Organist-tilsettingen i Stangvik, elefanten og vi:

Stangvik kirke er i kraft av sin størrelse, sine akustiske forhold og sin plassering i geografien, konsertkirken på indre Nordmøre. Når det ansettes ny organist der, angår det oss alle, ikke bare medlemmer av Kirken den norske. Dessuten tror jeg, uten å ha undersøkt det, at mye av driftsutgiftene og lønningene i den tidligere norske statskirken fremdeles betales av våre alles skatteinnbetalinger.

Surnadal kommune omfatter to prestegjeld, og i hvert prestegjeld er det tre kirker som betjenes av en prest og en organist. Begge prestegjeld har prester i helstilling, men det merkelige er – at mens Surnadal prestegjeld har organist i helstilling, er nå organiststillingen i Stangvik redusert til 60%. Det ble gjort da Bernt Bøe sluttet i helstilling og Hedda Hansen Berg tiltrådte i stillingen – som ble redusert.  Forstå det den som kan.

Dessverre skar det seg mellom den nye presten og den nye organisten i Stangvik, uten at vi har fått vite hvorfor, og den nye kirkemusikeren i Stangvik leverte sin oppsigelse etter bare et halvår. Min teori er at vi er vitne til den gamle historien med at teologen overkjører kirkemusikeren, dessverre. Menighetsrådene har det også med å overkjøre organistene, og begge parter kappes om å usynliggjøre organistene. Organistene respekterer prestene, men prestene respekterer ikke organistene, enda begge profesjoner har omtrent like lang studietid innen sine fag.

Stangvik var nå så heldig at Erling With Aasgård søkte på den 60% stillingen, fordi han kunne kombinere de 60 % med videre karriere som konsertorganist, og han var blitt gjort oppmerksom på at han kunne bo i den nå ubebodde fine prestegården i Stangvik, siden den nye presten heller vil bo på hytta si i Valsøyfjorden.

Ettersom Aasgård er oppvokst på gården ved siden av Åsskard kirke, og hadde sin første tid på orglene i Åsskard og Stangvik kirker, og har en lang fartstid også i utlandet som en fremragende konsertorganist, skulle en tro at alle i hjemkommunen  ville rope Hurra! og Halleluia! for at han nå – i en alder av 51 år, ville komme hjem og opprette base i Stangvik. Men nei, slik gikk det ikke, for kirkevergen i Surnadal hadde tydeligvis lovet stillingen til sin venninnes mann og makker – Bjørn Vevang, en organist som ifølge internett – fikk sin oppsigelse overbragt fra Melhus kirkelige fellesråd på en selveste julaften, etter en lite vakker prosess rundt det å skaffe Melhus kirke nytt orgel. Bjørn Vevang var i den grad utlovet stillingen i Stangvik på forhånd – av kirkevergen i Surnadal, at han flyttet inn i den tomme prestegården i Rindal med sin familie, og med alt på plass, fikk han stillingen i Stangvik.

Saksbehandling og møtepapirer skal også i et kirkelig fellesråd være gjenstand for transparens og offentlig innsyn, så igår leste jeg Aasgårds brev til medlemmene i kirkelig fellesråd og til medlemmene i soknerådene i Stangvik prestegjeld, der han kommenterer saken i ettertid. Et meget høflig, klokt og velskrevet dokument. Han skriver der at han ble gjenstand for et 140 min. (!) langt intervju torsdag 20.juni. Neste dag ble han oppringt av kirkevergen og informert om at Vevang hadde fått stillingen. Aasgård trakk da sin søknad muntlig – i telefonen. Likevel står det å lese i kirkevergens utskrevne vedtak i saken den 24.juni – at han står innstilt som nr. 2. Kirkevergen presiserte til Aasgård at han og Vevang på faglig grunnlag ble sett som «jevnstilte» – men vi vet at Aasgård både har lenger fartstid på orgelet og en helt annen historikk som konsertorganist, så at han ble innstilt som nr. 2 er mer enn merkelig. Aasgård skriver til slutt at han er blitt utsatt for en «rigget prosess». Det har han nok rett i.

