Dordis Blogg

Ivan den grusomme ankom Las Palmas igår, på julens 19.dag. I den bedagelige by her ute i havet, så midt imellom tre kontinenter, slo Prokofievs oratorium ned som en bombe og åpnet årets orkesterfestival på Canariaøyene, den 34. i rekken, den 17. for mitt vedkommende. «Ovadottig!» var lagmann Buer da han forlot konserthuset – ifølge Henning Sommerro på sms. «Fantastisk flott konsert!» «Et utrolig verk!» skrev prof. Sommerro fra NTNU. Jeg repliserte at jeg hadde måttet lukke øynene hele veien, og hadde hatt rykninger og ticks i kroppen av den intense opplevelsen som overgikk alle konserter hittil i livet. Vi er alle overmannet av at gjennom et langt liv med musikk, så visste vi ikke om hvilken bombe Prokofiev hadde i reisevesken da han ankom Las Palmas igår, i følge med Novosibir Philharmoniske Orkester, et enormt orkester på alle måter, og – ikke minst: Spanias nasjonalkor fra Madrid – nærmere 100 sangere, som skulle evne å gå inn i både det russiske språk og russiske kors idiom, ikke minst i de vanvittig flotte pianissimi som løftet håret til å stå i giv akt!

La det være sagt med en gang: Hvordan kunne alle disse menneskene på scenen gå så sammen i én tanke? Hvordan kunne alle disse menneskene ta sats som én mann i alle ansatser – og samtidig opptre så fleksibelt og med slik spenst? Helt forbi enhver forestillingsevne. Kammermusisering med 200 mann er ikke så lett å få til – men disse klarte det. Rytmen og klangen og drivet bar alle til de store høyder, godt hjulpet av overraskelsen over et verk vi ikke har visst om, faktisk. Prokofiev slo alle av banen – alle vi tidligere hadde møtt i den musikalske verden! Hadde man klart logistikken, skulle vi alle dratt etter til konserthuset på Tenerife idag, hvor mirakelet gjentas, men det er ikke så sikkert at selve rommet der vil kunne løfte frem klangen på samme måte. I Norge er det bare Operaen i Oslo og Olavshallen, kanskje – som kunne tatt dette verket. Hverken Oslo konserthus eller Grieghallen har rommet som skal til. Ikke Nidarosdomen heller, egentlig. Det er kanskje derfor dette verket er så ukjent for oss. Det er blitt liggende i skuffen.
For å få litt forhåndsbriefing, ringte jeg den mangeårige formannen for repertoarutvalget i Kristiansundsoperaen, Ole Dahl Rossbach, for å høre om han kjente til dette verket. Han er jo også en stor filmkjenner, og han kunne fortelle at jo – dette var opprinnelig filmmusikk, skrevet til Eisensteins dobbelfilm om Ivan den grusomme. Men, Stalin likte ikke denne filmen, så den ble tatt av plakaten. Prokofiev skrev så musikken om til det som er blitt kalt en kantate, men det er nok mer riktig å kalle det et oratorium, som programmet herstedts skriver. I tillegg til koret var det en flott altsolist i russisk idiom, en baryton av et mer vanlig kaliber – og en spansk resitatør som kunne faget sitt. Hans spanske oversettelser bar helt opp til oss på vaglen øverst og bakerst. Av og til tok han kroningskappen fra tronstolen på scenekanten og vasset rundt i det blodrøde lyset på gulvet. Over koret stod det et langt, rektangulært lerret med vinger ut på skrå mot publikum. Der foregikk det en svært lyrisk billedlegging – skyer som gradvis blir røde, kartet over Russland som den gangen på 1500-tallet hadde et Sverige og et Polen som rakk nesten til Moskva, og som omformet seg til flyvende svaner. Stillbilder av ansiktet til Ivan den grusomme mot slutten, må ha vært fra Eisensteins film, likeledes hans tekst.

