller skal vi gå – i ekteskapet, i vennskapet, på arbeidsplassen, i kirketilhørigheten etc. Og hva kommer vi så til, hvis vi går?  Og hva finner vi der? – Den beste preken jeg har hørt i mitt liv, og det i den katolske kirke, der de fleste messer et uten preken.

Neste morgen, mandag: Morgenmesse i St.Ansgar kapell i gjestehuset Ansgarhaus.

Morgenen deretter, tirsdag: Morgenmesse med munkene på Munkeby, i deres kapell etter forsinket ankomst om natten til Værnes.

Slik ble det en særdeles sakral avrunding og avslutning på besøket i Hansa-byene Lüneburg, Bremen og Hamburg. Og det tok man ikke skade av! – For hvor skal vi ellers gå? – for å sitere St.Peter.

Glærum, 2.september – 2018.

Dordi Skuggevik

Uteligger på trappen.

Lørdag kveld i Hamburg kommer jeg hjem fra orgelkonserten som denne kvelden bare var noen skritt fra losjiet – i Mariendom. Det ligger en person inntullet i en sovepose på trappen. Den automatiske døråpneren gir personen et skubb når den går opp. Neste morgen går jeg ut kl.7 for å spise frokost på bakeriet jeg fant rundt hjørnet. Personen ligger fortsatt på trappen, men på den andre enden av trappen, hvor han ikke kommer i konflikt med døren.

Frokosten er rikelig, og med tanke på at restene havner i søppelet, lager jeg en sandwich av det siste rundstykket, salamien og osten. Jeg kjøper også et av de enorme sjokoladewienerbrødene. – Nødproviant på rommet, tenker jeg.

Når jeg kommer bort til trappen, sier jeg til bylten i hjørnet: – Frokost til deg her! Han, for det er en ung mann, trekker soveposen ned fra ansiktet, og et bredt smil brer seg under den unge, glisne mustasjen.

Lenger ut på dagen, når jeg kommer hjem fra musikkgudstjenesten i Sankt Jacobi som er pilgrimskirken her i Hamburg – på veien til Santiago de Compostella, da er den unge mann forsvunnet, men der han lå, ser jeg en liten kobbermynt. Jeg tar den opp, og ser at den har relieffet av Santiago-katedralen preget i metallet. Så – det var ingen uteligger, det var en pilgrim som overnattet på trappen, en pilgrim som nå igjen finner sin vei etter de blå pilene som er malt bortover fortauet, og som holder pilgrimen på den rette vei til og fra Sankt Jakob = Sant Jago = Santiago sin grav i Compostella = Campus stelle = Stjernestedet. Måtte hans vei opplyses av stjernene i Melkeveien, slik de opplyste veien for Sankt Jakob og hans to disipler på vei til den ytterste diaspora i Nordvestre Spania i det 1.århundre!

Glærum, 31.august – 2018.

Dordi Skuggevik

Hamburg – en reise verdt!

For nesten 20 år siden hadde Adresseavisen et 2-siders oppslag om hvor vakker Hamburg er om våren, og jeg bestemte meg for en gang å reise til Hamburg på denne årstiden. Det ble det ikke noe av før jeg reiste dit nå – 20-august 2018. Altså – på sensommeren. Det var varmt, og skuronn-månen gikk opp om kvelden og kikket på oss gjennom løvverket i store eiker og lindetrær.

«Oss» var 4 klassevenninner fra Bergen off. lærerskole som besøkte den 5. som slo seg ned i Adendorf ved Lüneburg etter årsstudiet sitt i tysk ved Goetheinstituttet i Lüneburg. Vi feiret 50-årsjubileum i Hansabyen Bergen i fjor, og 51-årsjubileum i Hansabyene Lüneburg og  Hamburg i år, og både frokost og kveldsmat ble inntatt under de store trærne i Adendorf mens «Luna mit silbernem Schein – gucket zum Fenster hinein» d.v.s. inn mellom trærne i vårt tilfelle.

Første dagen besøkte vi Lüneburg med et tospann hester – flotte, svarte Frisere som kjørte oss gjennom byen. Lüneburg er det gamle vakre Europa som heldigvis ikke ble skadet av bomber under krigen. Rådhuset inneholder rom som er rene smykker – med treskjæring og dekorerte vegger – en malt dekor som vi finner igjen i norske stavkirker og i Erkebispegårdens saler i Trondhjem.

Andre dagen gikk med 2-spann hester over Lüneburger Heide. Tørken i sommer gjorde at heden ikke blomstret som vanlig i sin rosa røsslyngprakt, men det var likevel en stor opplevelse. Gårder, vertshus og trakteringssteder lå innunder store trekroner og kikket skjelmsk frem og tilbød sine herligheter – overdådige kaker, kaffe etc. – før det bar ut på heden hvor verdens største einerbusker vokser bortover lyngrabbene.

