Dordis Blogg

Da jeg var her i Las Palmas i januar, skrev jeg en hel del på bloggen www.dordis.no om catalonerne som tok seg en politisk runde og kokketterte med sin avantgarde-mentalitet som de ikke kan leve foruten. Med visse mellomrom drar de ut i gatene og heier på seg selv mot det etablerte Spania som reguleres av en grunnlov, og der Grunnloven sier at Spania skal ikke fraksjoneres. Jeg sendte samtidig rapporter til norske media om hva som foregikk i Spania, men NRK og andre norske media har ikke oppdaget det store landet Spania. For dem er dette et ikke-land der utlevde gamle norske pensjonister drikker og eter og opptrer vulgært. Det var bare VG som presterte en liten notis, for VG vet at de leverer dagens avis til disse norske pensjonistene – på stedet!

Når jeg slo på nyhetskanalen igjen i Las Palmas de Gran Canaria nå i Adventen, kom fortsettelsen fra de catalonske opptøyene i januar. Puigdemont, lederen, som stakk av til Waterloo og til et stort og steindyrt hus hans fraksjon hadde kjøpt, han dukket idag opp igjen på nyhetene. Fremdeles var han i sitt Waterloo. Kapitlet i januar sluttet med at hans nestkommanderende – Pedro Sanchez, satt igjen i Catalonia og så rådvill og fortapt ut over at sjefen dro sin vei. Men, plutselig ble Sanchez statsminister for sosialistene, og hans primæroppgave ble å forsvare Grunnloven, d.v.s. – gå mot fraksjonering av Spania, gå mot det han  som opprører i Catalonia hadde stått for. Han så ganske stressa og rystet ut da vi så ham på TV hvor han som ny statsminister måtte møte Kongen, og måtte spille på  Grunnlovens premisser. Sjelden har en mann i de grader møtt seg selv i døra! Kong Felipe smilte og tok ham vennlig i hånden – med et ekstra glimt i øyet…

Første kvelden jeg så ham på TV her igjen nå, satt han mager, alvorlig og sliten i en sofa i den kongelige residens i Rabat i Marocco. Sanchez hadde begynt sin radikale gjerning som statsminister med å slippe inn store flokker av svarte båtflyktninger fra Afrika – for å vise sitt storsinn og sin radikale legning: Alle er vi like. Men den praktiske siden av saken innhentet også der statsminister Sanchez. Nå satt han hos kongen av Marocco og lovet ham EU-penger hvis han ville hjelpe til med å stoppe migrasjonsstrømmen før migrantene la ut på havet fra Afrika.

Nå i morges – 4.desember, kom det opp mange ting som Sanchez vil ha gjennomført: Nå har han sluppet ut de fengslede opprørerne fra Catalonia som ble fengslet i januar. De skal få dra hjem mens de venter på rettergangen i Konstitusjonstribunalet. Han vil flytte Francos lik, han vil skrive om historien, avskaffe kongedømmet – eller i alle fall – innskrenke Kongens makt og aksjonsradius, skrive om Grunnloven og skrive ut referendum for at FOLKET skal tale til hans fordel, tror han. Spania vil med dette oppleve mye uro, en sikker nedtur og havne i et sabla rot – slik at kommunistætlingene kan hygge seg med sine besteforeldres gamle avdankede ideologi. Tragisk. Ny borgerkrig? I alle fall vil det velfungerende, moderne, demokratiske, oppegående og kvalitetsbevisste Spania oppleve et sabla tilbakeslag som vil sette dem flere tiår tilbake – kanskje til før disse 40 årene hvor Spania har hatt fremgang i velstand og på alle andre fronter, siden Franco gjeninnførte demokratiet og kongedømmet. Kongedømmet fungerer som et bindemiddel mellom de uforsonlige partene i borgerkrigen. Kongen representerer og tilhører alle i samfunnet, ikke ett parti. Skiftende presidenter vil i Spania føre til sterk uro, som igjen vil drenere landet for kraft og initiativ. Vi kan risikere å se at samme rotet vi ser i for mange land i Sør-Amerika, også vil etablere seg i Spania. Måtte Herren bevare oss fra elendigheten! Amen!

(Se ellers forrige innlegg på bloggen om flyttingen av Francos lik.)

Las Palmas, 4.des. – 2018.

