Andre dag i Rouen: Jo mere vi er sammen!

Jeg kan ikke huske at noen – noen gang, har hentet meg for å gi meg en hyggelig dag ut i det blå. Man blir hentet, og ut bærer det, uten kjennskap til noe program. Lørdagen i Rouen ble en slik dag. Journalisten, og etterhvert venninnen, hentet meg på hotellet kl. 9.30, og satte meg av igjen utenfor ved midnatt. Jeg kom ned i resepsjonen 5 min. før avtalen, og der satt hun og smilte. Jeg traff henne på pressekonferansen i Den norske ambassade i Paris, som Operaen i Rouen hadde tatt initiativ til før det store Olavsoratoriet skulle oppreises i Katedralen. Ansiktet til denne damen dukket opp av folkemengden stadig vekk under Olavsdagene i Rouen 15. – 19.okt. 2014, og gjennom 2 år har hun stadig sendt hyggelige mailer, og spør hvordan det går. Hennes venninne S. har også sendt mailer av hyggelig karakter. Jeg forstod etterhvert, at journalisten er av gammelt Normandie-aristokrati, at to forfedre var med Vilhelm Erobreren ved Hastings, hvorav den ene var i slekt med Vilhelm. En tråd går også tilbake til Olav den Hellige gjennom datteren Ulvhild, hertuginne av Sachsen, Journalisten C. har lite til overs for republikanernes snobbete svermeri for nobilitet, og forteller håndfritt at farfar til den danske prinsgemal tjente seg rik på salg av spiker og kasseroller, og kjøpte den adelstittelen prinsgemal Henrik har smykket seg med. Se det – der fikk vi vite det. Men Henrik er nå kjekk han.

Jeg har alltid vært imponert av franske sjåfører i loslitte, små biler som ikke senker farten i svingene, og som likevel unngår å velte ut i veigrøfta. Slik farer vi i full fart gjennom skogen den grønne, forbi rundkjøringer og veikanter hvor villsvina nettopp er ferdige med høstpløyinga. Her er man like redd for å kjøre inn i et massivt villsvin i mørket, som vi er for å kjøre inn i en elg. – Hvorfor jakter dere ikke hardere på villsvinene, sier jeg til C. – Det er jo et vidunderlig kjøtt. Det har hun ikke noe svar på. Jeg tror hele tiden vi kjører mot øst, men vi kjører vestover, visstnok, mot Dieppe. Det er deilig ikke å ha oversikten og ansvaret!

Vi kommer ut av skogen den grønne, som er så høy, at en skulle tro en satt inne i Rouenkatedralen. Vi skal treffe S. på et museum for brannmenn og brannvesen, har C. sagt flere ganger. Vi stanser inne i en landsby, C. ruller ned vinduet, og vi hilser på en hyggelig fyr i moden alder, som bærer en cello på ryggen. – Mannen til S. sier C. når vi kjører videre. Jeg forstår ikke dette med brannmannsmuseum her ute på bygda, for hun har også sagt vi skal delta på siste dagen her – for feiringen av slaget ved Hastings for 950 år siden. Men, vi ankommer et stort hus, der S. står i sitt mest strålende smil, og jammen har ikke cellisten rukket å komme frem! – Jeg er administrerende direktør her, sier C. – Hva, sier jeg, – er du ikke journalist? – Begge deler, smiler hun, – dette er frivillig arbeid, men museet vårt er verdenskjent. De kommer hit fra New York, fra Japan, og andre steder i verden. Vi låner ut utstillingsobjekter og får objekter i gave. – Alle bilene her er kjørbare, sier hun, – og når skoleklassene kommer, kan de klatre på alt, sitte i bilene og ha det kjekt. – Vi bytter regelmessig om på utstillingen, så utstillingen er aldri den samme. Jeg tar bilde av de tre ved verdens eldste brannpumpe. Den er det de som har!  Personlig faller jeg for samlingene av gamle brannmannshjelmer fra 1800-tallet. Håndtverket er utrolig vakkert gjort, med ornamenter og fjærdusker. Det må ha vært rene festen i gamle dager når det brant. Hornorkester hadde de også, brannmennene. Skal si jeg fikk revidert min oppfatning av brannvesenet! De har bare ett problem med utstillingslokalet, forteller C. og det er at det er det offentlige som eier huset, og de vil ikke forstå at det må utvides, så nå er de 50 som driver dette museet frivillig, i gang med å finansiere kjøpet.

Mannen med celloen går på øving, og vi tre damene fortsetter. Vi kjører inn på et nedlagt industriområde, der det renner en munter bekk som tidligere sikkert drev både sag, mølle og omsider et kraftverk. – Du lurer vel på hva vi skal her, sier C. Her har vi kjøpt et par falleferdige hus som vi nå restaurerer. Vi går inn i det ene som er restaureringsverkstedet. Flere muntre menn holder på, og en eldre dame forbereder formiddagens kaffepause. Ellers er hun ansvarlig for restaurering og reparasjon av gamle uniformer og andre tekstiler. En professor i matematikk kommer og slår av en prat. En annen vil fortelle alt om da han var plattformarbeider for Elf utenfor Stavanger. Det siste har jeg virkelig greie på, som har en bror som jobbet lenge med det samme. Den gamle oljearbeider er sterkt oppløftet etter samtalen, før overkroppen forsvinner inn i bilkroppen igjen. Å nei, du må ikke tro at det var alt! Jeg skal også se det store lageret av innsamlet materiell som står i sin forfalne misære og venter på å bli oppløftet til sin gamle verdighet. – Vi slipper heldigvis ikke opp for arbeid, sier C. Kommer du forbi her, så heter kommunen her Montville, og ligger et par mil nordvest for Rouen. Museet er åpent hele året: Musée des Sapeurs-Pompiers de France. www.musee-sapeurs-pompiers.org musee@mairie-montville.fr Tlf.: 0033.(0)2.35.33.13.51

Vi tre damer tar igjen landeveien fatt. C. stopper i en aldeles fortryllende liten landsby med en liten bekk som klukker seg igjennom bebyggelsen, omkranset av mye vakker blomsterbeplantning: Clères. Vi skal besøke et slott hvor slottsherren var den første i Europa som begynte med frittgående dyr i vandrepark. Han begynte med det samme i Los Angeles, og der satte de mye mere pris på ham, sier C. – og der ble han begravet med pomp og prakt og æresbevisninger, mens man her enda ikke har forstått hans betydning. (Men, hvem blir vel profet på sitt eget hjemsted, sa jo Jesus.)  Vi tar fatt på runden, og i billettluken forstår jeg at C. har skaffet meg invitasjon fra stedet, som nå er offentlig eid av kommunen eller fylket. Vi vandrer i en vidunderlig park, forbi en flokk kenguruer som sover middag på plenen, utstrakt og utspredd. Et surrealistisk syn. Diverse antiloper og hjort spaserer elegant bortover de grønne bakkene, og interesserer seg ikke det minste for oss. Jeg ser dyr og fugler jeg aldri har sett før, eller hørt om – de fleste fra Madagaskar, enda jeg har interessert meg for zoologi all min dag. En tjukk bepelset krysning av rødrev, vaskebjørn og panda er det mest oppsiktsvekkende for meg. Rød panda fra Madagaskar. Utrolig! Bli så gammel (71) og ikke engang ha sett bilde av dette fantastiske dyret. Parc de Clères, hetter dette vakre stedet, og her er det åpent hele året. (www.parcdecleres.net)

Lunsjen nede ved bekken i landsbyen for tre dames var erhebet, for å si det mildt. S. hadde fylt 71 dagen før, C. spanderte og vi startet med rosa champagne med nogo oppi. S. fikk et fødselsdagslys oppi desserten.

