Oljekrisen, vi og Saudi-Arabia.

Dumpingsalg av olje fra Saudi-Arabia destabiliserer ikke bare oljeindustrien i Norge og andre oljeproduserende land, det destabiliserer hele den vestlige verden. Dette har kommet som ett av Saudi-Arabias virkemidler – parallelt med at Saudi-Arabia gjødsler Wahabismen og Salafismens Islam-felttog mot den vestlige verden – med pengestrømmen vi sender inn i Saudi-Arabia når vi kjøper olje av dem. Derfor ser vi nå at i USA bygges det en ny oljeledning ned gjennom The Dakotas, og i Norge legges det nye felter ut for oljeutvinning. Vi må kort sagt bli selvforsørget med olje, så pengestrømmen inn til Saudi-Arabia kan kuttes, og pengestøtten til ekstrem-Islam i Saudi-Arabia kan strupes. Den som leser vår ambassadør Carl Schiøtz Wibyes bok «Terrorens rike» vil forstå at dette er bildet. Min omtale av boken – på engelsk, sendt til Washington Post og The White House, gir en kort-versjon av bokens innhold, og kan leses på www.dordis.no – «Bookbomb: The Kingdom of terror».

Som så ofte ellers klarer ikke politikerne å se ting i sammenheng, så mange av dem forstår ikke at vi må gå videre med å skaffe vår egen olje her i vest, og slik strupe Saudi-Arabias voksende terrorregime på vei til verdensherredømmet. Det er ikke tilfeldig at president Trump’s første utenlandsreise går direkte til Saudi-Arabia. Ambassadør Wibyes bok bør være obligatorisk lesning for politikere, journalister, studenter og menigmann – for der får dere vite «What the hell is going on?!» Dessverre er ambassadør Wibyes bok gjenstand for en ignoreringskampanje fra norske medier med NRK i spissen.

Glærum. 12.mai-2017

Dordi Skuggevik

 

Åpent brev til Surnadal kommune: Forargelsens bro på Glærum.

Gjennom århundrer har det gått en allmannsti på Glærum ned fra der forsamlingshuset Solvang stod noen 10-år, og ned til stranda. «A public path» som det heter i England. Haugen som stien har gått ned igjennom, heter Nausthaugen (Naøsthaø’n) ned til der Neråberget begynner – og går ut i sjøen. Navnet tilsier at i århundrer har stien gått fra gjennomgangsveien lenger oppe – og nedover her til naustene. Her har man også ført husdyra opp og ned i hundrevis av år.

Helt til 1949 gikk bygdeveien forbi gardshusa i Østigard og Oppigard Glerem. Gammelveien tok av nedafor Glærum feriesenter, opp gjennom Småbakkainn, over Glønabrua der vi har fått ny bru nå, opp nedafor hagen i Østigard, gjennom gardstunet i Oppigard, forbi der Solvang stod, over Dalabrua/Neråbrua, utover og fordi kloppa på Vikavoillå, forbi skultroppa på Glærum Skule, og så innpå der nyveien kom langs sjøen. Neråbrua ble etterhvert svært miserabel, og forsvant med en flom.

Da Oppigard leide jord i Utigard for jordbærdyrking, tok Oppigardsmainn og la to store rør i Neråbekken der Neråbrua hadde stått, og fylte grus over så han kom lettvint til jordbæråkeren i Utigard. Da han var ferdig med jordleieperioden, fjernet han den provisoriske brua igjen. Det falt Østigardsmainn tungt for brystet, for nå leide han jorda i Utigard, og ville gjerne tatt over den provisoriske brua selvfølgelig. Men, en skal ikke fortenke Oppigardingene i at de hadde lite lyst på møkkjalainnskvett i gardstunet.

Så kom utbygginga av badestranda. Surnadal kommune gjorde en tosidig avtale med Utigard om å legge nedre del av stien i Nausthaugen på yttersida av Neråbekken, slik at de kunne skyte bort den nedre delen av Neråberget. Stien var tidligere blitt utvidet til bilvei opp til Solvang, så gardene skulle slippe gjennomgangstrafikken til Solvang gjennom gardstunet, men nå ble denne veien tilbakeført til gangsti, og det ble satt opp en liten fin gangbro over Neråbekken her. Folk var veldig glade for å kunne fortsette med sine fine små lufteturer her og stå på den vesle brua å se på og høre på Neråbekken.

