NRK: Grisen har hår.

NRK degenererer norsk språk i akselererende tempo. Igår morges utstyrte de grisen med hår! Jeg trodde alle visste at grisen har bust. Videre kunne ikke NRK sine medarbeidere verbet  – å skolde. Istedet for å få sagt det hele med det ene ordet: skolde, fulgte en lang harrang av ord som beskrev innholdet av dette ene ordet – skolde: « …de senket/dyppet grisen ned i glohett vann….»

Det er slitsomt å høre på hvordan NRK degenererer muntlig norsk språk. Det er også enerverende å høre på hvordan NRK-folk ikke gidder å lærer seg grunnleggende uttaleregler i europeiske hovedspråk. Jeg har forsøkt å fortelle dem at en r i slutten av et fransk navn/ord som regel er stum: Barnier f.eks. uttales Barnié. Navnet hans dukker jo stadig opp i NRK’s talestrøm, men uttales nesten hele tiden feil. Eksemplene er mange.

BBC har holdt seg med et ‘pronounciation department’. Da jeg studerte engelsk ved NTNU for en god del år siden, fikk begge mine lærere i engelsk fonetikk jobb i denne uttale-vaktposten i BBC. Derfor vet jeg at denne avdelingen i BBC var bemannet med 3 ansatte. NRK burde også opprette en vaktpost for korrekt muntlig norsk, og for korrekt uttale av utenlandske navn og uttrykk. Jeg blir nesten sjøsyk av alle feil som gjøres hele tiden – hele tiden – i NRK. Både med og uten hår oppfører NRK-folk seg mer og mer verbalt grisete!

Glærum, 27.juli – 2019.

Dordi Skuggevik

Salgssteder for «Haustferd i Europa»:

Da kom boka! Ikke ringte han på døra, ikke ringte han i telefonen – sjåføren for PostNord, men da jeg gikk ut en tur, stod pallen der – ikke i carporten – under tak, som jeg hadde forberedt – men ute ved blomsterpottene.

En del kasser på 12-13 kg er tungt for en gammel skrott, men inn i bilen og inn i huset kom de. Så bar det til håndverksbutikken til Marianne på Surnadalsøra, og til NotaBene på butikksenteret. Der er boka i salg fra imorgen. – Og så kjører jeg imorgen og leverer til Nidarosdomens butikk, der den kan kjøpes f.o.m. tirsdag ettermiddag/onsdag.

Stiklestadsenterets butikk tar ikke inn mer for sesongen, uansett hva det dreier seg om, og den katolske bokhandelen St.Eystein holder knallhardt på sitt: de tar ikke inn bøker fra «egenbokforlag» – uansett innhold og aktualitet. Jeg snakket om «unntak for regelen» og «nåde gå for rett». Jeg skal nå vise dem «varen» i morgen da – både der og på Stiklestad. Håper begge steder forstår at ikke å ha denne boken på disken nå ved Olsòk – det blir rett og slett for dumt! – Men, folk finner jo boka på alle nettbokhandler. Det er bare å skrive inn første linje av tittelen: HAUSTFERD I EUROPA, så popper den opp.

Det ble en delikat og vakker bok. Store typer med tynne streker på luftige sider, og på tross av porøst, lett og matt papir, er fotoene trykket med svært god kvalitet.

Venninne Else Margrethe Haugen som har latt meg få bruke mange av sine flotte foto, hun skulle få sine bøker i ekspressfart – men jeg fant henne ikke hjemme i Stangvik. Etter en del spørring her og der, fant jeg henne på sykehjemmet på Skei! Hun hadde hatt slag, og hadde vært på sykehuset, men heldigvis: hun er klar i hodet og har språket intakt. Hun ble veldig glad, tror jeg, over at noen av hennes gode foto nå er bevart i en bok for ettertiden. Jeg er i alle fall glad for å ha fått bruke dem. Noen av dem er riktig staselige, og hever boken mange hakk! Takk!

Å produsere denne boka har kostet 250 kr. pr bok, og når utsalgsprisen er 340 kr. og selger skal ha 30% i kommisjon, så er dette et underskuddsforetak, men jeg måtte bare få Olav og hans jubileum ut av hodet og inn i ei bok

Det går også an å kjøpe boken hos meg her på Glærum. Da kan det til og med vanke en kaffekopp! (Kontant salg! – Jeg vipser ikke!)

