Dordis Blogg

Som cand.philol med hovedfag i tekstanalyse og litteratur, og med 6 -7 heldagseksamener i historie fra universitetet i Trondheim, ble jeg 21.10. ganske satt ut både av «Fake News»-overskriften i Aftenposten om Quisling – en overskrift som var direkte desinformasjon, uten grunnlag i teksten, og en artikkel under overskriften som ikke hang på greip, og som var så primitivt folkeforførende at jeg nøler ikke med å kalle den vulgær. Artikkelen er en fornærmelse mot alle norske avislesere. At Aftenposten tillater seg å trykke et slikt makkverk, fikk meg til å slå opp i listen over Aftenpostens redaktører: 4 av 6 redaktører er kvinner nå i Aftenposten. Kvinner kan være veldig skoleflinke, men uten at de er særlig akademisk analytiske eller intellektuelle i stoffbehandling, dessverre. Når sjefsredaktøren i tillegg har giftet seg inn i familien Gerhardsen, så bør en ikke forundres over at Aftenposten lar seg synke så dypt som den gjør på disse 5 sidene avisen bruker til å spre møkka fra Hatsenteret på Bygdøy.

Quisling ble stilt for retten og dømt på et ugyldig lovgrunnlag i strid med Grunnloven, slik som alle andre i «rettsoppgjøret» etter andre verdenskrig ble det her i landet. Det sa prof. Bengt Hagtvedt under en doktordisputas ved universitetet i Bergen. «Hvor var fagjuristene?» ropte han retorisk i lokalet. Han rakk å si det før meg, som også hadde tenkt å påpeke det. (Etter det har jeg aldri forstått at han kan være gift med Hatsenterets direktrise!)

Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus, som vi alle vet. De fleste vet også at Gerhardsen, i mange år, nektet enken å få utlevert askeurnen. 72 år etter dette skal altså Norges hovedavis som har pleid holde et anstendig nivå, nedverdige seg til å sparke den som har ligget nede i 72 år – gjennom et så demagogisk og vulgært oppslag. Heldigvis er det anstendighet igjen hos andre historikere en Bodil Stenseth: De nekter å uttale seg før de har sett boken. Har Aftenposten lest boken før de slår til med en tekst hvor konklusjonene ikke henger sammen med premissene – som er meget tvilsomme?

Stenseths bok er et bestillingsverk fra Hatsenteret på Bygdøy. Dette senteret legger mye arbeid i å holde vedlike versjonen av den norske krigshistorien skrevet av seierherrene etter krigen, nå når yngre historikere skriver Norges historie på nytt på grunnlag av arkivene som er åpnet. Denne gangen tok Bygdøy-senteret for hardt i – de blamerte seg. Aftenposten også.

Mere «Fake News» i Aftenposten idag: Idag- 24.okt. datoen for henrettelsen av Quisling,  fortsetter Aftenposten sin demagogiske løgnkampanje om Quisling i spalten «På denne dag»:

Hvem fikk tyskerne til Norge? Churchill fikk tyskerne til Norge. Han minela seilingsleden for Kiruna-malmen i Vestfjorden og på Hustadvika, og dermed skjøt den tyske flåten ut gjennom de danske Bælter. Det har ikke Aftenposten oppdaget enda, men skylder på Quisling.

Arbeiderpartiet foretok statskupp både før og etter krigen: Først da de forlenget Stortingets sesjon med ett år uten å holde valg. Etter krigen stod Gerhardsen på kaien i Oslo og foretok det vi absolutt må kunne kalle et statskupp da «London-regjeringen» steg i land. D.v.s. – ifølge Grunnloven hadde ikke Nygaardsvolds regjering vært regjering etter 7.des. 1940, og Kong Håkon var heller ikke – ifølge Grunnloven, konge etter 7.des.1940. Han ble aldri konge igjen i Norge, ifølge Grunnloven – for han ble ikke gjeninnsatt. – Og Quisling? Begikk han statskupp? Det kan man kanskje si sånn helt formelt, men noen måtte jo gå ut på trappa og representere Norge og tale Norges sak, når Konge, Storting og Styringsverk hadde stukket av, og fremmed hærmakt hadde tatt vår hovedstad ved hjelp av et blæseorkester – (jamfør Josva som inntok Jeriko ved hjelp av de samme instrumenter). – Og slottet ble overgitt ved håndslag ved Gardesjefen. Norge har ikke klart å leve med sin nedverdigelse og tap av ære i disse dagene i 1940, og derfor sparker de fremdeles på Quisling som de skjøt for 72 år siden. – Syndebukken for det hele, som en engelsk forfatter og historiker skrev for en del år siden.

