Stallbesøk

Første mai her i år,

hendte det noe i stallen vår:

Da kjerringa åpna låsen,

stod han Hans der borti båsen.

Han kasta bøtta ned i tallen,

og kom seg snarlig ut av stallen.

Så fòr han ut av løegluggen,

den store diktarstyggen.

Knut Sommerro sr.

1951

Etterskrift v/DGS:

Det har i alle år gått et rykte i Surnadal om at Hans Hyldbakk ble overrasket i stallen på Sommerro, av gardbrukeren – Knut Sommerro.

Igår skrev jeg ned et dikt fra Kristian Sommerro, som faren, Knut, har skrevet om dette. Det viser seg at det var gardkjerringa, Hildur, som gikk seg på Hans Hyldbakk i stallen med merra, og her blir hendelsen datert, som vi ser.

Diktet er skrevet gemyttlig, morsomt, og virkelig bra, så Kristian Sommerro sa det var greit å publisere det, slik at trykket i Hyldbakk-saken kunne lette litt, og folk kan få seg en «lått». Jeg sa til Henning Sommerro idag, at han kunne slippe å si hverken ja eller nei til publisering. Henning Sommerro kjente ikke Hyldbakk noe særlig personlig, for han samarbeidet aldri med Hyldbakk, han bare forholdt seg til tekstene hans, sier han idag på telefon fra Oslo.

Spesielt etter den langhalmen med sterk slagside vi kunne lese i VG igår, skrevet av en hitsendt kvinnelig journalist som ikke kjenner hverken området eller lynnet her, kan dette morsomme diktet som berører en ikke ukjent situasjon i en tid da mange hadde problemer med å skaffe seg kjærester, ektefeller, stifte familier og skaffe seg et hjem – grep til forskjellige metoder for å leve seg ut følelsesmessig. Det var ikke så enkelt for mange som ble værende hele livet på drengloftene og dråkloftene i de store gardsbygningene. Av og til kom det barn. Alle visste hvem faren var. Barnet ble innlemmet i flokken og fikk plass ved langbordet. og slik fikk den lille nye en plass i grenda. Hvordan ellers folk uten familieetablering fikk leve ut sine behov for et samliv og familieliv, det var det forståelse for i samfunnet den gangen – for som Biskop Erik Varden sa i et foredrag: «Kroppen har sterke behov – sult, tørst og seksualitet.»

Vi skal vokte oss vel idag for å dømme folk som levde i en annen tid, med tilbakevirkende kraft. § 97 i Grunnloven av 1814 forbyr det.

Glærum, 23.Nov. 2025.

Dordi Skuggevik

BOKOMTALE:

Finn Wagle:

En slektshistorie i den store historien

Wagleslekten gjennom 400 år

Kolofon Forlag  2022

Nettopp ferdig med å lese denne boken av tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle, må det sies at han har begått en genistrek med å følge sin familielinje i 400 år opp gjennom den store, generelle historien.

Vi går inn i de historiske epokene – både på riksplan, i europeiske sammenhenger, på helt lokalt plan og i personlige livsskjebner – og ikke minst: sosiologiske dypdykk – både i den samfunnsmessige utviklingen, og i det personlige.

Wagle har lagt ned et formidabelt, ja – overveldende arbeid med kildestoffet, og har ikke bare behandlet det akademisk svært profesjonelt, men klarer – å løfte kildestoffet opp i en litterær formidling, så man opplever det å lese boken – som å lese en roman. Nå har han da også formidlet vår sivilisasjons store tekster til oss som prest og biskop gjennom et langt liv, selv om ingen som leser boken, og ikke vet det, ville tippe at han er og har vært en kirkens tjenestemann.

Mot slutten blir det ganske mye opplisting av slektningers biografi, men hopp ikke over det, for innvevd i biografiene kommer det historiske innblikk som er svært opplysende og interessante.

Vi går straks inn i området Høyland på Jæren der vi møter de første tre generasjonene han omtaler – men lander i dagens «landscaping» – der det gamle kulturlandskapet fra gammelt jordbruk er ødelagt av dagens tunge maskiner som har laget et flatt «næringsområde» med kasseskurene som huser dagens næringsliv.

