Rettepennen i TK:

Avisen «Tidens Krav» holder seg med en rettepenn på 2-ben som opererer med lupe og rødpenn i mine tekster som jeg sender til avisen. Jeg har ikke skrevet så lenge i TK, men ellers har jeg skrevet i mange publikasjoner gjennom 50 år: Artikler, intervjuer, kronikker – og: leserinnlegg. Aldri har jeg fått en slik behandling av språket mitt og stilen min som det «Rettepennen» på 2-ben i TK gir meg. Selv ikke Solum forlag endret en prikk, da de gav ut boka mi «Messer i Murmansk».

I en lokalavis skriver jeg leserinnlegg o.l. i en rask, muntlig stil med villede dialektgjennomslag her og der, enten for å understreke punkter i teksten, eller for å være litt morrosam (nå blir vel dette rettet til morsom, tenker jeg…!). Alt som rettes overføres til et glatt bokmål, et skikkelig bysensk salongspråk, et kastrert språk.

Det som idag fikk meg til å bestemme meg for å kommentere «Rettepennen» var at jeg i mitt innlegg om et selvstendig Orkdal sykehus, brukte navnet St. Olav (uten s!) hospital. Jeg begrunnet det med et PS under teksten. TK’s Rettepenn-person strøk PS-et og satte inn s så det ble St.Olavs hospital. Med s i navnet blir sykehusnavnet et lingvistisk misfoster – og jeg skjemmes derfor over at navnet mitt står under innlegget.

Jeg tror ikke denne s-en var i navnet de første årene etter at Regionsykehuset skiftet navn. Men så MÅTTE noen presse inn en genitiv-s, for det tror språkamatører at det MÅ være. I St.Olav hospital, St.Olav domkirke etc. ligger allerede genitiven i St.Olav. Det trengs ingen s. Med s betyr det at det er St.Olav som eier sykehuset, mens det uten s betyr at sykehuset er dedisert (IKKE dedikert – som mange skriver i dag!) – til St.Olav. Sykehuset er altså satt under St.Olavs beskyttelse – med s!

Som et apropos til dette med denne s-en vil jeg fortelle om en skarp liten 10-åring fra Eritrea som jeg underviste sist vinter for hennes 1.communion – hennes første nattverd i den katolske kirken. Hun sier: «Hvorfor står det Jesus uten s i Jesu oppstandelse? Vi lærte en gammel julesang ifjor på skolen – Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderum. Jeg spurte lærerinnen – hvorfor står det Jesus uten s? Hun sa at det visste hun ikke, men hun skulle undersøke det, og 2 dager senere kom hun og fortalte meg det.»

Jeg gikk da til notehylla mi og hentet ut den første Bræin-boken og viste henne Jesus med m: «…med hjerte hu og sind, på Jesum være rettet ind.»  Jeg satte så opp kasussystemet for henne og sa at hun som hadde et slikt godt grammatikkhode, burde ta tysk på Ungdomskolen og så gå Latinlinjen på Katedralskolen i Trondheim etterpå.

SÅ: JEG FORLANGER Å FÅ SKRIVE ST. OLAV HOSPITAL! – når navnet mitt står under teksten! Jeg minner om at jeg er Cand. Philol. + med fransk hovedfag, engelsk mellomfag, tysk grunnfag, musikk grunnfag og lærerskole –  og at jeg har vært norsklærer i 35 år i skolen + snakker en av de eldste og mest kompliserte dialektene i Norge, en dialekt som er nær beslektet med gammel-engelsk. Da finner jeg meg ikke så lett i å bli overprøvet av noen Rettepenn på 2-ben, så der kan TK spare inn en årslønn. Fire him! Amen!

Glærum 11.juli – 2018

Dordi Skuggevik

 

 

Kommunaliseringen av den tidligere norske statskirken.

Forundret har jeg vært vitne til hvor uforberedt den tidligere norske statskirken var på å bli frigjort fra staten, for å skulle ta vare på seg selv som frittstående trossamfunn. Statskirke-instinktet i de kirketilhørige har ført dem inn i en kommunalisering av kirken etter bruddet med statstilhørigheten.

I Surnadal har det ført til at begge de gamle prestegjeldene i kommunen er blitt fusjonert, og merkelig nok ble to av sognene, også fusjonert, slik at ingen av menighetene lenger føler tilhørighet til sin menighet og kirke, noe som fører til fremmedgjøring og inaktivitet i menighetens hverdag. Folk føler heller ikke helt tilhørighet til presten som nå er blitt prestene. De fusjonerte prestegjeldene har fått felles menighetshus – og det ligger klin inntil kommunehuset. Altså: den lokale kirkeenhetens geografiske grenser faller nå sammen med kommunens grenser = en ubevisst oppfatning blant folk om at kirken fra å være statlig – nå er blitt kommunal.

