Guitar-Mester-Treff i Las Palmas: 17. – 19.nov.2016 (Pilotprosjekt.)

Ved ankomst Las Palmas gjelder det bestandig å kaste seg over konsertannonsene, finne nærmeste billettluke og råle med seg flest mulig billetter. Alt av musikk er av klasse i denne gamle kulturbyen, konsertlokalene lige så. Motto: Gå på alt du kan! Så: Rett til nærmeste konsertlokale. Heldigvis er drosjene mange og billige!

En av billettene til konsert midt på dagen i dag, lørdag 19.nov. var ikke helt til å forstå. Den viste både Ungdomsorkesteret og noe om guitar. Skal si det ble guitar! 44 guitarister kom inn på podiet i kammersalen, som ligger to nivåer under vestibylen for storsalen i konserthuset lengst sør på Canteras. En sky av musikk løftet seg opp. Og – få om noen kammersaler i verden har slik akustikk som denne salen. En tone kan pensles helt ut i det uhørlige, og likevel høres. Til gjengjeld må en holde for ørene når det klappes. Den hyperaktive fotografens lange objektiv hørtes ut som et treskeverk – og damen  med dropset i celophan klarte å bli solist i det vakre og lavmælte stykket i overgangen fra renessanse til barokk. Men, opplevelsen av musikk og musikere på denne konserten gjorde alt annet irrelevant. Her kom de frem – solister med og uten orkester, kvartetter, sopran med hele orkesteret, timple – den lille miniguitaren med den store stemmen – som er canariernes nasjonalinstrument, og som her klarte å spille opp mot tutti.

Til slutt kom en eldre mann med utslått grått hår og flippskjegg opp og ble behørig beblomstret. Han brøt ut i lange poetiske verbaliteter som aldri tok slutt. Vi visste ikke om han ville bryte ut i en begeistringens steppeseanse med de spisse, blanke skoene, eller om han ville går direkte fra fysisk tilstedeværelse og transfigureres opp i den rene ånd – foran øynene på oss. Meget poetisk, selv for den som ikke forstår spansk. Litt forstod jeg: – Guitaren er den rene kultur, sa han, og guitarens fremtid står på spill. Guitaren må forsvares mot mikrofonen, sa han. Det siste støtter jeg fullt ut! Det skulle vise seg at han var komponisten som hadde skrevet ut arrangementene for dette stororkesteret av 44 guitarer, samt levert egne komposisjoner: Blas Sanchez.

Det var det som slo meg da disse unge, men også noen aldersstegne guitarister, la hendene på instrumentet: Sjelen lå i de grader åpen for oss, og dette sjelens instrument i den spanske verden ble en forlengelse av deres sjel. Det gjorde veldig inntrykk.

Et par ganger før i livet har jeg møtt den spanske guitaren i en bølge og en sky av musikk. Første gang var i februar 1987, i det amerikanske colleget i Vatikanet, der 30-40 prester fra Sør-Amerika lot oppstige en sky av musikk fra guitarer, mandoliner og en del uidentifiserbare strengeinstrumenter. Hjemveen var så sterk at vi ville alle gråte.

En sensommersøndags ettermiddag da det begynte å skumre, gikk vi i gatene ved katedralen i Santander i Nord-Spania. Plutselig kom 40-50 menn og kvinner i moden alder ut av en gate, steg opp på den høye og brede kirketrappen, hvor de så satte seg, og sang oss inn i natten med en sky av strengemusikk dertil.

Siden har jeg opplevd dette på Gran Canaria på Hellig-Tre-Kongers-aften, hvor en stor flokk godt modne kvinner og menn danner baktroppen i opptoget med St. Nicholas som strør gaver ut – og de spiller på sine strengeleker og synger i kor med flotte stemmer. Spanjolene kan synge! – Dessverre er disse gruppene som synger og spiller på sine mandoliner og guitarer og timpler nå forsvunnet. Døde – ganske enkelt?

Forklaringen kommer etter konserten idag, når jeg prøver å få vite hva som egentlig foregår i Auditorio Alfredo Kraus disse dagene. Jo, det er et pilotprosjekt, en aksjon for å få tilbake den klassiske, akustiske guitaren som er i ferd med å forsvinne ut av spansk folkekultur. Flere musikkinstitusjoner er gått sammen om disse «guitarens dager» i Las Palmas. Auditorio Alfredo Kraus, det «superiore» musikkonservatoriet i Las Palmas, det profesjonelle konservatoriet, musikkskolene i Las Palmas, i Ingenio og i Teror. Profesjonelle, studenter, elever og lærere fyller orkesteret og deltar i midre grupper ned til solister.

Den som hørte Rolv Lislevand i Nidarosdomen på Barokkfest i februar, vet hvor mye musikk som kan komme ut av en guitar. Det er ikke lite!

Skal vi spå at dette pilotprosjektet med tiden vil gjøre Las Palmas til en renessanseby for den klassiske, akustiske guitaren – med en egen festival? Ja!

Las Palmas, 19.nov.2016

Dordi Skuggevik

 

 

Olavskapellet i Rouenkatedralen pr.dato.

For å vite hva jeg snakker om, reiste jeg ned til Rouen midt i oktober, for å se på situasjonen for det som blir omtalt som Olavskapellet i Rouenkatedralen. Siste embetsgjerning som nå – erkebiskop emeritus, Mgr. Descubes, utførte under sin avskjedsmesse 26.sept.2015, var å få domkirkearkitekten til å erklære at arbeidet med plasseringen av Olavsrelikvien var ferdigstilt, så langt som tid og økonomiske rammer tillot det, i en tid da erkebiskopen ville ferdigstille flere prosjekter før sin avgang.

På både søndre og nordre langvegg i katedralen finnes sidekapellene fra tiden før concelebreringen kom, da hver prest leste sine messer ved eget alter i disse sidekapellene. (Det gjøres fortsatt kl. 7 om morgenen i klosteret Fontgombault i Poitou.)Ved hvert alter i sidekapellene er det en nisje i veggen, som idag er tom. Olavsrelikvien er satt inn i denne nisjen i Sankt Severkapellet, som en finner til venstre når en kommer inn, det første kapellet på nordre langvegg etter at en passerer gjennom en stor tredør som vanligvis står åpen. I samarbeid med domkirkearkitekten er det lagt en rød fond i nisjen som bakgrunn for relikviariet, og det er innfelt glass foran. Under det hele er det lagt et gyllent metallfelt med følgende inskripsjon:

Relique de Saint Olav, Roi et Patron de la Norvège, offerte pour le millénaire de son baptême dans la cathédrale de Rouen. Octobre 2014.

 (= Relikvie av Sankt Olav, konge og vernehelgen for Norge, gitt ved 1000-årsjubileet for hans dåp i Rouenkatedralen. Oktober 2014.)

