Mozart som lokalrevy

Etter 15 års fravær, benket jeg meg atter i Festiviteten i Kristiansund for å overvære en opera.

Jeg må innrømme at jeg var berørt av situasjonen: Her, på disse øyene ute i Atlanterhavet, langt mot nord i det svarte, kalde vintermørket, her går mennesket i gang med å trosse elementene og setter opp opera, år etter år. En trassig manifestasjon av menneskelig ånd og kultur. Sterkt! Jeg husket faktisk forrige gang jeg overvar Mozarts Tryllefløyten her. Glad for å ha fått siste billetten de hadde i billettluken, så jeg frem til Kristiansundoperaen «revisited».

Det ble lite Mozart og mye lokalrevy.

Siden sist har jeg tatt fransk hovedfag ved universitetet med hovedoppgave i fransk teater. Teaterscenen er en titteboks hvor publikum tas med inn i en annen verden for å oppleve nye erkjennelser av den menneskelige eksistens, men her ble publikum stadig dyttet ut igjen til sin egen verden av alskens revyaktige referanser til sin egen verden utenfor «titteboksen». En eller to slike «gags» kan av og til gå an, men mot slutten av første avdeling var det allerede på grensen til å bli for mye. Etter pausen ble det verre. Når iscenesetteren i tillegg stopper drivet i dramaet fullstendig et par ganger – rett og slett full stopp, da henger det hele ikke lenger sammen. Vi i salen faller av sleden, og kommer oss ikke helt på igjen. Iscenesetteren ville sikkert være dristig, men ble i stedet dumdristig, for ikke å si – dum!

Det begynte så lovende: Dristig bakgatescene med flott scenografi. Døden som en elegant og farlig «Blå engel-prostituert» og 1.2. og 3. dame i fantastisk flotte kostymer. Men så skjærer en Baillsundkjerring fra 50-årene med skaut, kappe, flate sko og veske gjennom scenebildet mens hun kaster foraktelige blikk på dem som er i gang med spillet. Fikst, sånn i farten. – Håper ikke denne kommer igjen, tenkte jeg, men det gjorde hun, og mere til: Nattens dronning sin tilsynekomst var veldig flott, men allerede hennes berømte arie varslet ille, og det skulle bli verre – etterhvert som hun utviklet seg til en bomsideisi som ikke klarte å komme opp på sine senere podier, uansett hvor mange ganger hun sprang seg til og tok sats.

Grepet med at operaen går sin gang, mens den samtidig settes opp – er en god idé, og den holdt også, hadde det ikke vært for alt det andre som her er nevnt, og som stykket opp Mozart til å bli bare kremdotter på en lokalrevy for allmuen. Noe som bidro til denne utviklingen av oppsetningen var uttværingen av talepartiene, ikke alltid godt skrevet inn – og som bidro til å bremse fremdriften og å gjøre det hele kjedelig. Hverken vi eller Mozart kom oss på sleden igjen.

Jeg har hørt om Ronald Rørviks hang til «finn-på-makeri» – og jeg vet at det er på moten nå blant iscenesetterne i alle land. Noe av dette så vi på operafestivalen i Savonlinna, der Lohengrin ble fullstendig ødelagt av «finn-på-makeriet». Men, på tross av at disse revyepisodene var godt laget, og godt gjennomført, så drev Ronald Rørvik Mozart helt ut i lokalrevyen. Det var ikke derfor jeg dro fra indre Nordmøre til Kristiansund t/r den dagen.  Og jeg kommer ikke igjen, ikke hvis Ronald Rørvik skal fortsette årvisst helt inn i solnedgangen som regiansvarlig ved Kristiansundoperaen. Jeg har lenge tenkt at i Kristiansund må de nå begynne å alternere mellom forskjellige iscenesettere og dirigenter, ellers går de i frø, eller av sporet – hvis det ikke allerede er skjedd.

Dirigenten gjør jo håndverket sitt uansett hva som skjer på scenen, så utskifting der er ikke så påkrevet som for regien. Orkesteret var absolutt bra.

Til slutt: Kristiansundoperaen gjør nå slik som de fleste andre festivaler, og som til og med Operaen i Oslo gjør – forskræver seg for å «please» ALLE.  For hva i huleste har Åge Alexandersen å gjøre på Operafestukenes program? La Tahiti-festivalen få ha ham i fred! Alt til sin tid! Ellers blir det lapskaus til alle måltider = keisamt!