Tilbake til slottet. Nå begynte En ettermiddag i Middelalderen, hvor jeg også hadde offentlig invitasjon, besørget av C. Annethvert år har kommunen en Middelalderfestival, og årene innimellom en mindre feiring, slik som denne dagen. De aktive er delt i grupper: middelaldermat, instrumentalmusikk fra Middelalderen, sang, dans, klær, keramikk etc.

Folk fra kommunen som teller 1300 innbyggere, hadde  kledd seg opp i middelalderantrekk. De sang, spilte middelalderinstrumenter og danset langdans med turer og diverse variasjoner.  Så ble det foredrag. Det skulle være avslutningen på 950-årsjubileet for slaget ved Hastings, etter hva C. hadde forstått, men mannen med pondus og alder og powerpoint kjørte i gang en langvarig, men interessant innføring i 100-årskrigen, som egentlig skulle ha vært holdt i fjor. For meg var det jo bra, for 100-årskrigen  visste jeg mindre om enn Hastings, men C. ble litt paff. Søvnen overfalt meg, og jeg flyttet meg hele tiden på stolen og kløp meg selv diverse steder for ikke å falle i uvett av tretthet, enda det var interessant. Foredragsholderen så hele tiden på æresgjesten, så jeg MÅTTE IKKE SOVNE! (C. hadde rykket inn i avisen at jeg skulle ankomme Rouen…) Jeg klarte meg, og stilte også et par intelligente spørsmål – som den eneste, etterpå: – Hvorfor dro franskmennene stadig ut i sluttet kolonne med disse tungt rustningsbekledde ridderne og ditto hester i firkantige tette fylkinger, og ble gang på gang desimert av de engelske langbueskytterne? Hvorfor i huleste tok de ikke lærdom?  En håndfull engelske langbueskyttere falt i slaget ved Azincourt (25.okt.1415), et totalt tap på 13 riddere og 100 fotsoldater for engelskmennene, mens 6000 franske riddere med hester mistet livet, derav overhodene for de fleste adelsfamiliene i Frankrike, mest fordi de hadde valgt et slagsted hvor de sank ned i myra, druknet, og kom aldri meir oppatt. Hele natten før slaget var det et voldsomt regn som gjorde at søla gikk til knes på dem. Det hindret ikke de engelske langbuene i å drepe på lang avstand, dem som stod fast i myr og søle. Engelskmennene massakrerte i tillegg alle fanger og sårede etter slaget. Uten nåde. Dette ble kavaleriets endeligt før skytevåpnenes æra. Sånn holdt de altså på i 100 år. Foredragsholderen forklarte at det var en definert sosial klasse som tok seg av krigingen i samfunnet, og slik hadde de vedtatt og lært at krig skulle føres, så slik ble det gjort! Helt til Burgunderne fanget den ville Jeanne d’Arc, solgte henne til engelskmennene – som så brente henne offentlig på torget i Rouen. Det skulle gå 500 år før hun ble helgen, og enda lenger til de bygde kirke over bålstedet.

Etter denne prøvelsen måtte jeg ha en hvil, for jeg forstod at den middelalderske ettermiddagen ville fortsette med mye mat og dans til midnatt. Jeg hadde også etterhvert forstått at C. hadde oppnådd offentlig invitasjon for meg, men ikke for seg selv – og dermed risikerte jeg å stå langt ute i skogen den grønne med villsvinene ved midnatt – uten sjåfør for å komme meg hjem til hotellet. Jeg kløftet bort til sjefen, som hadde dekorert seg med bunter av minkskinn, ekornskinn, reveskinn etc. – og jo, hun fikk ingen invitasjon, men hun skulle få spise med oss. Vi kjørte sporenstreks til C. sin livsledsager i deres hus, og tok oss en blund. Han sprang rett bort i platehylla og tok fram både CD og program for Olavsoratoriet-2014 og lovet og priste Oratoriet og Olavsdagene for to år siden.

Vi vendte tilbake til forsamlingshuset i kommunen med de 1300 innbyggerne, hvorav 95 var samlet til fest. Borgermesterinnen var også i middelalderantrekk, mens hennes husbond, apotekeren, var i sivil. Da fikk jeg vite hva invitasjonen min hadde kostet: C. hadde lovet dem en tale som jeg skulle holde. Som sagt så gjort! Den ble visst litt annerledes enn de hadde tenkt, men forandring frydet – håper jeg. Jeg snakket om jubileet dagen før – 14.okt. da det var 950 år siden Vilhelm Erobreren vant England i slaget ved Hastings, og Normannerne etterpå styrte England i 400 år. Men, sa jeg – halvbror til Olav som vi feiret i Rouen i 2014, Harald Hardråde, oppholdt den engelske kongen ved York, slik at Vilhelm rolig og uforstyrret kunne gå i land syd i England. Dette kostet Norges konge, Harald Sigurdson Hardråde, livet: en pil fra en engelsk langbue traff ham i halsen 25. sept. Dette vakte ikke den forventede åtgaum i forsamlingen, for det tok liksom glansen av den store Erobrer Vilhelm. Jeg prøvde å få dem til å forstå at dette var «a joint venture» – en avtalt knipetangsmanøver av Vilhelm og Harald Hardråde, og at Harald må ha arvet kontaktene i Normandie fra sin bror Olav den Hellige. Blikkene i mitt publikum var litt tomme. Det gikk liksom ikke helt inn. Det var nok et for nytt syn på saken.

Det var MYE mat. Først et kjempestykke med kjøttpai, som jeg trodde var hovedretten, men etter at jeg hadde knasket i meg paiskorpen som var sprø av svinefett (villsvin?) – så kom hovedretten: Man pøste på med stekt svineribbe (uten svor) og lammeskanker. Det var stygt å se alt kjøttet de samlet opp for å kastes etterpå. Jeg håper noen av dyrene i dyreparken fikk det. I Frankrike steker de ribba som min mor gjorde det: oppdelt i stykker uten svor. Veldig godt. Men til slutt satt jeg bare der og så på siste halvdelen av andre ribbestykket – og klarte ikke mer. Så kom det en veldig stor vaffel til dessert, som skulle overøses med en saus av honning blandet med kastanjemos. Veldig godt, men halvparten måtte bare ligge igjen på tallerkenen. Det var som om jeg hadde hatt en lykkestund på barndommens juletrefest, syntes jeg.