I dette kapellet har det stått en vikingskipsmodell, som fremdeles står der på et bord, og med en plakat ved siden av – som berømmer disse skipene, disse «havets korsarer» sin evne til å seile både på opprørt hav og på stille, grunne elver. Kristendommen kom dessuten til Norden med vikingskipene. Kapellet har skriftestol, men mangler alter og altertavle. Høyt oppe på sideveggene henger to gamle, mørke malerier med oppovervendte lamper under. Fondveggen i kapellet har fire – meget høye, eksepsjonelt flotte glassmalerier som overlevde de alliertes bombing. Den øverste delen fra 1200-tallet har denne fantastiske blåfargen som man ikke klarer å få til i vår tid, og som katedralen i Chartres er så berømt for. De forteller historien om Sankta Catarina av Siena, Sankt Nicholas og Sankt Sever. Sankt Sever var biskop av Ravenna, senere av Avranche i Normandie. Sever er et navn fra romertiden, som vi finner igjen i Siver, Sivert, Sjur, Sigurd. Han som bygde den første av de 30 Olavskirkene i England (York – 1050), het Seaward. På Nordmøre og oppover Helgelandskysten feires fremdeles «Sjursmøss» 23.desember – med sine gamle skikker, myter og tradisjoner, f.eks. – den som sover lengst i huset denne dagen må «raka porkå» = skrape busta av julegrisen som slaktes.

Det har allerede vært pilegrimer fra Norge her nede for å besøke Olavsrelikvien i «Olavskapellet». Undertegnede har dessuten skrevet til den nye erkebiskopen i Rouen, Mgr. Lebrun, og til Den nordiske bispekonferanse om å utvikle Rouen til ungdommenes valfartsted. – For her kom det en gang en ung mann som var i en dyp eksistensiell krise, og som opplevde et snupunkt hvor han fant en ny retning for livet sitt. Alle unge mennesker har sine kriser, om ikke av så store dimensjoner og med så store konsekvenser som Olav den Hellige, og som kanskje kunne oppleve at Rouen derfor kunne være et godt «tenkepunkt». Men da må dette kapellet få et alter, en altertavle og noen knelebenker.

Det ble en del samtaler, befaring av kapellet og idéutvekslinger. Jeg sa at siden jeg hadde skjøvet Olavs dåpsjubileum i 2014 i gang med det første brevet til erkebiskop Descubes i 2006, i forbindelse med konsert i Rouenkatedralen med Nidaros Domkor, en turné til alle de store «Fruene» i Paris, Chartres og Rouen, som daværende biskop av Nidaros, Finn Wagle, hadde erklært som opptakten til arbeidet med Olavs dåpsjubileum – så kjente jeg ansvaret for en etappe II: Utviklingen av Rouen som de unges valfartssted.

Samtalepartnere i Rouen var den nye erkebiskopens assistent/sekretær, den nye intendanten for katedralen og domprosten. De to første sang i hovedkoret i Olavsoratoriet-2014, og domprosten var kontaktperson for Olavsjubileet – med kirkene i Norge, kommuner og fylkeskommuner som ble implisert. Slik slapp en å begynne forfra. Disse tre vet veldig godt hva det dreier seg om. Intendanten, som er tidligere tysklektor fra gymnaset, før det gikk av moten også i franske gymnas å lære tysk, sa at hun hadde brukt Olavsoratoriet i sin undervisning, og selv om teksten er på nynorsk, så kunne hun fremdeles alt utenat, og kunne stilt opp neste dag på konsert, sa hun. Erkebiskopens assistent/sekretær var den som hadde instruert kammerkoret i Rouenkatedralen i nynorsk uttale, for han er faktisk godt skodd i norsk. Resultatet av samtaler og idéutvekslinger, som nå skal drøftes med erkebiskopen og domkirkearkitekten, er følgende:

  • Vikingskipet henges opp midt i kapellet etter den norske tradisjonen med kirkeskip. Dette vil berge skipet fra mangehånde håndtering som kan skade det, samt gi mer plass på gulvet.
  • En norsk ledende kunstner har donert altertavle: Olav den Helliges adorasjon av Den Hellige familie, som er malt over Olavs åpningssolo i Olavsoratoriet: Kven er du Herre?
  • En institusjon har fått idéen introdusert – om de kan gi et enkelt alter av kleberstein, samme stein som er brukt i Nidarosdomen.
  • Skal Sankt Severkapellet omdøpes til Olavskapellet, eller skal det fortsatt hete Sankt Severkapellet, men med et alter som kommer til å hete Olavsalteret?
  • En plakett med orienterende tekst henges opp på smijernsporten foran kapellet.
  • Idéen om å sette opp igjen oratoriet Olav den Helliges dåp, når Olavsalteret skal innvies, ble også luftet. Det var overraskende å møte den store begeistringen for dette verket – 2 år etter fremførelsen ved Olavsjubileet 2014. Gjenoppførelse blir i så fall Rouen-operaens oppgave.

Disse punktene blir nå å drøfte for dem som er implisert. Det vanskeligste i Frankrike er domkirkearkitekten, som har det statlige altomfattende ansvaret for katedralen. De store katedralene er kulturhistoriske monumenter som tilhører staten, og det er derfor en lang og komplisert prosess om en bare skal slå i en spiker.

Det ble i sin tid drøftet om Olavsrelikvien skulle plasseres i krypten, hvor minneplaten i kleberstein ble avduket 18.okt. 2014, eller om relikvien bør stå i et sidekapell oppe i kirkeskipet. Det ville vært logisk å plassere Olavsrelikvien i krypten der dåpen av Olav og hans store flokk menn foregikk, men den burde likevel plasseres oppe i kirkerommet, slik at folk og pilegrimer får lett adgang til den, kom man frem til. For å komme ned i krypten må en ha følge som låser opp og passer på folk, så de ikke forsvinner innover i alle rommene under katedralen.  En plassering der ville blitt for upraktisk og tungvint.

Flere tilfeldigheter og sammentreff dukket opp siste dagen: Det gamle mørke maleriet som fortsatt vil henge over en altertavle fra vår tid (hvis den blir akseptert) – viste seg å være Den hellige familie, når en fikk lyssatt det. Vis-à-vis viste det andre mørke maleriet seg å være La de små barn komme til meg. Med tanke på samtalene om å utvikle Rouen som ungdommens valfartssted, ble jo det litt av et «omen». Med Sankt Nicholas i glassmaleriene, i tillegg, vil kapellet bli så sterkt preget av julen, at det blir et «Julekapell», og det er ganske spesielt i sammenhengen, siden den første store kirkefesten Olav opplevde, nødvendigvis må ha vært julen. Da Pater Arnfinn Haram døde, bare en uke etter at han fikk spørsmålet om å skrive teksten til Olavsoratoriet, og undertegnede selv gikk i gang med teksten – i desperasjon, så er det nettopp Olavs frontkollisjon med Kristus i julefesten Olavsoratoriet åpner med. Slik var det veldig rart at dette sidekapellet plutselig fremstod som et kapell så preget av julen.

Da skal det bli spennende å høre hva de som har ansvaret i Rouen kommer frem til av løsninger. Men, det er ikke akkurat dette her man er mest opptatt av i Rouen for tiden. På søndag 16. oktober 2016, som er Olavs dåpsdag i kirkekalenderen, var det ikke Olav den Hellige domprosten talte om i sin preken, men om presten Jacques Hamel som ble myrdet på grusomste vis foran alteret ved morgenmessen i sin sognekirke, den 26. juli, bare 9 km fra Rouenkatedralen. Han avsluttet sin prestegjerning med martyriet her i Rouen. Olav den Hellige begynte sin vei mot martyriet her. Disse to polene vil være med på å gjøre Rouen som valfartssted for de unge til et sterkt navigasjonspunkt i livet.

