Finn Wagle:
En slektshistorie i den store historien
Wagleslekten gjennom 400 år
Kolofon Forlag 2022
Nettopp ferdig med å lese denne boken av tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle, må det sies at han har begått en genistrek med å følge sin familielinje i 400 år opp gjennom den store, generelle historien.
Vi går inn i de historiske epokene – både på riksplan, i europeiske sammenhenger, på helt lokalt plan og i personlige livsskjebner – og ikke minst: sosiologiske dypdykk – både i den samfunnsmessige utviklingen, og i det personlige.
Wagle har lagt ned et formidabelt, ja – overveldende arbeid med kildestoffet, og har ikke bare behandlet det akademisk svært profesjonelt, men klarer – å løfte kildestoffet opp i en litterær formidling, så man opplever det å lese boken – som å lese en roman. Nå har han da også formidlet vår sivilisasjons store tekster til oss som prest og biskop gjennom et langt liv, selv om ingen som leser boken, og ikke vet det, ville tippe at han er og har vært en kirkens tjenestemann.
Mot slutten blir det ganske mye opplisting av slektningers biografi, men hopp ikke over det, for innvevd i biografiene kommer det historiske innblikk som er svært opplysende og interessante.
Vi går straks inn i området Høyland på Jæren der vi møter de første tre generasjonene han omtaler – men lander i dagens «landscaping» – der det gamle kulturlandskapet fra gammelt jordbruk er ødelagt av dagens tunge maskiner som har laget et flatt «næringsområde» med kasseskurene som huser dagens næringsliv.
Herfra vandret slekten vestover til det voksende Stavanger-området, og derfra østover til Arendal, hvor det store familiegravstedet befinner seg, dit folk i slekten som døde langt fra Arendal, likevel ble fraktet hjem til familiens hvilested. Det skal vise seg at den høyreiste flotte kirken i Arendal ble bygget av Wagles oldefar, Carl Wagle – før slekten vandret innover mot Oslo – og ikke minst: utover i verden. Ja, det mest interessante er hvor kosmopolitisk folk var på Norges sørvestre kyst. Familien etablerte et brohode i Antwerpen. Noen dro til Amerika. En av kvinnene fødte sitt første barn i Australia, det andre i Sør-Afrika og resten, var det vel – i Arendal! Noen dro til eksotiske land og man hørte aldri noe mer fra dem. Arendal ble Norges rikeste by, med 500 seilskuter som krysset alle verdenshav og bragte idéer, kunnskap og gjenstander hjem igjen. Wagle tar oss med inn i overgangen fra håndverkernes utdannelse innen laugssystemet – over den vanskelige overgangen til dagens utdannelsessystem. Så er det bybranner som driver frem nytt og annerledes liv, og så kommer overgangen fra seilskuteflåten til dampbåtenes tid i Arendal – og der kommer krakket som byen ikke klarer.
Personlig er jeg mest fascinert av Wagles kapittel om «prisonen» i England, der to Wagle-brødre havner på et av de store fangeskipene i England – i Napoleonstiden. Jeg har vært ombord på Admiral Nelsons slagskip, og vært inne i sykelugaren hvor han døde, men å forestille seg 900 fanger på skipet jeg besøkte, er omtrent umulig. Den ene broren kom seg hjem, men den andre døde av sykdom på fangeskipet. Det er meg en gåte at jeg ikke har hørt noe om «prisonen» i alle historietimene på skolen. Bøkene inneholdt ikke noe om dette, hvordan de utsultede fangene prøvde å få til et liv om bord, med å sette opp kurs, undervisning, konfirmasjoner, gudstjenester etc. Hvordan den sivile sjøfarten prøvde å komme seg forbi Napoleons fastlandsblokade og gjenopprette sjøtrafikk og handelsruter som fra gammelt av forbandt Nordsjølandene med hverandre. Wagle, med sin sjeldne evne til å skape liv i kildestoffet – får til å gi disse menneskene liv. Som det står på baksideteksten: «Noen ganger kan vi formelig se mennesker reise seg og komme oss i møte, selv om flere hundre år skiller oss i tid.»
(Leseren spør seg:
Når Norge var i allianse med Danmark og Napoleon og tapte, mens Sverige som stod mot Napoleon, vant – hvordan kunne Sverige skaffe seg (og Norge) en av Napoleons generaler som konge – og som idag sitter til hest foran slottet i Oslo – i bronse, og skuer ned over paradegaten i Oslo som er oppkalt etter ham?)
Ikke noe sted i boken kan vi avdekke at Finn Wagle i mange år var biskop av Nidaros. Han signet Kongen, han giftet prinsesse Märtha Louise og Ari Behn, han assisterte Dronningen som hadde ryggkink – med å legge ned grunnstenen for klosteret på Tautra – da iført sin bispekappe. I 6 av hans år som biskop sang jeg i Nidarosdomens kor og så ham på nært hold i sin bispegjerning. Nå har han gitt oss den store gave med å åpne disse historiekapitlene for oss, og gjort folk og folks livsbetingelser og dagligliv levende for oss.
Dette er første bind av to, der han håper å få ha liv og kraft til å skrive oss helt inn i vår samtid, men han identifiserer ikke sin farfar, bare sin oldefar, kirkebyggeren, her i første bind – hvis jeg da ikke leste for fort på slutten – så jeg regner med at bind 2 begynner med farfaren.
Bokutstyrsmessig er denne boken meget fornem og vakker, en nytelse å holde i hånden og å lese. Ett minus er dagens mote med dårlige kontraster, her i svart-hvit-fotoene.
Det er ikke for sent å bruke denne boken som julegave.
Den selges i nettbokhandelen til Kolofon forlag i Oslo.
GOD JUL!
Glærum, 20.nov.2025.
Dordi Skuggevik