Dordis Blogg

General Robert Mood, nå president for Røde kors, forbløffet oss alle på Surnadal sparebanks næringslivsdag med å fortelle oss at Surnadals rådmann gjennom mange år – Georg Solheim, var hans svigerfar. Mood var gift med Liv Reidun Solheim. Vi hadde dermed en gjest i Surnadal den dagen som forstod den krøkkete dialekten vår!

Det forbløffet oss også å få generalens beskrivelse av svigerfarens mot i kamp i Østerdalen våren 1940: Georg Solheim sprang gjennom kuleregnet for å bemanne på nytt maskingeværet der skytteren var falt – og klarte slik å holde fienden stangen, så sikker retrett kunne forgå. Han reddet nok slik flere liv i troppen han var troppssjef for. Georg Solheim var utdannet ved Underoffiserskolen i Trondheim.

Det var rette ord til rette tid fra svigersønnen, fordi en del surnadalinger har skumlet om at Solheim var «stripåt» under okkupasjonen. De mistenkte ham altså for å ha en fot i hver leir. Årsaken til det er sannsynligvis at det var min far, Axel Skuggevik, som ansatte Georg Solem i stillingen hvor han satt som rådmann i mange år. Min far var en periode under krigen ordfører for partiet Nasjonal samling, den gangen et lovlig parti, og derfor fikk nok Georg Solheim rykte for å være «stripåt». Men hele saksbehandlerapparatet på alle styringsnivåer i Norge under okkupasjonen gikk sin vante gang – tvers gjennom hele okkupasjonen, for dagliglivet måtte fungere for folk, og da måtte det sivile styringsapparatet også forholde seg til okkupasjonsmakten, nødvendigvis. Det gjorde nok også at mange i styringsapparatet ble anklaget for å være «stripåt», for folk kjente ikke reglene i en okkupasjonstilstand.

Far sa en gang om Georg Solem: «Jeg gjorde Surnadal én stor tjeneste da jeg var ordfører, og det var at jeg sikret Georg Solem for kommunen, for når han slutter – må kommunen ansette minst to personer for å erstatte ham!» Det kan jeg skrive under på, for han var min sjef de 6 årene jeg var kultursekretær i Surnadal, og han er den beste sjefen jeg noen gang har hatt. Han hadde full oversikt over hele ansvarsfeltet til enhver tid. Høyrehanda hans holdt en blyant hele tiden, og med den noterte han fortløpende kommunens inntekter og utgifter. Og når han henvendte seg til en underordnet om noe – så tok det 1 minutt, om det var informasjon, ros eller ris. Han var det som kalles en «minuttsjef». Og – de er alltid effektive – og reale! Denne attesten gav jeg muntlig til svigersønnen etter foredraget hans.

Glærum, 9.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

Av hensyn til alle de flotte prestene jeg har kjent og kjenner i Den katolske kirken, vil jeg be Aftenposten om å beklage oppslaget i øverste høyre hjørne av forsiden lørdag 2.mars. Oppslaget har såret svært mange i det katolske fotfolket, for vi vet at dette er «twisted news» – som ikke stemmer med virkeligheten.

Inne i avisen leverer den dyktige journalisten Helle Aarnes en godt gjennomarbeidet artikkel på 5 sider. Opplysningen hennes der om at 99,9%  av overgriperne IKKE lever i sølibat – det samsvarer ikke med oppslaget på forsiden. Altså: 0.1% av seksualovergripere lever i sølibat, så det er ikke sølibatet som utløser overgrepene.

Jeg savner en statistikk i artikkelen over misbruk som jeg så for 4-5 år siden – der Den katolske kirke kom på 5.plass. På 1.plass kom evangeliske legmannsbevegelser, på 2.plass kom misbruk innen husets fire vegger – i familien – ellers husker jeg ikke hvem som kom på 3. og 4. plass. Så hvorfor tar Aftenposten ut kanonene og fyrer løs på dem på 5. plass, og ikke dem på 1.2.3.4.-plass?

Statistikken ellers i artikkelen er betenkelig, fordi her regnes det overgrep over svært lange tidsperioder: Nederland – 36 år, Tyskland over 68 år. I Pennsylvania-rapporten regnes det over 57 år – mens det gjennom tidsspennet der – de siste 16 årene, bare er begått 3 overgrep – etter at biskopene i USA sterkt lyssatte misèren på slutten av 1990-årene, etter at Pave St.Johannes Paul II sa det veldig greit til dem: «Meld dem til politiet!»

