Måned: februar 2017

Surnadalsdeltaet er et største deltaet i Norge, sa min klasseforstander og lærer i geografi på realskolen: Cand. Scient. Knut Sogge. Det hørtes litt utrolig ut, at elvedeltaet i Surnadal skal være det største i Norge, for man tenkte jo på Glomma og andre elver. Men, Lektor Sogge hadde sikkert rett.

De siste par-tre årene er jeg blitt veldig opptatt av vannårene i flatbygda i Surnadal. Til våren, før vegetasjonen vokser for mye opp, har jeg tenkt å ta med mat og kaffe i ryggsekken og vandre langs disse gamle vannårene. Det vil jeg også oppfordre andre til å gjøre. Det oppstår nye landskaper når en ser dem fra midt ute på flatene.

Det er kommet et par-tre «blodpropper» i disse vannårene, og  som opptar meg og foruroliger meg. Jeg ble meget betenkt for en del år siden, da den åpne vannåren som gikk langs østsida av veien forbi Brattørskogen – fra der hvor disse vakre lerketrærne står, og nedover på østsida av veien forbi Eikmaskin og Hageland og ut i elva – ble fyllt igjen. Opp gjennom årene har en kunne se at grunneier har problemer med at vannet gjør grunnen for våt, for vannet vil frem der det tidligere har hatt sin vei. Når dette avløpet til hovedelva i dalføret er blitt fylt igjen, ser en at hele vannåresystemet rundt Kortøra og omegn blir stående dødt, rotner og gror igjen, og jorda i åkerlandet blir selvfølgelig syk av det. Det er veldig enkelt å ordne opp i dette, uten at grunneieren som fylte igjen avløpet trenger å lide for det: 2 km fra stedet produserer Pipelife rør med enorme dimensjoner. Det gamle vannløpet må graves opp, det må legges en rørgate med flere rør som kan ta av også for flomvann, og så fylles jorda på igjen. Her bør det offentlige koste arbeidet, fordi det offentlige i sin tid lot det skje!

Siden Brattørskogen blir nevnt her, så er vel Brattørskogen den eneste flekken som står igjen av de store furumoene som dekket flatbygda på Surnadalsdeltaet. Denne furumoflekken bør fredes. Dessuten kan en se at den fredete skogstripa vest for Brattørskogen, som ble kalt «Verneskogen» i sin tid, har fått et kraftig hull i tanngarden: Et firma har fått lov å hogge vekk trær, og har laget en stor åpning i verneskogen. Slik sleppes vestaveret på. Her bør det bli strengere, og noen der oppe på Heradshuset må følge med på hva som skjer!

Så var det nordre elveløp ved Omfløddøra ved Hageland. Her ble det bygd bru uten passasje for vannet under brua. Aldeles utrolig at det det ble gjort! Flommasse holder nå på å gjøre området øst for brua til tørt land, og sør for brua fylles det masse utover i elveløpet. Ved en større flom vil Omfløddøra eroderes bort, og dessuten kommer vannmassene til å skade søndre bredd i søndre elveløp. Fylling av masse i nordre løp må stanses øyeblikkelig, det må mudres opp nord for brua, og det må lages nytt fritt løp under nordre del av brua. Man kan eventuelt bruke digre rør fra Pipelife her også. Det vil selvfølgelig koste penger å reparere fedres misgjerninger, men det må til for å hindre flomskader av uoversiktlig karakter.

Det naturlige vannåresystemet i Surnadalsdeltaet må respekteres. Systemet har dannet seg over lang tid i forhold til slik som vannet oppfører seg, og gjør man endringer, vil vannet en dag hevne seg. Det bør utarbeides et kart over vannårene i Surnadalsdeltaet, og de bør fredes fra inngrep som kan ha uoverskuelige negative konsekvenser. Det bør også lages et kart for ålmenta, med anledning til å vandre langs vannårene i Påske-tiden og utover til vegetasjonen vokser opp på forsommeren, for det er en umåtelig stor botanisk rikdom langs disse vannårene, som mange kan ha stor glede av å se på sine vandringer med kaffe og nistepakke i sekken.

