Samtalen forsvinner fra vår kultur.

De siste innleggene på bloggen til Biskop Erik Varden, skrevet under familiekonferansen i Vatikanet som nettopp er avsluttet, behandler i korte tekster mellommenneskelige forhold som tilgivelse, forsoning – og det siste – hvordan samtalen er i ferd med å forsvinne fra vår kultur, og hvordan sinne erstatter resonnerende samtale. Disse innleggene kommer nå opp på norsk når du klikker på «norsk bokmål». Nyttig og tankevekkende lesning, selv om du ikke nødvendigvis har noe forhold til Vårherre.

www.coramfratribus.com

Prof. em. Bernt Torvild Oftestad: Pride – en horisontal revolusjon.

(Dordi Skuggevik: Jeg tar inn denne teksten av Bernt Torvild Oftestad fra Facebook, og sender den videre ut fra min blogg, fordi – endelig er det noen som kan sammenfatte for oss hva som skjer med det å være menneske – helt ned i barnehagen – og hvem står bak? Og hva fører det til? Les dette gjerne flere ganger.)

Pride-bevegelsen har som mål definitivt å avvikle den kristne tradisjonens seksualetikk som normerende for samfunnet. Det betyr at heteroseksualitet som utgangspunkt oppfatning av samliv, formering og familie skal vekk. I stedet skal en helt annen ideologi overta. Den kan betegnes erotisisme. Det legges da vekt på den erotisk-seksuell vitalitet som den innerste kjerne i humaniteten. Å utfolde den blir et overordnet mål i menneskets liv. I det ligger erfaring av selve «lykken». Samfunnets og statens oppgave blir å sikre denne form for livsutfoldelse for så mange som mulig. All undertrykkelse av vitaliteten må bort. Det må skje en frigjøring fra så å si alle seksualetiske bud og normativitetskrav, slik at den enkelte fritt kan finne og realisere sin variant av det seksuelle mangfoldet. Det gis flere kjønn og det skjer overganger mellom ulike kjønnsidentiteter. Seksualiteten har intet normativt eller normalt uttrykk.

Denne ideologien er nå i ferd med å endre samfunnet så dypt og bredt at det må kunne kalles en revolusjon. Den har røtter i en viktig strømning i vestlig kultur. En av dens aller fremste ideologer var psykoanalytikeren, Wilhelm Reich (1897–1957), som var i Norge under en periode mellomkrigstiden. Hans ideer fikk en renessanse fra 1960-tallet av ved den nymarxistiske Frankfurterskolen.

Man kan skjelne mellom vertikale og horisontale revolusjoner. Pride tilhører den sistnevnte type. Vertikale revolusjoner er den store franske fra 1789 og den russiske i 1917. Begge ble iverksatte som ideologisk motiverte dekonstruksjoner av gitte stats- og samfunnssystemer og ved etablering av et nye politisk systemer. Bruk av ytre makt var nødvendig. Et eksempel på horisontal revolusjon var etableringen av Det tredje riket i Tyskland 1933-1935. Ved makt over den etablerte statsledelsen fikk en «privat» politisk bevegelse en posisjon som gav den adgang til å omforme samfunnet etter mønster av egen politisk ideologi. Samfunnets overleverte politiske normer ble neglisjert, slik at avvikere, motstandere og «samfunnsfiender» kunne uskadeliggjøres ved bestemte forholdsregler. Det gjaldt å redde samfunnet fra å gå til grunne, ble det sagt. Verst gikk det ut over jødene. Manglende tilpassing førte til sosial og yrkesmessig blokkering, i verste fall fangenskap. Noe misvisende er dette blitt kalt en «legal revolusjon». Da overser man det illegale ved de forholdsregler som ble tatt. Revolusjonen av Tyskland fikk etter hvert bred folkelig støtte. Den horisontale prosess kom også symbolsk til uttrykk. I 1933 kom hakekorsflagget stadig mer i offentlig bruk. Ennå en tid ved siden av det gamle tyske nasjonalflagget, men snart overtok hakekorsflagget som nasjonalt banner. Hakekorset støtte man på i så å si alle sammenhenger.