Boken er dedisert til alle mine elever. Jeg sa til en gammel elev som jeg traff på stranda her om dagen, og som er datter av en gammel elev, at det jeg ikke rakk å si til elevene mine mens jeg hadde dem på skolen – det springer jeg etter dem med i denne boka!!!

Glærum, 22.juli – 2019

Dordi Skuggevik

Trønderavisa om boka som er på vei.

Trønderavisa slo 17. juli til med en hypersprek omtale av boka som er på vei, dagen etter at den kom inn på lager i Oslo 16.juli – fra trykkeriet i Latvia. Det er ikke alle bøker som får en så «flying start»! Genigrepet som journalisten gjorde, var å be om å få lese manus mens boka var i trykken. En kjenning som leser Trønderavisa, ringte en felles venn, som ringte meg nå – 21. juli: Trønderavisa hadde brukt 2 sider på boka. Boka handler jo om mange ting, men journalisten hadde samlet alle mothakene i prosjektet, ringt dem opp midt i ferien og konfrontert dem. Svarene var svært interessante, for å si det mildt.  Dette er det tøffeste journalistarbeidet jeg har sett noen gang. Jeg fikk helt bakoversveis og holdt på å falle av stolen. Jeg har jo selv enda ikke sett «babyen».  Det mest interessante svaret kommer fra ordfører Rita i Trondheim. Hun demonstrerer et kollektivt menneskesyn, der hun viser til at hun forholder seg til organisasjoner, ikke til noen «enkeltperson».

Det er synd hvis disse «mothakene» journalisten har hentet ut av teksten, skal skygge for det boken egentlig handler om. Hun har arbeidet fort, og i farten har det oppstått noen faktafeil – bl.a. med feil navn på fotografen på et par bilder, og komponistens ytring et sted er lagt i min penn. Men bortsett fra det, er det faktisk ganske utrolig å se et slikt journalistarbeid på en bok som enda ikke er pakket ut! Men – den ligger jo ute på nettbutikkene, og imorgen skal jo bøkene ankomme Gleresnesset kl. 16, hvis PostNord har fått ut finger’n – etter 6 dager på veien hit fra Oslo…. Hypp-Hypp! Vi lever i spenning!

Glærum, 21.juli – 2019.

Dordi Skuggevik

Boka mi ut på nettet: Pang-Klakk!

Da står bøkene mine på terminalen til PostNord i Trondheim, og der står de til de kommer hit på mandag, enda de kunne ha fått dem på bil hit idag – fredag! Da vil PostNord ha brukt 6 dager på turen Oslo – Surnadal. Det gikk visst fortere fra trykkeriet i Latvia til Oslo, enn derfra og hit. PostNord lever i Steinalderen!

Idag har jeg vært martret inntil oppløsning, over at disse bøkene står fast i Trondheim. Jeg har videre vært martret av at jeg ikke får bøkene i salg på den katolske bokhandelen i Trondheim, fordi de ikke tar inn bøker fra «egenbokforlag». De vil at en ekstern redaktør og anonyme konsulenter skal rote rundt i manuset mitt før trykking – og fjerne alt mitt avtrykk – før mangfoldiggjørelsen. Jeg har gølla dem opp. Ja, GØLLA! Gamle vennskap røk så flisa spratt!

Mens bøkene står fast på Tiller, og jeg ikke får komme i gang med å planlegge distribusjonsturen min nordover til Trondheim hvor Nidarosdomens butikk har bestilt bøker, og til Stiklestad der jeg håper de vil ta inn boka – og slik få boka lagt på disken til Olsòkstyret begynner – og jeg likevel våger meg på å planlegge boklansering på Olavsvaka i Åsskard kirke – mens alt dette nesten har gitt meg hjerteinfarkt idag – så har boka spredt seg ut over internettet PANG – KLAKK! – oppdaget jeg ikveld.

