Åpent brev til Surnadal kommune: Surnadal trenger teknisk SJEF!

Surnadal kommune trenger teknisk sjef med eksekutiv aksjonsmyndiget, en person som er fagutdannet ingeniør innen vann, kloakk, elektrisitet og vei/geologi.

Både i og utenfor systemet snakkes det idag i Surnadal om nedprioriteringer på både antall ansatte og på fagmessig utdanning innen kommunens ansvar for nevnte  tekniske installasjoner.

Dette har folk på bygda snakket om lenge, men siste døgnet nå fikk jeg syn for sagn – for plutselig fikk jeg egen erfaring for hvor viktig det er at kommunen har en oppegående teknisk etat hvor sjefen er fagutdannet ingeniør, og som ellers er bemannet med dyktige arbeidsfolk – slik som det hele var organisert da ingeniør Einar Grimsmo og hans dyktige arbeidskarer tok seg av kommunens tekniske ansvar og oppgaver.

Igår kveld hadde jeg besøk her, og plutselig kommer en av damene tilbake fra badet og rapporterer at vannet er borte. Jeg hadde ikke fått varsel om det. Tidligere har jeg to ganger fått varsel fra kommunen om at vannet skulle tas, og jeg fylte alle bøtter og kar – men ingen av gangene forsvant vannet.

Igår kveld tok jeg det derfor med ro, men ikke fikk jeg beskjed om noe, og vannet kom ikke igjen. Utpå kvelden ringte jeg den kommunale vakttelefonen.

De hadde ikke kjennskap til vassledningen ut til meg, forstod jeg, enda den ble lagt her for 48 år siden – og kommunen overtok Glærum vassverk for mange år siden. Men sende regninger – det kan de. Da har de kjennskap til vassledningen min…!

De besøkende igår gav meg turvannsforsyningen de hadde i bilen, men imorges stod jeg her og kunne hverken pusse tennene, vaske meg mellom bena eller trekke ned på do. Naboen har heldigvis utedass!

Jeg ringte til vakttelefonen igjen, og samme mann sa at det stod vannvogn inne ved Glærum kai – og de hadde levert vann til frisørsalongen i Glønabakken. Han bekreftet dette med at kommunen nå ikke har en eksekutiv, fagutdannet teknisk sjef. Det går ut over oppgraderinger og vedlikehold, forstod jeg.

Han sa at de ikke hadde kjennskap til vassledningen ut til meg. – Kunne jeg tegne den inn på et kart og sende det til dem på mail? Jeg holdt på å falle av stolen. Jeg sa at dette var ikke min oppgave. De kunne komme med kartet sitt, så skulle jeg bli med dem på en befaring og peke ut hvor vassledningen går. – Dessuten, sa jeg – dere kan gå innom Arne Garte. Han er over 90 år, men vet fremdeles ALT om Glærum vassverk sine vassrør i terrenget.

Hvorfor hadde ikke Surnadal kommune tegnet inn vassledningene og skrevet ned alle opplysninger da de overtok vassverket her – som vi her oppfattet som et kommunalt krav, slik at kommunen kunne sende oss store vassregninger?!

Jeg satte meg i bilen og fosset opp til Herredshuset for å si fra direkte til Rådmannen (Jeg er ikke villig til å kalle ham direktør!) – hvilke konsekvenser det har når Kommunen ikke ansetter ny, fagutdannet, eksekutiv etatssjef for å ta seg av Kommunens ansvar på feltet.

Tomt overalt i kontor og korridorer. Men, en dame luktet røyken av det glødende raseriet som fòr og lette etter Rådmannen. – Han var selvfølgelig «på møte» – og hun kom etter meg og sa det vanlige når folket vil tale med sine tjenere. SINE TJENERE!

Jeg fikk gå inn på kontoret til en underordnet person – som ikke helt klarte å forklare meg hvor hans plassering var i kommunens system på det som skal være teknisk etat. Det var visstnok en høyere opp, fordi han var den som satt i etatssjefsmøte med Rådmannen – et sted på huset. Da slo jeg min første dør da jeg gikk.

Jeg gikk ned i Herredsstyresalen. Ingen der. Jeg gikk opp igjen og spurte den enslige damen på alle de tomme kontor, om hvor Rådmannen hadde gjemt seg vekk.  Innerst i den tomme korridoren, forstod jeg. Jeg fant et menneske som satt på et kontor, og som jobbet der også da jeg var kultursekretær på huset for snart 40 år siden. Hun indikerte hvor kontoret var –  og da jeg gikk rett inn døren – så jeg Rådmannen med alle sine etatssjefer som ikke er etatssjefer lenger – fordi det offentlig har konstruert et så vagt og uformelig system så individet ikke lenger finner frem når individet føler behov for å snakke med noen av sine tjenere i det offentlige.

Temperaturen i mitt raseri var nå så høy, at jeg måtte minne meg på hjertet mitt, og det jeg liret av meg, det vet jeg ikke om lenger hadde noen stringens eller informasjonsverdi. Men Rådmannen bad meg to ganger om å gå ut, og det lovet jeg ham. Jeg slo dør nr. 2 på Herredshuset da jeg gikk.

