Herr KI er totalitær, han er en despot, en enveiskommunikatør – som du ikke kan tiltale eller svare, eller protestere imot.
Siden forrige Mobil daua, og jeg fikk en ny, ser jeg at en ny mobil er behersket av Herr KI = Vi har tatt et langt skritt mot en fremtid hvor individet er blitt en sprellemann der Herr KI trekker i snoren når han vil at mennesket skal sprelle. Stalin og Hitler kan bare gå og legge seg – for Herr KI er deres overmann på alle punkter.
På den gamle mobilen hadde jeg de siste bildene mine, der jeg hadde strøket alle foto jeg ikke ville ha lenger.
På den nye er hele lasset med foto kommet ned fra «Skyen» – også fotoene jeg har strøket før, Ikke nok med det – men Herr KI har redigert fotosamlingen min, gitt hver samling en tittel og i tillegg belagt fotogruppene med bakgrunnsmusikk som jeg ikke har valgt selv, og som jeg ikke liker. F.eks. er det «høydepunkter» fra vakre solnedganger, minner fra tur i Frankrike i 2016 etc.
Jeg får ikke tatt ut bildene som skal inn i boka mi – om den noen gang blir klar for trykkeriet. Det er det verste!
Jeg blir påtvunget e-posten til gmail, og kommer ikke inn på min yahoo via mobilen.
Jeg får ikke mulighet for å rekonstruere telefonlisten min som forsvant da den gamle daua.
Om jeg har klart å la være å banne?
Om jeg har unngått hjerteinfarkt?
Jo, men igår ble det nok – jeg kasta svinet med Herr KI i 5.veggen og ropte Faen!
Men – mobilen og Herr KI overlevde uten skade – og det var nå bra, for jeg har enda ikke betalt det utysket koster. 10.000 kr….!
Jeg vurderer nå å reversere kjøpet. og kjøpe meg en DORO hvor jeg bare kan ringe og sende sms-er. Det betyr at jeg må avstå fra alle interessante og hyggelige FB-venner, miste muligheten for raske svar på ditt og datt på internett-leksikonene/kartene, ta foto etc.
Da blir det bokhylla da som må erstatte dette. Men, det positive vil bli at jeg blir kvitt ham og fri ham: Mr. KI!
Det er merkelig at det ikke er oppstått en stor diskusjon blant oss mennesker – om denne eksistensielle revolusjonen der mennesket blir en «puppet-on-a-string» som holdes i et jerngrep av sin egen tekniske oppfinnelse – Mr. KI.
When we are young and hear sadness in love songs, we think that the sadness and disappointment are a prelude to the experience of love. Later we come to realize that the sadness and disappointment don’t ultimately originate from the fact that there hasn’t been love, but from the finite, limited character of human love itself. So the first task in any love is for us to console each other for the limits of our love, for the fact that we cannot not disappoint each other.Why is that? Why can’t two persons ever be enough for each other? Why is disappointment part of the experience of every relationship, friendship, and marriage? The same question can be said about a religious community. Thomas Merton said that before he came into the monastery he would sit in the public part of the church at Gethsemane and the monks looked like angels to him. He just couldn’t wait to be part of that perfect community. But within a few weeks of his entry he found he had to qualify his original assessment. The monks were just human like himself with faults and failings that were sometimes only all too obvious. And so it is with all communities, with all relationships. They all fall short.Because the very way that we are made precludes ever having, in this life, a oneness of mind, heart, and body that fulfils us in such a way that there is no disappointment. Our longing is simply too wide. We long for the infinite and are built for it and so we wake to life and consciousness with longings as deep as the sea.In this life then, outside of rare and very transitory mystical experiences, there is no consummation – emotional, psychological, sexual, or even spiritual – with another person that is so deep and all-embracing that it excludes all distance, shadow, and emptiness.No matter how deep a friendship or a marriage and no matter how good, rich in personality the other person may be, we always find ourselves somewhat disappointed. In this life, there is no union that fills every emptiness inside of us. Somewhere, we always sleep alone.In essence, there is no union which fulfils perfectly the Genesis prescription that “Two become one flesh.” No matter how close a marriage or a friendship, two can never ultimately become one. No matter how deep a union, we always remain separate, two persons who cannot really ever, in this life, make just one heart, one mind, and one body.No love or friendship ever fully takes away our separateness. St Augustine looked for it everywhere but always came up short. Sometimes sexual electricity or emotional or spiritual affinity can promise such a oneness. But, in the end, it cannot fully deliver it. No matter how deep and powerful a union, ultimately, we remain, and need