Måned: november 2015

I min levetid har verdens befolkning fordoblet seg. Da må vi også dyrke dobbelt så mye mat. For at plantene som danner grunnlaget for matproduksjonen skal vokse, må de ha lys og CO2  (selvfølgelig også varme, vann og jord). Dette kalles fotosyntesen. På realskolen hadde jeg en klasseforstander som hadde vært forsker i naturvitenskap på universitetet i Oslo, og han snakket om fotosyntesen hver dag i 2 år, så jeg kan det meste om fotosyntesen. Det kan ikke politikerne som bor i flokker på dyre hoteller og snakker og snakker dagen lang i Paris. Al Gore klarte å gjøre seg til en rik mann med å reise verden rundt og skremme folk med CO2-økning, temperaturstigning og regnmengde i verden i dag – og utnyttet hensynsløst at folk ikke kan noe om fotosyntesen. Eller kunne han kanskje ikke noe om den selv?

 

Heldigvis har vi mye CO2. Heldigvis har vi enda nok kull og olje hvor CO2 kan frigjøres for planteproduksjonen. Heldigvis har vi temperaturstigning i verden slik at vi kan dyrke mat nærmere polene og høyere over havet. Heldigvis regner det mye. Men: Vi har ikke ubegrenset CO2 lagret i bakken. Vi må derfor stoppe den vanvittige befolkningsveksten på jorden, før vi går tom for CO2-reservene. Det er bare kineserne som har forstått det. De tok et så drastisk skritt med 1-barnspolitikken sin at de nå kan tillate seg å la familiene få to barn hver.

 

Demografiske fremskrivninger viser at det er Afrika som står for den kommende befolkningsvekstbomben. Afrika lekker allerede folk ut over både Middelhavet og Atlanterhavet. Der har geopolitikerne i Paris sin nærmeste oppgave: Informasjon, skolering, opplæring, motivering og praktiske tiltak i full fart! Bevaring av regnskogen er i så måte et slag i luften. Den binder vann og CO2 som verden trenger til matproduksjonen, slik som menneskene øksler seg!

 

1.mandag i Advent 2015

Dordi Skuggevik

 

Da de store åpne fiskerbåtene med 50 mennesker i hver båt, begynte å renne opp på badestrendene på Canariøyene for noen år siden, reagerte spanske myndigheter prompte:

Av de 20.000 som kom, ble 18.000 returnert omgående til Vest-Afrika. 500 underårige unge personer ble satt i et barnehjem som ble opprettet ved flyplassen på Gran Canaria, og resten ble sendt til fastlandet og sluppet løs. Ja – «Sie sind losgelassen worden» skrev den tyskspråklige ukeavisen på Gran Canaria.

Mange av disse store fiskebåtene av tre, fant ikke Canariøyene, de misset på destinasjonen og forsvant ut i havet hvor de gikk til bunns med hele sin last. For å stoppe denne forferdelsen, brukte Spania prompte retur av passasjerene som middel. Spania forstod jo også at det bak dette eksodus fra Vest-Afrika, der skjulte det seg mafiose bakmenn. Å stoppe flykningestrømmen, og dermed drukningen av mange mennesker, gikk fort og greit for seg da Spania satte inn med prompte retur. Spania satte deretter ganske store resurser inn på å hjelpe de returnerte i Afrika, og bedre forholdene på deres hjemsteder. Jeg har selv vært med på besøk på en skole i Gambia som er «adoptert» av en katolsk menighet på Gran Canaria.

Alle de som nå plukkes opp av Middelhavet, både levende og døde, må settes i land i Nord-Afrika. Der må FN, Røde kors, og alle land i Europa bidra med å sette opp teltbyer med skikkelige sanitærforhold, helsestell og skoler. Alle som plukkes opp mellom Tyrkia og Grekenland må settes i land i Tyrkia. Samme teltbyer med samme service må etableres der. Så må en ta det derfra. Slik det er nå, er det én gruppe som gnir seg i hendene og ler hele veien til banken – og det er den italienske mafiaen og deres samarbeidspartnere. Slik kan ikke dette fortsette.

