Oivi Tulve fra Tallinn ble onsdag 26.sept. begravet fra Birgitta-kirken i Tallinn. Mange her på Nordmøre husker Oivi Tulve, fordi de har hennes maleri(er) på veggen(e), malerier som hun malte her sommeren 1995. De husker også henne som person, en vakker og elskelig dame, langt yngre enn sin alder – med dette grasiøse og åndelige vesen som en møter hos baltiske kvinner.
Sist fredag, 28.sept. dro vi til Nidarosdomen for å høre hennes sønn, Jaan-Eik Tulve, dirigere koret sitt – Vox Clamatis (De klagende røster) – som nettopp fikk Grammy-prisen for sin CD med musikk av samtidskomponisten Arvo Pärt. De framførte et nytt verk av Henrik Ødegård, bygget over et gammelt Nidaros-manuskript som handler om Maria Magdalena. De framførte det sammen med Anne Kleivsets kor: Schola Sanctae Sunnivae – et av de beste gregorianske kvinnekor i verden i dag. Sjelden har man opplevd slik korklang som fra disse to korene. Vi visste ikke under konserten at Jaan-Eik Tulve kom rett fra sin mor, Oivis begravelse. Store begivenheter hadde forgått veldig fort rett før ankomsten til Trondheim.
Jaan-Eik har vært instruktør og dirigent på nesten alle de kursene i gregoriansk sang som jeg har organisert gjennom en årrekke. Det var også han som dirigerte koret oppe i galleriet i Øye kirke den dagen jeg giftet meg med min Bjørn i 1999. Kvelden før gav de konsert i Stangvik kirke, og la etter bryllupet ut på en «bryllupsturné» i Norge som bruden hadde satt opp for dem. Gregoriansk bryllupsmusikk!
Jeg møtte Oivi på turné i Estland, sommeren 1994, turné med Choeur Grégorien de Paris. Med valgspråket: – Alle kan ikke hjelpe alle hele tiden, men alle kan hjelpe noen av og til, inviterte jeg Oivi Tulve til Glærum året etter, for jeg forstod at hun kunne trenge et økonomisk løft, og en anledning til å få utfolde seg som maler. Hun var profesjonelt utdannet som maler, men når faren stikker av når sønnen er 2 år, og en må greie det hele selv, så blir det ganske tøft. Hun kunne ikke leve av utdannelsen som maler da – selvfølgelig. Hun hadde bl.a. i en ganske lang periode jobb som organisator av større arrangementer og fester for samfunnstoppene innen politikk og næringsliv i Sovjet-systemet.
Da Kommunismen falt, ble Oivi en del av den store bølgen av folk som reiste seg og gikk inn i Den katolske kirken. 3000 konverterte i Estland på svært kort tid. Jaan-Eik hadde gjemt seg i psykiatriske sykehus for å unngå tvangsinnrullering i Den røde hær. For den som har møtt Jaan-Eik, er det lett å forestille seg at livet der ville endt med døden svært fort.
Jaan-Eik og hans kone Helena kom, etter Kommunismens fall, til Paris – uten nåla i veggen, men ble tatt hånd om i det gregorianske miljøet i byen. Jaan-Eik hadde sin 4-årige utdannelse som kordirigent, og Helena sin 4-årige utdannelse som komponist. I sin videre utdannelse i Paris ble Jaan-Eik straks leder for Paris-koret, og han stiftet et parallelt kor for kvinner, slik at Helena også fikk praktisere sangen de studerte. Det er i dette miljøet også Henrik Ødegård dukker opp som student etter et av mine gregorianske kurs.
Idag er Helena viserektor ved «Høyskolen for de skjønne kunster» i Tallinn. Hun har fått flere priser for sine komposisjoner. Dagen etter konserten i Trondheim møttes Jaan-Eik og Helena i Moskva hvor Helena er festivalkomponist på en festival som går der, og derfra skulle de direkte videre, sa han – til Monaco, hvor Helena sitter i juryen for en høythengende musikkpris. Som gjennomsiktige alver kom de ut av de baltiske skoger da Kommunismen falt, men idag har de funnet sin plass – fordi de visste veldig godt hva de ville, da de kom til Paris, som en i Paris-miljøet sa. Han som sa dette var Paris-korets ene førstesanger, som etter møtet med esterne, gav opp sin karrière med doktorgrad i matematikk og ble oversetter av estiske bøker til fransk….! Det har Estland «bepriset» ham for med alt de har av utmerkelser.
