Måned: oktober 2019

Bjørnson dukket opp både i Roma, Paris og Rouen mens jeg skrev boka som kom ut til Olsòk: Haustferd i Europa. Olav den Helliges 1000 år. Bjørnsons brev kom også ut av Internet – med hans diverse adresser. Jeg hadde ikke visst at Bjørnson tilbragte 10 år i Italia – fordelt på flere opphold. Jeg hadde ikke visst at han talte, skrev og leste flytende italiensk! Jeg hadde ikke visst at hans skuespill ble så populære i Italia! Når han ankom Roma med sine – ble det stor ståhei! – stod det å lese. Han holdt hoff på Caffe` Greco, stod det.

Når jeg reiser denne uken til Roma, har jeg tenkt at jeg skal sitte omtrent hele tiden på Bjørnsons stamkafé, se på folkene i kaféen og på dem ute i gaten – og også skue opp mot den franske kirken i Roma: Trinité des Monts, som de franske sier og skriver – der jeg i 2002 var med i Nidaros domkor da vi sang både messe og konsert i denne kirken – og holdt stor fest i prestegården etterpå med lasset av røkelaks som den norske ambassadrise bragte med til selskapet. Vi forlot Patrick i prestegården uten å ha tid til å rydde etter oss idet vi løp for å rekke siste bussen til der vi bodde. Men – den franske sogneprest i Trinité des Monts – Patrick, som nå arbeider i Troskongregasjonen i Vatikanet – han tilgav oss, fordi  han mesket seg med norsk røkelaks i lange tider etterpå, sa han.

Det blir travelt i Roma denne uken, merkelig nok. Så siste dagen kaster jeg meg i en taxi for å ta formiddagskaffen på Bjørnsons stamkafé.

Etter at jeg har gått omkring og sett på bildene av alle berømthetene som i snart 250 år har frekventert denne kaféen – også Bjørnson og Undset m.fl., setter jeg meg inntil veggen i den litt trange passasjen som leder inn til den store salongen bakerst i kaféen, der det denne dagen er tomt, og der det leder en dør ut til parallellgaten til Via Condotti hvor hovedinngangen er, og som leder opp til Spanskeplassen og Spansketrappen der Trinité dei Monti troner på toppen.

Plutselig kommer det en mann med TV-kamera, en mann med mikrofon i ene hånden og en mann i grå dress som tydeligvis må være innehaveren. Han skal visst bli intervjuet i forbindelse med at denne kaféen fyller 250 år i 2020 – grunnlagt i 1770. Den har beholdt interiøret og kelnernes sjaketter med svart tversover i alle de år.

Herrene inntar posisjon ved siden av meg i den trange passasjen, og later hele tiden som om det ikke sitter noen på stolen hvor jeg sitter, enda jeg med min størrelse er vanskelig å overse. Innehaveren i grå dress står med sin venstre side foran mitt høyre kne. Han med mikrofonen har baksiden mot mitt venstre kne, og kameramannen står innenfor der. Heldigvis skjuler intervjueren meg – så jeg forstyrrer ikke det som skal bli filmen. Kelneren kommer diskret og setter aprikosterten og cappucinoen min foran meg. Jeg passer godt på så ikke kakegaffelen skal klinke og klanke mot asjetten, og setter kaffekoppen forsiktig ned på fatet, så det ikke skal forstyrre seansen. Jeg undrer meg veldig på hvorfor de skulle trenge seg sammen mellom meg og veggen i denne trange passasjen, når hele salongen innenfor er ledig – med flygel og ellers et rikholdig interiør.

Så er de ferdig. De sprer seg litt. Jeg rekker opp hånden og sier med et smil – La Norvegia! Sono da Norvegia! Da bryter det ut en skikkelig happening: mannen i grå dress slenger seg ned på stolen på andre siden av mitt lille, runde bord og roper: – Min kone er liten og har mørkt hår – men hun stammer fra Normandie! Hun har hele slektstreet sitt fra Normandie helt tilbake til på 800-tallet på veggen hjemme! Hun stammer fra Ragnar Lodbrok! Kjenner du til Ragnar Lodbrok?!

At jeg skulle gå meg på Ragnar Lodbrok her inne på Bjørnsons stamkafé i Roma, hadde jeg aldri forestilt meg. Det var han som rett og slett satte Harald Hårfagres sønn Håkon den Gode på kneet til Englands konge Adalstein – uten å vente på at Englandskongen kanskje skulle avslå å knesette og ta til fostring Norges Kong Haralds sønn. Etterpå hadde Ragnar Lodbrok for seg litt av hvert i Normandie og Rouen, kan en se i annalene – og han har også skaffet seg etterkommere som nå driver Bjørnsons stamkafé her i Roma – forsyne meg!