Og ja, siden Aftenposten nevner Quislings første ekteskap: Quisling giftet seg første gang i Russland – proforma, for å redde damen ut av kommunist-helvetet. Mannen i huset i Paris hvor jeg var au-pair i 1968/69, ble også reddet ut fra Krim og kommunisthelvetet – 4 år gammel, ved at mormoren giftet seg proforma med en polakk, da polakkene fikk amnesti og kunne vende hjem til Polen. Slike proforma ekteskap ser ut til å ha vært ganske vanlig for å redde livet til enkelte russere på denne tiden. Quislings sådanne var ikke noe enkeltstående tilfelle. Han bør ikke fremstilles som bigamist. Bigamistene holdt til i London. De fikk bigami til å se lovlig ut – ut fra lover de selv laget, i strid med Grunnloven, for de hadde ingen lovgivende myndighet – ifølge Grunnloven.

Hatsenterets ansatte på Bygdøy – ved hjelp av Aftenposten også idag, prøver å få veltet ansvaret for jødedeportasjonene over på Quisling og dermed over på medlemmene i hans parti, Nasjonal samling. De jobber ufortrødent med saken. Jeg venter på at seriøse historikere i Norge snart tar til motmæle, men de er redde for å bli straffet selvfølgelig, slik som prof. Hans Fredrik Dahl ble det da han, for en del år siden, begynte å legge fram fakta og ikke «fakes».

Neste artikkel om Quisling i Aftenposten bør handle om alle de 1000-vis med jøder som Quisling også reddet livet til – da han arbeidet med den voldsomme hungerkatastrofen som oppstod i kjølvannet av kommunistenes herjinger i Ukraina, hvor Nansen «lent his name and fame» mens Quisling var den som delte hunger, lort og lus med dem han reddet fra den sikre sultedød – ute i felten. Det er ikke «Fake News»! Vær så god, Aftenposten! Skriv om det!

Rettferdigheten fremstilles med en skålvekt – husk det!

Epilog:

Hatsenteret på Bygdøy skal etter det jeg hører, bli betrodd å uttale seg om NS-barnas skjebne. Da kommer det til å bli månelyst ute på Bygdøy og hos dem som delegerer det til dette Hatets høyborg, for vi – 100.000-vis av «NS-barna» vil ikke komme til å finne oss i det, for selv om jeg ble født 4.mai 1945, så kommer Hatsenteret på Bygdøy til å hevne «fedres misgjerninger på børnene».

Bare det at jeg nå opplyser her til slutt at min far og farfar var medlemmer av det lovlige partiet Nasjonal samling – har den opplysningen  – simsalabim! – devaluert alt jeg her har skrevet. Sånn er det bare! Det har Gerhardsen og Isfrontens lite kristne far, biskop Jensen/Berggrav, og Hatsenteret på Bygdøy bestemt.

Nordmøre, 24.okt. 2017.

Lektor Dordi Skuggevik

Idag – lørdag 21.oktober, får Per Bjarne Ravnå bestige Verdibørsens prekestol og fortelle oss at Jesus fra Nasaret var en mislykket profet. Ravnå er i motsetning til såkalte «personlig kristne» en «personlig ikke-kristen» = ateist. Det sier han selv.

Ravnå er, ifølge Google, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bodø, som vel nå er opphøyet til universitet, og han er sakprosaforfatter med Bragepris. Som universitetsutdannet cand.philol. i litterær analyse, er det for meg ganske sjokkerende at Ravnå slipper unna så lett – med å skape Kristus i sitt billede, og at han ikke får noen opposisjon presentert fra programleder – på sin store blinde flekk i det bildet han tegner, nemlig: Jesu lære. Han hopper lett og elegant over Jesu lære, som slett ikke har vært mislykket! Skal man le eller gråte over at en akademiker i de grader kan drive selektivt utvalg av premisser for sin konklusjon?  Har man valgt å presentere seg som ateist, så må en også forsvare det overfor seg selv og overfor verden, men som akademiker kan man ikke det. Førsteamanuensis Ravnå har diskreditert seg selv som akademiker – i høy grad. Han bør miste retten til å tale ex catedra!