Videre må det etableres noe som heter «Midlertidig opphold» – og folk må hjelpes hjem igjen til eget land når forholdene normaliseres der de kom fra. Det er flott at hjertegode mennesker springer ut med mat, vann og klær til flyktningene, men nå må statslederne komme seg ut av sjokktilstanden, få på seg skorne og få gjort noe hvor de ledes av fornuft og intelligens, ikke bare hengir seg til sentimentalitetens kortsiktige gjerninger. Og Merkel må sendes ned til Syria for å ta Assad i kragen og få ham med på en handlingsplan. Fyren må jo forstå at det er lite attraktivt å være president i et land hvor befolkningen er forsvunnet. Og: FN må få ny generalsekretær. En fyr som har vært så handlingslammet over så lang tid d.v.s. hele  tiden han har innehatt posisjonen, han må finne seg noe annet å gjøre – STRAX!

Chop-Chop!

 

8.sept.2015

Dordi Skuggevik

Med Norges glatteste talestrøm har, på kort tid, Hadia Tadjik fått trykket to av sine plattityde-dypsindigheter på øvre kanten av VG’s debattside. Mildt og glatt ifører hun seg de norske verdier av diverse sort og fronter disse på vegne av oss. Men, vi vet jo at Tajik bekjenner seg til Islam, selv om hun bedyrer at hun ikke er særlig praktiserende. Med tanke på at hun også er leder for Justiskommiteen i den norske nasjonalforsamlingen, blir det for meg et svært paradoks at hun står i denne spagaten mellom Islams lovgivning og norsk lovgivning, mens hun mildt ser på oss fra det Madonna-imaget hun har lagt seg til. Hun er for tiden norske mediers yndling. Forleden representerte hun oss som TV-orakel i samtale med en belgier om aktiv dødshjelp. Som leder for Stortingets Justiskommite viste hun at hun er på glid mot aktiv dødshjelp. Jeg må si at jeg likte det meget dårlig. Tadjik har også klart det kunststykke å konvertere høyremann og stortingsrepresentant Steffen Heggelund til Islam, ved å gifte seg med ham. Hemmelighetskremmeriet rundt dette ble respektert 100 % av norsk media. I sannhet: Hadia Tadjik er Islams mest vellykkede trojanske hest i Norge! Men, hennes hybris vil en dag koste henne dyrt. Det visste hun allerede da hun gjemte seg bak resten av regjeringen på Slottsplassen. Siden tok hun på seg Ikaros’ vinger.

 

Gran Canaria, 16.febr.2015

Dordi Skuggevik

Islamkritiker

(Ikke islamofob!)

Kvantesprang I:

VG bringer 27.nov. på førstesiden – «nyheten» som lenge har stått på nettet:

Tidligere minister for kirke, kultur og næringsliv skal bli far til en liten muslim. Moren stod for en tid tilbake fram i «Hjemmet» og avslørte seg som en Islams datter. Dermed har altså Islam flyttet inn i ektesengen til en potensiell statsminister av Norge, for denne faren befinner seg i toppledelsen for Arbeiderpartiet. Spørsmålet blir om faren vil gifte seg med moren. Vil han gifte seg med en Islams datter, må han først konvertere. Dermed kan Norge ved neste valg kanskje komme til å få en statsminister som har konvertert til Islam.

 

Kvantesprang II:

Fra å overnatte med de tidlige immigranter fra det muslimske Pakistan i Slottsparken, har   Islam flyttet inn til de familiære storsamlinger på det kongelige slott: Kronprinsbarnas halvbror fikk for en tid tilbake en Islams datter som stemor.

 

Las Palmas 28.11.2015.

Dordi Skuggevik

Observatør.

Islam invaderer Europa stille som når floa stig oppover fjæra en varm augustnatt. Gjennom 15 år er det utrolig hvor stor suksess Islam har hatt med sin stille strategi.

