I potetblomstringens tid:

Fra min Facebook-side, henter jeg denne teksten over til Bloggen, fordi mange som som leser min blogg, er ikke på FB. På FB blir jo tekstene ledsaget av foto. Vi har jo nå til enhver tid et utmerket kamera i vesken eller i lommen: Mobiltelefonen. Jeg har alltid vært glad i å fotografere, helt siden Ole Kristen, min yngste bror, kom hjem med et Ricoh-kamera fra Japan, som jeg fikk av ham. Et foto forteller så mye som en tekst ikke kan formidle, og omvendt – så det blir til at jeg nå skriver sjeldnere på bloggen, mens det blir oftere på FB.

I potetblomstringens tid: På denne store «roadtripen» jeg har vært på, er jeg blitt slått av de fantastiske potetåkrene jeg har kjørt forbi. Har liksom ikke sett blomstrende potetåkre siden barndommen, synes det meg. Kanskje er det fordi det ikke dyrkes særlig poteter lenger i Surnadal, hvor jeg bor?

Det begynte da turen startet: Oppover Sunndalen lå disse store teppene med lillablomstrende potetåker. Oppover mot Drivdalen var potetblomstringen såvidt begynt. Nedover Solør ble det helt overhendig. Hvitblomstrende og lillablomstrende store, vide flater av vakker potetåker. På Mariaholm fikk vi helt perfekt kokte poteter med deilige sauser, så vi vet hva vi har i vente.

Jeg er alltid på den pontifikale (ledet av biskop) katolske messen i Nidarosdomen på Olsok – 29.juli, og på vei hjem stopper jeg alltid i Viggja og kjøper nypoteter. Da koker jeg en stor kjel, legger kløvde poteter utover tallikken, strør over stekt flesk, topper med gressløk og inntar et måltid jeg bare inntar 1 gang pr.år til potetens pris.

På graven til Fredrik den store av Preussen i Sans Soucis i Potsdam ved Berlin, ligger det alltid en frisk potet, som påminnelse av at han berget sitt folk fra hungersnøden med å innføre poteten.

Vi husker også Irlands store mannefall midt på 1800-tallet da befolkningen døde av sult i et høyt antall, da potetpesten ødela avlingene. Et annet aspekt av det, var – at samtidig som Irlands befolkning døde av potetmangel, eksporterte de engelske jordeierne i Irland nok matkorn til England til å kunne ha brødfødd hele Irlands befolkning… De som klarte å rømme fra sulten i Irland, og kom seg på immigrantskipet, var så uttært, at når de gikk iland på Amerikas østkyst, gikk de bare bort i fjæra, la seg ned og døde. Etter ankomster av immigrantskip fra Irland, kunne det ligge floinger av hundrevis av døde der bortover i fjæra.

De som var for gamle til å komme seg på immigrantskipet, satte seg under et tre og så etter dem som dro, og så skar de strupen over på seg – slik at på avstand så det ut som om de hadde en stor munn som smilte til dem som dro.(Jeg har særemne i irsk historie og litteratur fra Dragvoll/NTNU)

Far siterte ofte en norsk dikter – husker ikke hvem: Mens den engelske lord ble mektig og fet, på biff ifra irerens land, måtte ireren selv prise hver stund, han hadde poteter og vann. (Wildenvey?)

Igår morges stoppet jeg ved Fale i Sunndalen, ved bua hvor det selges egg og poteter. Jeg gikk bort til potetåkeren og så den på nært hold der den blomstret i lilla. VAKKERT! Så begynn middagslagingen din hver dag med å koke poteter, sett dem på bordet, overdrysset med nyklippet persille, gressløk eller purre. God appetitt! «I Jesu navn» – ville en ire ha sagt.