Som gammel saksbehandler er jeg noe forbløffet over at kirkevergen, som saksbehandler, kan foreta et kjempelangt intervju med en søker den ene dagen, og allerede neste dag gi ham telefonisk beskjed om at han ikke fikk stillingen. Hun burde ha intervjuet ham langt tidligere og skrevet det inn i sakspapirene som hun så skulle ha sendt til fellesrådet til betenkning før drøfting og vedtak på møtet. Hun kan ikke grunnreglene for saksbehandling – eller hun gir blaffen i dem og legger opp til et raid og et kupp overfor fellesrådet.

Kirkevergen er saksbehandler for et kirkelig fellesråd. Fellesrådet vedtar eller forkaster saksbehandlers innstilling. Kirkevergen, også som daglig leder, er den som iverksetter fellesrådets vedtak. Over fellesrådet står det merkelig nok – ingen appellinstans. Når det i denne saken har seg slik at fellesrådet har gjort vedtak om gjennomføring av denne «riggete prosessen» – så sitter fellesrådet med en stygg flekk på sitt rykte. Deres samtale med Gud på kammerset etterpå ville vært interessant å være vitne til.

Elefanten i rommet:

Det er en kjempestor elefant i rommet i denne saken, og det er det som vi alle kjenner til gjennom media – nemlig at Aasgård, for en tid siden, hadde et kollaps på orgelet akkurat da en konsert med Nidaros guttekor begynte i Oslo domkirke,  og han ble kjørt i ambulanse til sykehuset. Tungene vagget og sladderkjerringene stod på – og ryktene gikk om både dette og hint. Aasgård er en meget profesjonell mann, og jeg har skaffet meg greie på at han oppsøkte alle nødvendige faginstanser i situasjonen. Men, som H.C. Andersen har forklart oss: Den ene fjær blir til fem høns, og er ryktene føket avgårde med vinden, er det ikke lett å få dem på plass igjen. Da blir spørsmålet: Hvis kirkevergen så det som nødvendig å intervjue Aasgård 140 min.(!) dagen før avgjørelsen i saken –  gikk hun da inn på dette i saksfeltet – eller ble denne saken her stående i rommet som en elefant ingen ville se, og som alle var for feige til å spørre om? Tror fellesrådet at det er denne kollapsen som gjør at Aasgård nå søker seg hjem? Er de redd det skal gjenta seg? (Jeg har selv hatt et kollaps for 17 år siden, men det har ikke gjentatt seg!)

Trolig er årsakene til at han søkte Stangvik helt andre, trolig av privat karakter – som ingen har rett til å spørre ham om. Det som i alle fall er klart som dagen, er at fellesrådet bør legge seg flate og be både Gud og Aasgård og Vevang om tilgivelse. De bør reversere saken, tilsette Aasgård, betale Vevang for prematur flytting til Rindal – på falske premisser, si opp kirkevergen for  «rigget saksbehandling» og så fratre sine verv. Ellers vil ikke fellesrådet få fred hverken med seg selv, med kravene til god saksbehandlingsskikk eller med Gud i sitt lønnkammer. Amen.

Glærum, 3.juli – 2019.

Dordi Skuggevik

Restopplag – «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n»

Licentia forlag i Bodø rapporterer at de fremdeles har 80 eks. av boka Tante Borg: Hæmlengtfjor’n på lager i nettbutikken sin. Dere som er interessert i å kjøpe boka der, kan bare slå opp på www.licentia.no  Pris: 380 + frakt.

Noen bøker ligger fremdeles ute for salg på NotaBene bokhandel på butikksenteret i Surnadal.

Selv solgte jeg nettopp siste eksemplaret mitt til en interessant kunde fra Frei/Minneapolis. Hun hadde utvandret med familien fra Frei til Minneapolis da hun var 11 år. Hennes sønn hadde konvertert til katolisismen og også lært seg hennes norske dialekt. Begge deler ganske originalt i USA. Boka mi med Tante Borgs dialektdikt innlest på CD bak i boka, ble derfor den ultimate gaven til denne sønnen i USA!

