Måned: april 2019

For oss katolikker som lever langt fra en katolsk kirke – inne i norske fjordbotner og oppe i dalom, og som ikke kommer oss til noen kirke Julenatt og Påskenatt, er overføringen på TV av messen Julenatt og messen Påskenatt fra Roma til stor trøst og glede. Det vil si – det ville det ha vært, om ikke NRK snakker oppå tale og musikk og korsang i de grader at alt ødelegges for oss. Men kanskje bruker NRK messen til å undervise ikke-katolikker?  Er det derfor at alt skal forklares inntil alt ødelegges av kommetatoreri?

Heldigvis var hovedkommentatoren ikveld en katolsk prest. Det var nødvendig fordi NRK ikke giddet å tekste bildene. Alt ble snakket oppå både det som ble sagt, oppå det som ble sunget og oppå orgelet. Men den katolske presten ble påført en breiflabbet bergenser som liksom skulle stille spørsmål fra den uvitende ålmenta. Det ble for det meste forstyrrende, unødvendig, irriterende og dumt. Dette var ikke noen forballkamp!!! Tror NRK at noen så på denne messen hadde behov for alt snakket?

NRK bør ta seg bryet med å tekste sendingen, for nesten alt som blir sagt og sunget, er tekster som man vet kommer, og som kan forhåndstekstes. Og så bør kommentatoreriet reduseres til NULL! Vi vil gjerne høre Pavens stemme. Vi vil gjerne høre koret. Vi vil gjerne høre orgelet. Dessuten har vi øyne og ører og hjerne, og kan ta til oss det meste uten alt dette snakket som hindrer innpass på messen for oss! Hvorfor kunne f.eks. ikke denne breiflabben fra Bergen tåle stillheten etter Pavens preken? Det ble bare så steike dumt og veldig irriterende når han gjorde et forsøk på å tolke Pavens klare tale. Heldigvis fikk ikke breiflabben den katolske presten utpå der. TEKSTING er tingen!

Så kom nå det verste: NRK gjorde det de pleier å gjøre med norske radiogudstjenester – de klarer ikke at sendingen pågår utover i nattverdsutdelingen, og lar sjelden lytterne få oppleve postludiet når orgel og organist gir sitt beste til slutt. På denne TV-overføringen fra Roma gjorde de det samme: Breiflabben fra Bergen begynte å raute om ditt og datt oppå den fine korsangen som ledsaget nattverdsutdelingen, og NRK brøt sendingen før utgang og postludium. Da ropte jeg: FAEN I HELVETE!

Dette blir sendt de katolske biskopene i Norge. De må inn på banen overfor NRK og STILLE KRAV! – på vegne av oss buskkatolikker som er avhengige av NRK-overføringen for å få med oss disse sentrale messene.

Nordmøre, Påskenatt – 2019.

Dordi Skuggevik

Buskkatolikk.

Da jeg gikk ut av bilen igår kveld ved Stangvik kirke, fikk jeg nesten hjertestans. Hele rekken av majestetiske, store, gamle løvtrær langs steinmuren mot veien var borte.

Av stubbene kunne jeg se at de hadde felt friske trær, trær som har stått seg mot storm og orkan mange ganger. Det samme skjedde ved Tingvoll kirke, for en tid tilbake. Ved Åskard kirke også.

Siden en tid har folk nå vært ridd av en spesiell sykdom: de tåler ikke se store, vakre trær. De må gå løs på dem og fjerne dem. Husa står kollete og nakne igjen, uten innrammingen av de vakre trærne. Stygt!

Hvis man har mistanke om innvendig råte i et stort, gammel tre, er det bare å få tak i en fagmann som kan sjekke det med et tynt bor som brukes til å ta kjerneprøve av trestammer.

Jeg besøkte ifjor min klassevenninne fra lærerskolen i Bergen – i Adendorf, rett ved Lüneburg i Tyskland. Vi spiste ute på terrassen under fantastiske, store eiker, lindetrær og lønnetrær som liksom formet et tak over hele den lille byen. Hun fortalte at hvis hun ville ta av en gren eller gjøre noe annet med et av disse trærne, så måtte hun søke Råhuset om tillatelse, selv om trærne stod på hennes tomt.

Jeg vet ikke hvem som har fått idéen, og fått til gjennomføringen av fellingen av de gedigne, ærverdige trærne ved Stangvik kirke, men vedkommende skulle hatt juling!  Det blir aldri det samme å ankomme Stangvik etter dette. Å komme til Stangvik har vært nesten  høytidelig, når en har passert denne flotte trerekken. Det er det nå slutt på. Jeg sitter her og banner på en Skjærtorsdag, men det kan jeg selvfølgelig ikke skrive på slik en dag.