«Men det er vi som skal ta imot dem,» sier erkebiskopens assistent/sekretær. Jeg ser at han synes det blir en stor oppgave. Jeg sier at pilegrimer også angår det verdslige samfunnet, ettersom de legger igjen penger både i hoteller, på restauranter, i butikker etc. og at det sekulære samfunnet alltid har tatt sin del av vertskapspliktene overfor pilegrimer. Jeg sier det samme til en dame i en sentral stilling på departementsnivå. «Det åpner et vindu for oss,» sier hun, «hvor vi i det sekulære samfunnet her i Frankrike kan arbeide sammen med kirken.» Jeg anbefalte dem å begynne forsiktig, f.eks. sette av en ende av skranken i turistkontoret som infopunkt for pilegrimer som kommer.

Hjemme snakker jeg med en av de aktive i norsk pilegrimsbevegelse, og som er en av redaktørene for bladet Pilegrim idag. Hun virker svært glad for forslagene som kan gi ungdommene – konfirmantgrupper, speidergrupper, skoleklasser – denne muligheten.

Den nordiske bispekonferanse fikk et langt brev om dette, som straks ble satt på deres agenda på møtet i Oslo før Pave-besøket. Når de får summet seg etter Pavens besøk, vil vi kanskje få høre hva de mener om dette, og hva de synes om en «Nordisk katolsk ungdomsdag» i Rouen, for å komme i gang med Rouen som et valfartssted for de unge. I Rouen trøstet jeg dem med at hvis det blir arrangert en «Nordisk katolsk ungdomsdag» – så kunne forskjellige grupper starte sin vandring mot Notre Dame de Rouen fra forskjellige steder, og møtes i dette store kirkerommet som endepunkt for vandringen. Slik ville ikke trykket mot selve byen og katedralen bli så stort.

Og – hvorfor ikke en «WORLD YOUTH DAY» i Rouen? sa jeg.

Vi får vente og se, hva de kommer ut med, både Bispekonferansen, og de som har utspillet i Notre Dame de Rouen. Normandie er i alle fall et egnet område for pilegrimsvandringer mot Olav den Helliges startpunkt. For unge mennesker ligger det nærmere å valfarte til der Olav tok en avgjørelse om hvilken retning livet skulle ta, enn å dra direkte til Stiklestad. Stiklestad ligger lenger framme i veien, for å si det sånn. I alle fall slik en pedagog ser det.

Uten Rouen – intet Stiklestad. Etter nå å ha gjenfunnet aksen Rouen – Stiklestad, må vi ikke miste den igjen, var vi enige om i Rouen. Da klokkespillet nylig var nede for restaurering, så vi jo at initiativet ikke er nytt, for der henger også Olavsklokken. Om initiativet til den kom fra Bjørnson eller fra ambassadør grev Wedel Jarlsberg, vites ikke. Og selv om Den norske kirke i utlandet avsakraliserte «Olavskapellet» – den gamle sjømannskirken i Rouen, rett før 1000-årsjubileet for Olavs dåp i byen – fjernet alteret, sendte orgelet til Torrevieja og gjorde kirkerommet om til et pulterkammer, så står det fremdeles der, drevet av rouenesiske ildsjeler, som fremdeles henter sjøfolk inn for hyggelige sammenkomster, og hvor de hadde sin egen feiring i oktober 2014. Men nå er relikvien fra Olav den Helliges skinneben i Oslo katolske domkirke, Sankt Olav, kommet på plass i dette sidekapellet inne i Notre Dame de Rouen, så Rouen er dermed svært forsterket i Olavskulten.

I Rouen, «de hundre kirketårns by» står det en «Nidarosdom» på hvert gatehjørne, omtrent. På alle koller – når en kjører gjennom landskapet i Normandie, ligger det en katedral, og rett som det er, kjører en forbi disse enormt høye steinkorsene fra gammel tid.  I l’Abbaye de Lucerne, inne på land ved Mont Saint Michel, har man feiret Olsòk-messe i vel 40 år. Ett av Normandies to offisielle bannere, er Olavsbanneret: Rødt med gult kors, og rødt kors inne i det gule korset. Det ble flagget foran Lund domkyrka ved Pavens ankomst, for det er også Skånes flagg.

I dette gamle normanniske landskapet hvor det moderne Norge ble født i 1014, der kan nordiske unge pilegrimer oppleve et annet landskap enn de er vant til på sin vandring, om det er i epleblomstringen, eller det er i eplehøsten. Normandie fremstår som et særegent TERRA SANTA. Å planlegge pilegrimsruter her må rett og slett bli en storartet oppgave!

*****************************************************************************

Se ellers flere innslag fra turen til Rouen på denne bloggen: www.dordis.no

Olavsoratoriet ligger nå ute på internet: http://goo.gl/DHUjyG

Denne artikkelen er skrevet på oppfordring av pater Olav Müller (92) for å sendes til St.Olav katolske kirkeblad, hvor den nå er sendt, samt til Den nordiske bispekonferanse, til samtalepartnerne i Rouen og til en av redaktørene av Pilegrim idag.

Glærum, november 2016.

Dordi Skuggevik

 

 

 

President of the United States: Mr.Rump won

The Puzzy-grabber, the Demagogue, the Brainwasher, Mr. Rump, won. The non-educated, the non-enlightened, the-easy-to-brainwash – voted for this Treath to the world. The Freemacons of America won. They would never tolerate a woman in The Oval Office, because The Freemaconery would not have access to The Oval Office with a woman at the desk. And what about the Mafia? Did the Mafia win too? Yes, because you can not work in constructions in New York without dealing with the Mafia.

Democracy has turned into Emocracy, i.e. emotions overrules education, knowledge, experience and insight. The same happened in England at the Brexit referendum.

Mr. Rump is supposedly scared to death by his own victory, because he himself knows best how incompetent he is for undertaking the responsibility of being the President of the United States, and the plastic model woman at his side will be a constant insult to the American woman.

We are not amused.

Norway, the 9th of November 2016

Mrs.Dordi Skuggevik

 

Son min – den einaste, Kristi krrråpp! og Bønnedagen.