Den merkelige, ulne organisasjonen av de ansatte på herredshusene – leder nå fram til Rådmannen som har oppkastet seg til Direktør. Det er til syvende og sist Rådmannen/Direktøren i Surnadal kommune (og andre kommuner, går jeg ut fra) – som figurerer som «Teknisk sjef». Hvilken bakgrunn har han for å være «teknisk sjef» når vannet blir borte hos folk? Han, som hadde sittet i Stangvik sparebank og tellet penger – og aldri skiftet en kran, antar jeg, før han ble Rådmann i Surnadal.

Det er blitt for DUMT! På Herredshuset i Surnadal, sitter det nå en stor håndfull folk som ikke har noe oppdrag. De er kommunale tyender, kårkaller og  kårkjerringer som har Herredshuset som varmestue mens de venter på pensjonen. De har ingen oppgaver, annet enn å flytte papirer. De bør alle overlates til NAV og ta ansvar selv for å skaffe seg en annen jobb, og så bør Kommunen ta pengene de sparer til å ansette eksekutive fagfolk i etater som krever øyeblikkelig utrykning når det tekniske svikter der hvor kommunen har ansvar.

Det skulle ikke forundre meg om disse høgnasa byråkratene jeg så på dette møterommet idag, kommer til å anmelde meg for å ha braset uanmeldt inn på møtet deres og slått døra da jeg gikk, men da jeg kjørte hjem derfra, fikk jeg omsider en dyp forståelse for dem som brøt seg inn i Capitol i Washington D.C.  

Byråkrater og politikere har idag glemt at de er Folkets tjener. De tror dessverre at de er Folkets herskere. Derfor bør flere brase inn på møtene deres og slå døra når de går. Så kanskje de våkner! Slå gjerne neven i bordet!

Når revyveteranene i Surnadal skal på scenen igjen til høsten, da kan det faktisk hende at dette her får en ny gjennomgang. Jeg er redd det kan bli et sterkt revynummer. Det vil handle om den lille mann foran den store byråkratiske ullballen hvor ingen lenger finner tråden. Men, vil det få noen effekt på byråkratene? Nei. Ikke på politikerne heller.

Glærum, 14.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Pater Olav Müller: Urnenedsettelse og rekviemmesse.

Onsdag 16.juni kl.14 blir Pater Olav Müllers askeurne satt ned på Stavne kirkegård i Trondheim, hvor noen av hans ordensbrødre i Picpus-ordenen også er begravet. Fri adgang.

Pater Olav tjente sine medmennesker også etter døden: Han gav sitt legeme til vitenskapen. Det blir 6.nov. 2021 – 3 år, siden han døde, så det var på tide at vi nå får ta avskjed med ham.

Kl.18 blir det rekviemmesse for Pater Olav i St.Olav katolske domkirke i Trondheim. Der må alle som vil delta, skaffe seg billett som er lagt ut på hjemmesiden til kirken: www.trondheim.katolsk.no eller heller: https://billett.katolsk.no/

I forståelse med Fr.Dominic i Kristiansund, kjører jeg oppover med blomster fra St.Eystein menighet på Nordmøre, for Pater Olav var vår sogneprest i mange år, den siste menigheten han var sogneprest i. Han skaffet menigheten et forsamlingslokale med å løpe en maraton i byen, hvor folk kjøpte etapper…! Han var høyt skattet av oss – og især kanskje, av oss «buskkatolikker» her på indre Nordmøre. Han feiret den første katolske messe etter Reformasjonen her i Surnadal, på vei til et julevikariat i Kristiansund – lillejulaften 1985, på spisebordet mitt. Det var bare oss to, men når Fr.Dominic nå feirer den månedlige messen hos oss i Surnadal, er vi blitt 20-30 som møter opp, og Den norske lutherske kirken låner oss lokaler i menighetshuset sitt på Skei. 3 av bispedømmets 5 kirker ligger her i Møre og Romsdal.

Jeg fikk lov å intervjue Pater Olav i hans siste tid. Det første intervjuet handlet om krigen og hans tid som politisoldat i Sverige og i Finnmark. Det andre handler om hans tid som prestestudent i Holland og hans tid som ung prest i Tyskland etter krigen. De to første intervjuene var mitt initiativ, men det 3. intervjuet var hans idé, og det handler om hvordan det var å komme hjem til Norge som ung katolsk prest i 1957. Han måtte leve «med sverd ved lend» – som han sier i intervjuet. Vi glemmer ofte idag hvor tøft det var å være katolikk i Norge på den tiden. Hans orden, Picpusene, som hadde ansvaret for prestetjenesten i Trondheim katolske stift i nærmere 70 år, til for et stort 10-år siden, var også kjennetegnet av å være bemannet med skikkelige mannfolk! De var noen mandige Herrens tjenere her ute «… an die Grenze der Weld» – ved verdens grense, som Pater Kulbach hørte rektoren si da gutten ble fulgt til skolen av sin far.

