Preses og Nidaros.

På internet kan en nå lese utdrag av biskop Singsaas sitt brev om sin avgang som biskop av Nidaros, og en kan lese om det kommende kirkemøtet i Trondheim i slutten av januar.

Når biskop Singsaas nå går av, hvorfor er det da ikke en sak for Kirkemøtet å diskutere strukturendringer i Nidaros bispedømme i forhold til ny biskop, og at preses også er knyttet til Nidarosdomen og Nidaros/Trondheim, om enn på en merkelig løs og flyktig måte?

Problemet er nok at den lutherske kirken i Norge fremdeles er plaget av todelingen i lavkirkelig og høykirkelig struktur, om ikke formelt, så reelt. Dette ble i 1985 grundig påpekt til undertegnede av en luthersk professor og kirkeleder i USA: – I Norge befinner kirken seg i en todelt situasjon i ‘Low Church and High Church’, men det har vi heldigvis unngått i USA, sa han.

I Norge har bedehusmiljøene etterhvert solgt sine bedehus og overtatt kirkene. Etterhvert som Indremisjonen og bedehusfolkene har gått inn og overtatt kirkene, har de høykirkelige kirketilhørige forduftet fra gudstjenestene. Nå sitter man i kirkebenkene og spiser skuffkake, jabber og drikker kaffe, og de høykirkelige med sine sakrale behov befinner seg ikke vel med at kirkerommet er blitt et forsamlingshus. Flere av dem har konvertert til den katolske kirken, bl.a. undertegnede.

Dessuten har de lavkirkelige vunnet frem med sin definisjon av hva det vil si å være kristen. Deres etikett «personlig kristen» har i lengre tid avkristnet Norge, fordi de høykirkelige med sin bredere oppfatning av hva det vil si å være kristen, ikke har vært villige til å stikke hodet inn i den klaven hvor det står «personlig kristen». De har ikke vært villige til å forlate en objektiv tro, og gå over til bedehusets subjektive tro – med «Jeg og Jesus på et lite rom» – som pastor Egil Mogstad en gang sa.

Jeg underviste Statskirkens barn i kristendom i skolen i langt over 30 år, og på grunn av mine gamle elever, bekymrer det meg, at deres kirke nå befinner seg i en undervisningskrise, etter at kristendomsundervisningen forsvant fra skolen, og også en identitetskrise der det sakrale rom er invadert av kaffedrikking.

Så, hva har dette å gjøre med bispeskiftet i Nidaros og preses i den selvstendiggjorte lutherske kirke i Norge? Jo, det logiske ved biskop Singsaas sin avgang, ville være å befeste preses i Nidaros, og ta skrittet fullt ut til å benevne preses – erkebiskop, slik protestantene benevner sin sjefsbiskop i Sverige og i Finland. Erkebiskopen i Nidaros ville måtte ha en hjelpebiskop til å ta seg av selve Nidaros bispedømme. Det er dette må skje, når dagens biskop i Nidaros går av, ellers må en kanskje vente til neste biskop av Nidaros går av, og det kan bli mange år.

Men, hvorfor kommer det ikke til å skje? Det kommer ikke til å skje fordi kirkeledelsen er redd det vil komme til et endelig brudd mellom de høykirkelige og de lavkirkelige i Norge, mellom kirke og Indremisjonen, bedehusfolket, legmannsbevegelsen. Den «sørvestre luten» av Norge vil bryte ut. De vil bryte ut bare ved at tittelen erkebiskop blir introdusert, for den lukter det høykirkelig og katolsk av. Resultatet ved at dette ikke skjer, vil bli at de høykirkelige vil forsvinne ut av kirken, og vi vil se en konversjonsbølge over til den katolske kirken. Det må allerede være et svært tankekors for de lavkirkelige, at deres presteskole, Menighetsfakultetet – nå er delvis invadert av katolikkene, i og med at den katolske kirken nå har sin presteutdannelse under Menighetsfakultetets tak. Men mange fra det lavkirkelige landskapet, knyttet til Menighetsfakultetet, har allerede, merkelig nok, konvertert til den katolske kirken, bl.a. et par av professorene. Årsaken har vært presset fra deskriptiv moral mot kirkens teologiske lære og praksis, presset for å la praksis bestemme moralen, ikke omvendt. Siste offer for dette presset på personlig plan, er biskop Kvarme i Oslo, hvor norske medias revejakt har fått sitt – inntil nå, siste bytte.