Ja, du kjenner vel til de normanniske koloniseringene på Sicilia og i Syd-Italia? fortsetter Caffe´ Greco’s innehaver. Ja, det har jeg godt kjennskap til. Historien får en ny gjennomgang – og så kommer normannerinnen som ikke er så liten av vekst som jeg har forstilt meg, og som nå er blitt en del grå i det svarte håret sitt.

Jeg forteller at jeg har nettopp gitt ut en bok om Olav den Helliges dåp i Rouen i 1014, og 1000-årsjubileet for denne begivenheten i 2014 – og i boken er Caffe´Greco nevnt, sier jeg. Begeistringen står i taket, og jeg lover å sende et eksemplar av boken, med henvisning til siden der kaféen er nevnt. Innehaveren skriver adressen ned på en lapp – og det er derfor jeg nå vet hvor apostrofen i navnet skal stå: CAFFE` GRECO! Det er bare det, at innhaveren skriver aksenten andre veien… men – den skal i alle fall stå litt etter e-en: e ` eller e´… Ellers står aksenten rett over e-en i turistbrosjyrene. Det er i alle fall feil. Til og med på dørstokken inn fra Via Condotti – er aksenten plassert etter e-en.

Aprikosterten og cappucinoen koster 200 kroner på Antico Caffe` Greco, til opplysning. Det var det da virkelig verdt denne dagen!

Hjemme på Glærum, 28.okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Alle kloster har en inntektskilde. Birgitta-ordenens kloster driver gjestehus. Jeg har bodd på flere av dem: Trondheim, Vadstena i Sverige, Falun i Sverige – nå også i moderhuset i Roma.

Jeg pleier å bo på Birgitta-klosteret på Tiller når jeg er i Trondheim. For 500 kr får du et fint rom med eget bad og frokost, og ellers billig og veltillaget lunsj og middag, hvis du ønsker. Av og til ber jeg sammen slekt og venner i Trondheim for middag på klosterets spisesal og samvær i den fine stuen etterpå. Bilen kan parkeres i gaten ved klosteret, og det går direktebuss fra hjørnet inn til byen. Jeg som er «busk-katolikk» d.v.s. katolikk som bor langt fra alle katolske kirker, jeg setter også stor pris på å kunne gå til morgenmessen hver dag i den nydelige klosterkirken.

Under Olavsfestdagene i Roma nå, medio oktober – 2019, fikk jeg ikke plass de første par nettene i Birgitta-klosteret, men det ble fem netter der på slutten av oppholdet. Det var svært interessant å bo på ordenens moderhus. Ordenen er jo nå størst i India og i Mexico, men moderhuset i Roma bærer fremdeles preg av sitt nordiske opphav, og de første dagene var spisesalen fylt av et finsk reiseselskap. De var ikke katolikker, for de snakket høymælt og lystig ved alle måltider og var aldri å se i klosterkirken. Så – det går utmerket an å bo der, om en ikke er katolikk. De fleste måltidene spiste jeg sammen med klosterpresten fra Malta, som har vært tilknyttet klosteret i over 30 år. Han hadde også vært i Trondheim, fortalte han – som tolk mellom søstrene og arkitekten da Birgitta-klosteret på Tiller skulle bygges. Det var mai – og det snødde, sa han. Presten og jeg var enige om at både på Tiller og i Roma er klosterkjøkkenene ganske like og begge er av høy kulinarisk kvalitet – enkel basismat, men fantastisk frisk og veltillaget. Siste kvelden inviterte jeg to venninner som også var i Roma, og med en flaske Chianti Ruffino Rosso, hadde de intet å klage over av det som klosterkjøkkenet serverte! Tvert imot.

Venninnene Ellen og Randi hadde da først vært med i den intenst dekorerte renaissanse/barokk-klosterkirken på en festvesper med David-salmer og fremvisning av Det hellige legeme, og deretter fikk vi alle tre være med den unge finske søster Marja-Lisa fra Østerbotten – opp for å besøke Sankta Birgittas rom fra da hun som grunnlegger bodde her på 1300-tallet. (Hun overlevde Svartedauen!) Det ble en uventet sterk opplevelse. Både tak og vegger er rikt dekorert med rosemaling fra Dalarne i Sverige. Vi kunne se både hennes ene hofteskål, hennes ene ryggvirvel og enda et ben – samt en del av kroppen til Birgittas datter – den hellige Kristina, som hjalp moren, og som videreførte henne oppdrag og verk. Det kom plutselig på en, det hele, å stå her i soverommet til Sankta Birgitta – hvor hun døde  – og at alle disse benrelikviene liksom så helt dagligdags stod i vinduskarm og på hyller. Marja-Lisa fortalte så hverdagslig og tilforlatelig om dem, og hun fortalte at da Sankta Birgitta døde, kjørte de henne i kiste på slede – med hest, over Alpene, for hun skulle hjem til Sverige! Da de kom til Østersjøens bredd, var Østersjøen dekket av råtten våris, og de måtte vente i 3 måneder før de kunne krysse over til Skåne med båt. Men hjem kom hun!