Universitetstrykkeriet på Dragvoll la alt arbeid til side en fredag for å trykke opp den lille boken/heftet med intervjuene, slik at han skulle kunne få se den før han døde. Jeg ringte dem en fredags morgen og sa: «Hvis Jan Erik Kofoed sender dere trykkefila nå, og jeg setter meg i bilen og kjører oppover, kan dere ha prøvetrykk ferdig om 2 timer?» Det kunne de. Fredag ettermiddag kjørte jeg ned fra Dragvoll med 1.opplag i bilen, og kunne legge en stabel på bordet hans. Han ville at heftene skulle være en gave til folk, og det ble de. Jeg sponset trykkingen med glede og takknemlighet for å ha kjent det mennesket som ble det viktigste mennesket i mitt liv utenom min nære familie: min prest, lærer, skriftefar og venn.

Nå har trykkeriet på Dragvoll igjen vist seg oppegående og spreke: De har et opplag 2 av intervjuene klare for henting kl. 12 onsdag, så de som møter opp på urnenedsettelsen og til rekviemmessen, kan få et eksemplar. Jan Erik Kofoed, som også hjalp til med å lage trykkefila, har også lagt intervjuene ut på nettet: URN:NBN-no-66655. Direkte link: https://kofoed.no/docs/9788299139427.pdf

Pater Olav Müller er en historisk person i Norge. På mange måter. Det som kjennetegnet ham som prest, var at han klarte å la oss møte Det Hellige, samtidig med at vi hadde beina på jorden. «Gud har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den.» sa han en gang. Det blir stående som hovedkarakteristikken av ham. Han var en meget alvorlig person, men som lo høyt og ofte, og kunne gjemme seg bak en ram humor. Men, han var også en av Norges største intellektuelle i sin tid, selv om han der opptrådte som en «doldis». Han pranget ikke med sitt intellekt. Men, for oss som kjente ham personlig som person og som prest, blir dette stående: – Han evnet å møte hver enkelt av oss på vårt ståsted, slik at vi alle, hver enkelt av oss, opplevde og opplever at vi hadde et nært og personlig forhold til ham.

Heldigvis er mange av hans foredrag bevart og lagt ut på nettet av P. Claes Tande. Og mange av dem er samlet i de to bøkene «Pateren dypper pennen» og «Pateren kvesser pennen». De kan skaffes av St. Olav bokhandel i Oslo og St. Eystein bokhandel i Trondheim.

Pater Olavs lille historiebok finner du også på nettet:

https://kofoed.no/docs/9788299890014.pdf

R.I.P.

Glærum, 12.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Facebook stengt, da får vi ta det over på bloggen: De planlagt morløse og farløse.

Etter at jeg skrev på Facebook om planlagt farløse og morløse barn som folk skaffer seg ved sæddonasjon og eggdonasjon, ble det veldig brann i de homoseksuelles leir, siden praksisen er mest utbredt blant likekjønnede par.

Det dannet seg diskusjonstråder i lange baner, og jeg la arbeid på å kommentere hver enkelt, så langt jeg rakk det. Nesten alle mine motinnlegg gikk på det samme: – Hvorfor stiller du deg ikke på barnas side? Hvorfor tenker du ikke på den ufødtes menneskerettigheter? Hvorfor forsvarer du voksne egotrippere som planlegger barn morløse og farløse?

Jeg førte også i marken den ferske historien fra NRK EKKO x 2 + Dagsrevyen: Læreren Øystein Tandberg fra Hønefoss som stod fram og fortalte at han mente å ha over 100 halvsøsken, som resultat av sæddonasjon fra medisinerstudenter på Bindern i 80-årene, noe som ble organisert av deres professorer… Men, denne historien gjorde ikke inntrykk i det heletatt på det hylekoret som kom som en foss fra rasende folk på Facebook som tok den voksnes parti, ikke den ufødtes planlagt morløse og farløses parti. De kalte det «kjærlighet»…

Jeg presiserte at jeg opp gjennom livet har hatt og har mange homoseksuelle menn som venner, men at jeg synes det er ubehagelig å være i samme rom som lesbiske, fordi jeg er heterofil. Det var en konkret opplevelse som gav meg den erfaringen. Det fikk jeg i retur idag så busta føyk. Se sitat nedenfor.

Jeg siterte min «Madame» fra da jeg var au-pair i Paris: «Den beste venninne en kvinne kan ha, er en homoseksuell mann. Men, vi avskyr homoseksualitet innen vårt egen kjønn.»

Jeg siterte den katolske katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. Vi skal ikke legge sten til deres byrde.»

Jeg kom med disse opplysningen for å begrunne at jeg er ikke «etter» homoseksuelle mennesker, men at jeg tar avstand fra planlegging av morløse og farløse barn.

