Oivi Tulve in memoriam.

Oivi Tulve fra Tallinn ble onsdag 26.sept. begravet fra Birgitta-kirken i Tallinn. Mange her på Nordmøre husker Oivi Tulve, fordi de har hennes maleri(er) på veggen(e), malerier som hun malte her sommeren 1995. De husker også henne som person, en vakker og elskelig dame, langt yngre enn sin alder – med dette grasiøse og åndelige vesen som en møter hos baltiske kvinner.

Sist fredag, 28.sept. dro vi til Nidarosdomen for å høre hennes sønn, Jaan-Eik Tulve, dirigere koret sitt – Vox Clamatis (De klagende røster) – som nettopp fikk Grammy-prisen for sin CD med musikk av samtidskomponisten Arvo Pärt. De framførte et nytt verk av Henrik Ødegård, bygget over et gammelt Nidaros-manuskript som handler om Maria Magdalena. De framførte det sammen med Anne Kleivsets kor: Schola Sanctae Sunnivae – et av de beste gregorianske kvinnekor i verden i dag. Sjelden har man opplevd slik korklang som fra disse to korene. Vi visste ikke under konserten at Jaan-Eik Tulve kom rett fra sin mor, Oivis begravelse. Store begivenheter hadde forgått veldig fort rett før ankomsten til Trondheim.

Jaan-Eik har vært instruktør og dirigent på nesten alle de kursene i gregoriansk sang som jeg har organisert gjennom en årrekke. Det var også han som dirigerte koret oppe i galleriet i Øye kirke den dagen jeg giftet meg med min Bjørn i 1999. Kvelden før gav de konsert i Stangvik kirke, og la etter bryllupet ut på en «bryllupsturné» i Norge som bruden hadde satt opp for dem. Gregoriansk bryllupsmusikk!

Jeg møtte Oivi på turné i Estland, sommeren 1994, turné med Choeur Grégorien de Paris. Med valgspråket: – Alle kan ikke hjelpe alle hele tiden, men alle kan hjelpe noen av og til, inviterte jeg Oivi Tulve til Glærum året etter, for jeg forstod at hun kunne trenge et økonomisk løft, og en anledning til å få utfolde seg som maler. Hun var profesjonelt utdannet som maler, men når faren stikker av når sønnen er 2 år, og en må greie det hele selv, så blir det ganske tøft. Hun kunne ikke leve av utdannelsen som maler da – selvfølgelig. Hun hadde bl.a. i en ganske lang periode jobb som organisator av større arrangementer og fester for samfunnstoppene innen politikk og næringsliv i Sovjet-systemet.

Da Kommunismen falt, ble Oivi en del av den store bølgen av folk som reiste seg og gikk inn i Den katolske kirken. 3000 konverterte i Estland på svært kort tid. Jaan-Eik hadde gjemt seg i psykiatriske sykehus for å unngå tvangsinnrullering i Den røde hær. For den som har møtt  Jaan-Eik, er det lett å forestille seg at livet der ville endt med døden svært fort.

Jaan-Eik og hans kone Helena kom, etter Kommunismens fall, til Paris – uten nåla i veggen, men ble tatt hånd om i det gregorianske miljøet i byen. Jaan-Eik hadde sin 4-årige utdannelse som kordirigent, og Helena sin 4-årige utdannelse som komponist. I sin videre utdannelse i Paris ble Jaan-Eik straks leder for Paris-koret, og han stiftet et parallelt kor for kvinner, slik at Helena også fikk praktisere sangen de studerte. Det er i dette miljøet også Henrik Ødegård dukker opp som student etter et av mine gregorianske kurs.

Idag er Helena viserektor ved «Høyskolen for de skjønne kunster» i Tallinn. Hun har fått flere priser for sine komposisjoner. Dagen etter konserten i Trondheim møttes Jaan-Eik og Helena i Moskva hvor Helena er festivalkomponist på en festival som går der, og derfra skulle de direkte videre, sa han – til Monaco, hvor Helena sitter i juryen for en høythengende musikkpris. Som gjennomsiktige alver kom de ut av de baltiske skoger da Kommunismen falt, men idag har de funnet sin plass – fordi de visste veldig godt hva de ville, da de kom til Paris, som en i Paris-miljøet sa. Han som sa dette var Paris-korets ene førstesanger, som etter møtet med esterne, gav opp sin karrière med doktorgrad i matematikk og ble oversetter av estiske bøker til fransk….! Det har Estland «bepriset» ham for med alt de har av utmerkelser.

Oivi Tulve ble opprinnelig spådd en stor fremtid som nonfigurativ «moderne» maler, men da hun ankom Surnadal, sa jeg at hun måtte male blomster og landskaper, og jeg skulle få bildene rammet inn og selge for henne. Det ble en regnsommer, og det var ikke lett å stå ute å male, så jeg snakket med Butikksenteret og spurte om hun ikke kunne stå der og male blomsteroppsatser. De sa ja til det. Jeg røsket inn blomster og danderte i krukker og vaser og hun ble en sensasjon der hun stod og malte. Bildene ble solgt før de var ferdige og før de tørket. Mine blomster og mine vaser og krukker pryder mange hjem idag, til og med i Oslo.