For noen år siden stod jeg i klostermuseet i Vadstena og så på en kiste som jeg forstod hadde en spesiell historie – og det var kisten de hadde fraktet Sankta Birgittas legeme i – hjem til Sverige. Jeg kunne nesten ikke tro det! En må nå spørre seg om hvorfor de ikke sendte kisten med båt fra Roma til Sverige den gangen – hvorfor legge ut med hest og slede over Alpene med fare for snøstorm og ras i Alpedalene?!

Jeg tar det som en selvfølge at benrelikviene ble sendt ned igjen til Roma fra Sverige, etter at naturens gang hadde befridd knoklene fra kjødet. Restene av Sankta Birgittas legeme ligger idag i et relikvieskrin i Uppsala Domkyrka. Der har protestantene i Den svenska kyrkan satt inn relikviene av både henne, nasjonalhelgenen Sankt Erik og et par til bak smijernsgitteret i et sidekapell. Jeg så det da jeg var på turné her med ungdomskoret i Vilnius-katedralen i 1991. Så – svenske protestanter frykter ikke helgener! Kanskje kan Norge også driste seg til å ta Sankt Olavs legeme opp fra kjelleren igjen!?

Birgittahuset i Roma hadde Karmelittene som beboere en stund, men så kom den sykelige svenske USA-emigranten Elisabeth Hesselblad fra Falun på besøk til Roma, invitert på Roma-tur av italienske venner i USA. Kort fortalt klarte hun å fornye Birgittaordenen, ta over igjen Birgittahuset i Roma og få fart på hele organisasjonen. Hun ble for det helgenkåret av Den katolske kirken på den 4.juni – 2016, og hun står til venstre innenfor kirkedøren på et maleri og ser alvorlig på oss når vi kommer inn i Birgittahusets kirke i Roma.

Etter besøket i Sankta Birgittas to rom, hvor vi har signert gjesteboken, og lagt et tilskudd til bevaringen av rommene på en bøsse ved gjesteboken, tar jeg Ellen og Randi med til den vakre salongen hvor gjestene kan oppholde seg blant gamle vakre møbler, et gammelt men velstemt Zimmerman-flygel og bilder fra besøk av den svenske kongefamilien. Salongen har innebygd balkong med utsikt over Piazza Farnese og til Palazzo Farnese hvor en akt av operaen Tosca finner sted, men som idag huser Frankrikes ambassade i Italia, og hvor selveste Michelangelo tegnet og overvåket arbeidet med de siste omfarene på toppen av bygningen.  Rett ved salongen er det en liten TV-stue.

Så går vi opp til den deilige takterrassen som gjestene også kan bruke. Der sitter vi og ser på de fantastiske oppvisningene til de store flokkene av stær og taksvaler som tar noen runder over Romas tak før de fortsetter sydover til vinteroppholdets steder.

Birgittahuset i Roma ligger svært sentralt. Her er det få skritt til Campo de’ Fiori og videre til Piazza Navona, og det er en snarvei over til Ponte Sisto – brua som fører rett over i Trastevere. Taxi kommer her på 3 min. etter at den er bestilt i resepsjonen.

Et døgn på rom med eget bad og med frokost koster her ca. 1000 kr. Vil en også spise lunsj og middag her, får man 3-retters servert for 25 € pr. måltid. Roma kan jo være kompakt, intens og direkte pågående, så etter noen dager, kan det være kjekt å være «hjemme» med sitt «Roma-koma» en ettermiddag/kveld/formiddag – eller hvor lenge en nå synes det er nødvendig med en pause. For her er en «hjemme»!

Opphold på Birgittahuset anbefales både for troende og for nyhedninger. Men, en bør huske på at mange som bor på klostergjestehus er kommet for å søke stillhet fra sin hverdag. Det bør en ta hensyn til. Slik tok det et par dager før jeg oppløftet min røst og snakket til klosterpresten der vi bare var tosammen på lunsjen i spisesalen.

Da kan du bare google: Casa di Santa Brigida, Roma.

piazzafarnese@brigidine.org

Du kan skrive på norsk.