I stedet for å stige opp og ta ansvar for sin lokale menighet og kirke, er den passiviserende statskirkeoppfatningen overført på kommunen. I stedet for å sutte på den statlige spenen, har man fått seg en kommunal spene å sutte på. Tilstanden kan illustreres med at det ser ut til å ha oppstått en «arrangementskommité» som drar rundt og «holder» gudstjeneneste i de forskjellige kirkene – mens den passiviserte lokalmenigheten kommer for å bli «underholdt».

Når kirken forstod at staten ikke lenger skulle være kirkens foresatte, burde de ha studert hva som skjedde den gangen halvparten av Norges befolkning falt ut av Kongeriket og over i Amerika, der de måtte ta vare på seg selv og begynne på bar bakke. Kirken hjemme i Norge fulgte ikke med på lasset. Kirken i Norge gav blaffen i dem som dro! Jeg skriver en god del om den norske kirkehistorien i USA i boka mi – «Utvandring fra Nordmøre, Stangvik og Surnadal prestegjeld» (1986)(Selges av Bokloftet, Løten.)

Arbeidet begynte alltid med en kvinneforening og legmannsandakter. Mennene var også medlemmer av «Women’s Aid» – kirkekvinneforeningen. Det var forbausende hvor fort de klarte å få opp kirken sin, få inn prester for prøveprekener/godkjenning/ansettelse – og ikke minst: de bygde alltid et forsamlingslokale sammen med kirken. (De satt ikke inne i det sakrale rom og spiste skoffka’k og drakk kaffe i benkene.) Den lokale skolen fulgte hakk i hæl.

Det største problemet for alle menigheter i den norske lutherske selvstendiggjorte kirken i Norge idag er mangelen på menighetens eierskap til kirken, i videste forstand, og mangelen på forsamlingslokale i tilslutning til menighetskirken. Sosiale rom må til for å få til et menighetsliv på alle måter, og ikke minst: kirken har overtatt kristendomsundervisningen fra skolen, og må ha undervisningsrom. Det sitter ikke lenger godt utdannede kristendomslærere i klasserommene i Norges skoler og underviser i kristendom og kristen kulturarv innen kunst, litteratur og musikk. Dette tomrommet vil aldri den norske frigjorte statskirken klare å fylle. Det vil bli et kolossalt vakuum og en kontinuerlig krise på i alle fall 30 år, og hva da? Jeg er redd kirken vil måtte begynne helt fra grunnen av – og det i langt sterkere grad fra grunnen av – enn det norske utvandrere måtte, i den nye verden.

De tomme prestegårdene: For å gjøre det hele enda mer prekært, selger kirken prestegårdene, hvor de kunne ha fått til både undervisningsrom og sosiale rom for menigheten. Prestene har allerede for det meste forlatt prestegårdene, for som en prest forklaret på TV forleden: Om en prest har 4.000 kr. i nominell husleie i prestegården, så vil den egentlige husleien være på 14.000 fordi presten blir skattet for fordel med embetsbolig.

Det gikk en stund før jeg oppdaget at prestegården på Tingvoll fra 1700-tallet var fraflyttet. Jeg trodde lenge at familien var moderne folk av typen som ikke brukte gardiner. Det er bare kirkebyråkratiet igjen i prestegården på Tingvoll – i ene fløyen. Prestegården i Stangvik står også tom, mens den nye kvinnelige presten bor på hytta si ute i Valsøyfjorden. Begge disse prestegårdene i Tingvoll og Stangvik er av våre mest ærverdige og flotte prestegårder. Det bør være en oppgave for både Riksantikvaren, Fylkeskonservatoren, Den norske lutherske kirken og lokalmenigheten å få prestegårdene bebodd av presten og brukt. Der må skattemyndighetene instrueres av angjeldende departementer, slik at presten bare betaler den nominelle husleien, og ikke blir straffet skattemessig for embetsbolig.

Her i Surnadal selger man nå – eller har allerede solgt, den vakre prestegården ved Øye kirke – til tjenestegjørende prest pr. i dag. Han spurte meg for en tid tilbake hva jeg syntes om at han kanskje ville komme til å kjøpe prestegården. – Det er greit, sa jeg, hvis du selger den til din etterfølger. Han så litt fortustra ut da.

Prestegårdens forpakterbolig, gårdsanlegg og jord og skog ved Øye kirke ble dessverre solgt til forpakteren, slik det er blitt gjort i så mange kirkesogn/prestegjeld. Ved Øye kirke burde forpakterboligen og fjøs og stabbur på prestegården blitt opprustet til undervisningsrom, kontor og sosiale rom for menigheten, og presteboligen burde forblitt prestebolig med nominell husleie. Rikelig innmark burde blitt låst som reservejord for utvidelse av kirkegården, og resten pluss skogen burde blitt solgt til nabogårder.