Når de utålmodige innen Islam slår til med kraftuttalelser, likvidasjoner  og bombesprengninger, blir de hysjet ned av sine trosfeller, fordi de ødelegger strategien – den stille invasjonen utført av de «snille» muslimer. Man må ikke vekke dem som sover på vakt!

 

En av de store forførerne innen denne strategien her i landet, er dr.Usman Rana, som blir helgenforklart av godfjotten Aslak Nore i VG lørdag 17.januar. «Godfjott» er det nærmeste en kommer på norsk, den karakteristikken som blir brukt av Oriana Fallaci i hennes bøker om folk i Europa som sover mens Islam tar over våre land og vår kultur.

 

Jeg la tidlig merke til hvor lett dr. Usman Rana fikk tilgang til avisspalter og mikrofonstativ, og med min utdannelse innen litterær analyse, så jeg hvor forføreriske og farlige hans tekster og hans tale er. Hans ord innebærer andre referanser enn de referansene de enfoldige norske leserne leser hans tekster med. Han er en stor forfører som taler med dobbelt bunn og silketunge. Men, det merkelige er, at når han går over til å sitere Muhammed, slik som han gjorde på NRK TV for en stund siden, så legger han for dagen en troskyldighet og grunnhet som ikke harmonerer med hans avanserte forføreri i fri skrift, men som gjør ham desto farligere som strateg i Islams stille invasjon.

Aftenposten fant ut at dr.Ranas dystre mine ikke lysteliggjorde deres spalter når han skrev, så de fikk tak i et smilebilde. Det var enda mer dystert, for det var ikke noe smil. Han bare flekket tenner.

Uhyggelig fyr, tenkte jeg. Og det tenker jeg fortsatt. Stakkars Aslak Nore, du er jammen lettlurt!

 

Dordi Skuggevik

 

Jeg leste ditt innlegg i VG 24.nov. med tittelen «Islamhat i fremmarsj».

Jeg tror det er dere unge muslimer som har fått smaken på det frie liv i ikke-islamske land som hater Islam mest, men dere kan ikke unnslippe Islam. I stedet skriver dere tekster i avisene der dere egendefinerer Islam slik at dere skal kunne leve med denne ideologien som tar fra individet dets frie vilje.

 

Jeg kjenner en ung mann med din bakgrunn fra Oslo, som bestemte seg for å unnslippe Islam. Han oppsøkte en katolsk prest i byen, og studerte Kristendommen hos presten i ett år. Så konverterte han til den katolske kirken. Dermed fikk hans foreldre og familie ellers – i Oslo, plikt til å drepe ham, fordi han hadde forlatt Islam. Han måtte flykte fra byen, og han gjemte seg på ukjent sted langt ute på den norske bondebygda i et halvt år. Jeg traff ham to ganger mens han lå i dekning. Nå bor han på ukjent adresse i utlandet, og utdanner seg til katolsk prest. Han kan ikke komme hjem til Oslo mer. Han kan ikke besøke sin familie oftere. Hvis han gjør det, blir han drept. Dette er Islam i Norge idag!

 

I Tyrkia er det 50 % av befolkningen som gjerne ville forlatt Islam, men det kan de ikke, for da blir det blodbad i landet. Atatürks livsverk med å modernisere Tyrkia bort fra Islams klamme grep om individet, går nå baklengs, etter at det lille flertallet av aktive Islam-tilhengere valgte presidenten som steg fram med en kone som har tatt i bruk hidjaben igjen.

 

Stud.med. Hamza Ansari, du er en gløgg og skoleflink ung mann, ellers ville du ikke kommet inn på medisinerstudiet i Norge. Jeg synes du skal slutte med å dikte opp et Islam som ikke eksisterer annet enn i din ønsketenkning. Du skal også slutte med å hevde at vi er syke, vi som tar avstand fra en ideologi som Islam, for «fobi» er en diagnose, en sykdomsbetegnelse. Som intellektuell akademiker, forbeholder jeg meg retten til å kritisere Islam uten å bli klassifisert som syk, altså som «islamofob». Jeg er en Islam-kritiker på intellektuell, akademisk basis.