Jeg skrev inn halve tittelen – HAUSTFERD I EUROPA på Google, og der lå boka allerede lagt ut til salg. I bokutsalg og bokklubber jeg aldri har hørt om, var  den allerede på tilbud! Ojsa’n! Haugenbok hadde til og med festet et flott bånd på den der det stod: NYHET!

Jeg forstod da, at det er ikke bare St.Eystein katolske bokhandel og PostNor som befinner seg i Steinalderen – nei, jeg er selv i Steinalderen! Jeg forstod at jeg har tatt altfor mange bøker av mitt slanke opplag på 400 bøker opp hit til Nordmøre til en forberedt Steinalder-distribusjon – der jeg ligger mange hestelengder bak salget på nettet som alt er i fullt firsprang. Du må bare skrive inn HAUSTFERD I EUROPA – så skal du få deg en overraskelse! Boka gallopperer over nettet lenge før pressekonferanser og boklanseringer og løfting og bæring inn i butikker som jeg håper vil selge den. Da vet jeg det til neste gang en bok skal ut på tur – at det tar nettet seg av. Jeg kan bare ligge på sofaen og dra meg! Google-Google! Tihi! (Og barnet er så vakkert!)

Glærum, 19.juli – 2019.

Dorid Skuggevik

Befolkningstilveksten i Afrika de neste 14 årene:

Demografiske fremskrivninger har vist at mens befolkningstilveksten ellers i verden flater ut, vil befolkningen på det afrikanske kontinent ha en voldsom vekst de neste årene. En måte å illustrere dette på er blitt gjort slik: Tenk deg at 1 cm på et metermål tilsvarer Norges befolkning idag (5 millioner). De 99 resterende cm på metermålet tilsvarer befolkningstilveksten på det afrikanske kontinent de neste 14 (!) årene. (5 mill. x 99 = 495 mill.)

Dagsrevyen meldte idag om fremvekst av sult i verden de siste 3 årene. Lille Ola Nordmann tror han med sine 5 mill. kan redde verden i denne situasjonen. I alle fall tror mange at hvis vi flytter den afrikanske befolkningen til Europa, så vil det redde Afrika fra overbefolkning. Hva da med Europa?

Saken er at Bruntland og Stoltenbergs store vaksinasjonsprogram gjør at alle barn vokser opp, uten at samme politikere har lært befolkningen å redusere antall fødsler. Befolkningen fortsetter å føde mange barn, for å sikre seg barn i en situasjon med stor barnedødelighet, etter at barnedødeligheten er avlyst.

Mor Theresa ble erklært helgen av Paven, og fikk Nobelprisen i Norge fordi hun hadde lært fattige ektefolk i Calcutta i India å redusere antall fødsler. Det gjorde hun ved hjelp av å undervise naturmetoden: Ingen samleier rundt eggløsning, med en klarering på 3 dager i begge retninger. Dette vil si – samleier annenhver uke (for hvem orker vel å ha samleie under mensen…!), og de andre ukene fikk en finne på noe annet morsomt. Metoden er helt gratis og helt uten bivirkninger. 20.000 kvinner utgjorde forskningsmaterialet for dem som undersøkte effekten av Mor Theresas arbeid, og jeg leste sammendrag av den i en avis. Det viste seg at naturmetoden er sikrere enn andre moderne prevensjonsmidler, som dessuten disse fattige ikke har penger til å bruke.

Stoltenberg burde sette i gang en storstilt undervisningsplan om barnebegrensning på det afrikanske kontinent – umiddelbart, før halve befolkningen i Afrika legger på svøm over Middelhavet, og den resterende halvparten dør i ørkenen når bakken er nedgnagd! Stoltenberg vil kunne spare NATO for store ubehageligheter hvis han forebygger situasjonen med å kopiere Mor Theresas arbeid!

Glærum, 16.juli – 2019.

Dordi Skuggevik

Ilandsetting i Europa = flere ut på havet = flere drukner:

Under papirrydding på kontoret, fant jeg et utklipp fra VG som jeg skrev for flere år siden, der jeg påpekte at ilandsetting av båtflyktninger i Europa ville føre til at flere ville legge ut på havet i dårlige farkoster, flere ville drukne og flere mafiose innen denne næringen ville sko seg økonomisk på elendigheten. Selv den mest enfoldige politiker burde forstå dette, uten videre forklaring.