Det dummeste som skjedde i Surnadal, var at gamle Øye skole nedenfor kirken ble revet. Den smekre, vakre trebygningen i nygotisk stil, slik som kirken, ville kunne huset både kirkekaffe, speidergrupper, barnegrupper, undervisning, ungdomsklubb etc. i nær tilslutning til kirkerommet. Behovet for sosiale rom  burde tidligere Surnadal prestegjeld ha forberedt seg på for mange år siden, fordi de har visst i mange år – at kirken snart ville bli skilt fra staten. Nå blir det hele en eneste stor improvisasjon uten planlagt fremtid. Alt blir ad hoc og resultatet av snarløsninger etter tilfeldig innvalgte amatører i råd og utvalg sine påhitt og påfunn. Det er veldig trist å være vitne til, selv for meg som har vært katolikk siden 1984. Men, jeg engasjerer meg i dette fordi jeg har undervist Statskirkens barn i kristendom, kirkehistorie, kirkekunst og kirkemusikk i 35 år. Det er med stor sorg jeg ser på hvor ubegavet det hele ledes – eller i hvor stor grad det hele mangler ledelse. Det merkelige er hvordan bisper, proster, prester og kirkemusikere har abdisert fra sin fagperson-autoritet, og underlagt seg et merkelig ad hoc «kirkedemokrati» der hvermannsen springer rundt som forstyrra vegglus og improviserer. Egentlig er vel dette veldig norsk , der demokratiet styres ut i anarkiet, dessverre.

Jeg tror vi er vitne til en veldig omveltning, der styringen fra toppen og nedover fra Reformasjonen og Dansketiden sine enevoldskonger, via Stat og Kommune, skal få en overgang til der menigheten styrer nedenfra – slik det ble i Den norske lutherske kirke i Amerika, der de gradvis bygget opp igjen et kirkelig hierarki etter etableringen av lokalmenighetene. Samtidig er vi vitne til at 2-delingen av norsk kirkeliv, i det lavkirkelige (bedehus) og høykirkelige nå fusjoneres. Bedehusene selges, kirkene overtas av de lavkirkelige bedehusfolkene. Jeg er redd svært mye vil gå tapt i denne doble prosessen, fordi så mye overlates til amatører, improvisasjon og ad hoc-opplegg. Det store bildet kan studeres ved å se på det rent lokale som er foregått i f.eks. Nidaros bispedømme: Nidaros biskop har forsvunnet inn i tapetet på kirkebyråkratiets kontorer, i demokratiets navn. Og her vil jeg sitere Pater Olav Müller (94): – Gud er ingen demokrat!

Dette til ettertanke.

Glærum, 10.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

Kirkestatistikk Surnadal & Stangvik

En tid har jeg forundret meg over hvor lav frekvens det er i høymessene i kirkene i det som nå er det fusjonerte prestegjeldet Stangvik og Surnadal. Så når Kyrkjeblad for Indre Nordmøre prosti kom i postkassen nettopp, satte jeg meg ned og så på oppsettet for 3.kvartal. Det vart særs forvitneleg, for å si det mildt. (Jeg regner ikke med konserter og friluftsopplegg her. Jeg holder meg til høymesser i kirkehus.)

Av 15 søndager var det messefall samtidig i alle 6 kirkene hele 3 søndager, derav Olsòk som er kirken i Norge sin bursdag – kristningsdagen. Selv ikke når Olsòk faller på en søndag, er det høymesse i noen av kirkene. Jeg har i mange år visst at prestene i Den norske lutherske kirke lider av St.Olav-skrekk, men at de også rømmer kirkene når Olsòk faller på en søndag, det var svære greier! Jeg er heldigvis oppe ved Trondenes den dagen, og kan gå både i den katolske kirken, Sankta Sunniva, kl.11, og i Trondenes kirke fra 1180, hvor de lutherske har stort Olsòk-opplegg om kvelden. Men så var jo også Olav Engelbrektson døpt her – vår siste erkebiskop, som Henning S. og Edvard H. har skrevet opera om.

Døperen Johannes lider nesten samme skjebne. Selv dette året når St.Hans-dagen faller på en søndag, står 5 kirker tomme, bare i Mo drister de seg frempå og besynger ‘Røsten som roper i ørkenen’: Rydd vei for Herren! Jeg ble døpt på St.Hans-dagen. Mor satte Maxi for trilla og kjørte til Øye kirke og fikk meg døpt på Døperens dag, foran altertavlen hvor det til og med er avbildet at Johannes døper Jesus.  Navnet Dordi betyr «gudegave» – og mor valgte ikke hvilken som helst dag. Det har jeg ofte vært glad for. Jeg digger Johannes Døperen, og har hans hode på et fat på et bilde på veggen – et trykk av Jon Arne Mogstad – som det bare finnes ett av. Men som sagt – bare i Mo får man høre: Rydd vei for Herren! I de 5 andre kirkene er det den totale stillhet. Det er merkelig at de ikke på en slik St.Hans-søndag vil sitte foran altertavlen i Øye kirke og meditere over hva Røsten fra Det Høye sier, når Ånden i duens skikkelse stiger ned over dåpshandlingen: «Dette er min Sønn, den enbårne, i hvem jeg har Velbehag.»  (Dette er nå endret i den nye Bibelen, for de lutherske er særs ivrige på å fjerne alle spor av språkhistorien.)

De 2 siste søndagene i september står alle de 6 kirkene tomme. Kanskje prestene er på bærtur?