Vi hadde øvd på å synge «Auf der Lüneburger Heide» kvelden før, og vi kunne også «Heidenrøslein» utenat pluss et par til. De 10-12 andre på vogna ble ganske paff da denne gruppen aldrende damer som satt bakerst og skravlet på et ubegripelig språk, begynte å synge disse tyske gamle sangene som varmer enhver tyskers hjerte. Stemningen forandret seg betraktelig til det livligere. Da vi gikk på skolen, var tysk en del av allmennutdannelsen. Det bør det bli igjen, for tysk er Europas største språk med en sprek ny litteratur som best leses på originalspråket. Tysk er nøkkelen til store opplevelser. I skolen bør de også ta frem igjen klassesangen. Det skaper kontakt og glede, som vi kunne erfare vel 50 år etter skoletiden – denne dagen.

Etter felles tur til Hamburg den tredje dagen, dro de andre hjem til Norge, mens jeg tok inn på «Ansgarhaus» – det store gjestehuset til erkebispedømmet Hamburg sitt administrasjonssentrum ved Mariendom – den katolske domkirken i Hamburg, som i år feiret sitt 120-årsjubileum. Neste dag tok jeg avgårde med toget på dagstur til Hansabyen Bremen, som var de nordiske lands erkesete frem til 1104 da Lund tok over – og vi så i 1152 fikk vårt eget erkesete for Norge og Vesterhavsøyene i Nidaros.

Det var et snart 40-årig ønske om å se vårt gamle erkesete i Bremen som gikk i oppfyllelse, og av og til har man flaks: jeg gikk meg bent på en andakt som ble innledet og avsluttet av det praktfulle orgelet. Og praktfull – det er virkelig den gamle Bremerdomen! Det mest fascinerende er fargebruken i det rikt bemalte interiøret. Fargene gikk i flere nyanser av oker, carry, sennep og karmosinrødt. Noe lignende har jeg bare sett i Loiredalen i Frankrike – i noen av franskekongenes sommerslott der.

Inne i domkirkemuseet var det en liten men interessant spesialutstilling om kontakten mellom Bremen og Skandinavia fra tiden før kristningen av de nordiske land og videre oppover århundrene. En brosjyre bekjentgjorde en foredragsserie som jeg skal komme tilbake til på bloggen. Jeg oppdaget gjennom venninne Eldfrid i Adendorf at Vendland ligger ikke så langt derfra, og fra Vendland kom jo Olav Tryggvasons dronning Tyra. «Han kom ifrå Vendland og siglde heim» – står det i diktet om slaget ved Svolder. Olav hadde vært i Vendland og hentet dronning Tyras medgift. Eldfrid forteller at vendene var et slavisk folk, og de talte slavisk. Det var nok ikke noe problem for Olav Tryggvason, siden han var blitt oppdratt ved Vladimir den stores hoff i Novgorod – Vladimir, som kristnet Russland i 988. Vladimir var som en fosterfar for Olav, men da Vladimirs kone, storhertuginnen, ble litt for interessert i den vakre yngling Olav, fant Olav det best å dra vestover. Det var kanskje ikke så overraskende at Olav Tryggvason var innom Vendland, siden misjonærer herfra allerede hadde virket i Norden en tid.

Det var masse folk på domkirkeplassen. Alle fortauskaféer tøt av folk i godt humør og i alle aldre, og et lite blåseensemble forlystet oss med sine instrumenter. Men så brøt helvete løs: en voldsom homoparade braste inn over plassen, og den tok jo aldri slutt – og det kom kjøretøy på kjøretøy som spredte hver sin voldsomme bang-bang-musikk så det smalt i hodet. Mine homoseksuelle kompiser oppover livet har alle vært kultiverte mennesker med sans for det estetiske, så jeg har problemer med å forstå at disse vulgære, primitive og støyende homoparadene skal kunne representere de homoseksuelle. Jeg reddet meg inn i den indre hagen i domkirkeanlegget, og så kom det et dundrende regn som gjorde at de skrallende høytalerne forsvant i regnspruten.

På tross av regnet, fikk jeg med meg Bøttcherstrasse – Bøkkergaten, som jeg fikk tips om å besøke, av Ulla fra Berlin som har hytte ute på neste neset her. Den går rett ned fra domkirkeplassen – og viser en siste rest av middelalderbebyggelsen – og kan være verdt hele turen, ved siden av Bremerdomen.

Katolikken måtte også finne den katolske kirken før togturen tilbake til Hamburg. Den er 800 år gammel, bemannes av fransiskanerne og heter kort og godt Sankt Johann – etter apostelen Johannes, som jeg for tiden er svært opptatt av. Skriften stod på veggen: Men kjærligheten forsvinner aldri.

Kjærlig var ikke den magre, strenge, eldre, kvinnelige konduktøren: Jeg hadde tatt et tidligere tog enn det som stod på billetten, og jeg måtte kjøpe ny billett av henne i toget: 400 kr. takk! Vitsen for meg var å komme tidsnok til kveldens orgelkonsert, for alle tre kveldene i Hamburg var det orgelkonsert i en eller annen kirke: Orgelsommer Hamburg!