«Gi ikke folk det de tror de vil ha – de fortjener bedre!» (Fritt etter Brikt Jensen.)

 

Glærum 27/2-2016

Dordi Skuggevik

Trøndersykjå på indre Nordmør

Da har trøndersykjå nådd kommunestyret i Surnadal også. (Driva fredag 19.februar-16) Den arter seg nå slik som det arter seg hvis en skal prøve å dra duken ut igjen fra klerulla mens rulla går.

Kommunestyret i Surnadal ser bare én løsning: Å bli kårkailla og kårkjerringa i Trøndelags utkant og randsone. Grunnen er det halsstarrige maset fra ordfører Ola Heggem i Rindal. Og så evner ikke folk se på kartet og tenke sammenhenger. Folk tenker bare på at de pleier å sette seg inn i bilen og kjøre til by’n. og by’n er Trondheim, en tankegang som oppstod den gangen det kostet 300 kr. å kjøre til Kristiansund over 2 ferger eller ferge + Krifast, mot at en tur til Trondheim kom på 100 kr. Hvis nordmøringene hadde klart å få ut finger’n, slik som sunnmøringene, kunne vi hatt bru nå over den østre av de to fjordene som skjærer Nordmøre i tre deler. Mens vi på Nordmøre, vår vane tro, har svimet rundt og vært uenige, har sunnmøringene, som vanlig, blitt enige og fått ting gjort: Tresfjordbrua stod ferdig før vi på Nordmøre hadde hørt om den. I stedet for å få ting gjort, kritiserer nordmøringene sunnmøringene fordi de får gjort ting. Det bør det bli en slutt på! Nordmøringene bør skamme seg over slappheten, drølingen og mangelen på samarbeidsevne og aksjonsevne!

Jeg håper demokratiet kommer til å bli respektert nå når kommuner skal slås sammen og fylkesgrenser kanskje skal flyttes – slik at det blir lokale folkeavstemninger. Vi bør ikke finne oss i at synsinger i kommunestyrene skal avgjøre slaktingen og parteringen av Nordmøre.

Kommunegrenser og fylkesgrenser har vært flyttet før. En gang hørte både Frøya, Hitra, Hemne og Fosenhalvøya til Nordmøre. Hvad de ikke lenger er, kanst de igjen vorde – nemlig nordmørske tilhørigheter!

 

Glærum 21.febr.2016

Dordi Skuggevik

«Nordmor» – som en engelsk prest i Norge kalte meg.

 

Minneord: Olga Elvine Nilsen Skuggevik

Det var en gang tre jenter som dro til fødehjemmet på Jevnaker for å utdanne seg til barselpleiersker. Det var Olga fra Sløvika ved Randsfjorden, og Betzy og Synnøve fra Nordmøre. Først ble Synnøves søster gift med Olgas bror. Så ble Synnøve gift med Betzys bror. Så ble Betzy gift med Olgas bror. Og så ble Olga gift med Betzys bror. Slik oppstod det fire ekteskap rundt dette trekløveret, og tre familier ble tett sammenknyttet. En veldig spesiell historie. Ringen ble sluttet for Olga da hun døde stillferdig på sitt gamle lærested – på pleiehjemmet på Jevnaker 6. februar, etter å ha blitt svært godt hjulpet av de ansatte på hjemmet i den krevende siste etappen av et liv som snart skulle blitt 87 år. For denne fine og profesjonelle assistansen er Olgas enkemann Ole, familie og venner – svært takknemlige, og vi er også svært imponert over hvordan det hele forløp. Takk!

Olga vokste opp med fire brødre, og hun fikk tidlig stort ansvar som den som måtte tre inn i mors sted fordi mor ofte var syk. Så ble det hardt gårdsarbeid på nabogården, før det ble husmorskole og jobb i flere av Oslo kommunes barnehjem, hvor lengste og siste periode var på Fagerholt barnehjem i Hakadal, som bestyrerinne. Men så ble innlandsjenta Olga gift med sin båtsmann Ole, og gikk til sjøs! Hun jobbet på samme båt som Ole, og krysset de store hav. I en forrykende langvarig orkan oppe langs Aleutene på vei fra USA til Japan, mistet Olga det barnet hun ikke visste var på vei da hun la ut på havet. Gynekologene i Japan snakket bare japansk, så på vei tilbake over Stillehavet holdt hun på å dø av et nytt blodtap. Da de nådde inn til California, ble Olga sendt av sin båtsmann – alene med fly via New York og hjem til Sløvika. Det var første og siste gang båtsmann Skuggevik tok kona med til sjøs. Dessverre skulle de senere oppleve at en fullbåren datter døde i mors liv rett før fødselen.