I hele 3.kvartal med 15 søndager er det bare 16 høymesser, fordelt på 6 kirker = 0.2  høymesser pr.kirke pr.søndag – hvis vi ser matematisk på det. I prestegjeldet bor det 2 prester i full stilling, 1 prest som mottar prestelønn fra sin tid som embetsmann i Statskirken, men uten å arbeide lenger, og 1 pensjonert prest som vikarierer på harde livet – i både inn- og utland. 2 organister (fullstilling?) har også 0,2 høymesser pr. søndag pr.kirke.

Kirkebyråkratiet: De to fusjonerte prestegjeldene har nå felles menighetshus ved siden av Kommunehuset, og byråkratiseringen har spredt seg fra Kommunehuset til Menighetshuset. Jeg vet ikke hvor mange ikke-geistlige som jobber der, men det er da noen. Sist jeg hadde ærend til en av prestene på Menighetshuset, var han ikke på kontoret sitt, men derimot var skrivebordet hans bemannet av prestefruen, mens det offentlige tok seg av barna på dagtid.

Mange katolske, ortodokse og muslimske innvandrere vil gjerne ha sitt eget gudshus. Hvilke tre lite brukte kirker kan avsees til dem? Katolsk Øye kirke? Ortodoks Ranes kirke? Todalen kirke blir moské? Når så mange av kirkene til Den norske lutherske står tomme så mange søndager i bare dette kvartalet, så er det vel bedre å gi dem til dem som mangler eget gudshus?

Glærum, snart St.Sunniva.dagen – 2018.

Dordi Skuggevik

Et selvstendig Orkdal sykehus!

Igår ble jeg kjørt i ambulanse til Orkdal sykehus sånn midt på dagen, og fikk heldigvis komme hjem igjen om kvelden. Mens jeg lå der på rommet og så på klokken, tenkte jeg mange tanker om Orkdal sykehus, for i min tid er det her vi er kommet for å fødes, for å bli friske, eller for å dø.

Orkdal sykehus er nå et anneks til regionsykehuset/primærsykehuset i Møre og Trøndelag, St.Olav Hospital, og trues konstant av nedleggelse av amatørene i disse utvalgene som kommer sammen for å spise gode lunsjer, ligge i gode hotellsenger, og late som om de er fagfolk på området. Vi kan unne oss å tenke på den tiden da sykehusene var langt mer autonome, og det satt en doktor-høvding i hvert sykehus og bestemte alt etter fagmessige retningslinjer: Grevle på Orkdal! Døhlen i Kristiansund! Når de hadde operert ut en blindtarm, så kom regningen til pasientens hjemkommune-trygdekasse, og sykehuset fikk oppgjør. Jo bedre sykehuset utførte operasjonen, og jo flere operasjoner de utførte, jo flere penger kom inn i sykehusets driftsbudsjett på pluss-siden. Alle pengene gikk til behandling, ikke til mat og senger og møterom for alle disse amatørenes ørkesløse møter som tapper sykehussystemet for penger – og som sjelden kommer opp med gode og effektive løsninger.

Mange glemmer hvordan sykehusstrukturen er i Midt-Norge, etter at navnet Regionsykehuset ble endret til St.Olav Hospital. Man har glemt at St.Olav er primærsykehuset, og de andre sykehusene er sekundærsykehusene. Sekundærsykehus har vi i Volda, Ålesund, Molde, Kristiansund, Levanger og Namsos. Dessverre er Orkdal sykehus ikke lenger et autonomt sekundærsykehus – MEN DET MÅ DET BLI IGJEN! Og det må bli slutt på dette tullet med å legge et sykehus mellom 2 byer – som medfører en sabla biltrafikk for de ansatte som bor i byene.

Så lenge den østre av de to lange fjordene som deler Nordmøre i 3 deler ikke har fått bru over fjorden, så må folk øst for fjorden få lov å sogne til Orkdal sekundærsykehus, som nå må få tilbake sin autonome status som selvstendig sekundærsykehus.

Sekundærsykehusene SKAL ALLTID ha fødeavdeling, gynekologisk avdeling, barneavdeling og akutt-avdeling. Ellers må en kunne fordele spesialitetene utover – slik som ortopedi etc. Lunsj-spiserne i utvalgene har lenge lagt opp til at velferdsstaten skal mishandle de fødende. Og etterpå klager de over at kvinnene ikke vil føde nok barn! Er de dumme? Eller er de direkte hensynsløse? Orkdal sykehus bygde opp en mønsteravdeling for fødende med dyktige gynekologer tilknyttet avdelingen. Når nå de fødende må kjøre til St.Olav, så får de ikke mer enn 4 timer i fødeavdelingen, og så må de inn på et av disse respateksrommene i pasienthotellet for å klare seg selv i 2 dager – og så er det hjem for å klare seg selv. De fleste har ikke fått igang diingen. De får brystverk. De kommer igjen og igjen til sykehuset med verk i brystene. Brystene blir skåret opp og skylt med saltvann. Det er ikke nok sykepleiere til å hjelpe dem, og der står de og gråter og skyller brystkuttet med saltvann selv. Er det da rart at de ikke vil føde flere barn?