Glærum, St.Jakob av Compostellas dag, 25.juli – 2021

Dordi Skuggevik

«Et vaklende Europa»

Da ankom bok nr. 2 av vår tidligere ambassadør Carl Schiøtz Wibye: ET VAKLENDE EUROPA. Selv om det kan bli en sinister opplevelse å lese den, skal det bli svært interessant.

En diplomat har jo 2 års karantene etter endt tjeneste, der de ikke kan uttale seg om forhold de har fått kjennskap til gjennom tjenesten. Da ambassadør Carl Schiøtz Wibyes karantene var over, kom hans bok TERRORENS RIKE om hvordan oljepenger fra Saudi Arabia sprer ørken-islam, Wahabismen, i verden idag, især i Europa. Jeg skrev en omtale av den på bloggen min, dordis.no. Det var derfor med stor forventning jeg bladde gjennom innholdsfortegnelsen igår kveld da den dumpet ned i postkassen.

Han ser utviklingen i Vest-Europa sett fra det tidligere Øst-Europa, ser jeg, og han skriver at det er disse statene i øst som nå er Europas frontlinje, på grunn av sin erfaring med totalitære diktaturer.

Ved en rask gjennomgang ser dette ut til å være en bok alle bør lese, for rett og slett å kunne orientere seg i den situasjonen vi pr. idag lever i i vår del av verden.

Hans første bok, TERRORENS RIKE, bør også alle lese, fordi den angår vår livssituasjon pr. idag i veldig grad. Den kom på Gyldendal, mens denne kom på Document forlag. Hvorfor har han skiftet forlag? Trolig er det fordi Gyldendal har fått kalde føtter i forhold til å omtale Islams trussel i Europa. Da jeg skrev min omtale av hans første bok, ringte jeg Gyldendal for å få snakke med redaktøren, men ingen ville vedkjenne seg fadderskapet. Massakren av alle i redaksjonslokalene til karikaturmagasinet Charlie Hebdo i Paris, og mordanslaget på redaktøren av Gyllandsposten, har i sterk grad skremt vettet av alle som skal praktisere det frie ord i verden idag.

Alle frykter Islams dragoner som har ført krig mot Europa i 1400 år. Nå tar Islam Europa innenfra. Det har statene i Øst-Europa forstått – på grunn av sine historiske erfaringer. Vest-Europa nekter å la seg opplyse om dette, og lever ut sin store naivitet.

Vår tidligere ambassadør, Carl Schiøtz Wibye, har levd og arbeidet på diplomatisk topplan i landene han skriver om – bl.a. 9 år som vår ambassadør til Saudi Arabia. Han skriver lettfattelig, kultivert og dyptpløyende innen en akademisk ramme med rikholdige fotnoter.

LØP OG KJØP! Du får boken tilsendt ved å slå opp på nettbutikken til Document forlag. At Carl Schiøtz Wibye utgir boken på dette forlaget, er også en kvalitetsattest for dette forlaget.

Glærum, 13.juli – 2021.

Dordi Skuggevik


Turisme i nærområdet:

Mange leser bloggen min, men ikke kontoen min på Facebook. Jeg ramlet inn på Facebook da Magne døde ifjor sommer. Jeg var nødt til å kunne snakke med min hjelpesmann, presten i Sihanoukville, på Messenger for å få ting til å skje der borte. Planen var å lukke Facebook igjen når dette var over, men det ble til at jeg fortsatte. Årsaken skal jeg skrive om senere.

Ole Dahl Rossbach og jeg dro avgårde til Opera di Setra i Tylldalen, til forestillingen 4,juli, og vi la det opp som en turistrunde i nærmiljøet: Surnadal – Romundstadbygda/Vålåskaret – Meldal, Kvikne, Tynset, Tylldalen, Alvdal, Folldal, Dovre, Dombås, Lesja, Romsdalen, Molde, Surnadal: 3 dager – 75 mil! (Jeg er 76, Ole 81 og Rossinante II (bilen) 12 år.) Basis var 2 netter på det utmerkede Tynset Hotel. Vi rakk også en hyggelig formiddagskaffe søndag før operaen i fjellet – med russekompiser Jarle og Lisbet på Tynset!