Jeg har enda ikke orket å ta i den overhendig store nye salmeboken for Den norske lutherske kirke, og ditto gigant-koralbok, ei heller har jeg orket å åpne noen bibel med den nye bibeloversettelsen. Jeg har nemlig – enda ikke kommet meg helt etter forrige runde med språkmekking på salmetekstene, foretatt av de glade amatører i gruppearbeid, hvor ingen profesjonelt utdannede filologer var velkomne i workshoppene. Men av og til lekker det ut av presters munn og diverse skrifter, noe av de påhittene som er vedtatt brukt i sekulariseringen av vårt sakrale språk. Som sist jeg var på en begravelse: – Dette er son min, sa presten, og så nølte han litt for det nye kom: – den einaste. Presten liksom la den einaste – prøvende ned i forsamlingen. Den einborne, den enborne – er altså vraket, forkastet, ute. «Til det var han født og boren» står det her og der i norske litteratur. Kua skal bæra (= kalva). Kua har bore svartan kalv, står det i sangen. Nybærku = ku som nyss har bore (kalv). «Dette er son min, den einborne, som eg har hugnad i» står det under altertavla i Øye kirke her jeg bor. Det står under bildet av Johannes som døper Jesus, mens Den Hellige Ånd stiger ned over dem i duens skikkelse og Guds røst høres fra skyen. Jesus er altså den eneste Guds sønn som er boren. (= født). Vi er alle Gud Faders sønner og døtre, men bare en av hans sønner er boren (født). Deri ligger en kvalitativ forskjell på den einaste og den einborne. Det går over min forstand at språkmekkerne ikke har forstått noe så enkelt og noe så grunnleggende!

To bear – bore – born er verbet på engelsk. Det blir nå vanskeligere å trekke sammenligninger med dette engelske verbet og det samme på norsk – i engelsktimen. Og det blir vanskeligere å forklare inkarnasjonen, i religionstimen, det at Gud en gang gikk inn i verden som menneske, ved å bli født, bli boren. For religionstimer har man fortsatt i skolen, selv om kristendomstimene er fjernet.

Kristi krrråpp! sa biskopen i Sverige i sommer, da han hevet hostien på messen for den Hellige Edith Stein, i Birgittaklosteret i Vadstena. Biskopen hadde i flere 10-år vært katolsk hjelpebiskop i Stockholm, var nå tilbake i sitt hjemland England, men på ferie i sitt andre hjemland. Det sokk i meg. Hans dype og voluminøse stemme forsterket det kroppslige i den nye terminologien som til og med katolikkene har lagt seg flate for i Sverige, men svensker skal nå alltid være så sprengmoderne. Det var som om jeg kjente svettelukten av tømmermannen fra Nasaret, etter alle de bratte bakkene opp til Jerusalem. Jeg kjente den fuktige eimen av varm kropp og fornemmet hjerteslagene og den varme pusten. Han ble da visst heller ikke vasket før de la ham i graven. Det var for nært sabbaten. De kom vel for å vaske ham søndag morgen, men da var han gått sin vei….! Uff. Den nye terminologien tok helt fokus bort fra det som skjer under consecrasjon og communion. Det fortok seg heller ikke de to neste messene.

Bots- og Bønnedagen – stod det i min nye 7.sans, da jeg bladde om her forleden. Bots- og Bededagen, het det jo før.  Verbet er omgjort til substantiv. En akt er omgjort til en ting. Og hva er tingen? Brune bønner? Hvite bønner? Tomatbønner? Hva vil du ha? Skal vi innføre en fast dag med bønner til middags? Det er alvorlig når det å be ikke lenger er en akt, en gjerning, en prosess i oss, men er blitt et substantiv i flertall, løst fra både fysiske og åndelige prosesser i oss, er blitt substantiviserte bønner som kan strøs utover, uten at vi lenger har kontakt med dem, mens vi står tilbake med et dødt indre. Kanskje fuglene under Himmelen spiser dem før de når opp til Gud?

Én hjord og én hyrde. Skulle hun skrive det, eller skulle hun skrive som det stod i den nye bibeloversettelsen: Én flokk og én gjeter? Hun som sa det, var hun som oversatte til norsk, boken om vår nye nordiske helgen – Sankta Elisabeth Hesselblad fra Falun, helgen siden 5.juni 2016. Oversetteren valgte vårt sakrale språk fra før den siste sekulariseringsmassakren av våre sakrale, poetiske tekster. Takk for det!

Glærum, Alle sjelers dag, 2.nov.2016

Dordi Skuggevik (Filolog)

 

Surnadal: Slank kommunebyråkratiet!

Det var med forferdelse jeg oppdaget i sommer, at den fine eldreheimen i Stangvik nå står tom. Enda større er forferdelsen når jeg ser i Driva at kommunen planlegger å bygge ned antall omsorgsplasser i Surnadal. Stenge en avdeling!!! Kommunen bør heller fusjonere stillinger, og slanke ned staben på kommunehuset.

25. Nordlysfestival i Nedre Normandie: 17. – 27.nov. 2016

Les Boréales, en festival i nord: C. stikker en enkel brosjyre i hånden på meg i Rouen: Nordlysfestivalen i Caen, den 25.i rekken. Hvorfor har en aldri som nordmann hørt om den? Ved bordet i Paris, hos JPO, samarbeidspartneren i det gregorianske – gjennom 30 år, møter en igjen denne Aurora Borealis-festivalen, Nordlys-festivalen: Han skal ut til Caen og være tolk mellom estiske forfattere og franske tilhørere. Her får jeg en tjukk liten bok med hele programmet og blar igjennom. Det spruter av program, energi og entusiasme fra sidene. «Frysninger garantert!» står det.

I hele 25 år har man her hentet kunst og kultur ned hit fra de nordiske land i november. Fra Baltikum = Stor-Skandinavia, som de sier her. Her heter nemlig Østersjøen – Det Baltiske havMare Balticum!

Estland er hovedlandet i år, fordi landet feirer 25-årsjubileum for frigjøringen fra det kommunistiske diktaturet og Sovjet-imperialismen. Deres frihet er like gammel som Nordlysfestivalen: 25 år.  Finland deler plassen med Estland dette året, men de andre nordiske land er også rikt representert: Island, Danmark, Norge, Sverige, Litauen – men, ikke Latvia. Latvia var landet som Sovjet-imperialismen og kommunismen klarte å ødelegge mest grundig. Jeg er ikke så sikker på om nasjonen i Latvia har klart å overleve som nasjon. Ting tyder på at de ble for ødelagt som nasjon, noe manglende deltakelse her tyder på.