Ferden hjem gikk gjennom skogen den mørke. Jeg speidet årvåkent, sammen med sjåføsen, for at vi ikke skulle ende dagen i enda mere svinekjøtt, denne gang av det ville slaget. Ved hotellet løftet jeg opp bæreposen med alle gavene som C. hadde kjøpt til meg i en ny matbutikk i Clères – kortreiste og spennende saker. Jeg sa at jeg aldri hadde fått en slik gave av noen – som denne dagen hun hadde gitt meg, og at det store jeg ville sitte igjen med, var opplevelsen jeg hadde hatt to ganger denne dagen, av det store i at folk i vår tid går sammen i grupper og gjør noe sammen, og det som da oppstår av mening med livet, både for  de aktive i gruppen dem imellom, og for oss andre som får komme og nyte fruktene av deres fellesskap. Jeg sa også at jeg ville formidle hjem til Norge at folk i Clères var sjokkert over sammenslåingen av kommuner som nå foregår i Norge, for de sa at da ville individets tilhørighet, fellesskapet i lokalsamfunnet, og identiteten forsvinne. Jeg takket igjen C. for dagen, og da sa hun: – Du kom her og gav oss noe stort for to år siden med dette Olavsjubileet og Olavoratoriet. Det er vi som skal takke, og jeg ville gi deg min personlige takk med denne dagen.  I ettertid har jeg tenkt en del på at hun sa det. Det viser at det fremdeles er referanser i folk her som gjør at de forstår historien, at de forstår – at uten at en vet hvor en kommer fra, så vet en ikke i hvilken retning en skal gå. Der står det idag dårligere til i Norge, dessverre.

20.okt. 2016. Oppe i luften et sted – mellom Paris og Amsterdam.

Dordi Skuggevik

Fremdeles første dag i Rouen: Konsert med «Orchestre d’harmonie de la Garde républicaine» = Republikkens Gardeorkester

Etter arbeidslunsj med en fra staben i erkebispedømmet, angående status pr. dato i Olavskapellet, blir det om kvelden en uventet konsertopplevelse i Notre Dame de Rouen med Republikkens Gardeorkester, til inntekt for den regionale kreftforskningen, i samarbeid med Becquerel – og han har vi jo hørt om. Det er både den fondasjonen og en til. De skal kjøpe en høyteknologisk maskin fra USA som enkelt kan følge kreftutviklingen ut fra blodet – ikke biopsier, etter hva vi forstod. Det ble nå litt taler, men så sa det PANG! – og en uforglemmelig konsert begynte. For dette orkesteret er på hele 120 mann som alle blæser på horn! Det ble grunnlagt i 1848 – og alle som spiller kommer fra de to høyere konservatoriene i Frankrike: Paris og Lyon. Kremen altså, de høyest utdannede i hele Franklandet! Institusjonen har mer på lager, står det i programmet: De kan fremstå med strykeorkester og  med symfoniorkester. De spiller ved Frankrikes store anledninger og turnerer i lange baner i utlandet. Oberst Franҫois Boulanger kan smykke seg med mange flotte priser og utmerkelser. De må kanskje være «verdens beste» for å holde seg til trøndersk terminologi.

I programmet står det at de skal begynne med Preludium og Fuge i d-moll av Bach. Man gjesper litt og tenker – ikke nå igjen! Og man tror også at det er katedralens organist som skal hilse orkesteret med Bach fra orgeltribunen, men nei – de drar til med dette verket for Bach med alle blåserne. Det går jo omsider opp for en, at orgelet jo er et stort blåseorkester med alle pipene sine, så dette er kanskje ikke så av veien. Skal si det tok av! Orkesteret spilte som én mann. Mot slutten hadde de en slik ansats når de kastet Bach’s lange løp bakover det store rommet, at det ble opplevd som om de tok av fra en trampoline. Igjen og igjen. Jeg hadde satt meg langt bak, for å ta inn musikken i sin fulle utfoldelse, og oppleve rommet også derfra. Rouenkatedralen har et usedvanlig høyt og smalt midtskip som også er usedvanlig langt. Disse topparkitektene for snart 1000 år siden kunne sin akustikk, og de må ha vært tallrike, for på 1100-tallet spratt det opp fantastiske katedraler med fantastisk akustikk over hele Europa. Det må ha vært det gode, varme klimaet og den høye solflekkaktiviteten. Så la oss endelig håpe på mer global oppvarming så folk blir litt mer kreative igjen!

Kveldens blæseorkester oppkastet seg til å takle symfoniorkesterrepertoaret, og tok oss med til de sentralasiatiske stepper med Borodin, og så til lyriske naturopplevelser på de britiske øer med Benjamin Britten: Morgengry, Søndag morgen, Måneskinn, Stormen. Dermed var det pause, og en rakk en befaring i Olavskapellet med katedralens domprost, sånn på sparket, før det bar videre til Italia med Prokofiev – Romeo og Julie. Videre bar det Opp til stjernene med Henry Duparc, som man aldri hadde hørt om, men som levde samtidig med Fauré, og stjerneinspirasjonen hadde han fått fra Pusjkin i Russland – og der fortsatte vi på ville vover med Sjostakovitsj – Svar fra en komponist på rettferdig kritikk: Symfoni nr. 5 i d-moll. Kommunistene oppdaget sikkert aldri ironien, for kritikk hadde haglet fra dem over hans Macbeth, som ble sensurert. Applausen ville ingen ende ta, så de dro til med Bizet – Toreador! Toreador! som et Point Finale så det sa KLAKK, og det skal det jo gjøre når soldatene har fullført sin oppvisning.

Jeg skulle ønske den norske smalhaua forsvarsministeren hadde vært der, hun som vil legge ned militærorkestrene i Norge, enda de koster ikke mer å drive pr. år enn prisen på en torpedo. Kulturministeren er visst like smalhaua, som ikke klarer å gå inn på forsvarsministerens kontor og slå neven i bordet! Den aller dårligste idéen til forsvarsministerinnen, er at heretter skal de resterende militærorkestrene bare spille i lukket avdeling med bare militært personell til stede. Vi som betaler skatten skal ikke lenger få høre dem, og alle deres elever skal ikke lenger få undervisning av dem, ei heller skal de vel da heretter lyde på 17.mai! Det er da jeg sier: jeg elsker mitt land og mitt folk, men jeg holder på å utvikle en dyp forakt for dem som nå forvalter Fedrelandet!

Fasiten på kvelden var selve lydopplevelsen. Et slikt orkester krever rom. Hovedskipet i Rouenkatedralen finnes det ikke maken til i verden. Det er jeg overbevist om. Få har denne høyden, slankheten og lengden. Lyden og rommet gikk opp i en høyere enhet. Vi som var der, var heldige som var på rette sted til rette tid for denne opplevelsen. Mens det pågikk, tenkte jeg på disse katedralene som ble reist for lenge siden. På arkitektene, på alle arbeiderne, på visjonene, på alle generasjonene som er gått inn, som er gått ut. Og så – tenkte jeg på mitt besøk i Saint-Etienne-de-Rouvray tidligere på dagen. Den dagen Islam tar over Europa, og det vil Islam komme til å gjøre – ut fra alle solemerker, så vil disse katedralene hogges ned. De vil sannsynligvis ikke lenger omgjøres til moskéer, slik det er gjort i Istanbul, de vil sprenges i filler, slik IS gjør det. Hva har vi da igjen på jorden – utenom pyramidene?

Da vi gikk inn i Vår Frue av Rouen denne kvelden, var det securityopplegg omtrent som på en flyplass.

 

Paris 19.okt. 2016

Dordi Skuggevik

 

Franske skolekantiner – bare halalkjøtt?