Artikkelen tar heller ikke høyde for at Den katolske kirke er verdensomspennende, og at i forhold til den store medlemsmassen er det ikke prosentgrunnlag statistisk for å slå til med det vulgære oppslaget på forsiden til Aftenposten om at Den katolske kirke er «full av seksuelle overgripere»!

Åshild Ulstrup har i sine bøker vist oss at folk har forskjellig seksualdrift, men mange tror visst at den er likt fordelt i menneskeheten. Ulstrup viser at mens noen er hyperseksuelle, så er andres «drive» ganske middels, og noen er til og med aseksuelle, de interesserer seg ikke for det seksuelle i det heletatt. Når noen derfor går inn i et frivillig sølibat, så har de nok vurdert svært nøye hvordan de kan leve med det. Vi skal også huske på her at mange lever i ufrivillig sølibat – som min søster en gang påpekte: «Tenk på alle dem som lever alene i sine hus rundt i norske grender og daler, uten å ha sjanse til noe seksualliv,» sa hun.  Men, de blir jo ikke pedofile overgripere av det!

Det er en kjensgjerning at mange pedofile har prøvd å temme sin pedofili med å gå inn i sølibat, men det har sjelden fungert, fordi det har dreid seg om en fornektelse av et personlighetstrekk, uten å forholde seg til det. Når så søknaden til prestegjerningen i den katolske kirken har gått ned, så har man ikke gått grundig nok inn i kandidatens motivasjon, og dessverre har da mange pedofile sluppet igjennom. Det ser vi i Aarnes sin artikkel at kirken selv gjør noe med nå, i veldig grad. Det tok lang tid før problemet kom opp til kardinalnivå og derfra opp til Vatikanet, ifølge en nær venn som er pensjonert biskop i USA. Derfor gikk uvesenet sin gang med å prøve å ordne opp på lokalt plan, sa han.

Jeg ser nå frem til at Aftenposten, i rettferdighetens navn, leverer flere artikler om misbruk av barn – også i andre miljøer, og ikke bare henger ut den store Verdenskirken. Dessuten skal en vokte seg vel for å blande sammen Kirken med stor K og Kirkens tjenere. De siste er bare mennesker.

Glærum 5.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

Med henvisning til «Brublemma på Glærum», åpent brev til Veikontoret, som jeg skrev igår 4.mars – kan det fortelles at da kvelden senket seg, oppstod det en verden av blinklys ved Glønabrua. Jeg gikk og hentet avisen og så at fire enorme biler og maskiner fra en gelender-entreprenør holdt på med noe Jeg spurte forhåpningsfullt om de vi ferd med å fjerne gelenderne for å gjøre brua breiere likevel? – Nei, de var i ferd med å gjøre ferdig gelenderne, sa de. – Er ikke gelenderne ferdige da? spurte jeg. – Nei, det var de ikke, fikk jeg vite.

Da forstod jeg at toget er gått for Glønabrua. De på veikontoret gir blaffen i å ordne opp i misèren de har stelt istand for oss på Glærum og Nordstranda.  De kan bare gå ut i kantinen og ta seg en kaffe – uten at det dårlige arbeidet deres får noen konsekvens for dem. At Folkehelsa i grenda vil bli dårlig på grunn av irritasjon, raseri og oppgitthet – er ikke deres problem, vil de si til seg selv.

Hva med Surnadal kommunes politikere og byråkrater oppi dette? Er skillene mellom styringsnivåene i Norge så bastante at de som bemanner kommunehuset i Surnadal bare kan fraskrive seg ansvaret for Fylkets «brublemme» på Glærum? Det burde være kommunen med Ordføreren i spissen som gav tilbakemelding til Fylket om elendigheten, ikke jeg som er en privatperson. Politikerne bør stilles til ansvar ved kommende valg. Alle på Glærum og Nordstranda og alle de som  trafikkerer strekningen på store badedager på Glærumssanden bør stryke alle som sitter i polititiske verv pr.idag! De har virkelig sovet på sin vakt!

Det var også jeg som rapporterte inn at det raste ut under veien ute i berga vest for Glærum kalkgruve. Jeg ringte «veimannen» i kommunen og sa fra. Han sa at han hadde ikke noe med det –fordi det var fylkesvei. – Nå har du noe med det, sa jeg, for hvis en av de store tømmerbilene fra Årnes med tilhenger raser ut uti der, så kan du ikke si at du ikke visste om at det på to punkter har rast ut under veien. Jeg ser det, fordi jeg går der, sa jeg – sitter du i en bil, vil du ikke se det. Saken er på ditt bord. Nå er det du som må rapportere til Fylket eller ta ansvaret når ulykken oppstår – for den kommer.