to remain, captains of our own hearts, minds, and bodies. As Augustine noted, ‘Our hearts are restless, Lord, until we rest in Thee.’This needs to be recognized, not just to help us deal with the disappointment, but especially so that we do not violate each other.What does this imply? In this life we are always, to some degree, in exile from each other. We stand alone in some way. Where we feel this most deeply is not in our sexual isolation, but in our moral separateness. What we crave even more deeply than sexual unity is moral affinity, to be truly one heart with another. More than we desire a lover, we desire a kindred spirit, a soul mate.It’s when we try to be captain of somebody else’s soul – even more than of his or her body – that we violate someone. And it is our failure to accept that we will always be somehow separate from each other that creates the pressure inside of us to unhealthily try to be captain of someone else’s soul. We violate another’s separateness precisely because we cannot accept the disappointment of love.Finally, beyond even this, we cannot not be disappointed in love because, in the end, we are all, in some way, limited, inadequate, blemished, dull, and boring. None of us is God. No matter how rich our personalities or attractive our bodies, none of us can indefinitely excite and generate novelty and emotional pleasure, within a relationship. A relationship is like a long trip and, as Fr Dan Berrigan put it, “There’s bound to be some long dull stretches. Don’t travel with someone who expects you to be exciting all the time!”What’s the lesson in this? Is it stoicism and cynicism about love and romance? To the contrary: the recognition that, in love, we cannot not disappoint each other is what makes it possible for us to remain inside of marriage, monastery, friendship, celibacy, and respect.It’s when we demand not to be disappointed that we grow angry, make unrealistic demands, and put pressure on each other’s moral and sexual integrity. Conversely, when we recognize the limits of love, when we accept an inevitable separateness, moral loneliness, and disappointment, we can begin to console each other in our friendships and our marriages and monasteries.In that consolation, since it touches so deeply the core of our souls, we can, in fact, begin to find the threads that can bind us into a unity of heart beyond disappointment.
Sources: Ron Rolheiser; Anita Brookner; Daniel Berrigan; Carmen Mele; USCCB
Reading IGn 2:18-24The LORD God said: «It is not good for the man to be alone. I will make a suitable partner for him.» So the LORD God formed out of the ground various wild animals and various birds of the air, and he brought them to the man to see what he would call them; whatever the man called each of them would be its name. The man gave names to all the cattle, all the birds of the air, and all wild animals; but none proved to be the suitable partner for the man.So the LORD God cast a deep sleep on the man, and while he was asleep, he took out one of his ribs and closed up its place with flesh. The LORD God then built up into a woman the rib that he had taken from the man. When he brought her to the man, the man said: «This one, at last, is bone of my bones and flesh of my flesh; this one shall be called ‘woman, ‘ for out of ‘her man’ this one has been taken.» That is why a man leaves his father and mother and clings to his wife, and the two of them become one flesh.
Responsorial PsalmPs 128:1-2, 3, 4-5, 6R. (cf. 5) May the Lord bless us all the days of our lives. Blessed are you who fear the LORD, who walk in his ways! For you shall eat the fruit of your handiwork; blessed shall you be, and favoured. R. May the Lord bless us all the days of our lives. Your wife shall be like a fruitful vine in the recesses of your home; your children like olive plants around your table. R. May the Lord bless us all the days of our lives. Behold, thus is the man blessed who fears the LORD. The LORD bless you from Zion: may you see the prosperity of Jerusalem all the days of your life. R. May the Lord bless us all the days of our lives. May you see your children’s children. Peace be upon Israel! R. May the Lord bless us all the days of our lives.Reading IIHeb 2:9-11Brothers and sisters: He «for a little while» was made «lower than the angels, « that by the grace of God he might taste death for everyone.For it was fitting that he, for whom and through whom all things exist, in bringing many children to glory, should make the leader to their salvation perfect through suffering. He who consecrates and those who are being consecrated all have one origin. Therefore, he is not ashamed to call them “brothers.”
Alleluia1 Jn 4:12R. Alleluia, alleluia. If we love one another, God remains in us and his love is brought to perfection in us. R. Alleluia, alleluia.