Når jeg lørdagen i Rouen snakker med min venninne journalisten, forteller hun at nå er det slutt på å servere svinekjøtt i skolekantinene i Frankrike, av hensyn til Islam. Videre sier hun at nå går diskusjonen ut på at det bare skal serveres halalkjøtt til alle i skolekantinene – av hensyn til Islam. Altså – kjøtt av dyr som er sjektet, det vil si dyr som blør til døde. Sjekting er forbudt i Norge, så i tidligere tider måtte  norske jøder kjøpe kjøtt i Sverige. Pestrami, som nå mange kjøper i norske butikker, er kjøtt av sjektede dyr, og såvidt jeg vet, må dette kjøttet enda kjøpes i Sverige, eller er loven opphevet? Det sosialistiske Frankrike underlegger seg altså Islam offentlig.

Etter denne informasjonen gikk det opp for meg at tittelen på Michel Houellebecq’s bok Sousmission/Underkastelse har en dobbelbunnet betydning:

Ordet Islam, som på arabisk betyr underkastelse, går på individets underkastelse under denne ideologiens lover. Men, Houellebecq henspiller nok også i tittelen på at det sosialistiske Frankrike nå underkaster seg Islam.  Leseren kan lese min anmeldelse av denne boken i den første teksten som ble lagt inn på denne bloggen. Den er basert på originalutgaven, før boken kom på norsk, og derfor var anmeldelsen uinteressant for norske redaktører.

Forleden så jeg på TV en film om halalkjøtt-trafikken. Store mengder slaktefe kjøpes opp i landene oppover Europa og fraktes på forferdelig vis til Tyrkia, der de sjektes. Så blir kjøttet eksportert tilbake til disse landene, hvor sjekting er forbudt. Dyretransporten var uhyggelig å se for en gammel budeie og dyreelsker. Krøttera fikk hverken vått eller tørt under transporten. De slang de lange tungene ut gjennom alle sprekker for å få tak i dugg eller regndråper. De rullet med de røde øynene og bar seg fælt, Hvor var dyrevernet her? De hadde vel underlagt seg Islam de også? Islam ruler. Nemlig! Og vi lar Islam rule.

Paris, på vei hjem – 18.okt. 2016

Dordi Skuggevik

Første dag i Rouen: Sainte-Etienne-de-Rouvray

Første morgen i Rouen går jeg rett til katedralen, og ser hva som er gjort i det som skal være Olavskapellet. Så tar jeg taxi de 9 kilometrene til forstaden Saint-Etienne-de-Rouvray, som ligger på andre siden av Seinen – mot sørøst. Taxisjåføren sier at byen har 25.000 innbyggere, og en massiv araberbefolkning fra Algerie. Nabo-forstedet har en enda større  araberbefolkning fra Algerie, sier han.

Ikke så mange husker, eller har hørt om, Algerie-krigen – i Norge. Presten jeg møter i katedralen om kvelden, sier at han har møtt menn som var franske soldater i Algerie den gangen, og de er enda merket av halshuggingene som de ble vite til. Araberne i Algerie kan å halshugge. De halshugget alle de 7 munkene i cisterciencerklosteret i Atlasfjellene i 1996. Munker fra samme kloster i Citeaux i Frankrike, som munkene som bygger kloster på vårt hjemlige Munkeby. De var Munkeby-munkenes venner, klosterbrødre, jevnaldrende.

26.juli fikk den gamle presten i Saint-Etienne-de-Rouvray, pater Jacques Hamel (87), strupen skåret over foran alteret ved morgenmessen i den gamle kirken midt i gamlebyen. Den andre mannen som var tilstede har vi ikke hørt så mye om, forklarer en venninne som er journalist i avisen i Rouen. Men, han var lenge på sykehus etter angrepet fra Islams sønner. Journalisten forteller at de to mennene i kirken skulle drepes, og kvinnene skulle tas som gissel. Denne andre mannen skal ha blitt såret i halsen, latt seg falle på gulvet og spilt død. Så klarte altså den ene nonnen å komme seg ut, og politiet må ha tatt verdensrekord i raskt på stedet, hvor de skjøt de to beistene på trappa.

I dag – søndag 16. okt. snakket domprosten i Rouen-katedralen om Pater Jacques Hamel, og siterte hans siste ord som Paven gjentok flere ganger i sin preken i kapellet i Vatikanet i minnemessen for ham: – Vas t’en Satan! (= Vik fra meg, Satan!). Prosten nevnte også en minneseremoni i Nice om dem som ble mast ned i asfalten av den tunge lastebilen på nasjonaldagsfeiringen 14.juli, av Islams  løpegutter. Prosten manet til bruk av rettferdighet og menneskelighet overfor våre fiender. Det kan bli lettere sagt enn gjort i Frankrike. Ved ankomst til jernbanestasjonen her i Rouen torsdag kveld, var det for første gang svartkledd terroristpoliti (3) med politihund. Neste kveld var det grundig sjekk av hver enkelt, før vi fikk gå inn på konsert i katedralen, men i dag – ved høymessen, var det ingen kontroll, merkelig nok. Konsertpublikum er høyere prioritert enn kirkegjengere av den sosialistiske regjeringen…..

Så står jeg der da, på fortauet vis-à-vis den runde kordelen av den lutende, gamle, værslitte kirken i Saint-Etienne-de-Rouvray, der jeg ser den lille døren inn til sakristiet som pater Hamel ikke stengte bak seg den morgenen. Han stengte den vel ikke noen morgen, tenker jeg, for det var vel her de få som kom til morgenmessen pleide å gå inn. Jeg er kommet for ved selvsyn å se stedet hvor dette punktet i historien nå virkelig brenner, hos dem som ikke prøver å trå vannet og tror dette går over av seg selv. Jeg hilser på tre husmødre i den modne, loslitte alderen, som er på vei med trillebagene for å handle inn til helga, kvinner som levde opp her da dette var en velfungerende og hyggelig klassisk fransk landsby. Jeg snakker med dem en stund. De peker og viser meg presbyteriet – prestegården der borte ved rådhuset. Det er vel ca. 300 meter Pater Hamel hadde å gå til sine morgenmesser for de få daglige kirkegjengere. Nå står prestegården tom. Det er bare messe lørdagskveldene med prest som bor et annet sted. Lenger oppe ligger arabernes moské. Kvinnene sier at det er en god stund siden de turde å gå ut av hjemmet sitt på kvelden. De sier at drapet var planlagt. Beistene hadde observert hvem som kom og gikk – når – til disse enkle morgenmessene for de få. Så slo de til.

Etter at taxien satte meg av på andre siden av kirken, oppe på kirkeplassen, gikk jeg ned langs kirkeveggen på min høyre side. På min venstre side lyder glad latter og roping fra lekende barn i barnehagen. Disse beistene utførte altså sin ugjerning rett ved disse lekende barna i barnehagen. Rett ved barna skjøt altså politiet med skarpt og drepte svina. De som planla ugjerningen visste veldig godt at barna var der. Det gjør det hele enda mer opprørende og grotesk.