Glærum, 21.okt. – 2017

Dordi Skuggevik

«Ikke-personlig kristen»

(= objektiv kristen, ikke subjektiv sådan.)

 

Etter 40 års samliv med Adresseavisen, Trondheim og Trøndelag, er jeg nå hjemvendt 100% til Møre og Romsdal, men – det hender jeg må til øyenlegen på Nordre. Dit kom jeg igår, og etter konsultasjonen gikk jeg over gaten og kikket i vinduene i en butikk, og fortsatte så  nedover venstre side mot min favoritt-blomsterbutikk nede på hjørnet. Det har alltid vært en estetisk opplevelse å passere den, især om høsten.

Men plutselig ser jeg at her er det ikke noen blomster mer, for her er det blitt café. Det står to runde bord utenfor med tre stoler ved hver. Tre menn fra Midt-Østen sitter ved hvert bord og i begge gruppene snakkes det arabisk.  De ser veldig hjemmehørende og selvbevisste ut – opptatt av samtalene. Det er tydelig at de er innflyttet i gaterommet. Midt-Østens manns-café-tradisjon er opprettet midt på Nordre gate i Trondheim. Noe beflippet tenkte jeg på å ta et bilde av scenen med telefonen – for jeg har via kritikken av journalisten Hege Storhaugs oppfordring til «gate-fotografering» for å dokumentere vår samtid, blitt oppmerksom på fenomenet «street-photo». Jungelinstinktet får hårene til å reise seg i nakken, bare ved tanken på å ta opp telefonen for å ta et foto. Jeg er for nær dem, det gufser av deres selvfølgelige rett til å etablere seg her, jeg føler meg truet, selv uten å ha tatt opp noe kamera.

Når jeg går videre, tenker jeg at jeg kunne gått lenger unna og zoomet inn denne arabiske manns-café-scenen midt på Nordre. Jeg tenker også på at klokka er to på ettermiddagen, midt i arbeidstiden, både for arbeidende og studerende, og at disse karene sitter på café og gjør ikke noen av delen – hverken arbeide eller studere. De er alle 30 + og bruker likevel tiden på café – 2 grupper à 3 menn. Ingen kvinner. Nordre blir kanskje arabisert nå. Kanskje Nordre er på vei til å bli Trondheims «Grønland»?

Glærum, 17.oktober – 2017

Dordi Skuggevik

De unge Høyre-mennene Tonning Riise og Frølich på Stortinget er ute og skal vise sin avsmak på Hege Storhaug og Human Rights Service i Aftenposten idag, 12.oktober, og innrullerer dermed seg selv i rekkene av struts som strever med å finne nok sand å stikke hodet ned i. (Det er blitt så mange strutser at det er oppstått mangel på sand å stikke hodet ned i.)

Årsaken til kritikken av Hege Storhaug og HRS for tiden, er at folk blander sammen journalisten og innholdet journalisten graver opp og videreformidler. De skyter budbringeren. De skyter pianisten. De skyter varsleren. Det er dessverre svært vanlig.

Jeg har lenge hatt Storhaugs bok «Islam, den 11. landeplage» liggende i lesekø hos meg. Jeg var fra før av grundig opplest på Islam, da jeg tok fatt på Storhaug. Uten å skulle begå noen bokomtale, kan jeg si at Storhaug viste seg å være en storartet journalist som formidler stor og viktig kunnskap og sentrale fakta om vår tids farligste utvikling: at Vesten overtas innenfra av den statiske, totalitære, imperialistiske og menneskefiendtlige politiske ideologien – Islam, som maskerer seg som religion. Etter å ha lest Storhaugs bok, ble jeg ganske alvorlig, for jeg visste ikke at Islam har rykket så langt frem i sitt prosjekt i vår del av verden, enda jeg har ansett meg for å være svært oppdatert på Islams fremgang. Sakens innhold er svært ubehagelig, men vi må takke varsleren Storhaug, og ikke skyte henne. Saken med gatefotografering synes jeg er helt OK.  Et foto forteller langt mer enn ord, og det er primært fotojournalistene vi kan takke for mye av den historiske dokumentasjonen vi har som er av verdi for ettertiden.

Glærum, 12.10.-2017

Dordi Skuggevik

Lektor. Cand. Philol

med hovedfag i fransk litteratur og teater.