GospelMk 10:2-16 or 10:2-12The Pharisees approached Jesus and asked, «Is it lawful for a husband to divorce his wife?» They were testing him. He said to them in reply, «What did Moses command you?» They replied, «Moses permitted a husband to write a bill of divorce and dismiss her.» But Jesus told them, «Because of the hardness of your hearts he wrote you this commandment. But from the beginning of creation, God made them male and female. For this reason a man shall leave his father and mother and be joined to his wife, and the two shall become one flesh. So they are no longer two but one flesh. Therefore what God has joined together, no human being must separate.» In the house the disciples again questioned Jesus about this. He said to them, «Whoever divorces his wife and marries another commits adultery against her; and if she divorces her husband and marries another, she commits adultery.»And people were bringing children to him that he might touch them, but the disciples rebuked them. When Jesus saw this he became indignant and said to them, «Let the children come to me; do not prevent them, for the kingdom of God belongs to such as these. Amen, I say to you, whoever does not accept the kingdom of God like a child will not enter it.» Then he embraced them and blessed them, placing his hands on them.
Jeg har ikke spurt Fr. Anthony på Tautra om jeg kan legge ut hans dagens prekenen på min blogg, men jeg bare gjør det. For jeg synes han skal slutte med å sende sine prekener ut på mail til en andresseliste. Han bør opprette en blogg. Han har denne irske humoren, sin dype menneskeerfaring og livserfaring, og bygger sine prekener på kilder han opplyser.
Både Biskop Erik Varden og prioren på Munkeby, Fr. Joël Reignard, legger sine prekener ut på bloggene sine. Det bør også Fr. Anthony på Tautra gjøre! Kanskje han burde samle sine prekener i en årbok med tekstene til.
Idag har jeg hørt og lest 3 prekener, 2 av trappistprester innen Cistercienserordenen, klosterpresten på Tautra og prioren på Munkeby og en av Fr. Florian Pletscher – som kan høres/sees live på EWTN.no
2) Kirkesamlingen på museet er stengt siden en tid = ingen adgang for skoleklasser og publikum.
3) Professor Roman Hankelns undervisning av gegoriansk sangpraksis på musikkvitenskapelig institutt på Dragvoll er nettopp stoppet.
4) Vi har alle lest i aviser og på sosiale medier at Kristendommen er vist døren ut av det som var Olavsfestdagene, født av Nidarosdomens forvaltere før ateistenes og kristofobenes stille erobringstokt.
På kort tid har en sofistikert, stille fjerning av store kristne byggesteiner i Norges kultur og historie foregått helt uten støy.
Hvem er disse angriperne som får utføre disse sine gjerninger uforstyrret, uten protester?
Det neste slaget på Stiklestad i 2030 er allerede igang.
Hva gjør vi med det?
Ingen ting?
Glærum, 3.august – 2024, Olav den Helliges helgenkåringsdag.
Da har jeg lest det siste dokumentet i min farfars etterlatte papirer som min storebror leverte over til meg da Far døde i 1979.
Dette er et foredrag som Farfar skrev etter at han hadde holdt dette foredraget flere ganger uten manus, men fordi Romsdalsposten hadde trykket referat som inneholdt uttalelser som han ikke hadde sagt, ville han skrive ut et sammendrag av foredragene som han hadde holdt i flere ungdomslag rundt på Normøre: Todalen, Ulvundfjord, Frei m.fl.
Det oppsiktsvekkende er at Nordmøre Fylkesungdomslag får foredraget trykket og utgitt. Det er gotisk skrift med små typer, og utgitt i året 1900 bent. Enda lever Bjørnson, Ibsen, Grieg m.fl. av «De store».
Han trekker linjene fra Romerstaten frem til sin tid, og vi ser at han allerede i året 1900, uten å ha noen forventning til 1905, lar linjene gå fremover til det vi nå vet skulle bli Bondebevegelsen, Fedrelandslaget og det klasseløse samfunnet i Nasjonal Samlings visjoner.
Han har på dette tidspunkt vært lærer ved Den ambulerende Amtskole på Nordmøte i 11 år.
Oppsiktsvekkende er det også at hans publikum på bygdene her på Nordmøre evnet å følge ham i hans referanser og utsiktspunkter, i den grad at Fylkesungdomslaget fikk gitt ut dette foredraget i trykket utgave.
Etter å ha tråklet meg gjennom denne kompliserte teksten med små gotiske bokstaver, og sett at han staker ut Bondebevegelsen og Nasjonal Samling allerede i året 1900, måtte jeg bare legge meg i en liggestol i hagen og hengi meg til en flaske med Biskop Vardens tappistøl fra hans Cistercienser-kloster I England (7,5 %) kjøpt på Polet på Skei, og gi opp enhver innsats resten av dagen.
Ølet er oppkalt etter en eng i klosterets eie, Tynt Meadow, og navnet betyr: Der Himmelen møter Jorden. – For som Farfar skriver: – Den som kysser jorden, skal arve den.