Pride representerer en horisontal revolusjon, men i en ny og annen utgave, fordi dens rammer er det etablerte demokratiske statssystemet. Men den historiske analogien til Det tredje rike er likevel vanskelig å overse. I det statlige/kommunale apparat er nå en aktiv, men private, ikke-statlig organisasjonen Fri trukket inn for omforming av samfunnet. Personer, persongrupper og miljøer med plass i det statlige systemet, og som har har sin bakgrunn i Fri, har gjort den private bevegelsen til en endringsaktør innen den offentlige administrasjon og politikk. Vel etablert i den statlige sfære får den en halvstatlig funksjon, men med en manglende politisk legitimitet.

Som ved tidligere horisontale revolusjoner har statssystemet laget lover – Diskrimineringsloven og Straffeloven – som kan motivere og begrunne en praksis som fører til en slik endring av samfunnet. I begge disse lover anføres slikt som kan gi grunnlag for diskriminering. Det kan være kjønn, graviditet og etnisitet (nasjonal opprinnelse, avstamning og hudfarge), religion, livssyn, funksjonsnedsettelse og alder. Diskriminering kan altså bli praktisert på en rekke felt og overfor store grupper av mennesker og gis ulike begrunnelser. Men slikt skal altså lovene forhindre og eventuelt straffe. Men i begge disse lover blir diskriminering på det seksuelle feltet skilt ut ved en nøyere og bredere presisering. Diskriminering på grunn av «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk» må ikke finne sted, heter det i loven. Dette har snevret inn det offentlig engasjement mot diskriminering. Alt er konsentrert om det seksuelle feltet. Og det er lagt føringer som ikke bare beskytter mot illegitim praksis, men tar sikte på en grunnleggende endring av samfunnet. Det skjer på flere måter, men fremfor alt ved dyptgripende forholdsregler som får omfattende negative konsekvenser for enkeltpersoner, grupper, foreninger og institusjoner. Det gir staten en dual struktur. Her er det en regulære stat. I den og gjennom den virker en annen stat, «homostaten», som til sist vil gi vårt samfunn en (totalitær) struktur.

Den private, men nå halvstatlige organisasjonen Fri har fått innføre forholdsregler som ikke alene skal forhindre diskriminering på grunn av ulikhet, men ulikhetens betydning skal på grunnleggende vis oppheves. Derfor postuleres en substansiell likhet mellom alle former for seksualitet. De kan alle realisere menneskets vesensgitte vitalitet og da på en mangfoldig måte. Det overordnede formål for stat og samfunn blir da å sikre at det skjer og da særlig med tanke på morgendagens samfunn. Endringskraften er da bevisst satt inn i skoleverket. Personer og utdanningsinstitusjoner som vil hevdet det tradisjonelle etiske syn på kjønn og samliv, vil man blokkere. Lærere som står opp mot Fri fordi foreningens kjønnsteori ikke stemmer med virkeligheten og derfor ikke bør legge føringer for undervisningen, trues med oppsigelse. Barn skal så tidlig som mulig lære å velge den form for seksualitet som passer for dem, og slik kunne foreta stadig nye valg blant de ulike seksualvariantene. Mange foreldre har protestert mot slik opplæring, men neglisjeres. Det er ikke overraskende for Pride-ideologien har dekonstruert det tradisjonelle ekteskapet og dermed foreldreretten. Når barn gjerne kan bli til ved surrogatmødre, faller også foreldreansvar bort.