Dordi Skuggevik

I sin artikkel i Dag & Natt, den norske avisen som kommer ut på Gran Canaria, skriver Bente Storsveen Åkervall ganske utførlig om den spanske borgerkrigen, og om at sosialisten Pedro Sanchez som nå er statsminister i Spania, vil flytte Francos døde legeme til et annet sted enn der han nå ligger, i det gigantiske gravmælet for falne i borgerkrigen – De falnes dal, vest for Madrid. Hun nevner imidlertid ikke at for få år siden ville den daværende sosialistiske statsministeren Zapatero gjøre det samme. Han fikk revet ned rytterstatuer av Franco, fikk revet ned gateskilt med Francos navn, og stod klar til å flytte Francos levninger ut av kirkeskipet i det store minnesmerket Valle de los Caidos. (Jeg besøkte dette minnestedet rett før jul i 1999.) Men – plutselig ble det stille, og Zapatero forsvant ut i historiens mørke. Det er grunn til å tro at Zapatero ble kalt inn på teppet til Kong Juan Carlos, som sikkert spurte ham om han hadde tenkt å gjenåpne borgerkrigen. Zapatero rakk å få døpt det nye universitetssykehuset i Las Palmas med navnet etter en av de store kommunistene i borgerkrigen: dr. Negrin, selv om borgerkrigen aldri kom til Canariøyene. Riktignok tok Franco ut herfra, tok med seg marrocanske soldater fra kolonien Marocco, men den spanske borgerkrigen begynte ikke her på øyene, som jeg nok tror Åkervall feilaktig skriver.

Den som vil ha en balansert og korrekt framstilling av den spanske borgerkrigen, bør lese Antony Beevors reviderte utgave av hans bok om den spanske borgerkrigen. Da Beevor, som er en engelsk historiker, fikk adgang på arkivene i DDR etter at jernteppet falt, skrev han om igjen boken sin om den spanske borgerkrigen.

Allerede på første siden risser han opp bildet av hvorfor den store borgerkrigen tok til i Spania: – Det ble for mange sauer i Spania! Spania trengte valuta, og de satset på ulleksport. Hele Spania ble lagt ut til sauebeite, det store jordbruksproletariatet ble arbeidsløse, pengelense, matlause og desperate. Dermed gikk den internasjonale kommunistbevegelsen inn og fisket i rørt vann, og tragedien i Spania begynte. Borgerkrigen ble en del av den internasjonale ideologiske kampen mellom kommunisme/materialisme og den gamle verden med sitt kristne menneskesyn. Der står faktisk Spania fremdeles under det lokket som ble lagt på motsetningene. Hvis jeg går ut av en taxi og hilser A Dios, kan jeg på svaret få vite om hvor taxisjåførens familie stod i borgerkrigen: Svarer sjåføren det samme, støttet de det kristne menneskesynet. Svares det Hasta luego, så stod de på den kommunistiske siden.

Hadde ikke Franco vunnet borgerkrigen, ville Spania idag ha vært en Sovetrepublikk, et kommunistisk diktatur, av den skikkelig knallharde sorten. Spania ville ha tapt seg selv, sin historie, sin kultur – og Europa ville ha sett annerledes ut uten det Spania som kom ut av den store krisen og som vi har idag: Et moderne, kvalitetsbevisst, demokratisk og velfungerende land med frie og selvstendige borgere som arbeider hardt og oppnår resultater på alle fronter. Franco reddet faktisk Spania, selv om det spanske folk måtte betale en forferdelig pris på begge sider av kampen.

Franco gjeninnførte kongedømmet og demokratiet etter å ha holdt de ville motstanderne i sjakk i mange år med jernhånd. Jernhånden var trolig nødvendig, dessverre. Ellers ville trolig spanjolene ha revet hverandre enda mer i filler over enda lengre tid. De var så bløgga i 1939, at de klarte ikke å delta på noen måte i 2.verdenskrig. De hadde nok med å slikke sine sår, mens Franco holdt dem i kragen og på plass. En kan stille spørsmålet om det var nødvendig å holde dem på plass så hardt over så lang tid, men så fælt som det hadde vært, var det trolig nødvendig å la tiden gå mens partene ble holdt i sjakk.

Når sosialistene nå vil begynne en ny runde med å ville fjerne Francos levninger fra hans hvilested i De falnes dal – så gjør de noe skikkelig ahistorisk og veldig dumt som kan bli svært skjebnesvangert. De kan faktisk gjenåpne borgerkrigen, for den internasjonale Kommunismen reiser på hodet igjen i flere forkledninger nå – internasjonalt, og de står klar til aksjon hvor det skal være. Så bra som det nå går med Spania innenfor EU, så er en ny borgerkrig det siste Spania og Europa trenger. Noen må gripe Pedro Sanchez i knappehullet og si det til ham. Det gjør kanskje Kongen – igjen?

Las Palmas de Gran Canaria,

1.søndag i Advent – 2018.

Dordi Skuggevik

I VG tirsdag 27.11. leverer Astrid Meland igjen en artikkel på høyt nivå, denne gangen om Krim som truer verdensfreden.  Men, denne gangen har Meland et hull i utviklingslinjen i teksten: Hun nevner ikke NÅR Krim ble overtatt av Ukraina. Hun forteller at Krim ble russisk i 1783, men ikke NÅR Russland mistet Krim til Ukraina.