 

Dordi Skuggevik

Cand. Philol.

 

 

Islams døtre i VG:

Selvtrøst eller demagogi?

 

I vintersesongen her på Gran Canaria, leser vi VG, den eneste norske dagsavisen vi får fersk her. Nå har jeg lest hva Shazia Sarwar (VG-journalist uten hijab – VG’s muslimske alibi etter Charlie Hebdo) skriver 19.11. og hva Muniba Ahmad («skribent» med hijab,) skriver 23.11. Ellers er mine nyhetskilder for tiden fransk TV og BBC WORLD. Jeg forstår egentlig ikke hva noen av disse to Islams døtre skriver, for det er både ullent og lite rotfestet i kunnskaper.

 

De har det til felles at det er lite retning i tekstene deres. Jeg har fransk hovedfag med litteraturanalyse fra universitetet, men jeg blir ikke klok på hva disse to Islams døtre vil hen.  Det ser for meg ut som de enten er ute for å trøste seg selv bort fra realitetene i Islam, eller innbille oss lesere at Islam er en ufarlig greie. De ender begge opp i en svada med mye hevemiddel i – som VG lar dem fylle spalter med. Slik får VG dekket både kvinne-alibiet sitt, og muslim-alibiet sitt. To fluer i en smekk!

 

Så, folkens: Er Islams døtre ute etter å trøste seg selv med at Islam er greit, slik at de skal holde ut med å leve under Islam, ettersom de ikke kan unnslippe Islam med livet i behold, eller er det en utspekulert demagogisk aksjon for å innbille folk i Norge at Islam er greit?

 

Muniba Ahmad putter inn en riktig infam ingrediens i hvetedeigen sin til slutt: Hun insinuerer at noen utenfor Islam har sådd frøet til de satanske gjerninger Daesh/IS driver med.

 

Hun putter også diskret inn en annen stygg insinuasjon: «Hele skylden ligger ikke hos utenrikspolitikk og Vestens intervensjoner i muslimske land.» Så pent å stille får hun sagt det, innsmettet mellom sine andre ingredienser: Alt omtrent er Vesten skyld fordi de slo tilbake. Men det begynte vel ikke med at Vesten slo igjen? Kristendommen var 622 år da Muhammed strikket sin kopi-«religion» og snudde vrangen ut. Deretter angrep hans horder Vesten. (Elementær historie-kunnskap!)

 

Sover VG’s redaktører i timen?

 

Las Palmas, 23.11.2015.

Dordi Skuggevik.

Har nå, siden det smalt i Paris, fulgt med på fransk TV og BBC. Her i dette utlandet sør i Europa hvor jeg befinner meg, er det ikke tilgang på norsk TV. I Frankrike holder de seg til konkrete hendelser og fakta. De later som om ideologier og religioner ikke eksisterer. Ikke historien heller. Det blir etterhvert nesten kokett og så latterlig – at de franske later som om handlingene kommer rett ut av et tomrom. Hvorfor henter de ikke inn religionspsykologen, teologen, religionshistorikeren og historikeren? For det er jo det som er problemet, mann: Europa er på noen få år blitt underminert av den politiske ideologien Islam, maskert som religion. Hvorfor får vi ingen intervju med stormuftien av Paris og kardinalen av Paris? De er fagfolk på dette. Islam er farligere enn både Kommunismen, Fascismen og Nazismen sammenlagt, fordi den politiske ideologien Islam fremstår som religion, uten at folk forstår at det religiøse aspektet i Islam er et skalkeskjul for Islams imperialisme. I Norge kappløper nå folk for å få huse Islam i sine sokkelleiligheter, i sine ledige hytter og på loft. Islamiseringen går så fort at Europa nå er underminert av denne menneskefiendtlige ideologien. Nei, Islam ut av Europa! Islam ut av muslimene! Alle muslimer i Europa som fortsatt bekjenner seg til denne falske religionen, bør deporteres tilbake til Islamistan! Lar de seg ikke deportere, eller de ikke vil avsverge sitt forhold til Islam, så bør de interneres – på St.Helena, Sør-Georgia, Jan Mayen og Bjørnøya! Vi vil ikke ha dem her! Ut med dem! Spania klarte det i 1492. Vi må kunne klare det igjen! Knus moskéene og strø dem ut over ørkenen!