La meg si det med én gang: Hamburg er den hyggeligste byen jeg noen gang har besøkt. Folk er så blide, åpne, gemyttlige, vennlige – smilene sitter løst, og de spør om de kan hjelpe deg med det ene eller det andre før du selv har oppdaget at du kanskje har bruk for litt assistanse. Det kryr av fortauskaféer, små og store serveringslokaler, hyperkoselige kaféer i gårdsrom med trær og blomster. Nest etter Stockholm er Hamburg den grønneste byen i Europa, fikk vi å vite.

Det bør ikke være overraskende at Hamburg har denne åpne, muntre og vennlige atmosfæren, for byen har i hundrevis av år, siden før Hansatiden, vært et av verdens store veikryss med stadig gjennomstrømning av fremmede på reise i handelsoppdrag mellom mange land. Med en havnesightseeing på halvannen time i en barkasse, hvor en kommer helt ned til vannspeilet i havnen, kunne vi se at havnen i Hamburg er en av de store knutepunkter for verdenshandelen fremdeles. Vi passerte helt inntil disse store fartøyene som krysser de store hav mellom kontinentene – og vi glemmer sent hvordan det var å ligge inntil siden på et av disse gigantiske skipene hvor 5 kjempekraner arbeidet samtidig, og i hurtig tempo, med å laste containere på skipet. Vi glemmer heller ikke hvordan det var å passere rett under nesen på dem – d.v.s. under bauen. Det er vanskelig å forestille seg at det går an å bygge så store skip. Det inngir respekt å tenke på mannskapet på disse store skipene som fører gigantene over store hav i utfordrende vær til alle årstider. Hatten av!

Vi passerte også Die Elbharmonie med barkassen – det svære nye konserthuset som står ytterst ute i Elben av de store bygningene i det nye businessdistriktet de rett og slett har bygget ut i elveleiet til Elben. Der spilte jo Ansnes og Harmonien fra Bergen mens vi var der – men var det billetter å få da? Nei – de var utsolgt et år i forveien!

Gjestfriheten i Hamburg har selvfølgelig utviklet seg parallelt med den kosmopolitiske gjennomstrømningen av fremmede på besøk i dette store interkontinentale knutepunktet for verdenshandel og transport. Hamburg er forøvrig den byen i Tyskland som har flest millionærer, sa en guide. Den siste taxi-sjåføren min fortalte også at for bare kort tid siden, ble flere tunge finansinstitusjoner flyttet fra London til Frankfurt. Det har ikke norske media fortalt oss… Se det fikk England fordi man var dum,. og ikke beregnet sitt publikum! England drømmer om sine fornstora dar, og har ikke forstått at de i dag er et helt vanlig land i kjølvannet av sin storhetstid. Der kan de nå ligge og skvalpe da, mens EU seiler videre mot nye horisonter. Tragisk – for England, som ikke har forstått at Europa nå lever i et utvidet «Hansa-forbund». Det var jo samarbeidet i Hansaen som skapte velstanden i disse byene i Østersjø- og Nordsjøbassenget, og som nødvendigvis har vært inspirasjonen bak utformingen av EU. England må bare prøve å snyte seg, men nesen er av – og det har de seg selv å takke for. Men, England kan komme feigt igjen, for England har en lang tradisjon for å følge etter de andre og rappe det som de andre har funnet. Det er nemlig i England at Vikingtiden fikk sin fortsettelse – har jeg omsider forstått. Så: Pass på! Pass på! – for når England får summet seg etter sin kuvending, så kan de legge opp til et røvertokt igjen.

Tiden i Hamburg ble selvfølgelig for kort. Her ligger Hagenbeck – den eventyrlige zoologiske hagen. Her ligger Blumen und Planten. Her ligger det store kunstmuseet Die Kunsthalle. Her ligger Hamburger Opera, det store konserthuset Die Elbharmonie – og teatrene. Her kan en vandre langs Alsteren – innsjøen midt i byen med alle de fine hagene og villaene, en kan ta en runde og se alle de flotte kirkene med helt forskjellige interiører. Her ligger Landungsbrücke nede ved Elben og havnen – midt imellom rekken med sjømannskirker på den ene siden, og med Reperbahn og St. Pauli på den andre siden. Stedet burde være førsteprioritet, sa min bror sjømannen.

Her i det store steinhuset ved Landungsbrücke fant man omsider frem til urkjøkkenet i Nieder-Sachsen og fikk sin LABSKAUS! – og hvor de også brygger sitt eget øl i lokalet. Labskaus er altså både et platt-tysk og et norsk ord, men retten her minnet ikke mye om den norske lapskausen med P. Denne retten her var en stor rosa ruve på tallerkenen med et blankøyet speilegg på toppen, akkompagnert av to utvannede saltsildfileter, to rå reddiker og en sylteagurk. – Hvordan skal jeg klare å spise dette vederstyggelige uten flatbrød og dram?  spurte jeg meg selv. Jeg spurte serveringsdamen hva dette rosa var for noe. Det så ut som oppvispet rosa, rå kjøttfarse. – Jo, sa hun, det er storfekjøttfarse, løk og potetstappe – smmenblandet, og farget med rødbetesaft. Jeg satte gaffelen i, lukket øynene og lot det stå til. Det var i alle fall varmt – og smakte ikke så verst. Jeg klarte å spise det hele, også saltsildfiletene – for i denne byen spiser man ikke pølse i brød, man spiser saltsildfileter i brød….  Kommer jeg til å bestille LABSKAUS igjen? Neppe. Men ølet var kanskje det beste jeg noen gang har drukket.