Jeg spør kvinnene hvor jeg finner en blomsterbutikk, sier farvel til dem – og takk, og går opp forbi den andre siden av kirken. Innehaversken driver blomsterbutikken «Jardin de la Tendresse» (= Ømhetens have) – Vi har bruk for ømhet her nå, sier hun, – etter denne grusomme hendelsen. Hun forteller at det var enorme mengder blomster i tiden etter prestedrapet. Men det offentlige måtte fjerne dette etter en tid. Når jeg kommer med mine 7 store, mørkerøde roser, så er alt rent og ryddet, uten blomster av noen art. Jeg binder rosene fast i gitteret foran porten, for at dette ikke skal glemmes, – for både den gamle presten og de andre som ble nødt til å oppleve Ondskapen in corpore denne morgenen.

Det blir lenge å gå frem og tilbake før taxien kommer. Blomsterselgersken ringte etter taxi for meg. Jeg tenker på dem jeg traff i katedralen før jeg dro hit. De som stod for organiseringen av konserten om kvelden. – De forteller oss, sier den ene, – at dette bare er en enkeltstående episode, uten sammenheng med noe annet. Og hvis vi hevder noe annet, så lider vi av islamofobi. Alle de  tre, fire mennene synker sammen, blir bleke om nebbet og ser rådville ut.  – Nei, sier jeg, dette er et ledd i en stor plan. Europa er allerede underminert av Islam, og det som skjedde i Saint-Etienne-de-Rouvray er Islams sanne ansikt, husk det! Og jeg kjører hele leksa mi om at Islam ikke er noen religion, men en statisk, totalitær, imperialistisk politisk ideologi – maskert som religion, for å undertrykke og kontrollere folk. De «milde» muslimer er tragisk nok folk som prøver å komme seg ut av ideologiens grep, men som ikke kan forlate Islam uten å risikere å bli drept. Mennene ranker seg faktisk litt. – Og, sier jeg, – finn dere ikke i å bli kalt «islamofober»! Det er et triks for å stoppe kjeften på dere – fra å yte motstand mot svineriet! De ser riktig oppløftet ut etter min vanlige salve om Islam, og inviterer meg på mottagelsen de skal ha etter konserten.

I kveld, søndag, blir Marine LePen intervjuet på fransk hovedkanal. Den kvikke, selvsikre kvinnelige intervjueren avbryter henne hele tiden, så Marine ikke får komme frem med det hun vil ha sagt, enda hun snakker i lynets hastighet mens avbryteren trekker pusten.

Journalisten forteller meg at det nå er lovforbud mot niquab i Frankrike, av sikkerhetshensyn, men flere kvinner går likevel med de svarte teltene. Det er en liten mult hvis de blir tatt, men Islam har et opplegg hvor de får multen refundert, sier hun. Journalisten sier at det er etnisk europeiske konvertitter som oftest går med svart telt. (Jamfør den frekke og maktbrunstige norske konvertitten i Stavanger!)

Søndag morgen står jeg og ser inn i Olavskapellet, på det røde feltet med montransen som viser Olavsrelikviet, og tenker at Pater Hamel nok gikk i den store prosesjonen med prester og biskoper da Olavsrelikviet skulle bæres inn for 2 år siden – søndag 19.okt. 2016. Her begynte Olavs vei til martyriet. Her endte Pater Hamels livsvei i martyriet.

Rouen, søndag 16.okt.2016, Olavs dåpsdag i kirkekalenderen.

Dordi Skuggevik

 

 

Utreise fra Værnes:

Så er det utreise fra Værnes nok en gang. Jeg forbereder meg på å klare securityen uten å få apoplektisk anfall, for Værnes er den mest slitsomme flyplassen med pirk og plage ved avreise. Gardermoen er den verste når en kommer hjem. Jeg har tatt meg god tid. Jeg overlevde glatte sko på isglasert asfalt mellom trappa og den isglaserte bobla av en bil. Jeg klarte å beholde humøret mens tiden gikk og jeg skrapte is for første gang denne høsten. I bilen hadde man skoletter med utfellbare pigger, for på Værnes pleier det ikke å være strødd, hverken på flyplassen eller i flytrappa. Birgittasøsteren som serverte frokost på Tiller, hadde allerede vært til Værnes med priorinnen som steg til værs kl. 07 på vei til Den evige stad i sitt hjemland Italia. Søsteren fra Bangalore hadde kjøpt nye vinterdekk i forgårs, og sier det gikk bra, mens hun peker opp mot Himmelen hvor Gud han bor.

Jeg  har kjørt innover langs fjorden med en favorittsanger fra Colombia på CD-spilleren, karmelittermunk og prest Alejandro, og går inn i avgangshallen med den beste vilje. Heldigvis: Ingen kø, selv om man sparer på kontrollutgiftene med for liten bemanning, som vanlig. Sikker på at alt er i orden, går det glatt igjennom idag, inntil dama bak røntgenapparatet grabber tak i cabinsekken min og tar ut det jeg har glemt å ta ut: toalettveska! Jeg roper til henne, der jeg står og ordner alt rotet etter pipeporten: jeg glemte å ta ut toalettveska!  Jeg forventer at hun bruker praktisk vett og sunn fornuft og ser at min toalettveske er laget av transparent plast, der hun ser alt innhold med ett blikk, og kan legge den i sekken igjen. Men nei: hun gir meg en plastpose med lynlås, og den skal jeg legge alt flytende og smørbart i, selv om toalettveska er laget av transparent plast, beregnet på flyreiser. Jeg må gå tilbake til start, gjennom pipeporten, og plukke opp igjen alt mitt habengut. Forfra! Forfra! Jeg nevner Satan ved hans rette navn: banner så det lyser, enda det er bare en time siden Pater Olav lyste utreisevelsignelsen over meg da jeg forlot klosteret på Tiller . – Lær dæ regalinn! kvekser den unge hainn-trønderen ved pipeporten hånlig. – Faen! roper jeg. Han er ikke vant til at korpulente gamle damer i sitt søttiandre år sider det. Men, jeg må rope til Den Onde at jeg ser ham, og vet å nevne ham ved hans rette navn. Etter lang tid på ryddebenken og bagasjen reorganisert, går jeg forbi stativet hvor en kan trykke sin ros og ris på diverse ansikter. Jeg trykker 4 grønne sure i rasende fart, og to damer bak meg ler høyt. Da fikk nå de en glad dag.

Bortover passasjen til utenlandsflyene sier hjertet mitt: Kjenner du hva du gjør med meg? Kjenner du hvordan jeg snurper meg – og at det er ubehagelig? – Jeg gjorde så godt jeg kunne, svarer jeg  – Ikke godt nok, svarer hjertet mitt. – En dag skal du få ligge igjen i den securityen, og jeg går fra deg, sier hjertet matt. – Du skal få ligge der i flommen av ditt indre, eruptive magna, mens jeg tas opp i Himmelen av englene.

Hollandaisene her oppe i flyet er himmelblå, tennene er melkehvite, og de sprer Gaudaen sin suibito senza hesitatione. Nå kjøper hollenderne opp gårdene både i Frankrike, i Tyskland og i Norge. I indre Thailand driver de også sine melkegårdsbruk, og forsyner hele Bakindia med melk. Hollenderkyrne dekker jorden i svart og hvitt, og den eneste osten vi får kjøpt i fremtiden blir Gouda. Slik går det når folk klarer å tvinge matjorden opp av havet.