Men hva skjer? Jo, folk fra Europa med personlig prektighetskompleks som ikke klarer å se sammenhengen, legger ut på Middelhavet, henter båtfolket opp og presser seg inn i italienske havner hvor de tvangslosser lasten sin. Snart vil vi oppleve at det italienske heimevernet begynner å beskyte disse båtene, hvis ikke FN og EU snart tar ansvar.

FN og EU må sammen opprette skikkelige leirer på den afrikanske kysten hvor båtflyktningene må settes i land, i stedet for at de settes i land på europeisk jord og slippes fri – og hvor de må livnære seg av tyveri og prostitusjon for å kunne overleve.

Siste lasten jeg så bli tatt opp i et av de tyske redningsfartøyene, bemannet av tyskere med prektighetsbehov, hvor kapteinen var en kvinne med tysk mor og far fra Kamerun, var en stor flokk eritreiske unge menn. De flykter fra det cuba-kommunistiske diktaturet i Eritrea. FN og EU bør gå inn i Eritrea og stille ultimate krav til regjeringen der om endring, så dere unge menn ikke trenger å begi seg ut i dødens forgård på havet. Jeg møtte nylig en kvinne her i Surnadal som hadde flyktet på denne ruten. Vi var begge invitert til middag hos en eritreisk familie her i bygda, og etter den deilige middagen fra det eritreiske kjøkken, kom det fram at hun hadde gjennomgått de verste ting på den afrikanske kysten før hun kom ut på havet, opplevelser hun aldri vil bli i stand til å fortelle om.

FN sover på vakt. FN må inn i landene flyktningene kommer fra og stille krav til myndighetene om endringer, så folk slipper å forlate sine hjem og hjemland. FN må stoppe svineriet som foregår før flyktningene kommer ut på havet, og FN må stoppe ilandsettingen i Europa som gjør at flere og flere legger ut på havet. Og FN må inn på internett og fortelle unge mennesker i Afrika hvor farlig rutene er, og dessuten motivere de unge til å bli i sine land og arbeide for endringer i livsbetingelsene i egne land, slik at livet blir bedre.

Den hurtige utdrivingen av kristne i Midtøsten vi har sett de siste årene, fortsetter nå i Eritrea og i Etiopia, som er av de eldste kristne land i verden. Folk drives ut av Kommunismen og av Islam. Unge mennesker drives dessuten ut av sine land av drømmen om et Utopia de kan se på skjermen på mobilen sin: Europa.  Jeg har sett dem bo i en sandhaug i Afrika, mange av dem – og at de ser glamouren i Europa på skjermen. Derfor må det komme opp et ansikt på mobilen som forteller dem om virkeligheten med å ligge ute om vinteren under broene i Paris. FN sover på vakt. EU sover på vakt. Snart blir båtene til de «barmhjertige samaritaner» fra Tyskland som masserer sitt prektighetsbehov, beskutt av italiensk, gresk og spansk hjemmefrontgerilja. Hvor mange hakk er vi da fra borgerkrigen i Europa, som vil bli forferdelig?

Eritreerne er kristne, de tenker som det tradisjonelle, kristne Europa.  Men storparten av dem som blir dratt opp av Middelhavet og ilandsatt i Europa, de er muslimer, som bærer med seg Islam i sekken. De tenker ikke som det tradisjonelle Europa. Det vet Frankrike. Derfor kommer ikke redningsfartøyene til franske havner. Frankrike har nå flyttet sine militære bataljoner fra Sentral-Frankrike ned til Marseille, hvor også den franske Fremmedlegionen har sitt hovedkvarter. Denne flyttingen har en årsak. Hvorfor vet jeg det? Jo, fordi jeg kjenner generalen som fikk oppdraget med flyttingen, og som bygde opp den store nye brigaden ved siden av Fremmedlegionens hovedkvarter i Marseille. Frankrike er forberedt.

Glærum, 14.juli – 2019.