Diskusjonsevne og diskusjonsteknikk, mangel på logikk og konsekvens:

Så kom tilsvarene, og det ble mange negative overraskelser, for vi har ikke fagene tekstanalyse og logikk i norsk skole før vi kommer til universitetet. Folk hadde ikke klart å lese hva jeg skrev. Folk feilsiterte og feiltolket, og reagert ikke på det jeg hadde skrevet, men på hva de mente at jeg hadde skrevet, eller hva de ønsket at jeg hadde skrevet – slik at de hadde noe å slå tilbake mot, og det ble mange fæle innlegg. Jeg tar med et eksempel som kom inn idag. Jeg flyttet det over på bloggen, fordi jeg ble utestengt fra å publisere på Facebook igår, av den grunn at jeg hadde brukt ordene «Islam» og «halshugging» i en tekst..

Sitat: Lise Neerland Skarstein: på Facebook:

«Vet du Dordi, nå får jeg problemer med å holde igjen med hva jeg EGENTLIG vil lire utav meg, men jeg skal prøve! Men fysøren for ett snervert og ufint syn du har på noe så vakkert som kjærlighet! Hvordan kan du sitte her å være så forbanna «prektig» å snakka om at homoseksualitet er bygd på løgn når de velger å bli gravide? Og at de planlegger farløse barn? Hva faen er det som foregåe oppi hodet ditt, er det helt saltet?

Du skriver i bloggen din at du blir uvel av å være i samme rom som homofile, vel, jeg hadde nok blitt uvel av å være i samme rom som deg, uansett.

Tenk deg litt om Dordi, for barn av homofile blir like høyt elsket og ivaretatt som barn av heterofile.

Kanskje du skal vurdere å «komme ut av skapet»?»

Sitat slutt.

Her er det både feilsitater, feiltolkninger og kortslutninger som bidrar til et rent karakterdrap på person.. Når andre leser det hun skriver, blir jeg tillagt meninger og oppfatninger jeg ikke har, og aldri har hatt. Det minner meg om selskapsleken der første person hvisker et ord i andre person sitt øre, som hvisker ordet i øret til den neste o.s.v – og der den siste i ringen sier ordet høyt. Da er ordet blitt et annet. Det er blitt ugjenkjennelig.

Det skal bli en stund før jeg legger ut noe til diskusjon igjen på Facebook. Det blir bare bilder av blomster heretter. Her på bloggen har jeg gitt opp å se på innspill, fordi det alltid kommer store skavler med innspill som er kamuflert reklame. Så – hvordan skal en kunne fremme fruktbar diskusjon?

Det interessante med diskusjonstrådene på Facebook er å se hvordan helt ulærde plutselig diskuterer med lærde: Amatøren er plutselig i verbal tvekamp med folk med embetseksamen, folk som er professorer etc. Slik er det ganske fascinerende – sikkert for alle parter.

Glærum, 10.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Mark Zuckerbergs STASI-avdeling forstår ikke sarkasmer:

Jeg ble ikveld stengt ute fra Facebook igjen, nå for en hel uke. Det var forøvrig bra, så jeg kommer meg ut av den tidstyven Facebook er, og får gjort noe.

Jeg kan ikke lime inn teksten her, for den vises én gang og så aldri mer. Den handlet om det sjokket jeg fikk idag da jeg oppdaget at «Lovens ånd» i Norge er endret til det som journalisten kaller «Skeiv lov». Altså: En minoritet skal overkjøre majoriteten, biologien og historiens utvikling av lovverket.

Jeg uttrykte da at det er sjokkerende at dette skjer uten at det luftes i norske media, slik at Folket blir underrettet om grunnleggende endringer i lovgivningen før lovendringen skjer. Jeg gikk så over til det jeg kaller «mitt revy-jeg» og skrev at dette blir det nok en endring på når Islam snart kommer i flertall i Norge, for da blir det en annen dans, med halshugginger før man får sagt sitt siste ord, skrev jeg. Dette avsnittet var formet som en ganske ram sarkasme, og med ordene «Islam» og «halshugging» fikk nok de jomfrunalske og smalspora amerikanerne fart på seg og senket dama får hun sendte opp flere raketter.

Det er mulig at ordene «Islam» og «halshugginger» er programmert inn slik at bruken av ordene automatisk foretar utkastelse. Men – det tyder likevel på at det er mennesker som sitter og følger med. Likevel tror jeg ikke noen herfra har rapportert meg denne gangen, selv om det har gått en kule varmt på FB, mens jeg har forsvart de ufødte barn som planlegges farløse og morløse av voksne egotrippere, og der mange har tillagt meg utenforliggende meninger og holdninger jeg ikke har.

Facebook/Mark Zuckerberg må ha en forferdelig stor STASI-avdeling, og de er instruert etter den smalspora og jomfrunalske talemåten som karakteriserer USA-diskursen. Sarkasmer – det forstår de i alle fall ikke. Det blir nok en fredelig uke.