Underveis spør man seg selv – hva det er med spanjoler og russere som gjør at de går opp i denne store enheten og setter an tonen i en streng som ligger så dypt? Forklaringen må være at historien til disse to nasjonene har vært så langt mer lidelsesfylt enn hos oss andre i Europa. Og når man har oppholdt seg i lidelsens dybder – da vet man også hvordan oppstandelsen fortoner seg. Dirigenten var spanjol: César Àlvarez.

Skal vi kanskje kunne ønske oss at Oslo kirkemusikkfestival skal kunne hente dette orkesteret og koret til sin festival – og få Ivan den grusomme inn på scenen i Den norske opera?

Dessverre var salen i Auditorio Alfredo Kraus, som pleier å være sprengfull, bare halvfull i går kveld, for som en følge av en krise i administrasjon og finanser, var grunnfjellet i festivalpublikumet fraværende på grunn av en sjokkartet oppgang i billettprisene. Men, det skulle ikke være noe problem i Oslo!

Las Palmas 20.dags jul/13.januar – 2018.
Dordi Skuggevik

Einar Oterholm er en svært produktiv lokalhistorisk forfatter. Bøker og hefter kommer som perler på en snor. Boka hans om Nordmøre Husmorskole er ei viktig bok, og ei interessant bok. Men – boka har et hol på 23 år = den tida Nordmøre Husmorskole holdt til på Gyl. Jeg har sagt det til ham, og han mente å skulle reparere dette holet i 2. opplag. Jeg minnet ham på at jeg varskudde ham om at jeg hadde foto fra husmorskoletida på Gyl, men han var vel i oppkjøret med boka – og jeg var i oppkjøret med boka «Tante Borg». Bildene jeg har finnes nå i «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» – for hun gikk husmorskolen på Gyl vinteren 1898/99, og kom senere igjen som leder og lærer ved Nordmøre husmorskole på Gyl – etter utdannelse ved Stabekk, trolig første kullet der, og også utdannelse i hagebruk ved Lier hagebruksskole. Fotoet fra 1898/99 er tatt av O. Ranheimsæter, og er et fabelaktig foto som foto betraktet. Det er tatt oppe på loftet der skolen holdt til, og det er iscenesatt på det mest kunstneriske vis, og er slik veldig interessant som foto. Det andre fotoet er tatt foran østveggen av Amtskolen, og hun har selv skrevet «Nordmøre husmorskole» på selve bildet med håndskrift. Alle de nybakte husmødre har hvite skaut, men selv er husstellærerinne Ingeborg Glærum, senere gift Solem – barhodet. Barhodet er også den andre lærerinnen, Rakel Skuggevik, senere gift Kamsvåg. Hun var utdannet fra Husflidsskolen i Oslo.

I Oterholms bok finnes det et flott bilde fra Fylkets fotosamling som viser en imponerende flokk unge damer fra Amtsskolens pikekurs i Stangvik i 1889. Ingen er navngitt under bildet, men det er min farfar, O.K.Skuggevik, som sitter midt i første rekke. Ved siden av ham tror jeg at det er lærer Erik Hagen som sitter. De to var av drivkreftene i Amtsskolen på Nordmøre helt til 1920, da Amtsskolen ble omgjort til Fylkesskole og flyttet til Averøya, mens «O.K.Skuggeviks forsøksskole» ble forsøkt utviklet på Gyl. Da kom Nordmøre husmorskole til Straumsnes, som Oterholm riktig skriver.

