Måned: januar 2016

Adresseavisen driver en systematisk nedskriving og devaluering av Nordmøre og Kristiansund. Verst er kommentatoren Stein Arne Sæther. Ordførerne på indre Nordmøre tror etterhvert at det står så dårlig til, at selve Frelsen! er å flytte over til det planlagte storfylket Trøndelag. Rindalsordføreren har til og med oppdaget «vekstkraft» i Trondheim, byen som lever av å suge ut omlandet sitt, uten selv å generere noe næringsliv. Politikerne på Nordmøre evner ikke å se at Trøndelag, Trondheim og Adresseavisen er ute etter dem for å utvide omlandet de kan suge ut. De lar seg forføre.

På Surnadal sparebanks «Næringslivsdag» forleden, ble det holdt et foredrag om Kristiansunds næringsliv, gassfeltene nordvest for byen og service-basen i Kristiansund, og det viste en stor kontrast til svartmalingen i Adresseavisen. Vi kunne alle trekke konklusjonen om hvor feilplassert det nye sykehuset blir i forhold til det vekstpunktet Kristiansund er, og som sykehuset skal betjene. I Molde er det jo bare ufarlig liv for kontorister.

I mange år jobbet jeg med konsertarrangementer. Vi fikk alltid penger fra Møre og Romsdal fylke, aldri fra Sør-Trøndelag, av den enkle grunn at Sør-Trøndelag er et fattig fylke, utsugd av landsdelshovedstaden Trondheim. Møre og Romsdal er et rikt fylke, fordi vi har hatt den økonomiske motoren Sunnmøre. Nå har vi i tillegg Tjeldbergodden, Aukra og Vestbase nord for Romsdalsfjorden. Alle så vel på TV – den enorme modulen som på 500 hjul ble rullet på plass ute på Aukra nå nettopp, der det store gassanlegget er i ferd med å ferdigstilles.

Dynamikken i «Fogderistriden» i Møre og Romsdal er nettopp det som holder ånden «i fløgda» her ute på Mørekysten. Det vert aldri keisamt, for å si det sånn. Vind i håret og luft i luka og åndens flukt over det hele. Takke meg til det, i stedet for å bli en jordvendt, tung og treig trønder! Bare vent: Snart kommer Frøya, Hitra og Hemne til OSS! Og: Det var her Bjørnson ble Bjørnson! YES!

 

Nordmøre 26.januar 2016

Dordi Skuggevik

 

 

Anne Kleivset fra Halsa på Nordmøre har i mange år arbeidet med liturgien som ledsaget festen for «Det hellige blod» i Nidarosdomen. Alle kirker som er viet til en helgen, skal ha en del av kroppen til helgenen eller en gjenstand som har vært i berøring med helgenen – et relikvie, deponert i kirken. Nidarosdomen var en Krist-kirke, viet til den største av alle hellige: Kristus. Det er ikke mange Krist-kirker. De jeg vet om, ligger i gamle vikingområder: Kyrkja Krist Konungs i Reykjavik (den katolske domkirken), Christ Cathedral i Dublin og Kristkirken i Nidaros.

Den islandske årboken for 1165 skriver at dette året kom en dråpe av Kristi blod til Nidaros. Den skal ha blitt innfelt i et «fingergull» – en fingerring av gull, som erkebiskopen bar ved festen for Kristi blod i Nidarosdomen 12. september. Denne festen måtte ha sitt sett av liturgiske tekster, sanger og tidebønner. Selve officiet – settet av liturgiske sanger, mener man er skrevet på 1200-tallet. Det ble delvis skrevet med melodier fra andre fester som denne festen skulle skape assosiasjoner til. Idag finnes bare ett manuskript igjen, og det er ikke fullstendig. Det ligger i Det kongelige bibliotek i København. De gamle messebøkene og antifonariene ble ødelagt ved reformasjonen, men i en del tilfeller fant man blader av dem igjen som permer på bl.a. gamle regnskapsbøker, når en kom «i skade» for å gni hull på lorten på permene. Musikkhistorikeren Asbjørn Hernes oppdaget slik flere gamle manuskripter på biblioteket i Trondheim. Av «Fingergull-officiet» finnes det idag bare ti pergamentblader.  (Les resten av Roman Hankeln (NTNU) sin interessante artikkel i CD-heftet.) CD-en ble lansert med konserten «Fra Jerusalem til Nidaros» 12.sept. 2015 – 850 år etter relikviets ankomst til Nidarosdomen. At denne bevarte delen av officiet igjen kunne klinge i Nidarosdomen, og fra CD-spilleren i våre hjem, er en så stor kulturhistorisk bedrift og sensasjon, at det burde fått langt mer oppmerksomhet enn det gjorde, både fra Nidarosdomens forvaltere, fra Academia og fra media.