Målet er at boken der denne teksten vil avslutte kapittelet om Farfar, skal komme utpå høsten. Det har vært en langvarig prosess hvor jeg må sette punktum før jeg blir liggende under lasset….
Halvgamle impotente menn i flere land runker sine raketter, men ingen går ut på banen for å nekte å delta på galskapen som bygger seg opp.
Vi bor på en liten vakker planet, men som er helt alene i vår del av det mørke, kalde, gigantiske verdensrommet som er uten ende. Nå vil disse gale, halvgamle, impotente menn ødelegge vårt lille punkt i Universet.
Noen må ta til motmæle. Noen må bruke vettet. Noen må bruke fornuften. Noen må fange Putin og de andre idiotene, Ondskapens løpegutter, og internere dem på et utilgjengelig sted. Vi har ingen tid å miste.
Stoltenberg startet prosessen med å droppe 500 norske bomber over Libya. Han gav ordre via mobiltelefonen sin en fredag ettermiddag etter et regjeringsmøte som ikke hadde behandlet saken eller vedtatt bombeslippet. Likevel slapp han riksrett.
ABC nyheter melder idag at Stoltenberg nå vil utplassere strategiske atomvåpen i Europa.
Krigsretorikken bygger seg opp i veldig fart og med veldig kraft nå.
Noen må gå ut og rope at vi vil ikke ha noen krig på vår lille planet som kan gjøre planeten vår til en evig kirkegård uten liv.
En venninne seilte rundt planeten på et cruiseskip sist vinter. «Er planeten vår stor eller liten?» spurte jeg. «Liten,» sa hun.
Vi må alle ut på gatene og rope: Stopp idiotene som vil krig! Stopp svina! Bur dem inne! Puss ta dem! Enkeltvis! Personlig! Sett dem i bur! Få dem vekk! Pakk dem sammen!
For de er skadedyr! De er rotter i lasten på vårt Himmelskip!
I over 20.000 år har menn formet jaktlag, valgt en leder og lagt en strategi for jakten på mat.
Imens har kvinnene levd i den daglige rutinen: passe ilden, amme barnet etc.- et liv som ikke trenger planlegging eller strategi, fordi det samme gjentar seg hver dag.
Dette endres ikke i løpet av en generasjon – dagens generasjon.
Avmaskuliniseringen av mannen – som går i rivende fart, er derfor meget betenkelig.
Dertil kommer kvinners hang til deskriptiv moral: moralen retter seg etter praksis. Ikke omvendt.
Dette siste ser vi nå en tydelig demonstrasjon av i Reformasjonskirken i Norge: Kvinnene har tatt over, og kirken går i oppløsning.
Denne utviklingen er så langt ikke et problem i den katolske kirken, fordi den katolske kirken er verdensomspennende, den er 2000 år gammel – med den erfaringen det gir, og oppbyggingen av kirken er preget av dette, i dens lange hukommelse.
Situasjonen med feminiseringen av mannen, denne kulturelle kastraksjonen som menn utsettes for, må på bordet og underlegges en sosiologisk analyse. Dette bør være vår tids viktigste debatt.
For å summere opp, når det gjelder vår verdens eldste institusjon – Den katolske kirken: Menn bør, ut fra det som her er sagt, forbeholdes oppgaven som prester og biskoper, og sølibatet bør bestå.
André Isoir, daværende titulærorganist i Saint Germain des Prés, den eldste kirken i Paris, gav meg en haug LP-er da min sønn Magne og jeg spiste lunsj hjemme hos ham og hans nordtyske kone sommeren 1987.
I det hjemmet var det pipeorgel inne hodet på den store veggklokka. Det var et pipeorgel på størrelse med et kateter ved spisebordet, og i veggen var det innbygd et større orgel – og på soverommet stod det et virginial!
Han ville jeg skulle ta et bilde av ham ved virginalet, kostymert i 1800-tallsantrekk, fordi han skulle gi en konsert rett etterpå med virginal, i dette kostymet, så han limte på seg bart og viskerser og tok på seg 1800-tallssjaketten.
Fotoseansen er det morsomste jeg har opplevd på et fransk soverom!
Forhistorien til kjennskapet med Isoir, var, at som Trondheim symfoniorkesters info-sekretær ble det min oppgave å belegge «Fransk uke» i Trondheim i begynnelsen av mai 1987 med konserter med fransk musikk. Jeg delte opp TSO i kammergrupper som spilte fransk musikk både her og der i byen og oppe i gata på universitetet på Dragvoll. Finalen skulle bli en fransk pangorganist i Nidarosdomen, tenkte jeg, så jeg ringte Daniel Roth, men han var opptatt, og han foreslo Isoir. Isoir svarte i telefonen med overraskelse og begeistring: – La Norvège?! – Mais OUI! Mais OUI!
