Olavsflagget: Gult kors på rød bunn.

Olavsflagget er satt opp her i dag, 3.august, fordi det er «Vesle-Olsòk», eller Olavsmesse, også kalt «Translatio Olavi» – til minne om Olav Haraldson den Helliges helgenkåring og skrinlegging, der han ble tatt opp av sandbanken ved Nidelva, ble helgenkåret og skrinlagt på alteret i Klemenskirken – med senere overføring til høyalteret i Kristkirken (Nidarosdomen). Skrinleggingen skjedde 1 år og 5 dager etter at Olav falt på Stiklestad.

Olavsflagget, rødt med gult kors, er både landsdelsflagget for Skåne og en av de to standardene for Normandie, hvor Olav fikk sin utdannelse og ble døpt, sammen med sin store flokk nordmenn.

Det har ikke vært så greit å bruke Olavsflagget etter okkupasjonen under 2.verdenskrig, fordi Olavsflagget ble brukt av Nasjonal Samling under deres oppmarsjer. Men, vi må se dette ut fra deres samtidige situasjon:

I 1933 tok Stalin alt kornet fra ukrainerne og drepte bøndene (kulakkene) og skapte dermed en fryktelig sultkatastrofe. Da ble Nasjonal Samling stiftet i Norge.

Et stort 10-år tidligere oppstod det også en stor sultkatastrofe i Ukraina i kjølvannet av de harde kampene under Bolsjevikenes kommunistiske revolusjon. Folkeforbundets redningsaksjon ble ledet av Nansen og arbeidet utført av Vidkun Quisling.

Bolsjevikene var antikristne ateister med et program som gikk ut på også å utrydde Kirken og Kristendommen.

Med utgangspunkt i Bondebevegelsen i Norge, og med frykten for sovjetisk invasjon og frykten for det revolusjonære programmet til datidens Moskva-tro norske arbeiderparti, var det den gang en logisk handling for Nasjonal Samling å foreta en oppmarsj med Olavsflagget på Stiklestad og sverge troskap mot Norges evige konge med å ville forsvare Kristendommen mot Antikrist i Sovjet.

Flere tusen nordmenn meldte seg frivillig til Østfronten for å stoppe Bolsjevikenes Sovjet fra å ekspandere vestover.

Tolkningen i ettertid av denne oppmarsjen på Stiklestad, har i ettertid gjort det problematisk å bruke Olavsflagget, men det bør det ikke være, når en ser historien ut fra samtiden hvor dette foregikk.

Så, derfor: Bruk trøstig Olavsflagget både 29.juli og 3.august, for Olav ofret livet for at Norge skulle forlate fortiden og gå inn i en fremtid som en moderne stat, som en del av resten av verden!

Han leve!

Glærum, 3.august – 2022.

Dordi Skuggevik

Klassesangen borte:

Klassesangen er det slutt på i norsk skole, blir det rapportert.

I Tyskland er det også slutt på sang i skolene, forteller Ulla fra Dresden som har hytte på Hamnes.

Hva er skjedd?

Jeg har lagt ut/delt på Facebook, opptak fra konferansen for Europas kirkelige barnekor som nå foregår i Firenze. De er sendt av Guillaume Antoine som nå er leder for de kirkelige barnekorene i Frankrike – Les petits chanteurs.

Guillaume er prest i Normandie, i kirken hvor man i flere 10-år har feiret Olsòk – Olav den Hellige. Han har også et gregoriansk mannskor som alle deltok i fremførelsen av det nye oratoriet «Olav den Helliges dåp» i Olavs dåpskirke – Notre Dame de Rouen 15.10.2014. Guillaume var også selv med under fremførelsene både i Stavanger konserthus og i Sainte Clotilde de Paris.

Så, hvorfor synger ikke lærere med klassene sine lenger? Er det fordi den flotteste sangen har oppstått innen kirkemusikken, og at «noen» – en bøyg, uten navn og ansikt, har «bestemt» at alt det lukter kirke og kristendom av, skal bort, vekk, viskes ut?

Det vakreste vi har av all kunst er oppstått i punktet der mennesket spør seg selv: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg? Altså: i punktet der mennesket står med sine eksistensielle spørsmål foran sitt opphav: Gud.

Jeg har hatt fantastiske klassekor, som jeg aldri glemmer.

Et klassekor utgjorde barnekoret i Benjamin Brittens «St.Nicholas», eneste fremføring på originalspråket engelsk i Norge.