Når en ser på kirkemøtets internetsider, ser en at den selvstendiggjorte lutherske kirken i Norge har svulmet opp med et voldsomt tallrikt kirkedemokrati og ditto byråkrati. Det vil komme til å koste så mye penger i hotellrom, reisegodtgjørelse og diett, at kirken vil gå ned på kne økonomisk – ganske fort. Jeg er redd den selvstendiggjorte lutherske kirke i Norge vil måtte gå gjennom en krevende og smertefull periode før den finner sin nye form, med eller uten erkebiskop i Nidaros. Den vil til og med risikere å gå i oppløsning, gå til grunne. Da hjelper det ikke at den norske lutherske kirken påberoper seg å være «Folkekirken».

Glærum, 20. januar, 2017.

Dordi Skuggevik

NRK P2: Reprisekanal med verbale selfies.

Det er igjen søndag morgen, og som vanlig vil jeg gjerne ligge litt og dra meg og høre radio på øret, men denne søndagen ender det med at jeg spretter opp av sengen, banner høyt og lite pent. Jeg har fått nok av NRK radio. Raseri. Skuffelse. Veldig forbannet. Jeg har hørt programmet om dette pissoaret på utstilling før. Har hørt om det regelmessig i mitt 70-årige liv – stadig, som var det noe nytt. Nå kjører NRK reprise på program om det – som de nettopp sendte her forleden. Jeg har også hørt programmet om nordmannen med rødt skjegg, som traff syreren med svart skjegg før. I det heletatt – jeg hører stadig på P2 – det jeg har hørt før. NRK sin kulturkanal er blitt reprisekanalen, er blitt søppelbøtta som en fyller opp med gammelt verbalt «nytt». Jeg – radiolytteren, er blitt NRK’s søppelbøtte. NRK gidder ikke lenger lette på verbaltrykket med musikk innimellom. Skulle det slenge litt musikk som mellomlegg, så er den også gammelt nytt, så gammel at NRK ikke trenger å betale TONO-avgift på den.

Jeg går på kjøkkenet. Der har en kompis forberedt radioen på det stor DAB-banget. Jeg prøver meg på P1+. Det handler om at torsken liker å stå i stim i strømmen. P1: Igjen er en ute på Hovedøen en midtsommernatt.  Der har dama holdt til i alle mine 70 år, har jeg inntrykk av. Hadde jeg klart å spy i vasken, så hadde jeg gjort det. Alltid klassisk: Igjen disse vansirede Grieg-sitatene. Alltid nyheter kanskje? På engelsk diskuterer pakistanere hvordan de skal forholde seg når de ikke lenger kan bo i et ensrettet islamsk samfunn. I couldn’t care less! Kort sagt: Heretter blir det søndag morgener uten radio. Hvis det ikke blåser ute, og en kan høre på vinden, så blir det en søndag morgen i all stillhet, for NRK har ikke noen konkurrent. De kan fortsette å kaste sine gamle repriser og søpla si i oss. Min egen platesamling blir derfor løsenet.

NRK evner ikke å fylle opp alle sine 25 kanaler slik at de er hørverdige. NRK bør bli pålagt av Stortinget bare å ha 2-3 kanaler, og i tillegg bli pålagt å holde en viss standard. Alle i NRK radio bør sies opp. Det er oppstått en ukultur av innavlen i NRK. En bør bygge opp en NRK radio fra grunnen av med nye folk. Full utrenskning! Når sant skal sies: jeg fikk aldri noen tro på den nye NRK-sjefen. Dårlig magefølelse fra første øyeblikk! Det er blitt bekreftet!

