Son min – den einaste, Kristi krrråpp! og Bønnedagen.

Jeg har enda ikke orket å ta i den overhendig store nye salmeboken for Den norske lutherske kirke, og ditto gigant-koralbok, ei heller har jeg orket å åpne noen bibel med den nye bibeloversettelsen. Jeg har nemlig – enda ikke kommet meg helt etter forrige runde med språkmekking på salmetekstene, foretatt av de glade amatører i gruppearbeid, hvor ingen profesjonelt utdannede filologer var velkomne i workshoppene. Men av og til lekker det ut av presters munn og diverse skrifter, noe av de påhittene som er vedtatt brukt i sekulariseringen av vårt sakrale språk. Som sist jeg var på en begravelse: – Dette er son min, sa presten, og så nølte han litt for det nye kom: – den einaste. Presten liksom la den einaste – prøvende ned i forsamlingen. Den einborne, den enborne – er altså vraket, forkastet, ute. «Til det var han født og boren» står det her og der i norske litteratur. Kua skal bæra (= kalva). Kua har bore svartan kalv, står det i sangen. Nybærku = ku som nyss har bore (kalv). «Dette er son min, den einborne, som eg har hugnad i» står det under altertavla i Øye kirke her jeg bor. Det står under bildet av Johannes som døper Jesus, mens Den Hellige Ånd stiger ned over dem i duens skikkelse og Guds røst høres fra skyen. Jesus er altså den eneste Guds sønn som er boren. (= født). Vi er alle Gud Faders sønner og døtre, men bare en av hans sønner er boren (født). Deri ligger en kvalitativ forskjell på den einaste og den einborne. Det går over min forstand at språkmekkerne ikke har forstått noe så enkelt og noe så grunnleggende!

To bear – bore – born er verbet på engelsk. Det blir nå vanskeligere å trekke sammenligninger med dette engelske verbet og det samme på norsk – i engelsktimen. Og det blir vanskeligere å forklare inkarnasjonen, i religionstimen, det at Gud en gang gikk inn i verden som menneske, ved å bli født, bli boren. For religionstimer har man fortsatt i skolen, selv om kristendomstimene er fjernet.

Kristi krrråpp! sa biskopen i Sverige i sommer, da han hevet hostien på messen for den Hellige Edith Stein, i Birgittaklosteret i Vadstena. Biskopen hadde i flere 10-år vært katolsk hjelpebiskop i Stockholm, var nå tilbake i sitt hjemland England, men på ferie i sitt andre hjemland. Det sokk i meg. Hans dype og voluminøse stemme forsterket det kroppslige i den nye terminologien som til og med katolikkene har lagt seg flate for i Sverige, men svensker skal nå alltid være så sprengmoderne. Det var som om jeg kjente svettelukten av tømmermannen fra Nasaret, etter alle de bratte bakkene opp til Jerusalem. Jeg kjente den fuktige eimen av varm kropp og fornemmet hjerteslagene og den varme pusten. Han ble da visst heller ikke vasket før de la ham i graven. Det var for nært sabbaten. De kom vel for å vaske ham søndag morgen, men da var han gått sin vei….! Uff. Den nye terminologien tok helt fokus bort fra det som skjer under consecrasjon og communion. Det fortok seg heller ikke de to neste messene.

Bots- og Bønnedagen – stod det i min nye 7.sans, da jeg bladde om her forleden. Bots- og Bededagen, het det jo før.  Verbet er omgjort til substantiv. En akt er omgjort til en ting. Og hva er tingen? Brune bønner? Hvite bønner? Tomatbønner? Hva vil du ha? Skal vi innføre en fast dag med bønner til middags? Det er alvorlig når det å be ikke lenger er en akt, en gjerning, en prosess i oss, men er blitt et substantiv i flertall, løst fra både fysiske og åndelige prosesser i oss, er blitt substantiviserte bønner som kan strøs utover, uten at vi lenger har kontakt med dem, mens vi står tilbake med et dødt indre. Kanskje fuglene under Himmelen spiser dem før de når opp til Gud?

Én hjord og én hyrde. Skulle hun skrive det, eller skulle hun skrive som det stod i den nye bibeloversettelsen: Én flokk og én gjeter? Hun som sa det, var hun som oversatte til norsk, boken om vår nye nordiske helgen – Sankta Elisabeth Hesselblad fra Falun, helgen siden 5.juni 2016. Oversetteren valgte vårt sakrale språk fra før den siste sekulariseringsmassakren av våre sakrale, poetiske tekster. Takk for det!

Glærum, Alle sjelers dag, 2.nov.2016

Dordi Skuggevik (Filolog)

 

Surnadal: Slank kommunebyråkratiet!

Det var med forferdelse jeg oppdaget i sommer, at den fine eldreheimen i Stangvik nå står tom. Enda større er forferdelsen når jeg ser i Driva at kommunen planlegger å bygge ned antall omsorgsplasser i Surnadal. Stenge en avdeling!!! Kommunen bør heller fusjonere stillinger, og slanke ned staben på kommunehuset.

25. Nordlysfestival i Nedre Normandie: 17. – 27.nov. 2016

Les Boréales, en festival i nord: C. stikker en enkel brosjyre i hånden på meg i Rouen: Nordlysfestivalen i Caen, den 25.i rekken. Hvorfor har en aldri som nordmann hørt om den? Ved bordet i Paris, hos JPO, samarbeidspartneren i det gregorianske – gjennom 30 år, møter en igjen denne Aurora Borealis-festivalen, Nordlys-festivalen: Han skal ut til Caen og være tolk mellom estiske forfattere og franske tilhørere. Her får jeg en tjukk liten bok med hele programmet og blar igjennom. Det spruter av program, energi og entusiasme fra sidene. «Frysninger garantert!» står det.

I hele 25 år har man her hentet kunst og kultur ned hit fra de nordiske land i november. Fra Baltikum = Stor-Skandinavia, som de sier her. Her heter nemlig Østersjøen – Det Baltiske havMare Balticum!

Estland er hovedlandet i år, fordi landet feirer 25-årsjubileum for frigjøringen fra det kommunistiske diktaturet og Sovjet-imperialismen. Deres frihet er like gammel som Nordlysfestivalen: 25 år.  Finland deler plassen med Estland dette året, men de andre nordiske land er også rikt representert: Island, Danmark, Norge, Sverige, Litauen – men, ikke Latvia. Latvia var landet som Sovjet-imperialismen og kommunismen klarte å ødelegge mest grundig. Jeg er ikke så sikker på om nasjonen i Latvia har klart å overleve som nasjon. Ting tyder på at de ble for ødelagt som nasjon, noe manglende deltakelse her tyder på.

Nytt for meg: Herbjørg Vassmo er den mest leste norske forfatter i verden! Det har jeg aldri hørt før. Hennes Dinas bok skal fremføres på teaterscenen i Caen. Hun er viet stor oppmerksomhet. Solan og Ludvig er også på plass i kinoen Drakkar = Vikingskipet, med filmen «Osteløpet». Laban, det lille spøkelset er her. Selveste Kjørkarlen av Selma Lagerløf er her, som stumfilm fra 1921, men med ny musikk av en høyst nulevende fransk komponist som er professor i klaverimprovisasjon ved Paris-konservatoriet. Det er «Lapplands dag» i kinoen «Drakkar», med bl.a. filmen Den hvita renen fra 1952. Videre: «Konversasjoner om moderne estisk arkitektur» – strikkekafé med nordiske mønster, workshop med finsk tango – gjør det selv: Dans! Kurs i finsk språk, langrenn som fenomen, hvordan Finland anvender kunst og kultur overfor innsatte i sine fengsel, konsert med gastronomi fra de nordiske kjøkken, nordisk jul i november, Arvo Pärt, Indrek Saar – Estlands kulturminister som er en teaterets mann, Hommage à Henning Mankell, estisk middag med (norsk ?) laks med einer, kreklingbær og alt annet utenkelig en ikke forstod – etter forretten med hysetartar ledsaget av ingefær, Islands nye bølge skal slå inn over oss, Thea Hjelmeland er her for andre gang – hun ligger utover snø og isblokker i et frossent elveleie i strapless, knallrød kjole som sprer sine røde lag på lag med tyll i skjørtet over rimet. Frysninger garantert! (Rart jeg aldri har hørt om Thea Hjelmeland!) Her er Cirkus Cirkør og Blind Gut Company – det siste omtales som vågalt og pertinent, og viser forholdet mellom individ og maskin – hvem er herre og hvem er slave av de to! (Ja, si det!) Navnene blander seg fra flere nordiske land og også fra Frankrike, så her foregår det noe grenseoverskridende både geografisk og sjangermessig som vi ikke har visst om. Man forstår, at i en alder av 71 år, må man be Vårherre om et ekstra liv, så en kan finne ut hva alle disse menneskene finner på her og nå, og som man ikke har hørt om! Ett er sikkert: neste november bør legges hit til nedre Normandie, hvor alt dette kverner rundt Caen, men sprer seg utover Normandie med sentrifugalkraften i denne store hvirvelen av kreativitet! Du rekker det i år, faktisk, å kaste deg inn i Nordlysfesten: 17. – 27. november 2016! Du rekker det! Slå opp programmet og hopp opp i første fly! Ri nedover på Nordlyset! Hepp-Hepp, min Aurora Borealis! Over land og hav! –  til slekta i Normandie!

www.lesboreales.com

Glærum, Allehelgensdag (1.nov) 2016.