Såvidt jeg vet, var det Krustsjov som i løftet stemning, kanskje var det i fylla – som gav bort Krim til Ukraina for å «please» sin kone Nina som var fra Ukraina. Denne gaven må ha blitt befestet under oppdelingen av Sovjetunionen.

Det er lett å forstå at Russland vil ha igjen Krim. De fleste som kjenner til Krims historie,  vil holde med Russland i at de har RETT til å få igjen Krim. Men vi opplever nå at media feilinformerer folk og politikere i mange land, slik at de står og hopper av indignasjon over at Russland tok igjen Krim som sitt rettmessige eie. Slik fyres det opp under en unødvendig krigssituasjon i Europa og verden forøvrig. Dette er en meget farlig sport. Nå MÅ media komme ut med den rette versjonen av saken – nemlig at Krim har vært russisk fra 1783, at krim ER russisk, og at Krim dermed SKAL VÆRE russisk!

For 50 år siden, i 1968, satte jeg meg til bords som au-pair hos en fransk-russisk teaterfamilie i Paris. Husfaren, Georges Vitaly (Garchoshenco), var en av de store fornyere av fransk teater etter krigen. Han mottok absolutt alle æresbevisninger Frankrike har å by på for sin innsats i fransk teater. Han var også professor i teatervitenskap ved akademiet i Brüssel, og det året jeg var der, fikk han gullmedaljen for årets beste iscenesettelse i Frankrike, og ble sendt med sitt teaterensemble på turné til USA for å vise hva fransk teater er. Jeg leverte i 2002 en hovedoppgave i fransk om et av stykkene han satte opp på sitt teater denne vinteren.

Av og til kom hans russiske mor på søndagsmiddag.  Hun fødte sin sønn på Krim etter at hans far var falt på Østfronten i første verdenskrig – som tsarens soldat. Hun rømte fra sultedøden på Krim over Istanbul, og med et engelsk marinefartøy kom hun seg videre, og til Paris. Hennes mor giftet seg proforma med en polakk som skulle få fritt leide hjem til Polen, og de tok med seg hennes dattersønn på 4 år. Datteren kom så fra Paris til Polen og hentet sin  mor og sin sønn til Paris.  ALDRI hørte jeg noe i denne familien som tydet på at de ikke var russere, og at Krim ikke skulle være russisk. Georges Vitaly stilte opp som rådgiver på min hovedoppgave, og heller ikke da sa han noen gang noe i samtalene som tydet på at Krim ikke skulle være russisk. Vitaly var en sannhetssøker, slik alle kunstnere er, og spesielt teaterfolk er det – sannhetssøkere. Hvis ikke Krim hadde vært russisk, så ville han ha sagt det. Jeg har fremdeles kontakt med sønnen, senest for et par dager siden. At Krim ikke skulle være russisk – er ikke noe tema i våre samtaler!

Hvis media og politikere fortsetter dette hodeløse kjøret på at Krim ikke er russisk, vil denne merkelige løgnen føre til at vi kan risikere en storkrig – og den kommer ikke til å bli morsom for noen av partene. Vest-Europa burde heller søke å få Russland inkorporert i EU – for både Russland og vi i Vest-Europa har en felles fiende vi må stå sammen mot: Islam.

Las Palmas de Gran Canaria, 27.nov. – 2018

Dordi Skuggevik

Politiet tok 11 fartssyndere oppi Bugten i Rindala 7.nov. Jeg var en av dem. 3 politibetjenter hadde tatt seg en dag ute i det fine været og satt opp kontrollen sin rett etter 60-skiltet. Jeg hadde ligget lenge etter en lusekjører som var ute på sommerdekk på glatte veier, mener jeg. Jeg var på vei til likvake/begravelse i Trondheim, og hadde ikke tid til denne lusingen, så jeg foretok en helt vanlig forbikjøring etter i lang tid å ha irritert meg over luseren. – Og: der var 60-skiltet. En grunnregel er jo at en skal tilpasse kjøringen til forholdene, og jeg kunne jo ikke klaske inn bremsepedalen der og da, men la bilen falle gradvis ned til 60. Så – mens lusekjøreren luset forbi de 3 politiene, ble jeg vinket inn. Jeg hadde kjørt 76 km i 60-sonen, og med marginer – forklarte meg politidamen, kunne de gjerne beregne det til 79. Går ikke marginene like gjerne andre veien, tenkte jeg, så det kunne vært 73?