(Frankrikes nasjonaldag)

Dordi Skuggevik

(Ridder av den franske kulturorden Artes et Lettres)   

Kastanjetrost på besøk:

En av de først dagene på juli satt det en ukjent fugl på en gren rett utenfor balkongen min her på Glærum. Jeg så den fra sofaen – rett forfra. Jeg trodde det var svarttrosten min som er her hele året, og som om vinteren får rosiner som spesialforpleining. Men nei, hele brystet på denne var varmbrunt – en nyanse mellom kastanjenøtt og kanel, og han var hakket større enn svarttrosten. Jeg trodde et øyeblikk at det var ettermiddagssola som laget den brune fargen, men det var det jo ikke.

Neste morgen satt den der igjen, men nå så jeg den fra soveromsvinduet, og så hele høyresiden på den. Hele kroppen bak hodet hadde denne brunfargen, men med svarte vinger og svart stjert. Jeg la spesielt merke til det skarpe skillet mellom brun og svart farge der stjerten begynte på den.

Så så jeg den nede i den lille furua nede i strandkanten nedenfor balkongen. Jeg fant den ikke i fugleboka mi – i kapitlet om trostene, men jeg fant den på internett: Kastanjetrost. Den hører hjemme i indre Kina og beveger seg helt opp i 3000 meters høyde. Kanskje har den vært tatt av en jetstrøm og ført hit?

Naboen mente hun hadde sett fem av dem sammen utenfor kjøkkenvinduet, men jeg har gått dit mange ganger nå, og ha sett bare et stort antall gråtrost som skvatrer rundt i buskene.

To-tre kvelder sånn i 18-tiden, hadde jeg også lagt merke til en ny stemme i fuglekoret. Den lignet på svarttrosten, men med skarpere konturer i klangen. Det må ha vært denne.

Jeg kontaktet ornitolog Nils Røv, og han kom med både langobjektiv og stor kikkert, men da så vi ikke noe til den fornemme og eksklusive gjest. Hvis noen andre har sett den, kan dere jo rapportere det til Nils Røv. Jeg vil også gjerne få høre det.

Glærum, 11.juli – 2019.

Dordi Skuggevik

De tomme prestegårdene – hvem eier dem?

Jeg undrer meg stadig over at den ene flotte prestegården etter den andre er blitt  stående tom og ubebodd. Blinde vinduer uten gardiner vitner om en type død i forholdet mellom prest og menighet, for en prest skal bo hos sin menighet!

Så en dag stod en prest frem på TV-ruta og forklarte at hans nominelle husleie i prestegården var på 4000 kr. Men så kom skattefuten og sa at han hadde fordel av å bo i embetsbolig, og derfor skulle han straffes med ekstra skattlegging – så for denne prestens vedkommende, ble reell husleie 14.000.  «Hvem vil da bo i prestegården?» spurte han. Skattefuten hadde ikke noen forståelse for at det å bo i en av de store flotte prestegårdene medfører gigantiske strømregninger om vinteren.

Er Kultur/kirke-ministeren/Finansministeren/Riksantikvaren klar over denne situasjonen?  Har de tenkt over hva det betyr for bygningsmassen å bli stående tom? Prestegård/kirke-anleggene er av våre flotteste kulturminner.

Sist jeg var i Stangvik, gikk jeg en tur omkring den vakre prestegårdslåna som er så vakkert plassert i landskapet under store, gamle, ærverdige edelløvtrær. En del av blikk-kjølen på taket var løsnet, så der regnet det sikkert rikelig inn nå de to siste ukene. Malingen var tørr og løs og flasser av. Regnet trenger da inn i treverket. De ytre rom i østre ende av låna står åpne, dørene også. Graset på tunet var blitt slått, men blomsterbedene foran fasaden er overtatt av gras. Rosenbuskene er ikke klippet. Og: hvem stakk av, i et presteskifte, med de enorme gamle, flotte, rosa pionrøttene som stod på hver side av hovedinngangen? De var der enda da Erling Barman var prest.