Oivi Tulve ble opprinnelig spådd en stor fremtid som nonfigurativ «moderne» maler, men da hun ankom Surnadal, sa jeg at hun måtte male blomster og landskaper, og jeg skulle få bildene rammet inn og selge for henne. Det ble en regnsommer, og det var ikke lett å stå ute å male, så jeg snakket med Butikksenteret og spurte om hun ikke kunne stå der og male blomsteroppsatser. De sa ja til det. Jeg røsket inn blomster og danderte i krukker og vaser og hun ble en sensasjon der hun stod og malte. Bildene ble solgt før de var ferdige og før de tørket. Mine blomster og mine vaser og krukker pryder mange hjem idag, til og med i Oslo.
Det mest minnerike fra produksjonsperioden er nok kvelden vi rodde rundt på Glønavatnet og sanket inn vassliljer mens månen stod rund og stor over «Knykbarmen bratt». Vassliljene ble lagt i den grønne skålen bror Sivert og hans Synnøve fikk til bryllupet. Bildet henger hos Synnøve på veggen i hennes leilighet på omsorgsboligene på Skei idag. Vassliljene ble også med oppe i hjørnet av portrettet hun malte av Hans Hyldbakk, og som ble innkjøpt av Surnadal kommune for 12.000, husker jeg. Alf Ramsøy måtte rykke ut og hjelpe til med å få Hyldbakk til å sitte i ro. Alf sa senere at denne seansen glemmer han aldri, for jeg lå med kink i ryggen på Hyldbakks seng og oversatte alt vi sa til fransk, så Oivi skulle forstå det. Etterpå skrev jeg et dikt om bildet: Frå dyndet i meg stig liljer opp… resten har jeg glemt, men jeg limte diktet fast bakpå rammen. Idag vet kanskje ikke kommunen hvor de har hengt det?
Så slo det til med bedre vær en kort periode, og jeg lot budstikka gå om utstilling på ene stueveggen min. Folk fikk beskjed om å ta med seg bord og stoler, flerarmede lysestaker, mat og vin og ikle seg store hatter. Plena nedenfor huset ble full av glade mennesker – over 30, tror jeg, og sommerkvelden la et gull-lys over det hele. Blant de oppmøtte var også familien fra Vilnius-besøket med Paris-koret på turnéen i 1989, som nå plukket jordbær denne sommeren på Glærum. Av dem hadde det eldste ekteparet tilbrakt ungdommen som fanger i Sibir, i Krasnojarsk, og Richardas i det yngste ekteparet tok ferien som jordbærplukker med badepauser på Gleres-Sanden med familien, selv om han var leder for hjerte-lungekirurgien i Litauen – med utdannelse fra Chicago University og Harvard. Jeg stod i soveromsglaset mitt og skjenket champagne til dem nedenfor. Det var champagne jeg hadde fått av den tyske reisebyråmannen inne i Glærum feriesenter for mine kåserier for turistene hans, og champagne litauerne hadde hatt med. Jeg hadde tatt ned alt mitt fra veggen og satt opp Oivis kolleksjon – innrammet av Tonnings rammeverksted. Min fetter Svein gav en liten klaveraften oppi det hele – og det var kanskje det som gjorde at salget ikke ble så stort, for folk ble opptatt av noe annet – eller så hadde ikke flokken forstått at de var med på en dugnad for en medsøster fra Baltikum. Kvelden ble nå i alle fall ugøymeleg, og Oivi gikk over til naboen og gav henne et bilde av sommerkveld uti Trongfjorden, fordi hun fikk høre at Alise hadde bursdag. Oivi stod nede i fjæra, nedenfor huset mitt da hun malte det.
Jeg lærte mye om rammer den sommeren. Jeg opplevde at en ramme kunne fremheve maleriet, og jeg kunne også se når en ramme virkelig kunne slå ihjel et bilde. Det jeg husker best, var da jeg våknet neste morgen etter vernisagen, og så et enslig bord stå igjen, med blondeduk, stor solhatt på duken og en 5-armet lysestake hvor talgen hadde laget de prektigste ornamenter. Det hele vitnet om en lykkestund på jorden, en slags scene fra en italiensk film med musikk av Albinoni. Emma hentet sine etterladenskaber utpå dagen.