 

Las Palmas 19.11.2015.

Dordi Skuggevik

I alt som er blitt sagt og skrevet ved Per Hjort Albertsens bortgang, må hans interesse for andres aktiviteter fremheves, en generøsitet som ikke preger alle kunstnere. Han hadde et helhetssyn der han så hele kartet, ikke bare punktet hvor han selv stod.

Min første kontakt med Albertsen var en telefon for å invitere ham til jubileet for hans forgjenger i organiststillingen i Vår Frue kirke på 17/1800-tallet: Ole Andreas Lindeman. –

Har du noen, minutter? spurte jeg. – Jeg står naken i dusjen på hytta og hører på deg! ropte han lystig. Så skoggerlo vi begge. –Jeg har jo ingen oppgaver her, sa han da han kom, men jeg kan jo bestråle arrangementet i kraft av å være rektor ved konservatoriet, sa han. Så lo vi igjen. Men, vi visste jo begge at det var viktig at rektoren representerte konservatoriet ved dette jubileet. Han sa ved den anledningen at Norge trengte 80 nye organister hvert år, men at landet bare klarte å produsere 10 pr. år. Dette bekymret ham. Det bekymret ham også at nå når han skulle gå av som rektor, så var det ingen lenger som kunne undervise studentene i kontrapunkt. – De klarer seg ikke uten kontrapunkt, sa han, og det endte med at han fortsatte som lærer i kontrapunkt til han ble 80 år, da Henning Sommerro tok over hans heroiske innsats.

I kjølvannet av Lindeman-jubileet, hvor Lindemans biograf, Asbjørn Hernes, fortalte om restaureringen av 1000-tallets kirkesang i Frankrike, ble «Den gregorianske sangs venner» stiftet i Trondheim. Per Hjort Albertsen gikk sammen med Ludvig Nielsen inn som støttemedlemmer, og de møtte på alle årsmøter og konserter. Den interessen som slik ble vist av disse to nestorene, var en annerkjennelse av at arbeidet som ble gjort, var viktig, og inspirerte slik veldig til innsats.

Sammen med Asbjørn Hernes fikk jeg oppleve hvordan Per Hjort Albertsen og hans Lull tente de 1000 levende lys og innlemmet gjester i sitt livsglade hjem. Jeg oppfattet at det hadde eksistert et 4-kløver i det trønderske musikklivet, som ikke hadde vært så synlig:

Per Hjort Albertsen, Ludvig Nielsen, Paul Okkenhaug – musikerne, og ideologen bak: prest og musikkhistoriker Asbjørn Hernes, som gav disse musikerne visjoner og «input». Albertsens begravelse markerte på en måte slutten på denne æraen, og var derfor veldig gripende for den som var oppmerksom på det. Men, etterveksten var veldig present: De 40 unge menn fra hans Trondheim studentersangforening kom ned fra galleriet, gikk opp langs sidene av kirken og stilte seg i en halvsirkel rundt kisten mens de sammen med alle musikalske bidrag sang Albertsens kveldssang til Grundtvigs bevegende tekst, og seks lyshårede unge damer fra hans familiære ettervekst bar hans båre ut av kirken hvor han var organist og musikalsk krumtapp i nesten en mannsalder. Det var grunnen til at jeg savnet Nidaros biskop ved anledningen, eller i det minste noen fra Domkapitlet i Nidaros, for han hadde ikke bare interessert seg for sin egen orgelkrakk, men hadde kjent et overordnet ansvar for Kirkens musikk opp gjennom livet. – Og der skal jeg så frembringe hilsenen fra musikk-kritiker Ole Dahl Rossbach i Kristiansund: «Nå må trønderne se til å få dokumentert musikken til Per Hjort Albertsen! Se å få lagt mye mer på plate!» Jeg forstod hva han mente da strykekvartetten spilte Albertsens sobre musikk i rommet i Vår Frue kirke: Aldri har jeg hatt en så stor opplevelse av musikalsk klang. Da forstod jeg at han vil leve videre blant oss, ikke bare i Himmelen, men også her på jorden, selv om hans jordiske hylster nå er aske.