Men – så kom det ny eier i Utigard. Kommunens avtale ble gjort med Utigard mellom at den gamle eieren døde, og den nye kom. Avtalen ble gjort med jordkaren til avdøde, men det ble ikke jordkaren som overtok Utigard, det ble søsteren og hennes mann. At kommunen gjorde avtalen med jordkaren skriftlig og tinglyst, det tar vi som en selvfølge, vi i grenda. Men gjorde kommunen det? Vi mistenker også kommunen for å ha gjort avtale bare med Utigard, ikke med naboen. Dessuten har vi forstått på tidligere kone i Østigard, at når Solvang gikk ut av bruk, og senere ble brent ned etter et stygt hærverk, så ble det av kommunen gjort avtale med Utigard om at veien ikke lenger var nødvendig, uten hensyn til at denne allmannstien har angått hele grenda i hundrevis av år.  Avtalen må derfor ha vært inngått på feil grunnlag.

En dag var den fine lille brua borte. Øyenvitner hadde sett at Utigarinj og den tidligere eieren av Østigard, som ikke lenger bor på gården, de fjernet brua. Tidligere eier av Østigard hadde låntatt den nye eierens store, nye traktor – uten at den nye eieren visste det. Det var et under at de ikke velta ned i stoinj da de løfta brua. Brua stod en stund parkert nede på parkeringsplassen til badestranda – men så var den en dag borte. Kommunen hadde satt den på lager, og den skal etter sigende nå være satt opp et annet sted. Bare festene til brua står igjen nå – i bekkafaret.

Utigar’inj hadde før han fjernet brua, på flere måter prøvd å få folk til å slutte å gå over den. Tidligere hadde han kjørt gressklippertraktoren sin opp stien til Solvang, over den midlertidige brua og utover der gammelveien gikk. Oppigar’inj tenkte at da kunne han kutte ned olderrenningene som etablerte seg på den nye delen av stien på yttersida av bekken. Han la risdungen ovafor brua på yttersida. Utigar’inj tok risdungen og la den midt på brua. Ekteparet fra inni grenda som ble de første til å komme der, tok risdungen og la den ovafor brua igjen. Utigar’inj la igjen risdungen på brua. Igjen tok de neste vandrerne og la den oppi skrenten. Da tok Utigar’inj å sagde ned halvparten av ei stor, kløfta selje, slik at den fall over veien. De neste som kom vandrende på stien, var sterke, og de fjernet treet fra veien.  Utigar’inj oppdaget at folk gikk der okkesom, de klarte å gå over Neråbekken uten bru. Det hadde han ikke godt av, så han felte nå nettopp den andre delen av den store, kløfta selja over vadestedet. Hva som videre vil skje, gjenstår å se.

I skrivende stund forstår jeg kanskje at det som graver Utigar’inj, er fjerningen av den provisoriske brua der Neråbrua stod. Da kunne han kjøre gressklipperen over der, og kanskje han tok med sin fru på vakre kveldsvandringer rundt der, og det kan han ikke nu mere…og da skal heller ingen andre få gå der – i det heletatt, ser det ut til. Utigar’inj og den tidligere Østigar’inj har derfor hatt et felles prosjekt – nybrufjerning – trigget av at provisorisk bru oppi bekkjadalen ble fjernet etter bruk av Oppigar’inja.