Anne Kleivset har med det gregorianske damekoret sitt – Schola Sanctae Sunnivae, arbeidet med Fingergull-officiet over mange år. Hun fikk kjennskap til det gjennom prof. Hampus Huldt Nystrøm på NTNU, der hun etter organisteksamen på Konservatoriet, hadde gregorianikk som valgemne både på grunnfag og mellomfag musikk på universitetet. Etter ny ordning tok hun Master i formidling av gregoriansk sang med koret sitt som instrument. En slik Master er hun alene om i den gregorianske og akademiske verden, hvis jeg er rett orientert, og det tror jeg at jeg er. Da hennes mann, Henning Sommerro, avleverte CD-en her i huset, betegnet han «Fingergull» som «en bauta». En «musikalsk merkestein». Det er det denne CD-en er.

For å få adgang direkte til det gregorianske forskermiljøet i Frankrike, må en ta arbeidet, utgiftene og tiden til å lære seg fransk. Men, dette miljøet har i dag «satelitter» i mange land. Anne Kleivset har stort sett arbeidet med «satelitten» i Nederland. Hun har vært svært dyktig til å finne høyt kvalifiserte fagfolk, og å oppnå samarbeid med dem. På «Fingergull» har prof. Eugeen Liven d’Abelardo, Nederland, vært musikalsk rådgiver, foretatt notasjon-restaurering og også vært «Recording Producer». I CD-heftet ser en flere tunge navn på teknisk og musikalsk innsikt. Selskapet 2L har gitt ut «bautaen». www.2L.no

CD-en er anmeldt i det franske fagbladet Canticum Novum av Michel Zeegers. Og bedre kan det ikke sies:

Interpretasjon:

«Det dreier seg uten tvil om et av de beste gregorianske damekor av idag. Kvaliteten på tolkningen er på høyde med det man derfor kunne forvente. Stemmene forenes perfekt med en eksellent klang, en renhet, en flyt og en legato som begeistrer. Uttalen og dynamikken følger på for så å gi oss en vidunderlig lytteopplevelse. Man kunne beklage enkelte avslutninger som er litt brutale, især der det pustes midt i frasen, men det forhindrer virkelig ikke dem som elsker denne sangen, i å verdsette denne eksellente innspillingen.»

Teknikk og presentasjon:

«Lydopptaket yter stemmekvaliteten rettferdighet. Etterklangen er godt behersket og presisjonen er perfekt. Koret er godt plassert og samlet, uten at noe skiller seg ut. Ingen pusting eller bakgrunnsstøy ødelegger lytteopplevelsen. Det betyr godt arbeid fra lydingeniørens side, noe vi heldigvis er blitt vant til i de fleste lydopptak idag.»

Opptaket ble gjort i Olavskirken i Ringsaker, fordi i Nidarosdomen holdt man på med det store arbeidet med Steinmeyerorgelet. Rommet i Ringsaker kirke har akustikkmessig fungert helt optimalt for dette opptaket.

Michel Zeegers tilføyer at CD-en er «soignert» presentert i en klassisk eske med fyldestgjørende CD-hefte med norsk og engelsk tekst.

Manuskriptet kan konsulteres på www.kb.dk/permalink/2006/manus/69/

Videre info på nettstedet til plateselskapet 2L: www.2L.no/pages/album/114.html

Utdrag kan høres på Schola Sanctae Sunnivae nettsted: www.sunnivae.com

Anne Kleivset har maktet å holde dette gregorianske koret sammen og har inspirert og fornyet det siden 1992. 5 CD-er er det blitt så langt. Hun er den eneste i Norge som kombinerer forskning, praksis og formidling av gregoriansk sang, og slik har hun gjort – og gjør – alene, det som det tiltenkte nordiske gregorianske instituttet i Trondheim skulle gjøre, men som nå dessverre er en tapt visjon i Trondheims virkelighet. Koret hennes er til en viss grad tilknyttet Nidarosdomen, logisk nok, men hun frister en freelance-tilværelse som nå bør gå over i en statsstipendiatstilling i resten av hennes aktive liv med dette viktige arbeidet som det er å få musikken frem igjen fra 1000-årige norske notemanuskripter. I København skal det ligge en haug med 50.000 usorterte manuskriptfragmenter, så arbeidsledig blir hun neppe. Der kan det ligge flere tapte perler. Derfor trengs det flere musikk-arkeologer. Norge kan begynne med å gi Anne Kleivset en stilling som statsstipendiat!