22.desember 1889, rett etter at dette bildet fra pikekurset i Stangvik ble tatt, gikk det en liten dame av dampbåten i Stangvik og overnattet i Prestgarden hos presteparet Ebbesen. Neste dag ble hun gift med O.K.Skuggevik i Stangvik kirke, og de flyttet inn på loftet hos klokker Kristen Bruset. Neste morgen stod det en stor kurv med julemat fra klokkerparet utenfor døra deres. Jeg har lest kortet som fulgte med. 9 mndr. senere kom Rakel til verden – senere gift Kamsvåg. Den lille damen som kom med dampbåten het Betzy Elisabeth Albertine Bronn. Hun var fra Kristiania, men hadde vært guvernante oppe på Selsøvik handelssted rett sør for Bodø noen år, der O.K. Skuggevik hadde vært huslærer og «familiebestyrer» mens far til en stor flokk sønner – og enkemann, hadde vært i utlandet et år. Betzy var i en alder av 16 år blitt uteksaminert som guvernante i Oslo, og snakket 3 fremmedspråk flytende, for skolen brukte bare innfødte språklærere. Gjennom kjennskapet med henne må nødvendigvis lærer Skuggevik på pikekurset i Stangvik i 1889, ha fått sansen for utdannelse av kvinner. Betzy lærte dessuten på Selsøvik – å administrere en stor husholdning, så husmorskolen på Gyl var sikkert mye hennes ære. Hun satte hver høst opp «sitt telt» på nye steder med Den Ambulerende Amtsskole, og skapte et nytt hjem hver høst – og fødte sine 3 – 4 første barn av 10 – på forskjellige steder på Nordmøre, inntil den gamle sorenskrivergården på Gyl ble det stasjonære stedet for familien og senere Amtsskolen – og: Nordmøre husmorskole! (Hørre du Einar?!)

Det går over min forstand at Einar Oterholm har dette hullet på 23 år i boka si. Han må da ha lurt på hvorfor det var et stort tomrom her….!  På presentasjonen av Husmorskule-boka si, la han stor vekt på Ångarden i Øksendal, som startpunktet for husmorskoleinteressen på Nordmøre, mens Per Kamsvåg, sønn av Rakel, tilkjenner O.K.Skuggevik æren for å ha grunnlagt Nordmøre husmorskole. På fotoet fra husmorskolen på Gyl i 1898/99 i boka mi, står Ingeborg fra Ångarden bak Ingeborg Glærum Solem. Ingeborg fra Ångarden ble senere lege i Oslo. Det ble meg fortalt at når hun gikk på gaten i Oslo, kunne hun plutselig trekke opp en sigar fra veska. Så løftet hun på hælen og strøk av en svovelstikke på den og tente sigaren. Ja – litt av noen damer dette her! Jeg må si det fryder meg å være i slekt med to av dem!

Las Palmas, 9.januar – 2018.

Dordi Skuggevik

I det gamle Roma sluttet enkelte ganger livet som senator med å bli jaget fra Capitol og styrtet utfor Den tarpeiske klippe. For Giske skulle denne avstanden fra «Capitol» til «Den tarpeiske klippe» bli kort. Omtrent så kort som hans for tiden mest berømte legemsdel. Giske falt for sin hybris, sitt overmot. Når hans hybris i sin tid ble parret med Arbeiderpartiets store ego og store arroganse, ble det rett og slett for mye, også for damene, ikke bare for oss som valgte en annen stemmeseddel. Giske styrte for nær solen. Voksen i hans vinger smeltet, og som Icharos styrter han i havet. Disse historiene er gamle, men de gjentar seg på ny og på ny. Nå med Giske. Arbeiderpartiet har alltid brukt samme metode: Når de har sittet for urolig i båten og den truer med å krenge, så har de sittet musestille til folk har glemt saken, og så fortsetter de som før. Det skjedde da Stoltenberg ikke greide å stenge Grubbegata. Han skulle egentlig blitt avsatt av Riksrett, men ble isteden forfremmet opp og bort: Han ble en hanske på USA’s hånd i NATO. Det skjedde også da triumviratet som nå styrer Arbeiderpartiet, egentlig skulle trukket seg etter siste valg. Vil det skje også nå – i «Giske-saken»? Sitter Støre, Tadjik og Giske stille i båten og venter på at nyhetene skal komme med nye skrekkhistorier som kan få folk til å glemme det som nå er grunnen til at de prøver å ri stormen av med stillesitting igjen? Jeg tror at det eneste som nå kan gi Arbeiderpartiet en fremtid, er at alle tre i partiets ledelse går av, går ut av politikken og finner seg noe annet å gjøre, eller leve på Stortingspensjonen i et billig land langt borte, ettersom det nå ikke er flere internasjonale stillinger hvor avdankede norske politikere kan gjemmes bort. Hvis Arbeiderpartiet skal overleve nå, må de hente nytt blod opp av eget grunnfjell, men finnes det fremdeles noe igjen av grunnfjellet, nå som partiet egentlig har fullført sitt historiske oppdrag? – Nei, Arbeiderpartiet bør legge seg ned, som den daue hesten det er.