Albertsen og hans kones legendariske gjestfrihet manifesterte seg også i etterslekten som inviterte hele den store hop til standsmessig servering, musikalske innslag fra scenen og taler i Frimurerlogens store sal: Studentersangforeningen, som sikkert er grunnen til Albertsens storartede humør gjennom livet, de satte oss festlig og konsertant til bords med hans absolutt oppløftende «Drikkevise» som «bordbønn». Det var kanskje like greit at Domkapitlet ikke nedsteg Munkegaten den dag…..Han leve! Amen.

 

Dordi Skuggevik Eksekutiv sekretær for *Lindemanjubileet 1983 *Amici Cantus Gregoriani Nid

Konsertomtale:

 

Ryfylkeheiene omsatt i musikk:

Haugtussa i Helheim.

 

Ett år etter sitt store oratorium «Olav den Helliges dåp» som komponisten Ole Karsten Sundlisæter (Støren/Stavanger) i 2014 – dirigerte i Rouen-katedralen, i Sainte Clotilde – Paris, og med førpremière i Stavanger konserthus, stod han i Oslo konserthus 1.nov. d.å. og dirigerte Jærens nasjonalepos, «Haugtussa i Helheim», som konsertant opera. Hans egenstiftede Stavanger oratoriekor var begge gangene med og bragte disse nye, store verkene ut i verden.

 

For ordens skyld: «Haugtussa i Helheim» ble skrevet før Olavsoratoriet. Og denne konsertante operaen ble fremført innen programmet til Oslo operafestival.

 

Undertegnede skulle til Oslo for å følge prøvene og overvære fødselen av dette nye store verket, men grunnet benbrudd i armen, stupte undertegnede inn i konsertsalen i siste liten – før Sundlisæter hevet taktstokken. Det ble mye å ta inn på én gang, for dette verket, som ble unnfanget som opera, ble født som oratorium, og fødselen pågikk i godt over to timer.

 

Primært ble dette en storartet orkesteropplevelse. Oslo Symfoniorkester, som er et svært godt amatørorkester, gav oss en overhendig flott orkesteropplevelse, ut fra en meget velskrevet orkestersats som kom ut som svært flott musikk. Orkesteret la et småkupert landskap ut mot vide horisonter og en «milevid ensomhet», som Øverland skrev en gang. Det forekom denne publikumeren som Ryfylkeheiene omsatt i musikk, og i orkesterets landskap integrertes koret og de fem solistene med scener fra levd liv, slik vi kjenner det fra Garborgs flotte tekster. Men man hadde tatt seg til med å «modernisere» Garborgs språk. Det skulle jeg ønske man ikke hadde gjort. Man mekker ikke på Garborg ustraffet!

 

Sundlisæter har en veldig teft når han velger sangere. Den fremadstormende unge sopranen fra Nordmøre, Sigrid Vetleseter Bøe, nå 2-åring ved Operahøgskolan i Stockholm, har der fått legge tittelrollen som Haugtussa inn i sitt studiepensum, og skolen ofret tre coacher på henne i oppkjøringen, noe som forteller oss om sterk annerkjennelse av henne og av verket i operakretser i Stockholm. Bøe har allerede vunnet sølvmedalje i Verdi-konkurransen for et par år siden, og ble tatt ut som en av fem solister på «De unges konsert» i Grieghallen, i april. Hennes stemme, temperament og uttrykk peker mot «typen Cecilia Bartoli» med et underliggende drama som gjør Haugtussa farlig. Det skal bli spennende å følge henne fremover. Hun fikk imidlertid brynt seg mot en mer erfaren «Systera», sunget av den  etablerte mezzo-sopranen, Mette Bjærang Pedersen, som med en helt annen stemmekarakter beroliger på moderlig vis søsteren som rykker og sliter i alle bånd. Sammen var de en perfekt match ut fra sine forskjellige klangkvaliteter stemmemessig. De bar mye av spenningen i musikken i aksen seg imellom.