Tingvoll prestegård fra 1700-tallet ved siden av kirken fra 1100-tallet, står tom, stille og trist, bortsett fra kontorer i ene fløyen. Den flotte Nordmørs-låna ved siden av Rindal kirke står tom – d.v.s. nå har det flyttet inn en organist som skal pendle 4 mil til sitt tjenestested i Stangvik. Hvorfor blir han ikke tilbudt Stangvik prestegård istedet? Blir avstanden for lang for hans livsledsagerske som er venninne med kirkevergen i Surnadal, som også bor i Rindal? Men, det store spørsmålet blir: slipper organisten å bli skattet for «fordel ved å bo embetsbolig» – når han ikke er prest? Og – enda et viktig spørsmål: Hvem eier idag prestegårdene? Og hvem har ansvaret for dem nå etter «kommunialiseringen» av statskirken? Har de glemt prestegårdene i prosessen – slik at de blir stående for fefot etterhvert?

Glærum, 9.juli – 2019.

Dordi Skuggevik

Partsamansettutvalet (KYAD) – var rett adressat:

Min kommentar til Fellesrådet i Surnadal om organistansettelsen i Stangvik ble sendt til feil adresse. Den skulle vært sendt til PARTSAMANSETTUTVALET  – også benevnt som KYAD!

Som gammel norsklærer visste jeg ikke om jeg skulle gå ut og vaske brillene, ta meg en dram eller ringe doktoren! Hva i huleste er et partsamansettutval – bortsett fra å være et språklig misfoster av slemmeste kategori!

Jeg skal ekspedere denne filologiske oppfinnelsen til presidenten i Norsk språkakademi, og ringe ham for å si at han må ta fram luktesaltet før han åpner brevet!

Jeg har en tid forstått at den tidligere statskirken, nå kommunekirken, har skaffet seg et oppsvulmet og dyrt byråkrati, som må koste et flesk som jeg ikke vet hvorfra de tar. Jeg forstod også at organiseringen av den nye kirkestrukturen i den tidligere statskirken har fått ganske fancy utslag – da jeg som kontaktperson i fjor høst hadde leiet Todalen kirke til vår lille katolske 1.communiantleir – og nabokona hjemme på Glærum var den som møtte opp for å tenne lysene og ringe med klokkene… 30 min. kjøretur hver vei inn til  nabodalen på en lørdag… Det var vel derfor regningen kom på 1200 kroner.

Det er altså dette Partsamansettutvalet som også nevnes med forkortelsen KYAD (hva de nå kan mene med KYAD?) – som har handsama saka om tilsetting av ny organist i Stangvik. De handfòr kanskje organisten?

Jeg rettet da min kommentar til helt feil styre, for det viste seg altså at det er et slags mellomstyre der det tydeligvis har foregått en slags administrativ tilsetting av den på forhånd øremerkede kandidat. Jeg trodde ikke folk kunne tilsettes i slike stillinger ved administrative vedtak. Jeg trodde ikke fagforeninger av noe slag ville godkjenne det. Ei heller lovverket.

Partsamansettutvalet består av lederne av fellesrådene for Surnadal og Rindal + et medlem av fellesrådet i Surnadal + 2 «tilsette» + «Kyrkjeverja» som sekretær. (Interessant at stillingsbenevnelsen her er hunkjønn!)

Det står videre å lese at KYAD har «handsama» tilsetting av sekretær og diakon, budsjett og planar, permisjonar og andre saker og personalsaker. De har også inngått ny avtale med IA og NAV (NAV vet jeg faktisk hva er.) Jeg må spørre meg selv: – Hva er det fellesrådet for prestegjeldene i Surnadal kommune har igjen å ha møter om?

Det står videre å lese at prostiet blir den nye AMU-eininga, Skulle vært interessant å vite hva det er! Kanskje det betyr: Amore Musica Unica – eller noe sånt?

Videre har Surnadal et «vertsfelleråd» med Halsa som angår felles kyrkjepedagog. Surnadal har videre også et «vertsfellesråd» med Rindal som angår kyrkjeverge, diakon og menighetspedagog.