En anekdote til slutt: 17.oktober 2014 dirigerte Ole Karsten Sundlisæter sitt oratorium Olav den Helliges dåp – 2. gangs fremføring i Frankrike, i Sainte Clotilde i Paris, mens hans første orgellærer, Anne Kleivset, samtidig – fremførte Rex Olavus i Rouen-katedralen med sitt kor og Trondheimsolistene. Komponist av orkesterpassasjene: hennes mann Henning Sommerro, også en av Sundlisæters lærere. Etterveksten Sundlisæter gjorde ikke skam på sine lærere, for å si det sånn. Prøver på hans verk, også med gregoriansk sang: www.sonore.no

Glærum 24.januar 2015,

Dordi Skuggevik.

 

 

 

Nå må det bli en slutt på at alle disse menneskene drukner i Middelhavet, og på at Mafiaen håver inn svarte penger fra flykningene! Politikerne vet veldig godt hvordan det skal gjøres, for Spania stoppet båtflyktningene fra Vest-Afrika for noen år siden. Av de 20.000 som kom til Canariøyene, sendte Spania prompte 18.000 tilbake, og dermed kom det ikke flere båter. Av de resterende 2.000, ble 500 underårige satt i et barnehjem ved flyplassen på Gran Canaria, og 1500 ble sendt til fastlands-Spania og «sluppet løs» stod det i avisen. Spania visste at disse 1500 straks ville reise til Tyskland, England og Skandinavia. Men: mange av de overfyllte, åpne fiskebåtene av tre bommet på øyene og forsvant videre ut i havet og gikk til bunns med alle om bord.

Spansk kystvakt begynte å ta opp folk fra båtene i rom sjø, i internasjonalt farvann, og fraktet dem direkte tilbake til Afrika-kysten. Strømmen av båter stoppet. Slik må også folk i båtene i Middelhavet tas opp i rom sjø, og resolutt settes i land igjen i Libya og Tyrkia. Da blir det slutt på disse dødsseilasene, og Mafiaens store inntekter av dette. Mafiaen blir nå så rike, at de vil kunne finansisere de utroligste kriminelle aktiviteter fremover.

Nå ser man i Vest-Afrika hva som skjer i Middelhavet, og i det siste har båter prøvd å komme til Canariøyene igjen, i det håp at det nå skal bli fritt leide videre opp i Europa. Dermed får man igjen disse båtene som bommer på øyene og seiler vestover og rett i døden.

Hva ville Tyskland ha vært i dag, om tyskerne hadde hatt noe sted å flykte i 1945? De kunne ikke flykte, men ble sittende i grushaugene etter terrorbombingen som drepte 534.000 sivile mot slutten av krigen. I tillegg jaget russerne ytterligere 15 millioner Østersjø-tyskere og Volga-tyskere vestover og inn i Tyskland. Hadde tyskerne hatt et sted å flykte, ville vi ikke hatt det moderne Tyskland i dag. Tillater vi de mafiose flyktningesmuglerne å tømme Syria, vil det om kort tid ikke være noe Syria. Det samme med andre land som nå dreneres for sin befolkning av Mafiaens transporttilbud.

Dette er så enkelt: Gjør som Spania! Men kom igang øyeblikkelig! Politikernes handlingslammelse har vart lenge nok.

 

Glærum 20.jan. 2016.

Dordi Skuggevik

 

CD-omtale:

Mange menn fra Surnadal har sammen – med CD-en «VEBJU» – skapt en totaldokumentasjon av og rundt folkemelodier fra Nordmøre som berører julen. Et «Gesamtkunstwerk» – som Wagner ville sagt – et totalkunstverk. Henning Sommerro: Arrangement, komposisjon, piano, harmonium og kirkeorgel. Anders Larsen med Testore-violinen fra Milano, bygd ca. 1730. Jon Arne Mogstad har fulgt prosessen mens han har tegnet og malt. Forfatteren og forlagsredaktøren Tiger Garté beskriver at «vebju» er betegnelsen for når snøen ligger på grenene i skogen, og reflekterer over jula. Bernt Bøe skriver om folketonene. Trygve Brøske har skrevet den ene av «juledansene» i gammel stil. Fred Ola Bjørnstad gjorde opptak med representanten for de gamle folketonekildene, og Astrid Søyset Moen ble eneste kvinnelige innslag på platen. Jostein Ansnes og Steinar Larsen fra Øra studio sørget for opptak av  musikken i Stangvik kirke, hvor ytterligere to menn ringte med klokkene for å avslutte platen. Presten med assistent.

