Musikk-Påske i Las Palmas

Etter i 15 år å ha deltatt ivrig som publikumer på den klassiske musikkfestivalen i Las Palmas i januar og februar hvert år, skal man dette året til Las Palmas i Påske-tiden. Etter litt leting på nettet om noe foregår, viser det seg at byen for andre gang har Bach-festival, pluss at det er en tradisjon for konserter tilknyttet den stille uke: Conciertos de la Semana Santa. Med en bunke billetter fra Internet drar man avgårde. «Organista» siden 15 år i den katolske kirken i Arguineguin på sørsiden av øya sier: – Du må gå og høre sønnen min (pianist) akkompagnere en sopran på lørdagskvelden. Men først begynner musikkpåsken med årets avslutningskonsert   med Den norske sjømannskirkens kor – i Turistkyrkan i Puerto Rico. Jeg sluttet som sopran der i fjor etter 15 år. Hyggelig å se og høre sangervennene igjen, pluss organisten og ferietrompetisten. Og så vart det mat da, sammen med gode venner – etterpå.

Neste kveld bærer det til Expo Meloneras ved fyrtårnet i Maspalomas. Det skal bli første møte med en strykekvartett fra Gran Canaria Kammerorkester, et nytt orkester som er sprunget ut av musikkakademiet som drives av Orchesta Philharmonica de Gran Canaria i Las Palmas. Dette nye kammerorkesteret har siden ett år, etablert seg med konsertserie i Expo Meloneras. Kvartetten byr på den flotteste opplevelsen av strykeinstrumenter jeg har opplevd – med Haydn’s «Jesu syv siste ord på korset». Musikken er ledsaget av projeksjoner av den korsfestede i flere faser av lidelsen – på et lerret som dekker bakveggen, slik bare spanjoler får det til. Sterkt, dypt, direkte – og selvfølgelig. Tekstene resiteres på spansk, står på engelsk på lerretet, og gamle tyskere – som utgjør nesten hele publikum, kan hverken spansk eller engelsk, men må finne seg i at et verk fra deres kulturkrets ikke blir språklig tilgjengelig for dem. De klager ikke.

Dagen etter er man på plass i Las Palmas og tar taxi til adressen i Gamlebyen – som organista Laura har skrevet på en lapp: Circulo Mercantil – Calle Bernardo nr ?….Laura står ved døren og venter. Det bærer opp i tredje etasje, og der kommer man inn i et ganske stort, lavloftet lokale: Bar Classica Lyrica, hvor det om  kveldene på fredager og lørdager  – foregår klassisk «buskspæll». Publikum varierer i antall. En del stoler er satt utover gulvet foran bardisken – med små bord til drinkene, og et stort flygel troner foran på en opphøyning. Plutselig går en ung dame opp og river av en partita av Bach – for solo violin. En dame i middelalderen kaster av seg ryggsekken, går opp til flygelet, og de arbeider seg gjennom 5 satser av en sonate av Brahms. I pausen drar organista Laura av en argentinsk tango på et el-pianoet ved sideveggen. Hun klager over at den nye presten har tatt fra henne det gamle orgelet med rytmeboks i Arguineguin, så hun får ikke lenger ha i fred sin folkelige dansemusikk som kirkemusikk. Det blir ikke flere Sanctus med komp. Presten vil gjøre Laura til noe hun ikke er. Vi er enig om at han er en ignorant drittsekk! Hennes sønn akkompagnerer en operasopran midt i livet, men som virkelig kan sitt fag. Hun har et imponerende og assortert repertoar som er nytt for meg. Så går Ivan Medina i gang med sine soli. For å si det sånn: Han er bedre som pianist enn som komponist. Han er faktisk en glitrende pianist når han går løs på Chopin. Bardamen/innehaversken henger over bardisken – hensunket i musikken, og de fem siste av publikum er i transe. Det går opp for en tilreisende nordmann, at denne byen produserer flere musikere enn det er plass til, og at det må være en stor underskog av dyktige klassiske musikere. Denne pianisten begynte på konservatoriet i byen da han var 7 år. Vanligvis begynner elevene når de er 8 år gamle. Første del av konservatoriet er 4 år, og så kommer «superior» – andre del, som også varer 4 år. Vanligvis går de unge ut fra konservatoriet når de er 16 – 18 år. Nå ernærer denne pianisten seg som pianolærer med en viss konsertvirksomhet, bl.a. en konsert pr. år på Sjømannskirken nede i hjembyen Arguineguin. Der står det et konsertpiano som mannen min og jeg gav som vår engangsgave til Sjømannskirken, for jeg steker ikke vafler, for å si det sånn. Har aldri fått dem til. Buskspællet koster 3 €, og så må en betale for øl og lignende.

Venninne siden 50 år – ankommer byen med søster. Vi har billettene klare: To franske kort-operaer i byens opera – oppført i samarbeid med Opera Comique i Paris, en av Massenet, en av Poulenc. Utenfor står den franske komponisten og organisten Saint-Saëns – hugget i sten. Han tilbragte mange vintre på Gran Canaria – og under sine opphold gav han orgelkonserter til inntekt for de fattige på øya, som det den gang var mange av. På Gran Canaria kvitterer man enda med å sette ham ofte på konsertprogrammet. Frankrike følger med på opplegget.

Søstrene og undertegnede drar til Gamlebyen for å ta middagen på Hotel Madrid, hvor Franco tilbragte natten før han dro opp til Fastlands-Spania og jaget kommunister. Inne på Gaboneto Literario, ved siden av Madrid, finner vi ikke bare hele programmet for konsertene i Semana Santa, men om vi hopper i en taxi, så rekker vi en konsert i Dominikanerkirken – en gjennomgang av korsatsene til Bach’s Johannespasjon, som kommer senere i den stille uke. Korsatsene avsynges av en seksjon av Philharmonisk kor. Vi trenger oss inn i en fullsatt kirke, men der er det enda kveldsmesse, og undertegnede katolikk som bor langt ute i diasporaen på Nordmøre, kan ikke tro på flaksen: Presten hever akkurat alterbrødet for helliggjørelsen, og en av diasporakatolikkens sjeldne nattverder kan deltas i. Ikke før har presten pakket sammen alterutstyret etter messen, så strømmer det folk ut og folk inn. Kirken blir igjen stappfull, og forelesning/konsert er helt gratis for alle interesserte. Det tar en stund før det går opp for meg at dette er en forelesning med avsungne eksempler, så jeg irriterer meg over ham som vil snakke mye, før det oppstilte koret slipper til – og mikken som selvfølgelig ikke virker her heller – sånn med én gang.  Når omsider de spanske begynner å synge Bach – da blir det sterkt. Spanjoler + Bach er dype, sterke saker, for spanjolene har en erfaring vi norske ikke har: De har levd i 800 år under okkupasjon av Islam, så de vet hva dette dreier seg om.