Klasser jeg har hatt, har sunget i York minster, i Olavskirken i York bygget i 1050, foran sengen til en svært handicappet jente i York, på soverommet til en av prestene i York minster, i Stortinget, i Oslo Domkirke, på gaten i Oslo en sommerkveld på vei hjem til herberget fra Operaen, der de sang to sanger på jiddish, østjødenes språk, fordi han vi kjøpte pizza av til kveldsmat, var fra Israel – og kl.9 en morgen for Arne Norheim i Grotten i Oslo, og på bussen hjem over Kvikne, Bjørnsons fødested – sang de hele Bjørnsonrepertoaret sitt.

Norheim ville bruke den gregorianske Olavssekvensen i åpningsmusikken i Lillehammer-OL, og ringte hit for å få vite på hvilken tone den begynner. Jeg sa at vi skulle på skoletur til Oslo, og kunne komme innom og avsynge den for ham: Lux Illuxit Lætabunda – Et gledens lys brøt frem. Norheim talte til oss om livet, døden og evigheten og tok oss med inn i rommet der Wergeland lå for døden.

En jente i klassen vant plakatkonkurransen da Narvesen feiret et stort jubileum, og pengene var et utviklingsstipend til klassen Det gikk til Oslotur.

Klassen min sang Olavssekvensen også da vi la ned blomster ved markeringssteinen i Stamford Bridge, der Harald Hardråde falt i 1066. En av mødrene kikket over skulderen til datteren og ned i notene. «Er det ikke vanskelig å synge etter slike noter?» spurte hun. «Næh!» var svaret. (De sang etter kvadratnotasjon.)

Klassen min sang også eksempler på universitetet på Dragvoll da gjesteforsker Giedrius Gapšys fra Vilnius/Paris holdt en forelesning.

Forrige jul la rektor ved barneskolen her i Surnadal ned forbud mot å synge «Deilig er jorden» på skolens juleavslutning…. Skal vi le? Skal vi gråte? Skal vi bli sinte? Skal vi danne et stort kjede rundt skolen og synge «Deilig er jorden» av full hals?

Nei, alle bøyde hodet og fant seg i denne totalitære ordren fra en av alle de små selvbestaltede napoleoner som nå sitter ved sitt skrivebord og klipper over vår lange livslinje opp gjennom hundreårene.

Når begynte dette? Hvor fører det hen?

Her i bygda rev de et hus på barneskolen fra 1956 – som inneholdt musikkrom, tegnesal, tekstilformingssal, sløydsal med keramikkrom og metallsløydrom. Sett utenfra ser det ikke ut til at den nye skolen inneholder noe rom for å utøve noe kunstnerisk uttrykk.

Finn ut hvem disse bøygene er, som klipper av ankerkjettingen vår. Jag dem ut av kontorene deres og langt opp i skogen! – Så kan vi synge igjen!

Glærum, 16.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

20Eldbjørg Flatekval, Peder Aresvik og 18 andre9 kommentarerLikerKommenterDel

9 kommentarer

Vis 6 tidligere kommentarerMest relevante

Bokomtale. Eivor Andersen Oftestad: «Røtter – tekster om kultur og motkultur»

Kirkehistoriker og forsker – 1.amanuensis ved institutt for humanistiske fag/samfunnsfag – Høgskolen i Innlandet (lærerskolen på Hamar), Eivor Andersen Oftestad, er en samfunnskommentator som har steget opp og vist seg i medialandskapet i det siste.

Jeg har nettopp avsluttet lesningen av hennes bok «Røtter – tekster om kultur og motkultur» – utgitt av St.Olav Forlag, Oslo 2021. Dette er innlegg hun har hatt som spaltist i Morgenbladet (1), Vårt land (2), Klassekampen (9) og Dag og Tid (15) (oversatt fra nynorsk) – tilsammen 27 kortfattede spalteinnlegg – gjennomgått og revidert av henne selv for bokutgivelse i 2021, sannsynligvis nært ledsaget av redaktør Kristine Dingstad.

Anbefalt dosering: 1 tekst pr. dag – fordi hun kommenterer alvorlige, kompliserte – men: temaer som angår oss alle, nesten daglig, som vi kanskje ikke har sett relevansen av, eller ikke har oppdaget i vårt daglige liv – og som man må gi tid til å synke, og ta seg tid til å tenke over. Selv må jeg tilstå at jeg har slukt flere pr. dag, som regel om kvelden, og det har gått ut over nattesøvnen.

Eivor Andersen Oftestad, 50 år, oppvokst «i» Petter Dass sin kirke i Alstadhaug på Helgeland, hvor faren var prest – er gift med Torvild Oftestad, sønn av prof. em. Bernt Torvild Oftestad, professor ved Menighetsfakultetet i sin tid, teolog, professor i europeisk kulturhistorie, med vekt på kirkehistorie – og som stod for en av de mer spektakulære konversjonene til Den katolske kirke. Slik har hun hatt både en far og en svigerfar som må ha levert krevende tankegods til hennes liv med dem.