Las Palmas, 5.januar – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Her i Spania ankom De hellige tre konger i går – 5.januar. De ble feiret med store parader og folk fylte gatene til trengsel. Her i Las Palmas red de gjennom folkemengden på kameler – så kamelene her må være trenet opp til å tåle store folkemengder innpå seg – og knall og smell. Ellers i paraden var verdenes folkeslag og kulturer representert, alt fra indianere og cowboyer til Kaptein Krok – for å understreke at Epiphanium = Herren viste seg for alle folkeslag, ble feiret. De vise konger kom fra tre kontinenter, og at Herren så viste seg for disse representantene for alle folkeslag, skal understreke for oss at Gud er konge for alle folk, ikke bare for Jødefolket. Dette ble en gang grundig forklart meg av en engelsk katolsk prest, som hadde vært prest i Norge en mannsalder.

Så idag, på Hellige-tre-kongers-dag – når spanske barn stod opp, lå gavene under juletreet – Kongene hadde vært på nattlig besøk! Og alle ropte God jul! – enda en gang.

Mange nordmenn som bor i Spania, tror at spanjolene feirer jul og Kristi fødsel den 5. og 6. januar, men slik er det jo ikke. De feirer også Jesu fødsel den 24. desember ved midnatt med midnattsmesse, og videre på 1.juledag – 25.desember – men gavene, det var det ifølge tradisjonen – Kongene som kom med.

Hellige-tre-kongers-aften blir mange steder i Norge kalt «Gammel-julkvelden». Bl.a. der jeg kommer fra – Surnadal på Nordmøre. For etter den gamle kalenderen falt julekvelden der, slik som den fremdeles gjør i Den orthodokse kirke, som feirer etter gammel kalender. Slik har eritreerne i Surnadal og ellers i Norge juledag idag – 6.januar.

Da den gamle kalenderen ble dreiet slik at den stemte med astronomien, kom Lucia-dagen på feil dag. Den havnet på 13. desember, men den skal være på dagen når det er «natta ei og daggainn tvo te jul» – «Tante Borg» skriver i sangen «Juljæta – Løssi Langnatt», d.v.s. 22.desember.

Den store franske forfatteren Michel Tournier, som døde for ikke så lenge siden, har skrevet en roman om De tre vise menn/De hellige tre konger. Den er oversatt til norsk og er meget lesverdig. Jeg holdt min prøveforelesning om denne boken til hovedfag fransk på NTNU – Dragvoll. «Kaspar, Melchior og Baltazar». Løp og kjøp!

Las Palmas, 6.januar – 2017.