Nytt for meg: Herbjørg Vassmo er den mest leste norske forfatter i verden! Det har jeg aldri hørt før. Hennes Dinas bok skal fremføres på teaterscenen i Caen. Hun er viet stor oppmerksomhet. Solan og Ludvig er også på plass i kinoen Drakkar = Vikingskipet, med filmen «Osteløpet». Laban, det lille spøkelset er her. Selveste Kjørkarlen av Selma Lagerløf er her, som stumfilm fra 1921, men med ny musikk av en høyst nulevende fransk komponist som er professor i klaverimprovisasjon ved Paris-konservatoriet. Det er «Lapplands dag» i kinoen «Drakkar», med bl.a. filmen Den hvita renen fra 1952. Videre: «Konversasjoner om moderne estisk arkitektur» – strikkekafé med nordiske mønster, workshop med finsk tango – gjør det selv: Dans! Kurs i finsk språk, langrenn som fenomen, hvordan Finland anvender kunst og kultur overfor innsatte i sine fengsel, konsert med gastronomi fra de nordiske kjøkken, nordisk jul i november, Arvo Pärt, Indrek Saar – Estlands kulturminister som er en teaterets mann, Hommage à Henning Mankell, estisk middag med (norsk ?) laks med einer, kreklingbær og alt annet utenkelig en ikke forstod – etter forretten med hysetartar ledsaget av ingefær, Islands nye bølge skal slå inn over oss, Thea Hjelmeland er her for andre gang – hun ligger utover snø og isblokker i et frossent elveleie i strapless, knallrød kjole som sprer sine røde lag på lag med tyll i skjørtet over rimet. Frysninger garantert! (Rart jeg aldri har hørt om Thea Hjelmeland!) Her er Cirkus Cirkør og Blind Gut Company – det siste omtales som vågalt og pertinent, og viser forholdet mellom individ og maskin – hvem er herre og hvem er slave av de to! (Ja, si det!) Navnene blander seg fra flere nordiske land og også fra Frankrike, så her foregår det noe grenseoverskridende både geografisk og sjangermessig som vi ikke har visst om. Man forstår, at i en alder av 71 år, må man be Vårherre om et ekstra liv, så en kan finne ut hva alle disse menneskene finner på her og nå, og som man ikke har hørt om! Ett er sikkert: neste november bør legges hit til nedre Normandie, hvor alt dette kverner rundt Caen, men sprer seg utover Normandie med sentrifugalkraften i denne store hvirvelen av kreativitet! Du rekker det i år, faktisk, å kaste deg inn i Nordlysfesten: 17. – 27. november 2016! Du rekker det! Slå opp programmet og hopp opp i første fly! Ri nedover på Nordlyset! Hepp-Hepp, min Aurora Borealis! Over land og hav! –  til slekta i Normandie!

www.lesboreales.com

Glærum, Allehelgensdag (1.nov) 2016.

Dordi Skuggevik

24-timers musikkraid

Helga skulle bli et 24-timers musikkraid med unge toppmusikere fra indre Nordmøre – i aksen Surnadal – Trondheim.

Lørdag kveld kunne en nesten fullsatt Øye kirke oppleve hvordan en stemme har utviklet seg fra barnestemme til voksenstemme, fra korstemme til operastemme.

Hjemmepublikum har fulgt hele utviklingen til Sigrid Vetleseter Bøe, og da hun til slutt kastet seg ut i de siste store høyder og kaskader i La Traviata, da satt alle igjen med en opplevelse en ikke glemmer så lett. Man hadde vært vitne til hvordan en stemme kan utvikles ved langsiktig og hardt arbeid, til alle kronblader er foldet ut i den store blomstringen. Sigrid har nå utviklet et optimalt uttrykksregister i både klangeffekt, volumbeherskelse, diksjon – og ikke minst: det teatermessige. Hun kan synge en romanse, en Lied – slik at den fremstår som en «mikro-opera», samtidig med at hun behersker det store formatet. Hun kan dessuten tilpasse stemmen til rommet hun synger i, selv om den store utladningen til slutt ikke helt kunne ekspandere i rommet. Men, det var flott at hun gav de fremmøtte anledning til å høre «fullt verk» med stemmen der den nå er. Publikum hadde en kjempesjanse, når de her kunne sitte innpå en slik stor stemme i et såpass begrenset rom. Vanligvis sitter en langt unna i en stor operasal.

I Surnadal er vi i den heldige situasjon at vi har dyktige musikere som bor her permanent. Slik denne kvelden, med Hedda Hansen Berg, fastboende pianist som akkompagnerte Sigrid, og som er i stand til å beherske store repertoar som akkompagnatør, og som samtid også spiller solistisk. Fast Organist Oddveig Helset Halle kunne også gjerne fått blomster av Soknerådet, for hennes to soloinnslag fra fransk orgelrepertoar viste orgelet i Øye kirke sine kvaliteter på en aldeles storartet måte.

Så lå en i sengen søndag morgen og fordøyde de store opplevelser, da en sms tikker inn: Anders Larsen har lagt ut en billett for konserten søndag kveld i Nidarosdomen, der han er konsertmester med Trondheimsolistene, og Erling With Aasgård sitter ved Steinmeyerorgelet.

Man har vedtatt enstemmig, aldri mer – fyke opp til Trondheim, gå på konsert og fyke hjem igjen. Men det bærer avgårde, selvfølgelig – durch Nacht und Nebel, så det dundrer i vinterdekkene over Rindalsskogen. Både frem og tilbake. Steinmeyerorgelet er nå både vakkert å se på og vakkert å høre, etter restaureringen. Det står som en moderne skulptur, kronet av Rosevinduet som damene i Trondhjem en gang kjøpte for penger de skaffet ved hekling, strikking og tombola. Spillpulten står på gulvet og er flyttbar. De som enda ikke har fått med seg en orgelkonsert her, må se å få opp farten. Erling With Aasgård er en stor opplevelse som organist. Det var «førkuint» å oppleve ham ved orgelet igjen. Sammen med Trondheimsolistene hvor Anders Larsen nå er konsertmester med «Larsen-Løset-fela» – den gamle italiener, og repertoaret Laukvik, Max Reger og Poulenc, ble det sterkt og minneverdig. Etter å ha hørt om Jon Laukvik i Stuttgart i en hel evighet, var det omsider mulig både å høre musikk av ham, se ham og tale med ham. Jeg skulle gjerne hørt ham spille sitt instrument, orgelet, men hans disippel fra gamle Åskard kommune, nå Surnadal, gjorde stor ære på sin professor. Dette ville blitt et langt innlegg om jeg gikk videre på det.

«Orgelfestivalen» i Trondheim har jeg ikke visst om, for jeg følger ikke med lenger på hva som forgår i Trondheim, men mens jeg styrker meg med en pølse i Orkangers døgnåpne bensinstasjon, før jeg igjen skal kaste meg ut i Nacht und Nebel, og dundre over  Rindalsskogen, så går det endelig opp for meg – at det som var tiltenkt med Olavsdagene ved Olsòk i Trondheim, en festival for kirkemusikk, men som har sporet av til å bli noe helt annet, er blitt nyrealisert. Olavsfestdagene  er dermed blitt nystiftet, noe jeg lenge har tatt til orde for. Her er musikere fra indre Nordmøre sterkt aktive. Festivalen pågår NÅ! Kast deg i bilen du også! Se programmet på: www.orgelfest.no. Der finner du enda flere fra indre Nordmøre!

Skal si dette ble litt av et døgn! Morsomt med så mange musikalske svar på Marit Bjørgen, fra vårt område, i løpet av 24 timer!

Glærum 31.okt.2016.

Dordi Skuggevik

 

 

 

Paris: Bjørnson, i mitt kvarter!