Da ble det satt i gang utbedring av veien, men kommunens folk sov på sin vakt! Som borger av et land må en kunne forvente at det foregår en produktiv samtale vertikalt mellom styringsnivåene, ikke bare horisontalt på hvert styringsnivå!

Glærum, 5.mars – 2019

Dordi Skuggevik

Den nye smale Glønabrua på Glærum kommer ikke til å gjøre folkehelsa godt. Hver gang en trafikkant må stoppe for å slippe møtende bil over først, vil adrenalinet pumpe og sjåføren som venter, irriterer seg, forbanner Veikontoret på Molde og øser seg opp i den grad at hjerteattakket står klart for å slå til. Denne smale brua vil skape irritasjon, raseri, høyt blodtrykk og et dårlig forhold til Vårherre i 100 år fremover. Det må Veikontorets folk ta ansvaret for.

Men, kanskje har entreprenørene noe av skylden? Jeg har postkassen min ved brua, så jeg har hver dag hentet posten og sett dagens fremdrift i arbeidet. Jeg så straks at brua kom til å bli for smal, for jeg har et utmerket øyemål. Jeg spurte på tidlig stadium en av arbeiderne om hvor bred den kom til å bli. – 6 meter, sa han. Jeg syntes det var smalt, men tenkte – at det går nok, på et vis. Men, arbeideren må ha opplyst om bruas ytre mål, for tommestokken min viste at selve kjørebanen blir bare 5 meter, og med glidekantene på gelendrene, vil ingen risikere bilkarosseriet sitt på å kjøre over brua samtidig med møtende bil. Har entreprenøren mistolket målene? Har han tolket veibanens mål 6 meter til å være ytre totalmål? Jeg minner her om at den nye brua ble bygget på gamle brukar fra 1949, og at de gamle brukarene stikker utom den nye brua = det skulle vært enkelt å bygge ny bru bredere, når brukarene stod der og var brede nok! (Hvor dumme kan planleggerne bli?)

I samme rennet her vil jeg også ta med den store overraskelsen over at i møtet mellom ny bru/gamle brukar er det lagt inn isopor. Denne isoporen står seg ikke de neste generasjonene, fordi isoporen vil smuldre opp og spre seg i elvevannet som mikroplast. Hvordan kunne de gjøre dette?!!!

Jeg vil herved oppfordre Veikontoret om IKKE å ta vekk eksisterende omkjøringsbru før kantene på den nye brua blir høvlet bort, og brua blir gjort breiere, slik at selve kjørebanen blir 7 meter. NÅ kan dette gjøres ganske smertefritt, men fjernes omkjøringsbrua, så er toget gått. Jeg oppfordrer herved Veikontoret om å la omkjøringsbrua stå – inntil Veikontoret har reparert fadesen sin.

Vi er mange her som er både sinte og overrasket over Veikontoret ubegavete utføring av brufornyinga! De skulle samtidig ha rustet opp veien brua – Hamnesvegen 508 til normal bredde. Jeg minner her om at over denne brua går kalktransporten fra Glærum kalkgruve og dessuten – store tømmerbiler med tilhengere. Chop-Chop! Få det gjort – og gjør det STRAX!

Glærum, 4.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

Da den unge miljøprofeten Greta Thunberg stod frem på TV-skjermen, var det lett å se med én gang at mange ting ikke stemte. Opplysningen om at hun har asbergers syndrom forklarte en del – men hvem står bak henne, trekker i trådene, får henne inn i forsamlinger der en tenåring ikke klarer å komme seg inn på egen hånd, ordner med – og betaler, reiser og opphold  og ja – bruker henne? Det er mer enn merkelig at ikke media stiller disse spørsmålene ved fenomenet – tenåringen som forflytter seg over lange avstander og dukker opp i utilgjengelige forsamlinger.

Klimaskremmerne har nå skremt opp barna i den grad, at hysteriet holder barna borte fra skolen. Klimamaset har over mange år vært politikernes billigste og mest effektive våpen for å få gjennomslag for seg og sitt. Kanskje det er på tide at media kjenner ansvar for å få fagfolk inn på banen. Og for å sitere min sønn: «En stabil planet er en død planet!» Husk: En gang var det eikeskoger på Svalbard!