I dag er Pride ved sin organisasjon Fri godt i gang med sin revolusjonerende endring av samfunnet. Et viktig mål er å bekjempe den overleverte kristne oppfatning av seksualitet, samliv og familie, få den utradert av opinionen og plassert i en kulturell og politisk ghetto. Pride-ideologien støttes av kongehus, regjering, Storting, politiske partier, fagbevegelse, politi, forsvar, postvesen, statskirken, akademia, kunstlivet, skolevesen og helsevesen, dertil kommer massemedia og store deler av næringslivet samt tunge frivillige organisasjoner som Redd Barna og Amnesti. Uten motkrefter vil dette ideologiske prosjekt bli gjennomført inntil den siste opposisjonelle person er brakt til taushet ved utestengning eller ved trussel om å havne i en sosial og kulturell ghetto. Men det gis motkrefter. De har ulike forutsetninger, men er samlet om to målsettinger: 1) Samfunnet kan ikke baseres på en ideologi som neglisjerer og omtolker den humane virkeligheten. Det gis bare to ulike kjønn. Det er en fornuftig oppfatning av virkeligheten som vitenskapene bekrefter. 2) Vårt samfunn må verges mot en totalitarisme som avvikler grunnleggende friheter i vårt demokrati som ytringsfrihet, religions- og livssynsfrihet og leder oss inn i et ensrettet diktatur.

Striden om Pride hører hjemme i en videre etisk-ideologisk sfære. Bak Diskrimineringsloven ligger idealet om omsorg for alle tross ulikheter. Loven forbyr diskriminering bl.a. av mennesker som sliter med funksjonsnedsettelse, alder osv. Når sikring av erotisk-seksuell vitalitet blir sett på som lovens egentlige formål, hva da med aldring eller annet som svekker den opprinnelige seksuelle vitaliteten, og fører til funksjonsnedsettelse også på andre felt? Dette kan bli en byrde for dem som skal ha frihet til å utfolde sin vitalitet. Skal andres alderdom lede til diskriminering av dem som vil nyte full vitalitet? Her ligger innføring av lovlig adgang til aktiv dødshjelp for svekkede mennesker like for hånden.

En «funksjonsnedsettelse» som hinder full frihet, er barnefødsler. I det ideologiske rommet der Pride-ideologien hører hjemme, er «fri abort» en viktig reform. som sikrer vitaliteten sin rette plass. I vårt samfunn er vi nå på vei til å løse diskrimineringsproblemet på en grei måte: Det oppheves ved andre menneskers død, det sikrer samtidig frihet for det vitale mennesket til å finne «lykken».

Publisert av Bernt Torvil Oftestad på hans Facebook-konto 23.juni – 2022


Surrogati er forbudt i Norge!

Surrogati er forbudt i Norge.

Når en mann som snart blir pensjonist kommer hjem til Norge med en nyfødt datter, resultatet av hans sæd, innkjøpt egg fra datterens anonyme, biologiske mor og alet frem i innleid livmor – altså et planlagt morløst barn – da skal mannen arresteres ved ankomst, tiltales og dømmes for lovbrudd, og barnet skal adopteres bort. BASTA!

Den snart pensjonerte mannen arbeider i NRK, sa de på Dagsrevyen ikveld, der han fikk lang sendetid.

Mannen har begått den ultimate egoisme, så dette er ikke bare straffbart etter norsk lov, men det er moralsk helt forkastelig! Saken må sees fra barnets synspunkt, og da ser man et dyptgripende overgrep mot barnet. Når man har lovverket som skal til, så skal mannen straffes! For dette må stoppes. Det forstår alle som enda ikke har mistet gangsynet!

Flere i Norge har begått dette lovbruddet og denne moralsk forkastelige, egoistiske handlingen før, men knehønene i norsk rettsvesen sitter bare der og glor og lar det skje. Skammelig!

Glærum, 20.juni – 2022


Dordi Skuggevik

Confessio/bekjennelse,forsoning og ny start:

Tiden for confessio/bekjennelse, tilgivelse og bot var kommet idag her i Saltbubugten:

3 av de 4 som ramponerte postkassen min møtte her etter avtale kl.11. Den 4. var på jobb.

De tre satt i sofaene, og jeg i korgstolen med Hyldbakkskinnfellen «en face» dillingkventene.

Jeg siterte Dronning Margrete fra et TV- intervju til innledning: «Vi gjør alle feil hele tiden.»

Så sa jeg at det var mandig av dem å stille opp.