Tidligere gjaldt «noblesse oblige» – adelskap forplikter. Det vil si at de på hovedgårdene hadde et ansvar for grendafolket sin velferd. Det er derfor et sjokk for grenda at en ny eier på en av gardene oppfører seg slik. Vi på Glærum kalte runden om Nausthaugen for «Likjroint» – og runden om Toppen og gardene for «Storroint». Den tidligere eier av Østigard hadde vondt av at folk gikk forbi Kvilartåillå oppe i beiteområdet når de gikk «Storroint». Han visste at alle elsket denne gamle byt-tåillå på 3-400 år, og det unte han ikke folk. «Kvilartåillå» som Ingeborg Solem skriver om i sine erindringer, der folk kvilte seg og snakket sammen når de skulle bære melka ned fra beitet, den kom over på Østigard etter utskifting, og så en dag fauk Østigar’injen på Kvilartåillå og saga ho ned, og der låg ho åtråikkja i lenger tid før han begynte å partere «Den gamle seder på Libanon».  Dette gjorde han for å ergre folk. Og det oppnådde han selvfølgelig, selv om enkelte mente han hadde begått sjølskading… Men før massakren fikk han Oivi Tulve fra Estland til å male et stort portrett av den gamle kjempe, og da det hang mellom de to vinduene i hans stue, kunne han etter massakren glede seg over at det nå var bare han, og han alene som eide Kvilartåillå.

En dag sa en Gleresby’e: «Det bli ‘kje mang så møte opp me’ kjerkjåi’n når sa to der ska førast. «Å jau,» va svaret. « Vi væt ka så ska stat på slæfåi’n å: Men minnene lever!»

Kommunen har hatt en ynkelig og feig holdning til dette med gangbrua. Vi på Glærum vil ha igjen vår hundreårige gamle allmannsti! Vi har ventet på at kommunen skal leve opp til sin avtale på vegne av oss alle, men det ser ut til at vi må aksjonere for å få det til.

Selv sitter jeg nå og skriver inn min gammeltantes dikt i et bokmanus, og derfra vil jeg hente et dikt som hun har skrevet om å gå tur i «Parken» som hun og søstrene kalte Nausthaugen/Neråberget. Diktet viser at dette var et gammelt rekreasjonsområde – lenge, lenge før «Solvang» var påtenkt av bessfar min som en honnørgjerning overfor grenda.

Søstersong.

Til søster Dordi

Egen tone – som er gått tapt.

 

Kom, søster, så går vi en tur.

Det lokta så godt tå aspen.

Å’n far villa ta se en lur.

Å no e det så fint uti Parken

der haltkjærr lagate levainnes hegn.

færr no e det mairegn.

 

Nei, ta ikkje stortørkle me de,

Færr no e det opphaldsver.

Du treng ikkje kle så på de.

Berr’ sjå kår skåiddå ho fer.

Jau no e ho jaga åt Bøverdala.

Hørre du sysvortå tala?

 

Ho Tore-Gjerstru kain sett der ho satt,

færr ve’ he ‘o fått – å kaffe.

Å påfoinne gjer vi når vi kjem att.

Det e nå lett å skaff’te.

Sjå sola står alt på stjæven.

Snart bli det svalt utpå Klæven.

 

Å hålli me fær ei go’loktvest,

her vi sett, vi no, uti Parken.

Å hjarte bli lekså så lett å freskt

når det lokta tå goloktaspen.

Men kva va det du villa sei me?

Hør, saja e stansa! – Da lyt vi ga!

Kva va det du sa?

Lett oss no resp litt æne!

 

Søster, vi tek en sång:

«Kom mai, du søte, milde».

Så søng vi enno en gong

om vår’n – som gle oss ville.

Ja, mymærn pessa på Klæven,

på Innbær sin kjole, trævinn!

 

Så e vi ferdi’ med tura.

Å’n far e ferdi’ me’ lura.

___________________________________________

Ingeborg Solem f. Sivertsdatter Glærum (1880-1962)

Glærum, søndag 7.mai-2017

Dordi Skuggevik

Kristendomsfobien i NRK.

Kristendomsfobien i NRK, og delvis også i andre media i Norge, holder på å bli påfallende. Norge kler av seg Kristendommen i rasende fart, og det er kristenfobene i NRK og i norske media som bevirker det, har det omsider gått opp for meg.

Hvis man tar Kristendommens siviliseringsprosjekt ut av Europas historiebok, vil man stå igjen bare med permene. Klostrene som spredte seg ut over Europa, var ikke utelukkende et sted mennesket søkte for å fordype seg i Guds Kristus-åpenbaring, men klostrene var også skoler, universiteter, musikkonservatorier, biblioteker, landbruksskoler, fattighus, sykehus, barnehjem, apoteker, vertshus, bryggerier etc. I de landene som opplevde reformasjonens destruksjon av disse kulturelle bæresøylene som klostrene var, måtte en bygge opp en hel serie med særinstitusjoner for å erstatte klostrenes funksjoner.