God tur!

Glærum, 27.okt. 2019.

Dordi Skuggevik

SNår jeg kommer inn i Sancti Ambrogio et Carlo al Corso i Roma, til den pontifikale messen ved Olavsalteret på årets Olavsfestdager i Roma, hører jeg et særdeles bra kor, men som jeg ikke ser. Jeg tror et øyeblikk at det er en CD som går over et høytaleranlegg, men forstår fort av lyd og akustikk at dette er «live». Oppdager også etterhvert at koret står inne i høyre tverrskip. De synger vidunderlig  renaissansesang, norske folktoner m.m. Jeg hører at koret er stort, Dette er ikke det samme lille vokalensemblet som sang her i 2013, da jeg var her sist. Det skal vise seg at de er 35 sangere, med domkantor i St.Olav katolske domkirke i Oslo, Vegard Sandholt, som leder. Etter messen bruser jeg opp til dem og utroper dem på stedet til Norges beste kor. De synes nå det er litt over’seg, men de trykker det til sitt bryst!

Hadde jeg visst at vi skulle få en slik vidunderlig konsert før messen begynner, skulle jeg ha kommet tidligere, men det blir 20 min. Dessverre var det svært mange som hadde behov for å høre sin egen stemme i stedet for å høre på koret. Svært mange hadde et voldsomt ytringsbehov overfor sidemannen på kirkebenken. Etter en del hysjing, tegn og skarpe blikk, dempet en del seg. – Men, nordmenn er dessverre svært kjepphøye: du må’kke komme her og komme her – ja, de er svært trassige, og ofte kjører de på bare for å vise at de selv bestemmer. En forklaring kan ha vært at anslagsvis 80 % av dem som kom til messen som feires av biskop Eidsvig av Oslo – er protestanter.

Går en inn på den protestantiske gudstjenesten i den katolske kirken i Arguineguin på Gran Canaria, som lånes ut til Sjømannskirken i høysesongen, snakker folk så voldsomt før gudstjenesten tar til, at det er som en steinknuser. Går en inn på den katolske høymessen et kvarter før den begynner, så er det helt stille. Slik var det ikke før – i min barndom, når vi kom til den protestantiske gudstjenesten. Da var det helt stille – mens folk forberedte seg på sitt møte med Gud. Det var stille helt til klokkeren kom fram i kordøren og leste kirkebønnen: – Eg er komen inn i dette heilage huset ditt, for å høyra du, Gud fader, tala til meg.

Her har altså dette fantastiske koret , som jeg på stedet utnevner til «Norges beste» – reist helt ned til Roma for å høyne denne messen med sin flotte korsang – og så sitter snadrerne og snakker opplevelsen i stykker! I stedet for å fylles med ANDAKT, fylles flere av oss med RASERI!

Heftet for messen slås opp. Skuffelse: Hvorfor skal nå dette messeordinariet av Hovland brukes hele tiden? Det er jo direkte ubrukbart! Men: SURPISE: Koret setter oss på benken og tar over med messeleddene fra Schuberts messe i G! Vidunderlige korløp og vidunderlige solister! Og så i dette vidunderlige rommet! Da holder heldigvis snadrerne kjeft! Men, de tar seg igjen: Når domorganisten fra St.Olav domkirke i Oslo, Otto Christian Odland, som også har reist helt til Roma  – tar fatt på postludiet, hvor alle organister gir sitt beste – da begynner taleapparatet å vagge på dem igjen – og de snakker postludiet i stykker. Hvorfor kan de ikke gå opp på en av høydene i Roma og brøle fra seg får de kommer inn i kirken?!

Nordmøre, 26. okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Jeg sitter i taxien på vei til Operaen i Roma. Jeg spør sjåføren hvorfor det er så mange punkter i byen med politi. Stadig vekk og på alle gatehjørner står det et militært kjøretøy og 2-4 feltuniformerte menn og kvinner med fingeren på avtrekkeren på de avanserte geværene. Alle har en baldakin ved siden av kjøretøyet, så ikke vaktpostene skal svime av i solen.