Som eksempel på forfallet i NRK kan en bruke det som er skjedd med morgenkonserten på søndager kl.10: den er erstattet med Harald Eia og Pernille Sørensen. (!) Programmet begynner når jeg går på badet for å spy, for nå har jeg frokosten som kan kastes opp. I rettferdighetens navn setter jeg på Harald Eia og Pernille Sørensen – på badet, etter at jeg har spydd, slik at jeg vet hva jeg snakker om. Programmet er virkelig verre enn jeg hadde forstilt meg. Det er et pludre-program, som de fleste på NRK radio nå, men det er verre enn som så: de to foretar en gjensidig introspeksjon som er direkte kvalmende. Da går det plutselig opp for meg at NRK radio har utviklet en ny sjanger: VERBAL SELFIE! Verre kan det ikke bli.

Glærum, søndag 15.januar 2017,

Dordi Skuggevik

 

Innestengt i det norske radiohelvetet.

Først tok de fra oss Kortbølgen, hvor vi kunne høre spennende lyder, og komme i kontakt med land langt borte. Så tok de fra oss Mellombølgen, hvor vi hadde kunnet få inn mange spennende lands radioprogram. Vi kunne skru viseren bortover spennende steder i fremmede land og få inn litt av hvert på de språkene vi hadde lært på skolen. Vi kunne f.eks. juledags morgen, høre de flotte korene i Bayerische Rundfunk. Vi kunne høre nyheter og konserter på BBC. Det var sist sommer en opplevelse å kjøre gjennom Motala i Sverige, som var det navnet på den gamle radioens glassrute der vi fikk inn Sverige. Det var som å treffe en gammel venn vi bare hadde kjent over radio. Som au-pair i Paris i 1968/69, opplevde jeg en kveld ved midnatt at god-natt-musikken  fra norsk radio slo inn gjennom Radio Monte Carlo med «Jeg kjører frem gjennom strålefryd» av Bjørnson. I oktober nå før jul, oppdaget jeg at jeg den gangen bodde 620 skritt fra døren til Bjørnsons adresse i Paris. Jeg var ingen Radio Luxembourg-lytter, men det var de fleste av mine venner – og det betydde fantastisk mye for dem å få med seg det siste i tiden rundt da Beatles dukket opp.

Og nå? Nå er vi innestengt i NRK som velger for oss det vi skal høre på. Før kunne jeg våkne en helgemorgen og slå på morgenmusikk mens jeg lot tankene vandre. Nå stikkes det en verbal sag ned i hodet på meg og de sager avgårde i mange timer, uten et hvileskjær med musikk. Før en får åpnet gluggene er man blitt påprakket fem foredrag som en ikke er interessert i. Tidligere var det en dyktig skuespiller som leste fra en bok, og en fikk ha sine opplevelser av boken i fred, en fikk gjøre sine egne tolkninger. Det samme med musikk. I gårkveld – 10. jan. slo jeg på «Musikk i P2», i det håp at jeg skulle slippe «Alltid Klassisk»  sine vansirede Grieg-sitater som sendes som piler inn i musikken, men hva opplevde jeg? Jo, for første gang opplevde jeg at en NRK-person snakket PÅ musikken, stadig vekk, for å minne oss om hva vi hørte, og på hvilket program. Det visste vi jo! Han var enda verre enn  fyren som snakker i stykker Pave-messen julenatt!

Som leseren har forstått, er jeg en P2-lytter, en kulturkanallytter fra den tiden kulturkanalen hadde en variert meny, og det vekslet mellom klassisk musikk og lødig kulturstoff, og fordi jeg lever alene i huset, hører jeg mye på radioen. Kulturformidlingen i NRK fortoner seg nå som et evigvarende hovedfagskollokvie der noen personer rundt en mikrofon – snakker om – snakker om – snakker om! Vi får f.eks. aldri høre teksten i en bok direkte, opplest av en dyktig skuespiller, slik som det ble gjort før.  De snakker OM boken. De slakter boken før vi får lest den. Den ligger dau igjen på bordet etter disseksjonen, og vi vender oss bort i vemmelse. Kor à capella hører vi aldri mer, enda storparten av det norske folk synger i kor og elsker kor. Korpsmusikk ligeså.