Foreløpig ligger jeg på minus 20.000 kr. i dette bokprosjektet. Jeg ønsker å få solgt alt, for deretter å spørre Surnadal kommune om de er interessert i å overta arbeidet med et opplag 2 – og legge det inn i bygdeboklageret, for Tante Borg er den eneste som har beskrevet livet inne i de store Nordmørs-lånene, og dialekttekstene hennes som er innlest på CD-en er en svært omfattende dokumentasjon av dialekten på indre Nordmøre. Slik utgjør denne boka en ekstra dimensjon til bygdebøkene.

Feil på side 243 – 13. linje nedenfra:

Her er det oppført feil sang under Nils Bæverfjord. Det skal stå: Surnadøl, opp og fram! Dessverre skjedde det en erindringsforskyvning fra jeg sjekket dette i klokker Jon Øyes bok – og til jeg skrev sangtittelen inn i manus. Jeg har skrevet inn feil sang – nemlig No vil vi søng – av Ole Øye – «Gammel-Øye». Disse to sangene ble som oftest sunget sammen. Sang man den ene, sang man også den andre. Slik ble det feil sang jeg satte opp. Dette blir nå rettet av forlaget i PDF-fila, så i et eventuelt opplag 2 vil dette være rettet. Beklager overfor Gammel-Øyes slektninger som ble såra og vonbråtne!

Hilsen Dordi på Glærum,

1.juli – 2019.

«Nye» Giske lurer mange:

Forleden stod Ap’s Giske frem på helsides presentasjon i Adresseavisen med «new look»  – ja, på en hel side! Adresseavisen hadde stilt siden til disposisjon for hans relansering av seg selv i politikken som Trøndelags «wonderboy».

Hva er nytt? Hva gjør han – som duperer mange?

Jo, han foretok det frekke grepet å slå til med bryllup med en TV-kjendis i selveste Nidarosdomen. Det i seg selv blendet mange, som da var villig til å glemme at han gjennom lang tid har vært en av de store «MeToo»-grisene, og ellers fått barn med to kvinner uten å gifte seg med dem. Dette til tross for at han er en av Norges tidligere kirkeministre. Bruden hadde tidligere stått frem som muslim i et kjent ukeblad, og meg bekjent har hun ikke avsverget Islam før hun stod brud i hvitt i Norges nasjonalhelligdom. Vielsen er slik kirkehistorisk i Norge. 1 – 0 til Giske! (Hun bør forøvrig regne seg som heldig, som ikke ble knerta ved utgangen av en av Islams ihuga dragoner.)

På siden i Adresseavisen har Giske gjennomgått en visuell metamorfose: Han er lite gjenkjennelig med det store skjegget. Han har endret vinkelen på hodet – for nå står han ikke lenger med hodet arrogant bikket bakover. Dessuten pleide det være kombinert med en liten rund munn som snurpet seg og talte ned til oss ålmenta, noe som understreket den arrogante vinkelen på hodet. Nå passer han på å tie stille med munnen og i stedet åpne den i et smil. Noen har kort sagt – hjulpet Giske med å endre fremtoningen til noe mer sympatisk, noe nytt som ikke er gjenkjennelig. Dermed trykker ikke hans utseende på gamle knapper. Folk reagerer ikke lenger på noen «gammel-Giske».

Jeg er temmelig sikker på at denne metamorfosen har Giske fått hjelp til av meget profesjonelle folk som kan teater. For – Giske er et maktmenneske. Han vil aldri finne seg i å bli liggende igjen på valen, for til det er han en for stor egotripper. Og – var det noen som trodde at han går Ap’s ærend, så kan de tro om igjen. Giske har aldri vært noen Ap-mann. Giske har alltid brukt Ap til sin fordel for å komme seg opp og fram. Det vil han klare igjen, fordi svært få er i stand til å gjennomskue ham. Det vet han. Det er derfor han kan tillate seg å være så frekk. Folk lar seg forføre av slike folk. Det vet Giske meget godt. For dum er han ikke. Maktmennesker som ham er ikke dumme. Og verden vil bedras. Det vet han. Det skal bli et interessant teater å bivåne hans comeback!

Glærum, 1.juli – 2019

Dordi Skuggevik   

2018: Tørkesommer + grillforbud + nødslagting = stort kjøttlager!