Hun bruker i sitt apropos /forord – et sitat fra 1500-tallet (!), Anders Sørensen Vedel (1542 – 1616): «Å leve i tiden uten å kjenne tiden er som ikke å være til.» Med så mye kirkehistorie tilstede i familien, er det godt hun har fire tenåringer i huset og sine studenter i lærerutdanningen til å holde seg fast i nåtiden.

Boken hennes har to deler, som følger forordet og innledningen: Om historie og religion – Om menneskets verdi.

Det er når jeg leser den siste delen av boken at jeg virkelig forstår at jeg ‘lever i min tid uten å kjenne den’. Hvor mange av oss har fulgt med på den rasende utviklingen i det synet vi idag har på menneskets verdi, og hvor det har bragt oss og vår samfunnspraksis? Og visste du at historieundervisningen i skolen er totalt endret?

Disse spaltist-tekstene er korte, og kan leses fort, men det blir til at man stadig går tilbake i teksten for å ta inn det hun sier. Jeg lurte etter noen tekster på : Hvorfor får jeg ikke tak i det hun sier? Etterhvert forstår jeg at hennes teknikk er å vise oss landskapet, men uten å vise oss veiene inn i landskapet: hun legger frem tildragelsene uten å konkludere for oss. Det er opp til oss å gjøre oss opp en mening, og spørre oss selv om hva dette er, og hvilket ståsted vi skal innta. Det er en pedagogikk som krever mye av leseren.

Først dukket hennes svigerfar opp på min Facebookside, så dukket hun opp. Jeg la inn en kommentar på noe, som jeg ikke lenger husker hva var. Den forsvant – og jeg etterlyste den. Hadde jeg glemt å trykke på publiseringspilen? Nei, hun hadde sensurert den, fjernet den…! Jeg ble så sjokkert over at en person på hennes nivå driver «no-platforming» at jeg blokkerte henne. Ingen skal nekte meg det frie ord! Basta! Jeg ble ikke bare sjokkert, jeg ble rasende!

Jeg lurte veldig på hvorfor hun gjorde det, for jeg hadde jo ikke vært ufin. Jeg syntes jo jeg holdt meg på et akseptabelt nivå. Var det kulturgapet mellom oss nord for Dovre og østlendingene hun har vent seg til å leve med? Var det ønsket om en pyntelig FB-side – holde styr på diskusjonstråden så den ikke tok av i ikke-ønskete retninger? Tanken på karrièren?

Da jeg idag leste ferdig boken, åpnet jeg blokkeringen av henne igjen, fordi jeg forstår at hun er ikke til å komme forbi for oss. Hun løfter frem og viser oss landskapet i vår tid som vi er nødt til å forholde oss til, men gir oss ikke konklusjonene. Hun gir oss kunnskapen, og lar oss selv konkludere. Takk.

Du kan møte opp i St.Olav katolske domkirke i Trondheim 29.juli – Olsòk, og høre hennes foredrag der kl.12. Temaet har jeg ikke sett bekjentgjort.

Glærum, 14.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

Har Surnadal en matjordspolitikk?

Etterhvert som en ser matjorda bli nedbygd på elvesletta i Surnadal, må man virkelig spørre seg om Surnadal kommune har en matjordspolitikk – og hva den går ut på.

Kjører en ned Røtet, ser vi hvordan næringsbygg eter seg innover matjorda på østsida av veien, og ellers i området med næringsbygg, er det altfor dårlig utnytting av tomtearealet. F.eks. ser en at Sveen bil nå har tatt et stykke øst for veien der til parkeringsplass, når de bør ha nok areal på det store stykket de har sør og vest for selve bygget, som også er bygget på matjord. Men dette gjelder over hele fjøla, ikke bare hos Sveen.

Ellers ser vi hvordan det tas et stykke av en kornåker til å bygge ett bolighus – og plutselig er ett blir 3-4-5. Det skjer helt uten plan og opplegg, kan vi se.

Nå vil Pipelife ha mere jord å bygge på. Fra før ser vi hvor tilfeldig boligbygging har foregått på Sylte. Husa er liksom bare strødd utover. Ingen plan. Men, matjorda bygges ned. Tomtene er gjennomgående for store overalt – også her. Østigard Sylte forsvinner. Fin gard på flat plogjord blir borte…

Prestgarden har skiftet navn. Hvis jeg har oppfattet rett – er husbygging nå  planlagt på plogjord der. Kommunen/utbyggerne unnskylder seg med at jorda er utpint . Å? Hvorfor er jorda utpint? Er den ikke blitt stelt skikkelig – i påvente av at kommunen skal gi tillatelse til å bygge den ned, så eierne kan hygge seg med pengene?