Når en går nordover fra Place de l’Etoile og nedover Avenue Wagram, så kommer en til Place de Ternes. Tar en til venstre der, går Avenue de Ternes helt ut til Boulogneskogen og Neuilly sur Seine. Når en nettopp har begynt på Avenue de Ternes vestover, ligger markedet i rue Poncelet rett inn til høyre. Det er ikke så mye igjen av det nå, men da jeg var au-pair rett på andre siden av markedet, vinteren 1968/69, for 48 år (!) siden, da var markedet mye større enn det er nå, med mye mere liv og røre. Husmødrene var hjemmeværende, og de gikk hver eneste dag ut og kjøpte inn ferske råvarer til lunsjen og middagen. Min familie var teaterfolk, så de lå alltid lenge, så det var jeg som gikk ut og handlet. En stor opplevelse hver gang. Ble kysset behørig av vinhandleren hver morgen på begge kinn. Slakteren tok ut en halv okseskrott av kjølerommet og spurte hvilket stykke jeg ville ha, selv om jeg bare skulle ha en liten buklist til hunden. På trappen til Magasin Reunis stod en fyrrig mann kledd i hvitt og laget drops for hånd. Jeg stoppet alltid et par minutter og beundret hans swung og swish når han tok den flytende dropsmassen opp fra marmorplaten, trakk luft inn i den med stadige tøy over en stor krok, før han rullet ut pølsen som han klipte opp i rasende fart før den stivnet. Duften var gratis, og den var vindunderliiiiig! Men, man var som vanlig på slanker’n – og slunken var portemonnéen også.

Da jeg ankom Paris, hadde jeg reist fra en kjærest i Holland, og familien her skulle på helgetur – uten meg. Jeg fikk takværelset mitt, og levde den helgen på en kilospose salte peanøtter og en flaske rødvin. Kjærlighetssorgen åt meg opp innenfra, pengeknipen var ille og Paris var overveldende og fryktinngydende. Jeg oppsøkte den norske ambassaden og spurte meg frem til Ottar Odland som var korrespondent for NRK, og gjennom ham og familien ville jeg kunne finne fram til Ingeborg, en slektning hjemmefra som var gift langt ute i forstedene et sted. «Jeg legger et brev i postkassen til Vitaly,» sa jeg til Ottar Odland, «og sier at jeg er reist til kjæresten i Holland.» «Du må ikkje kaste vrak på eit år i huset til Georges Vitaly!» sa Odland. «Eg korresponderte med Vitaly då eg skreiv hovedoppgåva mi om fransk teater. Han er ein av dei store fornyarane av fransk teater etter krigen. Kom att i kveld, så køyrer vi ut til Ingeborg.»  Slik reddet Ottar Odland og hans kone Berit året mitt i Paris. 33 år senere skulle jeg også levere min hovedoppgave i fransk teater ved NTNU, og fikk bruk for kopien av Odlands hovedoppgave. Men – jeg skrev hjem: «Jeg forstår godt at Bjørnson døde da han kom til Paris. Denne byen er til å dø av – av einsemd!» Jeg hadde lest et sted at Bjørnson lot seg soignere på en klinikk på Avenue Wagram, som jeg passerte to ganger daglig på vei til og fra kveldsskolen i fransk. Noen år senere skulle jeg selv bli soignert på en klinikk på Wagram – for vasculære problemer – blodstopp i leggen med ødelagt vene. Derfor visste jeg hva geriatrikeren på St.Olav mente da han diagnostiserte mannen min for vasculær demens i tidlig stadium. Kort sagt: trange årer!

Plutselig dukket Bjørnson opp igjen da jeg forberedte denne reisen til Rouen: en faksimile av en konvolutt som hadde omsluttet et av brevene med høyrøstet skriftlig æreskjelling mellom Strindberg og Bjørnson, hvor Strindberg hadde skrevet adressen til Bjørnson i Paris. Nå ja, det var Strindberg som kjeftet. Bjørnson fikk sine brev sensurert av Karoline, stod det i artikkelen om disse brevene som var gjenfunnet i Oslo, i Bjørn Bjørnsons reisekoffert, oppe på et loft. De var blitt solgt til en samler for 100.000 kr. «Ternes» stod det. Bjørnson hadde altså bodd i mitt kvarter, uten at jeg hadde oppdaget det! Ternes er 17. arondissement, stort sett – og det ligger nord for Avenue de Ternes. Jeg tydet Strindbergs håndskrift som rue Fourcroy, min gate! Der jeg bodde i nr.6. Men så så det etterhvert ut som det stod rue Faraday nr.15. Google viste meg at hvis jeg gikk fra markedets gate rue Bayen, nedover omtrent så langt som den går, så går rue Faraday inn til høyre nede ved der en krysser den gamle omkjøringsveien Boulevard Pereire. Jeg hadde aldri kommet på å gå ned rue Bayen, lenger enn til posthuset, som ligger der enda. Denne gaten ble nå i 2016 veldig interessant. En ny opplevelse av mitt gamle hjemsted i Paris. Huset hvor Bjørnson bodde, ligger i en av de siste husrekkene ut mot Neuilly og Boulogneskogen. Det er bygget i 1881, står det på fasaden, og er så langt en kommer vest i Paris, før en havner i Neuilly. Her kunne Bjørnson og hans Karoline vandre vestover til Île de Jatte, hvor impresjonistene malte disse vidunderlig selskapene i det grønne, som foregikk på evigvarende sommerdager, og ekteparet vandret sikkert også i Bologneskogen i alle årstider. De bodde både på landet og i byen. Helt perfekt plassering. Men, det var 5-6 km ned til Notre Dame og Latinerkvarteret. Om de kjørte hest dit, eller om metroen var kommet ut til dem enda, det vet jeg ikke. Det borgelige og standsmessige huset, som er likt alle andre hus i det indre av Paris, med sine smijernsbalkonger og rekkverk på de flotte fasadene, det huser fremdeles fine leiligheter, og  – en etasje med gynekologisk klinikk, spesialisert i fertilitetsbehandling. Det siste trengte ikke ekteparet Bjørnson! Jeg fant ut at det er 620 skritt fra Bjørnsons dør til min dør i denne bydelen. Man skulle bli 71 år før man oppdaget det.

På Google map oppdaget jeg parken Square Olave et Robert Baden Powell – rett ved Bjørnsons adresse. Fotoet viste at parken er beplantet med bjørker. Jeg trodde straks at Bjørnson hadde en finger med i spillet med «Olave» – siden han var den som fikk Olsòk-feiringen i gang igjen, men der gikk det for fort med konklusjonene: Olave var Baden Powell’s 32 år yngre kone, som var sammen med ham i å grunnlegge speiderbevegelsen. Og parken ble ikke anlagt før i 1979. Hun døde faktisk ikke før i 1977. Han i 1941. Her fikk jeg også vite at han var intet mindre enn – general!

Jeg hadde tatt hotell rett ved, som også er rett ved Kongresspalasset, dette store tårnet der Avenue Ternes slutter, for der er det flybussholdeplass. Dessuten var det kort vei å gå over den voldsomme ytre ringveien og over til Neuilly, hvor jeg enda en gang hadde den store glede og opplevelse å spise lunsj hos moren til Jean Pascal, han som har deltatt på absolutt alle mine prosjekter i gregorianikk i 30 år i år. I tiden da pengepungen var meget slunken, bodde jeg også der flere ganger, en gang sammen med Henning Sommerro og Anne Kleivset. Colette Ollivry bar inn store fat med god mat til alle gregorianere fra mange land etterhvert som de dukket opp – fra Belgia, fra Korea, fra Baltikum, fra Columbia, Uruguay, Tsjekkia, Omsk i Russland, Madagaskar etc. I dag er det kaningryte, med et stort fat av alskens høstens rotfrukter i kuber, bakt i ovnen og med hennes legendariske epleterte til dessert. Alt er dagens innkjøp på markedet i Neuilly. I Frankrike er det så greit: Kommer det besøk, så kommer de til måltidet, og når man har spist, så takker man for seg og går. Man sitter ikke og drøler og lurer på når en skal gå. Det var litt underlig denne dagen. Det er første gangen jeg sitter ved bordet her etter at Victor, husherren, døde. Han var adskillig eldre enn sin kone, og var virkelig en flott representant for de franske gentils hommes – de franske gentlemen. Han døde i sitt hjem, med kone og sønn tilstede. Det var en måte å død på som stod i stil med hans liv.