Både en og to ganger måtte jeg starte bilen igjen for å komme meg lenger fra kjørebanen og inn på plassen hvor politiet stod. Og jeg skal herved i all offentlighet beklage at jeg brukte stygge ord. Jeg ble faktisk uhorvelig sinna. Mest fordi damen i uniform var av dem som ser hvert enkelt tre – uten å se skogen. Og hun ble da aldri ferdig.- Jeg foreslo at hun kunne ta hansken av skrivehånden sin – slik at det gikk fortere å fylle ut skjemaet. – Men i alle fall: neste dag sendte jeg de 5.500 kr. som det kostet å kjøre 76 km i 60-sone. Dertil fikk jeg 3 prikker. Jeg kunne subsidiært tatt 5 dager i fengsel stod det, men fra en tidligere episode av samme slaget, visste jeg at det tilbudet er bare lureri. Jeg ville den gangen ta fengselsalternativet – men det dro ut og dro ut, og det ble avslørt som en ikke-eksisterende mulighet, og jeg måtte betale til slutt.

På vei hjem fra likvake/begravelse i Trondheim var det høstmørkt nedover dalene. Fylket hadde ikke frisket opp kantlinjene på veien, så det var umulig å se hvor veikanten var. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det burde vært Fylket som skulle hatt bot for denne dagen.

Idag fikk jeg jaggu brev fra Politiet hjemme til adressen min her i Las Palmas. En fotoboks nedenfor flyplassen i Kristiansund hadde tatt bilde av min Rossinante i 63 km i 50-sonen den 6.nov., og de ville ha 3.800 kr. og jeg skulle få 2 prikker. Subsidiært: 3 dagers fengsel. Jeg skrev strax mail til Politiets innkasseringsavdeling på 6444 Farstad og sa at jeg nå hadde betalt inn nok til Politiets julebord, og at jeg nå vil ha 3 dagers fengsel i stedet. Svar kom prompte med mail om at de nå tar saken under behandling.

5.500 + 3.800 blir 9.300 kr. til Politiet på 2 dager. Det får da være grenser for størrelsen på bøtene i forhold til antall km over fartsgrensen!

Før fartsovertredelsen i Kristiansund 6.nov. hvor jeg skulle besøke kompisen som lå på sykehuset etter en dobbel hjerteoperasjon, hadde jeg nettopp fått en telefon om at min gamle pater Olav i Trondheim var død om natten. Og fordi han hadde donert legemet til vitenskapen, måtte likvake/rekviemmesse foregå dagen etter – og da ble det fartsovertredelse både i vest og i øst. Nå skal man ikke la emosjonelle situasjoner påvirke bilkjøringen. Det gjorde heller ikke mine emosjoner. Jeg kjørte faktisk helt normalt. Men, mellom Surnadal og Orkanger er nå veien stykket opp i biter med 50, 60, og 70 kilometers fartsgrense hele veien. Helt ubrukbart!  Ubrukbare er også politiets satser på bøtene. De står ikke i forhold til så små brudd på fartsgrensen. Saken rapporteres til NAF.

Las Palmas de Gran Canaria, 26.nov. – 2018.

Dordi Skuggevik

Presten går opp til alteret og snur seg mot oss. -VIVA CRISTO REY! roper han. VIVA! roper menigheten tilbake. – Leve Kristus Kongen! Han leve! Det runger i veggene. Leve Kristus – Kongen av Universet! VIVA! – Leve Kristus – Kongen i våre familier! VIVA!

Kirken er hospitalkirken i det fransiscanske hospitalet som ligger på Canteras-stranden i Las Palmas. Når du går oppover fra Hotel Reina Isabel så ligger det et gult stort hus med arkader på gatenivå og loftsval i andre etasje. Rett før, inn i sidegaten, ligger den røde kirken som er integrert i selve hospitalbygget.

Katolikkene feirer den siste søndagen i kirkeåret som Kristi Kongefest idag, mens protestantene feirer Dauden og Domen – i det de kaller Domssøndagen. Da skal man sitte i kirkebenken og skamme seg over alt en har begått av fæle og feil ting det siste året, skamme seg, og vente på Domen med stor D. Uff. Jeg er glad jeg er blitt katolikk. Uansett hvor en er i verden er det bare å gå inn i nærmeste katolske kirke, så er man hjemme.

Den gamle magre oldemora med stokk som går opp til lesepulten åpenbarer en stor og glansfull stemme når hun stemmer i omkvedene på Davidssalmen – og ikke minst: Alleluia.

Presten leser evangeliet som handler om når Pilatus forhører Kristus, og Kristus sier: Mitt rike er ikke av denne verden. Presten begynner sin preken med igjen å rope utover kirkerommet: Viva Cristo Rey! VIVA! runger det tilbake. Det samme når messen er til ende: Viva Cristo Rey! VIVA! Den kraftige eldre arbeidskaren ved siden av meg vender sitt nybarberte oppgløsa ansikt som lukter barbervann mot meg og roper: VIVA! VIVA! – svarer jeg, og er skikkelig oppløfta til å gå ut i resten av søndagen.