Dordi Skuggevik

Utover i Romhelga forstod jeg at Nidarosdomen er blitt åpnet for popkonserter med mikrofonhviskerne. Jeg satte på TV-en for å se hva dette var, for jeg leser ikke Adresseavisen lenger, selv om jeg av og til slenger inn et innlegg til debattsiden, som jeg synes trønderne kan ha godt av. Etterhvert som lysorgelet spredte sine dropsfarger ut over steinene i det gamle sakrale rom, og a-ingen og o-ingen og stereotype vinkinger med hendene fortonet seg mer og mer som langhalm, slik de musikalske Keiserens nye klær flagret i rommet – googlet jeg dama, mens hun holdt en av sine taler hun kunne ha spart seg. Aurora Aksnes, leste jeg. Så kom det opp en heit diskusjon om denne konserten som Olavsfestdagene med sin fryktløse direktør Petter Myhr hadde sprengt vei for inn i Domen – utenom den vanlige tiden i året for Olavsfestdagene. Og han hadde brukt Menighetsrådet i Domen som spett og spade i denne rammesprengningen: Menighetsrådet hadde enstemmig overkjørt Domens høyt utdannede og høyt kvalifiserte kirkemusikere, som skal utøve autoriteten over Domens musikkliv. Menighetsrådet brukte Demokratiet til å avsette dem i saken. Kirkemusikerne i Norge er så vant til å bli overkjørt av teologene gjennom mange år, at de er blitt noen skikkelige knehøner. Denne gangen burde fagorganisasjonen til kirkemusikerne ha nektet Domen orgelmusikk i Jul- og Nyttårshelgen. Det ville ha passet som svar på denne hensynsløse overkjøringen av musikkfagfolkene i Domen. Menighetsrådets amatører overkjørte også Domens administrasjon i samme rennet, kunne jeg lese. Og som vanlig de siste årene: Biskopen var fraværende i saken. For, biskopene i Den norske lutherske kirke er detronisert i Demokratiets og Kirkebyråkratiets navn Halleluia!

«Disrupt» er tidens store slagord, lærte jeg ifjor på Surnadal Sparebanks næringslivsdag, = man skal rive i stykker, for så å gjenskape sitt eget. Petter Myhr er en «disrupter». Han går sin seiersgang med «disruptingen» sin gjennom Olavsfestdagenes hensikt og bestemmelse. Han sprenger rammer så flisa fyker. Han har tidligere sparket opp dørene i Domen og fått inn den gamle hippirøya fra Amerika som aldri klarte å lære mer enn ett grep på guitaren. Nå denne «Aurora». Å ja – billettene føyk ut. Folk vil ha søtsaker, vettu. Smatt-Smatt! Men denne dama er drops uten fyll.

Det var trist å se at en av Domens organister fant seg i å sitte på orgelkrakken og bidra, selv med så lite som «Aurora» trengte. Ett sting her, ett sting der – i de keiserlige nye klær. Enda tristere var det å være vitne til at Trondheimsolistene prostituerer seg for å tjene til salt i grøten. Dette orkesteret burde vært sponset så bra av norsk næringsliv, at de kunne slippe denne prostitusjonen. Men, de er for flinke vettu! De kan komme til å fornærme amatørene med sitt høye nivå, og da kommer Demokratiet med stor D og tar dem sjø! Uffameg. Få denne Myhr vekk, før han ødelegger alt! Det blir snart bare rykende ruiner igjen av kultur- og musikklivet i Trondheim, slik som denne disrupteren durer på – uten motstand.

Glærum, 29.12 – 2017.

Dordi Skuggevik

Hvorfor blir ikke gamle Halsa værende i Møre og Romsdal? Så kan valsefjordingene bare kjøre seg til Kyrksæterøra og kose seg med trønderne? De har jo alle dager sikla etter trønderne. Kom an gamle Halsa! Ta dere sammen! Forlat ikke deres egen stamme!

Glærum 29.12.2017.

Dordi Skuggevik

Siste halvåret har jeg hørt mye på gruppa Perikom når jeg har kjørt bil. Når jeg nå hører på dem fra sofakroken, så fornemmer jeg liksom at jeg beveger meg opp Gudbrandsdalen og over Dovre, mens landskapet flyter forbi.

CD-ene er Bastuba og Flomål med tekster på dialekt og nynorsk. Jeg sitter igjen med en overraskelse over at gruppen ikke er mer på scenene rundt omkring. Og hører vi dem på NRK radio Møre og Romsdal?