I Gabineto Litterario hadde også resepsjonisten noen resterende billetter til konserten på Palmesøndagen – oppe i den flotte nyrokokkosalen i 2. etasje. Etter en liten sjarmoffensiv, tar han skrinet frem fra under disken, så etter høymesse med palmegrener på Palmesøndag i Katedralen Sankta Anna, med nattverden tildelt av selveste biskopens hånd, er vi blant de lykkelige som får høre kammergrupper fra Gran Canaria Ungdomsorkester, som består av de beste fra Philharmonisk orkesters eget musikkakademi som teller 150 musikk-studenter.  Salen er i fløtefarger og gull, med fresker i taket – hvor Aurora kjører over himmelen i sin solvogn i det midterste feltet, og andre luftens ånder svever omkring i sine gevanter, og Harlekin står i et sidepanel med sine forsmådde roser, mens Columbine forsvinner pulisk bak en hekk. Salen er uendelig vakker i solskinn. Jeg har sett den før en gang, om kvelden, en førjulskonsert med tre av de mange flotte korene denne byen har. Den gangen avsluttet et damekor med 40 unge damer – konserten med – Julverset fra Stangvik – på norsk, hvem de nå hadde fått det av. Og hvem gav coaching på norsken? Aldri har Julverset vært vakrere en den gangen! Salen er rektangulær. Som på korkonserten står også instrumentalistene denne Palmesøndagen midt på ene langveggen, og salen må ha et perfekt «gyldne snitt» – med den eventyrlige akustikken den har. Da konserten starter med 4 fløyter i kvartett, er det kanskje det vakreste denne publikumeren noen gang har opplevd av klang.

Men mellom strykekvartetten som var nedstammet fra Philharmoniens Musikkakademi – nede på sørkysten i Expo Meloneras, og denne Palmesøndags-konserten, oppdaget man også en konsert med grupperinger fra Philharmoniens Musikkakademi i Colombus-huset. Søstrene syntes det ble litt i overkant, så undertegnede musikk-fråtser dro dit alene. I 2. etg. viste det seg at Colombus-huset har en meget vakker sal. Den var noe tørr for instrumentene, men musikerne overkom dette og leverte en veldig flott konsert med spansk fuoco og innsats. Etterpå oppdaget man at Colombushuset også har en større kunstsamling. Derfra hadde de tatt ut malerier og skulpturer og satt opp en utstilling i anledning Kvinnedagen da de hadde hatt en tysk frontkjemperske for kvinnesaken inne for en forelesning. Temaet for utstillingen var kvinnekroppen i maleri og skulptur gjennom 500 år. Meget interessant, variert og vakker utstilling i de to salene hvor de stilte ut to El Greco-malerier i fjor. Vi som så disse ekte El Greco som Madrid hadde sendt ned på besøk, glemmer dem aldri. Alt var gratis denne kvelden: musikk + kunstutstilling. Utrolig! Disse konsertene fra Musikkakdemiets studenter er selvfølgelig et ledd i konserttreningen for studentene – men like vel! Colombus-huset er den gamle guvernørboligen i Las Palmas – El Villa Real – Den kongelige villa, et fantastisk hus fra 1400-tallet, hvor Columbus bodde før  1.2. og 4. av sine 4 reiser vestover havet. Huset huser selvfølgelig byens Colombus-museum, men huset er altså så mye mer, til og med ble tenoren Alfredo Kraus født her, han som Konserthuset er oppkalt etter.

Så begynte Bach-festivalen: 8 konserter på 6 dager i den stille uke + Påskedag. For andre gang – et samarbeid mellom Orchesta Philharmonica de Gran Canaria og Consertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Konsertene gikk i Amsterdam uken før. Utenom konsertene ble det gitt mesterklasser for studentene med førsteinstrumentalistene i orkestrene som lærere. Hvordan hollendernes flegma og canariernes spanske fuoco går sammen, det kan en lure på, men resultatet ble topp! En fargerik eldre mann med det store håret i vill uorden og med hele soloppgangen i ansiktet – fòr omkring på hele festivalen, og viste seg å være entusiasten og ildsjelen som hadde mast det hele i gang. Han får sikkert sin statue en gang på et gatehjørne, for denne byen hedrer enkeltmenneskets inspirasjon og aksjon i tallrike statuer på de utenkeligste steder – fra skopusseren til tenoren. Her i byen er det ikke kommiteen som får gjennomslag – det er enkeltindividet – til alles glede og henrykkelse.

Bach-festivalens tre gratiskonserter fikk en så stor tilstrømning at det ble problemer for arrangører og publikumere. Den første, med musikk av Bach’s store samtidige, arrangerte hovedsponsoren, det store forsikringsselskapet – i sine egne lokaler i Gamlebyen. Vi stod jo der og kopte foran et oppspent tau, og lurte på hvorfor de ikke åpnet. Nei, det var altså fullt. Da tok kjerringa her bladet fra munnen og sa at skulle de arrangere gratiskonserter, så måtte de dele ut gratisbilletter, slik at ikke folk tok taxi tvers over byen bare for å bli holdt for narr. Vi skulle nå få gratis adgang til stiftelsens kunstgalleri da. En dame griper meg i ermet og snakker ivrig. Hun er så holgom at jeg begriper ikke engang hvilket språk hun snakker, men jeg blir med henne oppover fortauet, ganske langt opp i dalen. Der forsvinner hun inn en imponerende port, og vi befinner oss i det lokalet jeg ikke fant ut hvor var hen, da jeg så i avisen at Philharmonisk orkester skulle ha en Haydn-  og Mozart-konsert her, samtidig med konserten med Bachs store samtidige lenger nede. Slik popper konsertene opp i denne byen – helt uten forvarsel omtrent. Dette var altså det 500-årige universitetets urbygning fra 1916, med en sal i gresk amfistil à la Grieghallen – og med ypperlig akustikk. – Hvor gammel er du? spør damen i billettskranken. Med 70 år kostet billetten 7 € – for her var det konsert for naboskapet: Gamle bestemødre i leppende skjørt med skeive tøfler og folk i det de gikk og stod i kom her. For her har ikke det helsikes norske ordet «Finkultur» tatt fra folk selvtilliten i forhold til Kulturen med stor K. Folk har ingen slike stengsler mellom seg og de store kunst- og kulturopplevelsene. ALLE kommer. ALLE har store opplevelser. For ingen har fortalt dem at de ikke er «fine» nok til å komme! På de fleste konsertene satt det barn helt ned til 2-årsalderen – opplsukt av musikken, hele konsertene – uten noe akk og okk og styr. Det viser at de er oppvokst med disse opplevelsene som stor musikk gir mennesket.