Jeg lurer på hva prosten utpå Tingvoll – som skal dekke indre Nordmøre – egentlig har igjen som arbeidsoppgave. Jeg lurer også på hvordan det var i gamle dager, for bare noen år siden – da presten, klokkeren, organisten, kirketjeneren og graveren + vaskekona tok seg av alt dette, uten å ha noe kontor – bortsett fra presten da, som ikke hadde noen sekretær. Når en attåt ser på hvor sjelden det er gudstjeneste i kirkene, må en bli imponert over hvordan de har klart å skape et så stort byråkrati. Men som Parkinsons lov lyder: «Arbeidet oppfyller den tilgjengelige arbeidstid.» Og prosten på Tingvoll, han var før også sogneprest i Tingvoll, i tillegg til å være prost. Idag er kona til prosten sogneprest, og prosten bare prost. På tross av 2 lønninger, er det innsparinger på det, for de deler husvære og ekteseng – mens prestegården på Tingvoll fra 1700-tallet står tom. Men det er en annen historie. Hos oss katolikker har ikke presten noe sekretariat, og han vasker til og med dasset selv.

PS:

Halsa og Rindal har enda ikke oppdaget at når fylkesgrensen nå flyttes og de går fra Møre bispedømme tilbake til gamle Nidaros igjen, så må alt dette byråkratiet vikles av igjen (som de sier i NRK!). Denne avviklingen kan bli veldig ugrei og innviklet når den skal vikles ut på nytt igjen(sitat NRK). Lykke til!

Glærum, 6.juli – 2019

Dordi Skuggevik

Organist-tilsettingen i Stangvik, elefanten og vi:

Stangvik kirke er i kraft av sin størrelse, sine akustiske forhold og sin plassering i geografien, konsertkirken på indre Nordmøre. Når det ansettes ny organist der, angår det oss alle, ikke bare medlemmer av Kirken den norske. Dessuten tror jeg, uten å ha undersøkt det, at mye av driftsutgiftene og lønningene i den tidligere norske statskirken fremdeles betales av våre alles skatteinnbetalinger.

Surnadal kommune omfatter to prestegjeld, og i hvert prestegjeld er det tre kirker som betjenes av en prest og en organist. Begge prestegjeld har prester i helstilling, men det merkelige er – at mens Surnadal prestegjeld har organist i helstilling, er nå organiststillingen i Stangvik redusert til 60%. Det ble gjort da Bernt Bøe sluttet i helstilling og Hedda Hansen Berg tiltrådte i stillingen – som ble redusert.  Forstå det den som kan.

Dessverre skar det seg mellom den nye presten og den nye organisten i Stangvik, uten at vi har fått vite hvorfor, og den nye kirkemusikeren i Stangvik leverte sin oppsigelse etter bare et halvår. Min teori er at vi er vitne til den gamle historien med at teologen overkjører kirkemusikeren, dessverre. Menighetsrådene har det også med å overkjøre organistene, og begge parter kappes om å usynliggjøre organistene. Organistene respekterer prestene, men prestene respekterer ikke organistene, enda begge profesjoner har omtrent like lang studietid innen sine fag.

Stangvik var nå så heldig at Erling With Aasgård søkte på den 60% stillingen, fordi han kunne kombinere de 60 % med videre karriere som konsertorganist, og han var blitt gjort oppmerksom på at han kunne bo i den nå ubebodde fine prestegården i Stangvik, siden den nye presten heller vil bo på hytta si i Valsøyfjorden.

Ettersom Aasgård er oppvokst på gården ved siden av Åsskard kirke, og hadde sin første tid på orglene i Åsskard og Stangvik kirker, og har en lang fartstid også i utlandet som en fremragende konsertorganist, skulle en tro at alle i hjemkommunen  ville rope Hurra! og Halleluia! for at han nå – i en alder av 51 år, ville komme hjem og opprette base i Stangvik. Men nei, slik gikk det ikke, for kirkevergen i Surnadal hadde tydeligvis lovet stillingen til sin venninnes mann og makker – Bjørn Vevang, en organist som ifølge internett – fikk sin oppsigelse overbragt fra Melhus kirkelige fellesråd på en selveste julaften, etter en lite vakker prosess rundt det å skaffe Melhus kirke nytt orgel. Bjørn Vevang var i den grad utlovet stillingen i Stangvik på forhånd – av kirkevergen i Surnadal, at han flyttet inn i den tomme prestegården i Rindal med sin familie, og med alt på plass, fikk han stillingen i Stangvik.