Dordi Skuggevik

24-timers musikkraid

Helga skulle bli et 24-timers musikkraid med unge toppmusikere fra indre Nordmøre – i aksen Surnadal – Trondheim.

Lørdag kveld kunne en nesten fullsatt Øye kirke oppleve hvordan en stemme har utviklet seg fra barnestemme til voksenstemme, fra korstemme til operastemme.

Hjemmepublikum har fulgt hele utviklingen til Sigrid Vetleseter Bøe, og da hun til slutt kastet seg ut i de siste store høyder og kaskader i La Traviata, da satt alle igjen med en opplevelse en ikke glemmer så lett. Man hadde vært vitne til hvordan en stemme kan utvikles ved langsiktig og hardt arbeid, til alle kronblader er foldet ut i den store blomstringen. Sigrid har nå utviklet et optimalt uttrykksregister i både klangeffekt, volumbeherskelse, diksjon – og ikke minst: det teatermessige. Hun kan synge en romanse, en Lied – slik at den fremstår som en «mikro-opera», samtidig med at hun behersker det store formatet. Hun kan dessuten tilpasse stemmen til rommet hun synger i, selv om den store utladningen til slutt ikke helt kunne ekspandere i rommet. Men, det var flott at hun gav de fremmøtte anledning til å høre «fullt verk» med stemmen der den nå er. Publikum hadde en kjempesjanse, når de her kunne sitte innpå en slik stor stemme i et såpass begrenset rom. Vanligvis sitter en langt unna i en stor operasal.

I Surnadal er vi i den heldige situasjon at vi har dyktige musikere som bor her permanent. Slik denne kvelden, med Hedda Hansen Berg, fastboende pianist som akkompagnerte Sigrid, og som er i stand til å beherske store repertoar som akkompagnatør, og som samtid også spiller solistisk. Fast Organist Oddveig Helset Halle kunne også gjerne fått blomster av Soknerådet, for hennes to soloinnslag fra fransk orgelrepertoar viste orgelet i Øye kirke sine kvaliteter på en aldeles storartet måte.

Så lå en i sengen søndag morgen og fordøyde de store opplevelser, da en sms tikker inn: Anders Larsen har lagt ut en billett for konserten søndag kveld i Nidarosdomen, der han er konsertmester med Trondheimsolistene, og Erling With Aasgård sitter ved Steinmeyerorgelet.

Man har vedtatt enstemmig, aldri mer – fyke opp til Trondheim, gå på konsert og fyke hjem igjen. Men det bærer avgårde, selvfølgelig – durch Nacht und Nebel, så det dundrer i vinterdekkene over Rindalsskogen. Både frem og tilbake. Steinmeyerorgelet er nå både vakkert å se på og vakkert å høre, etter restaureringen. Det står som en moderne skulptur, kronet av Rosevinduet som damene i Trondhjem en gang kjøpte for penger de skaffet ved hekling, strikking og tombola. Spillpulten står på gulvet og er flyttbar. De som enda ikke har fått med seg en orgelkonsert her, må se å få opp farten. Erling With Aasgård er en stor opplevelse som organist. Det var «førkuint» å oppleve ham ved orgelet igjen. Sammen med Trondheimsolistene hvor Anders Larsen nå er konsertmester med «Larsen-Løset-fela» – den gamle italiener, og repertoaret Laukvik, Max Reger og Poulenc, ble det sterkt og minneverdig. Etter å ha hørt om Jon Laukvik i Stuttgart i en hel evighet, var det omsider mulig både å høre musikk av ham, se ham og tale med ham. Jeg skulle gjerne hørt ham spille sitt instrument, orgelet, men hans disippel fra gamle Åskard kommune, nå Surnadal, gjorde stor ære på sin professor. Dette ville blitt et langt innlegg om jeg gikk videre på det.

«Orgelfestivalen» i Trondheim har jeg ikke visst om, for jeg følger ikke med lenger på hva som forgår i Trondheim, men mens jeg styrker meg med en pølse i Orkangers døgnåpne bensinstasjon, før jeg igjen skal kaste meg ut i Nacht und Nebel, og dundre over  Rindalsskogen, så går det endelig opp for meg – at det som var tiltenkt med Olavsdagene ved Olsòk i Trondheim, en festival for kirkemusikk, men som har sporet av til å bli noe helt annet, er blitt nyrealisert. Olavsfestdagene  er dermed blitt nystiftet, noe jeg lenge har tatt til orde for. Her er musikere fra indre Nordmøre sterkt aktive. Festivalen pågår NÅ! Kast deg i bilen du også! Se programmet på: www.orgelfest.no. Der finner du enda flere fra indre Nordmøre!

Skal si dette ble litt av et døgn! Morsomt med så mange musikalske svar på Marit Bjørgen, fra vårt område, i løpet av 24 timer!

Glærum 31.okt.2016.

Dordi Skuggevik

 

 

 

Paris: Bjørnson, i mitt kvarter!

Når en går nordover fra Place de l’Etoile og nedover Avenue Wagram, så kommer en til Place de Ternes. Tar en til venstre der, går Avenue de Ternes helt ut til Boulogneskogen og Neuilly sur Seine. Når en nettopp har begynt på Avenue de Ternes vestover, ligger markedet i rue Poncelet rett inn til høyre. Det er ikke så mye igjen av det nå, men da jeg var au-pair rett på andre siden av markedet, vinteren 1968/69, for 48 år (!) siden, da var markedet mye større enn det er nå, med mye mere liv og røre. Husmødrene var hjemmeværende, og de gikk hver eneste dag ut og kjøpte inn ferske råvarer til lunsjen og middagen. Min familie var teaterfolk, så de lå alltid lenge, så det var jeg som gikk ut og handlet. En stor opplevelse hver gang. Ble kysset behørig av vinhandleren hver morgen på begge kinn. Slakteren tok ut en halv okseskrott av kjølerommet og spurte hvilket stykke jeg ville ha, selv om jeg bare skulle ha en liten buklist til hunden. På trappen til Magasin Reunis stod en fyrrig mann kledd i hvitt og laget drops for hånd. Jeg stoppet alltid et par minutter og beundret hans swung og swish når han tok den flytende dropsmassen opp fra marmorplaten, trakk luft inn i den med stadige tøy over en stor krok, før han rullet ut pølsen som han klipte opp i rasende fart før den stivnet. Duften var gratis, og den var vindunderliiiiig! Men, man var som vanlig på slanker’n – og slunken var portemonnéen også.

Da jeg ankom Paris, hadde jeg reist fra en kjærest i Holland, og familien her skulle på helgetur – uten meg. Jeg fikk takværelset mitt, og levde den helgen på en kilospose salte peanøtter og en flaske rødvin. Kjærlighetssorgen åt meg opp innenfra, pengeknipen var ille og Paris var overveldende og fryktinngydende. Jeg oppsøkte den norske ambassaden og spurte meg frem til Ottar Odland som var korrespondent for NRK, og gjennom ham og familien ville jeg kunne finne fram til Ingeborg, en slektning hjemmefra som var gift langt ute i forstedene et sted. «Jeg legger et brev i postkassen til Vitaly,» sa jeg til Ottar Odland, «og sier at jeg er reist til kjæresten i Holland.» «Du må ikkje kaste vrak på eit år i huset til Georges Vitaly!» sa Odland. «Eg korresponderte med Vitaly då eg skreiv hovedoppgåva mi om fransk teater. Han er ein av dei store fornyarane av fransk teater etter krigen. Kom att i kveld, så køyrer vi ut til Ingeborg.»  Slik reddet Ottar Odland og hans kone Berit året mitt i Paris. 33 år senere skulle jeg også levere min hovedoppgave i fransk teater ved NTNU, og fikk bruk for kopien av Odlands hovedoppgave. Men – jeg skrev hjem: «Jeg forstår godt at Bjørnson døde da han kom til Paris. Denne byen er til å dø av – av einsemd!» Jeg hadde lest et sted at Bjørnson lot seg soignere på en klinikk på Avenue Wagram, som jeg passerte to ganger daglig på vei til og fra kveldsskolen i fransk. Noen år senere skulle jeg selv bli soignert på en klinikk på Wagram – for vasculære problemer – blodstopp i leggen med ødelagt vene. Derfor visste jeg hva geriatrikeren på St.Olav mente da han diagnostiserte mannen min for vasculær demens i tidlig stadium. Kort sagt: trange årer!