Her på bloggen skriver jeg inn tekstbitene fra reportasjen på Facebook, men kan ikke legge inn foto, som er vesentlige! – og ikke dialogene med lesere som skriver inn respons på tekst og bilder, og den dialogen som utvikler seg. Vi har jo det fantastiske kameraet på mobilen nå, som alltid er der i lomma/veska. Dere får ‘imaginere’ – forestille dere – fotoene… og ellers vurdere om dere ikke skal overvinne fordommene mot Facebook og melde dere på. (Mer om det en annen gang.)

På vei til Tynset og Opera di Setra i Tylldalen, tok vi en pause ved den eldgamle trekirken på Kvikne. 26 grader varmt. Det gamle tjærebredde treverket var veldig varmt å legge hånda på. (Foto)

*

Bakte poteter og øl på Tynset Hotel og masse glade stemmer og sang i sommernatten, som før Kinasyken tok oss. Det er lenge siden jeg har hørt lyden av livsglede! Deilig! (Foto)

*

(Om selve operaen på setra en annen gang: Mozarts «Tryllefløyten» sterkt tilpassa seterlivet…!)

*

Første stopp på veg hjem fra Tynset idag var Kjell Aukrust-museet i Alvdal. Det var ikke åpent enda da vi passerte, men vi studerte eksteriøret på Arkitekt Sverre Fehns fabelaktige bygg. Vi skoda Flåklypa på bergets topp, studerte sponkledningen på eksteriøret, den flotte røde skiferen på taket, og omfavnet den vi mest identifiserte oss med denne dagen: Ole – Ludvig, og jeg Solan Gundersen. Jeg MÅTTE identifisere meg med Solan Gundersen for å klare å kjøre disse 750 km på disse tre dagene, 30 av dem på grusvei opp til Opera di Setra. Vi beundret klokketårnet på et fjøs så intenst at vi så ikke avkjørselen til Folldal, så vi kjørte sørover helt til vi passerte skiltet med «Rendalen»! Da slapp Solan Gundersen gasspedalen med et skrik og snudde bilen. Vi tapte 1 time på denne kuvendingen, for det var mye veiarbeid på strekningen. «Hva sa jeg?» hørte vi Ludvig mumle da vi passerte på vei nordover igjen, mens Solan Gundersen så ut i været og plystret da vi svingte inn på veien som går gjennom Folldal. (Foto)

*

Vi kjørte og kjørte gjennom Folldal, og fant ikke noe sted å skaffe oss litt formiddagsmat og kaffe, og nødproviantpakkene som ble smurt og lagt i kjølebag ved avreise fra Glærum, var oppspist. Ikke en skarve bensinstasjon var å oppdrive. SENTRUM stod det på et skilt, men det fant vi bare kommunehuset og et stort hus det stod NAV på. Vi svingte ned igjen, og tilfeldigvis så vi noe butikkeri med «Den lille kafe». Den var nedlagt forlengst, sa damen i matbutikken der den hadde holdt til. Hun sa vi skulle fortsette oppover noen svinger. Det skulle vi finne «Gruvekroa».

Først bar det gjennom et byggefelt fra vår tid, men så åpenbarer det seg et felt med disse flotte trehusene fra arkitekter som utdannet seg på NTH 1930 pluss/minus. De som tegnet de staseligste norske trehus. Disse i Folldal er veldig flotte og velholdt. Og så: Der lå gruva med museum, butikk, kafe med hjemmelaget eplekake, rabarbrakake med rabarbra fra den gamle direktørens have, tog man kunne kjøre med inn i gruva…! Vi sa i kor til dem bak disken: DETTE ER JO EN PERLE!!! Hvorfor holde den hemmelig?! Råd til alle store og små: KJØR TIL FOLLDAL GRUVEMUSEUM – STORE OG SMÅ – OG HA EN FLOTT DAG! De lager panacottaen selv, og de steker elgkarbonadene selv! (Foto)

*

Kong Eystein/Øystein bygde jo «stasjoner» på post- og ferdselsvegen over Dovre, som også ble pilgrimsvegen til Nidaros, mens hans bror, Kong Sverre, levde det store kongeliv helt ned til Miklagard/Konstantinopel først på 1100-tallet.