Jeg var ute i god tid på Værnes, en time før flyet hans skulle komme. Jeg legger så merke til en mann som går frem og tilbake med fransk kroppsrytme i ankomsthallen, og han har fransk grå flanellsbukse. «Er De Isoir?» spør jeg. Det var det. Han hadde rukket et tidligere fly på Fornebu!
I Trondheim bodde Isoir hos sine to norske studenter, ekteparet Liv Benedicte Bjørneboe og Oddbjørn Sæbø – i køyeseng!
Konsertprogrammet bestod av danser fra det gamle Europa. Publikum var vilt begeistret, men organistene i publikum var sure.
Etter konserten i Nidarosdomen ble det middag med flere, der Isoir, som også var orgelbygger, la ut om at orglene nå for tiden, alle snakker tysk eller dansk, mens de før snakket dialekten i den dalen orgelbyggeren bodde. Meget interessant. Han sa også at når han hørte de forskjellige versjonene av det norske språk rundt bordet, måtte gamle norske orgler ha vært flotte å lytte til…!
Isoir hadde tidligere på dagen beredvillig stilt opp for Adresseavisen og lagt inn et godt ord for å restaurere Wagnerorgelet, men det var vel Gudmund Hernes, som kirke- og undervisningsminister som omsider skar igjennom og bevilget summen som trengtes.
Så la Isoir og jeg ut på 2 timers biltur vestover til Surnadal. Det ble mørkere og mørkere, det blåste opp og det begynte å regne, mens min gamle Skoda stampet på mot vestaværet. Isoir ble stillere og stillere, og så kommer det: – Jeg trodde du bodde ute i forstedene jeg…
Nordmøre slo neste dag til med fint vær og sightseeing. Flott konsert med Europas gamle danser i Tingvoll kirke fra 1183, og en meget interessert ung gutt som het Erling With Aasgård. Erling har senere møtt Isoir 2 ganger, både i Paris og Tyskland.
Erling skal nå få platene jeg fikk av Isoir i 1987. Jeg spiller dem nå både natt og dag og tar farvel med både repertoaret og orglene fra den prisbelønte samlingen – Det franske orgels gullbok.
Jeg gir bort en del spesielle ting nå, til folk som vil gi disse tingene et videre liv, så de ikke havner i containeren når jeg dør.
Men én plate får han ikke: CD-en med Bach der fotoet av ham er tatt av meg på Kvennaferga! Det var det beste fotoet som noen gang var tatt av ham, sa han. Han var da i ferd med å spille inn alle Bachs orgelverker på nytt.
Da Henning Sommerro skulle spille inn orgelimprovisasjonene til platen LUX ILLUXIT LAETABUNDA – julemusikk fra Vikingtiden, på orgelet i Saint Germain des Prés, som tidligere stod i Saint Victor der 4 av de første 6 erkebiskopene av Nidaros ble utdannet – et år senere, stilte Isoir selv som vaktmester i kirken om kvelden/natten. Han ble så oppildnet på et visst punkt i improviseringen til Henning at han begynte å gå att og fram i midtgangen i kirken, under orgelet, og så tok han opp den digre nøkkelhanken til kirken fra lommen og svingte den rundt så det singlet i rommet, slik at lydopptaket måtte avbrytes….!
Isoir fikk den vanskjebne å få Parkinson. Som organist må han ha hatt et helvete før han ble diagnostisert.
Isoir ferierte flere somre på Island for å fiske laks. Da vi returnerte til Trondheim, satt han og så ned i Orkla der den mektig svinger seg før en kommer til Dragsetmoen. «Og så alt dette vannet da!» ropte han. Hver gang jeg passerer der på vei nordover tenker jeg på Isoir, og må sitere ham høyt – på fransk!
Da skal jeg sette på Bach-platen jeg skal beholde. Magne hadde denne CD-en i mange år, og slet den nesten ut. Isoir har skrevet på den:
«Til Dordi, med hele mitt vennskap.»
Det er noe så skarpskårent og så på plass, når Isoir spiller. Og på registreringene hans, kjenner vi orgelbyggeren. Han kjenner i veldig grad sitt instrument.
Erling With Aasgård sa noe sånt som – Han er ikke bare organist. Han er musiker.