Det bærende element er Karstein Mauset som med sin ukunstlete naturstemme i det mannlige barytonleiet, formidler teksten med en fremragende diksjon og dertil sterk forståelse av teksten. Slik blir mine favoritter der han synger med bare sin egen guitar, eller bare med Henning Sommerro på flygel. Der kommer han veldig til sin rett, både han og teksten. Han har jo også laget alle melodiene, mens arrangementet for instrumentariet på Perikom er av Jo Ranheim, bortsett fra ett som er av Ketil Hustad. Hvem som har laget arrangementene på Flomål, er ikke oppgitt. Trolig er det også Jo Ranheim. Han leverer et spennende musikklandskap rundt sangsolisten, og i instrumentale mellomspill.

Instrumentariet er meget rikholdig, og kunne lett ha tatt knekken på tekst og sanger, men det gjør ikke det, selv om det av og til er på kanten. De er rett og slett mange og tallrike i Periokom, så konsertarrangører kvier seg kanskje for utgiftene ved å hyre inn så mange for konserter, men det trenger en jo ikke tenke på hvis en kjøper platene og hygger seg med dem i bilen.

Det uventede er at Karstein Mauset ikke har lært seg noter. På pressekonferansen for boka «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» 9.des. – der han og Henning Sommerro begge var tilstede, sa Karstein Mauset at han kanskje burde lære seg noter. Jeg sa at kanskje det ikke var så lurt å begynne med nå, fordi han er langt mer fri når han opererer notefritt, og det er mulig at uavhengigheten av noter gjør ham til den han er.  Men, da må han selvfølgelig overlate arrangementsarbeidet til andre. Kanskje er uavhengigheten av noter også en grunn til at han vektlegger teksten så sterkt og uttrykker den så ekspressivt.

Disse karene er alltid på utkikk etter tekster, og nå når Hans Hyldbakk og Jørgen Gravvold langt på vei er oppbrukt, så kommer jo «Tante Borg» med nye tekster. Drivas utsendte foreslo at Henning og Karstein kunne ha en felles konsert med hennes tekster om en stund. Jeg sa at felles konsert kanskje ikke var så lurt, fordi de ville begge oppfatte henne forskjellig, og ta henne inn i hver sin verden – og derfra ville hun komme ut – veldig forskjellig. Det som blir interessant og spennende, sa jeg, ville bli – hvordan hun vil bli forskjellig.

Kort sagt: Perikom fortjener å bli mer hørt. Og siden Karstein Mauset synger på en aldeles fremragende surnadalsdialekt, bør også banker og bedrifter i Surnadal støtte økonomisk, ikke bare i Rindal, selv om han er bosatt der.

Glærum, 24.des. – 2017

Dordi Skuggevik

Sjursmøss er dagen før julefdagen – 23.desember. Vi har dette flotte navnet «Sjursmøss», og så går vi rundt og kaller dagen for «Lillejulaften». Skam seg! Den som sov lengst i huset denne dagen skulle «raka porkå». I anledning Sjursmøss/Sivertsmesse/Sigurdsmesse – setter jeg inn et avsnitt her fra en artikkel som nylig ble skrevet for å oppsummere Olavsjubileet i Rouen i 2014:

 St. Olav i «Julekapellet»:

Kapellet hvor Olavs-relikvien er plassert, ligger som et av de første sidekapellene til venstre på nordre vegg i katedralen når en kommer inn gjennom vestveggen. St. Sever-kapellet er i veldig grad et julekapell: Oppe på veggen til høyre henger det et stort gammelt maleri av Den hellige familie. På venstre vegg et stilmessig lignende maleri av «La de små barn komme til meg». I de høye, flotte glassmaleriene hvor en del av Middelalderens blå glass som ikke kan gjenskapes idag, og som overlevde de alliertes bombing under siste krig – der er St.Nicholas fremstilt, i tillegg til St.Sever og St.Catarina av Siena. St.Sever – Sivert på norsk, er et gammelt romersk navn som også har manifestert seg i navnene Sjur og Sigurd i Norge. «Sjursmøss» observeres fremdeles med gamle skikker og tradisjoner på Mørekysten, Trøndelagskysten og på Helgeland – den 23.desember. Noen har trodd det er Sigurd Jorsalfar som ihukommes, men det er mer sannsynlig at det er St. Sever (Sivert). Ettersom han var biskop av Avranche i Normandie, senere helgen, må nordmennene ha kommet i kontakt med feiringen av ham i Normandie. Han som i 1050 bygde den første av 30 Olavskirker i England, den i York, som fremdeles er en menighetskirke i bruk – han het Seward, et navn som også må stamme fra St.Sever/Sivert. At navnet er et gammelt romersk navn, opplyste en kyndig person i Paris. Jeg skal senere idag gå med en forlovelsesgave til en Sivert og hans utkårede. Denne Sivert er den 8. Sivert i huset hvor jeg er født og oppvokst, så St. Sever må ha fått et sterkt gjennomslag nordover fra Avranche i Normandie.  Navnet Sivert blir ofte uttalt Siver på Nordmøre, og da ligger dette navnet helt inn til dette helgennavnet. St. Sever var biskop av Ravenna i Italia før han kom til Avranche i Normandie.

At Olavs-relikvien er blitt plassert i dette julekapellet, har sikkert også litt å gjøre med at julen var den første store kirkefesten hvor Olav Haraldson opplevde å bli konfrontert med Kristus. Derfor åpner Olavsoratoriet med Olavs møte med julen. Derfor satte kanskje også den forrige erkebiskopen Olavs-relikvien i dette kapellet, og ikke bare på grunn av at vikingskipsmodellen stod her. Men kanskje ble vikingskipsmodellen plassert her, i sin tid, fordi St.Nicholas er de sjøfarendes helgen, sammen med St.Michael, og fordi folk har tidligere forholdt seg til at det er julen Olav først braser inn i når han høsten 1013 kommer til Rouen, hvor han i nærmere halvannet år blir formet til den han skulle bli, og herfra begynne den veien som skulle føre ham til Stiklestad.

(Link til Olavsoratoriet: http://goo.gl/DHUjyG)

 

 

Da er «Løssi langnatt» overstått: «Natta ei å daggainn tvo te jul» – som Tante Borg skriver i sangen sin om den lengste natta i året. I boka med hennes dikt og toner står både teksten – med utfyllende fotnote om Juljæt-tradisjonen, og notene til den, satt opp av Henning Sommerro. På CD-en som ligger i lomme i bakre perm i boka, der har undertegnede sunget inn sangen på siste sporet. På en av lappene i pappkassen har hun notert at egentlig er sangen skrevet som en bånsull. «Juljæta» – eller «Løssi langnatt» er satt opp i delkapitlet «Jul» i boka «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n», der en også finner annet stoff om jula.

Boka er nå nesten utsolgt i Surnadal. NotaBene hadde fremdeles 14 bøker igår. Jeg er gått tom. Men, i «Bokbasen» som bokhandlene bestiller fra, er de siste 100 bøkene lagt inn. Det raskeste nå er å bestille boka fra www.haugenbok.no.

Om det kommer et opplag 2? Det er ikke så veldig fristende å gå igang med det da, for i øyeblikket ser det ut til at undertegnede går med ca. 10.000 i underskudd på prosjektet.

Jeg signerer de siste bøkene på NotaBene i dag kl.13 – og så lenge det er bøker igjen.

Glærum, Sjursmøssda’n (23.12.) 2017.

Dordi Skuggevik

Av opplaget på 400 bøker, finnes noen få igjen i kommisjon hos Nota Bene Surnadal (19 i forgårs). Jeg er tom for bøker. I «Bokbasen» ble det lagt inn 100, som bokhandlere bestiller fra. www.haugenbok.no leverer raskt pr.post. Du skriver bare inn boktittelen i feltet øverst til høyre, så kommer boken opp som «Nyhet». De leverer fraktfritt i desember. «Norges raskeste nettbokhandel»!