Igår ble det utover ettermiddagen fullere og fullere på mottakelsen på Orkdal sykehus. Det var stappfullt av folk, senger, rullestoler, ambulansepersonell, leger og sykepleiere – da jeg fikk gå ut i taxien min og kjøre hjem. Leger og sykepleiere utførte en formidabel jobb uten å vise stress. Min oppsummering av dagen ble at Orkdal sykehus MÅ bli et autonomt sekundærsykehus igjen! Befolkningsgrunnlaget i det tidligere nedslagsfeltet for tidligere Orkdal sykehus roper etter sitt eget sekundærsykehus, for det har alle andre deler av Midt-Norge. Bare vi som tidligere lå under Orkdal sykehus må nå forholde oss direkte til primærsykehuset St.Olav – og der ligger den store organiseringsfeilen i helseregionen Midt-Norge! Alle kommuner som tidligere sognet til Orkdal sykehus må gå sammen og bende opp auene og hauene til disse lunsj-spiserne som vi betaler regningene for! Chop-Chop!

PS:

Alle veipolitikere kan ta seg en tur i horisontal stilling i ambulanse over Rindal og Meldal og Orkdal. Da får en virkelig kjenne på pelsen hvor dårlig veiene er! Og tenk å skulle føde i en ambulanse på disse veiene! Ja, tenk på det – når lunsj-spiserne får bestemt at det ikke skal bli noen fødestue mellom Trondheim og Molde! Grøss og gru!

PPS:

Sankt Olav Hospital het det, og skal det hete, ikke St.Olavs! Genitiven ligger allerede i St.Olav uten å trenge en genistiv-s! Det heter også St.Olav katolske domkirke – uten S!

Glærum, 5.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Humanetiker med tendensiøse sitater.

Humanetikernes høvding i Møre og Romsdal, Sverre Støren, brysker seg overfor muslimene i TK 3.juli. Han siterer det som passer ham fra FN’s menneskerettigheter. Men der fastslås det også:
Foreldre skal ha frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning. 
Det bør kanskje humanetikerne i sin militante misjonering og jakt på andre 
trossamfunns konfirmanter ta seg ad notam nå som de kvesser seg opp for årets jakt på andres konfirmanter.
Glærum 4.juli – 2018
Dordi Skuggevik

Seksualiseringen av vennskapet.

Mens jeg står på badet idag. pumper damene i radioen på med det som har vært det store nå i mange dager i både media og utover landet forøvrig: seksualpraksis utenom den slagne landevei. Men, det er én ting de ikke har nærmet seg – seksualiseringen av vennskapet. Det var en engelsk katolsk prest som også var ansvarlig for den katolske skolen i Arendal i 30 år, som gjorde meg oppmerksom på dette. Han brukte feriene på kurs i barne- og ungdomspsykiatri hjemme i England. Han sa at vennskapet nå er i ferd med å ødelegges for de unge fordi vennskapet seksualiseres.

Før kunne man være bestevenner og bestevenninner, hjertevenn og hjertevenninne. To jenter eller to gutter kunne gå arm i arm, leie hverandre, sitte nær hverandre og holde rundt hverandre, sove i samme seng – men uten at det var noen seksuell adferd eller ingrediens i samværet. Det var det samme som mellom far og barn, mor og barn etc. Men så – etterhvert som voksen adferd er blitt presset nedover i aldersgruppene: 11-åringer begynner med make-up, småjenter kles opp som voksne damer, barn slippes løs på nettet og opplever personuavhengig kjønnsorgangymnastikk i pornoen – og barndommen forsvinner inn i voksenlivet, så har vi også fått en seksualisering langt nedover aldersmessig. Vennskap blant barn og ungdom forveksles med seksuell tilnærming. Dette skjer før den virkelige orienteringen mot voksen kjønnsidentitet inntrer, og jeg er av den oppfatning at for mange ender det med en avsporing av klassisk, biologisk utvikling av kjønnsidentiteten. Hvis skolen skal inn med orientering om alle typer alternativ seksualpraksis på dette tidspunktet, må det nødvendigvis føre til seksuell desorientering for svært mange, med den følge at de selv tror de tilhører en alternativ kategori kjønnsidentitet. Det verste i dette hørte jeg om på radioen forleden: I Norge gir man nå både hormonbehandling og kjønnsopererer unge som enda ikke er ferdig med sin normalutvikling mot en kjønnsidentiet.