Plutselig dukket Bjørnson opp igjen da jeg forberedte denne reisen til Rouen: en faksimile av en konvolutt som hadde omsluttet et av brevene med høyrøstet skriftlig æreskjelling mellom Strindberg og Bjørnson, hvor Strindberg hadde skrevet adressen til Bjørnson i Paris. Nå ja, det var Strindberg som kjeftet. Bjørnson fikk sine brev sensurert av Karoline, stod det i artikkelen om disse brevene som var gjenfunnet i Oslo, i Bjørn Bjørnsons reisekoffert, oppe på et loft. De var blitt solgt til en samler for 100.000 kr. «Ternes» stod det. Bjørnson hadde altså bodd i mitt kvarter, uten at jeg hadde oppdaget det! Ternes er 17. arondissement, stort sett – og det ligger nord for Avenue de Ternes. Jeg tydet Strindbergs håndskrift som rue Fourcroy, min gate! Der jeg bodde i nr.6. Men så så det etterhvert ut som det stod rue Faraday nr.15. Google viste meg at hvis jeg gikk fra markedets gate rue Bayen, nedover omtrent så langt som den går, så går rue Faraday inn til høyre nede ved der en krysser den gamle omkjøringsveien Boulevard Pereire. Jeg hadde aldri kommet på å gå ned rue Bayen, lenger enn til posthuset, som ligger der enda. Denne gaten ble nå i 2016 veldig interessant. En ny opplevelse av mitt gamle hjemsted i Paris. Huset hvor Bjørnson bodde, ligger i en av de siste husrekkene ut mot Neuilly og Boulogneskogen. Det er bygget i 1881, står det på fasaden, og er så langt en kommer vest i Paris, før en havner i Neuilly. Her kunne Bjørnson og hans Karoline vandre vestover til Île de Jatte, hvor impresjonistene malte disse vidunderlig selskapene i det grønne, som foregikk på evigvarende sommerdager, og ekteparet vandret sikkert også i Bologneskogen i alle årstider. De bodde både på landet og i byen. Helt perfekt plassering. Men, det var 5-6 km ned til Notre Dame og Latinerkvarteret. Om de kjørte hest dit, eller om metroen var kommet ut til dem enda, det vet jeg ikke. Det borgelige og standsmessige huset, som er likt alle andre hus i det indre av Paris, med sine smijernsbalkonger og rekkverk på de flotte fasadene, det huser fremdeles fine leiligheter, og  – en etasje med gynekologisk klinikk, spesialisert i fertilitetsbehandling. Det siste trengte ikke ekteparet Bjørnson! Jeg fant ut at det er 620 skritt fra Bjørnsons dør til min dør i denne bydelen. Man skulle bli 71 år før man oppdaget det.

På Google map oppdaget jeg parken Square Olave et Robert Baden Powell – rett ved Bjørnsons adresse. Fotoet viste at parken er beplantet med bjørker. Jeg trodde straks at Bjørnson hadde en finger med i spillet med «Olave» – siden han var den som fikk Olsòk-feiringen i gang igjen, men der gikk det for fort med konklusjonene: Olave var Baden Powell’s 32 år yngre kone, som var sammen med ham i å grunnlegge speiderbevegelsen. Og parken ble ikke anlagt før i 1979. Hun døde faktisk ikke før i 1977. Han i 1941. Her fikk jeg også vite at han var intet mindre enn – general!

Jeg hadde tatt hotell rett ved, som også er rett ved Kongresspalasset, dette store tårnet der Avenue Ternes slutter, for der er det flybussholdeplass. Dessuten var det kort vei å gå over den voldsomme ytre ringveien og over til Neuilly, hvor jeg enda en gang hadde den store glede og opplevelse å spise lunsj hos moren til Jean Pascal, han som har deltatt på absolutt alle mine prosjekter i gregorianikk i 30 år i år. I tiden da pengepungen var meget slunken, bodde jeg også der flere ganger, en gang sammen med Henning Sommerro og Anne Kleivset. Colette Ollivry bar inn store fat med god mat til alle gregorianere fra mange land etterhvert som de dukket opp – fra Belgia, fra Korea, fra Baltikum, fra Columbia, Uruguay, Tsjekkia, Omsk i Russland, Madagaskar etc. I dag er det kaningryte, med et stort fat av alskens høstens rotfrukter i kuber, bakt i ovnen og med hennes legendariske epleterte til dessert. Alt er dagens innkjøp på markedet i Neuilly. I Frankrike er det så greit: Kommer det besøk, så kommer de til måltidet, og når man har spist, så takker man for seg og går. Man sitter ikke og drøler og lurer på når en skal gå. Det var litt underlig denne dagen. Det er første gangen jeg sitter ved bordet her etter at Victor, husherren, døde. Han var adskillig eldre enn sin kone, og var virkelig en flott representant for de franske gentils hommes – de franske gentlemen. Han døde i sitt hjem, med kone og sønn tilstede. Det var en måte å død på som stod i stil med hans liv.

Jean Pascal spaserte meg tilbake til hotellet via en litt annen rute enn jeg kom. Jean Pascal sang hertugen i Olavsoratoret. Han er dr. i matematikk, og forsket i 20 år på bæreevnen i flyvinger, før han brøt tvert av, dro 4 år til Tallinn, hvor han underviste fransk språk og litteratur på universitetet, lærte seg estisk – og oversatte 30 bøker fra estisk til fransk. Det har han fått alle priser og ordener for i Estland. Han har, etter oppholdene i Estland, bygget om et av kleskapene i leiligheten han har lenger borte i gangen, til sauna. De som er så heldige å bli invitert på middag hos ham – med innlagt sauna, har et minne for livet! Senere i høst skal han til Quebec og undervise i å synge gregoriansk sang. Det har han gjort mange ganger i Norge – og i mange andre land. Noen kan det meste! Han er forøvrig den eneste jeg har opplevd med et sterkt angrep av flyskrekk. Etter det mistet jeg en del tillit til fly, især airbussene….

Første kvelden i mitt gamle kvarter rakk jeg også et møte med en av «guttene» som nylig giftet seg. Hans kone var på jobben, dessverre. Jeg har med nesten – den vanlige bryllupsgaven – som har pleid å være en sukkerklype «for å sukre de matrimoniale morgener», men nå må man forhåndsbestille sukkerklyper i Norge, så det ble sukkerskje – med krøll på og et lite blad av gull i enden av skaftet. Smukt! Den nyslåtte ektemann er meget overrasket og glad. – Siste kvelden har jeg ikke overskudd til flere rendez-vous, så jeg inntar fransk bondekost på bistroen på hjørnet. Blodpølse og potetstappe og øl. Yes! Det er også fransk kjøkken. Det dype Frankrike!

Bussen fra flyplassen til Gare Saint Lazare tok 2 ½ time da jeg kom. Tilbake tar det ½ time med shuttle fra hotellet.  Man er nå i den alder at man forsoner seg med at dette var kanskje siste gang her i dette mitt gamle kvarter i Paris, mitt andre hjemsted. Det blir ikke lettere med årene å transportere sitt jordiske hylster. Men-men: Det burde jo vært en minneplate på fasaden der Bjørnson bodde. Det ser etterhvert ut til å være en ganske aktiv geskjeft i mitt liv, dette å minne folk på hvor vi kommer fra, slik at vi skal vite hvor vi skal gå…..så kanskje det blir en tur til avdukningen?

Glærum, 30.okt. 2016

Dordi Skuggevik

To siste dager i Rouen, og den nyeste Olavsleden: Rouen – Nidaros.