De to andre gratiskonsertene foregikk i kunstgalleriet i Konserthuset med de 14 salene. Første dagen var det altfor lite stoler når en kom. Undertegnede satt ute på en steinmur etter 40 min. rask gange og kjeftet ut i luften fordi de ikke hadde satt ut stoler nok. Hjertet vil ikke stå lenger, og hoften og kneet kommer seg hverken ned på – eller opp igjen fra et gulv. Tilfeldigvis skulle det bli festivaldirektøren – østerriker som er førsteviolinist i Consertgebouw – som kom forbi. Han hentet stol. Pinlig å trone der på stol blant alle som satt og lå på gulvet, bl.a. intiatoren med den store hårskruven og soloppgangen i ansiktet, som uten knussel kastet seg platt ned på gulvet ved siden av stolen min. På den neste gratiskonserten samme sted sa en vakt til den andre: – Hun der er ufør, hun må ha stol. Da var det allerede satt ut masse stoler, men ikke nok. Jeg sa at venninnen min var virkelig ufør, og måtte ha stol. En ungsau av hankjønn sa at det ikke var flere stoler, grensen var satt. – Hvem har satt grensen? spurte jeg – i kamphumør, på vegne av venninne K. som var kommet med buss og taxi fra sydkysten, og som virkelig var ufør. De kom med en tralle stoler, men en dame hugg tak i den øverste stolen og ropte: – Jeg skal ha stol, for jeg er fra Holland! Venninne K syntes det var et minneverdig argument. Selv kunstgalleriet med sitt lave tak – i Kraus-auditoriet har en flott akustikk. Men Bach’s dyptloddende partitaer for solo fløyte, solo violin, solo cello ble kappet opp med klappsalver mellom satsene. Der må enten  musikeren eller arrangørene ta et høflig grep overfor dem i publikum som ikke er konsertvant.

Også her lå det flere barn nede på gulvet, oppslukt av musikkens alvorlige tale. De må ha levd med den helt fra de var i mors liv. Som Zòltan Kodàly sa: «Det er viktig å høre stor musikk mens barnet er i mors liv, det er viktig å høre stor musikk ved unnfangelsen – ja., før unnfangelsen.»

Johannespasjonen var Bach-festivalens høyest profilerte verk, og det ble den største skuffelsen. Man hadde for noen år siden, da den klassiske musikkfestivalen i Las Palmas feiret 400 års kirkemusikk, opplevd Johannespasjonen med den japanske Bach-spesialisten prof. Masaaki Suzuki – og hans Bach Collegium Japan.. De stod rett opp og ned og lot musikk og tekst si det hele. Vi som var der kommer fremdeles i en transcendental hensettelse og hårene reiser seg, når vi tenker på det. Jazz-musikeren Jon Pål Inderberg, som satt ved siden av meg, sa da han reiste seg: «Ja, slik kan det gjøres.» På denne hollandsk-initierte produksjonen satt jeg og gruet meg over hvor slem jeg kom til å bli, hvis jeg gav meg til å skrive om dette.

Det slemmeste var at musikken ble værende på scenen, – og kom ikke ut til publikum i resonans-rommet. Årsaken var at en idiot hadde fått den idéen å henge digre, doble veggtepper opp i Sala Symfonica i Konserthuset, noe som gjorde at Bach døde på scenen, rent lydmessig både i Johannespasjonen og i avslutningskonserten Påskemorgen – med Bach’s Påskeoratorium. Jeg gikk etterpå opp i galleriet så jeg kunne ta i teppene. De var tykke, og dobbelte. Svartaktig det ytterste, gult det innerste. De tok all lyd fra barokkinstrumentene som virkelig har bruk for hjelp av akustikken. Dessuten ødela de fullstendig den arkitektoniske estetikken i denne legendariske salen. Denne salen er viden kjent for sin akustikk, men som jeg sa til festivaldirektøren: – Alltid når en person har skapt noe genialt, så går det en tid, og så kommer det en middelhavsfarer med markeringsbehov og ødelegger det geniale. Festivallederen fikk seg en skikkelig hupp, men likevel hang teppene der også Påskemorgen, da Bach’s Påske-oratorium ble fremført. Oppstandelsen forsvant stille inn i teppene, for å si det sånn. Jeg hadde klaget min nød i øst vest, til vakter og hvem som kunne komme i min vei – men lige forbandet hang de helvetes teppene der Påskemorgen! Men, da Philharmonisk Orkester, med sin sjefsdirigent Pedro Halffter, fremførte utdrag med orkester og kor fra Parsifal av Wagner fredagen etterpå – da var teppene VEKK! Så – dette med teppene hadde ikke vært Halffters idé. Teppene var igjen hengt opp da Moskva-balletten kom dit senere. De hadde dessverre musikk på boks, men det kan ikke være grunnen til at teppene på nytt var kommet opp. Så – Bach døde «on stage». På fremføringen av Johannespasjonen kom også det til – at de hadde plassert det flotte orkesteret helt til venstre på scenen, slik at lyden ikke traff aksen i akustikken. Det hadde de gjort for å få plass til en dramatisering av «storyen» i Johannespasjonen, slik at vi ikke skulle ha det keisamt. (Vi hadde det ikke keisamt med prof. Suzuki.) Orkester og dirigent kom inn i svart med T-skjorter, og sangerne var i hvitt, bortsett fra Pilatus i «bonjour» og som derfor så ut som en svensk, landsens prelat av svært protestantisk art, og Maria Magdalena ( eller var det Maria Mor?) var oppkledd som en hollandsk, calvinsk søndagsskolelærerinne med svart kjole – ermer ned til albuene, begrenset utringning, rynker i livet og stakken til midt på leggen. Mens Jesus-en vandret rundt barføtt i hvit pyjamas, og ikke helt visste hva han skulle gjøre, og satt helt levende på en steinutgard, når Maria synger det som skal være høydepunktet, hvor Mater blir Stabat Mater, og vi skal grøsse ned til bunnen av sjelen: «Mein Jesus ist tot» – «Min Jesus er død» – DA – av alle minutter i fremføringen – DA: løfter evangelisten opp plastflaska si, der midt i scene-bildet, rett ved siden av Maria – og drikker et par slurker. Et eneste stort UFF! Koret var det beste. Korene til Philharmonisk orkester på Gran Canaria er storartet, og disse klarte å få lyden ut av seg og ut til oss, på tross av teppene på veggen. Bach + spanjoler = sterkt! Men de lasket og trasket rundt så det suste i serkene, mens solistene gav sitt bidrag, og scenegulvet rikset med. Da de kom inn, hadde dramaturgen lagt opp til – alle never i været på GLORIA! Rene revolusjonen. Senere ble det Romerhilsenen – eller var det fascist/nazist-hilsen? Og så ble det vinket à la pinsemenighetsmøte. Jeg satt med et brennende spørsmål om hvem i heiteste hadde laget dette hjemmesnekra dramatiseringsopplegget. Det måtte være laget i Holland. Spanjoler ville ikke laget noe sånt. Jeg husker enda da Madrid-balletten viste sin forestilling om Jesu lidelse, død – og ikke minst: Oppstandelse. Iscenesetteren var gått i skole hos Bejard, som hadde satt i scene den uforglemmelige balletten til Stravinskis «Vårofferet» som jeg så på selveste julaften 1968 i den gamle operaen i Paris. Da min 5-menning Ingeborg, høygravid, ropte. «Nå føder jeg!» – men på scenen her i Konserthuset i Las Palmas var det ikke mye forløsning på gang. Gjesp! Jeg leser aldri programmer før etterpå – og vel hjemme: Jo, det var laget av en hollender. Og det skulle vise seg at hollenderen var en gammel storhet fra Harold Pinters tid – fra 60- og 70-tallet. Uffda.