Men glidelåsen min fikk de ikke til å pipe i perleporten, enda den er av massivt metall, sydd inn i skjørtet av den burmesiske skredderen i Cha Am ved Siam-bukten, i Thailand!

Torsdag 13.okt. 2016, over havet et sted, mellom Trondheim og Amsterdam, på vei til Rouen og Paris.

Dordi Skuggevik

Kommentarer til filmen «Kongens Nei»

Etter krigen fikk mange land det travelt med å restaurere sitt selvbilde. Slik også i Norge. Historien ble sterkt retusjert. Myter ble støpt etter behov. Løgner vedtatt som sannhet. Så ble den offentlig vedtatte historiske versjonen drillet inn i nasjonens hoder – via skolebøker, presse etc. Da er det ikke lett å komme frem til sannheten i ettertid. Nå er det 76 år siden tyskerne okkuperte Norge, og vi er i en periode av historieskrivningen hvor mytene står for fall, og en neste generasjon historikere går til arkivene og nyskriver historien. Vi nærmer oss etterhvert sannheten. Men, de som fremdeles har interesse av å holde på mytene, driver frenetisk på med å befeste de gamle mytene i nye bøker som gis ut, filmer som spilles inn, intervjuer med gamle helter på dødsleiet. Så – hvor mange flere filmer skal vi ha om «Tungtvannsaksjonen» etc. før denne krampa gir seg, og vi kan være sikre på at vi har sannheten?

Filmen «Kongens Nei» inneholder både forsøk på å klamre seg til de gamle mytene, og samtidig forsøk på ny vinkling med nye sannheter. Etter å ha lest omtale og kritikker av filmen i 5 – 6 aviser, viser det seg at publikum ser hva de vil se i denne filmen. De som står fast i de gamle mytene, historiske fordreininger og direkte løgner om 1940, de kommer ut av kinoen og har fått sine gamle oppfatninger befestet. De som kom for å se om det var noe nytt, har funnet en del nytt som diskret er blitt smettet inn blant de gamle mytene. Som en sa: – De skulle nok til med å lage denne filmen etter boken med samme tittel, men så fant de ut under perioden med research, at boken stemmer ikke med virkeligheten. En annen sa: – Det som er ahistorisk er ikke verre enn at det er til å leve med.

Det er et anerkjent faktum at Kong Håkon var meget forfatningstro. Han ville aldri talt til Stortinget – selv ikke under denne kaotiske flukten. Det er også det forfatningsmessige og hans konge-ed som avholder ham fra å gå over til å være konge for en kuppregjering, uansett hvem lederen for denne regjeringen måtte være. Med en slik forfatningskunnskap og kunnskap om Grunnloven, visste Kong Håkon meget godt at Grunnlovens paragraf 11 avsatte både ham og regjeringen 7.desember 1940, fordi da hadde de vært 6 måneder utenfor rikets grenser. Hverken Kong Håkon eller regjeringen Nygaardsvold ble formelt gjeninnsatt, så de må ha levd ut et kontinuerlig statskupp resten av sin funksjonstid.

Den forfatningstro Kong Håkon var heller aldri alene med den tyske sendemann Bräuer. Utenriksminister Koht var tilstede. Det var Kongen = Kongen i statsråd, som sa nei, ikke Kong Håkon som person. Og dette «Nei» ble sagt i affekt av Koht – mer eller mindre sammen med regjeringen, allerede før panikkflukten fra Oslo. Et «Nei» som kostet mange norske liv. Men, kanoniseringen av Kong Håkon i det nasjonale mausoleum har pågått i 76 år nå, og da er det ikke så enkelt å ta fatt på en annen fremstilling. «Elverumsfullmakten» er en annen fiktiv og strategisk løgn. På grunn av Grunnlovens bestemmelser (paragraf 17 m.fl.) og logistikkproblemer ble den aldri vedtatt.

Dronning Maud får gjennomgå fordi hun holdt til i England med hestene sine, mer enn hun var på slottet i Oslo. Men, dronning Maud gjorde ikke noe annet enn det som var vanlig for overklassekvinner i England: overlot barnet til barnepiker og til kostskoler eller privatlærere. Det er etterhvert blitt kjent via lekkasjer fra den indre krets rundt Kong Håkon at han var en praktiserende homoseksuell. Det må derfor ha vært lite attraktivt for Dronning Maud å sitte om vinteren på et slott i Oslo, i et kaldt formalekteskap. Hun hadde gjort sin plikt: skaffet landet en kronprins. Han var barnebarn av Christian IX. Uansett om det var hun eller søsteren som hadde født ham, og uansett hvem som var faren, så var arvefølgen korrekt sikret via bestefar Kong Christian IX – i linjen fra Olav den Hellige.

Og skal vi nå drive med skittentøyvask, så kunne man i filmen gjerne tatt med den pikante scenen der utenriksminister Koht sitter på toget ut av Oslo med en av sine elskerinner på fanget, dog ikke den samme som han hadde tilbragt natten med….Men da ville det vel bli for mye Opera Buffa som ville ha avsporet linjen i historien, en historie som dessverre var en Opera Buffa, men Tragica.

Kanonene på Oscarsborg var av en type som trengte lang forberedelse før de kunne fyres av. Det var en annen mann enn kommandanten som på eget initiativ klargjorde kanonene så de kunne avfyres hvis ordren kom. Denne mannen var medlem av Nasjonal Samling, og er derfor skrevet ut av både historien og filmen.

Filmen som sådan er et flott filmarbeid, båret oppe av den meget dyktige danske skuespilleren som gestalter Kong Håkon, men – slutten gjør at filmen buklander rent dramaturgisk: nest siste og siste scene kjører den i grøfta. Vi har nesten inntil det kjedsommelige fått Kong Håkons begeistring for barn demonstrert – i forhold til barnebarna, så når han under et (overdrevent) bomberegn ved Nybergsund kryper bort til et neste tre og beskytter et enslig, gråtende barn med kroppen sin og trøster, da blir det for mye. Sentimentaliseringen blir for billig, og hans barnebegeistring devalueres. Nedtur for den dramatiske linjen. Så kommer sluttscenen hvor de tre generasjoner – konge, kronprins og arveprins, forenes etter at krigen er over. Det blir igjen et langt skritt videre ut i en sentimentalisering som kjører dramaet endelig i grøfta. Synd.

En annen plattitude man kunne spart seg, var å kjøre volumet opp i styrke ettersom Quisling talte på radioen. Billig triks. Patetisk.

La oss se frem til neste film: Nå tuller man med alt, med Gud, med kontrafaktisk vikinghistorie i NRK’s flate og vulgære humorstil m.m. Denne flukten fra Oslo må få det til å klø i fingrene til disse autoritetsstormerne på Marienlyst. En dag kommer nok komiutgaven av utenriksminister Kåt med følge på togtur. Grøss!

Glærum 10.okt. 2016

Dordi Skuggevik

By + Landkommune = Dumt

Leser i avisene at det foreslås å slå byer sammen med omliggende landkommuner. Unntatt der byen allerede har vokst seg inn i nærliggende landkommune, slik som for eksempel – Kristiansund og Frei, Bergen og Fana, er dette en ubegavet idé. Det skal ikke mye omløp til i hodet for å forstå at landkommunene vil ende opp som passifisert skattland for byen. Byen er erfaringsmessig bare i stand til å se så langt som til sin bygrense, selv om landkommuner som grenser inn til byen blir slått sammen med den. Landkommunene ender opp som ansiktsløse og identitetsløse distrikter, slik som folk i Kristiansund allerede kaller resten av Nordmøre: «Distriktet».