Begynte i gamle Moster kirke med gregoriansk sang fra Olav den Helliges tid, vår katolske biskop Erik Varden av Trondheim som liturg ved alteret, og tidligere prost i Nidarosdomen, medlem av det gregorianske koret Schola Sanctae Sunniva i Trondheim, nå biskop av Bergen, Ragnhild Jepsen, og en dyktig sanggruppe med menn.
Det gregorianske koret deltok kanskje på det gregorianske sangkurset på Moster en gang i 90-årene med 2 lærere fra de gregorianske korene i Paris &Tallinn: Jean Pascal Ollivry, Jaan-Eik Tulve, og meg som kursleder.
Så svinga kameraet oss over i Moster Anfi der barnekoret bragte oss opp i vår tid med amerikanisert gospelsang og jazzende musikk/barnesang ved utdelelsen av nattverden. (Lurer på hva erkebiskopen fra York syntes. Han må forøvrig være anglikaner, siden han var med på nattverden.) «Alt er gratis!» sang barna – villere og villere, før hornmusikken overtok med melankolske toner. Alt tonet ut på engelsk: Vill applaus etter «O store Gud» på engelsk. Hvorfor på engelsk? (Hvem har vært musikalsk konsulent på dette?) UFF!
Forøvrig var også samisk språk inkludert, ett av de 11 språkene/dialektene. Sørsamisk?
Samene var i 1024 såvidt begynt å ankomme Finnmark fra Volgas bredder, så hvorfor samisk?
Hvorfor fikk ikke denne dagen barna synge kirkesangen fra 1000-tallet? Barn elsker å «gregge». De elsker kvadratnoteskrift. De elsker historiefortellinger.
Mine sangklasser har «gregget» mye.
De har «gregget» i Olavskirken i York, den første av 30 i England, bygget i 1050.
Mine klasser har «gregget» i Grotten i Oslo for Arne Norheim.
Mine klasser har «gregget» eksempler ved Giedrius Gapsys’ forelesning på Dragvoll , NTNU.
Så hvorfor kunne ikke barnekoret på Moster denne dagen synge den gregorianske Olavssekvensen Lux illuxit lætabunda = Et gledens lys brøt frem, og lyset over landet dagna..
Ingen var invitert fra Rouen/Normandie, der Olav fikk sin utdannelse i lovgivning, administrasjon og Kristendommens nye menneskesyn, et dannelsesopphold som ble avsluttet med dåpen av ham og hans store følge. Et dannelsesopphold som satte ham i stand til å skrive vår første grunnlov: Kristenretten.
Normannerne stilte mannsterke opp da det 5-dagers 1000-årsjubileet for Olavs dåp ble feiret i deres katedral og by i 2014.
De har aldri mottatt noen gjeninvitasjon fra Norge. Jeg skammer meg på Norges vegne.
Kort sagt:
Et historieløst jubileum, dessverre.
(Videoen av barna som synger med futt og klem – at «det er gratis» under utdelingen av nattverden, kommer opp når du klikker på +2 under her)
Biskop Erik Varden var ikke til stede i amfiet. Han feiret katolsk messe med den katolske menigheten i Haugesund i Olavskirken på Avaldsnes. Som kjent har ikke den katolske og den protestantiske kirke felles nattverdsfeiring på grunn av forskjellig nattverdsforståelse. Katolikkene hadde nok stor nattverdshunger under jubileet – så Olavskirken på Avaldsnes ble løsningen. Men det var ikke NRK interessert i….Du kan lese hans preken på hans blogg: www.coramfratribus.com. Den kan leses både på norsk og engelsk.
Erik Varden, katolsk biskop av Trondheim stift, foran alteret i gamle Moster kirke. Ragnhild Jepsen, biskop av Bjørgvin, til høyre. Jeg regner med at det er sognepresten i Moster vi ser til venstre. Aksel Lygre?
Normandie er helt fraværende, ser jeg, enda alle bør nå være klar over at Olav Haraldson hentet sin kunnskap fra Normandie, kunnskapen som gjorde ham i stand til å skrive vår første grunnlov – Kristenretten av 1024, den sivile delen av hans kristningsverk.
Dette er overraskende, i og med at Bergens nye biskop, Ragnhild Jepsen, i 2014, ved 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Normandie, var prost i Nidarosdomen og koordinator for Den norske kirkes deltakelse, ved det 5 dager lange jubileet i Rouen.
Det burde være erkebiskopen av Rouen, som var invitert til Moster, ikke erkebiskopen av York, enda York har den eldste av Englands 30 Olavskirker – fra 1050. (To av mine skoleklasser har sunget Olavssekvensen Lux illuxit ved høymesse i Olavskirken i York.)