Dette er ikke politiet, sier han. Dette er hæren! Han forteller videre at slik har det vært i 3-4 år, og vaktholdet har nå øket på siden Tyrkia invaderte Syria. Det er vaktpunkter ved alle uerstattelige kunst- og kultur-minnesmerker – i Venezia, i Milano, Firenze, Roma etc. – sier han. Vi som følger med på Islams dragoner sine eksesser, husker hvordan de ødela de gamle, store Buddha-statuene, og har sett hva de har begått av destruksjon – fra tårnene i New York til gamle kulturkretser og bosettingsområder i Midt-Østen. Roma ville være rene godtebutikken for disse galningene. Vi skal heller ikke glemme at i 1958 gikk tyrkerne inn i det ortodokse «Vatikanet» i Konstantinopel/Istanbul og destruerte store mengder med uerstattelig kirkekunst – samtidig med at de jaget de siste grekerne ut av det gamle Lille-Asia – så de 20.000 grekerne flyktet hals over hode over grensen til Hellas, i bare nattskjorten omtrent. Vi kan minne oss selv på at i Tyskland bor det nå 4 mill. tyrkere. Tyrkere har også kjøpt sitt første hus her i grenda mi ved fjorden på Nordmøre.

De som ikke ser hvor underminert Europa nå er av Islam, takket være Europas ignorante strutsepolitikere, bør lese bøkene til den store italienske journalisten og forfatteren Oriana Fallaci. Hun døde dessverre altfor tidlig – av kreft. Hun var fra Firenze, men bodde stordelen av tiden på Manhattan, New York. Hennes far var så oppgitt over hvor svakt Italias politikere stilte seg overfor Islams stille invasjon av sitt fedreland, at han gikk i indre eksil på en kolle i Chianti – sammen med sin hund, skriver hun.

Selv kom Oriana Fallaci hjem til Firenze på besøk, for en del år siden, og hun fikk se at somaliere hadde slått opp teltleir på domkirkeplassen i Firenze. Byens ledelse hadde satt opp nettinggjerde rundt baptisteriet for å beskytte Donatellos bronsedører, men – skriver hun: – Trykket i disse Muhammeds sønner er så sterkt at de er i stand til å pisse opp og ned på Donatellos bronsedører i Baptisteriet. Og det gjør de.

Fallaci ringte prompte borgermesteren i Firenze og bad ham straks fjerne griseriet. Ingen ting skjedde. Hun ringte så til kulturministeren som den gangen var en venn av henne fra Firenze, og bad ham ta affære. Ingen ting hendte. Da ringte hun til politiministeren i Firenze og sa at om han ikke omgående fjernet teltleiren og somalierne, så skulle hun personlig gå ned på domkirkeplassen og tenne på teltleiren. Da ble den fjernet pr. omgående!

Oriana Fallaci spår en fremtidig borgerkrig i Europa, mellom Islam og det gamle Vestens Europa. Hun kaller dem som ikke vil innse det for «sikader» – gresshopper, som bare sitter og rikser. «Godfjotter» er det beste ordet for disse menneskene på norsk.  Eller «strutser» – som stikker hodet i sanden, og håper faren er over når de drar hodet opp igjen. men det vil de nok oppdage – at slik er det ikke.

Denne uken kunne jeg med egne øyne se at italienerne har tatt Oriana Fallacis advarsler på alvor: Roma er nå en ryddig, helt hvit by i den indre kjerne der jeg hadde min gange nå siste uke. Alle mine taxi-sjåfører var hvite italienske menn – 50 pluss/minus. Ingen innvandrere bak rattet. Jeg så én neger i gatebildet. Jeg så bare tre sigøyner-tiggere. Jeg så absolutt ingen arabiske eller svarte afrikanere i fotside kjortler. Ingen kvinner heller i samme kategori klær. Jeg så bare én hijab i gatebildet. Men ved et bord på Bjørnsons stamkafé – Caffé Greco, der satt det tre Islams døtre i helsvart fra topp til tå – kjortel og hijab.  Disse var nok velhavende Saudi-Arabias døtre som hadde funnet stedet i sin turist-guide. Jeg regner med at alle båtflyktningene som går i land på den italienske øya Lampedusa – sluses videre direkte til Tyskland, for Tyskland har en fortid som gjør at de kan ikke stenge døra uten å bli spikret på veggen av verdens media.

En kveld sitter jeg med venninner på en av restaurantene på Campo di Fiori i Roma. En meter fra min høyre albue har jeg det fryktinngydende geværet fra en av feltsoldatene som vokter vår sikkerhet. Neste dag spiser jeg lunsj på samme stedet, på samme bordet – og har igjen geværet ved høyre albue. Det er samme kelner. Han kjenner meg igjen. På kassalappen har han skrevet navnet sitt: MUHAMMED. – Hvor er du fra? spør jeg. – Bangladesh, svarer han.

Glærum, 23.okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Denne uken vi er i Roma, er vi heldige med været. Byen har sommervær med inntil 25 grader om dagene. Opphold og finvær. Trekkfuglene nordfra er også kommet hit. Jeg satt nettopp oppe på takterrassen til Birgittaklosteret og iaktok store flokker med trekkfugler som gir sine halsbrekkende oppvisninger rett over hodet på en iaktaker på taket – svaleflokkene og stærflokkene fyker omkring i alle sine utrolige, akrobatiske krumspring.