Påskemorgen slukket tildels sorgen, bortsett fra at de forferdelige teppene stadig hang der, og oppstandelsen gikk stille for seg, for å si det sånn. Med teppesordin. Påskeoraoriet fyllte andre del av konserten. Som førstegangsopplevelse, gjenkjente man et par anstrøk fra Juleoratoriet, og tolkningen var noget søtladen. Hollendere er glad i søtt. Festivalorkesteret var et sammensatt orkester, men hollandskdominert. Første del startet med konsert for 3 cembali, men er det et instrument som trenger hjelp av akustikken i stort rom, så er det cembaloet, og selv om de var tre, så ble de kvalt av teppene. I tillegg var de plassert bak orkesteret, og nådde derfor såvidt til scenekanten. En lekker kantate fulgte på: Jauchzet Gott in allen Landen.  Med havet som bruste inn gjennom den store glassveggen bak ensemblet, var det det lett å ta av for oss i salen: Vi skulle gjerne reist oss og «jauchzet» med

Bach-festivalens perle må sies å være satser fra Die Kunst der Fuge, som ble fremført i Sala de Camera – Kammersalen, som ligger rett under foyeren til storsalen – Sala Symfonica. Salen er holdt i samme fargene som storsalen, og akustikken er helt optimal for strykeinstrumenter og kammermusikk. Det er svært sjelden å oppleve strykeinstrumenter komme til orde slik som i dette rommet. Det var bare 11 instrumentalister, slik at vi kunne nøye følge linjene i den polyfone fugesatsen. Kort innføring av en mann som gikk rett på sak, gjorde demonstrasjonen av Die Kunst der Fuge med så få instrumenter til en åpenbarelse av Bach’s genius. Fyren var rett og slett genial! Kort og godt! I alle aspekter av hvordan han skapte sin musikk. Undertegnede fikk på sin 8-timers skriftligeksamen i musikkhistorie – ved Universitetet i Trondheim – som oppgave: «Instrumentalmusikken 1685 – 1750»

Man ble litt tom i hodet med det samme, helt til man husket at Bach ble født i 1685 og døde i 1750. Da var det bare å skrive så det fosset. Men da hadde Lina fra Bakklandets Bassangforening allerede forlatt eksamenslokalet, så jeg. Hun hadde ikke husket årstallene på Bach. I løpet av denne Bach-festivalen fikk man på en måte fasiten på eksamenen i 1978.

Påskeaften var det Jazzing Bach i enda en kammersal i konserthuskomplekset. Men, her klarte man ikke å amalgamere Bach med jazzen. Det har jo enkelte klart, men ikke her. De ble værende i hver sin verden. Publikum overså problemet og henrykket seg etter sin forventning.

Konsertraidet i Las Palmas denne gangen sluttet der det begynte: Buskspæll på Café Classica Lyrica i Gamlebyen. Denne gangen var vi bare 6 publikumere sammen med pianisten Ivan Medina og hans operasangerinne som nå er sanglærer i byen. Hun overrasket med å snakke både engelsk og fransk, og hadde studert i Swiss-Romain, som hun sa. Denne kvelden endte opp med at de fleste stod opp og sang solo, uten blygsel, og Mamma Medina dro av langt flere saker og ting på el-pianoet med komp, samt gav den nye presten i Arguineguin en ny verbalomgang fordi han har tatt fra henne el-orgelet med komp og nå forlanger at hun spiller piano. Vi var stadig enige om at vi ser frem til hans avgang. Oddlaug (86) – nestoren i det skandinaviske miljøet i Las Palmas etter 19 vintre her, var med til dette musikalske vannhullet denne kvelden. Regner med at oppdagelsen av dette stedet vil føre til skandinavisk invasjon, og at det aldri blir det samme mer, men det er ellers aldri det samme fra kveld til kveld nå heller. Buskspæll på sitt beste! Billettprisen hadde steget fra 3 € til 5 € nå da. Ta med instrumentet ditt og bidra! Det begynner med lettere saker, går så inn i de dypere lag med Mozart, Bach, Chopin, Debussy, Schubert – og kommer ut igjen med alle mann på dekk.

OBS: Alle er stille som mus under de enkeltes fremføringer. Man åpner ikke ølflaska da!

 

I kveld, 19 april – 2016, spiller Bach Collegium Japan med prof. Suzuki i Concertgebouw i Amsterdam: Bach’s h-mollmesse. (Amsterdam må være inne i en sann Bach-svir for tiden.) Om 2 dager fremfører de samme i St.Petersburg. Hvorfor inviteres de ikke til Nidarosdomen, så får vi høre hvordan Bach kan fremføres i sin destillerte form? Suzuki skriver i overskrifts form, med store bokstaver, – på sin internetside, at Bach tilhører Menneskehetens kulturarv, og at det er viktig at Bach når ut til alle mennesker. Det er helt tydelig at det er en voldsom Bach-bølge ute i verden for tiden. Du kan kaste deg på Bach-bølgen med å henge deg på som «groopie» på Suzukis utrettelige Bach-misjonering. Slå opp på Bach Collegium JapanSchedule. Der finner du solorecital – både orgel og cembalo med Suzuki selv, og Suzuki med hele sitt ensemble, samt hans internasjonale solistrekke. Du rekker 28. mai i Kobe kvinneuniversitet sitt kapell: Meine Seele erhebt den Herren. Din sjel vil helt sikkert også «erhebe» seg. Ingenting renser og renstemmer hjernen slik som musikk av Bach. Kanhende er årsaken til Bach-bølgen at vi har så mye støy å bli kvitt.

Glærum, 19.april 2016.

Dordi Skuggevik

Skrekkrapporten om Surnadal vg skole.