Det mest minnerike fra produksjonsperioden er nok kvelden vi rodde rundt på Glønavatnet og sanket inn vassliljer mens månen stod rund og stor over «Knykbarmen bratt». Vassliljene ble lagt i den grønne skålen bror Sivert og hans Synnøve fikk til bryllupet. Bildet henger hos Synnøve på veggen i hennes leilighet på omsorgsboligene på Skei idag. Vassliljene ble også med oppe i hjørnet av portrettet hun malte av Hans Hyldbakk, og som ble innkjøpt av Surnadal kommune for 12.000, husker jeg. Alf Ramsøy måtte rykke ut og hjelpe til med å få Hyldbakk til å sitte i ro. Alf sa senere at denne seansen glemmer han aldri, for jeg lå med kink i ryggen på Hyldbakks seng og oversatte alt vi sa til fransk, så Oivi skulle forstå det. Etterpå skrev jeg et dikt om bildet: Frå dyndet i meg stig liljer opp… resten har jeg glemt, men jeg limte diktet fast bakpå rammen. Idag vet kanskje ikke kommunen hvor de har hengt det?

Så slo det til med bedre vær en kort periode, og jeg lot budstikka gå om utstilling på ene stueveggen min. Folk fikk beskjed om å ta med seg bord og stoler, flerarmede lysestaker, mat og vin og ikle seg store hatter. Plena nedenfor huset ble full av glade mennesker – over 30, tror jeg, og sommerkvelden la et gull-lys over det hele. Blant de oppmøtte var også familien fra Vilnius-besøket med Paris-koret på turnéen i 1989, som nå plukket jordbær denne sommeren på Glærum. Av dem hadde det eldste ekteparet tilbrakt ungdommen som fanger i Sibir, i Krasnojarsk, og Richardas i det yngste ekteparet tok ferien som jordbærplukker med badepauser på Gleres-Sanden med familien, selv om han var leder for hjerte-lungekirurgien i Litauen – med utdannelse fra Chicago University og Harvard. Jeg stod i soveromsglaset mitt og skjenket champagne til dem nedenfor. Det var champagne jeg hadde fått av den tyske reisebyråmannen inne i Glærum feriesenter for mine kåserier for turistene hans, og  champagne litauerne hadde hatt med.  Jeg hadde tatt ned alt mitt fra veggen og satt opp Oivis kolleksjon – innrammet av Tonnings rammeverksted. Min fetter Svein gav en liten klaveraften oppi det hele – og det var kanskje det som gjorde at salget ikke ble så stort, for folk ble opptatt av noe annet – eller så hadde ikke flokken forstått at de var med på en dugnad for en medsøster fra Baltikum. Kvelden ble nå i alle fall ugøymeleg, og Oivi gikk over til naboen og gav henne et bilde av sommerkveld uti Trongfjorden, fordi hun fikk høre at Alise hadde bursdag. Oivi stod nede i fjæra, nedenfor huset mitt da hun malte det.

Jeg lærte mye om rammer den sommeren. Jeg opplevde at en ramme kunne fremheve maleriet, og jeg kunne også se når en ramme virkelig kunne slå ihjel et bilde. Det jeg husker best, var da jeg våknet neste morgen etter vernisagen, og så et enslig bord stå igjen, med blondeduk, stor solhatt på duken og en 5-armet lysestake hvor talgen hadde laget de prektigste ornamenter. Det hele vitnet om en lykkestund på jorden, en slags scene fra en italiensk film med musikk av Albinoni.  Emma hentet sine etterladenskaber utpå dagen.

Da Oivi reiste hjem, gav jeg henne min gamle minkstykkpels slik at hun kunne stå ute og male også når det er kaldt i Baltikum, og hun hadde nok penger nå til å kunne kjøpe seg en liten bruktbil så hun kunne komme seg ut til motivene, skrev hun. Hun var veldig overrasket over seg selv, at hun skulle bli en «fleurist» – som hun sa, en blomstermaler, siden hun var blitt spådd en stor fremtid i det nonfigurative.

Hun hadde lagt igjen malingtubene sine, så året etter ble hun installert i min sønns studentleilighet på Moholt, og skulle male motiver i Trondheim for å selge på gaten. Det gikk ikke så bra. Hun ble for det første plaget av en mann som trodde han var livets gave til henne, og som ikke forstod at et nei er et nei. Hun var dessuten ikke typen på å selge sine egne bilder på gaten. Et par-tre av bildene henger idag i samtalestuene i klosteret på Tautra. Det er landskaper fra inne ved Malvik, en gave fra Oivi.

Oivi kom ikke igjen etter dette, men hennes malingtuber som hun la igjen i kjelleren også denne gangen, fikk nytt liv i penselen til Emil fra Congo. Han bodde i flyktningehuset ved siden av vårt hus i Møllebakken i Trondheim. Som takk fikk vi huset vårt i Møllebakken malt i vinterskrud av Emil. Ved siden av huset står den store blodbøken og virkelig svinger på stakken.