Jean Pascal spaserte meg tilbake til hotellet via en litt annen rute enn jeg kom. Jean Pascal sang hertugen i Olavsoratoret. Han er dr. i matematikk, og forsket i 20 år på bæreevnen i flyvinger, før han brøt tvert av, dro 4 år til Tallinn, hvor han underviste fransk språk og litteratur på universitetet, lærte seg estisk – og oversatte 30 bøker fra estisk til fransk. Det har han fått alle priser og ordener for i Estland. Han har, etter oppholdene i Estland, bygget om et av kleskapene i leiligheten han har lenger borte i gangen, til sauna. De som er så heldige å bli invitert på middag hos ham – med innlagt sauna, har et minne for livet! Senere i høst skal han til Quebec og undervise i å synge gregoriansk sang. Det har han gjort mange ganger i Norge – og i mange andre land. Noen kan det meste! Han er forøvrig den eneste jeg har opplevd med et sterkt angrep av flyskrekk. Etter det mistet jeg en del tillit til fly, især airbussene….

Første kvelden i mitt gamle kvarter rakk jeg også et møte med en av «guttene» som nylig giftet seg. Hans kone var på jobben, dessverre. Jeg har med nesten – den vanlige bryllupsgaven – som har pleid å være en sukkerklype «for å sukre de matrimoniale morgener», men nå må man forhåndsbestille sukkerklyper i Norge, så det ble sukkerskje – med krøll på og et lite blad av gull i enden av skaftet. Smukt! Den nyslåtte ektemann er meget overrasket og glad. – Siste kvelden har jeg ikke overskudd til flere rendez-vous, så jeg inntar fransk bondekost på bistroen på hjørnet. Blodpølse og potetstappe og øl. Yes! Det er også fransk kjøkken. Det dype Frankrike!

Bussen fra flyplassen til Gare Saint Lazare tok 2 ½ time da jeg kom. Tilbake tar det ½ time med shuttle fra hotellet.  Man er nå i den alder at man forsoner seg med at dette var kanskje siste gang her i dette mitt gamle kvarter i Paris, mitt andre hjemsted. Det blir ikke lettere med årene å transportere sitt jordiske hylster. Men-men: Det burde jo vært en minneplate på fasaden der Bjørnson bodde. Det ser etterhvert ut til å være en ganske aktiv geskjeft i mitt liv, dette å minne folk på hvor vi kommer fra, slik at vi skal vite hvor vi skal gå…..så kanskje det blir en tur til avdukningen?

Glærum, 30.okt. 2016

Dordi Skuggevik

To siste dager i Rouen, og den nyeste Olavsleden: Rouen – Nidaros.

Etter den store «outingen» med C. på lørdagen, orker man ikke så mye søndagen. Da er man glad for at Vårherre hvilte på den sjuende dag, og at vi får gjøre det samme, med den beste samvittighet. Høymessen i Katedralen ledes av Domprosten. Ministrantene (altertjenerne) får sine nye verdighetstegn ved alteret, ettersom de er gått fram i visdom, kunnskap og praksis. Utvalget er veldig politisk korrekt: en har Downs syndrom, to er fra den mørkeste befolkningsgruppen på det afrikanske kontinent – og en jente som skal være ministrant i Jeanne d’Arc-kirken, som tydeligvis hører til Domkirkens menighet. Ut til venstre for benken hvor jeg sitter, ut mot nordre vegg, der sitter et handicapet barn som bidrar med diverse lyder på ganske høyt volum. Vi tilgir barnet alt når vi kommer ned langs raden etter nattverden: hun er en rulten, søt, beksvart «jentebaby» på 4-5 år, som ligger bakover i handicapvognen sin og smiler og håndhilser på hver og en av oss som passerer henne for å gå inn i kirkebenken igjen. Her gjør de nå noe nytt før messen tar til: på oppfordring fra Domprosten snur vi oss til naboen, håndhilser, sier navnet vårt og hvor vi kommer fra. Jeg sitter ved midtgangen, og når Domprosten kommer nedover midtgangen, slipper jeg å si navnet mitt. – Dordi! sier han, God dag! Han hadde ansvaret for samarbeidet med Norge utenom Olavsoratoriet ved Olavsjubileet her i 2014. Den nye, kvinnelige intendanten for Domkirken og assistenten/sekretæren for den nye erkebiskopen var begge med og sang i storkoret i Olavsoratoriets tre store konserter i Stavanger, Rouen og Paris. Slik har det vært lett å snakke med disse tre om fullførelsen av Olavskapellet her, for en trenger ikke å forklare hvorfor for dem. Intendanten V. sier begeistret at hun har brukt Olavsoratoriet i sin undervisning på gymnaset, hvor hun har vært tysklektor, helt til faget nylig gikk av moten i fransk gymnas, og hun fikk stillingen som intendant. – Jeg kunne stille opp på konsert med Olavsoratoriet i morgen, sier hun begeistret. – Jeg kan alt utenat! (Vi skal huske at teksten er stort sett på nynorsk!) Hun vokste opp på orgelgalleriet her, helt fra hun satt der med tåteflaska, forteller hun, for faren var organist her. Når hun nå er den første som låser seg inn i Katedralen om morgenen, så er det en stor stund, og en sterk følelse av å være hjemme. Hun føler seg veldig privilegert. Erkebiskopens sekretær og assistent er ganske god i norsk. Det var han som trimmet Katedralens kammerkor i norskuttalen, før de ble fusjonert med Stavanger Oratoriekor.