Presten holdt god fart, for når høymessen begynner kl.13 en søndag, må presten klare den på 30 minutter, for han vet at hjemme på komfyren står søndagsmiddagen, og folk er sultne!

I den midterste nisjen i alterveggen står Josef med Jesus-barnet på armen, og i den andre hånden holder han hyrdestaven som prydes i toppen av Kristus-liljen. Maria står i sin blå kappe i høyre nisje, og St. Frans av Assisi i den venstre. Som Josef skal vi ta Jesus på armen og bære ham ut i verden. Det er symbolikken. VIVA!

Selv om du ikke er katolikk, så gå inn og sett deg baki din lokale katolske kirke. Der får du oppleve dine naboer i byen, og har du ikke visst fra før hvor flotte sangstemmer spanjolene har, og hvor flott de synger, og så mye de kan utenat – så får du oppleve det da!

Vi er klare for Adventen og det nye kirkeåret. På stranden er allerede fundamentene til den gigantiske julekrybben klar, utformet i sand.

VIVA CRISTO REY!

Las Palmas, 25.nov. – Kristi Kongefest, 2018.

Dordi Skuggevik

Vinteroppholdet på Gran Canaria sin første store konsert med Philharmonisk Orkester er i gang i det fantastiske konserthuset helt syd på Canteras-stranden, og fullmånen leker sisten med skyene over brenningene. Haydn – en nytelse. Så skal Mozarts 3.hornkonsert komme før pausen – og hans 2. etter pausen. Vi skal også få oppleve at solisten gir til beste et flott solonummer etter de to hornkonsertene, med et spesialarrangert jaktscenemusikkstykke – før Mozart avslutter med Pragersymfonien.

Intendanten kommer inn med et gullglitrende horn på et stativ og setter det på podiet. Solisten kommer inn. Publikum ser straks at han har ingen armer. Stille. Overraskelse. Det stod ikke noe om dette i programmet. Der stod det at han er ambassadør for sammenslutningen av musikere som spiller enhåndsinstrumenter. Men, han har jo ingen hender. Han har rett og slett – ingen armer! Han tar av seg begge skorne. Folk ler litt – av overraskelse. De ler ikke når han kommer tilbake på podiet for neste hornkonsert! Han bruker begge de nakne føttene til å regulere plasseringen av stativet som bærer hornet. Så løfter han venstrebenet og er klar for solistoppgaven. Den gyldne horntonen legger seg over orkesterets akkorder og det blir bare helt vidunderlig. Men, langsomt siger det inn over en, mens Mozarts guddommelige musikk fyller rommet: – denne musikeren, Felix Klieser, ville aldri ha fått lov til å bli født i dag i Norge, mitt land.

Las Palmas, 23.nov. – 2018.

Dordi Skuggevik

Kjære lesere av bloggen min. Det har vært litt stille her nå en stund, for mye har hendt, samtidig med at jeg kom til å skrive libretto for et Påskeoratorium. Lenger nede står forordet jeg har tenkt skal stå i programheftet, og nå har jeg skrevet en takk som skal stå til slutt. Der vil dere se at mange stemmer kommer til orde, samordnet med den nye teksten jeg har skrevet. Bøkene som jeg har nevnt, vil jeg absolutt oppfordre dere til å lese. Omtale av bøkene finnes lenger nede på bloggen. Så har du ikke anledning til å lese bøkene, så kan omtalen være en kortversjon. Selve librettoen kan dere nok ikke få se. Noen få har fått se den, for jeg trengte litt feed-back. Nå er den levert til komponisten, og herfra er det han som tar over. Oratoriet vil bli fremført med orkester, orgel, kor og 3 solister: Kristus, Maria og apostelen Johannes. Komponisten sier at det skal fremføres ved påske 2020. Denne gangen skal jeg ikke ta meg av noe etter at jeg har levert librettoen. Jeg skal fortsette arbeidet med en bok om Olavsjubileet i Rouen i 2014. Da komponisten, Ole Karsten Sundlisæter, kom kjørende fra Solør til Surnadal for å bestille en ny libretto – til et Påskeoratorium, sa jeg nei, for jeg hadde noe annet på gang. Dessuten er det ikke lett å få Påskens store tema inn i en 60 minutters musikkramme. «Jeg skal ha den til jul,» sa han – og kjørte hjem til Solør. Da hadde han selvfølgelig satt hodet i sving. Plutselig skrev jeg åpningssoloen. Pater Olav sa: «Den er veldig vakker.» Deretter skrev jeg sluttkoret og sendte det til Pater Olav, og han må ha fått det et par dager før han døde. Det ble kanskje det siste han leste. Jeg fikk aldri vite hva han syntes. Så skrev jeg mellomdelen sammen – i full fart, men passasjer i mellomdelen var allerede skrevet, selvfølgelig. En dramatisk tekst må ha en eksposisjon – en presentasjon av temaet, og den må ha en konklusjon – en coda, som det heter i musikken – og mellom de to kommer gjennomføringen som er musikkspråkets term, eller utviklingsdelen, som en gjerne kan kalle det. Alt er satt sammen innen rammen av den katolske messen, men ikke alle vil legge merke til det, for messens ramme er delvis bygget inn i teksten. Nå kan vi alle bare glede oss til å oppleve hvordan Ole Karsten Sundlisæter vil kle det hele i musikk! Det blir nok storslagent! Det vet vi som var så heldige å være tilstede på fremføringene av oratoriet Olav den Helliges dåp, der en serber  fra Den norske opera sang Olav på nynorsk så 1200 franskmenn gråt i Rouenkatedralen, og der alle billettene ble revet bort halvannen måned før premièren i Notre Dame de Rouen. Var Norge interessert? Nei. Bare Tidens Krav fra Kristiansund var der, men så landet jo også Kristendommen på Nordmøre, 40 år før Olav Tryggvason slo opp teltet sitt på Moster! Det passet jeg på å skrive inn i librettoen den gangen! Yes!