Surnadal kommune har holdt seg med en miljøkonsulent i ganske mange år. Nå vet jeg ikke om hun har hydrologi i sin fagkrets, men hydrologer, botanikere, jordspesialister  kan man jo leie inn. Kanskje hovedfagstudenter (unnskyld: Master!-studenter), doktorander og postdoktores kan ha interesse av å arbeide med å kartlegge vannårene i Norges største delta – og ikke minst: de biotopene som finnes langs dem. Få i alle fall blodproppene ved Brattørskogen og ved Omfløddøra fjernet – snarest! – Og vern alle vannårer ellers i deltaet! I min barndom var det nemlig vanlig med stormflod helt opp til Skei. Så var det liksom borte en del år, men i det siste har vi sett stormfloa gå oppover dalen igjen. Når alt dette vannet skal ut igjen i fjorden – skal vi være klar over – at naturen har skapt et helt utmerket åpent drenssystem som fungerer best hvis vi ikke klusser med det – men respekterer det! Så – gå igang med fredningen! Og begynn forhandlingen med Pipelife om samarbeid for å fjerne blodproppene i systemet!

Glærum 11.februar – 2017

Dordi Skuggevik

 

Da Surnadal kommune oppnevnte utvalg for, og ansatte folk – til, å revidere bygdebøkene for kommunen, kritiserte jeg kommunen for at de ikke satset på fagutdannede, profesjonelle folk, eller i alle fall folk med mer profesjonell bakgrunn – til å ta seg av oppdraget. Idag er bygdebokskriving en profesjon. Min klassekamerat fra Follo, Ola Bjerkås fra Oppdal, utdannet seg til bygdebokhistoriker/forfatter, og arbeidet som det hele livet – så derfor vet jeg veldig godt at dette er en profesjon.

Idag oppdaget jeg at de som ble ansatt for å revidere bygdebøkene i Surnadal, tok min kritikk personlig. Jeg tok idag turen opp på biblioteket på Skei for å se hvordan Adresseavisen hadde satt opp et innlegg jeg sendte inn, og som jeg hørte at de hadde trykket. Jeg nyttet høvet til å bla igjennom Todalsboka, den første bygdeboka som nå er kommet i revidert utgave.

Mens jeg blar, stryker Norunn Holten forbi. Hun returnerer forbi meg, og jeg roper – Hei! til henne, men hun stopper ikke. – Har du kontor her? roper jeg etter henne. – Ja, kommer det nede fra trappa. – Oj! tenker jeg, hun så da sammenbitt ut. Det går opp for meg at de som ble ansatt i bygdebokprosjektet har tatt min kritikk av kommunen – personlig….og jeg skulle snart oppdage at de hadde funnet en måte å hevne seg på:

Jeg blar i Todalsboka. Det som slår meg først, er at her er det mye hvitt papir. Ledig plass. Noen personer i både nåtid og fortid har fått ekstra plass med bilde, ikke alle med like innlysende grunn, tør jeg si. Men, det jeg som akademiker med 6 -7 heldagseksamener i historie fra universitetet er ute etter, er litteraturlisten. Der ser jeg at min 2-kilos bok Utvandringshistorie fra Stangvik og Surnadal prestegjeld ikke er oppført, men det er derimot boka som Magne Holten syntes han måtte skrive etterpå, for å vise meg hvordan dette burde ha vært gjort. Men så er han jo også onkel til Norunn Holten, som er fast ansatt i bygdebokprosjektet – med kontor og fast lønn i et prosjekt som vil gi fast jobb på livstid.  Kontor og fast lønn vil jeg da gratulere henne med, for jeg vet hvordan det var – ikke å ha kontor og lønn da jeg skrev min utvandringshistorie. Jeg måtte låne lønna mi i Surnadal Sparebank, og avstå 7 mndr. ansiennitet i pensjonsordningen. Heldigvis gikk salget av boka i balanse etter at jeg personlig hadde båret 5 tonn bøker inn i huset mitt, og 5 tonn ut igjen. Og det skal M-en ha: han og Idrettslaget hjalp til med salget, som de også fikk en ganske bra inntekt av.