Når jeg står i vinduet på rommet til min svigerinne borte på Sykehjemmet på Skei, ser jeg rett over til Øye kirke. Hele kirkelandskapet er ødelagt av kassearkitektur. Det blir ikke bedre når Prestgarden også bygges ned. Har man sikret nok areal for utvidelse av kirkegården? Merkelig at ikke Surnadal kommune kan nedverdige seg til å leie inn fagmessig hjelp av og til – som f.eks landskapsarkitekt, byplanlegger etc.

Skal Surnadal bli slik som kornåkrene ved Orkanger – dekket av enetasjes fuglebur? Hva vil man med Surnadal? Skal Surnadal fremdeles være ei jordbruksbygd, eller skal matjorda vekk? Bygges ned? For å summere opp: Ubegavet! Fantasiløst! Ansvarsløst! Planløst! Baklengs inn i framtida!

Man skulle ikke tro at kommunen i mange år har hatt en miljøkonsulent på heltid og en landbrukssjef på heltid og at Senterpartiet har flertall og ordføreren!

Sørgelig er det. Sørgelig!

Glærum, 13.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

Olavsjubileene popper opp lokalt nå:

De lokale kristningsjubileene som markerer «1000 år med kristendom» – vil sette Olav Haraldson den Hellige på agendaen i bygd og by fremover mot 2030, ser det ut til.

Først ute er 2 (!!) 1000-årsjubileer for kristningen bare i Solør dette året! Våler og Åsnes er midt oppe i sine årsprogram. Jeg har lest begge programmene på nettet idag.

Jeg er veldig imponert over hva folket løfter opp i disse to områdene av Solør. For, dette ser ut til å ha oppløftet seg av folkedypet!

At to områder så tett på hverandre kjører igang to 1000-årsjubileer som utfyller hverandre, uten datokollisjoner, er oppsiktsvekkende, tankevekkende og frydefullt!

Selv har jeg fått den ære og glede å bli spurt om å holde foredrag i Åsnes kirke 16.oktober, Olavs dåpsdag på kirkekalenderen, kl.14! Tema: Olav den Helliges utdannelse og dåp i Rouen.

Jeg takker komiteen i Åsnes for tillit og oppdrag, og for at de gir meg anledning til enda en utsettelse av alderdomsvekkelsen av hjernen, for her er det bare å blåse rent i hodets kroker og kriker og komme seg på banen! Hepp-Hepp!

Ellers må jeg allerede be Olav den Hellige gå i forbønn for meg om at Østerdalen er godt strødd på veiene så jeg kommer meg trygt frem og hjem på medio oktober-veier med min Rossinante!

Amen!

Glærum, 12.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

2022: Stiklestad – «goes homo»:

Jeg slo opp på Olsòk-programmet på Stiklestad nå, og ser at også der gjør de det samme som Festspillene i Bergen og Olavsfestdagene i Trondheim: Tar mål av seg til å dekke det meste og alt mulig – som ikke angår festivalens kjerne. Ja, det renner utover alle kanter. Kjernen drukner i alt sølet, og det er vel hensikten.

Den klassiske musikken i Bergen drukner og forsvinner i suppegryta.

Olav den Hellige og Vårherre forsvinner både i Trondheim og på Stiklestad i alt hopskoket og oppkoket.

Men det som er spesielt for Stiklestad i år, er at der skal det praides til 1000! Tro ikke at praidingen ble ferdig i homo-måneden juni! Nei, det står å lese at vi er inne i et homo-ÅR!

Stiklestad skal i en «pilotrekke» være en «pilot», den eneste utenfor Oslo, som skal lede fram til et nasjonalt kunst- og kultursenter for homoseksualiteten, plassert i Oslo. Ja, les selv! Jeg leste så øyet ble stort og vått!

Her på indre Nordmøre heter det mannlige kjønnslem «pille» (palatal L) – vi bøyer det til og med i tall og kasus. Kanskje de kunne skrevet «pille-rekke» istedet for «pilotrekke»?

Den store seremonimester, for ikke å si – Yppersteprest, er selveste preses i Den tidligere norske statskirken – med fornavnet Olav.

Jeg refererer fra programmet:

Stiklestad skal i 2022 være «en arena for bred samfunnsdialog», idet man feirer «Skeivt kulturår» i Norge – og årets tema er: FRI.