Oivis mor var en av de 400 som fremdeles talte det døende baltiske språket livisk. Oivi tilhørte derfor en svært liten gruppe av de baltiske folk. Hun døde dagen før hun kunne ha fylt 81 år, og da hun ble begravet sist onsdag, sang Jaan-Eik og koret hans begravelsesliturgien i klosterkirken i det nye Birgittaklosteret i Tallinn. Dagen etter måtte hennes sønn og koret reise til Kamfesten i Trondheim. Koret hans hadde også vært liturgisk kor ved Pave Frans sin friluftsmesse i Estland uken før. 10.000 kom til denne messen – uten at vi har sett noe om det i norske media.

Oivi holdt på å dø rett før Pave-besøket. Hun hadde ikke spist en stund, og fikk sakramentet for syke og døende – «Sykesalvingen», men da seremonien var over, åpnet hun øynene og så begynte hun å spise igjen. Likevel kom det en ny sluttrunde. Da hennes skriftefar gav henne absolusjon, så bare døde hun. Alt dette fortalte Jaan-Eik på en sen telefon etter konserten i Nidarosdomen.

Søster Patrizia – 9 år priorinne i klosteret på Tiller, var tilstede ved Oivis begravelse, og fortalte i går morges – søndag, at Oivi hadde ligget i åpen kiste, og at Jaan-Eik og Helena sammen la ansiktsduken over et fredfullt og vakkert ansikt på mor og svigermor mens Vox Clamatis sang. – Det gjorde et veldig inntrykk på alle oss som var tilstede, sa Sr. Patrizia.

Sr. Patrizia kom til Tallinn sommeren 1994 da Birgittra-ordenen reetablerte seg ved den gamle ruinen av Birgittakirken som Gustav Adolf destruerte på 1600-tallet. Senere flyttet hun til 4 år i Birgitta-klosteret i Falun – før hun kom til Tiller ved Trondheim. Det var 14 år siden hun hadde vært i Tallinn når hun nå reiste dit til Pave-besøket – og uventet – til Oivis begravelse. Det var som om hun aldri hadde vært borte, sa hun.  Hun er opprinnelig fra landsbygda utenfor Napoli. Det merkelige er at det var ikke før i går morges at vi oppdaget at vi har hatt Oivi og hennes krets som felles venner alle disse årene.

For en tid tilbake spurte jeg sr. Patrizia om hun var på en gregoriansk messe i ruinen av Sankta Pirita-kirken (Pirita = Birgitta på estisk) i Tallinn sommeren 1994, da et fransk kor sang gregoriansk messe der. – Ja, sa hun, det var jeg. – Jeg skrev et brev til dere Birgitta-søstrene i Tallinn etterpå og sa at dere måtte komme til Trondheim, sa jeg. – Det var jeg som åpnet brevet, sa hun. Så lo vi begge.

«Giv dagen ditt lys,» står det i en ganske ny dansk salme. Alle vi som kjente Oivi, vet at Oivi gav dagen sitt lys. Det takker vi henne for, og lyser fred over hennes minne.

Glærum, 1.okt. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Hegerberg og Landslaget.

Jeg ser sjelden på fotball, men fordi jeg vet hvor store kulturforskjeller det er mellom Norge og Frankrike, har jeg fulgt med på Hegerbergs karrière, og er blitt veldig imponert over hvordan hun har klart seg i Lyon.

Landslaget klarer ikke å få brukt Hegerberg. De klarer simpelthen ikke å utnytte hennes ferdigheter på banen når hun kommer hjem fra Frankrike og spiller med dem. Det var lett å se da jeg så henne i Landslaget på TV. Det var lett å se at hennes karrière blir skadet av å spille på et lag som ikke klarer å utnytte hennes spill. Da har hun bare ett valg: La være å spille på det norske landslaget. At den svenske treneren av Landslaget hevner seg med ikke å stemme på henne i konkurransen om å bli kåret til verdens beste kvinnelige spiller, er latterlig, patetisk og direkte trist. Fyren bør returnere til Sverige!

Glærum, 26.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

Torp ønsker ikke feedback.

Jeg har et par ganger gitt Torp i NRK TV feedback pr. E-mail. Nå sist sendte jeg ham mitt nest siste innlegg på bloggen (www.dordis.no).  Jeg tror det er tre ganger nå at han har bedt meg stryke ham av adresselisten min. Han vil kort sagt ikke ha feedback. Han vil ikke bli forstyrret i sitt univers. Han vil ikke utsettes for noen drøfting eller diskusjon eller noen diskurs i det heletatt omkring det han presenterer. Betenkelig.

Da han fikk mitt nest siste innlegg på bloggen – der jeg kommenterer hans siste intervju med en av dem som bærer Islam inn i vårt land, da skrev Torp at jeg lider av fobi og kunnskapsløshet.

Jeg repliserte med å spørre ham om hvor mye han har lest om Islam, hadde han lest – Koranen fra perm til perm? Hadde han lest bøkene av Oriana Fallaci, Michel Houellebecq, Ibn Waraq, Hege Storhaug og vår ambassadør Schiøtz Wibye? Da kom det ikke noe svar.

Jeg tror at Herr Torp er svært lite opplest på Islam. Jeg mistenker at han er av disse islamofile venstreside-godfjottene som nekter å ta inn over seg virkeligheten. Det er derfor meget betenkelig at han skal sitte foran det norske folk på TV-skjermen og presentere «fakta» med autoritet – når hans kunnskapsløshet og grunnhet burde diskvalifisere ham fra denne posisjonen.