NRK’s korrespondent i Paris, da jeg var au-pair i byen, og passet barn for Berit og Ottar Odland av og til – han sa en gang: «Då eg vart tilsett i NRK, så måtte vi alle ha hovudfag frå universitetet for å bli tilsett. Det slepp dei no.» Da er jeg spør meg: – Er det manglende utdannelse av de ansatte i NRK som gjør at vi har fått et så lavt nivå i radioen? Eller er det gammel-maoistene i NRK som skal nivellere den norske befolkning?

Nå skal NRK operere med 25 radiokanaler. Det skryter de av til alle døgnets timer. Det lille som NRK har igjen av kvalitet, skal altså smøres tynt utover 25 radiokanaler. Da blir det mye resttid å fylle opp! Og det blir nok fyllt opp med det som NRK allerede fyller opp mye av tiden med: 2 – 3 personer settes rundt en mikrofon, og der sitter de og synser, skravler, kvakker og skratter. De snakker raskere og raskere og med stadig dårligere diksjon. De er amatører på alle plan, og er sikkert gratis programfyll, bare for å få bli mikrofontyggere og komme på lufta. «Prate-radio’n» kalte de dette i Sverige i sommer, hørte jeg, så fenomenet er ikke bare norsk.

Selvsagt finnes det bra programmer i NRK radio, men de er nå svært få. EKKO er faktisk det eneste programmet jeg kommer på. Nyhetene får jeg nå med meg på BBC, for nyhetene i NRK, både radio og TV, er tilmålt det norske folk, og sensurert for anledningen. Vi må ikke få vite noe som vi ikke har godt av! Nedgangen i kvalitet har selvfølgelig sammenheng med kvalitetsnedgangen i norsk skole og norske universiteter. En Master-oppgave er omtrent 1/3 av den gamle hovedoppgaven. Og snart kan en ta Master i gulvvask. Ja, en kan vel det, allerede. Gammel-maoistene overtok norsk skolevesen fra 1960-årene, og siden har det bare gått nedover – dermed også med NRK.

DAB meg her og DAB meg der! Da de slo over på DAB i Nordland idag, ble radioene her i huset på Nordmøre tause. Det ble de hos kompisen i Kristiansund også. Vi trykket på ALLE knappene i raseri og desperasjon. (Å banne hjelper ikke lenger. Vokabularet er utslitt og er uten virkning.) Det merkelige var: Plutselig kom radioen inn igjen.

HJÆLP! Jeg vil ut av det norske RADIO-HELVETET!

Glærum, 11.april – 2016.

Dordi Skuggevik

EKKO 5.januar: «Øst-Asia-freden»

Hvordan kunne så mange kloke, akademiske hoder udi statsvidenskapen sitte der og snakke om «Øst-Asia-freden» uten å klare å verbalisere årsaken: Kommunismens død! Det blir for DUMT!

Åpent brev til Klima- og Miljøminister Vidar Helgesen: Internasjonalisering av rovdyrforvaltningen!

 

Rovdyrpolitikken i Norge diskuteres bare lokalt, innenfor våre grenser, i vårt lille land. Igjen ser vi at politikere har vondt for å se ting i en større sammenheng.

Forvaltning av ulv, bjørn, jerv, gaupe, ørn og andre predatorer – MÅ sees i en større sammenheng: Norge som en del av det store eurasiatiske barskogbeltet som går fra Norskehavet og inn til Beringsstredet.

Så må politikerne snart ta innover seg at bare i min levetid som er på 70 år, har jordens befolkning fordoblet seg. Da må også matproduksjonen fordobles = vi er nødt til å bruke beitemarker i skog og på fjell. Og – vi kan ikke ha rovdyr der bufe beiter!