Glærum, 9.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Professor og Pave Johannes Paul II om krenkelser av den ufødte:

«Ethvert barn har rett til å være frukten av kjærlighetsakten mellom sin mor og sin far.» Dette skriver professor i filosofi ved universitetet i Krakow – senere Pave Johannes Paul II, i sitt verk med tittelen: «The wonders of human sexuality and married love» ( = Det underfulle ved den menneskelige seksualitet og kjærlighet i ekteskapet.)

Jeg plukket opp et konsentrat av denne boken i en liten hvitmalt katolsk kirke på Dakotaprærien i 1985. Det var en liten selvbetjent bokhandel i kirkegangen der.

Han skriver også i denne boken: «Når du går over fra å se på den du elsker som en person til å se på ham/henne som et objekt – da har du forlatt erotikken og gått over i pornografien. Husk, den du elsker har et ansikt.»

Dette siste har jeg brukt i klassene mine for å forklare dem forskjellen på erotikk og pornografi, når jeg har undervist dem i seksualkunnskap.

Disse uttalelsene er korte og innholdsmettet, som et dogme, som en formel – der vi kan brette ut og brette ut sannhetene.

Begge disse «formlene» er blitt særdeles aktuelle i vår tid, når den ufødte blir gjenstand for manipulering av sine urgamle menneskerettigheter, når den ufødte blir gjenstand for krenkelser av sin verdighet som person.

Glærum 8.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Den ufødtes menneskerettigheter betyr ingenting:

Jeg la ut link på Facebook til det forrige innlegget på bloggen. Det avstedkom en  hissig kakafoni med diskusjonsinnlegg på «tråden» – der ingen lenger leste utgangspunktet for diskusjonen, og jeg ble feilsitert, feiltolket og tillagt meninger og holdninger jeg ikke har. Det var som om jeg hadde kastet et kjøttstykke inn i en ulvegård, eller at reven hadde kommet seg inn i hønsegården. En kompis ringte og sa at jeg måtte kutte tråden og gjøre den usynlig, for ellers ville jeg komme til å bli skadet. Han viste meg hvordan jeg skulle ta bort tråden, og det ble gjort. Men, jeg hadde lært mye om mange forhold, kunnskap jeg gjerne skulle ha vært foruten.

For det første er det et sjokk at man i et opplyst demokrati, med relativt høyt utdanningsnivå i befolkningen – ikke kan diskutere offentlig hva det skal være, spesielt noe så fundamentalt som den ufødtes menneskerett til å vite hvem sine foreldre er. Og da mener jeg foreldre – de biologiske blodbåndsforeldrene.

Min blogg har tittelen – «Pamfletter fra sidelinjen». For dem som ikke vet det: En pamflett er et kampskrift – en skarp kommentar i en debatt. Der settes ting på spissen, med skarpe konturer og sterke konklusjoner. Det dreier seg om samfunnsdebatt.

Jeg vil her fastslå min holdning til homoseksualiet, kjøp og salg av egg, sæd, embryoer – retten til å kjenne sitt foreldreopphav, så det ikke skal være tvil:

Homoseksualitet:

Min «Madame» da jeg var au-pair i Paris i 1968/69, tillot meg å vaske klær på kjøkkenet for en kompis fra Bergen som bodde på hotell ved siden av. Han var homoseksuell. Hun sa: «Den beste venninne en kvinne kan ha, er en homoseksuell mann, men – vi avskyr homoseksualitet innen vårt eget kjønn, når vi er heterofile.» Bedre kan det neppe sies. Mange av mine beste venner opp gjennom livet, har vært og er – homoseksuelle menn, fordi vennskapet ikke seksualiseres. Men, jeg føler meg uvel i samme rom som en lesbisk kvinne, av helt naturlige årsaker.

Den katolske katekisme er veldig kort om homoseksualitet: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. Vi skal ikke legge sten til deres byrde.» Punktum! Kort og informativt – som et dogme.

Ja, mange store mennesker som har bidratt med mye i menneskeheten, har vært homoseksuelle: Gustav Vigeland, Kong Håkon – for å ta noen her hjemmefra.

Til alle skvatrerne på «tråden»: Jeg erkjenner homoseksualitet som en realitet. Ingen skal plages for det på noe vis. Men, jeg er helt imot måten homoseksuelle mennesker går frem på for å skaffe seg barn på den måten vi alle nå er kjent med. Dette, av hensyn til barnets menneskerettigheter.

Teksttolkning og logikk må bli skolefag:

Det var rystende å lese nedover tråden og se at de færreste klarte å lese innholdet i et utsagn og forholde seg til det. De hadde ikke lest det jeg hadde skrevet, men de leste det de ville skulle stå der, eller de forholdt seg til sin tolkning av mitt utsagn, og reagerte ut fra sin egen tolkning, ikke ut fra mitt utsagn.

Dette fikk meg til å tenke på at teksttolkning og logikk må bli skolefag, for denne øvelsen treffer vi ikke på som fag før vi kommer til forberedende prøver (Ex.Phil.) på universitetet, og det er de færreste av oss.