Jeg hadde lovet dem på Messenger at hvis de betalte mine utgifter, tok med seg den ødelagte postkassen og fjernet alle spor fra poststativet, og dertil beklaget hva de hadde gjort, så ville jeg mandag levere et brev til Lensmannen (Jeg fortsetter med å si Lensmannen) – der jeg trekker tilbake anmeldelsen.

Hver av dere sier – jeg beklager det jeg gjorde, sa jeg – og så skal vi ta hverandre i hånden og jeg skal si det er greit. Vi reiste oss, og så gjorde. Håndslag med den ene etter den andre. Alle replikkene satt som de skulle.

Vi satte oss igjen en stund, og jeg forklarte at som katolikk er jeg vant til skriftemålet, der en oppsøker presten, hvis noe trykker. Der får man bekjenne sin skyld, diskutere situasjonen med en erfaren prest som er utdannet for prosedyren, få gode råd, forlatelse for å ha forgått seg, og dertil får man en bot – gjøre ting bra igjen på noe vis.

Det viktige, sa jeg – er å bekjenne hva man har gjort, beklage det, snakke om det, sette en strek, bli ferdig med det – og gå videre.

Jeg spurte om jeg kunne ringe noen av dem hvis jeg trengte hjelp med noe – gresslåing, beising eller hva det nå kunne være en aldrende dame trengte hjelp med. Jeg kan betale inntil 1000 kr. Pr. Pers pr. år, sa jeg uten at det blir faktura, skatt og moms av det. Jo, jeg kunne ringe hvis det var noen småjobber.

Da de gikk, fikk de et eksemplar hver av «Reisens Rom» – så de kan ta seg en tur på Mekongfloden uten å forlate sofaen. Jeg forklarte at jeg måtte kjøpe opp restopplaget fordi forlagseierinnen fikk Retina og kom til å bli bli blind.

Nå ligger brevet til Lensmannen her, ferdigskrevet , og blir levert mandag, for penger ble vipset ved bordet her og poststativet er i orden.

Hvem de var? Nei, etter et skriftemål har man taushetsplikt, selv om man ikke er katolsk prest.

Glærum, 11.juni – 2022

Dordi Skuggevik

PS: Da historien om hærverket på min postkasse kom på Facebook, fikk gjerningsmennene en slik verbal juling nedover i kommentarfeltet, at ørene flagret.

Da jeg la ut teksten om forsoningsmøtet her hos meg, kom det også svært mange kommentarer – men kommentarer som bekrefter verdien av å kunne snakke om en sak, beklage – og forsone seg. Kort sagt: Sette en strek og gå videre. Erfaringene fra disse tildragelsene, har fått meg til å tenke gjennom skriftemålspraksisen i Den katolske kirke. Jeg legger skriftemålspraksisen inn under den overskriften jeg har begynt å bruke den senere tid: Kirkens store pedagogikk. Den ledsages alltid av helt konkrete tegn. Derfor var det også viktig å si ordene om å beklage, og ta hverandre i hånden.  Det markerer avslutning og ny start.

DS

«Pinseraid» i Norges kirkelige hjerte – Trøndelag.

«Pinseraidet» i den katolske infrastrukturen i Trøndelag – med Ulla fra Dresden/Hamnes er fullført:

Etter levering Pinselørdag av restopplaget av «Utvandringhistorie fra Nordmøre» til Wangsmo Antikvariat – orgelmeditasjon i Nidarosdomen med Erling With Aasgård og miniretrett i Birgittaklosteret lørdag ettermiddag/kveld, og overnatting i klosteret, bar det Pinsedags morgen til Tautra med også foredragsholder Sr. Anne Elisabeth i bilen.

Sr.Anne er en tung teolog med doktorgrad fra sitt hjemland USA – og hun brettet ut Lukas-evangeliet for oss så vi fikk både oversikt og innsikt.

Hun ville besøke en døende venninne på St.Olav før vi tok på veien til Tautra. Fr.Dominic ble også med i bilen. Han skulle være med for å gi venninnen sykesalvingen til trøst og oppmuntring. Så bar det omsider til Tautra, etter å ha satt av Fr. Dominic nede i byen.