Som et første trinn bør Norge gå sammen med landene som ligger i det eurasiatiske barskogbeltet og bestemme at rovdyr skal kunne leve øst for Torneå, men –  vest for Torneå skal det være rovdyrfritt beiteland, for det er her i Norge vi beiter på utmarka. Så får en ta opp problemene reinsdyrsamene har regionvis innover viddene og i barskogbeltet.

Her oppe på Nordmøre vil vi ha jerven ut av Trollheimen, slik at gårder som har drevet sauebeiting i Trollheimen siden Vikingtiden, skal kunne gjenoppta saueholdet som nå er blitt nedlagt på gård etter gård.

Så enkelt kan det gjøres! Chop-Chop!

Nordmøre, 4.januar – 2017.

Dordi Skuggevik

(Sau’jordmor og budeie i sin ungdom.)

 

 

 

ANNO – NRK’s manglende historiekunnskaper.

Serien ANNO fra Trondheim bommer allerede på startstreken i den historiske rammen som legges om handlingen. Det er sommeren 1537 – og filmskaperne lar deltakerne ønskes velkommen av erkebiskop Olav Engelbrektson i Nidarosdomen, men da var ikke erkebiskopen lenger i Norge. Han flyktet til Holland i april dette året.

Videre kommer Fru Inger til Østråt anstigende og liksom starter Reformasjonen. Reformasjonen hadde da allerede vært innført fra 30. oktober året før, i 1536 – da den danske riksdagen vedtok å innlemme Norge i Danmark, og Reformasjonen var innført ved kongelig påbud.

Så enkle historiske fakta i rammen omkring ANNO burde være korrekt. NRK bør ikke sende fordreide historiske fakta ut over landet gjennom TV-mediet sitt, selv om det er «in» å drive kontrafaktisk historieskriving for tiden. Vi forventer av NRK at institusjonen respekterer sitt opprinnelige oppdrag som folkeopplyser og folkeoppdrager.

Videre snakkes det om «den mørke middelalder». Europa var forlengst gått over i Renaissansen på den tiden ANNO starter, og «Middelalderens mørke» oppstod etter Reformasjonen. Middelalderen var en stor utviklings- og opplysningstid i Europa. Den som ikke vet det, har sovet i historietimen.

Musikken i serien bærer preg av at NRK for tiden regjeres av noen med svært smal repertoarkunnskap i musikk. Det blir for dumt når «Åses død» av Grieg stryker over den syke, når de snakker om sykdom og død på denne tiden. Så griper man et ar hundre år fremover: Vivaldi, og så Bach. Når man vil ha en middelaldermelodi – går man til England og henter hit «Greensleeves». Vi har dyktige folk i Norge med stor kunnskap om middelaldermusikken, og som også kan spille på middelalderinstrumenter – laget i Norge.

En gruppe menn i hvite kapper synger noen strofer gregoriansk sang inne i Nidarosdomen. De tar seg kraftig sammen, og resultatet blir akseptabelt. Men vet ikke NRK at det beste gregorianske kvinnekoret i verden – bor i Trondheim?

På denne tiden ble sangen polyfon, flerstemt, men enstemmig gregoriansk sang ble fremdeles brukt i kirkene, så der har NRK sitt på det tørre.

Når en manusforfatter i Norge skriver inn en prest i handlingen, og han skal snakke latin, da sier presten alltid: «Pax vobiskum», og korser seg. Repertoaret i latinen var langt større. Variasjon skader ikke.

NRK burde lagt en korrekt historisk ramme om ANNO. Det ville kostet så lite, og betydd så mye.

Glærum, 2.januar 2017

Dordi Skuggevik

Den spanske nasjonalballett – forlatt av Béjart.