Surnadal vg skole har på en skala 1 – 6 fått 1,4 – der landsgjennomsnittet er 3,1. Skolen har i mange år hatt et dårlig rykte. Årsaken har vært Surnadal ungdomsskole, har mange sagt. Ungdomsskolen skal ha vært skolesystemets svake ledd, er det blitt hevdet.

Rektorene ved vg skole er også blitt utsatt for sterk kritikk. De må i alle fall ha kjent til hvor dårlig skolen har vært.

Nåværende rektor er helt uten skoleutdanning og ditto erfaring. Folk ble ganske sjokkert da han ble ansatt. Jeg har lenge tenkt å påtale i pressen at skolen ansatte denne nye rektoren som var uten noen som helst skolemessig bakgrunn.  Ikke faglig og pedagogisk utdanning. Ikke skoleadministrativ utdanning. Ingen undervisningserfaring, bortsett fra visstnok et semester med å gjete kongens harer på ettermiddagens  SFO-ordning. Jeg vet det har vært en sånn «morsom» trend – å ansette rektorer uten erfaring fra – og kunnskap om skole – de siste årene. Rett imot all sunn fornuft og praktisk sans. Dagens rektor har handelsskole som utdannelse, hvis jeg er rett informert, og med yrkeserfaring som kultursekretær i Surnadal kommune og ordfører samme sted.  Mange tror ganske feilaktig, at har en person hatt et politisk verv, så er vedkommende kvalifisert for alle yrker. «Den Herren gir et embete, gir han også forstand.» – er et gammelt sitat. Men det skal en ikke være for sikker på. Jeg ville aldri ha bestilt en rørlegger som manglet opplæring.

I Surnadal kommune er det en trend å tilsette folk i stillinger de ikke er kvalifisert for, så slik er rektoransettelsen ved vg skole ikke noen overraskelse. Men så dårlig som denne skolen kommer ut på undersøkelsene til departementet, bør i alle fall dagens rektor omplasseres, og en rektor med utdannelse for, og erfaring fra skoledrift – tilsettes, før en større gjennomgang av hele skoleløpet i Surnadal foretas.

Lærerpersonalet bør også gjennomgås, for tilsettingene der er meget suspekte. Da jeg hadde tatt hovedfaget mitt ved NTNU i Trondheim, søkte jeg i 3 år på lærerstilling ved skolen. Det 3. året skulle skolen ha en ny engelsklærer. 5 søkere hadde engelsk hovedfag. 3 søkere hadde engelsk mellomfag. 2 søkere hadde engelsk grunnfag, uten pedagogisk utdannelse og praksis. En av disse to siste – i 20-årene, fikk jobben. (Selv hadde jeg engelsk mellomfag med 30 års praksis som engelsklærer, men ble kassert.) Hvis andre tilsettinger av lærere har vært etter samme opplegget – der den minst kvalifiserte får jobben, så må jo skolen få en nedadgående kvalitet etter hvert.

Situasjonen ved Surnadal vg skole må bli gjenstand for en grundig gjennomgang og en drastisk omlegging på alle plan. Ny rektor – straks!

Glærum, 16.april 2016

Dordi Skuggevik

 

Kastraksjonskniven i Adresseavisen.

Den forkortede versjonen av min kronikk «Kirken og flerkoneri» skulle etter avtale trykkes slik den står nedenfor her – som hovedoppslag på lesersiden i Adresseavisen. Kortversjonen kom som hovedoppslag torsdag 14.april, men redaktøren brøt avtalen på to punkter uten å si fra:

1)»Naturloven» er et begrep innen katolsk teologi, ordet er et egennavn, og skal skrives med stor N, men det «reparerte»  redaktøren til liten n – på tross av at jeg sa ordet skal skrives med stor N.

2) Redaktøren hadde lovet at hele skalaen med seksualdissentere skulle få stå, også den nekrofile, men her foretok redaktøren en ytterligere kastraksjon av teksten, med å innskrenke den skalaen jeg skriver om, til å angå bare flerkoneri og ekteskap mellom voksne menn og småpiker. Alvoret og konsekvensene av den norske lutherske kirkes vedtak om endringene i ekteskapspraksisen deres faller dermed bort fra mitt innlegg.

Mitt abonnement av Adresseavisen opphører idag.

Dordi Skuggevik

Kortversjon: Kirken og flerkoneri

Kortversjon: 

«Hva vil kirken gjøre når spørsmålet om flerkoneri kommer?» Dette var siste innspill fra Gudmund Hernes, da han ledet et seminar med flere fra Den norske lutherske kirkes ledelse på Stiklestad – Olsòk  2015.

Etter 5 uker i utlandet, kom jeg hjem til Gamlelandet akkurat den dagen Den norske lutherske kirkes ledelse vedtok at homofile og lesbiske par skal kunne vies i kirken. I Adresseavisen uttaler biskopen av Nidaros – at dette har han villet all sin tid som biskop. Den norske lutherske kirke skaper altså nå Gud i sitt billede, ved flertallsvedtak.  Men, Gud er ingen demokrat!  (Sitat Pater Olav Müller.)

Det refereres ikke til de 10 bud, og hva som der er nedfelt om ekteskapet. Den norske lutherske kirke vedtar, hvordan Gud og hans bud skal være – i Norge. Dette er deskriptiv moral: man endrer moralen etter praksis, ikke omvendt – og kvinnene er i front. Det har de vært i hele min tid, og akkurat det ble slått fast da jeg så det militante kvinnemennesket som Norges lutheranere har valgt til formann i sitt ledende organ – Kirkemøtet. Hun hadde klart å tvinge Gud og Naturloven i kne – i vårt lille land under Nordpolen.

I Den katolske kirke, hvor jeg har søkt tilflukt fra Guds-demokratiseringen blant Norges lutheranere, der står Naturloven svært sterkt. Naturloven er enkel: Går du ut i vinternatten uten klær, så blir du forkjølet! Naturloven har heller aldri tenkt at oksen skal bestige oksen. Jeg som er oppvokst på en gård, vet det veldig godt – at slik er det. Gustav Vigeland sa det sånn: «To kvinner kan ikke føde ett barn!» Mitt syn på kirkelig vigsel av likekjønnede er derfor svært biologisk, i tråd med Naturloven. Men jeg har sansen for det som står i Den katolske kirkes katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. Vi skal ikke legge sten til deres byrde.» Punktum! Homoseksuelle personer har til dels høye verv i Den katolske kirke, og er høyt respektert, men derfra og til å sette Naturloven på hodet, slik som lutheranerne i Norge nå gjør – der går grensen.

Partnerskapsloven var en tjenlig ordning. Nå er vi i en situasjon der vanlige heteroseksuelle par ikke gifter seg i kirken, men bedriver det norske samboerskapet, mens seksualdissentere bruker rambukk på kirkens porter for å oppnå kirkelig vielse.