Etter den store «outingen» med C. på lørdagen, orker man ikke så mye søndagen. Da er man glad for at Vårherre hvilte på den sjuende dag, og at vi får gjøre det samme, med den beste samvittighet. Høymessen i Katedralen ledes av Domprosten. Ministrantene (altertjenerne) får sine nye verdighetstegn ved alteret, ettersom de er gått fram i visdom, kunnskap og praksis. Utvalget er veldig politisk korrekt: en har Downs syndrom, to er fra den mørkeste befolkningsgruppen på det afrikanske kontinent – og en jente som skal være ministrant i Jeanne d’Arc-kirken, som tydeligvis hører til Domkirkens menighet. Ut til venstre for benken hvor jeg sitter, ut mot nordre vegg, der sitter et handicapet barn som bidrar med diverse lyder på ganske høyt volum. Vi tilgir barnet alt når vi kommer ned langs raden etter nattverden: hun er en rulten, søt, beksvart «jentebaby» på 4-5 år, som ligger bakover i handicapvognen sin og smiler og håndhilser på hver og en av oss som passerer henne for å gå inn i kirkebenken igjen. Her gjør de nå noe nytt før messen tar til: på oppfordring fra Domprosten snur vi oss til naboen, håndhilser, sier navnet vårt og hvor vi kommer fra. Jeg sitter ved midtgangen, og når Domprosten kommer nedover midtgangen, slipper jeg å si navnet mitt. – Dordi! sier han, God dag! Han hadde ansvaret for samarbeidet med Norge utenom Olavsoratoriet ved Olavsjubileet her i 2014. Den nye, kvinnelige intendanten for Domkirken og assistenten/sekretæren for den nye erkebiskopen var begge med og sang i storkoret i Olavsoratoriets tre store konserter i Stavanger, Rouen og Paris. Slik har det vært lett å snakke med disse tre om fullførelsen av Olavskapellet her, for en trenger ikke å forklare hvorfor for dem. Intendanten V. sier begeistret at hun har brukt Olavsoratoriet i sin undervisning på gymnaset, hvor hun har vært tysklektor, helt til faget nylig gikk av moten i fransk gymnas, og hun fikk stillingen som intendant. – Jeg kunne stille opp på konsert med Olavsoratoriet i morgen, sier hun begeistret. – Jeg kan alt utenat! (Vi skal huske at teksten er stort sett på nynorsk!) Hun vokste opp på orgelgalleriet her, helt fra hun satt der med tåteflaska, forteller hun, for faren var organist her. Når hun nå er den første som låser seg inn i Katedralen om morgenen, så er det en stor stund, og en sterk følelse av å være hjemme. Hun føler seg veldig privilegert. Erkebiskopens sekretær og assistent er ganske god i norsk. Det var han som trimmet Katedralens kammerkor i norskuttalen, før de ble fusjonert med Stavanger Oratoriekor.

Det kan ikke være lett å få til en menighetsfølelse i et så stort kirkerom, men det klarer de, faktisk. Jeg skulle forøvrig ha ønsket at hovedorganisten hadde kjørt orgelet litt mere enn han gjorde, for her har de en tavle med alle organistene bakover til 1300-tallet, og Lionel Coulon gjør ikke skam på historien og sine forgjengere! Rouen blir nevnt som det franske orgelets vugge, og også som de hundre kirketårns by, for her har man inntrykk av at det står en Nidarosdom på hvert gatehjørne. Da Coulon skulle spille preludiet for den økumeniske gudstjenesten lørdag 18.okt. 2014, hoppet han ned av spillpulten, føyk bort til meg og bad meg skrive fornavnet mitt på en lapp, for han ville improvisere inngangsmusikken over navnet mitt. Jeg skrev senere og spurte hvordan han klarte det, når det bare var d-en i navnet mitt som hører til i skalaen. Jeg fikk en hel utgreiing tilbake om hvordan Maurice Duruflé skrev Prélude et Fuge sur le nom d’Alain (Jehan), selv om det ikke er mange bokstaver en finner til skalaen der heller. Spiraltrappen opp til orgelgalleriet har steintrinn som ser ut som hengekøyer etter mange århundrer med organisters gang opp og ned. Oppe på galleriet satt jeg den gangen stiv av skrekk, for spiraltrappen har ikke noe gelender, og jeg var sikker på å snuble, falle nedover trappen og slå meg i hjel, når jeg skulle gå ned igjen. Løsningen ble å gå baklengs ned på alle fire, med så tidlig start at ekteparet Coulon ikke kunne se det. Da jeg kom ned, kom jeg meg ikke ut gjennom smijernsporten til baptisteriet, men ble reddet av den katolske sognepresten i Bergen, som plutselig stod der. Så gikk jeg meg rett på den katolske biskopen av Oslo, da jeg var på vei til sakristiet for å vaske hendene. Han ville håndhilse, men ble noe forferdet og overrasket da jeg rakte frem begge håndflatene og sa jeg kunne ikke, fordi de var så skitne etter at jeg måtte gå baklengs ned trappen fra orgelgalleriet, for å redde livet mitt.

Denne gangen mottar jeg skriftlig invitasjon fra Colon om å «gjøre ham den ære» (!) å sitte oppe på orgeltribunen under høymessen, men jeg må bare fortelle hvordan det var å komme seg ned derfra igjen, siste gang, og jeg vet veldig godt at de har ikke satt opp noe gelender siden sist. Det var hovedorganisten i Sacré Coeur de Montmartre som på mine vegne, spurte Lionel Colon om å spørre erkebiskopen om han kunne tenke seg dette Olavsjubileet. Colon gjorde det, og 31. januar 2013, vedtok erkebiskopen og hans stab, enstemmig, å bli med på denne 1000-årsfesten for Olav den Helliges dåp. 1. april kom det en mail direkte fra Erkebiskop Descubes, og vi var igang.  Nå er det en ny etappe, og ny erkebiskop.

Ettermiddagen i Rouen tilbringes i sengen mens jeg ligger og ser opp i taket, og lurer på hvordan en skal få utnyttet mandagen for å få til en slags avslutning og konklusjon på sonderinger og idéutvekslinger i prosessen med å få ferdigstilt arbeidet med Olavskapellet. Når man har sagt A, må man si B. Jeg jobbet for Olavsjubileet helt fra 2006. Det ble jubileum i 5 dager her i 2014, og nå kommer det allerede pilegrimer til Olavsrelikviet i kapellet som mangler alter, altertavle og knelebenker. Og jeg har foreslått en «Nordisk, katolsk ungdomsdag» for Den nordiske, katolske bispekonferansen, som de allerede har hatt på agendaen. Vi er inne i en Etappe II: Den nye Olavsleden, Rouen – Nidaros. Det er det jeg skriver på mail til en fra Nidarosdomens administrasjon – når jeg kommer hjem. Han er på konferanse i Vilnius, Litauen – en konferanse arrangert av Europarådet: Kulturveiene og pilgrimsledene i Europa. – Hils dem, skriver jeg, hils dem med at den nyeste Olavsleden nå, er den som kommer til å gå fra Rouen til Nidaros. Man pleide å reise over land, over Flandern fra Paris, på 1100-tallet, og fra Nord-Tyskland gikk det videre med båt. Det var en forferdelig farlig reise da, slik det er omskrevet og kommentert i to brev som ligger i Nasjonalbiblioteket i Paris. Det ene er skrevet av en ung mann fra Trondheim, det andre er skrevet av hans mor. Morens bror var abbed i St.Victor-klosteret i Paris, hvor mange fra Norge studerte på 1100- og 1200-tallet. Om abbeden var norsk eller fransk, det sier ikke brevene noe om. Kopier av brevene, som jeg en gang hadde, ligger kanskje i mitt gregorianske arkiv på Dora i Trondheim, i samlingen til Universitetsbiblioteket på Kalvskinnet. Damen i Trondheim kunne den gangen skrive sin latin, som senere ble oversatt av Lektor Hoel i Trondheim. Oversettelsen ligger nok også på Dora. Den var NRK Ålesund som fikk ordnet med kopiene og oversettelsen i 1989.

Det blir mandagen med V. som får ting på plass. Som intendant for Katedralen er hun sjefen der. Hun er dessuten akademiker med forstand på sammenhenger, symboler og innholdet av kulturarv, og hun har en dyp forståelse av hvordan Kristendommen er innvevd i kulturhistorien – selv i et land som skiller strengt mellom det sekulære samfunn og kirkens liv og virke. Men når Europarådet har konferanse om kulturveier og pilgrimsleder i Europa, da kan sikkert også Frankrikes noe anstrengte sekulærmani mykes opp, slik at de kan hjelpe Kirken med å ta imot pilegrimene. Det har jeg allerede luftet med noen i de politiske styringsorganer i byen: – Sett av en bit av skranken i Turistkontoret inntil videre, sier jeg, der pilegrimene kan få nødvendige opplysninger. De legger tross alt mye penger igjen på hoteller, i restauranter og i butikkene, sier jeg. Ja, akkurat! Der fikk de alibiet! «Vinduet» – som den ene uttrykker det.