Olga gjenopptok sitt gamle yrke ved Jevnaker sykehjem, og båtsmannen hennes ble dekkssjef på Gullfaks A-plattformen i Nordsjøen, etter en risikofylt periode på leteplattform. Da Olgas bror og Oles søster døde, gikk de inn som «reserveforeldre» for brorsønn/søstersønn Gunnar på Nordmøre, og bistod i flere år både med arbeid og investeringer på Oles farsgård. De har også vært den nærmeste støtte for Gunnars søster Ragnhild, som lever et liv med tung cerebral parese.

Etterhvert forstod Olga og Ole at det idylliske huset med hage oppe i bakken ovafor Sløvika måtte fraflyttes til lettvint leilighet på Nesbakken, hvor Ole nå bor alene, etter at Olga ble lagt i sine foreldres grav ved Jevnaker kirke, denne vakre tirsdagen 16. februar. Hun var etter eget ønske pyntet i sin brudestas som hun hadde tatt vare på, for å møte sin skaper som Kristi brud, denne vakre dagen.

Jeg skal huske Olga fra hennes 80-årsdag på vertshuset på Grymyr dampskipskai, den vakre aprilkvelden – da hun som før i tiden – i festlig lag, reiste seg og sang sine skillingsviser, nedarvet fra sin far, malermester Gunnar Nilsen – sang, med snerten av sin skarpkantede, dobbelbunnede, sardoniske humor. Det er primært gjennom Olga at jeg har fått et forhold til gamle dagers Hadeland, et fargerikt landskap, både menneskelig og kulturelt. Minnestunden i den gamle direktørboligen ved Hadelands glassverk ble akkurat slik som Olgas Ole ville det: Vakkert!

Dordi Skuggevik

Oles lillesøster – som ikke ble inngiftet i 3-kløveret!

Islamkritiker = høyreekstremist?

Islam er i dag den mest høyreekstreme ideologien som finnes i vår verden, hvordan kan da den som kritiserer og advarer mot Islam – kalles høyreekstremist?

På P2 i dag – 14. febr.2016, foregikk det en diskusjon i kirketiden, hvor bl,a, prof. Hagtvedt og redaktør Selbæk deltok. Det er påtagelig at når det foregår en samtale, et ordskifte om migrasjonstrømmen, så nevner ingen av partene ved navn, den store elefanten som kommer gående midt i migrasjonstoget, nemlig: ISLAM. Det er Islam folk frykter, ikke selve migrantene. De frykter ikke menneskene. De frykter den høyreekstreme ideologien som storparten av migrantene bærer med seg: Islam.

Jeg har over flere år lest meg grundig opp på Islam. Jeg mener å ha et tungt kunnskapsgrunnlag når jeg uttaler meg om de negative konsekvensene av at Islam invaderer vårt kontinent Europa.

Det er synd på muslimene som skal leve under dette høyreekstreme, menneskefiendtlige åket, jeg nekter derfor å bli klassifisert som høyreekstrem fordi jeg kritiserer ideologien Islam. Jeg nekter å la meg omskolere av NRK og PST – og etterhvert politiet – til å godta islamiseringen som er på gang. Jeg forbeholder meg retten som intellektuell og som akademiker – til å kritisere Islam sønder og sammen! Til å rope et varsko mot Islam. Mitt motto er: Befri muslimene fra Islam! Sett dem fri fra åket!

Er det høyreekstremt?

Dordi Skuggevik

Lektor/Cand Philol.

Ordkløveriet i asyl-diskursen.

I en meget alvorlig situasjon for landet, hengir de fleste seg til ørkesløst ordkløveri, i stedet for å skaffe seg faktakunnskap og diskutere sak. Det gjelder både media og politikere. Enkelte partier griper også sjansen til å promenere en patetisk  partimarkering, slik som Venstre og Krf. De har ikke vært i stand til å ta inn over seg situasjonen, og Trine Skei Grande hadde i så måte en direkte tragisk forestilling forleden, da hun kastet «pakken» regjeringen hadde lagt frem til høring. Det foregår kauking og synsing, kvakking og skvaldring – over en lav sko. «Debattene» i NRK går i høyere og høyere tempo så det knatrer i konsonantene, uten at vokalene får tid til å klinge. Forstemmende.