Interessant mix av folk på tråden:

Det er ganske spesielt å se diskusjonen bre seg nedover og bortover og se hvordan absolutt amatører med lite utdannelse, plutselig diskuterer med filosofer, prester og andre med embetseksamen og høy utdannelse. Det blir en hel del «God-dag-mann-økseskaft», til sjokk og forundring i begge leire.

Enøyete (= tendensiøse) innlegg:

En hel del brukte teknikken med å utelate noe fra teksten de hisset seg opp over. F.eks. var det absolutt alle som overså problemet som lærer Øystein Tandberg i Hønefoss fikk i fanget da han søkte sin sæddonorfar og fant over 100 halvsøsken… (Far: medisinerstudent på Blindern i 1980-årene – se forrige innlegg). Det valgte de bort, selv om han har vært både på EKKO i radioen og på Dagsrevyen i NRK. De valgte det bort, fordi det støttet ikke deres begeistring for kortsiktig tilfredsstillelse av personlig art – i et hjemmestrikket univers og et hjemmestrikket livssyn – som etterhvert får Den norske lutherske kirke på glid til å støtte dem i sin stadig mer markante deskriptive moral = moralen retter seg etter praksis, og ikke omvendt.  Jeg er heldigvis blitt katolikk, for der vet de at  den deskriptive moralen fører ut på et farlig skråplan.

Jajaja: Selvfølgelig kom de dragende med pedofilisakene fra Den katolske kirken. Der har jeg sett en statistikk: 1.plass: Legmannsbevegelsen i evangeliske sammenslutninger (protestantiske), 2.plass: Innenfor hjemmets 4 vegger, dessverre, (har glemt 3. og 4.plass ) 5.plass: Den katolske kirke.

Oppsummering:

Jeg vurderer igjen å gå ut av Facebook. Jeg tror ikke at de som promenerer seg der er særlig representative for befolkningen, selv om de får et sterkt gjennomslag hos de ubefestede. Men, det er en taus majoritet der ute som ikke er enig med dem.

Jeg har altså ikke noe problem med at en del folk er homoseksuelle. Jeg har gode venner som er homoseksuelle. Men, jeg er sterkt imot at de neglisjerer den ufødtes menneskerettigheter ved salg og kjøp av sæd, egg og embryoer, leie av livmor og den situasjonen av løgnaktighet et barn skal måtte leve opp med. Der venter jeg at folk bruker hodet som styringsmekanisme, ikke driftene og drømmene sine – for det dreier seg om et annet menneske med sine rettmessige krav på sin riktige og sanne identitet. Det er alvorlig å lyve på andres vegne. For det gir en dag en kraftig baksmell for den det gjelder. (Tenk på ham med over 100 halvsøsken – med norsk oppegående medisinerstudentfar!)

Gjelder ikke loven?

Til slutt må jeg kommentere at en hel del folk i Norge ikke respekterer loven, heller ikke de som er satt til å vokte den og utøve dens intensjoner:

Det er forbudt i Norge å kjøpe egg og leie livmor = surrogati.  Men hva skjer når den ensomme mann fra Finnmark kommer hjem med datteren sin av kjøpt egg og leid livmor? Ingenting.

Hva skjer nå selveste politisjefen i Oslo kommer hjem fra utlandet sammen med makkeren sin og barnet av kjøpt egg og leid livmor? Ingenting.

Hva skjer når selveste Kronprinsessen reiser til India og henter hjem barnet til et homo-manne-vennepar som har skaffet seg barn der borte av kjøpt egg og leid livmor? Ingenting.

Når så høystående personer i samfunnet som en politisjef og en kronprinsesse deltar på så klare lovbrudd, og det ikke blir gjort noe – da må man stoppe opp og tenke seg om.

Surrogatiforeldreparene burde vært arrestert ved hjemkomst på flyplassen. De burde tiltales og straffes. Barnet burde blitt tatt hånd om av barnevernet og blitt adoptert bort til adoptivforeldre. Dette ville være å etterleve loven som skal beskytte den ufødtes menneskerettigheter. Slik kunne det bli slutt på disse overgrepene utført av egosentriske voksenpersoner og deres klakkører.

Glærum, 7.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Planlegger morløse og farløse barn:

Egoistiske voksne planlegger stadig vekk morløse og farløse barn nå for tiden. Det gjør de – helt i strid med FN’s  barnekonvensjon, og i strid med Naturretten. De tenker heller ikke på den ufødtes menneskerettigheter.

I «Driva» idag – 4.juni-21, ser vi det igjen: Den lille farløse jenta på mors arm, planlagt farløs. Samtidig står mor og lufter sitt sterke forhold til sin avdøde far. Hvor inkonsekvente kan folk bli? Når far din har betydd så mye for deg, at du vil gifte deg (med en annen dame) i akkurat denne kirken fordi faren er gravlagt der, hvorfor har du da planlagt datteren din farløs helt fra unnfangelsen hos inseminatøren?