Professor Jean Renaud i Normandie, som er spesialist på denne tiden, og som snakker norsk (!) burde vært invitert som foredragsholder.
Og hvorfor ble ikke jubileumsoratoriet fra dåpsjubileet i Rouen – «Olav den Helliges dåp» oppført i amfiet på Moster ved denne anledning, siden oratoriet handler om Olavs læretid ved erkesetet og hertugsetet i Rouen i 1013/14, noe som gav ham kunnskapsgrunnlaget for å skrive Kristenretten, vår første grunnlov?
Oratoriet hadde førpremiere i Stavanger konserthus, og fremføringen i Rouenkatedralen ble gjentatt i Paris, i Sainte Clothilde ved Nasjonalforsamlingen. Det var til og med en begeistret fransk general tilstede.
De 1200 billettene til Rouenkatedralen ble utsolgt halvannen måned før fremføringen, og de ca. 200 uten billett som stod og stanget i døren rett før konsertstart, de slapp også inn. Den stående ovasjonen etter fremføringen var langvarig.
Oratoriet var et samarbeid mellom operaen i Rouen, korene i Rouenkatedralen, Stavanger Oratoriekor, Choeur Grégorien de Paris og Erkebiskop Descubes og hans stab.
Jeg initierte jubileet og var eksekutiv prosjektleder/koordinator for selve oratoriet, og ble også librettist da Arnfinn Haram døde rett før oppstart. Boken min om jubileet er utsolgt, men du kan låne den på biblioteket: «Haustferd i Europa». Kolofon forlag.Jeg solgte forøvrig leiligheten min på Gran Canaria for å dekke underskuddet på oratoriet: 2,6 mill NKr. (Min sønn responderte med begeistring, heldigvis.)
Det er trasig å lese programmet for 1000-årsmarkeringen av Kristenretten på Moster, og se at Normandie ikke er inkludert, der kunnskapsgrunnlaget for Kristenretten kom fra. Jeg får meg ikke til å fortelle til mine samarbeidspartnere i Rouen, at Normandie er helt fraværende fra programmet på Moster. De vil ikke forstå det, og de vil bli mektig såret – men også sjokkert over at det dras igang et så stort jubileum av folk som mangler korrekt historiegrunnlag for det de har satt igang.
Romsdalingen Bjørnson kauket og ropte om Rouen og Olav både i Rouen og på Ilevollen, da han ikke slapp inn i Nidarosdomen, og jeg, nordmøringen, hvor Gange-Rolv kom fra, har kauket med et helt oratorium, men ørene er blokkert på folk. De vil ikke høre noe annet enn det de har hørt før.
Ett pre skal Mosterjubileet ha: Vi kan se et ekko på programmet fra da Jean Pascal Ollivry og Jaan-Eik Tulve, med meg som kursleder, hadde kurs på Moster, en Pinse for noen år tilbake, i Olav den Helliges samtidige kirkesang, den gregorianske sangen. Moster har fått tak i koret fra Oslo Domkirke som har samarbeidet med prof. Roman Hankeln på universitetet i Trondheim i rekonstrueringen av Olavofficiet.
Her kan du høre fortellingen om det som gjorde Olav i stand til å skrive Kristenretten – og «ekkoet fra fremtiden»: Slaget på Stiklestad, satt til musikk av Ole Karsten Sundliæter, med topputdannelse fra Paris:
Den britiske organisten Martin Baker på Steinmayerorgelet i Nidarosdomen – Pinseaften 2024 – 10 år etter hans innvielseskonsert på orgelet da det stod ferdig restaurert:
Etter hans enestående innsats i St.Olav katolske domkirke som messeorganist tidligere på dagen, og etter å ha googlet denne topporganisten fra England, og fått et nødinntak av mat – Boeuf Bourgignon, overstrødd med gjøksyreblad og blomst av gullstjerne, satt man der – og gølla opp en ung mann som forberedte seg på å bruke mobilen under konserten. Flere eldre satt også der og overdøvde Nidarosdomens vakre klokker med sitt høylytte snakk og jabb. Og når de endelig sitter i Domen, så ser de på mobilen, ikke på det fantastiske rommet….
Akkja.
Konserten begynte dessverre med 15 min. snakk. Denne verbale åpningen av konserter er nå blitt en skikkelig uting.
Musikken skal subito attacca = «plutselig angripe» – og gripe oss fra første moment. Når noen står frem og holder tale, og til og med leser høyt fra programmet vi alle har fått, og bedt musikeren holde verbal innledning om alle verk på én gang før musikken får slippe til, da er konserten dødfødt fra første stund.