Om morgenen er det måsene som er i farta. De vekker oss med sine store, ru og  håse skrik. De høres ut som utbrukte gamle italienske tenorer. Nå er jo ikke noe sted på den italienske støvelen langt fra havet. Birgittaklosteret ligger dessuten nede ved Tiberen.

Myggen vekker meg også. Den intense summingen er ikke til å feil av – og jeg vifter med dyna og forbanner utysket. Den ble fort stille imorges. Men da jeg skulle ordne sengen før jeg forlot rommet, kostet jeg av et rusk på sengkanten – som viste seg å være en mygg som hadde sugd så mye blod av vertinnen at den ikke klarte å ta av, men ble liggende der på sengkanten. Jeg visste ikke at rusket var en mygg før to parallelle blodspor satt igjen på lakenet.

Birgittahuset, Roma – 20.okt. – 2019

Dordi Skuggevik

Man har bestemt at det er siste gang man skal til Roma, en by som er krevende for en aldrende dame som snart blir ¾ 100 år! All taxikjøringen på brolegningen i Roma har snart løsnet nyrene, påført meg lettere hjernerystelse og gjort alle livets prolapser i nakke og rygg som nye. Men taxi må til, sier kneet i høyre ben.

Jeg setter albuen i håndtaket på høyre dør i taxien og venstre arm strakt ned i setet – og med slikt stabilisatoropplegg hindres de store katastrofer i den gamle kropp. (Jeg prøver å glemme hva det koster…)

Det er Olavsfestdager i Roma igjen. Dagen etter jeg ankommer byen, kommer Ellen og Randi etter, og vi skal ha første treff kvelden deretter igjen. Vi skal ha ettermiddagskaffe på Piazza Navona, deretter konsert i Santa Agnese som dominerer plassen, og så skal vi innta middag på Campo di Fiori.

Det er messe på gang i Santa Agnese når vi kommer inn, men så forstår man at konserten skal foregå i sakristiet – som er like stort som et kapell – med alter og alt tilhørig, slik at det store sakristiet sikkert også av og til blir brukt som kapell. Heller ikke her har de barokke mestere spart på noe, det laver ned fra tak og vegger av yppig barokk kirkekunst.

«Musikk fra Berninis tid», står det på internettet når det blir søkt på hva en kan får med seg disse dagene i Roma. Bernini levde sånn på begge sider av årstallet 1600, og ble 82 år – og er mest kjent for søylerekkene på Petersplassen, men han rakk mye annet også i sitt lange liv. Det er hans samtidige musikk vi er kommet for.

En vidunderlig barokksopran er ledsaget av en mann med spansk barokkguitar og en annen mann med både barokk tverrfløyte i tre og en vidunderlig blokkfløyte – og han utfører også perkusjonen med tamburin og håndtromme. Dertil synger han. (Baryton).

Barokksopranen i flott aftenkjole overrasker oss med korte innslag om Barokkens mange ytringer både i maleri, skulptur, arkitektur og musikk – på engelsk. Hun beholder talestemmen i «sang-sitsen» og taler lett og hørtbart til oss. Av og til trer fløytisten frem og taler til oss på italiensk – som hun oversetter. Midt i konserten overrasker hun med å si –at nå skal vi gå inn i kirkerommet – for kirken er stengt for natten – og den er nå reservert for oss. Herrens legeme er tilstede i sitt tabernakel over alteret – for det brenner et rødt lys på alteret under.  Her i kirkerommet har barokken gått helt amok. Men sopranen forklarer kort og klart hvordan Renaissansens krav om å gjenføde den greske antikkens perfeksjon – ble avløst av emosjonene – de store følelser og det teatrale i livets iscenesettelse. Hun viser oss hvordan det både i maleri og skulptur blir brukt et tredimensjonalt grep som inviterer oss inn, som gjør at vi kan bli med inn i maleriet og i relieffet og delta. Se det lærte man altså denne kvelden – selv om man kom for musikken. Dette var den mest originale guiding i et barokt kirkerom noensinne! Schola Romana Ensemble kan hermed anbefales til alle seriøse festivaler der hjemme, med eller uten barokt interiør: Paola Alonzi, Stefano Sabene, Lorenzo Sabene.

Og Santa Agnese – de Agono (= av smerten)? Hun ble 12 år gammel begjært av en mann som hun ikke ville gi sin unge blomst. Han ble så rasende at han satte fyr på henne – men englene kom til og slukket flammene. Da tok han likeså godt og kappet hodet av henne. Det hele foregikk på Piazza Navona – om jeg forstod rett.