Passifiseringen av byens oppland blir det verste etter å ha blitt fusjonert med bykommunen. Når identiteten forsvinner sammen med lokalsamfunnsenheten, da forsvinner også dynamikken. Det blir dødt.

Her i Surnadal er vi allerede tre sammenslåtte kommuner, unntatt Ålvundfjord, som gikk til Sunndal. Den opprinnelige kommunen hvor det nye administrasjonssenteret blir liggende, blir dominerende, og de gamle kommunene som blir uten administrativt senter, må finne andre måter for å manifestere tilhørighet, identitet og tiltakslyst. Åskard tidligere kommune har satset på Sjøbruksmuseet i Bøfjorden og musikklivet i Åskard kirke. Stangvik har satset på Stangvikfestivalen. Todalen har Todalsdagene og Ålvundfjorden har Ålvundfjorddagene. Slik ser en et strev etter å holde på sin «stamme» i sammenslåingen. Men når hovedsenteret blir en bykommune, da vil en komme til å se den virkelige Døden i de landkommunene som blir underlagt bykommunen. For landkommunene blir UNDERLAGT, ikke sammenslått – i praksis. By og Land – går aldri hand i hand. Byen klarer aldri å legge av seg sin storebrorsarroganse, sin  nedlatenhet overfor opplandet sitt – og promenerer alltid sin Besserwissen og overlegenhetsfølelse.

Disse storkommunene som planlegges, vil ganske snart få sine underutvalg for de delene av kommunen som før var selvstendige kommuner, og da har vi endt opp med et nytt styringsnivå igjen, som fordrer store og nye utgifter.

Den forhastede nyinndelingen av kommune-Norge og fylkes-Norge som nå pågår, er ikke bare forhastet og virkelighetsfjern, men en kommende katastrofe for lokalt initiativ, dynamikk, tiltakslyst og trivsel. Katastrofen drives frem av politikere som ikke har greie på Norges topografi, som ikke har greie på lokal samfølelse og heller ikke tilhørighetens betydning.

Av alle dårlige idéer er idéen om landkommuners fusjon med by den aller dårligste. Det er direkte DUMT! Landkommuner – STÅ PÅ! STÅ IMOT!

Glærum 9.okt. 2016

Dordi Skuggevik

Holbergsuiten på orgel

Søndag morgen på P2 er en prøvelse for oss som bor alene, og som har bare radioen til selskap mens vi drunter i sengen før vi orker å stå opp. NRK-P2 kjører det ene foredraget etter det andre ned i hausen på oss – i hele 3 timer, før vi endelig får begi oss ut i musikken en stakket time mellom 10 og 11, og kan la egne tanker fly, ubundet av NRK’s verbalmani. (Jeg klarer ikke lenger å høre på «Alltid klassisk» hvor alle opplevelser ødelegges av disse trailerne NRK kjører inn i musikkopplevelsen på kryss og tvers.)

I dag, 2.okt. kl. 10.03 hørte jeg ikke innanonsering før et stort trøskverk av et orgel satte i gang med noe der instrumentet ikke fikk beina med seg. Det hørtes ut som om ei stor og rulten ku prøvde å delta i et veddeløp for grayhounds. Det tok noen sekunder før det gikk opp for meg at det var Holbergsuiten som ble maltraktert. Grieg skrev den for klaverets idiom. Overføringen til strykeorkester er vellykket, men dette var ikke vellykket. Men noe må vel NRK gjøre for å variere Holbergsuiten, tenkte jeg, for NRK har fått den og Grieg på hjernen i den grad at jeg begynner å bli kvalm bare jeg hører navnet Grieg nå. Men, Grieg er jo så gammel at NRK slipper vel å betale TONO, og ikke kan han stå opp av graven for å forsvare sine verker. Men, som før sagt: Grieg skjærer tenner i graven.

Stor ble min overraskelse da jeg hørte at det var Domorganist Nordstoga som spilte sin egen transkribering av Holbergsuiten for orgel. Man sa ikke hvilket orgel han spilte. Jeg går ut fra at det var det utmerkede orgelet i Oslo Domkirke, men det skulle en ikke tro når en hørte denne grauten, der orgelet ikke klarte å holde følge med intensjonene.

Undertegnede vil anbefale Domorganist Nordstoga å legge dette forøket på transkribering i bøtta, og heretter holde seg til skrevne verker som er skrevet for orgelets idiom. Nordstoga er en eminent organist, som disponerer Norges beste orgel, ifølge Gabriel Marghieri i Sacré Coeur de Montmartre. Nordstoga bør derfor holde seg til sin lest heretter. Især bør Grieg få hvile i fred i graven, for han var primært pianist!

Glærum 2.okt. 2016

Dordi Skuggevik

Time-out med Adresseavisen:

I nesten 40 år har jeg prøvd å ha et liv både i Surnadal og i Trondheim. I samme tidsrom har jeg vært en flittig leverandør til Adresseavisen av både leserbrev og kronikker, og ble beæret med å være en av flere leserbrevforfattere som Adresseavisen hedret med en profilering i Ukeadressa for kort tid siden. Jeg vil takke mine lesere for mange positive tilbakemeldinger opp gjennom årene, til og med blomster på døra. Men, nå er det slutt. For 2 uker siden overgikk Adresseavisen seg selv i trøndersk sjølskryt i den grad at jeg sa opp avisen. (17.sept.) Over lengre tid har avisens profil blitt flatere og flatere. Redaksjonen har bøtt på det med innkjøp av artikler fra andre aviser, men det «står tufse te». Jeg vet ikke om det har sammenheng med at avisen nå regjeres av et skjørteregime? Kvinnelig adm.dir. 3 av 4 redaktører er kvinner. Og – ikke minst: Avisen har ingen kulturredaktør.

Etterhvert er det blitt slitsomt med alt det trønderske sjølskrytet. Ikke noe i Trøndelag blir startet opp, uten at det skal bli «verdens beste» – «verdens største». Byen forvalter hovedkapitlet av Norges-historien. Byen er en universitetsby. Byen er Norges gamle erkesete. Byen er Norges eldste hovedstad – fra 1015. Men, det må ikke komme frem i spaltene, fordi det er ikke nok «folkelig». Jaja, Gløshaugen går an, for det er teknikk. Men humaniora på Dragvoll er en hvit flekk for Adresseavisen, for man må ikke stå frem som intellektuell eller akademisk – for da blir ikke avisens profil «folkelig» nok. Avisen heier faktisk frem destrueringen av Dragvoll og humaniora. Det kan bare legges ned, fjernes – og så kan restene av denne ubehagelige intellektualiteten, det som blir igjen av det – puttes inn i sprekkene på Gløshaugen og omegn, for humaniora skal bli støttefag for teknologene. Humaniora skal fratas sin berettigelse, sin «raison d’être».