Så var det flerkoneriet, som Gudmund Hernes spurte om – uten å få svar på Stiklestad: Ja, nå når Norge tar imot mange fra andre land og kulturer og religioner, som kommer som flyktninger, og som bringer med seg sitt flerkoneri, sine underårige hustruer ned til 10 år – hva gjør lutheranerne i Norge da? I likestillingens navn blir det sikkert slutt på serieekteskapet,  slik det nå praktiseres, og vi får flerkoneri i stedet. Og har nyankomne flykninger underårige koner, vil da vel norske lutheranere også ha det! Hva med den pedofile, den dyresex-fikserte, den nekrofile o.s.v. Vil Nidaros biskop i rettferdighetens navn gi den nekrofile liket hans? Hvor vil Nidaros biskop sette grensen?

Dordi Skuggevik

Forkortet versjon: Publisert som hovedinnlegg på lesersiden i Adresseavisen 14.april 2016

Se kronikkversjon lenger nede.

 

 

 

Kirken og flerkoneri

«Hva vil kirken gjøre når spørsmål om flerkoneri kommer?» Dette var siste innspill fra tidligere kirkeminister Gudmund Hernes, da han ledet et seminar med flere fra Den norske lutherske kirkes ledelse på et av seminarene på Stiklestad ved Olsòk i 2015, ved 1000-årsjubileet for da Olav den Hellige ble konge og begynte sin modernisering av Norge i 1015. Jeg satt på galleriet, men kunne ikke motstå å legge følgende sitat av Pater Olav Müller ned i forsamlingen: «Gud er (dessverre) ingen demokrat.»

Etter 5 uker i utlandet, kom jeg hjem til Gamlelandet akkurat den dagen Den norske lutherske kirkes ledelse vedtok at homofile og lesbiske par skal kunne vies i kirken – på like linje med heterofile, og i Adresseavisen uttaler biskopen av Nidaros – at dette har han villet all sin tid som biskop. Den norske lutherske kirke vedtar seg nå en Gud – demokratisk, med flertallsavgjørelse. Med demokratiske vedtak, skaper altså Den norske lutherske kirke Gud i sitt billede. Men, som Pater Olav har sagt: – Gud er ingen demokrat!

Det som kjennetegner diskusjonen – etter hva jeg har fått med meg fra media, er at det overhodet ikke refereres til grunnloven i kirken – de 10 bud, og hva som der er nedfelt om ekteskapet. Diskursen går på at i Den norske lutherske kirken – vedtar man altså nå, etter forgodtbefinnende, hvordan Gud og hans bud skal være – i Norge. Det kalles deskriptiv moral: man endrer moralen etter praksis, og ikke omvendt – og der er kvinnene i front. Det har de vært i hele min tid, og slik ble akkurat det slått fast da jeg så det militante kvinnemennesket som Norges lutheranere har valgt til formann i sitt ledende organ – Kirkemøtet.  Damen som dukket opp på første Dagsrevy i Gamlelandet, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg: Glatt som plast, hard som flint. Hun hadde klart å tvinge Gud og Naturloven i kne – i vårt lille land under Nordpolen.

I Den katolske kirke, hvor jeg har søkt tilflukt fra Guds-demokratiseringen blant Norges lutheranere, der står Naturloven svært sterkt. Naturloven er enkel: Går du ut i vinternatten uten klær, så blir du forkjølet! Naturloven har heller aldri tenkt at oksen skal bestige oksen. Jeg som er oppvokst på en gård, vet det veldig godt – at slik er det. Gustav Vigeland sa det sånn: «To kvinner kan ikke føde ett barn!» Mitt syn på kirkelig vigsel av likekjønnede er derfor svært biologisk, i tråd med Naturloven. Men jeg har sansen for det som de hollandske biskoper skriver i «Den hollandske katekisme» – som er Den katolske kirkes katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. Vi skal ikke legge sten til deres byrde.» Punktum! Homoseksuelle personer har til dels høye verv i Den katolske kirke, og er høyt respektert, men derfra og til å sette Naturloven på hodet, slik som lutheranerne i Norge nå gjør – der går grensen.

Partnerskapsloven var en tjenlig ordning. Nå er vi i en situasjon der vanlige heteroseksuelle par ikke gifter seg i kirken, men bedriver det norske samboerskapet, mens seksualdissentere bruker rambukk på kirkens porter for å oppnå kirkelig vielse.

Så var det flerkoneriet, som Gudmund Hernes spurte om – uten å få svar på Stiklestad: Ja, nå når Norge tar imot mange fra andre land og kulturer og religioner, som kommer som flyktninger, og som bringer med seg sitt flerkoneri, sine underårige hustruer ned til 10 år – hva gjør lutheranerne i Norge da? I likestillingens navn blir det sikkert slutt på serieekteskapet,  slik det nå praktiseres, og vi får flerkoneri i stedet. Og har nyankomne flykninger underårige koner, vil da vel norske lutheranere også ha det! Hva med den pedofile, den dyresex-fikserte, den nekrofile o.s.v. Vil Nidaros biskop i rettferdighetens navn gi den nekrofile liket hans? Hvor vil Nidaros biskop sette grensen?

Og hvorfor engasjerer jeg meg, jeg som har reddet meg over til katolikkene? Jeg engasjerer meg fordi jeg i over 30 år i skolen har undervist lutheranernes barn i Norge i kristendom. Det er i år (2016) 1000 år siden Olav den Hellige ble hyllet som konge på Øreting, og bygde kongsgård i Nidaros. Det er meget tankevekkende å være vitne til hva den avtroppende Statskirken i Norge vedtar på sitt Rikskirkemøte i Nidaros i året for dette tusenårsjubileet. Tankevekkende – og urovekkende. Jeg sa for ikke så lenge siden til Pater Olav Müller: – Det er med stor tristhet at jeg innser at Den norske lutherske kirke er i ferd med å gå i oppløsning. – Tror du den gjør det? repliserte han. – Ja, det må jo være tydelig for alle og enhver, svarte jeg. Det er med stor sorg jeg innser det. Som følge av at kristendomsundervisningen nå er tatt ut av skolen, og alle kompetente lærere i faget er satt på benken, vil det norske folk nå ende opp i et langvarig moralsk vakuum  –  der de ikke vet opp-ned og att-fram på seg selv. Slik feirer altså Norges avtroppende Statskirke den siste av de tre 1000-årsfestene for Olavs innsats for et Norge grunnlagt på Kristendommen. Dette vil ende i et pluralistisk skisma der Statskirken vil oppløse seg i minst tre nye kirkesamfunn. Hvem skal da ha rett på Kirken, det gamle hus –  i dalen?

Glærum, 12.april 2016.