Birgittaklosteret i Roma, 18. okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Sitkagrana er nok bedre enn sitt rykte, selv om den er blitt et hatobjekt blant høyrøstede og kunnskapsløse i Norge, som bare vil få den vekk, få den bort – ja, utrydde den.

Det blir ropt at den sprer seg så veldig. Far min plantet sitkagran her i Surnadal for et par mannsaldrer siden. De er blitt store og flotte, og SPRER SEG IKKE!

Jeg diskuterte med vintervenninne i Las palmas – Mary fra Vikan på Hustadvika, og hun la ut om denne spredningen. Det var veldig imponerende, for når Mary kommer i farta, da ligner hun på en spansk karavell fra 1500-tallet oppe på en brytende bølge.

Fasiten kom på TV for en stund siden: Sitkagrana sprer seg på kysten men IKKE inne fjordene! Så både Mary og jeg hadde rett! Mannen på TV la ut om Sitkagranas fortreffelighet. Han sa at lykkelig er den mann som har et mål sitkagran plantet av sin oldefar – og som i en alder av 90 år, når den er hogstmoden, vil gi 35.000 kr. i kassa når de hogges. 90 år gamle er de hogstmodne, for da har de kvistet seg selv, og står hogstklare med bare juletreet i toppen. Mannen la også ut om trevirket av sitkagrana – hvor flott og anvendelig det er. Han hadde med seg et par ski laget av sitkagran, og de skulle være eksepsjonelt god å renne på. Så – PLANT SITKAGRAN! – Til glede for dine etterkommere om 90 år!

Glærum, 13. okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Min mor ble født i 1904, og hennes konfirmasjonskull deltok i skogreisningen med granplanting. Kull etter kull gjorde det. Skoleklasser også. Idag høstes disse granfeltene og tømmeret skipes daglig ut med båter fra fjorden og fraktes til papirfabrikker i Tyskland – for netthandelen trenger mye papir og kartong.

For 30 år siden tegnet jeg en dag et stort tre på tavlen og bad elevene også tegne et tre i arbeidsboken i naturfag. Så skrev vi: For mye CO2? Plant et tre!

Det store barskogbeltet som strekker seg fra Norskehavet til Beringstredet er en like stor og viktig lunge i verden som Amazonasbekkenet. Ville det ikke være bedre å investere i vedlikeholdet av disse store vintergrønne skogene enn å sende penger på måfå til Amazonasområdet der vi vet at det meste av pengene forsvinner på veien?

Erik Solheim var den som begynte med å skremme velgerne til seg med dommedagsprofetiene om miljø og klima – og velgerne strømmet til SV og Miljø-Kristus Solheim – den store Frelser. De andre partiene tok etter. Nå konkurrerer partiene med å skremme mest høyrøstet, slik at alle barn og unge snart må gå på beroligende medisiner. Og verst av alt: Flygenfelten Solheim er hjemvendt fra sitt høye embete i klimaskremming i FN-systemet og er begynt forfra igjen. Ville det ikke være bedre å ta skoleelevene med ut i skogen for å plante gran? Dermed får de gjort noe helt konkret for miljø og klima. Det står bare igjen å se om norske skolebarn orker å gjøre denne innsatsen når varmen, svartflua, hoggormen og påten (flåtten) går på dem.

Jajaja! Jeg hører ropet: – Fy! Vi vil ikke ha gran!!! Gran – som var tingen i min mors og også i min barndom og ungdom er blitt fyfy! Men papir og kartong lages av gran. Uten gran – ingen netthandel, kan vi faktisk si. For de vil vel ikke erstatte papiremballasjen med plastikk? Vi kan jo begynne å kalle granfeltene for granåkrer? Jeg sa det til en granhater som satt ved siden av meg på flyet hjem fra Leipzig i mai. Hun var midt i livet, mager og lettbent, og jobbet som toppbyråkrat for en av våre mest kjente klimaskremmepolitikere. Hun hadde til og med studert botanikk med selveste professor Gjerdevoll. Hun hatet gran så inn i granskauen. Mitt siste argument var: «Fra 1995 til 2015 vokste Norges befolkning med 1 million. Millionen var alle innvandrere. Når alle disse skal ha dopapir, må vi ha grantre for å lage dopapir – og tenk, sa jeg – når alle inderne og kineserne begynner å bruke dopapir! Da blir det kjekt da å ha nok gran så vi kan lage nok dopapir!» Da ble damen helt taus og stirret inn i tomrommet i hodet sitt. Hun hadde ikke flere argumenter mot granplanting. Så send skoleelevene ut på granplanting! De vil få trim i frisk luft og de vil få den store opplevelsen å frelse planeten ved sine egne henders verk! Halleluia!