Det kan ikke være lett å få til en menighetsfølelse i et så stort kirkerom, men det klarer de, faktisk. Jeg skulle forøvrig ha ønsket at hovedorganisten hadde kjørt orgelet litt mere enn han gjorde, for her har de en tavle med alle organistene bakover til 1300-tallet, og Lionel Coulon gjør ikke skam på historien og sine forgjengere! Rouen blir nevnt som det franske orgelets vugge, og også som de hundre kirketårns by, for her har man inntrykk av at det står en Nidarosdom på hvert gatehjørne. Da Coulon skulle spille preludiet for den økumeniske gudstjenesten lørdag 18.okt. 2014, hoppet han ned av spillpulten, føyk bort til meg og bad meg skrive fornavnet mitt på en lapp, for han ville improvisere inngangsmusikken over navnet mitt. Jeg skrev senere og spurte hvordan han klarte det, når det bare var d-en i navnet mitt som hører til i skalaen. Jeg fikk en hel utgreiing tilbake om hvordan Maurice Duruflé skrev Prélude et Fuge sur le nom d’Alain (Jehan), selv om det ikke er mange bokstaver en finner til skalaen der heller. Spiraltrappen opp til orgelgalleriet har steintrinn som ser ut som hengekøyer etter mange århundrer med organisters gang opp og ned. Oppe på galleriet satt jeg den gangen stiv av skrekk, for spiraltrappen har ikke noe gelender, og jeg var sikker på å snuble, falle nedover trappen og slå meg i hjel, når jeg skulle gå ned igjen. Løsningen ble å gå baklengs ned på alle fire, med så tidlig start at ekteparet Coulon ikke kunne se det. Da jeg kom ned, kom jeg meg ikke ut gjennom smijernsporten til baptisteriet, men ble reddet av den katolske sognepresten i Bergen, som plutselig stod der. Så gikk jeg meg rett på den katolske biskopen av Oslo, da jeg var på vei til sakristiet for å vaske hendene. Han ville håndhilse, men ble noe forferdet og overrasket da jeg rakte frem begge håndflatene og sa jeg kunne ikke, fordi de var så skitne etter at jeg måtte gå baklengs ned trappen fra orgelgalleriet, for å redde livet mitt.

Denne gangen mottar jeg skriftlig invitasjon fra Colon om å «gjøre ham den ære» (!) å sitte oppe på orgeltribunen under høymessen, men jeg må bare fortelle hvordan det var å komme seg ned derfra igjen, siste gang, og jeg vet veldig godt at de har ikke satt opp noe gelender siden sist. Det var hovedorganisten i Sacré Coeur de Montmartre som på mine vegne, spurte Lionel Colon om å spørre erkebiskopen om han kunne tenke seg dette Olavsjubileet. Colon gjorde det, og 31. januar 2013, vedtok erkebiskopen og hans stab, enstemmig, å bli med på denne 1000-årsfesten for Olav den Helliges dåp. 1. april kom det en mail direkte fra Erkebiskop Descubes, og vi var igang.  Nå er det en ny etappe, og ny erkebiskop.

Ettermiddagen i Rouen tilbringes i sengen mens jeg ligger og ser opp i taket, og lurer på hvordan en skal få utnyttet mandagen for å få til en slags avslutning og konklusjon på sonderinger og idéutvekslinger i prosessen med å få ferdigstilt arbeidet med Olavskapellet. Når man har sagt A, må man si B. Jeg jobbet for Olavsjubileet helt fra 2006. Det ble jubileum i 5 dager her i 2014, og nå kommer det allerede pilegrimer til Olavsrelikviet i kapellet som mangler alter, altertavle og knelebenker. Og jeg har foreslått en «Nordisk, katolsk ungdomsdag» for Den nordiske, katolske bispekonferansen, som de allerede har hatt på agendaen. Vi er inne i en Etappe II: Den nye Olavsleden, Rouen – Nidaros. Det er det jeg skriver på mail til en fra Nidarosdomens administrasjon – når jeg kommer hjem. Han er på konferanse i Vilnius, Litauen – en konferanse arrangert av Europarådet: Kulturveiene og pilgrimsledene i Europa. – Hils dem, skriver jeg, hils dem med at den nyeste Olavsleden nå, er den som kommer til å gå fra Rouen til Nidaros. Man pleide å reise over land, over Flandern fra Paris, på 1100-tallet, og fra Nord-Tyskland gikk det videre med båt. Det var en forferdelig farlig reise da, slik det er omskrevet og kommentert i to brev som ligger i Nasjonalbiblioteket i Paris. Det ene er skrevet av en ung mann fra Trondheim, det andre er skrevet av hans mor. Morens bror var abbed i St.Victor-klosteret i Paris, hvor mange fra Norge studerte på 1100- og 1200-tallet. Om abbeden var norsk eller fransk, det sier ikke brevene noe om. Kopier av brevene, som jeg en gang hadde, ligger kanskje i mitt gregorianske arkiv på Dora i Trondheim, i samlingen til Universitetsbiblioteket på Kalvskinnet. Damen i Trondheim kunne den gangen skrive sin latin, som senere ble oversatt av Lektor Hoel i Trondheim. Oversettelsen ligger nok også på Dora. Den var NRK Ålesund som fikk ordnet med kopiene og oversettelsen i 1989.

Det blir mandagen med V. som får ting på plass. Som intendant for Katedralen er hun sjefen der. Hun er dessuten akademiker med forstand på sammenhenger, symboler og innholdet av kulturarv, og hun har en dyp forståelse av hvordan Kristendommen er innvevd i kulturhistorien – selv i et land som skiller strengt mellom det sekulære samfunn og kirkens liv og virke. Men når Europarådet har konferanse om kulturveier og pilgrimsleder i Europa, da kan sikkert også Frankrikes noe anstrengte sekulærmani mykes opp, slik at de kan hjelpe Kirken med å ta imot pilegrimene. Det har jeg allerede luftet med noen i de politiske styringsorganer i byen: – Sett av en bit av skranken i Turistkontoret inntil videre, sier jeg, der pilegrimene kan få nødvendige opplysninger. De legger tross alt mye penger igjen på hoteller, i restauranter og i butikkene, sier jeg. Ja, akkurat! Der fikk de alibiet! «Vinduet» – som den ene uttrykker det.

Den nye erkebiskopen hadde bare såvidt akslet sine nye oppgaver som erkebiskop av Rouen og primas av Normandie, da det forferdelige prestedrapet skjedde foran alteret i kirken som ligger bare 9 km fra Katedralen. Han skjermes for alle ting han ikke selv absolutt må ta for tiden. Han agenda er likevel full, ser jeg på internettsiden til erkebispedømmet. Jeg går likevel til Erkebispegården for å avlegge en høflighetsvisitt og si god dag, denne siste dagen, men han er i Lisieux. Sankta Therese av Lisieux er den helgenen som lærer oss å leve med våre fiender. Det er nok derfor erkebiskopen er der, for å klare livet videre etter det historiske og forferdelig drapet Islam har utført på den gamle presten, og som trolig ingen her enda klarer å ta helt innover seg som en realitet. Selv denne søndagen, er drapet på presten Jacques Hamel temaet i Domprostens preken, og fader Jacques sine siste ord siteres: Vas-t’en Satan! – Vik fra meg,Satan! Domprosten snakker om å behandle sine fiender med rettferdighet og humanitet. Det skal ikke bli lett fremover, hverken i Rouen, Normandie eller i Frankrike. Like godt at Islams illgjerningsmenn denne gangen ble skutt på kirketrappen av politiet, så slapp det franske samfunnet å teste sin rettferdighet og humanitet. Det er ikke sikkert de ville bestått prøven, og det ville ha blitt tungt for alle.

Det er ikke terrorpoliti med hund når jeg reiser fra jernbanestasjonen i Rouen tirsdag morgen. Det skulle ta tre dager, etter hjemkomsten, å skrive sammen et saksbehandler-skriv og sende ned til sonderings-partnerne i Rouen, så de kan se om vi er enige om at det var dette som ble sagt, og dette som skal bli gjort.

Glærum, 28.okt.2016

Dordi Skuggevik