At mors samkjønnede ektefelle adopterer den farløse datteren, blir et forhold bygd på løgn, løgn og løgn.

Vi har nettopp hørt og sett læreren Øystein Tandberg fra Hønefoss i EKKO + på Dagsrevyen i NRK, som oppdaget at han trolig har over hundre halvsøsken. En av jentene på barnehagebildet hans, viste seg å være hans halvsøster. De er resultatet av at flere medisinerstudenter i Oslo midt på 1980-tallet deltok i sædgivning over noen år i studietiden, og er blitt fedre til horder av barn. Hvordan kan intelligente folk som skal bli våre leger, sammen med sine professorer – i de grader overkjøre ufødtes menneskerettigheter?

Partnerskapsloven var en praktisk ordning for samkjønnede par som ville dele livet sammen, så hvorfor dette voldsomme behovet for å gifte seg i en kirke, samtidig med at heterofile par omtrent ikke gifter seg i det heletatt?

Gifter de heterofile seg kanskje ikke fordi Kirken har oppløst det som folk oppfatter som ekteskap?

Hvem kan man gifte seg med i Den norske lutherske kirke i det fremtidige? Katten sin? Hunden sin? Hvor vil Den norske lutherske kirke sette grensen? Skal den nekrofile få gifte seg med liket sitt? Den norske lutherske kirke praktiserer idag en voldsom deskriptiv moral = moralen retter seg etter praksis – ikke omvendt.  

Når det er sagt: En del prester i Den norske lutherske kirke har reservert seg mot å gifte samkjønnede par i kirken – bl.a. sognepresten i Surnadal prestegjeld – sa han selv til meg.

Kirken skal veilede menneskene, ikke heie dem frem på feil vei – der et barn må betale prisen.

Vi feirer nå 200-årsjubileet for det norske flagg, med å sidestille homoflagget. Skal man le eller skal man gråte? Ingen har foreslått å sidestille noe heteroflagg. Det er nesten som man får lyst til å levere inn passet sitt og emigrere – ikke fordi jeg har noe imot homoseksuelle mennesker, for noen av mine beste venner er homoseksuelle menn – men fordi alt settes på hodet, og det heier man på.

Glærum 4.juni – 2021

Dordi Skuggevik

Trondheim: Ubegavet nedstengning!

Vi kom til Trondheim mandag ettermiddag og skulle få med oss denne dagens konsert og den neste på Barokkfesten. Det gikk greit å levere et lass på Fretex – og å levere pesken til sommerlager hos buntmakeren, og vi tok inn på losjiet.

I halv-fire-tiden kikket jeg på mailen, og BANG: – Konsertene avlyst! Neste dag måtte jeg gi opp å levere en pakke på bispekontoret i Erkebispegården, og kunne heller ikke losse min last på Ringve museum. Biskopen var sendt på hjemmekontor av Rita og bispekontorene var evakuert – og på Ringve var det bare en beredskapsmann tilstede. Ellers var alle sendt hjem den dagen de åpnet for sommersesongen. Men, man gir ikke opp så lett:

Lossingen på Ringve:

Henimot midnatt kvelden før, fikk jeg mail fra direktøren, som sa at jeg kunne levere sakene til beredskapsmannen. På Ringve hadde de altså måttet evakuere samme dag som de åpnet sommersesongen…! Alle satt på hjemmekontor og prøvde å kommunisere på museets andre dag i sommeråpningen – men hvor det nå var stengt. Mannskapet på Ringve tilhører da vel samme «kohort»! Jeg slapp nå i alle fall å ta med sakene hjem igjen.

Etter dette anmassende opplegget, dro vi innom Rosenborg bakeri ved Ladejarlens residens, for å finne noe å trøste oss på. Svært få brukte maske. Deretter kjørte jeg innom Julius Maske (!) og kjøpte en stor konvolutt og emballerte det som skulle leveres Nidaros biskop. Jeg tenkte: Best å holde tingene samlet! For hva kunne en vente seg i Erkebispegården, når Ringve var evakuert?

Bispekontoret:

Jeg ringte på døren til Bispekontoret. Ikke svar – men de hadde et telefonnummer på en plakat på døren. Dame 1 svarte, og satte meg over til dame 2 som satte meg over til dame 3. Ingen av dem var i huset. Dame 3 satt på hjemmekontor ute på Byneset, og foreslo at jeg kunne putte pakken i postkassen rundt hjørnet. Men der var sprekken for smal. Hun sa da at jeg kunne legge inn pakken på bensinstasjonen på Klett på tur hjem. «Nei, sa jeg, dette er en pakke som skal leveres personlig til Nidaros biskop.» Jeg spurte om biskop Finnset var i bispeboligen, så kunne jeg levere pakken der. – Nei, biskopen bor ikke i bispeboligen, sa hun. Da avslørte hun at hun er gift med prosten i Orkdal, men at han ikke bor i prestegården på Fannrem. Var jeg rask nok med hjemreisen, ville han enda være på Orkdal kirkekontor når jeg passerte vestover, sa hun. Vi fant deretter ut at jeg kunne gå inn på kontoret til lederen for butikken ved Domen, og legge pakken der. Jeg gikk dit. Men der var butikkskranken  avgjerdet med «politibånd» og kontoret stengt, mens disken ved siden av – der de solgte mat og drikke, var i full sving med masse folk både ute og inne. Merkelig mangel på logikk og konsekvens. Jeg gikk så ned til Rådhuset og satte meg i bilen. Men, da ringte Dame 1 – må det ha vært. Hun var nå ankommet bispekontoret, og ville møte meg ved Vestveggen av Domen. Der tok hun da pakken, og lovet å levere den personlig til biskop Herborg Finnset. – «At angjøra en brygga» i Nidaros, var altså denne dagen ikke lett. Men, det ordnet seg da. 