Forøvrig har jeg aldri forstått hvorfor M-en begynte å følge etter meg i Amerika for å intervjue de samme personene for å gjøre mitt arbeid om igjen. Jeg har ofte lurt på hva mine kilder i Amerika tenkte når M-en dukket opp og ville gjøre om igjen mine intervjuer. Jeg vet hva en av dem svarte, en som bor her i Surnadal: «Ka du kjem her fær? Ho Dordi he da gjort te her arbei’e!»  Jeg gjorde arbeidet før internet og mens PC-en var på fosterstadiet. M-en hadde sekretær: sin meget habile kone fra USA som var/er en kløpper på internet/PC.

Da skiløperen Olaus Gjeldnes i Canada, min mormors onkel, skulle skrives inn i Surnadals historie, kostet Surnadal kommune på en hel delegasjon derover. Da canadierne fra Rossland  kom på gjenvisitt hit, og det var stort opplegg i Bondehuset i Stangvik, da ble M-en invitert til å sitte i gangen og selge boka si. Jeg skrev da en åpen søknad i Driva om ikke jeg også kunne få selge boka mi i gangen. (Ikke svar.) M-en satt i gangen sammen med sin kone/sekretær da jeg kom forbi. Kone/sekretær gav meg skikkelig inn, fordi jeg hadde sagt at hun hadde hjulpet mannen sin i arbeidet. Da jeg kom ut igjen, reiste hun seg opp, rakte meg hånden og bad om forlatelse, som den gode katolikk hun er, med 20 års fartstid som nonne i kloster i Minnesota.

Da jeg idag så at Norunn Holten bruker sin onkels bok som eneste autoriserte kilde på utvandringshistorien i arbeidet med Todalsboka, så lurer jeg på hva min hovedkilde i Northport, Randa Fredrickson, synes om det, der oppe i himmelen. Hun var nemlig død da M-en nådde frem til Northport, Michigan. I hvor stor grad M-en har plagiert min bok, det har jeg aldri orket å finne ut. Livet går da videre.  -Man må legge ting bak seg, som min skriftefar sier, når det blir for drøyt.

Når jeg nå har opplevd at min bok ble usynliggjort både på Stangvik-opplegget for min mormors onkel, skiløperen Olaus Gjeldnes, og nå i Todalsboka, så slo deg meg plutselig: kanskje er den også fjernet fra biblioteket? Men det var den ikke. 3 nesten istykkerleste bøker stod i hylla. Men det offentlige Surnadal forøvrig, forsøker å gjøre boka og innsatsen usynlig. Jeg regner med at det er en slags takk-for-sist, en smålig hevn – fordi jeg tillot meg å kritisere kommunen fordi de ikke ansatte profesjonelle folk til revideringen av bygdebøkene. «Smått!» ville min mor ha sagt. «Hev deg over små mennesker!» – pleide hun å si. Ja, med skam at melde, når vi forlater fjorden og beveger oss opp i dalene og eidene, da forandrer mentaliteten seg. Det vet vi da.

M-en har hele livet vært opptatt av utvandringen til Canada. Jeg ble stoppet på grensen til Canada, fordi jeg ikke kunne vise frem noe papir hvor det skulle stå at min sønn (14) skulle begynne på skolen i Northport senere. Oppredde senger og varm mat hos familien til Ellen og Aksel Strand i Vancouver stod og ventet på oss, men forgjeves. Slik ble ikke Canada godt nok dekket i min bok. Heller ikke mormors onkel, skiløperen. Men vel 25 år senere fikk delegasjonen fra Surnadal kommune, med reiseutgifter dekket av kommunen, ordnet opp i det. Delegasjonen fra Canada dro hjem med en av mine bøker i kofferten, og de takket og takket for den. Det var helt tydelig at de ikke hadde sett boka før. Det offentlige Surnadal og Svein Sæter hadde underslått bokas eksistens. Men hvorfor gav ikke M-en dem en av sine bøker?