Dordi Skuggevik

Lektor – Cand.Philol.

 

Tadjik og Kongen

Kongen tilhører alle. En president tilhører et parti. Dessuten representerer Kongen kontinuitet, i motsetning til politiker-døgnfluene. Kongen er vår fremste diplomatiske representant, og er så viktig, at det å arve gjerningen, forsikrer oss om at opplæringen har foregått i generasjoner.  Vår Konge har også sørget for at Kongen fortsatt  – alltid skal tilhøre det kristne kulturgrunnlaget, som har gitt oss bl.a. menneskerettighetene.

Disse punktene utelater alltid NRK i sine monarki-debatter, som dukker opp med jevne mellomrom. Nå er markeringskåte Tadjik på banen. Hvis Tadjik ønsker å bo i en republikk med president, så er det bare for henne å flytte tilbake til det landet familien kom fra: Pakistan. God tur! Du blir ikke savnet.

Dordi Skuggevik

Palmyra: Ødelagt av Islam to ganger.

Ingen som skriver om IS sine ødeleggelser av ruinene i Palmyra
ser ut til å være klar over at Palmyra ble lagt øde av Muhammeds horder i 687,
da Islam hadde sin første storm mot resten av verden.
Nå har Islams sønner vært der igjen, for å fullføre ødeleggelsen.
Jeg oppdaget den første ødeleggelsen av Palmyra i en bok av biskop Gran:
Vår kirkes tro. Der skriver han utførlig i en fotnote om denne ødeleggelsen.
Verden ser også ut til allerede å ha glemt det uhyrlige i at sjefsarkeologen i Palmyra gjennom et par mannsaldre ble på det mest groteske vis – halshugget av disse Islams vandaler. Med denne halshuggingen fjernet morderne en enorm kunnskapsbase da de kappet hodet hans av. Denne grusomme gjerning må aldri glemmes. En minneplakett om ham bør henge i alle verdens biblioteker.
Las Palmas, 1.april – 2016
Dordi Skuggevik

Døpt = kristen!

Tidens Krav skriver nå i påsken at bare en del av medlemmene i Den norske lutherske kirken er kristne. TK henviser til en undersøkelse som er gjort av Aftenposten. Da lurer jeg på hvilke kriterier som legges til grunn, for kriteriet for å være kristen, er at du er døpt. Så enkelt er det. I hvilken grad man praktiserer Kristendommen, eller i hvilken grad man er kirkeaktiv, eller har en kirkepraksis, det er en annen sak.

Hvem skal i så fall bestemme hvor på skalaen du ligger som «kristen», hvis ikke dåpen var kriteriet? En tilfeldig selvoppnevnt autoritet på Bedehuset? Eller en tilfeldig synser i Menighetsrådet? I Norge er dette drevet langt ut i idiotiet, for ikke å si – langt ut i Fariseismen – av tallrike «kristelige» grupperinger.

Presten og musikkhistorikeren Asbjørn Hernes sa en gang: «Det er forskjell på kristelig snakk og kristen tale.» (Hupp sa’n!) Hvem andre bedriver «kristelig snakk» enn de som opphøyer seg til å gradere kristengraden hos et døpt menneske? De driver i alle fall ikke «kristen tale».

Spør man en norsk person om vedkommende er kristen, så får man mange rare svar, fordi folk har hatt dårlige lærere og dårlige lærebøker i skolen, kirken har hatt uklar teologi, dårlig opplærte prester og undervisere, landet har hatt en sann flora av legpredikanter – og dette har avfødt en elendig terminologi innen teologi og praksis.

I Den katolske kirke snakker vi om praktiserende og ikke-praktiserende katolikker. Det er langt mer opplysende enn all assortert mumling om sakens stilling hos den enkelte protestant/lutheraner. Her bør man kanskje også begynne å snakke om praktiserende og ikke-praktiserende.

God Påske!

Las Palmas, Skjærtorsdag 2016.

Dordi Skuggevik

(Praktiserende katolikk)

Bomber i Brüssel – og hva så?

New York og Pentagon – Madrid, London, Paris – og i dag smalt det i Brüssel. Hvor smeller det neste gang? For en neste gang blir det, det vet vi av erfaring. Etter et anslag fra Islam i vår del av verden, blir det et ramaskrik, og så stikker politikerne hodet i sanden igjen i det hellige håp om at dette var siste smellen. Men det er det ikke.

Europa er underminert av Islam. Politikerne har latt det skje. «Blind vold.» sa en av dem på den tyske dagsrevyen i dag. Blind vold? Nei, dette er planlagt og kalkulert vold. Denne volden er en del av den store strategien som har Islams verdensherredømme som mål. Belgia var allerede sterkt underminert av Islam for 25 år siden. 60 moskeer var det da i Brüssel, 200 i landet Belgia. I dag kom resultatet.

I 1974 stod statslederen i Algerie, Boumedienne, på talerstolen i FN og sa: «Vi skal ta Europa ved hjelp av vår livmorstrategi: våre kvinner skal føde mange barn.»

For noen år siden stod en av Islams ledere i Norge fram og sa: «Vi skal ta Norge og Europa ved hjelp av demokratiet når vi blir mange nok.» Topplederne i Islam i Norge kom løpende og stoppet munnen på ham, for han hadde røpet strategien.

Bombene i hovedstedene i Europa og flybombene i New York og Pentagon destabiliserer Vesten. Media, politikerne og intelligensiaen tør ikke si det som det er, fordi de er rammet av Charlie-Hebdo-syndromet: Den som taler avslørende om Islams strategi, blir likvidert.

Hva kan Vesten gjøre som for å avhjelpe at Islam overtar? Det er vanskelig å se annen løsning enn en drastisk og prompte deportasjon og repatriering av Islams sønner og døtre tilbake til Islamistan, der de kom fra, og deretter ingen adgang til våre riker. Å håpe på å befri muslimene fra Islams underkuelse og integrere dem i vestlige demokratier, er trolig et helt fåfengt og illusorisk. Men, deportasjonene må skje før Islam blir enda mer omfattende enn Islam allerede er. Deportasjonene bør starte med deportasjon av alle marokkanere i Europa. De er de mest ekstreme. Og moskeene bør stenges øyeblikkelig.

Vi har avslørt og bekjempet tre store menneskefiendtlige ideologier før: Kommunismen, Fascismen og Nazismen, og nå børe den siste og farligste står for tur: Islam. Islam er den farligste, for den er maskert som religion.

En ung mann sa forleden: «Om 10 år er det borgerkrig i Europa.» «Om 3 år er det borgerkrig i Europa,» svarte jeg, «hvis ikke Islam-tilhengerne deporteres og nektes fremtidig innreise i Vesten.»