Årets Olsokkunstner er: PRIDE ART.  (Merkelig blanding av person/gruppe.) Deres utstilling har tittelen «Queer Spirit» (Homoseksualitetens ånd) «Skeiv tro, spiritualitet og meningen med livet».

Utstillingen tar ulike deler av Stiklestad i bruk. Man får være med på spesialomvisning med en representant fra PRIDE ART, «Gratis omvisning og kunstverk som skjer live». (Live? Hva innebærer det? Skal man grøsse ved tanken?)

Kl.16 hver dag er det «Dagens Pride Performance» – oppmøte ved prideflagget ved kulturhuset. Gratis. «Performance» er en kort-teater-form med sterke virkemidler som prestene Nessa og Knudsen tok i bruk i sine antiabort-demonstrasjoner. Man kan altså vente seg litt av hvert kl.16 – HVER dag på Stiklestad. Gratis! – Alle evenemangene som angår homoseksualiteten er gratis…!

26.juli kl.18 blir altså utstillingen åpnet av selveste preses i «Statskirken» – og kl.19 er preses Olav Fykse Tveit med på samtale med tre andre over temaene: «Frihet – kall – tro».

31.juli holder Kristin Gunleiksrud Raaum foredrag i selveste Stiklestad kirke: «Skeiv kunst utvider kunstrom og kirkerom».

Det er engelske titler på kunstverkene i utstillingen. Kanskje generer de seg for å si rett ut på norsk hva det er de stiller ut? Det klassiske litterære verket «Paradise lost» er blitt «Paradise Lust» – som hvis vi sier det rett ut på trøndersk vil hete: «Graskapens paradis». Når man så sper på med Are Sende Olsen, som tar en runde på kongerekken – skal det bli greier! (ASO er nok utvalgt med omhu – i denne sammenhengen.)

I Jämtlands myter om Olav den Hellige, finnes en historie om at Kong Olav hadde så flott et kjønnslem, at ei gardkjerring der oppe som ikke hadde unnfanget barn, gikk til Olav da han slo leir med sin hær der, på vei til Stiklestad, og hun spurte om han ikke kunne gjøre henne med barn – og det gjorde han. Og han la til: «Din kornåker skal heretter aldri fryse.» Hennes  kornåker frøs aldri etter dette, selv om alle andre kornåkrer frøs – og den heter den dag idag Olavsåkeren!

Midt gjennom hele homokokeriet og hyldning av FRI og med daglig homo-performance, der vil katolikkenes klassiske Olsòk-prosesjon komme oppover bjørkealléen med sikte mot Olavskapellet som ble skjenket av Sigrid Undset. (Hun snur seg nok i graven.) Jeg håper katolikkene vet hva som vil møte dem på Stiklestad i år.

Katolikkene vil trolig som vanlig synge sin CREDO på latin, bøye hodet, som vanlig – mens melodien sakner farten, og de synger: – et homo factus est ( = og han (Gud) ble menneske.)  Homo betyr faktisk – menneske. Men forbipasserende ikke-katolikker vil trolig oppfatte det som også katolikkene besynger homo-ene.

Jeg ville som tidligere mor og lærer ikke tatt med barn til Stiklestad i år. Voksenpersonen vil få forklaringsproblemer overfor barnet.

Trolig er det heteroer med komplekser på vegne av homoene, som har kuppet Stiklestad i år, slik at de kan tilfredstille sitt prektighetsbehov.

Vi har utvilsomt behov for et nytt slag på Stiklestad, der noen kommer inn og renser tempelet.

Amen.

Glærum, 6.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

Samtalen forsvinner fra vår kultur.

De siste innleggene på bloggen til Biskop Erik Varden, skrevet under familiekonferansen i Vatikanet som nettopp er avsluttet, behandler i korte tekster mellommenneskelige forhold som tilgivelse, forsoning – og det siste – hvordan samtalen er i ferd med å forsvinne fra vår kultur, og hvordan sinne erstatter resonnerende samtale. Disse innleggene kommer nå opp på norsk når du klikker på «norsk bokmål». Nyttig og tankevekkende lesning, selv om du ikke nødvendigvis har noe forhold til Vårherre.

www.coramfratribus.com

Prof. em. Bernt Torvild Oftestad: Pride – en horisontal revolusjon.

(Dordi Skuggevik: Jeg tar inn denne teksten av Bernt Torvild Oftestad fra Facebook, og sender den videre ut fra min blogg, fordi – endelig er det noen som kan sammenfatte for oss hva som skjer med det å være menneske – helt ned i barnehagen – og hvem står bak? Og hva fører det til? Les dette gjerne flere ganger.)