Glærum, 23.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

Bernt Hagtvets historie-mosaikk.

Jeg traff til å se siste del av Bernt Hagtvets «Årebrot-forelesning» på TV. Før jeg tillater meg å kommentere den, burde jeg i rettferdighetens navn kalt den opp igjen på PC-en og sett det hele, men jeg vet ikke om det er nødvendig. Dessuten er den lang.

La meg si det med én gang: Man skal aldri forfølge suksessen. Dette gamle ordtaket gjaldt også for forsøket med å få en annen professor til å følge opp Årebrots suksess med mammutforelesninger.

Bernt Hagtvet er sprengfull av historiske detaljkunnskaper, så full at det blir vanskelig å se linjene for bare detaljer. Han legger ut et landskap som er pepret med konklusjoner uten at de kommer som avslutning av en tankerekke. Det hele blir en mosaikk av konklusjoner uten forarbeid og dertil en myriade av detaljer som slenges ut – meget rundhåndet.

Forsamlingen satt som fjetret. Det var vanskelig å si om de var fjetret av mangel på linjer og landskap i mosaikken – eller om de var fjetret av de kjekke kikkene i talestrømmen – der f.eks. Quisling ble avfeiet med én setning: «Quisling var en klovn!» (Ferdig med ham.) Eller: «Muslimene er vår tids jøder!» (Punktum.) Oppfølgingen av denne siste mosaikkbiten tilfaller sikkert hans kone på Holocaust-senteret hvor de nå er gått tom for stoff for videre oppdrag.

Muslimene i Norge bør jo etter dette utnevne Bernt Hagtvet til æresmedlem i hovedmoskéen i Oslo – for bedre forsvar for sitt utbredelsesvirke i Norge kunne de aldri fått. Heretter blir det vanskelig å komme med motforestillinger mot Islam her i landet. Islam kan nå drive sin misjon her i landet aldeles uten noen motstand. De har fått carte blanche av selveste professor Hagtvet. Det skal bli interessant å besøke den nye avdelingen på Holocaust-senteret. Den blir sikkert populær også hos de opprinnelige og ekte jødene. Især blant dem som bor i Israel. Jalla-Jalla!

Glærum, 21.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

(Universitetsutdannet i tekstanalyse.)

Takk til Torp – for Bushra Ishaq!

Torp skal takkes for å ha vist oss en av Islams mest vellykkede trojanske hester i Norge: dr. Bushra Ishaq. Igår kunne vi se henne og Torp på NRK TV.

De mest vellykkede forførere er de som er mest sjarmerende, selvfølgelig, og Bushra Ishaq hadde et stedse smil gjennom hele programmet, og med en stille, uprovoserende stemme ufarliggjorde hun Islam i de fleste norske sofaer og TV-stoler. Vi kunne senke guarden. Vi fikk også vite at hijaben bare er et skaut…og det er da vel ikke så farlig?!

Hos henne kunne vi studere hvordan Islam tar på seg vårt språk, vår kultur – og deltar i kvantespranget som Islam på kort tid har foretatt opp til toppnivået av det norske Akademia, ved hjelp av disse skoleflinke jentene som har sittet i sitt muslimske jomfrubur og gjort leksene sine – og hvordan Islam, gjennom dem, har kommet seg inn i vår offentlige diskurs med en sømløs ankomst. Til og med på Menighetsfakultetet har hun fått innpass, står det på Wikipedia som jeg slo opp idag. Kronprinsen har også falt for henne, står det. Fritt Ord-prisen har hun slik fått. Skal si Islam har fått sin talerstol! Gratulerer! Hun er definitivt Islams mest vellykkede trojanske hest her i Norge.

Som jeg flere ganger har sagt: Jeg har ikke noe imot muslimer som mennesker, men jeg er tungt imot den ideologien de bekjenner seg til: Islam. Maskert som religion, får denne politiske, statiske, totalitære, fascistiske og menneskeundertrykkende ideologien Islam innpass i vårt samfunn – mest vellykket – gjennom personer som Bushra Ishaq. Hun er kanskje ikke seg dette bevisst selv engang! Men det er slik det fungerer. – «Og så en dag, når vi blir mange nok, da skal vi ta dere ved hjelp av demokratiet!» som han sa den unge muslimen fra Oslo på TV for noen år siden. Han røpet opplegget, og ble smekket på fingrene og gjemt langt inne i skapet av sine foresatte i Oslo-Islam. Men, presidenten i Algerie sa det samme fra talerstolen i FN tidlig på 70-tallet: «Vi skal ta dere ved hjelp av vår livmorstrategi,» sa han. «Våre kvinner skal føde mange barn, og vi skal ta Europa ved hjelp av demokratiet når vi blir mange nok.» Jeg vil derfor gratulere Islam med at Bushra Ishaq er svanger med en ny liten muslim!

Glærum, 20.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Ungdommen avlyst:

NRK og andre media har avlyst ungdommen for en god stund siden. Barndommen varer nå til 18 år. Deretter blir man helt plutselig voksen.