Herfra vandret slekten vestover til det voksende Stavanger-området, og derfra østover til Arendal, hvor det store familiegravstedet befinner seg, dit folk i slekten som døde langt fra Arendal, likevel ble fraktet hjem til familiens hvilested. Det skal vise seg at den høyreiste flotte kirken i Arendal ble bygget av Wagles oldefar, Carl Wagle – før slekten vandret innover mot Oslo – og ikke minst: utover i verden. Ja, det mest interessante er hvor kosmopolitisk folk var på Norges sørvestre kyst. Familien etablerte et brohode i Antwerpen. Noen dro til Amerika. En av kvinnene fødte sitt første barn i Australia, det andre i Sør-Afrika og resten, var det vel – i Arendal! Noen dro til eksotiske land og man hørte aldri noe mer fra dem. Arendal ble Norges rikeste by, med 500 seilskuter som krysset alle verdenshav og bragte idéer, kunnskap og gjenstander hjem igjen. Wagle tar oss med inn i overgangen fra håndverkernes utdannelse innen laugssystemet – over den vanskelige overgangen til dagens utdannelsessystem. Så er det bybranner som driver frem nytt og annerledes liv, og så kommer overgangen fra seilskuteflåten til dampbåtenes tid i Arendal – og der kommer krakket som byen ikke klarer.

Personlig er jeg mest fascinert av Wagles kapittel om «prisonen» i England, der to Wagle-brødre havner på et av de store fangeskipene i England – i Napoleonstiden. Jeg har vært ombord på Admiral Nelsons slagskip, og vært inne i sykelugaren hvor han døde, men å forestille seg 900 fanger på skipet jeg besøkte, er omtrent umulig. Den ene broren kom seg hjem, men den andre døde av sykdom på fangeskipet. Det er meg en gåte at jeg ikke har hørt noe om «prisonen» i alle historietimene på skolen. Bøkene inneholdt ikke noe om dette, hvordan de utsultede fangene prøvde å få til et liv om bord, med å sette opp kurs, undervisning, konfirmasjoner, gudstjenester etc. Hvordan den sivile sjøfarten prøvde å komme seg forbi Napoleons fastlandsblokade og gjenopprette sjøtrafikk og handelsruter som fra gammelt av forbandt Nordsjølandene med hverandre. Wagle, med sin sjeldne evne til å skape liv i kildestoffet – får til å gi disse menneskene liv. Som det står på baksideteksten: «Noen ganger kan vi formelig se mennesker reise seg og komme oss i møte, selv om flere hundre år skiller oss i tid.»

(Leseren spør seg:

Når Norge var i allianse med Danmark og Napoleon og tapte, mens Sverige som stod mot Napoleon, vant – hvordan kunne Sverige skaffe seg (og Norge) en av Napoleons generaler som konge – og som idag sitter til hest foran slottet i Oslo – i bronse, og skuer ned over paradegaten i Oslo som er oppkalt etter ham?)

Ikke noe sted i boken kan vi avdekke at Finn Wagle i mange år var biskop av Nidaros. Han signet Kongen, han giftet prinsesse Märtha Louise og Ari Behn, han assisterte Dronningen som hadde ryggkink – med å legge ned grunnstenen for klosteret på Tautra – da iført sin bispekappe. I 6 av hans år som biskop sang jeg i Nidarosdomens kor og så ham på nært hold i sin bispegjerning. Nå har han gitt oss den store gave med å åpne disse historiekapitlene for oss, og gjort folk og folks livsbetingelser og dagligliv levende for oss.

Dette er første bind av to, der han håper å få ha liv og kraft til å skrive oss helt inn i vår samtid, men han identifiserer ikke sin farfar, bare sin oldefar, kirkebyggeren, her i første bind – hvis jeg da ikke leste for fort på slutten – så jeg regner med at bind 2 begynner med farfaren.

Bokutstyrsmessig er denne boken meget fornem og vakker, en nytelse å holde i hånden og å lese. Ett minus er dagens mote med dårlige kontraster, her i svart-hvit-fotoene.

Det er ikke for sent å bruke denne boken som julegave.

Den selges i nettbokhandelen til Kolofon forlag i Oslo.

GOD JUL!

Glærum, 20.nov.2025.

Dordi Skuggevik