Glærum, 1.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

Vi blir så glade når noen av våre unge musikere og kunstnere kommer hjemom og lar oss få oppleve de de har hentet i fjerne byer og fjerne land, og når de tar med seg folk de samarbeider med på nye steder. Som opptatt av å lage hull i språkbarrieren mellom Frankrike og Norge, blir jeg ekstra begeistret når Magnhild Frydenlund Brøske kommer hjem fra Franklandet og har med seg musikk-kolleger. Denne gangen trodde vi sangerinnen var russisk, men hun var altså fra Kroatia ved det milde Middelhav: Sopranen Sylvie Sephar Vucic, utdannet i Moskva og i Rouen. De har jobbet sammen av og på i 2-3 år. Det forklarer det svært godt koordinerte samspillet mellom sanger og akkompagnatør.

Med snø og vind og grisne veier var det forbausende mange som satt i kirkebenkene mens alle lys var tent på alteret og kirkeklokkene ringte.  Programmet handlet om livet, døden og kjærligheten – i den formen som kalles Lieder, Romanser – kort sagt: sanger om livets tilskikkelser presentert som en slags mikro-operaer i svært konsentrert miniatyrform. Det krever en veldig presisjon og et sterkt nærvær av sanger og akkompagnatør når så mye skal uttrykkes så kortfattet. Klangfarge og dynamikk uttrykker like mye som teksten i denne sjangeren, og sjelden har jeg sett et så grepet og så andektig publikum. Og det var et kultivert publikum som ikke hakket opp konserten med klapping etter hver sang – de leverte en diskret applaus etter hver avdeling, uten at de opptredende heftet oss vekk med å ta applaus hele tiden.

Det optimale ved denne konserten ble redusert av at flygelet var plassert mellom sangeren og publikum. Selv om pianisten tilpasset akkompagnementet volum-messig, kom ikke sangeren helt igjennom flygelet. Da hun tok ekstranummeret, stod hun mellom flygelet og publikum, og da fikk vi tak i stemmen hennes og fikk oppleve hvordan det kunne ha vært, om hun hadde stått der hele tiden. Hun ble for fjern for oss når hun stod oppe i kordøren, bak flygelet. Fra der hun stod, kunne vi heller ikke høre så godt når hun leverte noen verbale mellomlegg, for hun snakket engelsk, som mange av generasjonen i publikum ikke er så vant med, og talestemmen var ikke kraftig nok. Forøvrig er jeg ingen tilhenger hverken av verbal introduksjon eller verbale mellomlegg på en konsert, når vi har fått utdelt program. Rett på! Itjnå snakk! Snakkingen kan en vente med til takken etterpå.

Vi er heldige som har et så stort rom bygd i tre – slik som kirkeskipet i Stangvik kirke. Det tar like godt store ensembler som skjør og sensibel kammermusikk. Med den renskårne, klare klangen i «St.Nicholas-flygelet» i Stangvik, en pianist som er spesialutdannet innen akkompagnement i perfeksjonens høyborg – Frankrike, og denne kultiverte og uttrykksfulle sopranstemmen, var dette en svir av en konsert. Delikat og gripende. Takk!

Takk også til Magnhilds foreldre som fylte «fjøset» sitt til siste plass etter konserten, der duoen fra Paris gav til beste enda noen perler for oss, og vi fikk synge litt allsang og forsyne oss av sopransolistens nybakte Middelhavsbakverk med oliven og nøtter i – «saltkake» som hun sa. Kort sagt: Det var en stor aften! Takk!

Glærum,1.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

I går – onsdag 27.februar kl. 21.25 gikk det et program om skjermskadde barn på NRK2: «Det digitale dopet.» De som ikke fikk sett det, bør kalle det opp på PC-en sin.

Tre ganger har jeg opplevd at et viltert, muntert og livsglad barn blir satt foran skjermen for å gi de voksne fri fra barnets utfoldelse. Det er som om barnet har fått en sprøyte: Det synker sammen foran skjermen og suges inn i en annen verden og kroppen blir helt slapp.

Det viser seg at småbarn som blir passifisert med å se på foreldrenes mobiltelefoner og nettbrett, går inn i en tilstand som ligner på autisme. De slutter å snakke og mister evnen til sosial utveksling med dem rundt seg. Det var ganske uhyggelig. Det er ikke DET de ser – men AT de ser.

Dette siste var temaet da TV kom for fullt i hjemmene for 30 – 40 år siden. Da hadde barna tilgang på TV-skjermen bare fra de kom hjem om kvelden til sengetid, men nå er det tilgang stadig og hele tiden.