Det moderne Norge ble født i 1014 da en stor flokk norske menn avsluttet sin læretid ved hertugens hoff i Normandie – med å la seg døpe, sammen med sin leder, Olav Haraldson – senere den Hellige. Her blir Norge en del av Kristendommens sivilisasjonsprosjekt i Europa.

Hvorfor kler nå Norge av seg denne sivilisasjonen – og i slik fart? Jo, fordi man har mistet forståelsen av hva det dreier seg om, man har mistet den objektive forståelsen av Kristendommen som sivilisasjonsbygger. Kristendommen er blitt redusert til «Jeg og Jesus på et lite rom» – som nåværende katolske sogneprest i Trondheim, Egil Mogstad, sa en gang. Bedre kan det ikke beskrives at den objektive forståelse av Kristendommen er blitt erstattet av den subjektive «Personlig kristen».

For noen år siden skrev jeg en kronikk i Morgenbladet: «Personlig kristen» avkristner Norge. Jeg skrev at det fundamentalistiske bedehus-Norge hadde overtatt definisjonsmakten når det gjaldt å klassifisere hvem som er kristen og hvem som ikke er det. Hvis en ikke ville stikke hodet inn i bedehus-Norges klave som det stod «omvendelsen» og «personlig kristen» på, så var en ikke å regne som kristen. Derfor opplevde mange seg som definert ut av Kristendommen. Noen gikk så langt at de til og med meldte seg ut av kirken og inn i ateistenes «Humanetisk forbund», og ikke nok med det, de gav seg til på mest militante vis, å «befri» andre kristne fra Personlig-kristen-klaven. Resultatet er blitt at når man ikke lenger opplever seg som «personlig kristen» – så forkaster man Kristendommen, fordi man ikke kan besvare dette «personlig-kravet».  Daværende biskop i Nidaros skrev at jeg nok hadde rett i at «Personlig kristen» avkristner Norge. Dette har pågått over noen tiår nå, og vi ser omsider effekten: media-Norge med NRK i spissen er endt opp som kristenfober. Kristendommen er blitt en ikke-sak, fordi den er ikke lenger objektiv, den er blitt bedehus-subjektiv. Bedehus-Norge selger nå sine bedehus og overtar kirken, slik at denne utviklingen akselerer over til en avvikling av Kristendommen.  Smitteeffekten har også nådd Den katolske kirken i Norge. Trolig har en del markante konvertitter fra Misjons- og Menighetsfakultet-kretser gått inn i Den katolske kirken uten å ha klart å legge av seg subjektiviteten på dørmatta.

De siste 20 årene er det gått en bølge av Islam innover Europa. Islamiseringen har gått hyperfort. Europa er blitt tatt skikkelig på senga av Islam. Når ikke lenger de kristne i Europa og deres media har klart for seg hva Kristendommen er, så har de ingenting å stille opp med overfor Islam, i den diskusjonen vi bør utsette Islam for. For – som den store franske religionsfilosofen Renan i Frankrike sa, på slutten av 1800-tallet: «Den største gjerning du kan gjøre en muslim, er å befri ham/henne fra Islam». Men da må vi vite hva Kristendommen er, og derfor kan vi ikke tillatte NRK å være bemannet med kristenfober! Ut med dem!

Glærum, søndag 7.mai-2017

Dordi Skuggevik

 

 

 

Primærsykehuset og sekundærsykehusene.

Siden Regionsykehuset i Trondheim skiftet navn til Sankt Olav Hospital, har folk glemt hvordan sykehusstrukturen var ment å være: nemlig – et primærsykehus for Midt-Norge med tilknyttede sekundærsykehus. Derfor bør St.Olav Hospital få navnet endret til Regionsykehuset igjen, så vet man hva som er hva. Regionsykehuset er samtidig universitetssykehuset i vår landsdel, og det skal ta over de pasientene som trenger avansert behandling som lokalsykehusene ikke kan gi.