Men, tiden renner ut, dessverre. Irak er tømt for kristne, etter 2000 års tilstedeværelse.  Libanons kristne befolkning var inntil nylig 65 % av befolkningen, men er nå nede i 35 %. Dette sa den libanesiske undervisningsministeren for noen dager siden på BBC World. Den frie vilje som Kristendommen tildelte individet, blir fratatt individet av Islam. Ønskelig?

I november havnet jeg på et bord i den skandinaviske klubben i Las Palmas – hvor det satt et ektepar med en nimbus av den store verden, selv om de bodde i Skandinavia. Fruen var en storslagen utgave av typen Indira Gandhi. Bordkonversasjonen kom også innom islamiseringen av Europa, men den indiske typen dame sa ingen ting før hun tok sluttreplikken: «Jeg er sik. Vi har ingen problemer med Islam. Kommer det muslimer til oss, så skyter vi dem.»

Las Palmas, 22.mars 2016

Dordi Skuggevik

«NS-barnet» Ivar Meier Westerbotn er død

Minneord:

Fredag 4. februar 2016 døde Ivar Meier Westerbotn på vei til sin daglige svømmetur. Han falt død om ved bilen ved sitt hjem i Taurodalen på Gran Canaria. Årsaken var at en uoperabel utposning på aorta sprakk, noe han var klar over kunne skje når som helst.

Ivar Westerbotn var en stridsmann og en «fighter» til det siste. Uken før han døde, ringte han for å si at jeg måtte besøke ham når jeg kom nedover. Besøket ble annerledes enn tenkt, for sms-en om hans død nådde meg akkurat da jeg skulle gå på flyet på Værnes 5. februar.

Jeg møtte Ivar Westerbotn første gang for noen år siden på et vennetreff for NS-barn i Oslo. Jeg dro nedover for å høre et foredrag av en dr.juris. – om Norge hadde vært okkupert, eller om Norge hadde vært i krig 1940 – 45. Ivar Westerbotn kom direkte til møtet fra Gran Canaria-flyet, og visste ikke selv enda at han på flyet hadde fått et mindre slag, så formen var svært dårlig. Det var en sterk opplevelse å være vitne til denne sjøens mann, tidligere både kaptein og reder – gå i ringen med en skarpskodd akademiker. De snakket fra hver sin verden. Jeg forstod at Ivar Westerbotn hadde svært store kunnskaper han ville legge fram, og han hadde skarpe konklusjoner. Men tiden er ingen venn i slike situasjoner, og det var utrivelig at tidsnøden satte knebel på denne mannen som var kommet så langt for å si så mye. Dessuten stod hans akademiske motpart i sin smale akademiske diskurs, og var ikke åpen for Westerbotns måte å si ting på.

Senere oppsøkte jeg Westerbotn på Gran Canaria. Flere ganger. Denne siste gangen skulle bli en 2-dagers likvake i det lokalet Arguineguin by og Mogan kommune har innrettet til det bruk. Bak en glassvegg ligger den døde i sin åpne kiste, og kransene er hengt på veggen bak. Det er også mulig å gå inn i selve kisterommet for å ta avskjed med den døde. Dette var en likvake uten seremoniell avslutning. Selv om Ivar giftet seg for andre gang – med sin Nathalia fra Russland – for 16 år siden, i Sjømannskirken i Arguineguin, så var han såpass skuffet over Den norske kirkes beteende etter krigen, overfor hans far og andre NS-familier, at han hadde gitt beskjed om ingen seremoni. Diakonen fra Sjømannskirken kom og var til stede i begynnelsen av likvaken, noe som Ivars Nathalia og familien satte stor pris på. Ivar ble kremert, og familien vil i påsken strø asken ut der hvor hans Plaza de Ivar er – oppe i fjellet.

Som språklig mellomlegg mellom Ivar Westerbotns russiske og norske familie, så jeg igjen dette at hver NS-familie lever i sin egen boble, og tror de er alene med traumene og misèren etter det overhendige etterkrigsoppgjøret som foregikk i Norge. Det var ellers bare Nederland og Danmark som foretok slike omfattende oppgjør etter krigen. NS-familiene er alle svært delt når det gjelder denne delen av familiehistorien. Noen NS-barn og NS-barnebarn vil gjerne ha alt på bordet og bramfritt diskutere alle løgnaktige fremstillinger og kamuflerte grunnlovsbrudd som ble vevd inn i historiebøkene etter krigen, og som har stått uendret i 70 år. Andre orker ikke å høre et ord om det. Mange har bosatt seg i andre land, gått ut av Den norske kirke, endret etternavn. Det går et usynlig skille gjennom det norske folk, der en gang biskop Berggrav på rett ut sagt ukristelig vis – gikk i spissen for å etablere «isfronten» etter krigen. Men, saken er at ca. halvparten av det norske folk har tilhørighet til disse familiene, på en eller annen måte.

Ivar Westerbotn lot seg ikke skremme av hverken isfront eller akademikere. Han laget seg T-skjorte med teksten NS-BARN på og stod på stand. Han laget videoforedrag som han la ut på Youtube og sendte e-mailer i øst og vest, til høy og lav. Hans formidlingsform og hans formuleringer var absolutt hans egen sjanger. Mange stoppet derfor ved inngangen til hans ytringer, uten å være i stand til å gå inn forbi formen – til innholdet. Når en ble med inn til konklusjonene, da kunne en av og til virkelig oppleve et – Eureka!

Familien til Ivar Westerbotn er som alle NS_familier delt i forholdet til hva en skal gjøre med hans livsverk og hans arkiv. Det er å håpe at alt arbeidet han har lagt ned, og som hans kone Nathalia og hans to stebarn har støttet ham i, det blir bevart uskadet og usensurert for ettertiden – slik at en fagforfatter senere kan skrive det sammen. I november 2015 foreslo jeg for Ivar Westerbotn å lete etter en egnet forfatter. Da jeg denne gangen reiste ned, var dette en førsteprioritet. Samtidig hadde jeg tenkt å overtale Ivar Westerbotn til å legge staven ned og lukke døren til denne sin hovedkamp i livet, og ta det med ro heretter i en alder av 82 år.

Ivar Meier Westerbotn var en vakker død mann, der han lå i kisten på den 2-dagers likvaken i Arguineguin. Vakker, mandig, myndig – og med fred i alle trekk. Han hadde gjort hva han kunne, for å reetablere sin fars gode navn og rykte. Det står det respekt av.

På den ene blomsterhilsenen stod det:

TIL IVAR MED STOR TAKK

FRA ALLE NS-BARN

Mange NS-barn ønsker ikke å være inkludert i «alle NS-barn» – men en gang vil de forstå hva Ivar har gjort, og at de bør være inkludert i dette «alle NS-barn».

Gran Canaria, 21.mars 2016.

Dordi Skuggevik