Den nye erkebiskopen hadde bare såvidt akslet sine nye oppgaver som erkebiskop av Rouen og primas av Normandie, da det forferdelige prestedrapet skjedde foran alteret i kirken som ligger bare 9 km fra Katedralen. Han skjermes for alle ting han ikke selv absolutt må ta for tiden. Han agenda er likevel full, ser jeg på internettsiden til erkebispedømmet. Jeg går likevel til Erkebispegården for å avlegge en høflighetsvisitt og si god dag, denne siste dagen, men han er i Lisieux. Sankta Therese av Lisieux er den helgenen som lærer oss å leve med våre fiender. Det er nok derfor erkebiskopen er der, for å klare livet videre etter det historiske og forferdelig drapet Islam har utført på den gamle presten, og som trolig ingen her enda klarer å ta helt innover seg som en realitet. Selv denne søndagen, er drapet på presten Jacques Hamel temaet i Domprostens preken, og fader Jacques sine siste ord siteres: Vas-t’en Satan! – Vik fra meg,Satan! Domprosten snakker om å behandle sine fiender med rettferdighet og humanitet. Det skal ikke bli lett fremover, hverken i Rouen, Normandie eller i Frankrike. Like godt at Islams illgjerningsmenn denne gangen ble skutt på kirketrappen av politiet, så slapp det franske samfunnet å teste sin rettferdighet og humanitet. Det er ikke sikkert de ville bestått prøven, og det ville ha blitt tungt for alle.

Det er ikke terrorpoliti med hund når jeg reiser fra jernbanestasjonen i Rouen tirsdag morgen. Det skulle ta tre dager, etter hjemkomsten, å skrive sammen et saksbehandler-skriv og sende ned til sonderings-partnerne i Rouen, så de kan se om vi er enige om at det var dette som ble sagt, og dette som skal bli gjort.

Glærum, 28.okt.2016

Dordi Skuggevik

 

 

Andre dag i Rouen: Jo mere vi er sammen!

Jeg kan ikke huske at noen – noen gang, har hentet meg for å gi meg en hyggelig dag ut i det blå. Man blir hentet, og ut bærer det, uten kjennskap til noe program. Lørdagen i Rouen ble en slik dag. Journalisten, og etterhvert venninnen, hentet meg på hotellet kl. 9.30, og satte meg av igjen utenfor ved midnatt. Jeg kom ned i resepsjonen 5 min. før avtalen, og der satt hun og smilte. Jeg traff henne på pressekonferansen i Den norske ambassade i Paris, som Operaen i Rouen hadde tatt initiativ til før det store Olavsoratoriet skulle oppreises i Katedralen. Ansiktet til denne damen dukket opp av folkemengden stadig vekk under Olavsdagene i Rouen 15. – 19.okt. 2014, og gjennom 2 år har hun stadig sendt hyggelige mailer, og spør hvordan det går. Hennes venninne S. har også sendt mailer av hyggelig karakter. Jeg forstod etterhvert, at journalisten er av gammelt Normandie-aristokrati, at to forfedre var med Vilhelm Erobreren ved Hastings, hvorav den ene var i slekt med Vilhelm. En tråd går også tilbake til Olav den Hellige gjennom datteren Ulvhild, hertuginne av Sachsen, Journalisten C. har lite til overs for republikanernes snobbete svermeri for nobilitet, og forteller håndfritt at farfar til den danske prinsgemal tjente seg rik på salg av spiker og kasseroller, og kjøpte den adelstittelen prinsgemal Henrik har smykket seg med. Se det – der fikk vi vite det. Men Henrik er nå kjekk han.

Jeg har alltid vært imponert av franske sjåfører i loslitte, små biler som ikke senker farten i svingene, og som likevel unngår å velte ut i veigrøfta. Slik farer vi i full fart gjennom skogen den grønne, forbi rundkjøringer og veikanter hvor villsvina nettopp er ferdige med høstpløyinga. Her er man like redd for å kjøre inn i et massivt villsvin i mørket, som vi er for å kjøre inn i en elg. – Hvorfor jakter dere ikke hardere på villsvinene, sier jeg til C. – Det er jo et vidunderlig kjøtt. Det har hun ikke noe svar på. Jeg tror hele tiden vi kjører mot øst, men vi kjører vestover, visstnok, mot Dieppe. Det er deilig ikke å ha oversikten og ansvaret!

Vi kommer ut av skogen den grønne, som er så høy, at en skulle tro en satt inne i Rouenkatedralen. Vi skal treffe S. på et museum for brannmenn og brannvesen, har C. sagt flere ganger. Vi stanser inne i en landsby, C. ruller ned vinduet, og vi hilser på en hyggelig fyr i moden alder, som bærer en cello på ryggen. – Mannen til S. sier C. når vi kjører videre. Jeg forstår ikke dette med brannmannsmuseum her ute på bygda, for hun har også sagt vi skal delta på siste dagen her – for feiringen av slaget ved Hastings for 950 år siden. Men, vi ankommer et stort hus, der S. står i sitt mest strålende smil, og jammen har ikke cellisten rukket å komme frem! – Jeg er administrerende direktør her, sier C. – Hva, sier jeg, – er du ikke journalist? – Begge deler, smiler hun, – dette er frivillig arbeid, men museet vårt er verdenskjent. De kommer hit fra New York, fra Japan, og andre steder i verden. Vi låner ut utstillingsobjekter og får objekter i gave. – Alle bilene her er kjørbare, sier hun, – og når skoleklassene kommer, kan de klatre på alt, sitte i bilene og ha det kjekt. – Vi bytter regelmessig om på utstillingen, så utstillingen er aldri den samme. Jeg tar bilde av de tre ved verdens eldste brannpumpe. Den er det de som har!  Personlig faller jeg for samlingene av gamle brannmannshjelmer fra 1800-tallet. Håndtverket er utrolig vakkert gjort, med ornamenter og fjærdusker. Det må ha vært rene festen i gamle dager når det brant. Hornorkester hadde de også, brannmennene. Skal si jeg fikk revidert min oppfatning av brannvesenet! De har bare ett problem med utstillingslokalet, forteller C. og det er at det er det offentlige som eier huset, og de vil ikke forstå at det må utvides, så nå er de 50 som driver dette museet frivillig, i gang med å finansiere kjøpet.

Mannen med celloen går på øving, og vi tre damene fortsetter. Vi kjører inn på et nedlagt industriområde, der det renner en munter bekk som tidligere sikkert drev både sag, mølle og omsider et kraftverk. – Du lurer vel på hva vi skal her, sier C. Her har vi kjøpt et par falleferdige hus som vi nå restaurerer. Vi går inn i det ene som er restaureringsverkstedet. Flere muntre menn holder på, og en eldre dame forbereder formiddagens kaffepause. Ellers er hun ansvarlig for restaurering og reparasjon av gamle uniformer og andre tekstiler. En professor i matematikk kommer og slår av en prat. En annen vil fortelle alt om da han var plattformarbeider for Elf utenfor Stavanger. Det siste har jeg virkelig greie på, som har en bror som jobbet lenge med det samme. Den gamle oljearbeider er sterkt oppløftet etter samtalen, før overkroppen forsvinner inn i bilkroppen igjen. Å nei, du må ikke tro at det var alt! Jeg skal også se det store lageret av innsamlet materiell som står i sin forfalne misære og venter på å bli oppløftet til sin gamle verdighet. – Vi slipper heldigvis ikke opp for arbeid, sier C. Kommer du forbi her, så heter kommunen her Montville, og ligger et par mil nordvest for Rouen. Museet er åpent hele året: Musée des Sapeurs-Pompiers de France. www.musee-sapeurs-pompiers.org musee@mairie-montville.fr Tlf.: 0033.(0)2.35.33.13.51

Vi tre damer tar igjen landeveien fatt. C. stopper i en aldeles fortryllende liten landsby med en liten bekk som klukker seg igjennom bebyggelsen, omkranset av mye vakker blomsterbeplantning: Clères. Vi skal besøke et slott hvor slottsherren var den første i Europa som begynte med frittgående dyr i vandrepark. Han begynte med det samme i Los Angeles, og der satte de mye mere pris på ham, sier C. – og der ble han begravet med pomp og prakt og æresbevisninger, mens man her enda ikke har forstått hans betydning. (Men, hvem blir vel profet på sitt eget hjemsted, sa jo Jesus.)  Vi tar fatt på runden, og i billettluken forstår jeg at C. har skaffet meg invitasjon fra stedet, som nå er offentlig eid av kommunen eller fylket. Vi vandrer i en vidunderlig park, forbi en flokk kenguruer som sover middag på plenen, utstrakt og utspredd. Et surrealistisk syn. Diverse antiloper og hjort spaserer elegant bortover de grønne bakkene, og interesserer seg ikke det minste for oss. Jeg ser dyr og fugler jeg aldri har sett før, eller hørt om – de fleste fra Madagaskar, enda jeg har interessert meg for zoologi all min dag. En tjukk bepelset krysning av rødrev, vaskebjørn og panda er det mest oppsiktsvekkende for meg. Rød panda fra Madagaskar. Utrolig! Bli så gammel (71) og ikke engang ha sett bilde av dette fantastiske dyret. Parc de Clères, hetter dette vakre stedet, og her er det åpent hele året. (www.parcdecleres.net)

Lunsjen nede ved bekken i landsbyen for tre dames var erhebet, for å si det mildt. S. hadde fylt 71 dagen før, C. spanderte og vi startet med rosa champagne med nogo oppi. S. fikk et fødselsdagslys oppi desserten.