Hvis man hadde husket på hvordan sykehusstrukturen for vår landsdel var tenkt, så ville vi ikke hatt noen sykehusstrid i Kristiansund/Molde, vi ville fremdeles hatt lokalsykehus i begge byene. Ålesund har riktignok bygget opp sitt lokalsykehus til en standard som de andre lokalsykehusene nå ikke har. Det har de gjort på grunn av avstanden til Trondheim, så det er bare rimelig. Orkdal sykehus bør også slutte å være en avlastningsavdeling for  Regionsykehuset i Trondheim fordi regionsykehuset ble bygget med for få sengeplasser. Orkdal må igjen bli et selvstendig lokalsykehus.

Spaden er enda ikke satt i jorda på Hjellset. Derfor bør det med henvisning til sykehusstrukturen i Midt-Norge, gås igang med oppjustering av de sykehusbyggene man allerede har i Molde og Kristiansund. Og de skal være selvstendige lokalsykehus, uten felles administrasjon! Og: Et lokalsykehus skal SELVFØLGELIG ha både akutt-tjeneste og fødeavdeling!

(PS: Det skal ikke være noen genitiv-s i navnet St.Olav Hospital!)

Glærum 6.mai-2017

Dordi Skuggevik (filolog)

Indre Nordmøre.

Gro Holm: Trump og Paven er begge populister.

Jeg har etterhvert vent meg til NRK’s populiststempel som de stempler rundt med i øst og vest etter behag og gemytt, men da Gro Holm slo Paven i hardtkorn med Trump på Urix i gårkveld 4.mai, og kalte begge populister, da måtte jeg faktisk hente opp igjen programmet fra Internet for å høre om jeg hadde hørt rett. «Når det gjelder Trump og Paven – ja, så er de begge populister,» sa hun, uten å begrunne utsagnet eller gå nærmere inn på det. Hun bare slengte det ut i lufta.

Hun sa også at Trump besøker Paven for å tekkes sine kristne velgere. Det må nå være de katolske velgerne det da, for Gro Holm bør ha såpass kjennskap til USA at hun vet hvor sterkt amerikanske protestanter hater katolikker. Dessuten har det gått alle media hus forbi at familien Trump etter alle solemerker er katolikker. Det så man på kroppsspråket da kardinal Dolan kom fram ved innsettelsen for å be den første bønnen. Trumps besteforeldre fra Bayern var selvfølgelig katolikker, og hans nåværende kone er fra det katolske landet Kroatia, så familien er uten tvil katolikker, unntatt datteren som giftet seg med en praktiserende jøde, og dermed måtte konvertere til jødedommen før hun kunne gifte seg med ham. En gammel venn i USA som er pensjonert katolsk biskop, kunne informere meg om at – «det sitter mange tunge katolikker i førersetet hos Trump».

Jeg har hittil hatt respekt for journalisten Gro Holm, men i dette Urix falt hun igjennom både med populiststempelet sitt uten å begrunne det, og i motivet Trump har for å møte Paven. Når det gjelder det siste, så må en vel skrive det på den knallharde kristendomsfobien som regjerer kristenfobene i NRK for tiden.

Glærum 5.mai-2017

Dordi Skuggevik

Macron – Rotschilds løpegutt?

Mocron har vært bankier hos Rotschild. President Pompidou var også bankier hos Rotschild. Jeg var i Frankrike under forspillet til presidentvalget der Poher var motkandidaten til Pompidou. Poher hadde bare de vanlige tilskuddene, mens Pompidou hadde en strøm av penger fra Rotschild, og Paris druknet i løpesedler, plakater og buttons for Pompidou, mens motkandidaten hadde meget sparsomt utstyr. Hadde ikke Pompidou vært støttet av Rotschild, ville han ha tapt. Pompidou kvitterte med å endre lover som skapte en bølge av falitter i små og mellomstore bedrifter – Rotschild hovet inn falittboene, og behersket deretter det franske arbeidsmarkedet.

Nå hører vi igjen at en tidligere bankier hos Rotschild – Macron, svømmer i valgutsyr som noen må ha betalt. Rotschild selvfølgelig.  Slik Macron fremstår, ser han ut til å egne seg svært godt som hanske på Rotschilds hånd – og verden vil bedras.