 

Haugkallen ble sunget av serberen Stevica Krajinovic, som sang tittelrollen som Olav i Olavsoratoriet for et år siden. Han er fast ansatt ved Den norske opera. Krajinovic har en mangefassettert, stor og dramatisk bass-baryton-stemme som gjør alt han tar i til en opplevelse. Han har lang fartstid som ortodoks kirkekorsanger og solist i det repertoaret, noe som gir en spennende kvalitet i bunnen. Det mest spennende var da denne sangeren begynte et oppløp mot koret, men som dessverre ble kuttet av librettoen. Senere kom et nytt tilløp til dette, men som ble enda hurtigere kuttet. Her ville vi gjerne vært med på dramaet som var i emning, men som døde ut. Librettoen skapte dette forholdet hele veien, slik at det ble et musikalsk heilandskap der den ene kollen avløste den andre innover heiene uten de store topper og drama.

«Jon» – Haugtussas «guten» ble sunget av barytonen Torben Grue, og «en volve» ble sunget av tenoren Mathias Gillebo. Sammen med de tre andre, bidro disse to sine flotte og forskjellige stemmer i en annen karakter – til en solistkvintett som aldri ble kjedelig.

(I kammerversjonen med klaver, som kommer opp i Stavanger, vil Nils Erik Steinsbø synge Haugkallen.)

 

Denne konserten i Oslo konserthus var en «konsertant opera» – men hvorfor ble den unnfangede opera født som oratorium?

Jo, fordi librettoen punkterte dramaet.

Librettisten Kirsti Birkeland har et langt liv levd med dette stoffet og denne teksten, og hun har overhodet ikke tenkt iscenesettelse og dramatisk forløp når hun har skåret ut librettoen fra Garborgs tekster. Det er blitt med altfor mange detaljer, slik at linjene som skal drive dramaet fremover aldri kommer opp å gå, og en får heller ikke dykket ned i de dramatiske punktene som ligger der og venter på fordypning. Grieg var rå da han satte kniven i Garborg her og skar ut selve nerven. Det er selvfølgelig forskjell på en sangsyklus i kammerformat, som Grieg skrev, og på et scenisk, musikalsk verk. Hvis dette oratoriet, som komponisten en tid kalte det, skal opp på scenen som opera, så må det bli med sangerne som stiliserte, syngende statuer innover scenen, mens dramaet utspilles i en fullskala ballett omkring dem, med projiserte nonfigurative landskaper i bakgrunnen og en artistisk bruk av lys. Igjen: Kor og solister blir integrert i orkesteret.

Det hele må kortes ned til en enakter – dessverre. Dessverre, fordi det er bare vakker musikk bortover de store musikalske Ryfylkeheiene.

 

Til slutt: Hva gjør Stavangers eget orkester på, når Sundlisæter måtte få orkester fra Frankrike til Stavanger for Olavsoratoriet i 2014, og man måtte til Oslo og bruke et amatørsymfoniorkester for Jærens nasjonalopera i 2015? Og når denne Jærens nasjonalopera kommer til Ryfylke for oppføring 21. og 22. nov. nå straks, til 120-årsjubileet for disse Garborgs verker – så erstattes den fantastiske orkestersatsen med to pianister. Da får teksten hovedrollen, selvfølgelig, men det var vel ikke helt meningen denne gangen? Alexander Kielland og Arne Garborg har gitt sitt hjemlige folk i Ryfylke så mye skriftlig verbal juling før, så jeg skal avstå fra å si mer.…..

 

Las Palmas 17,nov.2016

Dordi Skuggevik

(Cand. Philol.  i litterær analyse og teater.)