Oldefar til min sønn, bonde på Lesja, var postfører utover Romsdalen og over Dovre. Ulvepelsen og de skinnfora støvlene som rakk helt til skrittet, finnes enda i Nørspe/Nørstebø i Kjøremsgreda, Lesja.

En gang kom to hestskysser ned en sidevei, kjørte opp på hver side av posthesten, og mennene tok den i bikslet, men røvertoktet mislyktes da postkjøreren reiste seg opp i den store pelsen og trakk postførerpistolene med begge hender.

En annen gang påstod min sønns oldefar å ha kappkjørt med Gammel-Erik innover Lesjabyga på vei hjem fra Romsdalen med post. Han fortalte at Gammel-Erik kom opp på siden av ham så det gnistret under meiene på spissleden – «men jeg slo ham såvidt,» sa han. Han kastet tømmene til drengen da den svettvåte hesten stanset ved stallen, og han ropte til drengen: «Sett inn hesten, for snart får vi besøk!» Så gikk han inn, falt om på gulvet i ulvepelsen og lå i feber og uvett i flere døgn.

Da Magnes far skulle avlegge eksamen juridikum i Oslo, kom hans bror, som min sønn Magne ble oppkalt etter, og sa til eksaminanden for å sette mot i ham: » Kom ihau gut, at bessfar din kappkjør me’ nå Gammel-Erik – og vainn!»

Idag står Eysteinkyrkja der Folldalsvegen kommer inn på E6 over Dovre – på Hjerkinn. Idag er den en stasjon på Pilgrimsleden til Nidaros, og et minne om ferdafolket i et værhardt land. Den er oppkalt etter Kong Øystein, selv om Eystein indikerer erkebiskop av Nidaros, St. Eystein.

Kirken er et vakkert minnesmerke også over hvor dyktige arkitekter vi har hatt i Norge. Fargene, materialene, den sjeldne gotiske kuppelen over alteret: som toppen av et egg. Materialene kommer fra selve Dovre.

Det er ikke så enkelt for kirkevaktene å vite om den/de som kommer, vil bli guidet, eller om de kommer for en stille stund. Kanskje kunne det stå et skilt: «Ønskes omvisning, så si fra til vaktene.» Kirken tilhører Dovre kirkesogn. (Foto)

*

Pilgrimsstien kommer opp langs østveggen av Eysteinkyrkja. Denne dagen – 5.juli, går stien mellom fjellbjørkene og et teppe av villblomster. Veldig vakkert. Veldig spesielt. Her er det oppsatt kran med friskt vann for påfyll av pilgrimenes vannflasker. Her er det også velstelte do, for å unngå at stiene grises til. Selve pilgrimsstien gjennom fjellskogen med dette blomsterteppet, var et sjeldent vakkert syn. (Foto)

*

INNPAKKA KIRKE: Da vi kjørte ned svingene til Dombås 5.juli, fikk jeg se et så uventet og så sjokkerende syn at jeg holdt på å kjøre rett inn i skogen: Dombås kirke helt innpakka i plast og andre materialer!

Dette synet har ikke jeg, og heller ingen jeg har snakka med om dette nå – sett hverken på Dagsrevyen eller i avisene, selv om det har sevet ut opplysninger om at det var 2 Islams dragoner fra Somalia som tente på Dombås kirke for et par år siden.

Det var sterkt å se en kvinne som stod på knærne og stelte familiegraven ved siden av den innpakka og avstengte kirken.