Når Madame Marine så går inn for å erstatte euroen med egen fransk valuta og i tillegg melde Frankrike ut av EU – så går hun for langt, og kommer hun til å tape overfor Rotschild/Macron.

Franskmennene må velge mellom pest og kolera, så det blir nok mange hjemmesittere. Uansett, Rotschild vil vinne valget.

Glærum 5.mai-2017

Dordi Skuggevik

«Surprise»: Vidkun Quisling innførte 1.mai som fridag!

Fridag på 1.mai ble innført 23.april 1942 av Vidkun Quisling! I 1946 var igjen 1.mai ingen fridag, men så gjeninnførte Ap-regjeringen 1.mai som fridag i 1947. Kilde: Wikipedia. Ja, dette var vel en overraskelse?

Da London-regjeringen tok over den norske handelsflåten og opprettet Nortraship, ble det smalhans for sjømannsfamiliene i Norge. Det går hårdnakkede rykter om at det var Vidkun Quisling som tok seg av dem – med underhold og enkepensjon.

Og var det ikke Vidkun Quisling som innførte barnetrygden?

Da Einar Gerhardsen skulle skrive Ap’s nye program etter krigen, brukte han partiprogrammet til Nasjonal Samling som mal, sies det.

Vidkun Quisling må nødvendigvis ha vært en ekte sosialist….?!

Historien kan ofte overraske. Vi har sikkert mer i vente.

Glærum, 1.mai 2017

Dordi Skuggevik

 

Til Olav Jørgenvåg

Det er flott å høre at dagbøkene til din bestefar, Paul Jørgenvåg, er blitt trykket i boka di, slik som han skrev dem. Det er svært viktig for historien i ettertid. Jeg håper disse tekstene er autentiske og komplette, og jeg ser frem til å lese dem.

I siste linje i ditt tilsvar til meg, kritiserer du igjen din bestefars valg med å melde seg frivillig på Østfronten. Det er fort gjort, når en ser det hele i etterpåklokskapens kranke lys. Men, alle har rett til å bli dømt ut fra sin samtidige situasjon, ut fra det historiske presens de befant seg i, og ut fra sin overbevisning og sine motiver. Slik kjenner jeg ikke til en eneste frontkjemper uten hederlige motiver overfor Norge og Europa. Man skal derfor vokte seg, i ettertid, for å utstede subjektive moralske forargelser ut fra seg selv og sin egen plassering i historiens gang.

Det er viktig å ha klart for seg at det i Norge var en tilstand av okkupasjon, ikke krig. Reglene under en okkupasjon gjorde det lovlig å melde seg på Østfronten. Det var ikke straffbart. Hadde Norge vært i krig, ville det vært straffbart. Likevel ble frontkjemperne fra Østfronten hardt straffet av den norske regjering etter krigen. Det ble ikke norske arbeidere som bygget flyplasser for tyskerne, slik at tyske bombefly kunne bombe norske soldater som forsøkte å yte motstand mot okkupasjonen. Men både regjeringen Nygaardsvold og regjeringen Gerhardsen brøt Grunnloven mange ganger, også her – da de dømte folk etter lover som ble vedtatt med tilbakevirkende kraft. Lovparagrafen i Grunnloven som forbyr dette, er kort og konsis og kan ikke misforstås: «Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.» Punktum! Hele «rettsoppgjøret» etter krigen hviler derfor på et ugyldig lovgrunnlag i forhold til Grunnloven, og hele «rettsoppgjøret» er derfor ugyldig. Dette er en kjensgjerning, og må en dag bringe en erkjennelse av dette faktum.