Også blant voksne foregår det idag en seksualisering av vennskapet. Selvfølgelig skjøt denne utviklingen fart med p-pillen på 60-tallet. Rett før Romerrikets fall, og på slutten av Napoleons keiserrike er det beskrevet at seksuallivet gikk helt amok. I en bok stod det at det ble like vanlig – når en møttes på gaten, å stikke bak en busk for å copulere, som det var å snyte seg på gaten, eller å håndhilse på folk. Historikeren konkluderte med at dette er typisk for en høy sivilisasjon rett før den bryter sammen og går i oppløsning. Ifølge historikeren må vi da kunne spørre oss selv om vår europeiske, vestlige kultur står foran sitt sammenbrudd. Det begynner kanskje med seksualiseringen av vennskapet, der kontaktflaten mellom individene innsnevres til copuleringen. Vennskapet bruker hodet. Seksualiseringen av vennskapet kobler ut hodet i samværet. Hva blir da resulatet? Utarming av sivilisasjonen? Sivilisasjonens sammenbrudd – ifølge historikeren?

Glærum, 2.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

PS om homo-maset.

Med henvisning til siste innlegg om homo-maset, ser det ut til at jeg har gått glipp av ouverturen til en større aksjon til bekjempelse av homo-fobien i Fedrelandet, for ikke før hadde jeg publisert dette innlegget, så var hele PC-skjermen dekket av homoflagget da jeg slo opp på 1881.no. Og før jeg rakk å slå av Dagsrevyen før sporten, satt denne unge skiløperen der og betrodde oss diverse om sitt seksualliv, mens han viste plakater med én og én stor bokstav. Selv som filolog med embetseksamen, klarte jeg ikke å få med meg hva budskapet var, men jeg visste én ting: Jeg er IKKE interessert i andres seksualliv. Jeg har faktisk nok med mitt eget! Jeg lever forresten for tiden i frivillig sølibat, fordi det er enklest. Det er mindre prakkasamt fordi en slipper alt dette andre som følger med.

Homoseksuelle har vært beryktet for sin ekshibisjonisme og sin narcissisme – så nå må de da endelig ha fått eksponert seg nok snart. Jeg er sååå lei! Og hva er hensikten? Skal barn lære at det er ønskelig at de fremstår som homoseksuelle? Skal vi heteroseksuelle skamme oss over at vi er heteroseksuelle? Skal vi alle gjøre en innsats for å fremstå som homoseksuelle, som samer, som sigøynere etc. av pur solidaritet? Statsrådene kappspringer nå for å komme først i disse paradene. Hva blir det neste? Parader for alle andre som er litt annerledes enn oss i hovedstrømmen – pedofile, animalofile, nekrofile etc.? Hvor skal grensen gå? – Lev og la leve, er mitt slagord, så lenge folk ikke utsetter andre for noe ille.

Glærum, 1.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

God dag dere i Verdibørsen.

 
Jeg lå nettopp i sengen og hørte på .denne Frøland legge ut på fanatisk vis med «spooky» stemme om Nazismen. Søkt. Oppkonstruert. Og jammen fikk ikke Wagner finne seg i å bli kastet opp i suppen også – til slutt. Det hele ble litt Hollywood-aktig og verdensfjernt. «Farfetched» – søkt.
 
Nazismen var en reaksjon på Kommunismen,
så jeg håper dere gir Kommunismen samme omgang som dere nå har gitt Nazismen.
Folk var  veldig oppskremt av den russiske revolusjon, Den spanske borgerkrigen hvor Verdenskommunismen gikk til angrep på Spania, og Sovjets overfall på Finland. Derfor dro folk til Vinterkrigen i Finland. Derfor vervet de seg til å delta på Østfronten.
Det var Kristendommen mot Materialismen satt i system: Bolsjevismen.
Når denne Frøland trekker det hele opp i en slags ekstrahert Nazisme-formel, så vet man ikke om man skal le eller gråte. Det blir en slags karikatur som helst kaller på latteren. Det blir for dumt. Har Frøland fått stipend fra Israel kanskje, for å innbille oss at 2.verdenskrig dreide seg om tyskere versus jøder?Jødemassakren var et biprodukt av polariseringen mellom Kommunismen og dens motstandere.
Nå reiser jo Kommunismen på hodet igjen i det norske Storting. Dere kan jo hente inn betongkommunisten Moxnes og intervjue ham om hans fremtidsvyer  i den anledning. Man skulle ikke tro at fyren har sin utdannelse fra Oslo katedralskole, Universitetet i Oslo, og å være født og bosatt på Nordstrand + gift inn i den intellektuelle Aukrust-familien, med kone som underviser i fransk litteratur og franske samfunnsforhold på UiO.
Kommunismen har holdt på siden begynnelsen av 1900-tallet. Deres historie er langt blodigere enn Nazismens historie. Pol Pot ble medlem av Kommunistpartiet i Frankrike så tidlig som i 1913. Han stod bak massakreringen av nesten halvparten av sitt eget folk. Stalin destruerte 10 kulturkretser og drepte 60 mill.
Hitler blir en speidergutt i sammenligning. Så hvorfor snakke bare om desimeringen av jødene? Er ikke de andre folkemordene like mye verdt?
Så – betongkommunisten Moxnes til grilling neste gang? Skal bli interessant å høre på ham når han må forsvare Stalin. Pol Pot, Tito m.fl.
Jeg går ikke i forsvar for Nazismen, men hvorfor skal ikke de andre ekstreme folkemorderne også eksponeres? Fordi 73% av ansatte i NRK stemmer langt til venstre?
 Glærum 30.juni – 2018
Dordi Skuggevik

Gørra lei homo-maset!