Igår på kvelden ble dette bekreftet av en av tantene i systemet i Trondheim da hun snakket om drapstragedien med de afganske unge menn, der den ene ble skutt i benet av politiet akkurat ved benken der jeg pleier å vente på bussen til Surnadal av og til. «De er barn til de er 18 år!» sa hun kontant. Så – da er det stadfestet.

Hupp-san! Hvordan kunne min bror dra til sjøs da han var 14, og jeg flytte hjemmefra på hybel da jeg var 16?

Tantens uttalelse må ha sammenheng med at det offentlige maser og maser om at vi gamle må jobbe lenger – mens man aldri hører om at ungdommen må se til å komme seg ut i arbeid tidligere.

Glærum, 19.sept. – 2018

Dordi Skuggevik

 

Den norske lutherske kirkens overgrep mot katolikker i innvandrerstrømmen:

Helt siden 1987 har jeg gjentatte ganger sett hvordan Den norske lutherske kirken, den gang Statskirken, har begått regelrette overgrep mot katolikker i strømmen av innvandrere, asylsøkere og flyktninger. Jeg har holdt tann for tunge. Men, nå er eksemplene blitt så mange, selv i det lille katolske miljøet hvor jeg vanker, at dette må på bordet, for når jeg kjenner til så mange tildragelser i mitt lille katolske miljø, så må tilfellene på landsbasis være svært mange. Tiden er kommet for å tale om det.

Når folk bryter opp fra sitt opphav og hjemsted, forlater de hjem, slekt, venner, tradisjoner, yrke ofte – og det eneste de har med seg er sin religiøse tilknytning – og i denne sammenheng – sin katolske kirketilhørighet.

De fleste som kommer fra katolske utland har aldri hørt om noen annen kirke enn den katolske. De blir kanskje gift i en norsk kirke ute på den norske landsbygda – og tror de er katolsk gift, selv om seremonien var litt uvant. Først lenge etterpå går det opp for dem at de lever i et for dem – ugyldig ekteskap. Det går som regel opp for dem når det kommer barn, og det skal bli barnedåp. Om ikke da – så når barnet skal ha sin første nattverd – 1.communionen, i 10-årsalderen. Når konfirmasjonen nærmer seg – da kommer den store krisen: Både som tenåring og som innvandrerbarn ønsker den unge å være som de andre, og det ønsker den norske faren også – for som regel er det far som er norsk og født inn i den norske lutherske kirken. Ingen har orientert dem som kommer fra det katolske utlandet, og far leste ikke papirene han underskrev da han giftet seg i en katolsk kirke i utlandet, og han kan bli svært forundret når han får vite at han ved den katolske vielsen underskrev på at barna i ekteskapet skal oppdras i den katolske kirkes tro og praksis. Slik er nemlig kirkeretten. Men far tenkte nok på noe helt annet når han gikk ut av kirken i det katolske utlandet.

Hvem sitter med ansvaret når den katolske bruden kommer med sin norske protestant til den protestantiske kirken i dette nye landet? Det er selvfølgelig den norske lutherske presten. Er han like lite orientert om kirkeretten som brud og brudgom? Jeg tror ikke det. Han vipper katolikken inn i den norske protestantiske kirken sin uten å si et mukk. Hvorfor ringer han ikke til sin katolske prestekollega i området og sier noe så enkelt som – Hei! Jeg har en fra din flokk her. Hva gjør vi med det? Jeg har også vært vitne til at den protestantiske presten rapper brudepar. Begge var asylsøkere fra henholdsvis ortodoks og katolsk kirketilhørighet. Deres ekteskap ble ikke kirkerettslig gyldig for noen av dem.

Så skjer det samme ved konfirmasjon og barnedåp. Hvorfor ringer han ikke til den katolske presten? Og hvorfor putter lutheraneren «kjeks» – som barna sier – i munnen på det katolske barnet hvis det kommer i den protestantiske kirken – enda han vet at det skal han ikke gjøre – fordi kirkene ikke har felles nattverdsforståelse og nattverdspraksis? Et katolsk barn skal ha et års undervisning før det mottar nattverden i sin katolske kirke. Og den første nattverden er sett på som en katolikks største dag i livet, og dagen blir feiret deretter i både kirken og i familien.

To av mine gudbarn ble rappet av protestantene til konfirmasjon i deres kirke, enda de hadde ikke meldt seg ut av den katolske kirken. Det var faktisk to katolske barn i den protestantiske konfirmantflokken den første gangen. Jeg sa ikke noe, fordi saken var kommet for langt da jeg fikk vite om det. Begge foreldrene til mine gudbarn var fra et katolsk utland – asylsøkere opprinnelig. Presset ble for stort om konformitet. Nylig skulle en katolsk gutt konfirmeres av biskop Eidsvig i St.Olav katolske domkirke i Trondheim – tror du ikke den stedlige protestantiske presten så sitt snitt til å konfirmere ham protestantisk først – fordi den fraskilte norske faren presset på overfor katolsk utenlandsk mor? Jeg ringte presten og spurte hva han drev på med – men det visste han ikke, tydeligvis. Han skyldte på kirkens andre prest. I begge tilfellene ble de unge ført inn i den norske kirkens manntall. Det er adskillig verre enn det store styret som fylkesmanninnen i Akershus satte i gang overfor Den katolske kirke i Oslo bispedømme som har problemer med å holde styr på medlemslistene sine ettersom katolikker kommer og går i veldig grad i migrasjonsstrømmen.