Som vanlig når jeg begynner å skrive om Vårherre, så flytter Gammel-Erik inn i PC-en. Den måtte få ny harddisk, og siden ble det mye trøbbel med lagringen. Hjertekrisen var nær. Flere ganger. Tjukktarmen blåste seg opp og skulle vise at den var en python – og den la meg strekk ut her på senga et par dager ved ankomst til Las Palmas. Men da hadde komponisten fått brevet med librettoen!

Las Palmas 18.nov. – 2018

Dordi Skuggevik

Takk:

For lån av tekster som er blitt forkortet, komprimert, gjendiktet og tilpasset ny tekst, takkes – alle anonyme tekstforfattere i det gregorianske repertoaret, og de som ikke er anonyme:

Paulinus av Aquileia, 796: Ubi Cáritas

Wipo av Burgund, 1000-tallet: Victimæ pascháli laudes

Niketas av Remesiana (?), 300/400-tallet: Te Deum

Johannes Chrysostomos, Syria 347-407, gjendiktet etter Dom Placid de Meester/abbed Erik Varden OCSO: Fortrolla står eg. Årsskriftet Segl – St.Olav forlag, Oslo, 2013.

David Murrow/Pater Olav Müller SSCC: Løven av Juda. Årsskriftet Segl – St.Olav forlag, Oslo, 2013, og for Pater Olavs gjennomlesning og råd i hans siste dager.

Forfulgt – Den globale krigen mot kristne. Rapporter fra fronten av John. L. Allen Jr. journalist, forfatter og vatikanist. Oversatt av Ståle J. Kristiansen. St.Olav forlag, Oslo, 2016.

Strangers in a Strange Land. Living the Catholic Faith in a Post-Christian World. (Fremmede i et fremmed land. Å leve sin katolske tro i en etterkristen tid) av Charles J. Chaput, erkebiskop av Philadelphia. Forlag: Henry Holt and Company, New York 2017.

From Islam to Christ. One Woman’s Path through the Riddles of God (Fra Islam til Kristus. En kvinnes vei gjennom Guds gåter) av pseudonymet Darya Little.Ignatius Press, San Francisco 2017.

Henrik Ibsen (1828 -1906): Brand

Johannes – apostel, biskop, evangelist.

Takk til komponisten, Ole Karsten Sundlisæter, for at han spurte meg om å skrive/sette sammen denne librettoen. Det har vært svært bevisstgjørende.

Latin og nynorsk er valgt som språk fordi de begge er gamle språk som er svært ekspressive – få ord forteller mye.

Foto av Calvariegruppe og Pieta fra kirken i Karmelitterklosteret i Tromsø: Undertegnede.

Glærum, 8. nov. – 2018

Dordi Glærum Skuggevik

Librettist

Idag morges hadde jeg et ærend oppe ved veien ved huset mitt i halv sju-tiden, og ble stående lamslått av himmelen. Det var høstens første møte med vinternatthimmelen: Mørk krystallblå himmel rett før dagen bryter, med stjerner så tett i tett, og så nær – at en hører nesten det gnikser i dem. Et par timer senere kom telefonen fra Trondheim som meldte at pater Olav Müller døde denne natten, i tretiden. Så mange dør rett før dagen bryter mørket.