For en del år siden opplevde jeg Den spanske nasjonalballett fra Madrid – i Las Palmas. De lot et besøkende ballettensemble fra USA få scenen først. Amerikanerne gav samme opplevelse som et ballettensemble jeg for ganske mange år siden opplevde på deres hjemmebane i USA: Enda de danset Romeo og Julie til musikk av Prokofiev, så ble forestillingen en kjedelig volleyballkamp. Ren gymnastikk. Sjelløst. De formidlet ingen ting om det å være menneske. Helt «slick».

Det samme skjedde altså med de gjestende amerikanerne i Las Palmas. De var bare flinke, plastifiserte, pene dukker uten indre liv. Trolig har det å gjøre med at amerikanerne bruker bare sentraldelen av det menneskelige følelsesregister. Det er ikke sosialt akseptert å la raseriet få utløp, eller å ha en deppa dag i USA. Nice & Easy! Slik skal det være i USA hvis du vil telles med i den sosiale sammenhengen. Er du ikke Nice & Easy, så blir du ekskludert. Etter å ha vært gjest i 300 amerikanske hjem, og etter å ha overnattet i 100 i løpet av 7 måneder, vet jeg at det er slik. Jeg følte sterkere og sterkere at jeg måtte hjem til Europa, så jeg kunne få leve ut hele følelsesregisteret mitt – der hvor det er akseptert.

Av og til lurer jeg på om alle drapene i USA blir begått fordi amerikanerne stenger hverandre inne i et for trangt følelsesregister til hverdags. I Frankrike er til og med det å være deppa, «blå» og drittlei betegnet med en egen sykdomsbetegnelse: Le Cafard. Å si at en har Le Cafard er akseptert som årsak til både å legge seg ned et par dager, og å bli borte fra jobben. Ingen spør om årsaken heller.

Det trange følelsesregisteret i USA er historisk betinget, for det er ikke så lenge siden folk flyttet vestover dette kontinentet og stadig kom til nye steder på The frontier, og hvem ville ha med deg å gjøre om du ikke var Nice & Easy?

Tilbake til dette første møte med Madrid-balletten, så ble det en annen dans, bokstavelig talt, da spanjolene overtok scenen og danset to balletter med bibelske motiver, der de i siste scene danset oppstandelsen, og det slik at det satt i ryggraden i lange tider etterpå. Få, om noen  kultur – er båret oppe av mennesker med så stor scala i følelsesregisteret som den spanske. Og ingen annen befolkning har klart – etter å ha vært okkupert av Islam i 800 år, å kaste Islam ut av landet sitt og samtidig ha klart å bevart Kristendommen intakt. Langt ned i dypet av nasjonens sjel.

Men, rett skal være rett: Da man kom hjem og leste programmet, viste det seg at koreografen, en aldrende mann i arbeidsklær, som kom frem og tok applaus, hadde vært elev av den store Béjart, som på 1960-tallet revolusjonerte balletten i Frankrike og sendte alle ut i natten etter sine forestillinger – med ståpels. Undertegnede hadde den store opplevelsen å bivåne Béjarts Vårofferet til musikk med samme tittel av Stravinskij, fremført på den gamle Paris-Operaen, på selveste julaften 1968. Min gravide slektning som hadde spandert billetten, utbrøt ved teppefall: «Åh – nå føder jeg!» (Hun fødte ikke før 11. april.)

Det var derfor med stor forventning nå før jul – i Las Palmas, at jeg skulle få oppleve Madrid-balletten nok en gang. Nasjonalballetten fra Madrid hadde satt opp en forestilling bygd opp omkring den spanske nasjonaldansen – Flamencoen. Jeg hadde problemer med plassen jeg satt på, så jeg ble vist til forreste benk, der jeg fikk hele støvskyen fra scenen over meg, og så ballettforestillingen i fiskeperspektiv – nedenfra. En ny opplevelse.