Toppen ble nådd her da den lokale lutherske presten gav seg til å døpe et barn der begge foreldrene var fra et katolsk utland, enda han visste at lørdagen før den søndagen, feiret den katolske presten for området messe i menighetshuset hans. Den katolske presten oppdaget familiegruppen i kjøkkenet til menighetshuset der de holdt på med å lage opp mat til dåpsmiddagen neste dag. De ble himmelfaldne over at det foregikk katolsk messe i etasjen over. De kom opp og de og dåpsbarnet ble velsignet i en fin liten liturgi – for ad hoc og på stående fot – kunne ikke hele opplegget endevendes. Neste dag gikk jeg til den norske kirken og satt på galleriet og bivånet barnedåpen, men mandagen ringte jeg presten og sa at han burde ikke føre dåpsbarnet inn i manntallet sitt, men melde dåpen inn til den lokale katolske kirken.- Du kunne snakket med din katolske prestekollega, sa jeg – og det ville vært en stor glede for oss i anneksmenigheten her inne på bygda å kunne ha en barnedåp i vår messe. Vi kunne fått lånt kirken den lørdagen. Nå er barnedåp gjensidig godkjent mellom katolikker og protestanter, men likevel er dette en stygg historie for den norske kirken.

Familien til nordmenn som kommer hjem med en katolsk brud legger også press på katolske svigerdøtre – for å få barnebarna inn i et norsk kirkelig konsensus. Jeg kjenner to katolske søstre fra Baltikum som ble gift med hver sin fetter i en høykirkelig familie her i landet – som til og med har en ganske kjent biskop i sitt familiære skjød. Begge søstrene ble presset til å døpe barna i den norske protestantiske kirken. Den baltiske mor og mormor ble begge i sin tid deportert til Sibir, og mor var bare 11 år da hun måtte stå i vinterskogen i Sibir og dra den tomanns tømmersaga med mormor i andre enden. Hun malte senere et maleri av det – som jeg har på veggen. Men, de kom seg hjem til Baltikum. De overlevde Sibir og etter hvert kunne de igjen gå til sin katolske messe. De hadde stått opp mot Kommunismen med stor K og vunnet, men døtrene – de ble presset av sin norske høykirkelige familie til å gi seg med sin katolske praksis. Norske protestanter klarte det som Kommunismen ikke hadde klart! Men troen klarer de ikke å ta fra dem, selvfølgelig, selv om de må leve med den under et utålelig press. Forstår de protestantiske svigerfamiliene hvor hensynsløse de er?

Det er ellers bedehusfolket i Norge som går hardest på katolske mennesker i innvandrerstrømmen. De kan henge på en katolsk familie i mange år før de gir opp å «frelse» dem. Men disse folkene er amatører. De er legfolk. Det er verre med prestene. De burde vite bedre. Men de vet kanskje bedre, og de overgrepene de driver med er kanskje helt bevisst, og da er dette som jeg har fortalt om virkelig stygge saker – hvor jeg ikke nøler med å bruke ordet overgrep. For det er det det er – til og med overgrep overfor mennesker i svært sårbare situasjoner. For å si det sånn: De oppfører seg direkte respektløst, hensynsløst og ukristelig! – Jeg tilgir dem ikke, for de vet hva de gjør! Det er merkelig at de lar muslimene gå i fred.

Når dette er sagt, skal vi også huske på at norsk protestantisk misjon bruker store summer på å reise til katolske utland for å bende katolikker ut av deres kristne tradisjon, deres kultur og deres identitet. Denne misjoneringen på andre kristne er svært lite sympatisk og er dessuten vanskelig å forstå – når norsk protestantisk misjon nå har flere titusen muslimer her hjemme i Norge som de kan bryne seg på.

Glærum 17. sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

E-bøker: Nå kan to små bøker med og av Pater Olav Müller SS.CC. leses som E-bøker.

Pekere til E-bøkene til Pater Olav Müller SS.CC.:

Pater Olav Müller SSCC:

Tre intervju ved Dordi Glærum Skuggevik (2018)

http://urn.nb.no/urn:nbn:no-66655

 

Pater Olav Müller SS.CC.

Streiftog i Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid. (2011)

http://urn.nb.no/urn:nbn:no-30136

 

Telefon fra fergelemmen x 2:

Først ringer det fra Røkkum (Rykkjem!) fergekai: Fader Dominic fra Kristiansund står på kaien med 4 biler i raide – fylt med katolske barn og ditto foreldre.som skal til Todalshytta på katolsk barneleir i helga. Et slags proto-forsøk på ha en lokal leir, så foreldrene skal slippe å sende 10-åringene sine til Oslo eller til Levanger eller et annet sted langt unna. Men akk – ferga gikk fra dem. De var 1 minutt for seine. ETT MINUTT! Og: Det er 1 – én time til neste fergeavgang! Jeg ser at mørket senker seg, og at det vil være mørkt når de ankommer Todalshytta. Han har ikke fått tak i dem som venter med mat på hytta, men fikk lagt inn melding på svareren – og han håper de forstår at det må være fergetrøbbel. Barna er ute og springer og hopper, rapporterer han, så barna har det kjekt. Ved nærmere ettertanke var det kanskje ikke så dumt, for når de nå kommer fram til Todalshytta, da vil den være som et mystisk og mytisk eventyrslott inne i mørket med lys i alle vinduer. De vil komme inn i et 1800-talls lakselord-fisker-hjem, og det vil dampe av maten og det vil være rart interiør og sengene står klare, som i eventyret om huset i skogen. Det kan fort bli et eksotisk minne for livet – takket være ferga! Fader Dominic kom som flykning fra Vietnam – 17 år gammel, og har vært militærprest på Ørlandet flystasjon, og skal også gjøre tjeneste som det i området her under NATO-manøveren. Han holder nok styr på sine tropper så de ikke faller utafor fergelemmen på RYKKJEM! – mens de venter på ferga.