I dag stod de igjen i NRK og maste om at kjøttproduksjonen må ned, fordi vi har så mye nedfrosset kjøtt på lager. Med jevne mellomrom siden tørkesommeren 2018 har norske media mast om dette. Er de dumme i hodet sitt, eller er det en villet sak – ikke å ville forstå noe så enkelt som – at hvis man får tørkesommer hvor graset ikke vokser, og grillsesongen blir avlyst på grunn av tørke i bakken  og det blir nødslagting på grunn av grasmangel – så blir det mye kjøtt på fryselagrene! Enkelt! Er dere dumme eller?

Glærum, 30.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

«Pulisk» – hva betyr det?

Når jeg skrev om den «puliske» purka på Fiske, så har Trollheimsporten slått opp for å gi leserne betydningen av «pulisk». Ord te gagns gir betydningen «farkåt». Trønderordboka gir betydningene «lur» og «innful». Men, ingen av disse tolkningene dekker ordet «pulisk» slik som jeg brukte det om purka.

Jeg har slått opp i den engelske ordboka på mischief. Pedlæreren min på lærerkolen lente seg en gang mot meg, så meg inn i øynene og sa på engelsk: – Your eyes are full of mischives. Da betød det nok at jeg hadde ‘et glimt i øyet’. Engelskordboka gir mange ord for betydningen av dette ordet som langt på vei brukes for å dekke det samme som «pulisk» på norsk.

Jon Arne Mogstad fortalte igår om en gang mødrene var tilstede i klasserommet på skolen, og en mor sa om ham til hans mor: «Hain e din hain der så e så pulisk?» Da var nok betydningen litt uskyldig farkåt/skøyeraktig – men med et innslag av noe uhellsvangert som tiltrekker samtidig med at det foruroliger. Skjelmsk er en betydning engelskordboka gir. Et skjelmsk blikk er sjarmerende, tiltrekkende og lokkende – men inngir et snev av noe ukjent der bak, som kan være farlig. Pulisk er likevel brukt om noe godmodig i vår lokale bruk, selv om det er en dybde der som foruroliger og både kan lokke og skremme. Det kan ligge en agenda der som ikke lover helt godt. Kanskje vil vedkommende spille oss et puss – eller det som verre er… Om barn vil man på  engelsk mene – en liten spilloppmaker. Det var nok det den andre mora mente om Jon Arne, når hun brukte dette ordet om ham i kommentaren til Borghild Mogstad.  

Glærum, 30.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Den puliske purka på Fiske:

Årets bilde må faktisk bli den puliske purka på Fiske, fotografert med sin matmor Kristin Bruset Fiske av Nanna Ranes – trykket i Driva 28. juni.

Purka sitt puliske uttrykk er ubetalelig. Hver gang jeg ser på bildet skratter jeg høyt. Det er så morsomt – måten purka glytter på deg med ene øyet, med sitt uutgrunnelige Mona Lisa-smil og ørene rett tilværs! Og så Kristins store smil ved siden av!

Bildet bør mangfoldiggjøres, rammes inn og sendes til alle fanatiske veganere! Og til Guri Melby på Tinget! Jeg har pleid å si til veganere jeg møter på min vei, at vi på gardene elsker våre dyr både når de lever i fjøset og på beite, og vi elsker dem på bordet. Uten dem kunne vi ikke ha kolonisert landet her oppe under polen. Og spesielt uten grisen, ville ikke fattigfolk ha hatt mat opp gjennom tidene. «Grisen er det hellige dyr for oss,» sa en estlender. Dessverre er ikke alle mennesker egnet til å ha dyr. Det er en tragedie. Men heldigvis er det et unntak. Ikke alle er egnet for sitt gebet innen andre yrker heller. Det vet vi jo. Det finnes tannleger med godt handlag – og dem uten o.s.v.