Når taxien kjører ut av byen mot flyplassen, kjører vi plutselig gjennom en helt fantastisk, stor eventyrskog med gigantiske, ærverdige gamle trær. Dette er toppen av det jeg hadde opplevd av trær og skog i en landsdel hvor folk ser ut til å elske trær. Eldfrids hus og de andre husene i landsbyen ligger inne i en skog av store, vidunderlige trær. Hagene til folk er beplantet med trær av diverse slag slik at hagen ser ut som en miniskog. Kirkegården er rikt beplantet med alt fra rogn til furu, og Eldfrid fortalte at her var det mulig å betale for å få plantet et tre på kirkegården, noe som gir rett til å få satt ned sin urne under treet, når en engang forlater denne verden. – Hva er dette for en skog? spør jeg min persiske taxi-sjåfør, som har vært lærer i grunnskolen og profesjonell konkurranseløper i Persia (!) før han forlot sitt fedrene land for 20 år siden. – Dette er byparken i Hamburg, sier han. (!)

I boken som ble utgitt ved 120-årsjubileet for Mariendom, og som det bare var å forsyne seg av – med en skriftlig anmodning om å gi en gave i kirkebøssen for de trengende, står det et bilde av Mariendom i en grushaug. Kirken stod imot bombingen natten til 28.juli 1943. I boken står det at det var 700 bombefly som tok av fra England. (Hvordan kunne de unngå å kollidere i luften?) 34.000 bybeboere ble drept. 125.000 ble skadet. 900.000 ble hjemløse. De fleste offentlige bygningene og mange kirker ble knust. Mariendom hadde bestilt en kopi av mosaikken i apsis i kirken Santa Maria Maggiore i Roma, for sitt apsis. Kopien ble laget av en spesialist i Sveits, og alt var kommet til Hamburg, men var enda ikke montert – men lå i kasser på et sikkert sted. Idag kan vi se dette fantastiske arbeidet belagt med mye gull i Mariendom, et symbol på hvordan folk i denne byen reiste den av asken. Og så gikk livet videre.

Sankt Johannes Paul har fått sin statue ved Mariendom fordi han gjenopprettet erkesetet Hamburg. Her står det mange lykter og lyser og mange rosebuketter viser hvem han var. På plaketten står det: Han beredte veien for det nye Europa. Han befordret forsoningen mellom Tyskland og Polen.

Sluttreplikken til min bror sjømannen:

Jeg forstår ikke hvorfor folk flyr over Nordsjøbassenget og ned til denne Middelhavskloakken!

(Så sant så sant!)

Reisetips:

Bo i Hamburg og ta dagsturer med toget til Lüneburg (30 min.) og til Bremen (50 min.) Hvis det er ledig plass på Ansgarhaus, så koster det 600 kr.pr.natt og en liten klatt for frokost, som serveres alle dager unntatt søndag når kjøkkenpersonalet har fri, men da finnes det et vidunderlig bakeri rundt hjørnet på vei mot Hovedbanegården – hvor de serverer frokost fra kl.06 – også på søndager.

Siste morgen på frokosten i Ansgarhaus, spiste jeg alene sammen med to storvokste prester fra et eksotisk land. De hadde mildt sagt et overhendig antrekk. Det viste seg at de kom fra Etiopia. I kirkelige losjier treffer man kort sagt – interessante folk.

Ansgarhaus ligger ca. 7-800 meter fra Jernbanestasjonen i sentrum av byen, i retning nord.

Glærum 30.aug. – 2018.

Dordi Skuggevik

Rindal – i pose og sekk?

Leser på Trollheimsporten i dag hvordan Rindal vil ha både i pose og sekk ved overgangen til nytt fylke. Jeg har skrevet om dette før – men jeg skriver om det igjen: De ønsker fortsatt å ha tilgang til videregående skole i Møre og Romsdal, selv om de ikke lenger skal skatte til dette fylket. De ønsker også å ha fordeler av busselskapet FRAM som nå drives av Møre og Romsdal fylkeskommune, fremdeles uten å betale skatt til dette fylket. Rindal vil kort sagt dele seng med både trøndere og møringer, med både sin nye partner og med eksen. Dette bigami-opplegget er rett og slett kvalmende. Vil rindalingene ha skilsmisse, så la dem få det! Men de kan ikke få lov til å tro at de skal få både i pose og sekk! Og: Rindal bør holde seg for god til å opptre som en skjøge.

Mandag 20.august kjørte jeg mot strømmen oppover Surnadal, om morgenen når Rindal-raiden av folk fra Rindal som arbeider i Surnadal kom nedover dalføret. Det var rene bilkøen i motgående kjøreretning nordfra. Jeg måtte tenke på min gamle sjef, Georg Solem, kontorsjef i Surnadal kommune, når han ganske hyppig la for dagen sin irritasjon over rindalingene som arbeidet i Surnadal, men skattet til Rindal.