Pride-bevegelsen har som mål definitivt å avvikle den kristne tradisjonens seksualetikk som normerende for samfunnet. Det betyr at heteroseksualitet som utgangspunkt oppfatning av samliv, formering og familie skal vekk. I stedet skal en helt annen ideologi overta. Den kan betegnes erotisisme. Det legges da vekt på den erotisk-seksuell vitalitet som den innerste kjerne i humaniteten. Å utfolde den blir et overordnet mål i menneskets liv. I det ligger erfaring av selve «lykken». Samfunnets og statens oppgave blir å sikre denne form for livsutfoldelse for så mange som mulig. All undertrykkelse av vitaliteten må bort. Det må skje en frigjøring fra så å si alle seksualetiske bud og normativitetskrav, slik at den enkelte fritt kan finne og realisere sin variant av det seksuelle mangfoldet. Det gis flere kjønn og det skjer overganger mellom ulike kjønnsidentiteter. Seksualiteten har intet normativt eller normalt uttrykk.

Denne ideologien er nå i ferd med å endre samfunnet så dypt og bredt at det må kunne kalles en revolusjon. Den har røtter i en viktig strømning i vestlig kultur. En av dens aller fremste ideologer var psykoanalytikeren, Wilhelm Reich (1897–1957), som var i Norge under en periode mellomkrigstiden. Hans ideer fikk en renessanse fra 1960-tallet av ved den nymarxistiske Frankfurterskolen.

Man kan skjelne mellom vertikale og horisontale revolusjoner. Pride tilhører den sistnevnte type. Vertikale revolusjoner er den store franske fra 1789 og den russiske i 1917. Begge ble iverksatte som ideologisk motiverte dekonstruksjoner av gitte stats- og samfunnssystemer og ved etablering av et nye politisk systemer. Bruk av ytre makt var nødvendig. Et eksempel på horisontal revolusjon var etableringen av Det tredje riket i Tyskland 1933-1935. Ved makt over den etablerte statsledelsen fikk en «privat» politisk bevegelse en posisjon som gav den adgang til å omforme samfunnet etter mønster av egen politisk ideologi. Samfunnets overleverte politiske normer ble neglisjert, slik at avvikere, motstandere og «samfunnsfiender» kunne uskadeliggjøres ved bestemte forholdsregler. Det gjaldt å redde samfunnet fra å gå til grunne, ble det sagt. Verst gikk det ut over jødene. Manglende tilpassing førte til sosial og yrkesmessig blokkering, i verste fall fangenskap. Noe misvisende er dette blitt kalt en «legal revolusjon». Da overser man det illegale ved de forholdsregler som ble tatt. Revolusjonen av Tyskland fikk etter hvert bred folkelig støtte. Den horisontale prosess kom også symbolsk til uttrykk. I 1933 kom hakekorsflagget stadig mer i offentlig bruk. Ennå en tid ved siden av det gamle tyske nasjonalflagget, men snart overtok hakekorsflagget som nasjonalt banner. Hakekorset støtte man på i så å si alle sammenhenger.

Pride representerer en horisontal revolusjon, men i en ny og annen utgave, fordi dens rammer er det etablerte demokratiske statssystemet. Men den historiske analogien til Det tredje rike er likevel vanskelig å overse. I det statlige/kommunale apparat er nå en aktiv, men private, ikke-statlig organisasjonen Fri trukket inn for omforming av samfunnet. Personer, persongrupper og miljøer med plass i det statlige systemet, og som har har sin bakgrunn i Fri, har gjort den private bevegelsen til en endringsaktør innen den offentlige administrasjon og politikk. Vel etablert i den statlige sfære får den en halvstatlig funksjon, men med en manglende politisk legitimitet.

Som ved tidligere horisontale revolusjoner har statssystemet laget lover – Diskrimineringsloven og Straffeloven – som kan motivere og begrunne en praksis som fører til en slik endring av samfunnet. I begge disse lover anføres slikt som kan gi grunnlag for diskriminering. Det kan være kjønn, graviditet og etnisitet (nasjonal opprinnelse, avstamning og hudfarge), religion, livssyn, funksjonsnedsettelse og alder. Diskriminering kan altså bli praktisert på en rekke felt og overfor store grupper av mennesker og gis ulike begrunnelser. Men slikt skal altså lovene forhindre og eventuelt straffe. Men i begge disse lover blir diskriminering på det seksuelle feltet skilt ut ved en nøyere og bredere presisering. Diskriminering på grunn av «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk» må ikke finne sted, heter det i loven. Dette har snevret inn det offentlig engasjement mot diskriminering. Alt er konsentrert om det seksuelle feltet. Og det er lagt føringer som ikke bare beskytter mot illegitim praksis, men tar sikte på en grunnleggende endring av samfunnet. Det skjer på flere måter, men fremfor alt ved dyptgripende forholdsregler som får omfattende negative konsekvenser for enkeltpersoner, grupper, foreninger og institusjoner. Det gir staten en dual struktur. Her er det en regulære stat. I den og gjennom den virker en annen stat, «homostaten», som til sist vil gi vårt samfunn en (totalitær) struktur.