Forøvrig er det et mirakel at min utvandringsbok ble til, for gjennom 7 måneders reise i USA, besøk i 300 amerikanske hjem og overnatting i 100 av disse, hadde min sønn og jeg flere nær-døden-opplevelser. Den første allerede ved ankomst New York: Vi fant endelig shuttle-bussen på J.F.Kennedy Airport som skulle kjøre sørom Manhattan og vestom byen til flyplassen der, hvor 4-menning Sivert Nils Glarum skulle prøve å finne oss i maurtua.  Det var 21. des. og desperate folkemengder overalt i førjulstrafikken. Shuttle-bussen var bulkete og lite tillitsvekkende og ble kjørt av en stor svart neger. Da vi kom over den kjempedigre brua og kjørte videre gjennom et skummelt strøk, svingte han inn en liten sidegate og stoppet ved en flokk halvfulle svarte menn av egen kategori. Det var veldig opprørt stemning i flokken og voldsom stemmebruk. En av fyllikene hoppet inn i bilen, ropte og skreik og røsket i rattet. Alle vi 6-7 passasjerene satt som små snille offerlam og ventet på bløggingen. Gud, O Gud, sa jeg til meg selv, hva har jeg tatt min sønn med på?! Skulle hele utvandringshistorieprosjektet strande her ved ankomsten til den nye verden – med livet som innsats, bokstavelig talt? Hadde jeg visst at M-en ville gjøre arbeidet mitt om igjen, så hadde jeg tatt første fly hjem igjen da, så hadde jeg da også unngått offentlig mobbing i Surnadal på toppen av hele innsatsen – 30 år etterpå!

Siden jeg var i farta på Skei idag, så gjorde jeg noe jeg lenge har tenkt å gjøre: Finne ut om kommunen omsider har lyst ut stillingen som kulturkonsulent, etter alle disse årene Mons Otnes har hatt permisjon fra den – ja, veeeeldig lenge, har han hatt permisjon. Flere jeg kjenner har gått og ventet på utlysningen. Jeg fikk bragt på det rene idag at i denne stillingen er vikaren nå fast tilsatt – uten at stillingen har vært utlyst! Vikaren har bare sklidd inn – uten utlysning. Mens jeg kjører utover til Gleres etterpå, begynner jeg å forstå at de som har snakket om at kameraderiet på Herredshuset på Skei, er gått over i korrupsjon, de har et grunnlag for å si det. Og for å si det som det er: sånn var det ikke da Georg Solem holdt i roret! Da ble heller ingen gjenstand for offentlig mobbing!

PS: Normaliseringen av fornavn i Todalsboka interesserte meg. Fornavn i gamle dokumenter og i kirkebøker er nemlig «normalisert». Jeg så også mitt navn der, og lærte dermed at mitt navn er «normalisert» allerede. De gamle formene av Dordi er oppført, men ikke den mest vanlige: Dørdi. Denne ø-en er ø-en med a i, og som Hans Svean ville at vi skulle skrive aø – og som ikke finnes i andre norske målføre – men som brukes i engelsk. På en liten kiste jeg fikk med meg fra Oppigard Glærum står det: Dørdi A.D. Bruseth – 1868.

Hvem som nå har tatt avgjørelsen om å normalisere fornavn, vet ikke jeg, men jeg savner en bedre begrunnelse.

     Forøvrig nevnes under Bruset – min oldemors bror – Jon Bruset. Det står at han var meierimester i Trondheim og død samme sted. Jon Bruset var leder for meieriskolen på Reinsklosteret i Rissa, for der gikk hans søsterdatter på meieriskolen hos ham: Maret Sivertsdatter Glærum, gift i Aøstigard, Glærum. Men kanskje han senere dro til Trondhjem for alt jeg vet.

Glærum, 6.februar -2017.

Daørdi Skuggevik.