Så hvordan ble resultatet?

Det er den gamle italieneren fra Milano som er sensasjonen. Anders Larsen makter å formidle den vokale tradisjonen gjennom et strykeinstrument. I selve klangen uttrykkes den lengselen, det vemodet, det meditative, innadvendte uttrykket sangerne i folketonetradisjonen på Nordmøre hadde. Jeg vet det var sånn, for jeg har hørt dem og vokst opp med dem. Men at denne unge violinisten makter å ta dem slik på kornet og få det ut av denne violinen er ganske utrolig. Instrumentet går også inn i karakteren av dansemusikken og gjør også den til sitt eget uttrykk. Trygve Brøske og Henning Sommerro har truffet svært godt når de har skrevet hver sin dans på denne platen, men uten Anders Larsens evne til å få en gammel italiener til å lyde som en norsk spelemannsfele, ville ikke dette gått bra. På et par konserter har jeg hørt Larsen spille Ole Bull på denne gamle italieneren på en utsøkt måte. Kort sagt: Anders Larsen kan ta med Testore-violinen på hva som helst, og komme godt fra det. Denne violinen er helt annerledes av karakter, enn en Stradivarius og en Guarneri. De to holder seg innen et langt smalere idiom enn denne Testore-violinen. Den har en sterk personlighet med mange uttrykksmuligheter, Men, så skal det også sies at intet instrument er bedre enn sin musiker. Anders Larsen har solid bygget seg opp «sten for sten» – til at han nå kan gjøre hva som helst – etter at han fikk bruksrett til dette instrumentet av investoren Lars Løset.

Henning Sommerro «leverer» – som vanlig. Det blir aldri kjedelig når han arrangerer og musiserer. Vakkert, overraskende, originalt – men han holder stramme tøyler. Hvis jeg skulle protestere på noe, så er det når han brummer i bassen med trøorgelet så ikke det skal bli for vakkert i Julverset. Genistreken på denne platen er når han legger inn en passasje der Astrid Søyset Moen i opptak synger litt fra Nyårsverset, hvor hun passerer utenfor det musikalske vinduet som en skygge som lyser fra bakenfor musikken – fra en forgangen tid. Det er et gripende øyeblikk. Her mangler Bernt Bøe kunnskap om at siste del av Nyårsverset ble sunget 3 ganger, hvor det ble bedt om et fruktbart år – et fredligt år – et gledligt år.

Jon Arne Mogstad’s originale tegninger og malerier fortjener å bli utstilt. De burde vært utstilt i forbindelse med lanseringen av platen. Han har klart å fange Henning Sommerro uten maske (!) – og han har klart å få et uvanlig liv i både lysekronen og musiseringssituasjonen. Folk er ganske imponert over hvordan han har malt portrettet av den gamle italieneren også. For det er et portrett han har malt av fela.

Tittelen «Vebju» har Henning Sommerro fra et dikt han har liggende, som ble skrevet av Ingeborg Sivertsdatter Glærum – gift Solem. (Det er utlagt på bloggen dordis.no.) På lanseringskonsertene på Nordmøre begynte han konsertene med å lese dette diktet.

Etter presentasjonskonsertene på Nordmøre, fremførte musikerne flere av sporene her ved Jordan-elven – på stedet Jesus skal ha blitt døpt. De var innleid av den norske og den svenske kirken. Tilstede var også Tempelridderne og deres stormester. De konserterte også i vår ambassade i Amman, og dinerte hos en kristen araber som sitter i Jordans nasjonalforsamling. De meldte at araberne likte både Julverset og Kling no klokka. Og hører vi riktig godt etter, så finner vi absolutt Midtøstens idiom i det norske på et par steder.

Positive meldinger innløper her i huset fra folk i USA og andre utland som fikk denne CD-en til jul. Men selv om alle fikk denne CD-en av meg til jul, i min omgangskrets og familie, så er dette en plate for hele året og for alle år. Den er et kulturhistorisk dokument – fra Nordmøre, godt hjulpet av en gammel italiener.

Glærum, sist i januar 2016.

Dordi Skuggevik