Pater Olav døde på Buran sykehjem, hvor han har vært sengeliggende en tid. Det ble en rik tid for både ham og oss som fikk komme på besøk. Han var klinkende klar i hodet, og han sa alltid noe avgjørende hver gang. Han kalte flere «inn på teppet» – og alle gikk derfra etter et uvanlig besøk. Noen med oppdrag. Noen etter et siste skriftemål hos sin gamle prest. Noen etter nok et møte med en av våre store intellektuelle som nærmet seg målstreken for sin stafettetappe her i verden.

Utover dagen tenkte jeg: Sjelden har en mann betydd så mye for så mange over så lang tid. Han fikk hver enkelt av oss til å føle oss spesielle, og at vi hadde et spesielt forhold til ham – som så lenge var vårt lærer, vår skriftefar, vår prest og vår venn.

Pater Olav donerte sitt legeme til vitenskapen, men i morgen, onsdag, får vi låne ham av universitetssykehuset og ha ham hos oss noen timer utover formiddagen. Han vil ligge i åpen kiste, og mange vil delta i å feire en rekviemmesse for ham og med ham kl.13 i St.Olav katolske domkirke i byen han elsket: Trondheim.

Hans navn i Folkeregisteret var Dagfinn, og han ble født i Trondheim 18.april 1924, så han døde i sitt 95.år. Han nedstammet i direkte linje fra Olav den Helliges datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen. Slektslinjen finnes i en bok på Gunneriusbiblioteket på Kalvskinnet i Trondheim. Han var 34. ledd etter Olav den Hellige. Slektslinjen går gjennom lavadel i Nord-Tyskland, inn i jordeiere i Jylland, Valdemarene i kongerekken og inn i presteslekten Kierulf. Derfra kom det en mann som reiste opp gjennom Sverige, der han skiftet navn, og kom så til Verdalen og ble lensmann der. Derfor var det ikke overraskende at Dagfinn tok klosternavnet Olav.

Når en person som har donert sitt legeme til vitenskapen, har fullført denne sin oppgave, blir de jordiske levninger kremert, og satt ned på kirkegården, som for Pater Olavs vedkommende blir på Stavne kirkegård. Det vil bli holdt en større, offisiell og pontifikal rekviemmesse da.

Sitt uvanlige livsløp åpnet han opp for å fortelle om de siste par årene han levde, og disse tre intervjuene kom ut i en liten bok for ikke så lenge siden, trykket av NTNU’s trykkeri, og 400 ble distribuert gratis før regningen fra trykkeriet kom. Verdens raskeste bokprosjekt!  Det var viktig for ham å få henvende seg til oss for siste gang.

Intervjuene ligger nå ute som E-bok og kan lastes ned på: http://urn.nb.no/urn:nbn:no-66655 Hans Streiftog i Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid. (2011) kan lastes ned på: http://urn.nb.no/urn:nbn:no-30136  Hans foredrag og artikler finnes i bøkene Pateren dypper pennen og Pateren kvesser pennen – St.Olav forlag. Slik kan mange som ikke opplevde ham i levende live, bli kjent med ham gjennom disse publikasjonene.

Vi her på Nordmøre var så heldige å ha ham som vår sogneprest de siste 9 årene han gjorde tjeneste som prest, med bolig og sognekirke i Kristiansund. Han var æresmedlem av Norges unge katolikker. Vi gjemmer mange flotte, fine, interessante, morsomme og verdifulle minner om pater Olav i vårt hjerte. Han hvile i fred. Amen.

Glærum, 6.nov. – 2018.

Dordi Skuggevik

Det blir pause på bloggen en tid fremover, for jeg må rydde plass på kalenderen for å skrive noe annet enn blogginnlegg. Komponisten av Olavsoratoriet – 2014 kom hit på juli og spurte om en ny tekst, en ny libretto for et nytt oratorium – om Påsken. Jeg sa straks at det kom jeg ikke til å gjøre noe med, for jeg hadde planer om noe annet jeg hadde tenkt å skrive, og tiden jeg har igjen på jorden begynner å bli kort. «Jeg skal ha librettoen til jul,» sa han – og oratoriet skal oppføres påsken 2020!» Så dro han hjem igjen – til Solør, hvor han nå bor.

Selvfølgelig satte besøket og hans konsise bestemthet hodet i gang – så åpningssoloen er ferdig – og Pater Olav, min gamle lærer, prest, skriftefar og venn på 94 år har lest den. «Veldig vakker!» sa han. Han kom også, i en alder av 90 år – alene med fly fra Trondheim til Stavanger for å overvære førpremieren på Olavsoratoriet. «Dette er Norges-historisk,» sa han, da han reiste seg etter konserten. «Teksten er ein bragd,» skrev en velrenomert professor i Stavanger aftenblad etter førpremieren i Stavanger konserthus.