Særdeles interessant er det å lese at på Fiske får grisene silo og gras. Min farfar O.K.Skuggevik, amtskolebestyrer på Gyl, og i en mannsalder nestformann i Norges Bondelag, og medlem av landbrukskommiteen på Stortinget et tid, han fikk tak i Yorkshire-griser av Lady Arbuthnot i Sunndalen, krysset dem inn i norske griser og drev smågrisproduksjon. Han gav grisene sine gras. En gang stilte han ut griser i Oslo. Han tok dem på Dampen fra Gyl – til Kristiansund, derfra med Hurtigruten til Trondheim, og så på toget til Oslo. Han hadde med seg ljå, og kl.4 om morgenen gikk han ut i parkene i Oslo, før parkvakten og folk kom, og slo gras til grisene sine, for de var vant til å få friskt gras om sommeren.

Veganere bør huske på at kjøtt er laget av gras og grønne vekster! – som en dyrlege sa. Ofte gras, kvist og lyng som ellers ikke kunne spises av mennesker, hvis ikke dyrene våre hadde bearbeidet vekstene til deilig og næringsrik mat for oss: Kjøtt, egg og melk og også ull og skinn!

Far fortalte hvordan en skulle få kjøtt og flesk av gamle purker til å bli som kjøtt og flesk av unggris: Siste 2 ukene før slakting, skulle purkene fores med  kokte poteter og skjør (surmelk) og så bli slaktet på voksende måne. Da ble holdet på dem som på en unggris. Dagens tips!

Min nå avdøde, men fremdeles avholdte sogneprest, pater Olav Müller, forklarte en gang forskjellen på dyr og menneske. Han hadde da sin tredje store rottweiler: – Når æ å’n Remus kjem heim fra skituren på søndagen, og vi har ordna oss og lagt oss ned for å ta en blund, så somne’n Remus straks, uten en tanke i hodet, mens æ, som e et menneske, æ ligg der og tenke – kæm e æ? Kor kjem æ fra? Kor går æ hen?

Den go’dæmte purka på Fiske har nok én tanke i hodet: Jø ka heldi’ e e så bor me ‘na Kristin!

Dordi på Glerem,

28. juni – 2019.

Passfoto uten hår og ører:

Islams datter står frem på TV-nyhetene med stor indignasjon: Hun har ikke hatt  norsk pass på 2 år. Årsak: Hun nekter å la seg fotografere uten hijab. Hun nekter å vise både hår og ører, slik som en må gjøre på et passfoto.

Montro hvordan hun vil reagere på kroppsvisitasjon i securityen på flyplassene når hun må ta av seg både hijaben og de lange gevantene som kan skjule et bombebelte.

Hun har jo to valg: Bli bofast i Norge uten pass, eller returnere til sitt Islamistan og bli bofast der, for selv om hun kommer seg ut av Islamistan med et pass uten å vise ører og hår på passbildet, så vil hun ikke komme inn i andre land.

Når jeg ser på saken på Internet, så er det selvfølgelig allerede en overforståelsesfull norsk-etnisk kvinnelig godfjott som vil overbevise oss om at det er viktigere å ta hensyn til damens religiøse finfølelse enn til sikkerheten for oss andre. Uffsan!

Turbaniserte menn fra Turbanistan stiller i samme kategori, står det på internet. De vil heller ikke vise ører og hår – eller om de har en bombe i turbanen, når de går sammen med oss ombord i flyet. Turbanistanere bør også kunne returnere til sitt Turbanistan – og bli der.

Da står det igjen å se hvor mange godfjotter av norsk-etnisk opprinnelse som danner pressgruppe for å mobilisere godvilje for dette tullebukkeriet!

Jeg har lest Koranen fra perm til perm + mange bøker OM Koranen. Der står det ingen forordning om ikke å vise hår og ører ved grensekontroll. For selv om Muhammed levde på 600-tallet, før flyene ble oppfunnet, så eksisterte det faktisk grensekontroll.

Spørsmålet blir: Hvordan kom de seg inn i vårt land uten gyldig pass?

Glærum, 25.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

«Olav – en syndig helgen.»

Skal si Tore Skeie får spalteplass i Adresseavisen! Utrolig! Man må nesten skrive en doktoravhandling for å imøtegå hans mange spalter.