Den private, men nå halvstatlige organisasjonen Fri har fått innføre forholdsregler som ikke alene skal forhindre diskriminering på grunn av ulikhet, men ulikhetens betydning skal på grunnleggende vis oppheves. Derfor postuleres en substansiell likhet mellom alle former for seksualitet. De kan alle realisere menneskets vesensgitte vitalitet og da på en mangfoldig måte. Det overordnede formål for stat og samfunn blir da å sikre at det skjer og da særlig med tanke på morgendagens samfunn. Endringskraften er da bevisst satt inn i skoleverket. Personer og utdanningsinstitusjoner som vil hevdet det tradisjonelle etiske syn på kjønn og samliv, vil man blokkere. Lærere som står opp mot Fri fordi foreningens kjønnsteori ikke stemmer med virkeligheten og derfor ikke bør legge føringer for undervisningen, trues med oppsigelse. Barn skal så tidlig som mulig lære å velge den form for seksualitet som passer for dem, og slik kunne foreta stadig nye valg blant de ulike seksualvariantene. Mange foreldre har protestert mot slik opplæring, men neglisjeres. Det er ikke overraskende for Pride-ideologien har dekonstruert det tradisjonelle ekteskapet og dermed foreldreretten. Når barn gjerne kan bli til ved surrogatmødre, faller også foreldreansvar bort.

I dag er Pride ved sin organisasjon Fri godt i gang med sin revolusjonerende endring av samfunnet. Et viktig mål er å bekjempe den overleverte kristne oppfatning av seksualitet, samliv og familie, få den utradert av opinionen og plassert i en kulturell og politisk ghetto. Pride-ideologien støttes av kongehus, regjering, Storting, politiske partier, fagbevegelse, politi, forsvar, postvesen, statskirken, akademia, kunstlivet, skolevesen og helsevesen, dertil kommer massemedia og store deler av næringslivet samt tunge frivillige organisasjoner som Redd Barna og Amnesti. Uten motkrefter vil dette ideologiske prosjekt bli gjennomført inntil den siste opposisjonelle person er brakt til taushet ved utestengning eller ved trussel om å havne i en sosial og kulturell ghetto. Men det gis motkrefter. De har ulike forutsetninger, men er samlet om to målsettinger: 1) Samfunnet kan ikke baseres på en ideologi som neglisjerer og omtolker den humane virkeligheten. Det gis bare to ulike kjønn. Det er en fornuftig oppfatning av virkeligheten som vitenskapene bekrefter. 2) Vårt samfunn må verges mot en totalitarisme som avvikler grunnleggende friheter i vårt demokrati som ytringsfrihet, religions- og livssynsfrihet og leder oss inn i et ensrettet diktatur.

Striden om Pride hører hjemme i en videre etisk-ideologisk sfære. Bak Diskrimineringsloven ligger idealet om omsorg for alle tross ulikheter. Loven forbyr diskriminering bl.a. av mennesker som sliter med funksjonsnedsettelse, alder osv. Når sikring av erotisk-seksuell vitalitet blir sett på som lovens egentlige formål, hva da med aldring eller annet som svekker den opprinnelige seksuelle vitaliteten, og fører til funksjonsnedsettelse også på andre felt? Dette kan bli en byrde for dem som skal ha frihet til å utfolde sin vitalitet. Skal andres alderdom lede til diskriminering av dem som vil nyte full vitalitet? Her ligger innføring av lovlig adgang til aktiv dødshjelp for svekkede mennesker like for hånden.

En «funksjonsnedsettelse» som hinder full frihet, er barnefødsler. I det ideologiske rommet der Pride-ideologien hører hjemme, er «fri abort» en viktig reform. som sikrer vitaliteten sin rette plass. I vårt samfunn er vi nå på vei til å løse diskrimineringsproblemet på en grei måte: Det oppheves ved andre menneskers død, det sikrer samtidig frihet for det vitale mennesket til å finne «lykken».

Publisert av Bernt Torvil Oftestad på hans Facebook-konto 23.juni – 2022


Surrogati er forbudt i Norge!

Surrogati er forbudt i Norge.