Jeg gav meg i samtale med to voksne norske motorsykkelkarer som stod der, for det var interessant å høre hvordan de ville uttale seg i en dialog om dette. De ble gradvis spake og svarte med norske sjablongsvar.

Jeg hisser meg opp enda over at vi, folket, ikke skal få tilgang på informasjon om noe så drastisk som kirkebrenning utført av Islams dragoner fra Langtvekkistan. Ble de arrestert? Hva ble straffen? Deportasjon? Klapp på skuldra?

Norske media sensurerer altså nyhetene overfor det norske folk! Vi skulle hørt på spetakkel hvis kirkebrennerne hadde vært norske satanister eller norske nynazister! De ville blitt spikret på veggen igjen og igjen av NRK og norske media – i det uendelige, men «noen» har fredet Islams dragoner slik at islamiseringen av våre del av verden skal få gå sin gang – uforstyrret.

Islams dragoner bemanner nå flere stillinger i Dagsrevyen, og det er andre gang at en Islam-bekjenner er blitt utnevnt til norsk kulturminister. Jeg spør meg selv av og til: Når ble det vedtatt, og av hvem, at etter Islams krig mot Europa i 1400 år – skal Islam hjelpes frem av våre myndigheter for våre skattekroner, og når Islam brenner våre kirker, så skal vi ikke få vite hvem som tente på! (Foto)

*

AVDEMSBUE! Plutselig kjører vi forbi AVDEMSBUE på vei utover Lesjabygda! Passasjer Ole kjøper mye av deres produkter på «Mætt og god» i Kristiansund. Vi snur og kjører tilbake. Vidunderlig butikk med ny kafe med utsikt ned til beitende kyr og gardsmeieriet. Her kan man gå amok i godt snask fra mange lokale matmakere rundt i landet. Ole kom til sitt mekka! Jeg var så heldig at jeg fant gammeldags kvit geitost fra Undredal. Pascale fra Frankrike kom til Undredal og ble gift. Hun gav seg ikke før det ble lov å yste på gardene i Norge igjen. Hun synger gregoriansk sang i stavkirken i Undredal mellom øktene. Ble kjent med henne på et av mine gregorianske kurs. (Foto)

Pascales foreldre var en del av en gruppe mennesker som slo seg til i et kollektiv på et fjell i Syd-Frankrike. De hadde ingen felles tro, men valgte den gregorianske sangen som sin sang, ettersom de mente at dette er den mest åndelige sangen. Da Pascale ble født, stod alle i kollektivet rundt sengen der moren lå for å føde, og sang gregoriansk sang mens Pascale kom ut i denne verden. Tenk det! Og yste kvit geitost på gammel norsk manér – det kan hun!

*

Nedstigning gjennom Romsdalen er helt eventyrlig dramatisk og storslått. Dramaet begynner når elva Rauma begynner nedstigningen sammen med deg. Dessverre er det få muligheter for å stoppe og virkelig komme innpå det voldsomme vannløpet, for de som har anlagt parkeringsmuligheter har bare tenkt på fjell, fjell og fjell, og de er jo også til å miste pusten av. Anbefales! Tror nedstigning er mer spektakulært enn oppstigning i Romsdalen. (Foto)

*

Jeg har lagt ut alle disse små reisefortellingene med bilder, for å vise hvor store opplevelser man kan ha i nærområdet.

Tynset har man liksom alltid bare passert på vei ned Østerdalen for å komme fort til Oslo. Men denne gangen tok vi inn på Tynset Hotel i to netter. Det er et fint hotell som var stappfullt av glade mennesker både inne huset og ute på terrassen og i gaten utover sommernatten. (Foto: Sommernatt på Tynset)

To dager senere: På vei til Seljemannamesse på Selje.

(Ole D.R. var ikke med nå. Jeg var alene pilgrim.)