 

 

Homoseksuelle i Norge er ville etter å gifte seg i kirken. De heteroseksuelle vil ikke. Slik er situasjonen blitt i Norge. Naturloven er satt helt på hodet. Den som uttaler seg i radioen idag om situasjonens grammatiske følger, er selv seksuell avviker i forhold til Naturloven: Sexorakelet Esben Esther Pirelli, den meget PR-kåte mediayndlingen i Norges mediaverden. Han/Hun er til og med blitt opphøyet til professor i sex i landet hvor folket er uten selvbevissthet og selvtillit. Nå vil han/hun = hen avkjønne pronomen-systemet i norsk språk. Jeg ser frem til å være flue på veggen neste gang Esben/Esther presenterer seg i en engelskspråklig forsamling: I am a hen.

Logisk nok må vi få flere kategorier med nye pronomener: Jeg er en enbent. Jeg er en enøyet. Jeg er en sopran…… Vi kommer til å få variasjoner over historien om jenta som fikk huspost i Oslo, og som ikke helt taklet pronomenene. Hun ropte opp til fruen som enda lå i sengen: «De, Dem og Dere! Vil Henne ha frokosten oppe eller nere?»

Glærum, 6.februar-2017

Dordi Skuggevik

En sjelden gang kjøper jeg en Adresseavis, som nå sist lørdag – for å se hva som skjer under Samejubileet. Jeg sitter tom i hodet og ser på bildet av Nidaros biskop og en ny utsmykning i Nidarosdomen. Hodet kjennes tomt, fordi jeg ikke forstår hvorfor Nidarosdomen skal utsmykkes med elefant-støttenner. – Legger virkelig Nidaros biskop seg så i selen for å redde elefantene fra utryddelse? tenker jeg. Faktisk – imponerende! Jeg leser jo da etterhvert at dette er et samisk alter, men det er jo ikke noe alter, bare altertavlen – etter det jeg kan se. Men, kanskje det er et slags lavt alter for dem som pleier å sitte med korslagte ben på bakken mens de kommuniserer med Gud? Jeg forstår likevel ikke at fire støttenner av elefanter skal representere samene…..og hvem/hva er denne skikkelsen med den konstige armstillingen à la Donald Trump? Samene ble etterhvert et dedikert kirkefolk, montro om de vil finne noen gjenklang i sin kirkepraksis i denne «altertavlen» som står på gulvet uten alter?

Samme dag leser jeg i avisen «Driva» her i Surnadal, at når vi fremdeles har et par sørsamiske familier som har noen tamrein i Trollheimen, så kan Trollheimen bli innlemmet i samerettsområdet, og dermed kan Surnadal kommune bli underlagt Sametinget, fordi Sameretten vil gripe inn i alle bygge- og utbyggingssaker i kommunen. To sørsamefamilier som bor i vanlige hus og går i vanlige klær oppe på Nerskogen, eller der et sted – skal altså overstyre 6-7000 innbyggere i Surnadal kommune.

Når en fra før vet at Oslo er den største samekommunen i landet, hvor samer er både advokater, leger, universitetsprofessorer etc. – fullintegrert i Norge anno 2017, så må en virkelig bli betenkt over den regresjonen, den segregasjonen og den musealiseringen – folk med samisk bakgrunn nå blir utsatt for i dagens Norge. Dette er på en måte verre enn kolonialiseringen og fornorskningen av samene var. Og hvem er da figuren i altertavlen uten alter i Nidarosdomen? En representant for de samiske martyrer fra sameopprøret i Kautokeino i 1852? Er dette en skulptur av Elen Skum, en av lederne for Kautokeino-opprøret, som ble spart for skarpretterens øks, men som satt i tukthuset på Kalvskinnet i 13 år? Er denne «altertavlen» da et minnested for Kautokeino-opprøret? Blir Elen Skum en ny protestantenes samiske helgen? Er kanskje «elefant-støttennene» Josva Nunsons horn som han lot lyde slik at Jerikos murer falt, og Israel kunne gjeninnta Kanaan – sitt lovede land? Hvilke murer er det Nidaros biskop nå vil la falle – før han går av? Han vant frem med homo-folket. Hva vil han med Samefolket?

Glærum, 4.februar – 2017

Dordi Skuggevik