Glærum, 5.okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Tone B. Bergflødt: Farfars skrin. I skyggen av NS.

Forlag: Prego Mobile.

Det går fremdeles en usynlig delelinje gjennom det norske folk snart 75 år etter andre verdenskrig: nesten halvparten av befolkningen har tilhørighet på en eller annen måte til «NS-familiene» – der medlemmer av disse familiene ble dømt i  rettsoppgjøret etter krigen, og der stigmaet av dette fremdeles plager dem som tilhører disse familiene. «Krigen som aldri tar slutt» er en treffende tittel på  prof.em. Hans Fredrik Dahls siste bok om temaet. Mens faghistorikerne har skrevet den ene boken etter den andre gjennom 75 år etter krigen, har vi ikke hørt så mange direkte fortellinger om diaboliseringen, stigmatiseringen og skampåføringen av dem som ble straffet og utstøtt etter krigen, og som er blitt overført på barn, barnebarn o.s.v. Men nå er det kommet en meget særpreget bok. Særpreget – fordi forfatteren går så nær innpå menneskene dette angikk og fremdeles angår, ikke minst henne selv.

Hun legger rammen: bygda, familien, individet – tett inntil temaet. Hun relaterer ikke så veldig temaet til historiske linjer. Hun holder seg i hverdagen. Dette sikkert som en følge av at hun etter å ha oppdaget og erkjent familiens forhold til Nasjonal Samling, avbrøt en yrkeskarriere for å studere psykologi og psykodrama ved universitetet. Deretter gikk hun løs på å avdekke og å oppdage forholdene omkring sin sjokkerende oppdagelse av den fortiede familiehistorien – ikke minst med en reise innover i seg selv. På denne arbeidsomme og slitsomme måten avdekker hun langt på vei sannheten om de menneskene som ble med i Nasjonal Samling. Hun kler mytene av historien og ender i det hverdagslige, det helt menneskenære – der det foregikk.

Det er mange som har deltatt i utarbeidelsen av teksten. Hun takker en rekke  «pilot-lesere». Hun takker ham som intervjuet 3-400 «NS-barn» om deres opplevelser av stigma og utenforskap på grunn av NS-historien i familien, og som tok doktorgraden på dette: prof. Baard Herman Borge. Forlaget har brukt to redaktører, to språkvaskere, der den ene også har drevet faktasjekking, og av ytterligere to medarbeidere har én lest korrektur og én har vært konsulent. Slik kan en lure på hvor mye som er bevart av selve forfatterens idiom. Men, boken er blitt en page-turner: det er vanskelig å legge den fra seg, og den som ikke må gråte når en leser slutten, har et hjerte av stein.

Glærum, 4.okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Igår kom det brev fra Paris – fra presidenten for Choeur grégorien de Paris. Han skrev og takket for tilsendt bok. Jeg leste brevet flere ganger, og oversatte det også for meg selv – fordi det gav mange tanker om hvor forskjellig franskmenn og dagens nordmenn formulerer seg. Skal dette franske skriftstykke oversettes til norsk, må det bli til et litt florisant riksmål. Oversettelsen skal forstås av en norsk leser, og samtidig skal den franske måten å uttrykke seg på bevares. Her er et forsøk:

Kjære Dordi,

Ikke bare ble 1000-årsjubileet for St.Olafs konversjon magnifikt feiret med en total investering av din person og dine midler, men du vil med boken som ble mottatt idag, at evenemangene videre skal tilhøre våre to lands historie!

Fotografiene av kirkene, klokkene, konsertene, møtene mellom mennesker som du har gjengitt fra denne eksepsjonelle anledning, gir allerede en forsmak på teksten.

Vær levende takket for din dedikasjon «til faderen og til sønnen» så delikat.

Imidlertid, finner jeg at du taler litt for tidlig om «punktum». Punktum kommer til å bli et utropstegn, slett ikke en avslutning av en setning eller et prosjekt.

Må du tro på hele den annerkjennelse som gis deg av medlemmene i Choeur grégorien de Paris som aldri ville ha tatt til vingene uten din intuisjon og din sjenerøsitet.

Turnéen i Sveits som Catherine organiserte for 48 personer – med barn på seks måneder og en dame på 87 år! – ville ha vært meget vakker, og i perspektivet av vår første turné som gikk til Norge, hvis du hadde vært med.

Vi tilsier deg hele vår affeksjon.

Louis