Når barna ser på skjermen, produseres det dopamin i hjernen, og det oppstår endringer i hjernen. På programmet følger vi en fransk, kvinnelig lege inn i et hjem der barnet har sluttet å snakke og å kommunisere med de andre, og vi får se hvordan hun hjelper dem med skjerm-avvenning.Vi får se hvordan det blir normalt liv i barnet igjen. Det begynner å snakke og å hoppe omkring.

Interessant var også opplysningen om at gründerne i Silikon Valley sender sine barn til «gammeldagse» skoler med kritt-tavler, papir og fargestifter og ingen skjermbruk. Det bør virkelig være til ettertanke i Norge – som kanskje er det mest hippe skjermhysteriske landet i verden.

Min tante sa en gang: Da vi hadde småbarn, hadde vi alltid en «banfoster» – en jente på 12-13 år som passet barna et annet sted mens de voksne fikk drikke kaffe og snakke rundt bordet. Det har de ikke nå. Det er lett å forstå at det blir fristende for foreldrene å gripe til passifiserings-skjermen. Foreldrene nå for tiden skal klare alt – samtidig, og da er det fort gjort å koble fra barnet/barna med en skjerm. Men programmet viste at det er direkte farlig for utviklingen til barnet.

Glærum, 28.februar – 2019.

Dordi Skuggevik

Det er jo dansemåten til Giske folk reagerer på! Men media kakler og kakler om alt omkringliggende uten å komme til saken – nemlig MÅTEN Giske danser på. Det er samme opplegget som med fregatten som kolliderte: Media kakler og kakler, men uten å komme til saken – hva som ble gjort feil på brua på fregatten.

Det er ganske enerverende at media bruker så mye krutt uten å skyte på det som er saken, og man må etterhvert virkelig spørre seg om hvorfor de ikke kommer til saken. Heldigvis har NRK vist oss denne videoen – og vi som har levd en stund, er i stand til å kjenne igjen en griskaill når vi ser ham! Eller er det slik at man grafsedanser nå for tiden – og nærmest tar dama bakfra midt på dansegulvet? Denne dama har i alle fall sagt at det ble vel mye – mer enn hun hadde spurt om, sikkert.

Vi som ser denne griskaill’n i aksjon, vi tenker også på dame nr. 2 som han har avlet barn med, og som sitter oppe i leiligheten og passer barnet (går vi ut ifra) – mens fyren tar seg en barrunde og liksom-tar damer bakfra på dansegulvet nede på baren. Han skorer ingen sympatipoenger!

Like sjokkerende som grafsedansen til Giske, er mannfolkene på «Debatten» i NRK som går i forsvar av ham. Heldigvis var den yngre mannen fra BT litt mer på stasjonen. Beundres  må den unge damen som alene leverte innlegg mot mannfolkmajoriteten. Og Hanne Skartveit burde ikke ha lagt seg så flat på VG’s vegne.  Ukledelig!

Glærum, 26.februar – 2019.

Dordi Skuggevik

Takk til NRK Dagsrevyen for at de lot folk få se den mye omtalte dansevideoen med Giske. Hvis den ikke hadde blitt vist på Dagsrevyen, så er det mange som ikke ville ha visst hva det dreide seg om.

Jeg har danset mye i mitt liv, men jeg har aldri opplevd at en mann har tatt tak i hoftene på dama bakfra for å gni seg tett inn mot baken hennes, slik Giske gjorde. Når han i tillegg så rett inn i kamera med rødmusset, glinsende ansikt og et sprengkåt blikk i ville, kulerunde øyne – så ble det nok kroken på døra for videre liv i politikken for Giske.

Trolig bør Nidarosdomens domkapittel nå stryke giftingen av ham og hans muslimske gemalinne fra kalenderen på juni, ellers blir det mange som stryker sitt medlemskap i Kirken den norske. Hadde jeg vært henne, ville jeg selv ha gjort det slutt med denne mannen som i de grader mangler selvkritikk. Jeg hadde tatt panken mitt og gått, hvis jeg hadde vært henne. Han fortjener ikke lenger hennes støtte.

Giskes enorme hybris (overmot/frekkhet) har bevirket hans fall. Det beste han kan se frem til nå, er å bli konduktør på Grakaillbanen i Trondheim heretter.

Jeg synes svært synd på Giskes elskelige mor, som var min sanglærer på universitetet. Jeg synes synd på hans to døtre – og deres mødre. Arbeiderpartiets slitere må en også ha medlidenhet med. De burde forlengst ha skiftet ut partiledertoppene sine med nye og friske folk fra grasrota si.

Glærum, 24.februar – 2019.

Dordi Skuggevik