Sr.Hanne ventet oss som ikke rakk Non på Tautra, med dekket kaffebord, og så kom Tautras første priorinne inn og fylte hele rommet med sin utstråling. Sr.Rosemary trosser sykdomsangrep og 84 år og sykler hver dag over moloen til fastlandet! Vanskelig å rive seg løs, men vi trøstet oss med at vi kanskje kunne havne på samme avdeling i Himmelen – så samtalen kunne vare evig. Hun presiserte at hun gjerne ville til Himmelen NÅ! Det tror jeg neppe Gud har noen planer om.

Ulla fikk besøkt de gamle klosterruinene på Tautra også, og dermed satte vi kursen mot Vesper på Munkeby. Jeg synes alltid jeg må ha med en kjølebag med godsaker til gutta der – røkelaks og tilbehør som regel. De kvitterte med alkoholfritt sprudlevann og en vidunderlig jordbærterte!

I byggeperioden tar de ikke inn overnattingsgjester, så vi fikk prøve Pilgrimsgården nede i bakken. Nye, deilige senger og god frokost i den gamle mastua! Anbefales!

Min Rossinante var ikke sikker på om det ville bli videre kjøretur, for etter køkjøring innover langs fjorden mot Værnes, nektet autosystemet å geare. Jeg lurte den med det manuelle systemet. Likevel kven den og strittet imot og forberedte kjedekollisjon på gamle E6. «Jesus, hjelp oss!» ropte Sr. Anne. Og det gjorde han.

Det minnet meg om en morgen med leiebil over Golden Gate Bridge i San Fransisco: Pierre Loiret fra Choeur Grégorien de Paris og jeg var på vei til gregoriansk kongress i Los Angeles. Jeg kjørte, og ved en forbikjøring ute på brua, praktiserte jeg det som heter «kick-down» i USA: Du klasker gasspedalen ned, og bilen kiler forbi den du vil passere i en fykende fart. Men, denne bilen hadde ikke noen kick-down-innretning – den bare skrek høyt uten å akselerere. Franskmannen ved siden av meg var helt stille og rolig, men så kommer det. «Etter dette blir jeg aldri mer redd for noe.»

Munkene på Munkeby tilbød billån for at Ulla skulle få se Stiklestad.

2.Pinsedag opprant, Rossinante var blitt helbredet om natten, og vi rakk Stiklestad og klosterruinene på Munkeby før messen 2.Pinsedag på nyklosteret. «Hvordan gikk det med bilen da?» spurte Fr. Joseph. «Jo,» sa jeg, «takket være bønner fra noen munker jeg kjenner og Olav den Hellige, gjorde nok Gud et under i natt. Bilen er helt helbredet.» Han så gledelig overrasket ut.

Crewet fra Sankta Rita katolske radio i Ålesund kom også til messen på Munkeby, og dronen deres ble fløyet over byggeplassen til siste byggetrinn. Følg med på Sankta Rita Radio!

Ulla fikk gått seg tur rundt på Steinvikholm til slutt, festningen Norges siste katolske erkebiskop lot bygge for å forsvare Kirken og Norge mot Danskekongen og Reformasjonen. Der øvde de allerede på «Olav Engelbrektson», Reformasjonsoperaen av Hoem/Sommerro som oppføres også i år i magiske augustnetter.

Etter lang motsols biltur hjemover, lastet med såper fra Tautra og ost fra Munkeby, etter to dager der vi ikke rakk noen middag, men spiste nødproviant i bilen, ble det «Husets biff» hos tyrkerne på NAPOLI på Skei. Anbefales!

Ulla, som pleier å komme fra hytta på Hamnes til våre buskkatolikkmesser på Skei, har nå fått overblikk over vår katolske infrastruktur i Norges kirkelige hjerte – Trøndelag. Det syntes hun var veldig interessant. Men, vi går nok begge tidlig til sengs etter dette raidet.

Bildene viser trøndere som ruster seg til Olsòk. Især han med fleskeskinka har jeg sansen for…!

(Bilder på Facebook.)

Glærum, 3.Pinsedag – 2022

Dordi Skuggevik

5Aase Strand, Erik Aukan og 3 andre