Jeg er så lei dette homo-maset som bare vokser og vokser i omfang her i Norge, og i deler av verden ellers, at jeg orker snart ikke åpne en avis eller slå på TV-en!

Flere av mine nærmeste venner opp gjennom livet har vært og er – homoseksuelle menn. Og som min «Madame» sa, da jeg var au-pair i Paris for 50 år siden: «Den beste venninne en kvinne kan ha, er en homoseksuell mann.» Hun sa også: «Men vi avskyr homoseksualitet innen vårt eget kjønn.» Bedre kan det ikke sies. Jeg vil også sitere Den hollandske katolske katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. La oss ikke legge sten til deres byrde.» Så kort og greit kan det formuleres.

Det er alltid en påkjenning å avvike fra den slagne middelvei. Det være seg politiske meninger, religiøse oppfatninger, utseende etc. Homoseksualitet avviker fra hovedlinjene i biologien og naturens orden – naturretten. Det angår det aller dypeste i oss. Derfor er det vanskelig for både oss som holder til i biologiens hovedstrøm og for dem som lever i et parallelløp med det naturen har tenkt.

Jeg synes at disse vulgære «pride-paradene» er en direkte fornærmelse mot de kultiverte og forfinete mannlige, homoseksuelle vennene jeg har hatt og har. Og det tar jo ikke slutt! Det skulle ikke overraske meg om det blir «pride-parader» i norske barnehager snart! I skolen forvirrer man allerede barna med å undervise flere religioner samtidig – snart blir nok barna også destabilisert med å få undervisning i alle de diverse praksiser av seksualiteten som finnes i menneskeheten. Som tidligere lærer er jeg meget betenkt – for grunnprinsippet i all pedagogikk er: Fra det kjente til det ukjente. Ikke alt samtidig!

Arbeiderpartiet har rappa den røde ros, og nå har homo-bevegelsen rappa regnbuen. Jeg glemmer aldri den kvelden da mor kom opp på loftet og vekket meg en sommerkveld, for at jeg skulle få se den flotte regnbuen som stod over fjorden. Det var første gang jeg så en regnbue. Etter den opplevelsen har jeg elsket regnbuen. Men nå tilhører den altså de homoseksuelle. Før jeg fikk vite at de hadde rappa den, hengte jeg opp en «windsock» med regnbuefarger som jeg hadde tatt med hjem fra USA. Plutselig en ettermiddag kom det en ukjent kvinne og ringte på døren. Jeg fornemmet etterhvert at jeg var blitt oppsøkt av en lesbisk dame. Jeg kjente meg som en mus som ble jakta på av en katt – i mitt eget hus, som da min kastrerte hankatt søkte tilflukt under bordet en kveld da en streifende grakatt kom inn gjennom altandøren og satte seg tronende på toppen av sofaputene, mens den så foraktelig ned på kastraten. Det var meget ubehagelig. Jeg begynte frenetisk å snakke om menn jeg hadde kjent, menn jeg kjente og menn jeg håpet å treffe. Jeg så henne aldri mer igjen, men det var en nyttig erfaring. Jeg fikk oppleve hvordan man som heterofil reagerer når en homoseksuell person av ens eget kjønn aker seg innpå en. Jeg vil derfor som heterofil forbeholde meg retten til å være nettopp det: heterofil – uten å skulle påtrykkes falske holdninger av det norske konsensus.

Jeg tok jo vindsokken i regnbuemønster ned. Nå forstår jeg jo at jeg også må kjøpe meg nytt sikkerhetsbelte til kofferten min, for det jeg har brukt i mange år, er utformet som en regnbue…

Frankrike har en svært definert høflighetskodeks for hvordan man oppfører seg overfor andre – i alle sammenhenger, og slik oppfører man seg, uten å måtte «synes» og «føle» så mye, slik som vi må gjøre i Norge. Slik omgås man alle slags folk på samme måte, og ingens seksualliv angår andre. Når det er sagt, gikk jeg meg rett inni en voldsom «pride-parade» i Paris på vei til Notre Dame hvor jeg var organiseringsansvarlig for en konsertmesse med Nidaros Domkor. Jeg kom meg omsider gjennom paraden og fikk krysset gaten, men den norske sjømannspresten i Paris kjørte bil, så han kom seg ikke til Notre Dame den kvelden. Jeg har derfor vært midt inne i vrimmelen i en kjempestor «Pride-parade» – og sett vulgaritetene på nært hold. Jeg kjente meg virkelig provosert på vegne av mine homoseksuelle venner.

Og som min søster sa: – Hvorfor maser de sånn om de homoseksuelle? Alle de enslige menneskene som sitter alene, en person i hvert hus innover grenda her – og i alle grender i Norge, de vil jo aldri ha noen sjanse til å dele sin seksualitet med noen, hvorfor snakkes det ikke heller om deres situasjon?! Er det de homoseksuelles påståtte narcissisme som gjør at det koker over med homo-mas og med «pride-parader»? Jeg har i alle fall fått nok! Jeg er gørra lei dette homo-maset!