Den eneste som er i stand til å føre klar tale, er faktisk statsråd Sylvi Listhaug. Men, media og småpartier lager hakkemat av det hun sier. Det er vanlig å bruke bilder og symbolske sammenligninger både i muntlig tale og i skrevet litteratur. Hennes bildebruk med «å bære på gullstol» er blitt vrengt og vridd på i det vide og brede. Forstemmende. Er folk virkelig så dumme at de ikke forstår denne bildebruken? Er de?  Og: Er virkelig dette ordkløveriet viktigere enn realitetene?

I november og halvveis ut i desember, var jeg i et utland uten norske media. BBC World fortalte at på Lesbos er det 50.000 fastboende grekere, men pr.da var det 200.000 flyktninger på øya. Jeg har vært på Lesbos. Der er det bare gulnet gress, steinutgarder, noen olivenlunder og et par småbyer. BBC’s kamera viste hvordan flyktningene hadde snauet olivenene av trærne, slaktet geitekje, og hvordan to menn sloss på livet – om en vannflaske. Her har norske media vært altfor lite informative. I stedet later de som om situasjonen er mindre alvorlig enn den er, og driver på med ordkløveri i stedet. Hvordan ville det være om Norge kom i samme situasjon som Lesbos? For hver gruppe på 5 norske statsborgere, ville vi altså ha 20 flyktninger. Eller: 5 mill. nordmenn og 20 mill. flyktninger. Det er det som er saken, ikke den pedagogiske bildebruken Listhaug bruker for å illustrere sin tale. Jeg er grundig lei av de skvatrende ordkløverne! Gi Listhaug og regjeringen ARBEIDSRO i denne alvorlige situasjonen!

12. febr. 2016.

Dordi S.

 

Olavsfestdagene: En geriatrisk popmusikkfestival for gammel-raddiser

Etter at jeg skrev mitt innlegg om avsporing og degenerering av Olavsfestdagene, og der tok Olavsfestdagenes direktør. Petter Myhr hardt – har jeg lest Kjersti Havdals intervju i Adresseavisen 9.febr. med programansvarlig for Olavsfestdagene, Jens Storli. Her møter vi den andre i det som viser seg å være et tospann av gammel-raddiser. De står her klart frem med sin agenda som viser seg å være en vulgær-raddis-romantisisme inntil det patetiske. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. De gjør seg egentlig til latter med sin enøyde, gamle, inntørkede vulgær-sosialisme som andre har lagt av seg for flere tiår siden. Det blir rett og slett så dumt at jeg gidder hverken le eller gråte. Men at Adresseavisen slår det opp på en helside som det som topper Olavsfestdagene, hvordan skal en oppfatte det? Er det ironisk ment? Jeg håper det.

Jeg utfordrer hermed styret i Olavsfestdagene til å komme på banen, og si hva de mener. Er det greit for dem at Olavsfestdagene blir den private manesjen for gammel-raddiser? Trolig burde både styret, direktøren og programansvarlig for Olavsfestdagene få fyken.

 