Så ringer det fra Kvanne fergekai. Jeg oppfatter ikke navnet på damen i løftet stemning, men har snart Tore Bjørn Skjølsvik på tråden i bilen som også fikk lang ventetid – på andre sida av fjorden. Jeg har da vel ikke hørt hans stemme siden september 2010 – da hans faste galleri på Angvik gamle handelssted ble åpnet med en bankett som fylte hele gildehallen og det krydde av glade folk i smoking og pene kjoler med høy glassføring. Jeg skrev i den anledning et lengre reisebrev til slekt og venner, om at Bjørn og jeg gjorde veien hjem lang den gangen: Ned Vestlandet, gjennom Telemark, innom stor familiefest i Oslo, ned til Karlstad, opp gjennom Trysil, over Dovre, ned Sunndalen og hjem – før Bjørn la seg ned på Orkdal sykehus og døde av hjerteinfarktet han fikk av skrekk for galleoperasjonen som de trillet ham inn for å foreta. Men, Bjørn levde i alle fall helt til han døde! På turen ble jeg operert av en inder i indre Telemark, og håndtlangerdamen hadde født alle sine barn ved hjelp av min tremenning. Det var en byll på et unevnelig sted som ble punktert med stort drama…før ferden gikk videre. Byllen hadde meldt sin oppkomst allerede før Voss, men på Voss fant man ingen lege. Ved ankomst Ullensvang hotell, hakket man tenner av høy feber, og legen som hadde kjørt nesten alle de 9 milene hjem, sent om kvelden, snudde på 5-øren, kom tilbake og sa: – Den er ikke moden for noe kirurgisk inngrep, du må ta antibiotika. Så ble det inderen i indre Telemark da. – Hvor er vågmora? ropte assistentdamen.  De lette på gulvet. – Å Gud! Å Gud! ropte hun – jeg har tråkka på den! I Oslo fikk jeg kjøpt meg sittering hos Plesner, og da ble alt så meget bedre.

Jeg husker at jeg holdt tale i gildehallen i Angvik, og snakket om «Det beåndede kjød» som den franske forfatteren Michel Tournier skriver om – transfigurasjonen av mennesket. Jeg brukte det for å snakke om at Skjølsviks skulpturer er preget av dette, har dette indre liv som mangler hos andre billedhoggere. Jeg brukte en som eksempel – der nede i hovedstaden – men tror dere ikke fyren satt er da! Gjemt i publikum. Det hadde han godt av, tenker jeg – enda! Jeg gikk i badehuset neste dag og kastet meg etterpå i sjøen der en stor laks spratt foran meg og Karl Erik Harr rodde forbi i en ny liten ferge med en påpynta dame i bakskotten. Konferansieren hadde kvelden før innskjerpet at Harr er ridder av St.Olavs orden, mens han presenterte meg som «Ei fargerik dame». Jeg måtte selv si at også jeg er ridder, chevalier, til og med – av den franske. Jeg holdt talen min på engelsk, for det var folk fra Boston der. Spritualisation of the chair – blir det på engelsk – beåndelsen av kjødet. Eller: Åndeliggjørelsen av mennesket, på et mer nærliggende norsk.

Alt dette dukker opp i hodet mens jeg snakker med de eksalterte i bilen som venter på Kvanne fergekai. De har stått opp på Ørlandet i dag. De vurderte å reise ut til Tautra for å se hvor byggherrene til den nye katolske domkirken i Trondheim sendte Skjølsviks Maria og Jesus i eksil hos Cistersienser-nonnene, mens malte julenisseskulpturer fra Spania inntok deres plass i St.Olav domkirke. Alt dette snakker vi om, mens ferga lar vente på seg. Og at de fant Skjølsviks Hyldbakk på Herredshuset og Henning Sommerros byste på Kulturhuset – mens de ikke klarte å lokalisere Øverlandet i farten – så Lindeman fant de ikke. I mørket skal de nå ta seg fram gjennom steinbruddene på Meisingset på vei til skulpturen Gunnar kirkebygger på den gamle fergekaia på Tingvoll – i det hellige håp om at de kan reparere litt på underskuddet på gjestegården der – med å anmode om overnatting.