Glærum, 27.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Jonsvaka i Åsskard kirke igjen.

Da var det Jonsvaka i Åsskard igjen. Surt og kaldt og langt opp av sofaen, men avgårde bar det, heldigvis. Igjen sitter vi sammen i det lille rommet nede på jorden og lader opp igjen mennesket i oss gjennom møtet med de store tolkeres tekster og musikk, som disse menneskene her går sammen for å hente frem for oss.

Mens det hele går sin gang, gjenopplever jeg to hendelser i mitt liv – igjen og igjen. Jeg lurer på hvorfor opplevelsene ikke lar meg være i fred med det som foregår her – inntil jeg ser den store sammenhengen.

Den ene opplevelsen fant sted i en heis i Bangkok, den andre i en bargate i Las Palmas, sent om kvelden. Det som disse to opplevelsene har felles, er at de var møter med mennesker som hadde sluppet taket i mennesket i seg, og latt seg synke ned mot dyrenivået hvor vi alle kan ende, om vi ikke holder fast i mennesket i oss.

Mannen min og jeg stod i heisen på hotellet i Bangkok. Sammen med oss stod et ulike par. Hun var blitt plukket opp på gaten – eller mer sannsynlig: Østens noe værslitte datter hadde plukket opp ham, denne store og fortapte Vestens sønn som helt tydelig hadde latt alt håp fare, i den grad at holdet i kroppen hadde gitt opp enhver motstand mot tyngdekraften. Spensten i kroppen var helt borte. Han var langt hjemmefra, og hadde gitt opp enhver plan om en gang å komme hjem, i all betydning av uttrykket. – Jeg vet ikke hvordan jeg oppdaget at han var finsk, men jeg begynte stille å synge den finske barnesangen – Tuku, tuku lampai tani, killi, killi, killi äni…..(Hemmåt, hemmåt, lammen  mina) som lektor Halldis Hoel på Follo hadde forlangt at vi skulle lære utenat, og som jeg har lært mine elever når vi har hatt om Finland i geografien. – Den unge mannen som hadde latt alt håp fare for lange tider siden, åpnet øynene, så plutselig på meg med et klart og edruelig blikk og ble plutselig seg selv, slik han var tenkt å være, men med en slik sorg over sin situasjon at jeg har aldri glemt det. Han så plutselig bjørken og stjernen der hjemme, og fornemmet sin bestemmelse – som ikke var slik som situasjonen i denne heisen i Bangkok. Han ble plutselig menneske, fordi noen sang denne sangen til ham. Så stoppet heisen – og vi gikk ut.

Andre gangen jeg opplevde at et menneske reiste seg opp av dyrestadiet det hadde latt seg synke ned på, var i denne bargaten i Las Palmas. Jeg kom fra Konserthuset og tenkte å ta en snarvei for å komme fortere hjem, og befant meg plutselig foran Texas Bar, som jeg hadde hørt om. Det var der alle gamle skandinaver hadde hatt en fresig tid i 60-årene og utover. Sammen med noen fortapte typer fra denne tiden, satt en oppegående dame fra Nord-Norge som praktiserte sin sykepleieutdannelse og sosiologiske erfaringer med klientellet rundt bordet. Jeg slo meg ned. Rett overfor meg satt en eldre dansk mann som etter hvert var blitt svært voluminøs, og som helt hadde gitt opp å holde disiplin på sitt jordiske legeme. Han var arg og lett antennelig, innelukket bak senkede øyelokk. En tigger gjorde det fatale feilgrep å stikke tiggerskålen opp i ansiktet på ham, noe som viste at det store, tunge mennesket kunne reagere med en utrolig fart og kraft. Jeg trodde tiggeren skulle bli drept på stedet. Det var et usedvanlig uhyggelig opptrinn. Da han satte seg igjen, begynte jeg å snakke frenetisk om Danmarks og Norges felles fortid, om Kingo, om Brorson, om Sille Balkenborg, prestedatteren fra Sunndalen, omtrent der jeg bor i Norge, som ble gift med Kingo, og som hadde fortalt ham om soloppgangene over fjellene i Sunndalen – så selv om hun døde etter et kort ekteskap, sannsynligvis i barselseng, så hadde det gjort slik inntrykk på Kingo at han skrev den fantastiske – Nu rinner Solen opp av Østerlide, og gyller Fjellets Topp og Bjergets Side… og så sang jeg den. Da ble dyret menneske igjen. De tunge øyelokkene løftet seg, øynene ble fokusert og festet seg på meg, hele mannen samlet seg og løftet seg og ble et menneske igjen. Jeg kan aldri glemme det.

Så sitter jeg på Jonsvaka i Åsskard og tenker på alle de skolebarna som har fortalt meg de siste årene – at de aldri synger i klassen. Hvordan skal de da senere i livet kunne bevare mennesket i seg?

Glærum, St.Hans – 2018.

Dordi Skuggevik