Pater Olav Müller, som døde ifjor høst, holdt en gang et foredrag med tittelen: «Olav den Hellige – en syndig helgen som passer for meg». (Jeg regner med det er å finne på internet.) Der vil Tore Skeie kunne lese at han tar helt feil i ingressen på s. 36 i Adresseavisen 21.juni, hvor han postulerer at «…det finnes religiøse miljøer som ikke vil godta et skille mellom Olav som kristen symbolskikkelse og Olav som historisk person.» Tvert imot lærer den katolske kirken at en skal skille mellom det verdslige mennesket og Guds verk i mennesket. Pater Olav Müller presiserte at selv om Olav var en mann av sin brutale tid, så gjorde Gud ham til sitt redskap i den situasjonen Olav ble satt.

Jeg har 7 heldagseksamener i historie fra NTNU og hovedfag i tekstanalyse (fransk) fra NTNU, og har undervist både historie og kristendom i 35 år i skolen. Dessuten studerte jeg med pater Olav Müller, en av våre største intellektuelle, et år – før jeg konverterte til Den katolske kirken, så jeg er ikke helt uten fartstid, selv om Tore Skeie på hånende vis vil fraskrive meg enhver innsikt i sakskomplekset. Han promenerer dessuten det kollektivistiske menneskesynet som er et hovedpunkt for hans marxistiske historiesyn: Enkeltmennesket utretter aldri noe alene.

Det er dette menneskesynet som har etablert seg i Norge. Det er derfor Ada Hegerberg ikke kan spille på det norske landslaget i kvinnefotball: Hun er utviklet som fotballspiller i Frankrike – hvor individet utvikles og følges opp. «Gruppen» i Norge klarte ikke å bruke henne. Selv jeg kunne se det foran TV-skjermen. Å spille på det norske landslaget ville derfor ha ødelagt hennes karriere. Det var hun klok nok til å forstå. Men den norske mobben forstår det ikke.

Ellers blir jeg i samme avis utsatt for 2 vulgær-angrep – for å ha kritisert en av de nye norske sekulær-helgenene: Lars Haltbrekken. Den ene kritikeren er en pensjonert protestantisk prest. Han velger seg Haltbrekken fremfor Olav den Hellige, skriver han. Jeg vil bare si: Jeg er svært glad for å ha forlatt Kirken den norske.

Adresseavisens lesere kan se frem til flere stormer i spaltene når boka mi om Olavsjubileet i Frankrike kommer til Olsòk, hvis forlaget holder hva det lover. Da skal det nok bli brann i rosenes leir. Flammene vil slikke opp gjennom Adresseavisens spalter. Jeg tror såmenn jeg må abonnere på avisen igjen…

Glærum, 22.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Afgania.

Afgania! Afgania!

Kom no heim

te oss trøndera!

Vi veit jo best

så no bli det fest

så drit i lov,

og drit i rett!

Vi trøndera

vi veit alltid best!

Kom heim!

Kom heim!

Vi legg oss ned

som dørmatte

i ro og fred.

Tørk av beina!

Kom no inn!

Så får vi i Trondheim

et helgenskinn.

Hurra! Hurra!

et helgenskinn.

Åge Alexandersen

med påholden penn.

(19.juni – 2019: Dordi Skuggevik)

Ordføreren, stortingsmannen og maktfordelingsprinsippet:

I disse dager har ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik, og stortingsrepresentant  Lars Haltbrekken begge demonstrert at de ikke er klar over at Norge styres etter maktfordelingsprinsippet: Stortinget er den lovgivende makt, regjeringen er den utøvende makt, og domstolsystemet er den dømmende makt. Begge to er gitt mandat av velgerne til å bemanne posisjoner i dette maktfordelingssystemet, men begge har tydelig demonstrert at de ikke har kunnskap hverken om maktfordelingsprinsippet eller om sitt eget mandat i systemet. Det har de begge demonstrert i forbindelse med uttransportsaken media nå er fulle av, og hvor de begge har agert som privatpersoner, men tiltatt seg posisjon i kraft av sine politiske mandater. Derfor bør Høyesterett fradømme begge to deres politiske mandater, i og med at de begge har gjort opprør mot systemet de er satt til å representere og å tjene.

Glærum, 18.juni- 2019.

Dordi Skuggevik