Burma kaster ut Islam – men norske media klarer ikke å si det. Våre media klarer ikke, som så ofte ellers – å vise hele bildet, de store linjene. Men altså: Burma kaster ut Islam. Islam deporteres – og forsvinner over elva til den islamske staten Bangladesh, et land som Islam har underlagt seg 100% allerede. Islam har lagt under seg buddhistiske og hinduistiske områder i Asia i land etter land. Burma kaster Islam ut, mens de enda klarer å få det til. Det er ikke vakkert. Det er aldri vakkert med deportasjoner. Og som jeg ofte sier – det er synd i muslimene som er blitt født inn i Islam. Det er ikke vanskelig å synes synd i folkegruppen som nå må ta med seg sin Islam i sekken og komme seg over elva til Bangladesh.

Thailand strever også med en Islam-lomme syd i landet. Antagelig er det et tidsspørsmål før Thailand også vil kvitte seg med Islam innenfor sine grenser, nå når de ser at Burma gjør det.

Tidligere visepresident i den norske nasjonalforsamlingen samler nå inn penger til moské på Stord. Jeg vil anbefale Stord å sette foten ned for moské-byggingen. Det er bedre å stoppe moské-byggingen nå, enn for barnebarna å bli kvitt den igjen, slik som de nå skjer i Burma.

Glærum 12.okt.-2017

Dordi Skuggevik

I NRK radio sine morgennyheter idag 11.oktober, slår likestillingsombud Bjurstrøm til med en ny knebel for å tvinge befolkningen i Norge inn i det norske konsensus, om vi vil eller ikke: «Islamofob/islamofobi holder ikke lenger, for mange av oss nektet å få vår Islam-kritikk klassifisert som en fobi – noe sykelig. Nå skal vår Islam-kritikk klassifiseres som «hat, diskriminering og hets», sier Bjurstrøm, og NRK‘s programleder forlenger harrangen til Bjurstrøm med å slenge på «trakassering» – for egen del.

For det første: jeg hater ingen muslimer, jeg synes tvert imot veldig synd på muslimer som er født inn i denne statiske, totalitære, imperialistiske og fascistiske ideologien som Muhammed fant opp som et undertrykkelsesmiddel av folket da han holdt på med å legge under seg de arabiske folk for 1400 år siden. Han maskerte sin fascistiske ideologi som religion, en idé han fikk under sitt opphold i Israel, der han kunne iakta hvilken styrke det er for en stamme, for et folk – å ha en felles religion, for Jødedommen er, i motsetning til den politiske ideologien Islam – en religion.

Bjurstrøm vil ha samme forbud mot å «hate» Islam, som hun har fått til  overfor antisemittismen. Begge deler skal forbys. Men – Islam-«hat» og antisemittisme kan vanskelig sammenlignes, fordi Jødene er en «stamme» som holder seg for seg selv. De misjonerer ikke. Tvert imot. De har heller ingen planer om å legge verden under seg, selv om noen har trodd det. «It is all about tribe,» som en av de store jødiske violinistene i New York sa til meg for 30 år siden. – Altså: Jødedommen handler om «stamme». Jødene plager ingen med sin religionsutøvelse, og ingen har grunn til å plage dem.

Med Islam er det annerledes. Her handler det absolutt om å legge verden under Islam. – «Hvorfor støtter Venstresiden Islam?» – spurte en høyt studert mann ved bordet jeg satt, for et par uker siden. – Jo, sa jeg, venstresiden og Islam har en felles komponent: De vil at individene skal oppgi sin frie vilje og sin frie tanke – og underlegge seg en autoritet som skal styre dem i alle ting. Staten skal styre alt – ovenfra og nedover i befolkningen. Men Kristendommen gir individet en fri vilje: Frie individer skal styre staten oppover, og det er det som er demokrati. Slik bør vi alle delta i å befri muslimene fra tvangstrøya Islam. Derfor bør vi alle delta i å forhindre at Islam får fortsette sin prosess med å ta det ene landet etter det andre innefra og legge det under Islams menneskefiendtlige åk. Det er denne frigjøringen av muslimene fra Islams åk likestillingsombud Bjurstrøm vil legge lokk på og forby. Vi skal se i nåde til Bjurstrøm – for hun har ikke stor nok horisont, og hun har ikke dypt nok intellekt – til å forstå dette. Vi må på banen og hjelpe henne til kunnskap, så hun kan se sammenhengene som manifesterer seg gjennom 1400 års historie. Da vil Bjurstrøm istemme: Befri muslimene fra Islam!