Glærum, 9.febr. 2016

Dordi Skuggevik

Olavsfestdagene – Petter Myhrs agenda

I årets program for Olavsfestdagene, det som hittil er lagt frem, kommer Petter Myhrs agenda endelig klart frem: Avkristning av Olavsfestdagene og avhending av Olav den Helliges livsverk. Petter Myhr står endelig klart frem som en gjenglemt raddis fra Vietnam-krigens dager, og fra Borgerrettsmarsjenes tid i USA. Med hovedtema «Mammon» for årets Olavsfestdager, viser han seg også som en platt, endimensjonal kommunist, som ikke har forstått at kapitalstrømmen i verden er næringslivets blodomløp. Jeg oppfordrer herved alle sponsorer fra næringslivet til å boikotte Olavsfestdagene så lenge Petter Myhr sitter som direktør. «Skjær tre røde remmer av ryggen på ham, og strø salt i sårene!» sier min passasjer på vei hjem fra Savall-konserten i Domen forleden. Passasjeren har sluttet å dra til Olavsfestdagene. Han drar nå til Kirkemusikkfestivalen i Oslo. Jeg skal feire Olsòk i Sarpsborg i år. De feirer at det er 1000 år siden byen ble grunnlagt av Olav den Hellige. De feirer det med 3 komiteer, nytilsatt prosjektleder fra UD og et stort program. De markerer med å oppreise en minne-søyle i byen, en kopi av søylen i Fødselskirken i Bethlehem, den som bærer Olavs bilde. Jeg vil oppfordre leserne av Adresseavisen til å gå inn på programmet til begge disse arrangementene og sammenligne med hva som skjer i Trondheim og på Stiklestad i 2016, det tredje og siste av 1000-årsjubileene for Olav den Helliges startpunkt som grunnleggeren av det moderne Norge. Trondheim kunne dette året ha feiret 1000-årsjubileet for hyllingen på Øreting av Olav, den endelige akt i det å bli konge av Norge. Året da Olav bygde sin kongsgård i Trondheim. Året da Trondheim ble Norges første hovedstad. Vil Joan Bayez synge om det i Domen 29. juli? Vil Odd Nordstoga synge om det på åpningskonserten på Stiklestad? «Lavkultur!» freser min passasjer pr. sms – selv om han er en stor beundrer av Joan Bayez – i hennes tid. Men i vår tid er hun «ei attglømm», slik som Petter Myhr. Få’n vekk! Hain he’ diska se’ sjøl!

Glærum, 8.febr.2016.

Dordi Skuggevik

Asylrett gir ikke bosettingsrett.

Fagmannen har endelig talt: dr. juris. Hanne Sophie Greve skriver i Aftenposten 28. januar en faglig orientering om at nødretten asyl gir ingen gjenbosettingsrett i landet som gir asyl. H.S.Greve er i dag lagmann i Gulating lagmannsrett. Hun var tidligere 2 år ved FN’s høykommisær for flyktninger, og i 6 år var hun dommer ved menneskerettsdomstolen i Strasbourg, så dr.juris. Greve må derfor være den tyngste fagpersonen vi har i Norge på asylrett. Hvorfor er hun ikke blitt brukt av politikerne til å opplyse dem selv og oss i situasjonen der flyktninger toger oppover Europa til fots i lange kolonner, mens våre politikere synser og kvakker og bedriver partipolitikk i en situasjon som er altfor alvorlig til det – og folk springer hit og dit og finner opp sin egen asylpolitikk, aksjonerer og står i?

Hanne Sophie Greves artikkel bør konsentreres i resymé-form, trykkes opp som plakater og henges opp på alle politikeres kontor og på offentlige plasser i landet, slik at folk vet hvilke regler som gjelder! Slik som det nå er, får ikke regjeringen arbeidsro i en krevende og vanskelig situasjon.

For å stoppe mer drukning i Middelhavet, og forhindre at mafiaen lyver for flykningene om en ikke-eksisterende gjenbosettingsrett for å tappe dem for penger til transporten mot Lykkeland, bør det nå opprettes stasjoner på kysten av Tyrkia og Nord-Afrika, hvor flyktningene får riktig informasjon. Der må de så siles på stedet, slik at ikke flere mister pengene og livet i en flukt som ofte viser seg å være uten hensikt, ifølge det Greve skriver.

Greve sammenligner asylordningen med det å komme på sykehus i en nødsituasjon, men slik som man utskrives fra et sykehus når krisen er over, slik skal repatriering – retur til eget land, være hovedløsningen. Ingen kan kreve gjenbosetting, skriver hun. Gjenbosetting er økonomisk krevende, og vil gå ut over de midlene som kreves til traktatfestet midlertidig asyl i nødsituasjoner, presiserer hun. Asylretten er knyttet til traktater Norge er forpliktet på, men gjenbosetting er ingen rett, ifølge dr.juris. Greve. Alt snakket om bosetting og integrering er derfor i høyeste grad prematurt i dagens situasjon.

Regjeringen har forsømt å opplyse oss om hva det hele dreier seg om – hvis de selv vet det. Greve bør i en periode bli ansatt som informasjonsleverandør, rådgiver og public relation-person i det som er en stor krisesituasjon for alle parter. Kunnskap om Norges forpliktelser/ikke forpliktelser ser ut til å mangle både hos politikerne og oss andre. Det er meget alvorlig.