Tilbake til slottet. Nå begynte En ettermiddag i Middelalderen, hvor jeg også hadde offentlig invitasjon, besørget av C. Annethvert år har kommunen en Middelalderfestival, og årene innimellom en mindre feiring, slik som denne dagen. De aktive er delt i grupper: middelaldermat, instrumentalmusikk fra Middelalderen, sang, dans, klær, keramikk etc.

Folk fra kommunen som teller 1300 innbyggere, hadde  kledd seg opp i middelalderantrekk. De sang, spilte middelalderinstrumenter og danset langdans med turer og diverse variasjoner.  Så ble det foredrag. Det skulle være avslutningen på 950-årsjubileet for slaget ved Hastings, etter hva C. hadde forstått, men mannen med pondus og alder og powerpoint kjørte i gang en langvarig, men interessant innføring i 100-årskrigen, som egentlig skulle ha vært holdt i fjor. For meg var det jo bra, for 100-årskrigen  visste jeg mindre om enn Hastings, men C. ble litt paff. Søvnen overfalt meg, og jeg flyttet meg hele tiden på stolen og kløp meg selv diverse steder for ikke å falle i uvett av tretthet, enda det var interessant. Foredragsholderen så hele tiden på æresgjesten, så jeg MÅTTE IKKE SOVNE! (C. hadde rykket inn i avisen at jeg skulle ankomme Rouen…) Jeg klarte meg, og stilte også et par intelligente spørsmål – som den eneste, etterpå: – Hvorfor dro franskmennene stadig ut i sluttet kolonne med disse tungt rustningsbekledde ridderne og ditto hester i firkantige tette fylkinger, og ble gang på gang desimert av de engelske langbueskytterne? Hvorfor i huleste tok de ikke lærdom?  En håndfull engelske langbueskyttere falt i slaget ved Azincourt (25.okt.1415), et totalt tap på 13 riddere og 100 fotsoldater for engelskmennene, mens 6000 franske riddere med hester mistet livet, derav overhodene for de fleste adelsfamiliene i Frankrike, mest fordi de hadde valgt et slagsted hvor de sank ned i myra, druknet, og kom aldri meir oppatt. Hele natten før slaget var det et voldsomt regn som gjorde at søla gikk til knes på dem. Det hindret ikke de engelske langbuene i å drepe på lang avstand, dem som stod fast i myr og søle. Engelskmennene massakrerte i tillegg alle fanger og sårede etter slaget. Uten nåde. Dette ble kavaleriets endeligt før skytevåpnenes æra. Sånn holdt de altså på i 100 år. Foredragsholderen forklarte at det var en definert sosial klasse som tok seg av krigingen i samfunnet, og slik hadde de vedtatt og lært at krig skulle føres, så slik ble det gjort! Helt til Burgunderne fanget den ville Jeanne d’Arc, solgte henne til engelskmennene – som så brente henne offentlig på torget i Rouen. Det skulle gå 500 år før hun ble helgen, og enda lenger til de bygde kirke over bålstedet.

Etter denne prøvelsen måtte jeg ha en hvil, for jeg forstod at den middelalderske ettermiddagen ville fortsette med mye mat og dans til midnatt. Jeg hadde også etterhvert forstått at C. hadde oppnådd offentlig invitasjon for meg, men ikke for seg selv – og dermed risikerte jeg å stå langt ute i skogen den grønne med villsvinene ved midnatt – uten sjåfør for å komme meg hjem til hotellet. Jeg kløftet bort til sjefen, som hadde dekorert seg med bunter av minkskinn, ekornskinn, reveskinn etc. – og jo, hun fikk ingen invitasjon, men hun skulle få spise med oss. Vi kjørte sporenstreks til C. sin livsledsager i deres hus, og tok oss en blund. Han sprang rett bort i platehylla og tok fram både CD og program for Olavsoratoriet-2014 og lovet og priste Oratoriet og Olavsdagene for to år siden.

Vi vendte tilbake til forsamlingshuset i kommunen med de 1300 innbyggerne, hvorav 95 var samlet til fest. Borgermesterinnen var også i middelalderantrekk, mens hennes husbond, apotekeren, var i sivil. Da fikk jeg vite hva invitasjonen min hadde kostet: C. hadde lovet dem en tale som jeg skulle holde. Som sagt så gjort! Den ble visst litt annerledes enn de hadde tenkt, men forandring frydet – håper jeg. Jeg snakket om jubileet dagen før – 14.okt. da det var 950 år siden Vilhelm Erobreren vant England i slaget ved Hastings, og Normannerne etterpå styrte England i 400 år. Men, sa jeg – halvbror til Olav som vi feiret i Rouen i 2014, Harald Hardråde, oppholdt den engelske kongen ved York, slik at Vilhelm rolig og uforstyrret kunne gå i land syd i England. Dette kostet Norges konge, Harald Sigurdson Hardråde, livet: en pil fra en engelsk langbue traff ham i halsen 25. sept. Dette vakte ikke den forventede åtgaum i forsamlingen, for det tok liksom glansen av den store Erobrer Vilhelm. Jeg prøvde å få dem til å forstå at dette var «a joint venture» – en avtalt knipetangsmanøver av Vilhelm og Harald Hardråde, og at Harald må ha arvet kontaktene i Normandie fra sin bror Olav den Hellige. Blikkene i mitt publikum var litt tomme. Det gikk liksom ikke helt inn. Det var nok et for nytt syn på saken.

Det var MYE mat. Først et kjempestykke med kjøttpai, som jeg trodde var hovedretten, men etter at jeg hadde knasket i meg paiskorpen som var sprø av svinefett (villsvin?) – så kom hovedretten: Man pøste på med stekt svineribbe (uten svor) og lammeskanker. Det var stygt å se alt kjøttet de samlet opp for å kastes etterpå. Jeg håper noen av dyrene i dyreparken fikk det. I Frankrike steker de ribba som min mor gjorde det: oppdelt i stykker uten svor. Veldig godt. Men til slutt satt jeg bare der og så på siste halvdelen av andre ribbestykket – og klarte ikke mer. Så kom det en veldig stor vaffel til dessert, som skulle overøses med en saus av honning blandet med kastanjemos. Veldig godt, men halvparten måtte bare ligge igjen på tallerkenen. Det var som om jeg hadde hatt en lykkestund på barndommens juletrefest, syntes jeg.

Ferden hjem gikk gjennom skogen den mørke. Jeg speidet årvåkent, sammen med sjåføsen, for at vi ikke skulle ende dagen i enda mere svinekjøtt, denne gang av det ville slaget. Ved hotellet løftet jeg opp bæreposen med alle gavene som C. hadde kjøpt til meg i en ny matbutikk i Clères – kortreiste og spennende saker. Jeg sa at jeg aldri hadde fått en slik gave av noen – som denne dagen hun hadde gitt meg, og at det store jeg ville sitte igjen med, var opplevelsen jeg hadde hatt to ganger denne dagen, av det store i at folk i vår tid går sammen i grupper og gjør noe sammen, og det som da oppstår av mening med livet, både for  de aktive i gruppen dem imellom, og for oss andre som får komme og nyte fruktene av deres fellesskap. Jeg sa også at jeg ville formidle hjem til Norge at folk i Clères var sjokkert over sammenslåingen av kommuner som nå foregår i Norge, for de sa at da ville individets tilhørighet, fellesskapet i lokalsamfunnet, og identiteten forsvinne. Jeg takket igjen C. for dagen, og da sa hun: – Du kom her og gav oss noe stort for to år siden med dette Olavsjubileet og Olavoratoriet. Det er vi som skal takke, og jeg ville gi deg min personlige takk med denne dagen.  I ettertid har jeg tenkt en del på at hun sa det. Det viser at det fremdeles er referanser i folk her som gjør at de forstår historien, at de forstår – at uten at en vet hvor en kommer fra, så vet en ikke i hvilken retning en skal gå. Der står det idag dårligere til i Norge, dessverre.