Under en doktordisputas i Bergen for et par år siden, hadde jeg tegnet meg for «opposisjon ex auditorio», men prof. Bernt Hagtvedt kom meg i forkjøpet: «Hvor var fagjuristene?! ropte han retorisk ut i auditoriet. Jeg gikk likevel opp og sa at Hagtvedt hadde sagt det jeg hadde tenkt å si, men at jeg hadde også noe mer jeg ville si – nemlig at denne saken skal bringes opp for domstolen i Strasbourg for at domstolen skal stadfeste at lovgrunnlaget for «rettsoppgjøret» var ugyldig i forhold til Grunnloven, og at «rettsoppgjøret» dermed er ugyldig. Neste gang jeg kom til en doktordisputas i Bergen, hang det en svært transparent på størrelse med to lakener på veggen ved inngangen – som omhandlet nettopp det grunnlovsstridige «tilbakevirkende kraft», så ting er veldig på gang når det gjelder det ugyldige lovgrunnlaget for «rettsoppgjøret». Det er også Bergen Universitet som har besørget at de jordiske levninger av norske frontkjempere på Karpolathøyden  i Karelen omsider kommer hjem etter å ha ligget ute for vær og vind fordi Stoltenberg-regjeringen ikke ville ha døde frontkjempere hjemsendt. Norge er det eneste landet i Europa som har nektet det.

De som tenkte at det dreide seg om å forsvare Norge mot Tyskland, de dro til England. De som tenkte at det dreide seg overordnet om å forsvare Europa, de dro til Østfronten.

Olav Jørgenvåg, du har all grunn til å være stolt av din bestefar!

Glærum, 30.april-2017

Dordi Skuggevik

 

Kommentarfeltet her må stenges, dessverre.

Kommentarer som skrives i kommentarfeltet på denne bloggen, bestormes av postordrefirma fra internet. E-posten min er blitt treig av denne trafikken. Stort sett er det farmasøytiske tilbud på prednisolon og viagra. Både det latinske og det kyrilliske alfabet brukes. De lurer seg inn med en innledning der de skryter veldig av bloggen, og så slår de til. Alle innlegg i kommentarfeltet kommer til e-posten min for godkjenning, og nå orker jeg ikke lese flere ordrike tilbud om viagra, så jeg sletter absolutt ALLE e-poster som kommer – merket WordPress. Innimellom er det selvfølgelig innspill som burde vært lagt ut på bloggen, men nå kastes også de ut med smørja, dessverre. En etterkommer av en norsk immigrant til USA fant meg nettopp gjennom bloggen, så det er synd at slike henvendelser nå forsvinner i søppelbøtta MEN JEG ORKER IKKE MER AV BOSSET. Derfor forsvinner nå ALT i søppelbøtta, uten å bli åpnet, og bloggen min blir en monolog. Men jeg vet at mange diskuterer bloggen min på sosiale medier – hvor jeg ikke opererer. Det er nå hyggelig å kunne levere stoff til diskusjoner da – så takk for det! Ha gode og friske diskusjoner – så busta fyk!

Hilsen Dordi Skuggevik

Glærum 29.april-2017.

Erkebiskop i Nidaros?

Biskop Singsaas sin avgang har av mange vært antatt som tidspunktet hvor Norges lutherske kirke, tidligere statskirke, ville gi sjefsbiskopen/ledende biskop/ preses – tittelen erkebiskop, med fast sete i Nidaros, sannsynligvis med en hjelpebiskop ved siden av – med ansvar for bispedømmet Nidaros. Det ville tydeliggjøre bruddet med staten. Kirken ville fremstå som mer uavhengig og selvstendig.

Slik ser det ikke ut til å bli, selv om lutheranerne i Finland og i Sverige har erkebiskop som øverste leder av sine kirker.

Hvorfor er Norge annerledes?

Er todelingen av kirken i høykirkelig og lavkirkelig sterkere markert i Norge enn i våre naboland? Er man redd for å miste de lavkirkelige ut av kirken, selv om de nå selger sine bedehus og blir pott og panne rundt i kirkens menigheter? Dessuten lukter det selvfølgelig høykirkelig av tittelen erkebiskop, ja – det lukter til og med katolsk! Er det det som er problemet? Eller er problemet det at man vil illudere å ha en flat styringsstruktur i kirken, selv om det ikke er tilfellet – i realiteten?

Alle tre som er kandidater til å etterfølge biskop Singsaas, er proster i Nidaros bispedømme, ja – den ene til og med i selveste Nidarosdomen. Hvorfor det? Det burde være en fordel å hente inn noen som er fullstendig utenfra. Men, det ser ut til å være vanskelig å tenke nytt, selv om alle forstår at det av og til er helsesamt med en utlufting hvis ikke miljøet skal implodere.

Glærum, 24.april – 2017.

Dordi Skuggevik