Nå skal jo også Rindal dessuten bli innlemmet i Sameland og bli samer, selv om det ikke finnes en same i Rindal kommune. God tur til Sameland! Men, dere må ikke legge hånden på plogen og se dere tilbake! Dere i Rindal vil gå ut av Nordmøre, så gå da! Forsvinn! Get lost! – som de sier i Amerika!

I går kjørte jeg forbi Tinghaugen på Frosta to ganger. På den ene steinen i ringen står det skrevet: «Normørafylki». Jeg kjente et innvendig overraskende sterkt raseri både mot gamle Halsa og Valsøyfjord og mot Rindal da jeg passerte. – Svikere! Tenkte jeg. Ja, nettopp: Svikere! Valsøyfjordingen Otnes, rektor ved Surnadal videregående skole, kommer i samme kategori! Steng skole-dørene for rindalingen kontant! Vil de ut av fylket – så la dem gå ut av fylket. Rindalingen bør få oppleve at et vedtak alltid har en konsekvens. De bør ha såpass oppdragelse at de lukker døra etter seg når de går!

Glærum, 29.august – 2018.

Dordi Skuggevik

Kommunisten Moxnes sin meningsbølge-surfing:

Betong-kommunist-populisten Bjørnar Moxnes kaster seg på populære saksbølger for å få oppmerksomhet og «kred». Straks det kommer opp en generelt positiv sak, spretter opportunisten Moxnes ut på Stortingstrappa og får straks en mikrofon opp i ansiktet. Og: Han får det alltid til å høres ut som om den positive saken er hans påfunn.

Mens han foretar seg disse talene fra trappa på Stortinget, er hans virkelige agenda stukket ned i baklomma hans: Kommunismens gjeninntreden i Norge.

Med sitt slebne talespråk fra Nordstrand, fra Oslo Katedralskole og fra universitetet på Blindern og sitt he-man-ytre går han rett inn i hodet på en hel del unge folk som enda ikke har lært seg å se ulven inne i fåreklærne. Moxnes er den store kommunistiske forfører i Norge idag, og – demagogen Moxnes har stor framgang på meningsmålingene.

Det er forstemmende å være vitne til hvordan en populistisk forfører av Moxnes sitt kaliber klarer å få folk til å glemme Kommunismens forferdelser. Men, han er godt hjulpet av at norske media og norske skolebøker opp gjennom årene har underslått kunnskapen om de store kommunistdespotenes folkeslakt i Sovjet, i Kina, i Cambodia og i østeuropeiske land under Sovjet-okkupasjonen.

Bjørnar Moxnes er en farlig mann for Norge, men godfjottene nekter å la seg informere om hans egentlige agenda og mål: Et nykommunistisk Norge.

Ved siden av det totalitære, fascistiske Islams invasjon av Norge, er Moxnes den største trusselen mot norsk demokrati i tiden som kommer.

Glærum, 16.aug. – 2018

Dordi Skuggevik

Sandbergs karantene – invadert av kvinnen.

Per Sandberg er tatt av kvinnen. Hans opplagte karantene etter en lang tid i norsk toppolitikk er invadert av denne kvinnen. Sandberg er derfor fremdeles i lang tid en interessant kilde som kan melkes av fremmed makt gjennom denne kvinnen som nå fremover skal dele hans bord og hans seng. Her trengs det hverken mobil eller PC for å få adgang til Sandbergs store arkiv.

Dessuten: Hvis Sandberg har tenkt å formæle seg med en iransk kvinne som selvfølgelig bekjenner seg til Islam, så blir han nødt til å konvertere til Islam for å unngå å bli likvidert av Islams voktere. Slik er regelen når en ikke-muslimsk mann gifter seg med en muslimsk kvinne. En ikke-muslimsk kvinne som gifter seg med en muslimsk mann, slipper det.

Slik kan Per Sandberg komme fra asken til ilden – ganske fort, stakkars mann. Noen må snarest få ham til å forholde seg til realitetene.

Glærum, 15.august – 2018

Dordi Skuggevik

Statsråd Sandberg i «honningfellen»:

Norske media er hverken dyktige på å se sammenhenger eller til å se ting i historisk perspektiv. Slik har de heller ikke sett at Sandberg er havnet i den klassiske honningfellen, selv om denne honningfellen er både så klassisk, og så inntil det primitive – lett å se.

På russerevyen da jeg var russ i 1964, handlet ett av innslagene om den britiske politikeren Profumo og Christine Keeler, det alltid gyldige eksempel på nettopp – en honningfelle: halvgammel politiker sjarmeres av ung kvinne som tapper ham for politisk informasjon.

Opplegget med Sandberg må være et langsiktig spill fra Irans etterretningstjeneste. Den unge damen er nok blitt opplært og finsiktet over tid, og Sandberg har hele tiden vært en løsmunnet, umiddelbar og naiv hurragutt som har vist seg som en tydelig inngangsport for en honningfelle-spion, og i dette spillet – regjeringens svake ledd.