20.okt. 2016. Oppe i luften et sted – mellom Paris og Amsterdam.

Dordi Skuggevik

Fremdeles første dag i Rouen: Konsert med «Orchestre d’harmonie de la Garde républicaine» = Republikkens Gardeorkester

Etter arbeidslunsj med en fra staben i erkebispedømmet, angående status pr. dato i Olavskapellet, blir det om kvelden en uventet konsertopplevelse i Notre Dame de Rouen med Republikkens Gardeorkester, til inntekt for den regionale kreftforskningen, i samarbeid med Becquerel – og han har vi jo hørt om. Det er både den fondasjonen og en til. De skal kjøpe en høyteknologisk maskin fra USA som enkelt kan følge kreftutviklingen ut fra blodet – ikke biopsier, etter hva vi forstod. Det ble nå litt taler, men så sa det PANG! – og en uforglemmelig konsert begynte. For dette orkesteret er på hele 120 mann som alle blæser på horn! Det ble grunnlagt i 1848 – og alle som spiller kommer fra de to høyere konservatoriene i Frankrike: Paris og Lyon. Kremen altså, de høyest utdannede i hele Franklandet! Institusjonen har mer på lager, står det i programmet: De kan fremstå med strykeorkester og  med symfoniorkester. De spiller ved Frankrikes store anledninger og turnerer i lange baner i utlandet. Oberst Franҫois Boulanger kan smykke seg med mange flotte priser og utmerkelser. De må kanskje være «verdens beste» for å holde seg til trøndersk terminologi.

I programmet står det at de skal begynne med Preludium og Fuge i d-moll av Bach. Man gjesper litt og tenker – ikke nå igjen! Og man tror også at det er katedralens organist som skal hilse orkesteret med Bach fra orgeltribunen, men nei – de drar til med dette verket for Bach med alle blåserne. Det går jo omsider opp for en, at orgelet jo er et stort blåseorkester med alle pipene sine, så dette er kanskje ikke så av veien. Skal si det tok av! Orkesteret spilte som én mann. Mot slutten hadde de en slik ansats når de kastet Bach’s lange løp bakover det store rommet, at det ble opplevd som om de tok av fra en trampoline. Igjen og igjen. Jeg hadde satt meg langt bak, for å ta inn musikken i sin fulle utfoldelse, og oppleve rommet også derfra. Rouenkatedralen har et usedvanlig høyt og smalt midtskip som også er usedvanlig langt. Disse topparkitektene for snart 1000 år siden kunne sin akustikk, og de må ha vært tallrike, for på 1100-tallet spratt det opp fantastiske katedraler med fantastisk akustikk over hele Europa. Det må ha vært det gode, varme klimaet og den høye solflekkaktiviteten. Så la oss endelig håpe på mer global oppvarming så folk blir litt mer kreative igjen!

Kveldens blæseorkester oppkastet seg til å takle symfoniorkesterrepertoaret, og tok oss med til de sentralasiatiske stepper med Borodin, og så til lyriske naturopplevelser på de britiske øer med Benjamin Britten: Morgengry, Søndag morgen, Måneskinn, Stormen. Dermed var det pause, og en rakk en befaring i Olavskapellet med katedralens domprost, sånn på sparket, før det bar videre til Italia med Prokofiev – Romeo og Julie. Videre bar det Opp til stjernene med Henry Duparc, som man aldri hadde hørt om, men som levde samtidig med Fauré, og stjerneinspirasjonen hadde han fått fra Pusjkin i Russland – og der fortsatte vi på ville vover med Sjostakovitsj – Svar fra en komponist på rettferdig kritikk: Symfoni nr. 5 i d-moll. Kommunistene oppdaget sikkert aldri ironien, for kritikk hadde haglet fra dem over hans Macbeth, som ble sensurert. Applausen ville ingen ende ta, så de dro til med Bizet – Toreador! Toreador! som et Point Finale så det sa KLAKK, og det skal det jo gjøre når soldatene har fullført sin oppvisning.

Jeg skulle ønske den norske smalhaua forsvarsministeren hadde vært der, hun som vil legge ned militærorkestrene i Norge, enda de koster ikke mer å drive pr. år enn prisen på en torpedo. Kulturministeren er visst like smalhaua, som ikke klarer å gå inn på forsvarsministerens kontor og slå neven i bordet! Den aller dårligste idéen til forsvarsministerinnen, er at heretter skal de resterende militærorkestrene bare spille i lukket avdeling med bare militært personell til stede. Vi som betaler skatten skal ikke lenger få høre dem, og alle deres elever skal ikke lenger få undervisning av dem, ei heller skal de vel da heretter lyde på 17.mai! Det er da jeg sier: jeg elsker mitt land og mitt folk, men jeg holder på å utvikle en dyp forakt for dem som nå forvalter Fedrelandet!

Fasiten på kvelden var selve lydopplevelsen. Et slikt orkester krever rom. Hovedskipet i Rouenkatedralen finnes det ikke maken til i verden. Det er jeg overbevist om. Få har denne høyden, slankheten og lengden. Lyden og rommet gikk opp i en høyere enhet. Vi som var der, var heldige som var på rette sted til rette tid for denne opplevelsen. Mens det pågikk, tenkte jeg på disse katedralene som ble reist for lenge siden. På arkitektene, på alle arbeiderne, på visjonene, på alle generasjonene som er gått inn, som er gått ut. Og så – tenkte jeg på mitt besøk i Saint-Etienne-de-Rouvray tidligere på dagen. Den dagen Islam tar over Europa, og det vil Islam komme til å gjøre – ut fra alle solemerker, så vil disse katedralene hogges ned. De vil sannsynligvis ikke lenger omgjøres til moskéer, slik det er gjort i Istanbul, de vil sprenges i filler, slik IS gjør det. Hva har vi da igjen på jorden – utenom pyramidene?

Da vi gikk inn i Vår Frue av Rouen denne kvelden, var det securityopplegg omtrent som på en flyplass.

 

Paris 19.okt. 2016

Dordi Skuggevik

 

Franske skolekantiner – bare halalkjøtt?

Når jeg lørdagen i Rouen snakker med min venninne journalisten, forteller hun at nå er det slutt på å servere svinekjøtt i skolekantinene i Frankrike, av hensyn til Islam. Videre sier hun at nå går diskusjonen ut på at det bare skal serveres halalkjøtt til alle i skolekantinene – av hensyn til Islam. Altså – kjøtt av dyr som er sjektet, det vil si dyr som blør til døde. Sjekting er forbudt i Norge, så i tidligere tider måtte  norske jøder kjøpe kjøtt i Sverige. Pestrami, som nå mange kjøper i norske butikker, er kjøtt av sjektede dyr, og såvidt jeg vet, må dette kjøttet enda kjøpes i Sverige, eller er loven opphevet? Det sosialistiske Frankrike underlegger seg altså Islam offentlig.

Etter denne informasjonen gikk det opp for meg at tittelen på Michel Houellebecq’s bok Sousmission/Underkastelse har en dobbelbunnet betydning:

Ordet Islam, som på arabisk betyr underkastelse, går på individets underkastelse under denne ideologiens lover. Men, Houellebecq henspiller nok også i tittelen på at det sosialistiske Frankrike nå underkaster seg Islam.  Leseren kan lese min anmeldelse av denne boken i den første teksten som ble lagt inn på denne bloggen. Den er basert på originalutgaven, før boken kom på norsk, og derfor var anmeldelsen uinteressant for norske redaktører.

Forleden så jeg på TV en film om halalkjøtt-trafikken. Store mengder slaktefe kjøpes opp i landene oppover Europa og fraktes på forferdelig vis til Tyrkia, der de sjektes. Så blir kjøttet eksportert tilbake til disse landene, hvor sjekting er forbudt. Dyretransporten var uhyggelig å se for en gammel budeie og dyreelsker. Krøttera fikk hverken vått eller tørt under transporten. De slang de lange tungene ut gjennom alle sprekker for å få tak i dugg eller regndråper. De rullet med de røde øynene og bar seg fælt, Hvor var dyrevernet her? De hadde vel underlagt seg Islam de også? Islam ruler. Nemlig! Og vi lar Islam rule.