I dag, 4.februar, hører en Greve i intervju på P2. Det er lett å høre at hun har fått pepper for å orientere om realitetene, for folk vil ikke forholde seg til realiteter, så i intervjuet pakker hun inn i masse utenomsnakk – det at asylsøkere ikke har gjenbosettingsrett, at asyl er midlertidig, og at løsningen er repatriering. Jeg ville ikke ha oppfattet det fra radiointervjuet, hvis jeg ikke hadde lest fagartikkelen hennes i Aftenposten 28.januar.

Vi er i Norge, ikke sant? For i Norge vil vi ikke forholde oss til verden slik den er, men slik vi ønsker den skal være…..

 

Glærum, 4.februar 2016

Dordi Skuggevik

 

Håkon Bleken og Håkon Gullvåg: Begge gjør meg syk!

I Trondheim finnes det bare to malere, ifølge Adresseavisen, og begge gjør meg syk! De to Håkon-ene har det til felles at de aldri fornyer seg. De fornyer aldri sin palett. De fornyer aldri sitt tema. Deres personlige profil som bildende kunstner er statisk inntil man dør av kjedsommelighet foran deres lerreter. Das var eine Grausame Salbe – men jeg har brent inne med den lenge, og dagens oppslag i Adresseavisen om at Håkon Gullvåg er blitt kommandør av St.Olavs orden får meg til å  ta bladet fra munnen, når ingen andre gjør det.

Håkon Bleken gjør meg deprimert, og det i sterk grad: Blågrå, blågrå og blågrå depresjon. Vansirede mennesker forvridd av livets gjenvordigheter. Aldri et streif av sol eller optimisme. Innestengt i sin kappe av depresjon går mennesket sin død i møte. Hjælp! Jeg må vekk fra det, før jeg dras ned i sluket! At han aldri blir ferdig med det! Han har jo malt på dette temaet så lenge at han må ha malt den forbannede depresjonen ut av seg! Det var visst et streif av andre farger nå nettopp, syntes jeg at jeg så i Adresseavisen forleden, så kanskje er det et håp om at vi kan se lyset med Bleken før han går over i de evige jaktmarker. La oss håpe det – for ham og for oss. Jeg glemmer aldri reaksjonen til den koreansk-franske maleren og presten Kim en Joong da han kom inn i St.Olav kirke i Trondheim og fikk se alterveggen til Bleken. Han slo neven i brystet på seg, krammet skjortebrystet, stønnet i vånde og ropte: – Hvem har ansvaret for dette!?

Så var det Håkon Gullvåg. Hans palett har heller ikke vist tegn til noen fornyelse, og hans malerier lukter stadig lik. Menneskene i de fleste av hans landskaper er delvis i oppløsning som lik som ikke er kommet betids i jorden. I tillegg er de som regel omgitt av et kaldt og blålig skinn som får meg til å tenke på det engelske ordet «dismal» – som er vanskelig å oversette til norsk. Anne B. Ragde kommer nærmest, når hun beskriver et kaldt stueloft på Byneset i sin bok «Berlinerpoplene» – dette fra-seg-gåtte rommet hvor sengen ikke lenger er varm av kroppen som har ligget der, men som er klam og kald med død i seg. Det verste eksempelet på dette hos Håkon Gullvåg er portrettet han malte av rektor Grendahl på Katedralskolen. Den godeste Kristofer Grendahl kommer ikke i møte med deg fra bildet, men forsvinner bakover i et blålig skinn hvor han skrumper inn og forsvinner i noe uhyggelig kaldt noe. Bildet bør brennes. Det samme har Gullvåg gjentatt i bildet av Olav den Hellige til hest. Olav Haraldson var en potent person, både som fremadstormende ung mann og senere som helgen. Her sitter han på en dau hest i blålig skinn, og dau er han selv også. Han forsvinner som rektor Grendahl baklengs inn i det store intet. Hvis det er dette bildet Gullvåg satte igjen i Rouen etter Olavsdagene 2014 i Normandie, så skal jeg personlig bære det ut av Notre Dame de Rouen og brenne det på torget der de brente Jeanne d’Arc! Og bildene av kongeparet? Samme sørgemarsjen. Dismal! Det hjelper ikke med de søtvarme fargene han omgir elendigheten med. Det er ganske utrolig at Håkon Gullvåg har klart å bygge opp den enorme maskinen rundt sine bilder. Man må imponeres av hans store produksjon og kassasuksess, men dessverre er det på tide at noen roper: Men keiseren har jo ingen klær på seg!

 

Glærum 1.februar 2016

Dordi Skuggevik