Da Oivi reiste hjem, gav jeg henne min gamle minkstykkpels slik at hun kunne stå ute og male også når det er kaldt i Baltikum, og hun hadde nok penger nå til å kunne kjøpe seg en liten bruktbil så hun kunne komme seg ut til motivene, skrev hun. Hun var veldig overrasket over seg selv, at hun skulle bli en «fleurist» – som hun sa, en blomstermaler, siden hun var blitt spådd en stor fremtid i det nonfigurative.
Hun hadde lagt igjen malingtubene sine, så året etter ble hun installert i min sønns studentleilighet på Moholt, og skulle male motiver i Trondheim for å selge på gaten. Det gikk ikke så bra. Hun ble for det første plaget av en mann som trodde han var livets gave til henne, og som ikke forstod at et nei er et nei. Hun var dessuten ikke typen på å selge sine egne bilder på gaten. Et par-tre av bildene henger idag i samtalestuene i klosteret på Tautra. Det er landskaper fra inne ved Malvik, en gave fra Oivi.
Oivi kom ikke igjen etter dette, men hennes malingtuber som hun la igjen i kjelleren også denne gangen, fikk nytt liv i penselen til Emil fra Congo. Han bodde i flyktningehuset ved siden av vårt hus i Møllebakken i Trondheim. Som takk fikk vi huset vårt i Møllebakken malt i vinterskrud av Emil. Ved siden av huset står den store blodbøken og virkelig svinger på stakken.
Oivis mor var en av de 400 som fremdeles talte det døende baltiske språket livisk. Oivi tilhørte derfor en svært liten gruppe av de baltiske folk. Hun døde dagen før hun kunne ha fylt 81 år, og da hun ble begravet sist onsdag, sang Jaan-Eik og koret hans begravelsesliturgien i klosterkirken i det nye Birgittaklosteret i Tallinn. Dagen etter måtte hennes sønn og koret reise til Kamfesten i Trondheim. Koret hans hadde også vært liturgisk kor ved Pave Frans sin friluftsmesse i Estland uken før. 10.000 kom til denne messen – uten at vi har sett noe om det i norske media.
Oivi holdt på å dø rett før Pave-besøket. Hun hadde ikke spist en stund, og fikk sakramentet for syke og døende – «Sykesalvingen», men da seremonien var over, åpnet hun øynene og så begynte hun å spise igjen. Likevel kom det en ny sluttrunde. Da hennes skriftefar gav henne absolusjon, så bare døde hun. Alt dette fortalte Jaan-Eik på en sen telefon etter konserten i Nidarosdomen.
Søster Patrizia – 9 år priorinne i klosteret på Tiller, var tilstede ved Oivis begravelse, og fortalte i går morges – søndag, at Oivi hadde ligget i åpen kiste, og at Jaan-Eik og Helena sammen la ansiktsduken over et fredfullt og vakkert ansikt på mor og svigermor mens Vox Clamatis sang. – Det gjorde et veldig inntrykk på alle oss som var tilstede, sa Sr. Patrizia.
Sr. Patrizia kom til Tallinn sommeren 1994 da Birgittra-ordenen reetablerte seg ved den gamle ruinen av Birgittakirken som Gustav Adolf destruerte på 1600-tallet. Senere flyttet hun til 4 år i Birgitta-klosteret i Falun – før hun kom til Tiller ved Trondheim. Det var 14 år siden hun hadde vært i Tallinn når hun nå reiste dit til Pave-besøket – og uventet – til Oivis begravelse. Det var som om hun aldri hadde vært borte, sa hun. Hun er opprinnelig fra landsbygda utenfor Napoli. Det merkelige er at det var ikke før i går morges at vi oppdaget at vi har hatt Oivi og hennes krets som felles venner alle disse årene.
For en tid tilbake spurte jeg sr. Patrizia om hun var på en gregoriansk messe i ruinen av Sankta Pirita-kirken (Pirita = Birgitta på estisk) i Tallinn sommeren 1994, da et fransk kor sang gregoriansk messe der. – Ja, sa hun, det var jeg. – Jeg skrev et brev til dere Birgitta-søstrene i Tallinn etterpå og sa at dere måtte komme til Trondheim, sa jeg. – Det var jeg som åpnet brevet, sa hun. Så lo vi begge.
«Giv dagen ditt lys,» står det i en ganske ny dansk salme. Alle vi som kjente Oivi, vet at Oivi gav dagen sitt lys. Det takker vi henne for, og lyser fred over hennes minne.
Glærum, 1.okt. – 2018.
Dordi Skuggevik