På vei fra Vestveggen, passerte jeg en stor flokk ungdom – uten masker. Da jeg gikk inn i kjølvatnet deres, passet jeg på å puste ut – ikke inn, for jeg passerte jo gjennom luften de hadde pustet ut og snakket og ledd i… Det var meg en gåte at bispekontoret var evakuert, at Ringve museum var evakuert, men at folk gikk i offentlig rom uten maske. Den måneden jeg var i Las Palmas før jul, gikk alle med maske i offentlig rom. Ingen dikkedarer, og helt greit.

Og konsertene? Var det nå nødvendig å avlyse? Jeg mener nei. Konserten i Domen må kunne ha gått med 100 mann i et rom som tar 1000! Nordic Voices har dessuten bare 5 sangere – er det vel. Alle publikumere med maske, og strategisk plassert, ville det ha vært helt forsvarlig.

Konserten neste kveld: Solo cello – 1 musiker. Publikum med maske og strategisk plassert: Ikke noe problem.

I Las Palmas var jeg på 9 konserter og på 4 gudstjenester den måneden før jul. Når vi kom til konsertlokalet med maske på, tørket vi føttene på desinfeksjonsmatte, hendene ble spritet, de målte tempen på håndleddet , og det var organisert inngang og utgang og spredt «seating». Ikke noe styr. Alle gjorde det de skulle, og konsertlivet gikk sin gang. Filharmonisk orkester spilte den ukentlige konserten både torsdag og fredag for halve saler, ikke full sal – og bare på fredag, som vanlig.

Trondheim kommune har ved sin nedstengning vist usedvanlig lite oppfinnsomhet. De har vært lite løsningsorientert. Lite fleksible. Ja, rett og slett ubegavet når det gjelder å tilpasse løsninger. De kjører alt over en kam. Det er lettvint. Det er likesælt, Det er latskap. Hvis situasjonen er så prekær som de skriker om, så er maskeplikt i offentlig rom det første de må innføre, og deretter må de bruke hauet! Men med en ordfører som agerer som en begtongkommunist, er det vel ikke bedre å vente. Betongkommunisten evakuerte bispekontorene og Ringve museum  – hvorfor det?

Trondheim kommune skal få regning fra meg på km-godtgjørelse, bompenger, hotell og diett! Barokkfest i Trondheim bør reise sak mot kommunen og få prøvd både lovgrunnlag og straffeutmålingen der betongkommunisten nok trolig har ruinert disse idealistene.

Glærum, 2.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Hvorfor ikke gregoriansk sang i Todalen?

For kommende «Vårsang» i Todalen kirke refereres det som skal synges – men, blir det fremhevet, det skal ikke synges noe gregoriansk. Hvorfor ikke? vil jeg gjerne spørre.

Ja, hvorfor ikke, når Marit Løfaldli fra Rindalen er spesialist på å synge gregoriansk sang, som medlem av Schola Sanctae Sunnivae –  et gregoriansk kvinnekor som er grunnlagt av – og som er ledet frem til en ledende posisjon på verdensbasis, av nordmøringen Anne Kleivset. Anne har enda til gode å bli invitert med koret sitt hit til Nordmøre. Skammelig!


Den gregorianske sangen er basis for Vestens musikk, og mye av den hører vi fremdeles gjennom både liturgien i kirken, og i folketonene våre. Sangen «Eg heiter Håvard Hedde» er en gregoriansk kyrie! Notesystemet ble utviklet gjennom den gregorianske sangen tidlig på 800-tallet for å kunne transportere sangen ut til alle deler av Karl den Stores keiserrike, på keiserens befaling!


Jeg har sunget mye gregoriansk sang med mine skoleklasser, og ungene elsker det! En elevgruppe sang til og med Olavsekvensen Lux Illuxit laetabunda for Arne Nordheim i Grotten en tirsdag morgen. Han ble høylig imponert.


La Marit Løfaldli intonere «vårsangen» med gregoriansk sang solo! Det vil bli et flott begynnelse. For – hvorfor skal hun stå i Todalen kirke og underslå sin kompetanse på vår eldste kjente sangform? Det vil bli for DUMT!!!


Glærum, 2.juni- 2021.

Dordi Skuggevik