Glærum 11. oktober-2017

Dordi Skuggevik

Lektor – Cand.Philol.

Akademiker og intellektuell m/tros- og talefrihet!

 

NRK’s nyhetssendinger gjentok igjen og igjen at 90% i Catalonia gikk inn for løsrivelse fra Spania. NRK unnlot å si at «valget» var lovstridig. NRK unnlot å nevne at valgdeltakelsen var bare 40% . NRK unnlot å si at de 90% var 90% av de 40%. Av 5 mill. innbyggere, deltok nemlig bare 2 mill. Dette ender dermed opp som «Fake News» – manipulerte nyheter.

Spørsmålet er da: Er NRK-folk så enfoldige at de ikke ser mønstret, tallene og sammenhengene, eller er dette manipulert nyhetsformidling = Fake News? Begge deler er meget betenkelig, og bør absolutt interessere Kringkastingsrådet.

NRK kjører nå på politi-volden i forbindelse med det lovstridige valget. Nei, det er aldri  morsomt når ordensmakten skal ut og skape orden i forhold til lovstridige aktiviteter. Det var det heller ikke i Catalonia denne gangen. Men, spørsmålet er – hvem satte denne provokasjonen i scene? For dette «valget» var en provokasjon. Noen lanserte dette for å få til opprørt vann som de kan fiske i. Og hvem vil gjerne det? Kommunistene vil gjerne det i Spania. Etter Den spanske borgerkrigen som ble forferdelig grusom, har motsetningene ligget under overflaten. Men, motsetningene kom til overflaten under Statsminister Zapatero. Han rev ned gateskilt med Francos navn. Han rev ned rytterstatuer av Franco. Han gikk så langt at han ville ta liket av Franco ut av mausoleet vest for Madrid og begrave ham på kirkegården der Franco kom fra. – Men så ble det veldig stille rundt Zapatero. Man regner med at Kong Juan Carlos tok Zapatero inn på teppet og spurte ham om han hadde tenkt å sette i gang borgerkrigen igjen. Og: Zapatero tapte valget etterpå. Men – noen har tenkt å sette i gang borgerkrigen igjen. At det skjer i Catalonia er ingen overraskelse. Jeg anbefaler alle å lese Antony Beevor’s bok om Den spanske borgerkrigen, hans versjon nr. 2 – som han skrev etter at han fikk adgang til arkivene i Øst-Europa etter Berlinmurens fall. Der går det fram at Spania ville ha blitt en Sovjet-republikk før 2. verdenskrig, hvis ikke Franco og hans folk hadde vunnet kampen mot den internasjonale kommunismen som var i ferd med å ta Spania. Men, denne versjonen passer ikke venstrevridde, enøyde NRK.

Det vi nå ser i Catalonia er nykommunistisk romantikk, men en meget farlig sådan. Den kan destabilisere både Spania og EU, enda mer enn Englands patetiske drøm om sine «fornstora dar» der de ligger og spreller helt nede på sisteplass på rankingen av økonomiene i EU. Vi får sette vår lit til Husmoderen i Tyskland, som kjenner kommunistlusa på gangen etter en oppvekst i Øst-Tyskland, at hun er i stand til å gå ut og ta jyplingene i ørene og fortelle dem hvor Adam kjøpte ølet! Forøvrig burde NRK ha overført Kongen av Spania sin tale til folket – som i skrivende stund går på lufta i spansk TV. Men da fikk jo ikke NRK tid på seg til å fabrikere Fake News da sju, så det kunne de jo ikke gjøre.

Glærum, 3.okt. – 2017.

Dordi Skuggevik

Hva er sannheten?

På vei hjem fra Gran Canaria, la jeg igår veien om Munkeby kloster for å se den nye klosterdelen som er reist, og for å hilse på munkene – de tre franske som jeg har kjent hele tiden, og for meg – den nye – Broder Joseph fra Irland.  Idag kom søndagens preken fra Munkeby – som vanlig via e-post, og jeg synes den på så sterkt vis angår oss alle i vår nye mediatid, at jeg legger den ut på bloggen uten å spørre Pater Joël!