Ettersom en ikke skal forfølge suksessen, sitter det langt inne å skrive en libretto for et stort musikkverk igjen. Dessuten – Påsken, det er store greier å få inn i en times musikkramme… Mange har tatt for seg dramaet i Påsken. Det ligger stabler med pasjoner etter lange tiders komponister, så det må bli noe nytt, noe som treffer vår tid.

Etter bryllup i Trondenes ved Olsòk, tilbrakte jeg tre netter i Karmel kloster i Tromsø. Over alteret der er det en stor utsmykking i glassert brent keramikk av Kristus på korset og Maria og apostelen Johannes ved korsets fot. Jeg har to ganger stått ved graven til Johannes i Efesos og siste gangen kom jeg også – alene, til Marias hus oppe i fjellene. Jeg holdt på med librettoen til Olavsoratoriet da. Korsveien i Karmelitterklosteret i Tromsø er også laget av samme keramiker – og scenene er uvanlig ekspressive. Påsken ble veldig nærgående, og på flyet hjem skrev jeg et forord jeg vil insistere på å ha i konsertprogrammet. Det er et slags «program» for teksten jeg håper å få til:

Når vi idag står på det som er igjen av Johannes-basilikaen i Efesos: gulvet – står der ved apostelen Johannes sin grav, da er det lett å høre stemmene opp gjennom århundrene.

Når vi setter oss i en taxi og ber sjåføren kjøre til Marias hus, så bærer det ikke bortover i byen, det bærer oppover fjellsiden og inn på en hylle i fjellet hvor Johannes, Maria og deres følge søkte tilflukt i røverhulene etter tumultene i Jerusalem.

Steinhyllen arkeologene fant ved utgravningene av huset som Johannes og de andre etterhvert bygde for den aldrende Maria, mener man var alteret der Johannes feiret messen med sin flokk mens de levde i skjul i fjellet.

Johannes skulle bli biskop av Efesos, og han skulle bli 90 år. Til slutt bar de den gamle Johannes inn i kirken, og hans preken var kort: «Elsk hverandre,» sa han. Og så bar de ham ut igjen.

Har vi elsket hverandre de neste 2000 årene? Har vi det?

Nå knuses det gamle Midt-Østen. Det kristne exodus fra Midt-Østen er totalt. Midt-Østen tømmes for kristne etter 2000 år. Kristendommen er idag verdens mest forfulgte religion. I snitt drepes 100 kristne mennesker hver time i verden idag. Dessuten kler kristne i mange land av seg Kristendommen i rasende fart på de mest sofistikerte vis. «Vi lever i en etterkristen tid,» skriver den franskindianske erkebiskopen av Philadelphia, Charles J. Chaput.

Skal Kristendommen dø som sin opphavsmann Kristus?

Vil Kristendommen gjenoppstå som sin opphavsmann?

Det er trolig opp til oss.

Forfatteren av den selvbiografiske boken om hvordan en kvinne i Tyrkia forlot Islam og ble katolsk mor i USA, spør retorisk: «Hva har Vesten å tilby annet enn Kristus?»

Erkebiskop Chaput skriver:«Vi kristne skal ikke forsvinne i mengden. Vi skal få fart på båten!» «We shall rock the boat!»

Århundrenes stemmer går i dette oratoriet opp i et historisk presens. De angår vår tid, i veldig grad. Ekkoet fra fortiden skal møte ekkoet fra fremtiden.

«Vi kan ikke klage på tiden, for vi er tiden,» skriver Chaput.

Velkommen til et påskeoratorium for vår tid.

Jeg vet ikke om det kommer til å lykkes dette, å få til den librettoen jeg tenker på, men jeg har i alle fall ryddet plass på kalenderen nå og har de beste intensjoner, for når en ung mann kjører lange veier og sier han vil ha en tekst, og den skal fremføres med solister, kor og orkester, da kan man ikke si nei til å prøve.

Jeg har nå pakket sammen arbeidet med diktene til Tante Borgs bror Anders, som jeg har sydd sammen til et manus siste året, og jeg har sendt manus til hans dattersønn i Oslo og sagt at ballen er nå på hans banehalvdel, og jeg har fått gitt ut intervjuene med Pater Olav i verdens raskeste bokprosjekt: 400 eksemplarer distribuert før regningen kom fra trykkeriet! Så, herved blir det en pause på bloggen, og jeg dukker ned i Påsken før Adventen tar oss! I mellomtiden kan du jo høre på Olavsoratoriet:  http://goo.gl/DHUjyG

Vi høres!

Hilsen Dordi

Glærum, 11.okt. – 2018.