  • Ble hun Miss Iran på vanlig måte? Folk som kjenner til Iran sier at det kan ikke være mulig, fordi hun ikke besitter den skjønnheten de fleste iranske kvinner har. Altså: Hun ble Miss Iran som ledd i opplegget.
  • Var det tilfeldig at hun ble bosatt i Sandbergs hjemmemiljø i Trøndelag? Neppe.
  • Var det tilfeldig at hun tok de norske fosterforeldrenes etternavn? Neppe. Med norsk etternavn ville hun fremstå som trolig halvt norsk, og lettere vinne tiltro i norsk miljø. En må spørre seg om hvordan det gikk til at et norsk fosterforeldrepar gav fra seg familienavnet sitt til en 17-årig asylant fra et skummelt utland. Norsk naivitet og prektighetsbehov?
  • Hennes åpne søknad til Fiskeridepartementet om å få jobbe der, med hennes eget forslag om å bli statsrådens assistent og tolk – den søknaden er så lite sofistikert at folk i departementet burde høre klokkene ringe. Men, kanskje virket søknaden så naivistisk og så primitiv at de tok den for god fisk uten baktanke?

Damen kom seg i alle fall innpå statsråden etter en lengre innledning både geografisk og sosialt. Disse honningfelle-spionene blir grundig opplært i forførelsens kunster og i selve gjennomføringen i sengehalmen. En mann som Sandberg, i hans alder, og som befinner seg i en skilsmissesituasjon, vil falle som en moden plomme for dåreblikket fra Persia.

Jeg spurte en norsk person med erfaring fra det iranske miljøet i Norge om han trodde damen er spion. Han svarte med å si at iranere i Norge som pleier nærkontakt med den iranske ambassaden i Oslo, er livsfarlige for andre iranere her i landet. – Ja, hun er spion, konkluderte denne personen. Vi kan da tenke oss hvilken suksess det ville være for denne damen, og opplegget bak henne, å kunne flytte inn i tjenesteboligen for en norsk statsråd. Hun ville kunne melke ut et bredt spekter av opplysninger for fremmed, fiendtlig makt over tid.

Heldigvis begynte det å lukte temmelig råttent av denne sengehalmen, selv om norske media brukte lang tid før de oppfattet femtekolonisten i denne historien. Femtekolonister/intern-spioner finnes det mange og diverse av i den flyktningestrømmen som har fosset opp gjennom Europa de siste årene. Når denne unge damen som har forført statsråd Sandberg, nå mister grepet i all offentlighet, kan vi borge på at hun er én av mange. At hun ikke er blitt tatt av etterretningstjenesten før, og ikke er blitt avslørt av norske media, bør for Norge være en skandale av samme kaliber som Profumo-skandalen i England i 60-årene. Forstemmende!

På det personlige plan har Sandberg fått seg en «helsereise» i Iran av klasse. Det var lett å se ved hjemkomsten. Vi får håpe at for ham personlig er hans persiske netter med sin persiske katt verdt prisen: Å bli en kassert politiker og en latterliggjort godfjott for ettertiden.

Regjeringen bør bli sittende etter denne lærepengen. Den halvgamle mannen som falt for det persiske sløge blikket vi kunne se på TV, det er ikke verdt en regjerings fall. Det som imidlertid bør få grunnen til å skjelve under regjeringen, er det faktum at regjeringen har tolerert at statsråd Sandberg, på eget initiativ, har deltatt på Irans ambassade med å feire Irans nasjonaldag, og slik gi sin støtte til et av historiens verste totalitære skrekkregimer. En så toskete statsråd kan ikke en regjering overleve. Dessverre.

Glærum, 13.aug.-2018

Dordi Skuggevik

Prof. Sverdrup og «Maud»-ekspedisjonen.

I all viraken rundt polarskipet «Maud» sin spektakulære seilas hjem til Norge på en flåte, snakkes det hele tiden om Roald Amundsen. Men, det var lederen for det vitenskapelige arbeidet ombord, prof. Sverdrup, som gav «Maud»-ekspedisjonen mening og innhold.

Prof. Harald Ulrik Sverdrup fra Sogndal var oceanograf og meteorolog. Han bragte hjem forskningsresultater i så stort omfang at man måtte grunnlegge Norsk polarinstitutt, slik at han hadde et sted å bearbeide sitt innsamlede materiale. Han ble professor ved Geofysisk institutt i Bergen, så det er ingen tilfeldighet at det er i Bergen «Maud» først legger til land når hun nå kommer hjem. Prof. Sverdrup ble derfra «lånt ut» til Scripps Institute i San Diego i California, hvor han i en årrekke var direktør og forskningsleder.

Ganske nylig ble hans 97 år gamle adoptivdatter i Telemark invitert til Paris for å motta en hedersbevisning for sin far post mortem, men selv om hun fortsatt kjørte bil, gav hun avslag på Paris-invitasjonen, dessverre. Hun er forøvrig alltid æresgjest når noe stort foregår på «Geofysen» i Bergen, noe som viser betydningen hennes adoptivfar hadde. Anna Margrethe Hamre, heter hun i dag – «Gammeljordmora» i Rauland, Telemark. «Bitte Sverdrup» ble hun omtalt som når hun ble satt igjen hos slekta på Gyl på Nordmøre mens foreldrene gikk fottur i Trollheimen om somrene.