Hilsen Dordi

Syklene skal fram denne søndagen, og taxien står og står i omkjøringene, men etter 1.lesning er ferdig, arriverer man til Katedralen. Man har satset på å få med preludiet på det fine gamle spanske orgelet fra ca.1870, men det lar seg også høre under offertoriet og i postludiet. Den gamle hvithårete presten som spiller det også i dag, er som sammenvokst med alle disse gamle, vakre fløytene i orgelet, og med liturgiens gang. Jeg går bort og takker ham i hånden når messen er ferdig.

Kvelden før har jeg avsluttet min lesning av «Islam – den 11.landeplage» av den eminente journalisten Hege Storhaug, hvor hun lister opp fakta på fakta til vi til slutt ser mønsteret:  hvordan Islam overtar Vesten – og også Norge  – innenfra, og at dette går fort. Jeg ser utover de glisne benkeradene i Sankta Anna-katedralen, hvor alle hodene er grå denne morgenen. Bare besteforeldregenerasjonen er gått til messen. Også presten er i 80-årene, ser det ut til. Ja, det blir ikke mange som står opp for Kristendommen – mot Islam, her i landet heller, kan en nok trygt slå fast. Har de glemt hvordan det var da Islam okkuperte landet i 800 år? Har de glemt at spanjolene mot alle odds klarte å kaste Islam ut av landet etter 800 år? Men, det var da Islam kom utenfra, hærtok landet og var okkupanter. Nå skjer det på en annen måte: det skjer innefra, og det vil bli sluttført ved hjelp av demokratiet.

Noget tung i hugen forlater jeg Sankta Anna-katedralen, der Marias mor Anna sitter i den skulpturale altertavlen og Maria står og lener seg inn i morens fang – i en samtale med moren. Litt opp til venstre for alteret ser vi samme scene i glassmaleriet. Samtalen mellom Maria og moren Anna, mellom datteren og oppdrageren. Samtalene med moren Anna skulle i tidens fylde gjøre Maria i stand til å si ja, den dagen Gud spurte henne om å være hans dør inn til verden, føde ham inn i verden som menneske. Kanskje er Sankta Anna helgenen for foreldrene? Oppdragerne? Pedagogene? Sankta Anna er merkelig fraværende ellers i den kirkelige pedagogikk og kunst, forekommer det meg.

Jeg setter kursen nedover mot stamkaféen Café Madrid, men der jeg har tenkt å skrå over den store avenyen som går oppover mot Sankta Brigida, der renner jeg meg rett inn i en stor folkemengde. Jeg hadde allerede lagt merke til festkledde menn med guitaren hengende på skrå bakpå ryggen, med gripebrettet pekende på skrå nedover, og damer i bunader med piperynker i skjørtet med rød skoning – akkurat som på Nordmørsbunaden!  Plutselig står jeg midt i et kav og et hav av store høyvogner som denne dagen er pyntet med store mengder av jordens frukter og høstens fold, og mellom de digre vognene og store hjulene, er man i ferd med å snøre sammen to og to okser og to og to kyr under nakkeåkene. For første gang får jeg se det canariske bufeet som sammen med geitene leverer melken som blir til verdens fineste osteproduksjon, ifølge The Guild of Fine Food i London. Det er imponerende dyr: rødbrune over hele kroppen, 170 cm opp til ryggen over skulderbladene, kraftige vakre hoder, korte horn – men selv om alt er kraftig på disse dyrene, er de samtidig merkelig smekre. Og de ser koselige ut, rett og slett! Spenene er så store at jeg ville ikke ha klart å håndmelke dem. Brukes det melkemaskin på disse, da må de ha spesiallagete spenekopper i alle fall. Nå er jurene helt tomme. Trolig er det rett før kalvinga, slik at de er tørre for melk. Oksene er særdeles vakre. I Norge får en jo aldri sett en okse mer. Disse er veldig flotte. Alle disse dyrene er holdt i age med ring i nesen, men samtidig ser en et gripende hengivent forhold mellom dyr og eier. Og – de er vant til å få surret nakkeåket på hodet, tett sammen med det andre dyret i tospannet. Det ser en. Mennene tar spenntak mot hodet på dyret og drar til. De legger en slags parykk med krøller på dyrets hode for å skåne det mot reipene. Det er bare ei skåk som går fra den store vogna, mellom de to dyrene og til nakkeåket. Vogna er trolig balansert slik at det ikke blir noen tyngde fra skåka under nakkeåket, men det ser ganske tøft ut. Alle vognene har bremser, slik at ikke tyngden av vogna skal renne mot punktet midt på nakkeåket. Veldig interessant. Det er bare ei budeie, ei ung ei,  som deltar i tospannkjøringen. Resten er menn.