Første del, før pausen – viste de den klassiske Flamencoen med levende sang og musikk hvor de fantastiske, ekte Flamenco-sangerne og guitaristene hadde plass på scenen. Der var det virkelig et både bredt og dypt følelsesregister som gikk langt ned i verdenssmerten når disse prøvede menn utleverte livets gjenvordigheter i sine stemmeutladninger. Dette er Fastlands-Spanias stemme og temperament som er ganske fremmed for canarierne som var publikum. Hit til Canariøyene kom aldri, hverken Flamencoen eller den spanske borgerkrigen.

De topputdannede klassiske ballettdanserne formidlet selvfølgelig Flamencoen helt flott, selv om det ble litt «skolete» og ikke helt matchet smerten i de mannlige sangernes eruptive «de profundis clamavi ad te Domine!» (Fra dypet roper jeg til deg Herre!)

Etter pausen ville madrilenjerne vise hvordan elementer fra Flamencoen kan brukes i moderne ballett av idag. En kvinnelig engel i hvite fjær ble senket ned fra taket i en huske, og slukøret vred hun seg langs gulvet og løftet sine maktesløse armer mot Himmelen og klapret tafatt med sin slappe kastanjetter i sorgen over Flamencoens død. Men trøsten var nær: hele ballettkompaniet på 30 dansere feide inn og tok henne med i den nye dansen – hvor hun kunne hive av seg engledrakten og bli med der de inkorporerte den gamle folkedansens elementer. Hun var trøstet, og den gamle dans gjenoppstod i den nye, syntes de å tro. Men etter det var det stort sett «West Side Story». Hele truppen på 30 spanske toppdansere feide frem og tilbake som en spurveflokk over scenen mens de samtidig – on the beat – kastet høyre eller venstre arm opp i været i samme retning, og bena likedan. Det var sørgelig å se 30 spanske topp ballettdansere nedverdige seg til volleyballkampen fra Hollywood. Selv om det ble avbrudd i dette, med bl.a. en vakker pas-de-deux hvor tekstilene ble hovedrolleinnehaveren mens de ble gjennomskinnet av lys på de mest fantasifulle måter, så ble også det uten sjel, uten glede, uten smerte – ble bare gymnastikk, lys og tekstiler. Vakkert, men uten skjønnhet.

Da koreografen kom opp og tok applaus, viste han seg å være en svært ung mann. Han hadde nok aldri så godt som hørt om Béjart. Sic transit gloria mundi. Hvilket er utlagt: Slik forgår Verdens herlighet!

Glærum, Romjulen 2016

Dordi Skuggevik

 

Trykkfeilsdjevelen husserer!

Sporaner – Sopraner & arm – erme. Akkja. Jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal korrigere trykkfeil når teksten er publisert. Jeg må innrømme at jeg alltid skriver fort og publiserer Pang! Klakk! Det er dessuten en anerkjent sannhet at det er umulig å lese korrektur på seg selv, så når en i ettertid oppdager trykkfeil som en ikke får til å korrigere, så er det jammen ergelig! Mine lesere får ta det med godt humør. Så får dere ha Løkk’ me’ jul’n – og alle gode ønsker om godt nytt år følger med.

Hilsen Dordi

 

To sporaner i Las Palmas.

Blant konsertbillettene en bemektiget seg ved ankomsten til Las Palmas, lå det ikke mindre enn to recitals for sopran, den ene i Operaen med fullt philharmonisk orkester, og den andre med flygelakkompagnement i storsalen i Konserthuset. Det skulle vise seg at det var ikke hvem som helst: Mariella Devia fra Nord-Italia fikk tildelt The International Opera Award 2016 i London i mai som verdens beste kvinnelige sanger, og Ainhoa Arteta fra Baskerland måtte utsette konserten fordi hun måtte dra til Madrid for å ta imot den spanske kulturorden av kongeparets hånd.