På ferden til «Maud» gjennom Nordost-Passasjen var Roald Amundsen med, men da «Maud» ble rustet ut for å drive over Polhavet, var ikke Roald Amundsen ombord. Han ble igjen for å arbeide med planene om å nå Nordpolen med fly. Etter 3 år i fint driv over Polhavet med tak bygd over skipet, med dampbad på dekk, og med besøk av folk som kom over isen fra Sibir på besøk, gikk alt etter planen med «Maud» – men så gikk Amundsen konkurs der borte i Amerika. «Maud» mottok et telegram om at de måtte gå ut av isen og komme tilbake til Nome, der «Maud» gikk med i konkursen til Amundsen, og ble solgt.

Sist jeg besøkte min tremenning i Telemark, datter av min fars kusine som ble gift med prof. Sverdrup, og som ble adoptert av prof. Sverdrup, rakk jeg å lese de 40 første sidene av hans bok «Tre aar i isen med Maud». Denne boka bør gis ut igjen nå når «Maud» kommer hjem. Boka er svært spennende å lese. Teksten er svært tett og fullpakket av informasjon, men er lett og interessant å lese selv om man ikke har innsikt i selve faginnholdet. Boka inneholder også beretningen om sledeturen som Wisting og Sverdrup foretok rundt Tsjuktsjerhalvøya i Øst-Sibir, der Sverdrup også tok seg tid til å skrive en ordbok og grammatikk over Tsjuktsjernes språk! – En allsidig mann!

Jeg håper at både sjøfolkene ombord på «Maud» og vitenskapsfolkene ikke blir glemt i all viraken rundt «Maud» og Amundsen. Uten Amundsen ville ikke vitenskapsfolkene kommet seg ut i Polhavet, men uten vitenskapsmennene som ble ledet av prof. Sverdrup, ville ikke «Maud»-ekspedisjonen hatt noen berettigelse eller hensikt. Og – man må ikke glemme det store omfanget av de vitenskapelige resultatene som ble bragt hjem til norsk og internasjonal akademia. Målet nå må bli at gi ut igjen boken, slik at vi alle kan sitte i sofaen og delta på denne store vitenskapelige ekspedisjonen! – Visste du at måleenheten for vanngjennomstrømningen i havstrømmer er «én Sverdrup»?

Glærum, 7.aug.-2018.

Dordi Skuggevik

 

Nordmørsbunaden – spansk opphav?

 

Denne artikkelen ble trykket i «Tiden Krav» igår 3.august, med 2 foto som illustrerer teksten. MEN: teksten min ble ganske frekt redigert om – uten å spørre meg – på tre vesentlige punkter:

Historiens helt, faren til Inga Farstad, som var den som til slutt klarte å sette opp veven og redde situasjonen for Inga, og redde «Farstad-vesten» – han ble rett og slett tatt ut av teksten. Jeg fikk helt sjokk!

Jeg skrev til redaksjonen at jeg var i de grader STEIN FORBAINNA for det de hadde gjort. Dessuten hadde de omgjort en høytidelig kirkelig og folkelig prosesjon til ære for Jomfru Maria – der hun blir takket for markens grøde – til MARKED! Redaktøren sitter der og tenker seg at det var et marked, og så smeller han inn det!

Dessuten endret de overskriften fra «spansk opphav» til «Las Palmas» som om det dreier seg om geografi og ikke opphav.

Jeg har siden en tid levert mye gratis stoff til TK, men nå er det jammen slutt. Samme hva jeg skriver, skal TK fikse og rette på det, og uansett hva jeg skriver om: jeg får likevel ikke nordmøringene til ta hendene opp av bukselommene og komme igang med noe! Over og ut: jeg skal si opp filleblækka nå!

OPPRINNELIG TEKST:

For nesten et år siden, gikk jeg meg på et stort opptog av folk og krøtter og festpyntede vogner utenfor Sankta Anna-katedralen i Las Palmas. Det var en stor Maria-fest hvor vognene var pyntet med jordens vekster av alle slag og de digre vognene ble trukket av tospann melkekyr. Canari-øyene har en av verdens fineste osteproduksjoner. De produserer 20.000 tonn ost pr. år – og de spiser opp alt selv!

Plutselig fikk jeg se «Nordmørsbunader» med rød vest, rød skoning på skjørtet og med piperynker ned fra livet. I anledning bunadsdagen på Sjøbruksmuseet i Bøfjorden må det være tiden for å se på om Nordmørsbunaden er av spansk opphav. Las Palmas har i 500 år vært bunkringshavn for skipstrafikken mellom Europa og de nye kontinentene. Dessuten har vi hatt trafikken med klippfisk ut og spanske varer hjem – i mange hundre år her på vår del av Norskekysten. En og annen kone ble også hentet fra Spaniens solrike kyster, selvfølgelig. Sjøfolkene tok med seg hjem alt mulig – også fine drakter til koner og døtre. På fotoene ser vi en tydelig sammenheng mellom bunadene på Gran Canaria og Nordmørsbunaden.