Glærum, Skjærtorsdag – 2019

Dordi Skuggevik

Etter en fredelig og stille periode i vinterens måneder januar, februar og mars, har jeg faktisk begått et manus til en bok om Olavsjubileet 2014 i Frankrike. Når nesten ingen norske media var interessert og gadd dokumentere det som foregikk, så får en gjøre det selv. Når jeg nå skal ha en siste gjennomgang – nr.3 – før den kan sendes forlag/trykkeri, har jeg også sendt manus til tre betrodde personer og spurt om de orker å lese igjennom. Det kan være greit om de ser etter avsnitt som kan påføre meg rettssaker for ærekrenkelse, for idag lider jo så mange av krenkesjuken. Men, jeg er for gammel til å pakke inn konklusjonene jeg trekker etter et langt liv med mye inngående info, møter med folk og nyheter og ellers «input» av forskjellige slag. Noen venner vil jeg miste, men jeg vil også få noen nye. Slik er livet.

Hvis jeg nå tar sats og sender manus til utgivelse, så blir det denne gangen egenbokforlaget KOLOFON i Oslo. De gir ut bøker uten at en ekstern redaktør begynner å hekle i innvollene i manus. Man får være sin egen redaktør.

Jeg har gitt ut to bøker på egenbokforlaget Licentia i Bodø = uten redaktør, men det kom sykdom inn i bildet begge gangene, og akkurat nå vet jeg ikke hvordan det står til der oppe, for jeg får ikke svar hverken på mailer eller på sms-er.

Da jeg skrev librettoen til Olavsoratoriet, lot jeg fire svært kompetente personer sjekke fransken i «Klagesang fra Varrandi» som skulle synges av et hysterisk kvinnekor på fransk, så fransken måtte være rett. Da alle fire kom opp med fire helt forskjellige løsninger i sin korrektur, da mistet jeg troen på at en redaktør er nødvendig. Jeg tror at mye av «the beauty» som britene sier – det vil si skjønnheten i en tekst, blir rett og slett ødelagt av disse vaskerne og redaktørene i forlagene. Tekstene kommer ut som utslitte tekstiler som en kan se tvers igjennom. Til og med Edvard Hoem blir fordervavasket. Det personlige idiomet forsvinner. Så: Ned med redaktørene! De ødelegger den naturlige flyten i tanke- og talestrøm.

Helga etter Påske skal jeg på 55 års russejubileum i Orkdal. Vi er jo noen som lever og som orker en fest enda! Mandagen reiser jeg en uke med Albatros til Leipzig, med dagstur til Dresden. Jeg skal endelig få oppleve hele Wagners Nibelungenringen på Leipziger Opera – alle fire operaene à 6 timer med matpause! Jeg feirer mine 74 år 4.mai med Wagner! Han har levert oss mye skjønnhet! Når vi feirer den greske gudeverden og den romerske gudeverden i kunsten – så må vi også få feire den nordeuropeiske gudeverden uten å bli slått i hodet med noen form for «tilbakevirkende kraft». Jeg opplever Wagner som ren musikk – og den er VIDUNDERLIG!

Ekstra vidunderlig vil det da være å sitte der og vite at boka mi er gått i trykken, selv om det betyr et nytt tap. Jeg tapte 20.000 på «Tante Borg – Hæmlengtfjor’n», 70.000 på «Reisens Rom – Indokina 2011», 40.000 på «Messer iMurmansk» (men som en generøs franskmann refunderte meg!), 25.000 på intervjuene med Pater Olav – men Utvandringshistorien gikk ut i balanse. Og ja: Olavsoratoriet kostet meg 2.266.254,50! Hva boken «Haustferd i Europa. Olav den Helliges 1000 år» vil koste meg, gjenstår å se…

Da skal jeg fram med grønsåpa før siste runde på manus 2019!

GOD PALMEHELG! Se vi går opp til Jerusalem!

Glærum, 12.april – 2019.

Dordi Skuggevik

Hain John Nøstå – hain rodd så stilt attme’ lainna, morgå og kveld. Hain såg åt not’n, så rodd’n hæmatt, morgå og kveld. Vi koinn still klokkå når’n kom – morgå og kveld. Hain va still, hain sa ikkje stort, men fikk gjort det hain skoill, morgå og kveld. Fint å snørte det va det roint’n, morgå å kveld, og så va’ det gjort: Den sist feskar’n e greinn, hain fòr lekså så fort, best det va’ så va det gjort. Men lainnskapet legg der, og fjor’n hain blenkje, men en del tå lainnskapa, det e bort.   Dordi på Gleresnessa 5.april – 2019