Mariella Devias konsert var hommage XIV til den store tenoren Alfredo Kraus som var fra Gran Canaria. Mariella Devias sang arier fra operaer som Kraus hadde sunget, og rollebilde av ham fra operaene hun sang fra, var projisert på bakveggen. Perlene trillet ut av Gounod, Bizet, Massenet og Donizetti. Dirigenten var en ung energibunt som gikk helt opp i dramaet: José Miguel Pérez-Sierra. Madrilenjeren anses i dag som en av de viktigste dirigentene i sin generasjon, med videreutdanning fra Chigiana-akademiet i Siena, og fra Royal Academy i London. Orkesteret fyllte scenen til trengsel. Det var en svir, selvfølgelig. Men-men: Det var noe overraskende at den høyt beprisede sopranen var såpass trang i klangen i høyden. Men rett skal være rett: Operaen i Las Palmas er opprinnelig bygd som teater, så akustikken er beregnet på å bære det talte ord ut i rommet, ikke sang og musikk. Så der treffer nok alle sangere på en utfordring.

Konserten i Auditorio Alfredo Kraus – konserthuset, hadde tittelen «Stemmen og Poeten» – og var «Lorca’s store aften» som det stod i avisen etterpå. Avisen skrev også at akkompagnatøren, Rubén Fernández Aguirre, regnes som den fremste klaverakkompagnatøren i sin samtid. Toppteam altså! Men mangelen på program var sjenerende. Program ble sikkert ansett som overflødig, for sangerinnen holdt stadig små forelesninger om Lorca’s tekster, noe som fikk publikum til å hygge seg, le – og til og med skratte. Sangere liker vanligvis ikke å veksle mellom tale og sang, men det var ikke noe problem for denne damen, hun la til og med i vei med tale når pianisten allerede hadde hevet hendene for å slå an første akkord! Mangelen på program gjorde dessverre at publikum begynte å klappe mellom sangene i første sangsyklus, inntil de forstod at det burde de ikke gjøre, for ingen på scenen ville ta applaus…..I første avdeling gikk de to på scenen ut et par ganger, så Lorca fikk tale til oss ut av det store intet, helt uforstyrret. Den som ikke kunne spansk, ble ganske satt utenfor det hele da.

Sangerinnen sang i knallrød kaftan i første avdeling, og kom inn i svart lang kjole med en lang og en kort arm – etter pausen. Når hun brøt ut i sang, var det en stor opplevelse av en stemme med et stort, fleksibelt og vakkert klangrom, helt fra det dypeste leiet og helt opp i høyden. En gang bygde hun stemmen sin opp på nytt, fra grunnen av – hos en stemmepedagog, stod det på internet. Det må ha vært svært vellykket. Jeg ville nok stemt henne frem foran italienerinnen i London. Stemmen hennes var rett og slett en vakker opplevelse.

I avisen som jeg fant på tannlegens venteværelse uken etterpå, stod det også hva hun hadde sunget, musikk av hvilke komponister. All den vidunderlige musikken var fullstendig ukjent for meg. Jeg kjente ingen av komponistene heller. Det viser vel bare hvor ukjent spansk kvalitetsmusikk er i Norge. Publikum var over seg av begeistring, så det ble hele tre encores. Den siste var faktisk White Christmas. Aldri har den vært sunget vakrere! Herved anbefales disse to til norske festivaler!

Las Palmas 15.des.2016.

Dordi Skuggevik

Elefanten i rommet: Islam!

Folk er ikke imot flyktninger, immigranter eller migranter. Folk er imot Islam! Folk er imot at Islam flytter inn i landet med disse menneskene. Dette vet alle: politikerne, journalistene, radio- og TV-folkene, men alle later de som om de ikke vet det. Dette holder ikke bare på å bli patetisk. Det er forlengst blitt direkte latterlig – inntil det tragiske.

Folk vil ikke ha fascisme i landet. Folk vil ikke ha nazisme i landet. Folk vil ikke ha kommunisme i landet. Folk vil ikke ha Islam i landet. De vil ikke ha noen av disse totalitære menneskeundertrykkende ideologiene i landet, fordi disse ideologiene er ikke kompatible med vestlig, kristent demokrati. Så enkelt er det.

Glærum, 21.des.2016.

Dordi Skuggevik