Oppe på hver vogn er det en stor pyntegjenstand. På den fremste, et gammeldags strykejern i format ca. 4 x 3 meter. På en annen vogn er det en gigantutgave av en gammel Singer symaskin med trøpedal. På siste vogna finner vi fruktbarhetsgudinnen de fant i en guanche-utgraving – etter urinnvånerne. I hennes skjød er det satt en stor blomsteroppsats, og foran der ligger det et stort kveitebrød som er spisst i begge ender, og med et kutt fra ende til ende, slik at når det er ferdig stekt, så ser alle at dette er en skulptural utforming av inngangen til de kvinnelige fødselsveier. Og det er nettopp det man feirer idag – at en gang kom selveste Gud som Kristus ut av Marias fødselsveier – man feirer nemlig Maria av Rosenkransen idag, sier mannen jeg spør om hva Romeriaen – prosesjonen – er for. Det er for at Maria sa ja til å la Gud gå gjennom seg og inn i verden – gjennom sine fødselsveier. Så selvfølgelig, så naturlig, så enkelt, så sterkt og så vakkert. En helt fundamental og klar symbolikk som forteller det åpenbare.

Prosesjonen setter seg ikke i bevegelse helt tilfeldig – nei, presis kl.12, når Anna-katedralens klokker slår 12. Da har søndagens andre messe i katedralen pågått en halvtime, og nattverdsfeiringen begynner. Når prosesjonen er kommet på høyde med de åpne dørene i Katedralen, er det presten hever brød og vin og sier de vakre setningene: «Dette brød, en frukt av Jorden og av menneskers arbeid» – og likeledes vinen: «Denne vin, en frukt av Jorden og menneskers arbeid.» Jeg går inn gjennom en av de åpne dørene for å se hvor synkront det hele er, og jeg rekker å stå bak menigheten som på denne messen fyller kirken – og synge med på Sanctus:  Hellig, Hellig, Hellig – er Herren Sebaot. Himmlene og Jorden er fulle av din herlighet. Hosanna i det høyeste.

Ute kjører Romeriaen for fullt med alle sine strengeinstrumenter, knokkelbrett og trommer. De synger og de danser – og den gamle mannen på nærmere 90, antar jeg, han trenger ikke stokken mer, der han vrikker på stussen og fører an og vifter med stokken i lufta. Der danser de videre nedover forbi langveggen av katedralen, og etter kjører det en ambulanse, og så  kommer et syngende og dansende feiekorps som sprer sagmugg og koster opp kuskiten, og deretter kommer den kommunale spylebilen. I det hele: Oksene og kyrnes fjerne evighetsblikk og store ro, slik de har fulgt mennesket i uminnelige tider og laget melk og fløte og ost og smør og kjøtt av gras og busker! Kanskje stod de opp i 4-tiden og gikk til byen med sine eiere idag? De kommer sikkert fra oppe i liene bak Las Palmas. Jeg håper UNESCO har fredet denne kurasen også, slik de har fredet de gigantiske, kvite Montalcino-krøtterne i Toscana.

Ganske lamslått av den eruptive folkelige manifestasjon av blomsten av Marias skjød, Kristus, og markens grøde og herligheter i festen for Maria av Rosenkransen, forstår jeg at jeg har gått meg på folkedypets mysteriøse forståelse av vår eksistens som igjen avstedkommer denne voldsomme livsgleden som bryter ut og bryter ut.

Men, ungdommen var fraværende. Og det var heller ikke mange barn. De lå nok hjemme og glodde på dataskiva si, pæden, mens livet og gleden gikk hus forbi for dem. Dem blir det en lett sak for Islam å ta fra innsiden.

Las Palmas, 25.sept. – 2017

Dordi Skuggevik

 

 

 

 

Hvor ofte har jeg ikke sittet på Buss 91 Directo til Las Palmas. Skranglet på gammel buss i for stor fart på motorveien – etter at nr.91 også skulle legge inn og rekke en stopp på flyplassen. Ingen seler, ingen fjæring heller. Men ufortrødent kommer den forbi Arguineguin på sydkysten kvart på hel time, og returnerer fra Las Palmas kvart over hel time. En trofast arbeidshest.