Repertoaret var en negativ overraskelse:
Bearbeiding av andres verker…. av Vivaldi ved en franskmann, Bach av en tysker – begge nesten våre samtidige, og Stamford/Villiers med innslag av Marseillesen, merkelig valg av en brite…
En høyt akreditert konsertorganist sier etter denne konserten at det er blitt en trend at organister i toppsjiktet spiller arrangement av musikk som ikke er skrevet for orgel opprinnelig, til og med arrangement av filmmusikk spiller de på sine konserter med høy forventning fra publikum… Dette fordi det er en «helsikes til jobb» å registrere store ukjente orgler for å kunne spille store orgelverker, sier han. Han krediterer imidlertid Martin Baker for å være en stor organist og en stor improvisator, men Martin Baker har altså falt i denne grøften der de fleste store organister nå faller. Sørgelig med sant.
Improvisasjonen til slutt viste ukjente sider av orgelet med store bulder og brak – og det kretset merkelig nok om God save our Queen/King – Kongesangen. Et overraskende valg, må jeg si. Publikumsfrieri?
Tidligere i konserten opplevde vi utsøkt veksling og bruk av hovedorgelet i vest, orgelpipene i tårnfoten og kororgelet i øst. Konsertens beste opplevelse.!
Dette var min første konsert med en britisk organist. Hva skal jeg si? Jeg kjente ikke igjen organisten fra messen før på dagen i St.Olav. Idag, da jeg overvar Pinsedagsmessen i St.Olav via strømming over Haramsøya – EWTN.no, var Baker igjen den storartede messeorganisten fra igår, der han spesielt vakkert improviserte over «Den blomstertid nu kommer» under distribusjonen av Nattverden. Men hvorfor «Gabriels obo» – når han hadde en meget kultivert trompet der oppe på galleriet? Var det igjen publikumsfrieri?
Jeg har arbeidet med flere store franske organister. Tre av dem har også spilt i Nidarosdomen: Marghieri (Sacré Coeur), Isoir (Saint Germain des Prés), Mallié (La Trinité) Og hva er forskjellen på de franske organistene og en brite?
Britene ender som regel opp i «a nice cup of tea» – og noe mer utvendig. De franske – der handler det om Livet og Døden og Evigheten. Du blir med dem ut på dypet. Det er langt mer spennende. Og de har foreløpig ikke havnet i grøften med lettspilte program.
Han som tipsa meg om konserten, var allerede gått da jeg gikk frem for å veksle noen (hyggelige!) ord med organisten. Jeg snakket om hans store og overraskende innsats i messen i St.Olav tidligere på dagen. Han var blitt kjent med nå – Biskop Erik Varden for 20 år siden, sa han. Varden hadde oppdaget ham på konsertplakaten, og da Biskop Vardens organist fikk forfall til en krevende Pinsefeiring med presteordiasjon, steppet altå Martin Baker inn! Han har jo tjenestegjort både i Westminster Abbey og Westminster Cathedral, og han spilte på begravelsen til Lady Diana, og han har vært (er?) leder for det britiske forbundet for organister. Det var derfor ikke overrakende at orgelet i St.Olav tidligere denne dagen fremstod som nytt og ukjent! Desto mer overraskende er det at han har havnet i grøfta med lettspilte arrangementer av ikke-orgelmusikk – som altså er ‘Tidens Trend’ – dessverre.
(Presiserer at mitt bilde er tatt inne i Domen før konsertstart.)
PS: Og så var det det lille barnet da, som skulle ha vært hjemme i sengen sin på denne tiden av døgnet. Faren gikk omkring i kirkerommet med det hele konserten og barnet bablet, barnet gråt, og barnet hørtes hele tiden. Dette var ikke en gudstjeneste der det er OK og vanlig å høre barna, dette var en billettert konsert!
Det samme skjedde for ikke så lenge siden i Stangvik kirke her jeg bor. Vi fikk den store opplevelsen at et topp kor kom hit og fremførte korverket over alle korverk: Rachmaninovs Vesper. Men, en far satt baillhard baki kirken med et barn som laget meget lyd.
Da jeg hadde snudd meg og sett på faren noen ganger, lot han siste 1/4 av Vesperen være uten hans akkompagnerende lille barn.
Disse to historiene om barns improviserte deltakelse på konserter sier mye om konsertarrangørene. kanskje mer enn det sier om en far som ikke fortår en konsertsituasjon. I utlandet ville dirigenten/utøveren ha avbrutt konserten, og bedt om at barnet ble tatt ut av konsertrommet – av hensyn til både utøver og publikum.