Når en mann som snart blir pensjonist kommer hjem til Norge med en nyfødt datter, resultatet av hans sæd, innkjøpt egg fra datterens anonyme, biologiske mor og alet frem i innleid livmor – altså et planlagt morløst barn – da skal mannen arresteres ved ankomst, tiltales og dømmes for lovbrudd, og barnet skal adopteres bort. BASTA!

Den snart pensjonerte mannen arbeider i NRK, sa de på Dagsrevyen ikveld, der han fikk lang sendetid.

Mannen har begått den ultimate egoisme, så dette er ikke bare straffbart etter norsk lov, men det er moralsk helt forkastelig! Saken må sees fra barnets synspunkt, og da ser man et dyptgripende overgrep mot barnet. Når man har lovverket som skal til, så skal mannen straffes! For dette må stoppes. Det forstår alle som enda ikke har mistet gangsynet!

Flere i Norge har begått dette lovbruddet og denne moralsk forkastelige, egoistiske handlingen før, men knehønene i norsk rettsvesen sitter bare der og glor og lar det skje. Skammelig!

Glærum, 20.juni – 2022


Dordi Skuggevik

Confessio/bekjennelse,forsoning og ny start:

Tiden for confessio/bekjennelse, tilgivelse og bot var kommet idag her i Saltbubugten:

3 av de 4 som ramponerte postkassen min møtte her etter avtale kl.11. Den 4. var på jobb.

De tre satt i sofaene, og jeg i korgstolen med Hyldbakkskinnfellen «en face» dillingkventene.

Jeg siterte Dronning Margrete fra et TV- intervju til innledning: «Vi gjør alle feil hele tiden.»

Så sa jeg at det var mandig av dem å stille opp.

Jeg hadde lovet dem på Messenger at hvis de betalte mine utgifter, tok med seg den ødelagte postkassen og fjernet alle spor fra poststativet, og dertil beklaget hva de hadde gjort, så ville jeg mandag levere et brev til Lensmannen (Jeg fortsetter med å si Lensmannen) – der jeg trekker tilbake anmeldelsen.

Hver av dere sier – jeg beklager det jeg gjorde, sa jeg – og så skal vi ta hverandre i hånden og jeg skal si det er greit. Vi reiste oss, og så gjorde. Håndslag med den ene etter den andre. Alle replikkene satt som de skulle.

Vi satte oss igjen en stund, og jeg forklarte at som katolikk er jeg vant til skriftemålet, der en oppsøker presten, hvis noe trykker. Der får man bekjenne sin skyld, diskutere situasjonen med en erfaren prest som er utdannet for prosedyren, få gode råd, forlatelse for å ha forgått seg, og dertil får man en bot – gjøre ting bra igjen på noe vis.

Det viktige, sa jeg – er å bekjenne hva man har gjort, beklage det, snakke om det, sette en strek, bli ferdig med det – og gå videre.

Jeg spurte om jeg kunne ringe noen av dem hvis jeg trengte hjelp med noe – gresslåing, beising eller hva det nå kunne være en aldrende dame trengte hjelp med. Jeg kan betale inntil 1000 kr. Pr. Pers pr. år, sa jeg uten at det blir faktura, skatt og moms av det. Jo, jeg kunne ringe hvis det var noen småjobber.

Da de gikk, fikk de et eksemplar hver av «Reisens Rom» – så de kan ta seg en tur på Mekongfloden uten å forlate sofaen. Jeg forklarte at jeg måtte kjøpe opp restopplaget fordi forlagseierinnen fikk Retina og kom til å bli bli blind.

Nå ligger brevet til Lensmannen her, ferdigskrevet , og blir levert mandag, for penger ble vipset ved bordet her og poststativet er i orden.

Hvem de var? Nei, etter et skriftemål har man taushetsplikt, selv om man ikke er katolsk prest.

Glærum, 11.juni – 2022

Dordi Skuggevik

PS: Da historien om hærverket på min postkasse kom på Facebook, fikk gjerningsmennene en slik verbal juling nedover i kommentarfeltet, at ørene flagret.

Da jeg la ut teksten om forsoningsmøtet her hos meg, kom det også svært mange kommentarer – men kommentarer som bekrefter verdien av å kunne snakke om en sak, beklage – og forsone seg. Kort sagt: Sette en strek og gå videre. Erfaringene fra disse tildragelsene, har fått meg til å tenke gjennom skriftemålspraksisen i Den katolske kirke. Jeg legger skriftemålspraksisen inn under den overskriften jeg har begynt å bruke den senere tid: Kirkens store pedagogikk. Den ledsages alltid av helt konkrete tegn. Derfor var det også viktig å si ordene om å beklage, og ta hverandre i hånden.  Det markerer avslutning og ny start.

DS