Igår skulle det bli annerledes. Nå har Nr.91-ruten fått nye og bedre busser, og ny Aircondition setter lungebetennelse på oss alle, men igår kom ikke bussen til vanlig tid. 5-minuttene gikk, mens jeg underholdt meg med tre store jenter på min egen alder fra Nord-Italia, hvorav den ene hadde løpt imot meg for å hjelpe meg med bagasjen jeg skjøv i motbakke opp mot buss-stoppet ved Anfi del Mar. De kom seg på Maspalomas-bussen – og vinket heftig da bussen gikk. Sendte slengkyss også. Deilige italienere! Og jeg hadde nylig frisket opp min enkle italiensk gjennom en uke på Sicilia før denne reisen til Gran Canaria. Det kom godt med!

Og så ventet man igjen på Nr.91-bussen – Directo. Den kom ikke før 25 minutter over tiden, og den var mot all vanlig praksis – stappfull. En ung norsk mann tok sin norske kjæreste på fanget på klappsetet sitt på handicap-plassen, og dermed fikk jeg sitte. Jeg oppdaget først senere at de var norske. Den lette, tynne, raske sjåføren kom løpende bakover langs bussen, smatt inn bakre dør, kikket bakover på hvor fullstappet bussen var – og så sprang han frem til rattet igjen. Avgårde bar det – mens han satte på meget høy spansk musikk med tenor, kor og 1000 fioliner. Dansefoten gikk etterhvert på alle sammen, og han som stod ved bakre utgang tok det helt ut mens han danset med en eruptiv livsglede.

Det skulle stadig bli mere eruptivt i bussen. På flyplassen ble ikke bussen noe særlig tommere for folk, og nye kom på. Den lettføykne sjåføren kom springene bakover igjen, kløv opp i øvre håndtak, skuet vilt bakover, slapp ut en desperat latter og sprang igjen fram til rattet. Han hadde forlengst gitt opp prosjektet med å holde bussen i rute. Nå gjaldt det å holde bussen på veien! Avgårde bar det, musikken ble høyere og høyere og gamle damer satt og rocket til de hispane rytmer og desperate tenorale uttrykk. Det forekom meg at vi var med i en film – som vi ikke visste hvor ville ende. Vi ville kanskje ta av fra motorveien og kjøre rett ut i lufta og videre opp i det store Himmelblå, og ikke ense at døden skulle komme med knas og knus mot klippene der nede. Vi ville i alle fall dø lykkelig! De to unge norske sto av på flyplassen, for de ville ta en annen buss opp til det nye butikksenteret midtveis til Las Palmas. De takket meg i begge hender for alt de hadde fått visst om både Las Palmas og livet og historien ellers. Og jeg takket Gud for at det ennå finnes unge nordmenn som er interessert i noe annet enn seg selv! – Så ankom vi den underjordiske endestasjonen i Las Palmas. En dame – enda eldre enn meg, danset seg fram til sjåføren som nå stod og tok ut koffertene. Hun kastet seg om halsen på ham og takket ham av hjertet for en herlig busstur. Jeg takket ham i hånden – og flere falt hverandre om halsen i uventet henrykkelse, mens rytmen enda satt i kroppen på dem, og HAPPY! HAPPY! – forsvant vi alle i hver vår retning.

Ved avreisen fra Anfi Beach Club, tok kaffedamen denne dagen personlig rekord i sen kaffeservering, slik at hun fikk presisert sin betydning her i verden, så jeg styrtet meg inn på nærmeste kafé i den underjordiske busstasjonen, og mens jeg nød min café con leche, kom jammen sjåføren nynnende og steppende i springmarsj forbi caféen, kastet muntre og raske blikk hit og dit, og regnet vel med at hans sikkert nye jobb som bussjåfør hang i en tynn tråd, og dermed jazzet desperasjonen  ham opp i en kroppsrytme jeg sjelden har sett, annet enn på den tynne lille italienske skuespilleren som prøver å få det til å se morsomt ut når han som jødisk far – og de alle – blir sendt til utryddelsesleiren under siste krig. Da forstod jeg hvem som skal spille hovedrollen, sjåføren, i filmen om denne bussturen til Las Palmas. Yes!

Las Palmas, dagen derpå: 24.sept.2017

Dordi Skuggevik