Ingen kjenner dagen før solen går ned: Jeg dro avsted imorges (7.juli) i vakkert vær, med nyvasket bil som var på årsservice igår, og hadde stadige skjønnhetsåpenbaringer i landets vakreste fylke: Buggestranda, Vistdalsheia og Vistdalen – helt utrolige panoramaer, fjellformasjoner. (Foto)

Jeg kjørte den veien mot Nordfjord og Selje fordi jeg hadde et ærend på Nesset prestegård – for å få tak i et av krusene med Bjørnsons utsagn: «Dog Fred er ei det Bedste, men at man Noget vil.» Oppvaskmaskinen har fjernet teksten på kruset jeg kjøpte her for noen år siden. Men nei, de solgte ingen minneting til de museumsbesøkende lenger.

Etter nistespising i veikanten på Åfarnes, bar det etterhvert opp Trollstigen. Men rett før den bratte stigningen, hørte jeg et ukjent PLING! Skjermen informerte om at motoren var for varm. Det var heldigvis ved parkeringsplassn før Trollstigens drama begynner. Dette hadde aldri hendt før, så jeg ringte dem som utførte service på bilen igår. Jeg gjorde som de sa, jeg ventet til motoren ble noe avkjølt, og så returnerte jeg til Åndalsnes og spurte meg fram til den som driver veihjelp.

Men nei, damen bak disken sa at hvis jeg ikke stod ute på veien og ringte VEIHJELP, så kunne jeg ikke få veihjelp. Jeg ville måtte vente kanskje mange dager på tur hos deres verksted. Unnskyld at jeg sier det: Det er bare kvinnfolk som klarer å bli så byråkratiske i hodet. Og når jeg treffer på disse som har byttet bort hjernen sin med et regelverk, da går hjernen min over i kampmodus og jeg slo begge håndflatene i disken og spurte hvor de hadde gjort av sin praktiske sans og sunne fornuft.

Damen + ung mann ble med ut. Den unge mann fylte på orange avkjølingsvæske og konstaterte at viften gikk. De ville ikke ha noe for jobben… Jeg spurte om jeg skulle kjøre stor omvei om Ørskog etc. eller om jeg kunne ta snarveien over Trollstigen nå. «Ta Trollstigen!» sa de i kor. Jeg tok Trollstigen.

Med dødsforakt angrep jeg Trollstigen. Det gikk bra 2-3 svinger, men plutselig sa det Schmokk! i termometeret, og jeg stod blægg i en sving, men biler kunne passere, så lenge det ikke kom noen buss. Jeg åpnet panseret, så ingen skulle misforstå situasjonen. Etter en stund prøvde jeg igjen at stige opp ad fjældet, som Bjørnson ville ha sagt. PLING! Det ble ny stopp 100 meter før parkeringsplassen ved brua over fossen der oppe. Jeg gikk ut, åpnet panseret og skuet Trollstigens monumentale gru i oppadstigende som nedadstigende vertikalitet. (Jeg lider av høydeskrekk!)

Da ringte jeg VEIHJELP! Etter 35 minutter kom en diger druse av en redningsbil og ditto mann. Min bil var den fjerde bilen han hentet ned av Trollstigen denne dagen, sa han, og de var gått lens for utleiebiler…

Trekkroken min så jeg for første gang der og da, for den hadde ligget gjemt under gulvet i bagasjerommet i 12 år, men det var rust i gjengene, sa drusen, så han rygget selv bilen opp på planet. (Jeg nektet.)

Imens mørknet himmelen og kokte sammen et forferdelig tordenvær over det meste av Møre og Romsdal.