Saksbehandling og møtepapirer skal også i et kirkelig fellesråd være gjenstand for transparens og offentlig innsyn, så igår leste jeg Aasgårds brev til medlemmene i kirkelig fellesråd og til medlemmene i soknerådene i Stangvik prestegjeld, der han kommenterer saken i ettertid. Et meget høflig, klokt og velskrevet dokument. Han skriver der at han ble gjenstand for et 140 min. (!) langt intervju torsdag 20.juni. Neste dag ble han oppringt av kirkevergen og informert om at Vevang hadde fått stillingen. Aasgård trakk da sin søknad muntlig – i telefonen. Likevel står det å lese i kirkevergens utskrevne vedtak i saken den 24.juni – at han står innstilt som nr. 2. Kirkevergen presiserte til Aasgård at han og Vevang på faglig grunnlag ble sett som «jevnstilte» – men vi vet at Aasgård både har lenger fartstid på orgelet og en helt annen historikk som konsertorganist, så at han ble innstilt som nr. 2 er mer enn merkelig. Aasgård skriver til slutt at han er blitt utsatt for en «rigget prosess». Det har han nok rett i.

Som gammel saksbehandler er jeg noe forbløffet over at kirkevergen, som saksbehandler, kan foreta et kjempelangt intervju med en søker den ene dagen, og allerede neste dag gi ham telefonisk beskjed om at han ikke fikk stillingen. Hun burde ha intervjuet ham langt tidligere og skrevet det inn i sakspapirene som hun så skulle ha sendt til fellesrådet til betenkning før drøfting og vedtak på møtet. Hun kan ikke grunnreglene for saksbehandling – eller hun gir blaffen i dem og legger opp til et raid og et kupp overfor fellesrådet.

Kirkevergen er saksbehandler for et kirkelig fellesråd. Fellesrådet vedtar eller forkaster saksbehandlers innstilling. Kirkevergen, også som daglig leder, er den som iverksetter fellesrådets vedtak. Over fellesrådet står det merkelig nok – ingen appellinstans. Når det i denne saken har seg slik at fellesrådet har gjort vedtak om gjennomføring av denne «riggete prosessen» – så sitter fellesrådet med en stygg flekk på sitt rykte. Deres samtale med Gud på kammerset etterpå ville vært interessant å være vitne til.

Elefanten i rommet:

Det er en kjempestor elefant i rommet i denne saken, og det er det som vi alle kjenner til gjennom media – nemlig at Aasgård, for en tid siden, hadde et kollaps på orgelet akkurat da en konsert med Nidaros guttekor begynte i Oslo domkirke,  og han ble kjørt i ambulanse til sykehuset. Tungene vagget og sladderkjerringene stod på – og ryktene gikk om både dette og hint. Aasgård er en meget profesjonell mann, og jeg har skaffet meg greie på at han oppsøkte alle nødvendige faginstanser i situasjonen. Men, som H.C. Andersen har forklart oss: Den ene fjær blir til fem høns, og er ryktene føket avgårde med vinden, er det ikke lett å få dem på plass igjen. Da blir spørsmålet: Hvis kirkevergen så det som nødvendig å intervjue Aasgård 140 min.(!) dagen før avgjørelsen i saken –  gikk hun da inn på dette i saksfeltet – eller ble denne saken her stående i rommet som en elefant ingen ville se, og som alle var for feige til å spørre om? Tror fellesrådet at det er denne kollapsen som gjør at Aasgård nå søker seg hjem? Er de redd det skal gjenta seg? (Jeg har selv hatt et kollaps for 17 år siden, men det har ikke gjentatt seg!)

Trolig er årsakene til at han søkte Stangvik helt andre, trolig av privat karakter – som ingen har rett til å spørre ham om. Det som i alle fall er klart som dagen, er at fellesrådet bør legge seg flate og be både Gud og Aasgård og Vevang om tilgivelse. De bør reversere saken, tilsette Aasgård, betale Vevang for prematur flytting til Rindal – på falske premisser, si opp kirkevergen for  «rigget saksbehandling» og så fratre sine verv. Ellers vil ikke fellesrådet få fred hverken med seg selv, med kravene til god saksbehandlingsskikk eller med Gud i sitt lønnkammer. Amen.

Glærum, 3.juli – 2019.

Dordi Skuggevik