Paris, på vei hjem – 18.okt. 2016

Dordi Skuggevik

Første dag i Rouen: Sainte-Etienne-de-Rouvray

Første morgen i Rouen går jeg rett til katedralen, og ser hva som er gjort i det som skal være Olavskapellet. Så tar jeg taxi de 9 kilometrene til forstaden Saint-Etienne-de-Rouvray, som ligger på andre siden av Seinen – mot sørøst. Taxisjåføren sier at byen har 25.000 innbyggere, og en massiv araberbefolkning fra Algerie. Nabo-forstedet har en enda større  araberbefolkning fra Algerie, sier han.

Ikke så mange husker, eller har hørt om, Algerie-krigen – i Norge. Presten jeg møter i katedralen om kvelden, sier at han har møtt menn som var franske soldater i Algerie den gangen, og de er enda merket av halshuggingene som de ble vite til. Araberne i Algerie kan å halshugge. De halshugget alle de 7 munkene i cisterciencerklosteret i Atlasfjellene i 1996. Munker fra samme kloster i Citeaux i Frankrike, som munkene som bygger kloster på vårt hjemlige Munkeby. De var Munkeby-munkenes venner, klosterbrødre, jevnaldrende.

26.juli fikk den gamle presten i Saint-Etienne-de-Rouvray, pater Jacques Hamel (87), strupen skåret over foran alteret ved morgenmessen i den gamle kirken midt i gamlebyen. Den andre mannen som var tilstede har vi ikke hørt så mye om, forklarer en venninne som er journalist i avisen i Rouen. Men, han var lenge på sykehus etter angrepet fra Islams sønner. Journalisten forteller at de to mennene i kirken skulle drepes, og kvinnene skulle tas som gissel. Denne andre mannen skal ha blitt såret i halsen, latt seg falle på gulvet og spilt død. Så klarte altså den ene nonnen å komme seg ut, og politiet må ha tatt verdensrekord i raskt på stedet, hvor de skjøt de to beistene på trappa.

I dag – søndag 16. okt. snakket domprosten i Rouen-katedralen om Pater Jacques Hamel, og siterte hans siste ord som Paven gjentok flere ganger i sin preken i kapellet i Vatikanet i minnemessen for ham: – Vas t’en Satan! (= Vik fra meg, Satan!). Prosten nevnte også en minneseremoni i Nice om dem som ble mast ned i asfalten av den tunge lastebilen på nasjonaldagsfeiringen 14.juli, av Islams  løpegutter. Prosten manet til bruk av rettferdighet og menneskelighet overfor våre fiender. Det kan bli lettere sagt enn gjort i Frankrike. Ved ankomst til jernbanestasjonen her i Rouen torsdag kveld, var det for første gang svartkledd terroristpoliti (3) med politihund. Neste kveld var det grundig sjekk av hver enkelt, før vi fikk gå inn på konsert i katedralen, men i dag – ved høymessen, var det ingen kontroll, merkelig nok. Konsertpublikum er høyere prioritert enn kirkegjengere av den sosialistiske regjeringen…..

Så står jeg der da, på fortauet vis-à-vis den runde kordelen av den lutende, gamle, værslitte kirken i Saint-Etienne-de-Rouvray, der jeg ser den lille døren inn til sakristiet som pater Hamel ikke stengte bak seg den morgenen. Han stengte den vel ikke noen morgen, tenker jeg, for det var vel her de få som kom til morgenmessen pleide å gå inn. Jeg er kommet for ved selvsyn å se stedet hvor dette punktet i historien nå virkelig brenner, hos dem som ikke prøver å trå vannet og tror dette går over av seg selv. Jeg hilser på tre husmødre i den modne, loslitte alderen, som er på vei med trillebagene for å handle inn til helga, kvinner som levde opp her da dette var en velfungerende og hyggelig klassisk fransk landsby. Jeg snakker med dem en stund. De peker og viser meg presbyteriet – prestegården der borte ved rådhuset. Det er vel ca. 300 meter Pater Hamel hadde å gå til sine morgenmesser for de få daglige kirkegjengere. Nå står prestegården tom. Det er bare messe lørdagskveldene med prest som bor et annet sted. Lenger oppe ligger arabernes moské. Kvinnene sier at det er en god stund siden de turde å gå ut av hjemmet sitt på kvelden. De sier at drapet var planlagt. Beistene hadde observert hvem som kom og gikk – når – til disse enkle morgenmessene for de få. Så slo de til.

Etter at taxien satte meg av på andre siden av kirken, oppe på kirkeplassen, gikk jeg ned langs kirkeveggen på min høyre side. På min venstre side lyder glad latter og roping fra lekende barn i barnehagen. Disse beistene utførte altså sin ugjerning rett ved disse lekende barna i barnehagen. Rett ved barna skjøt altså politiet med skarpt og drepte svina. De som planla ugjerningen visste veldig godt at barna var der. Det gjør det hele enda mer opprørende og grotesk.

Jeg spør kvinnene hvor jeg finner en blomsterbutikk, sier farvel til dem – og takk, og går opp forbi den andre siden av kirken. Innehaversken driver blomsterbutikken «Jardin de la Tendresse» (= Ømhetens have) – Vi har bruk for ømhet her nå, sier hun, – etter denne grusomme hendelsen. Hun forteller at det var enorme mengder blomster i tiden etter prestedrapet. Men det offentlige måtte fjerne dette etter en tid. Når jeg kommer med mine 7 store, mørkerøde roser, så er alt rent og ryddet, uten blomster av noen art. Jeg binder rosene fast i gitteret foran porten, for at dette ikke skal glemmes, – for både den gamle presten og de andre som ble nødt til å oppleve Ondskapen in corpore denne morgenen.

Det blir lenge å gå frem og tilbake før taxien kommer. Blomsterselgersken ringte etter taxi for meg. Jeg tenker på dem jeg traff i katedralen før jeg dro hit. De som stod for organiseringen av konserten om kvelden. – De forteller oss, sier den ene, – at dette bare er en enkeltstående episode, uten sammenheng med noe annet. Og hvis vi hevder noe annet, så lider vi av islamofobi. Alle de  tre, fire mennene synker sammen, blir bleke om nebbet og ser rådville ut.  – Nei, sier jeg, dette er et ledd i en stor plan. Europa er allerede underminert av Islam, og det som skjedde i Saint-Etienne-de-Rouvray er Islams sanne ansikt, husk det! Og jeg kjører hele leksa mi om at Islam ikke er noen religion, men en statisk, totalitær, imperialistisk politisk ideologi – maskert som religion, for å undertrykke og kontrollere folk. De «milde» muslimer er tragisk nok folk som prøver å komme seg ut av ideologiens grep, men som ikke kan forlate Islam uten å risikere å bli drept. Mennene ranker seg faktisk litt. – Og, sier jeg, – finn dere ikke i å bli kalt «islamofober»! Det er et triks for å stoppe kjeften på dere – fra å yte motstand mot svineriet! De ser riktig oppløftet ut etter min vanlige salve om Islam, og inviterer meg på mottagelsen de skal ha etter konserten.

I kveld, søndag, blir Marine LePen intervjuet på fransk hovedkanal. Den kvikke, selvsikre kvinnelige intervjueren avbryter henne hele tiden, så Marine ikke får komme frem med det hun vil ha sagt, enda hun snakker i lynets hastighet mens avbryteren trekker pusten.

Journalisten forteller meg at det nå er lovforbud mot niquab i Frankrike, av sikkerhetshensyn, men flere kvinner går likevel med de svarte teltene. Det er en liten mult hvis de blir tatt, men Islam har et opplegg hvor de får multen refundert, sier hun. Journalisten sier at det er etnisk europeiske konvertitter som oftest går med svart telt. (Jamfør den frekke og maktbrunstige norske konvertitten i Stavanger!)

Søndag morgen står jeg og ser inn i Olavskapellet, på det røde feltet med montransen som viser Olavsrelikviet, og tenker at Pater Hamel nok gikk i den store prosesjonen med prester og biskoper da Olavsrelikviet skulle bæres inn for 2 år siden – søndag 19.okt. 2016. Her begynte Olavs vei til martyriet. Her endte Pater Hamels livsvei i martyriet.

Rouen, søndag 16.okt.2016, Olavs dåpsdag i kirkekalenderen.

Dordi Skuggevik