Vevemiljøet og vevkursene ved Amtskolen på Gyl, må ikke glemmes i historikken om Nordmørsbunaden. Skolestyrer Skuggevik hadde en datter Else g. Angvik, som utdannet seg i veving ved Industriskolen i Oslo, og eldste datter Rakel g. Kamsvåg gikk Husflidskolen i Oslo. Datteren Magnhild gikk Lærerskolen i Oslo og ivret veldig for at folk skulle brodere Nordmørssøm – i stedet for Hardangersøm. Ved Amtskolen, hvor Nordmøre husmorskole også holdt til, ble det grundig undervist i veving, også avansert veving. De vakreste langbordduker i lin ble vevd. Jeg har sett flere av dem. Linhåndklær og arbeidshåndklær i bomull i vakre mønster etc. Også her kommer sjøfarten inn, for i hundrevis av år, dro Skuggevikene ut fra Tvedestrandsfjorden hver vår med seilskutene de selv bygde, og brakte verden hjem til fjorden sin: Møbler, tekstiler, krydder, planter, historier og assortert kunnskap fra fjerne land.

Det var Else Skuggevik Angvik som utarbeidet arbeidstegningene og vevoppsettet for både «Farstad-vesten» og det opprinnelige forkledet. Begge deler tror jeg var etter gamle ting fra Ekrem – Treekrem i Straumsnes. Det har i alle fall familien fortalt.

Da Inga Farstad vevde min vest vinteren 1964/65, en vest som min grandniese Ingrid på den gamle Amtskolen på Gyl nå har fått av meg, besøkte jeg Inga i vevstuen. Hun tok da frem arbeidstegningene til Tante Else, som Tante Rakel hadde gitt til henne. Vi så spesielt på noen små blå roser som ikke var blitt med i veveprosessen, fordi det ble rett og slett for komplisert.

Min Tante Else var kommet så langt med «Farstad-vesten» at hun skulle sette opp veven, men så falt hun ned kjellertrappa på Kvernes prestegård og lå død på gulvet da prost Angvik kom hjem. Døde gjorde også barnet hun bar, hennes første. Ingen hadde kunnskap til å fortsette der hun slapp, for damaskvevingen i «Farstad-vesten» er meget komplisert. Det er allerede en komplisert brokade med 3-4 såkalte «knuter», men rosen i ryggen har 100 knuter, har jeg fått meg forklart.

Det ble samlet inn penger, og Inga Farstad ble sendt til Industriskolen i Oslo for å lære faget. Men, der ble hun, sammen med de andre, satt til å veve gobeliner og gardiner til Kongeskipet. Inga sa at hun kom hjem og var helt fortvilet, fordi hun ikke hadde fått lært å sette opp veven. Hun kunne ikke innfri forventningene til dem som hadde samlet inn pengene til utdannelsen. Hun satte seg rett og slett ned og gråt, sa hun. Hun sa at det ble faren som klarte å løse problemet. Han greide å konstruere og å sette opp veven.

Jeg vet ikke hva Ole Kr. Gundersen fortalte på Sjøbruksmuseet i Bøfjorden, annet enn det jeg nå har lest i Driva. Jeg håper det jeg her forteller utfyller det han sa, og at det blir med i en eventuell bok.

Videre har jeg her fotobevis for at jeg har sett at damer går med «Nordmørsbunad» på sine store fester i Las Palmas!

Glærum, 20.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

Gjennom Raftsundet med nesen i mobilen.

Vi på Hurtigruten nærmer oss Raftsundet i 23-tiden om kvelden 26.juli. Det gjelder å finne utsiktsplass for å nyte sommernatten gjennom denne flotte passasjen på turen nordover. Jeg har fått plass i en sofa i 2.rekke bak liggestolene helt inntil panoramavinduet.

Ved siden av meg sitter 3 søsken på anslagsvis 10, 12 og 16 år. I stolen ved siden av dem sitter pappa. Det ser ut til at han er enten enkemann eller fraskilt pappa på ferie med barna. Han har kostet på seg og barna denne dyre turen nordover i eventyrlandet som Norge er på Hurtigruten en sommernatt. Men ser de på landskap og lys denne sommernatten? Nei. De sitter alle fire med nesen klistret i mobilen sin. De er overhodet ikke tilstede på den dyre reisen de har kostet på seg. De har heller ikke noe fellesskap med hverandre. Så – hva er vitsen med å bruke penger på denne turen? De kunne like gjerne ha sittet gratis i sofaen hjemme, og ikke sittet her og tatt opp plassen for andre. Men da ville de kanskje ikke ha noe å skryte av når de kommer hjem igjen til jobb og skole. Men, hvordan kan de skryte av noe de ikke har sett?

Denne pappaen burde stilt et ultimatum: Turen på Hurtigruten skulle vært betinget av at alle skjermer ble lagt igjen hjemme. Kort sagt: Skjermfri ferie.

Glærum 3.august – 2018.

Dordi Skuggevik