Vet du hvor høyt det er å klyve opp i en sånn bil,og hvor langt det er mellom trinnene? Jeg er 76 år og har unevnelige kilo kjøtt og flesk. Opp er en ting, ned er noe ganske annet…

Nå hadde Gjensidige VEIHJELP informert drusen ved rattet at bilen skulle tas med til et annet verksted: Åndalsnes verksted. Etter at drusen kom inn med kortterminal og ville ha 500 kr. i egenandel, tok mekanikeren og tappet av litt av den rikelig tilførte orange avkjølingsvæsken fra første verksted, og etter at han hadde prøvekjørt bilen, rådet han meg til å kjøre hjemover, for det er bedre jo nærmere hjemmet man er, hvis det totale sammenbruddet kommer, sa han. Det var jeg enig i. Han ville heller ikke ha noe for jobben. Kanskje det syntes på meg at jeg nå var en meget prøvet pilgrim…? Faktisk var jeg blitt massivt stanset i min ferd av selveste fjellet – som Sankta Sunniva, uten sammenligning forøvrig…

Jeg gikk da opp på samme restaurant som Ole Dahl Rossbach og jeg var forgårs kveld, og bestilte det samme: Svinekjake med stekte nypoteter og søtpotetmos og hestereddik. Og så et skudd med konsentrert espressokaffe med sukker til sjåføren.

Så ringte jeg avbud til hotellet på Nordfjordeid, til Klosterbåten på Selje og til Fader Khiem i Ålesund.

Så bar det hjemover. Jeg tok den gamle veien hjem fra Molde – den veldig lange, forbi Gussiåsen du vet. Torde ikke ta sjansen på oppstigningene i baklia til Nordmarka. 25 minutter var det å vente ved Aluminiumsverket på Sunndalsøra før en fikk forsere Oppdøltunellen i konvoi. Jeg hadde da vært underveis i 12 timer og tilbakelagt 49 mil. På Røkkum kai var solen enda ikke gått ned kl. 22.40. Men jeg sa til Gud: Ikke flere overraskelser nå før solen går ned. Amen.

Neste dag ble min Rossinante II innlagt på sykehus på Tellesbø. Og jeg deltok på Selje via strømming v/Sankta Rita Radio, Ålesund…

Glærum, 9.juli – 2021.

Dordi Skuggevik

 

 

 

Sankta Sunnivas arie på Sankta Sunnivas dag, 8.juli:

Dronning var eg

på den grøne øy.

Ein heiden hovding

ville ha den kristne møy.

Eg sprang ifrå han.

Frå grøne lundars fred og fuglar

tok eg ut,

og la på havet –

utan sut.

I båtar tri,

forutan segl og årer,

vi gav oss av –

til vind og store bårer.

Forutan månestein

som fangar sola,

vi venta Gud –

Han ville halde volen.

Som Irlands ville gjeser

flaug vi over bårer,

slik også dei heilt

inn til Russlands sletter dro,

med soga om den Kvite Krist.

Vi la oss ned i båten

for å døy,

men – Sæla

vart vår øy.

Vi steig i land,

og landet, det låg fast.

I hola som vi fann,

vårt liv – det brast.

Vi kom i land,

vart jorda inn av fjellet,

men ljosken folk og konge såg

i dette tjeldet.

Den kongen som du Olav søkjer,

Han må du taka inn i følgjet ditt.

I Roma vil han ikkje finnast.

I Jorsal finst han ikkje heller.

Det er i følgjet ditt Han finst,

om berre du vil ta Han inn,

og leggje ut på havet.

Maria, havets stjerne,

vil deg leia finne:

Ut – og opp mot nord!

Der, finst di mor.

Teksten fra Sankta Sunnivas arie i oratoriet «Olav den Helliges dåp» – oppført i Rouenkatedralen 15.oktober 2014, ved 1000-årsjubileet for Olavs dåp.

Sankta Sunniva ble sunget av sopranen Nina Sætherhaug, med Rouenoperaens orkester/Gabriel Marghieri (Titulærorganist i Sacré Choeur) ved orgelet. Musikk: Ole Karsten Sundlisæter Libretto: Dordi Glærum Skuggevik

Dbl.CD.

På nettet: http://goo.gl/DHUjyG