100 mil er denne siste uken tilbakelagt av undertegnede på is og snø i Midt-Norge, med min Citroën C4 – Rossinante II – 2007. (Oppkalt etter merra til Don Quijote.) Rossinante II viste seg å være en svært god bil på diverse vinterføre, og sjåføren er også ganske habil, viste det seg. Vi klarte dessuten nesten å felle en elg i nattemørket på hjemturen fra Gjølme. Heldigvis hadde Rossinante II vært til bremseservice på Tellesbøen og fått bl.a. nye bremseklosser – før den store vinterrunden i Midt-Norge fra Kristiansund i vest – til Trondheim i øst, opp Gråurda og over Oppdal etc. – så elgen kunne forsvinne inn i juletreskogen uskadet.

Jeg har kjørt ut bøkene til dem som forhåndskjøpte bøkene for å finansiere bokutgivelsen, for bøkene kom så seint hit fra Litauen/Bodø at videresending med den treige Posten ikke ville fått dem under juletrærne i angjeldende hjem. Noen utenfor Midt-Norge måtte likevel få dem i posten, og jeg håper Posten klarte å få dem frem i tide. Jeg betalte portoen, fordi de som fikk bøkene bragt av Rossinante II og meg, ble dette også fraktfritt.

Dessuten er svært mange frieksemplarer gitt til lærerbiblioteker på skolene i Tingvoll og Surnadal kommuner, samt bibliotekene i disse kommunene hvor Tante Borg levde sitt liv. Hun er også nå representert på universitetsbibliotekene på Dragvoll og på Kalvskinnet NTNU, for som Ole Dahl Rossbach sa: – Dette er et kulturhistorisk dokument. Jeg vil tilføye at boka dessuten er en omfattende dokumentasjon av dialekten i fjordene på indre Nordmøre, før kasussammenfallet, og før skriftspråket begynte å nedfelle seg i talemålet. Denne dialekten er svært gammel, og den har vært svært stabil helt til ganske nylig, både fonetisk og grammatikalsk. Det er undertegnede som har lest inn 65 minutter dialekttekster på CD-en som ligger i plastlomme i bakre perm. CD-en er  ‘all made in’ Surnadal av tiltaksrike og dyktige unge menn med eget studio og eget produksjonslokale.

Nytt opplag? Relansering?

Hvis det går som jeg tror, vil Henning Sommerro og kanskje Karstein Mauset (Perikom) ta for seg stoffet mellom permene, både tekst og musikk. Andre også, kanskje. Kanskje blir det en eller flere konserter mot neste jul. Flere vil kanskje skape Tante Borg i «sitt billede» – i sitt idiom – ta henne inn i sin egen verden. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut igjen. Kanskje vil det komme på tale å relansere boken til neste jul, siden første opplag røyk ut i en sabla fart.

Jeg skal nå sette opp et regnskap av den haugen med lapper som har samlet seg opp på bordet. Forhåpentligvis blir det balanse i inn/ut-summer. Dette prosjektet ble ikke gjort for å tjene penger på det, men det ville vært hyggelig om et års arbeid ikke skaffer meg et underskudd – i alle fall.

Broren Anders sine dikt ligger her i en bunke som han datter Bjørg renskrev og sendte meg for snart 30 år siden. Disse diktene tar jeg med til Gran Canaria 3. januar, og skriver dem inn i PC-en. Hans sønnesønn Magne Anders i Lommedalen skal så få vite hva dette er når jeg selv har gjort meg opp en mening om det, og så får vi se da – om Anders også kommer ut mellom to permer.

Glærum rett før Løssi Langnatt 2017.

(Daggainn tvo å natta ei te jul!)

Dordi Oppigard ò Glærum – Skuggevik.