Vulgærmobbingen på Sverresborg av Stiklestad får stadig spalteplass i Adresseavisen, og blir heiet frem, og det er det mest symptomatiske i Adresseavisens uheldige, forflatende utvikling. Avisen legger opp til en forsterkning av trøndernes karikatur av seg selv – ja, hauser dette opp.

Avisen var opprinnelig en Høyre-avis av høy klasse. Så ble den utmerkede Arbeideravisa i Trondheim nedlagt, og Adresseavisen skulle deretter dekke alt alene og tekkes alt folket. I dag er Adresseavisen til venstre for Arbeiderpartiet og langt over i SV-leiren, noe som den høye ansettelsesdelen av kvinner i ledelsen tilsier. Mange kvinner er nemlig SV uten å være klar over det.

Nå er min tid med Trondheim og Adresseavisen over. Det blir media i Møre og Romsdal heretter. Jeg skal jobbe for å holde Møre og Romsdal som frittstående fylke, så det ikke blir trøndersk skattland. Jeg skal jobbe for at Møre og Romsdal også får igjen det de hadde på 1500-tallet: Hitra, Frøya, Hemne, Snillfjord, Agdenes og ytre Fosen. Kort sagt: Kystlandet skal tilbake til kysten! (Rindal kan utvikle en Andorra-løsning, eller bli husmann under Trondheim.)

Takk og farvel da, Adresseavisen! Jeg er lei av å måtte sloss med redaktørene for å få inn mine inserater i avisen, så nå blogger jeg mine frie meninger: www.dordis.no

Nordmøre, 1.okt.2016

Dordi Skuggevik

 

1864 – 1940: Kong Christians Ja – Kong Håkons Nei

Om morgenen den 9. april 1940, red kong Christian av Danmark ut gjennom porten på Amalienborg slott på sin morgentur, som vanlig. Det eneste som var annerledes, var at vaktposten ved porten bar tysk uniform.

Samtidig var hans bror, Kong Håkon av Norge, på vill og uorganisert flukt – i stor panikk, sammen med kongefamilien, Storting og styringsverk. Han roper et hysterisk og uansvarlig NEI i kaoset – nei til at Norge skulle la seg fredelig okkupere, et nei som skulle komme til å koste mange norske liv og bombede byer – et nei med svært liten positiv innvirkning på krig/okkupasjon i Norge. I ettertid er det sådd tvil om hvem som uttalte dette NEI, hvem som sa hva – om hva.

Jeg har aldri forstått hvorfor situasjonen utviklet seg så forskjellig med de to kongsbrødrene i disse to ganske like naboland. Men, da jeg så programmet «Kunst i Skandinavia» (BBC) på NRK TV forleden, forstod jeg at Kong Christian av Danmark husket sin historie, men det gjorde ikke Kong Håkon.

BBC forklarer hvordan Danmark fra midten av 1800-tallet, på vei mot høyromantikken, ville «stå opp og stige», noe som viser seg i nasjonalistiske trekk i kunsten, både ved den store billedhogger Thorvaldsen, og ikke minst i maleriet «Mor Danmark» – den nordiske heroine med dansk flagg og ild i blikket. Danske drømmere ville bevæpne henne med sverd, og sende henne ut i krigen, sier den dyktige programlederen på BBC. Holdningen blant disse ambisiøse og virkelighetsfjerne politikerne og ditto monark i Danmark styrte mot katastrofen: 1864. Et militært svakt Danmark går ut mot den preussiske store og velorganiserte hærmakt som de ikke har noen sjanse mot. 8000 unge danske menn mellom 15 og 20 år ble slaktet ned på 2 timer, sier skuespilleren som blir intervjuet av BBC, og som spilte hovedrollen i filmen om dette tragiske drama om ambisiøs konge og virkelighetsfjerne styresmakter. Danmark oppførte seg som «Keiseren uten klær» sier programlederen. Han sier videre at Danmark ble et lite og ubetydelig land etter dette dramaet, og det skulle ta Danmark mange år å finne svaret på spørsmålet: Hvem er vi som nasjon? Drenert for store drømmer og planer, skulle det ta mange år for Danmark å finne sitt nye selvbilde – noe som viser seg tydelig i den triste blå-grå kunsten som dukker opp på lerretene, som nå dreide seg om inadvendthet, tristhet, hjerte og hjem. Fra 1900 og utover, sier programlederen på BBC, gjaldt det for Danmark å holde seg utenfor trøbbel, og holde sitt lille hus i orden.

Da forstod jeg det: Kong Christian husket 1864, det gjorde ikke hans bror Kong Håkon. Og hvordan opplevde Kong Håkon det å sitte ved sin brors båre i København domkirke da biskopen av København sa i sin tale:  «…..Og du, Kong Christian, som ikke forlod oss i nødens stund!»

For ikke å få samme knekk i selvbildet som Danmark fikk i 1864, har man i Norge omskrevet, glorifisert og forherliget historien om den hodeløse flukten til Konge, Storting og styringsverk den 9. april. Jeg tør nesten ikke gå og se denne filmen som er laget om «Kongens Nei» – for der slår de sikkert en skikkelig spiker i veggen for å henge opp det gamle bildet av denne ynkelige situasjonen, i et forsøk på å spikre versjonen fast for evig og alltid.

Da tyskerne hadde inntatt Norges hovedstad ved hjelp av et blæseorkester, måtte jo noen  gå ut på trappen og spørre hva tyskerne ville, så de ikke kom til tomt hus. Det ble Quisling, militært utdannet, tidligere forsvarsminister, og som var vant til store krisesituasjoner da han for Folkeforbundet arbeidet i kjølvannet av den russiske revolusjon, i de store hungersnøddistriktene. Han ble den store syndebukken fra 9. april som de dasker på enda. Men, vi skal huske på at det norske flagget vaiet enda over Stortinget mens Quisling holdt i roret disse første dagene. Flagget ble tysk da Administrasjonsrådet tok over. Administrasjonsrådets formann skulle senere dømme Quisling til døden, merkelig nok.

Norge ville kanskje fått en dansk løsning, om ikke Blücher var blitt senket – «for der ombord var alle hodene som skulle lede okkupasjonsprosessen i Norge,» sa min historielærer på realskolen. Han føyde til at i Tyskland ble en ny ledergruppe rasket sammen i all hast og sendt opp for å erstatte «hodene på Blücher». Det fikk leie følger for Norge, for da kom Terboven, sa han.

Men, de leieste følgene for Norge fikk «Kongens Nei» – som kom på toppen av den store grad av ubegavethet hos norske styresmakter som hadde forsømt forsvaret over lang tid, som ignorerte alle meldinger om hva som var i emning, og som rotet det hele til etter at Churchill trykket på avtrekkeren ved å minelegge seilingsleden for Kiruna-malmen i norske farvann, slik at den tyske flåten skjøt ut gjennom de danske bælter og besatte 2 land på 1 natt, forøvrig en militær bragd uten sidestykke i verdenshistorien. Det var ikke Quisling som fikk tyskerne til Norge, det var faktisk Churchill.

Jeg ble født 4.mai 1945, og er 71 år nå. Jeg vet ikke om jeg orker å utsette meg for det pinlige med at filmen «Kongens NEI» sannsynligvis er et forsøk på å spikre fast det norske folks ønskebilde som de har holdt fast på siden min fødsel = 71 år.

Glærum 26. september 2016

Dordi Skuggevik