Tore Bjørns eksalterte kvinnelige sjåfør forteller at jeg må forberede meg på Oslo-tur, for Tore Bjørn skal nå få et fast galleri med egne verker i Oskarsgt. i Oslo. – Homannsbyen, sier hun. Han har flyttet fra sitt eksotiske bosted blant stein og sand og uteliggere og fylliker og bor nå standsmessig med prismekroner, sier reiseføreren. Jeg lover å komme. Si bare fra – jeg kommer! Jeg forstår etterhvert at de er kommet ombord i ferga, for det er litt krøll med billettoppgjøret. Kort eller kontant?! I Tyskland tok de bare kontant – overalt! Der vil de holde pengene sine i hånden!

Den eksalterte forteller overstrømmende om at Tore Bjørn har lagt ut om meg på en måte som gjør at jeg takker gode makter for at de ikke kom innom her – for her henger klesvasken overalt i interiøret til ettertørk nå på fredagskvelden, og jeg kjenner meg hverken spennende eller fargerik eller eksotisk. Det er bedre de kjører videre og gleder seg over en imaginær person. Men når Tore Bjørn Skjølsvik åpner munnen, da blir det meste eksotisk og ekstraordinært! Det er derfor jeg er så glad i ham! Når han snakker, blir alle grå dager et kunstverk! Og inne på skrivebordet mitt står utkastet hans til døpefont i St.Olav domkirke i Trondheim. Men de som kjøper malte julenissefigurer i Spania til den nye domkirken, og sender Skjølsviks Madonna i eksil, de vil heller ikke ha noen døpefont i hvit marmor hvor Josef står med Jesus på armen ved brønnen med livets vann.

Alt dette ville aldri hendt, om det ikke var ferger i verden. Når Todalsbrua kommer, vil det aldri bli en slik kveld igjen.

Glærum, 14.sept. – 2018

Dordi Skuggevik

PS – NESTE DAG:

I telefonen fra Kvanne fergekai oppfattet jeg at det var en tredje person i bilen, men som ikke helt kom til orde. Hun het Benedicte, oppfattet jeg såvidt.

Men da dagen atter sendte sitt lys, kom hun på tråden fra Kristiansund. Det er hun som har skrevet bok om Skjølsvik. I duskregnet var de på byen for å kjøpe olje og gips. Skjølsvik skulle ta gipsavstøpning av et kumlokk i byen med Klippfiskkjerringa hans på. Mor hans stod i sin tid modell for den. Skal si Skjølsvik får svingt seg, på biltur med to slike freshe damer! Og travelt hadde de det også. Neste gang ringte de fra Molde: Jeg skulle holde åpningstalen når galleriet i Oslo blir åpnet. Det hadde de vedtatt. Jeg tror jeg går i dekning i Las Palmas da – for jeg er ikke sikker på om jeg klarer å leve opp til forventningene. Og det kan bli slemt…

DS

Anti-Islams symbolbruk.

Når Sverige-demokratene har så stor fremgang i valget nå, så visper media rundt i deres opprinnelse og påfører dem Nazi-stigma. Det påførte de seg opprinnelig selv. Alle de grupperingene som står opp og stiller spørsmål ved den massive innvandringen til Europa, griper tilbake til Nazi- og Fascist-symbolikken. Den nordiske motstandsbevegelsen er en av disse grupperingene som gjør dette, og de er bare én av mange i den vestlige verden som gjør dette i dag. De har ikke klart å utvikle egne symboler og egen terminologi – fordi de viker tilbake fra å sette navn på elefanten i innvandringsstrømmen – nemlig: Islam.

I det store eksodus av gammel-kristne i Midtøsten, kommer mange av disse til vår del av verden. Å integrere en kristen syrer eller en kristen eritreer er ikke vanskelig, fordi den kristne verdensoppfatningen og det kristne synet på individet har sammenfall med vår vestlige kristne kultur og tradisjon – men når det kommer en person som bekjenner seg til Islam – da blir den personen en stein i maskineriet.

Så lenge vi ikke vil innse og innrømme at det er Islam som politisk, statisk, totalitær, fascistisk ideologi som er problemet, og vi fortsetter å snakke om innvandrere som én gruppe – så lenge vil de som vil forsvare sitt vestlige, kristne land mot Islam, fortsette å bruke feil terminologi.

Nå må vi i den vestlige verden snart bli i stand til å si det rett ut: Trusselen fra Islam er problemet med innvandringen i dag! Islam har helt siden sin oppkomst på slutten av 600-tallet hatt erobringen av verden som sitt mål. Det lærte jeg i 4.klassen på barneskolen – i historietimen (1955). Islam har underlagt seg det ene kristne landet etter det andre opp gjennom århundrene, og innført sitt skrekkvelde. Det er ikke Nazismen, Fascismen, Kommunismen, Buddhismen, Hinduismen eller noen annen -isme som er faren for det frie individ og den frie verden i dag – det er Islam! Mitt slagord er: Fri muslimene fra Islam! Gå i nærdialog med muslimene og få dem til å innse at de må selv befri seg fra det tunge teppet som Islam legger over menneskelig liv og utfoldelse Begynn med å kjøpe Ambassadør Carl Schiøtz Wibye sin utmerkede og instruktive bok: Terrorens rike. Den er dessverre tidd ihjel og usynliggjort av norske media, men er den mest nyttige og den viktigste boken en kan lese om dette i dag. Løp og kjøp!

Glærum, 10.sept. – 2010.

Dordi Skuggevik