Måned: september 2020

Bokomtale: – Setter opp igjen denne omtalen av Dom Erik Vardens bok, ettersom kan lørdag 3. oktober blir viet til biskop i Nidarosdomen, og blir innsatt som ny katolsk biskop av Trondheim katolske stift.

Bispedømmet hans går fra grensen til Nordland og ned til Selje/Stadt. Da jeg sendte bokomtalen til ham, sa jeg at han først og fremst måtte være god til å kjøre bil, men når det var sagt – måtte han være klar over at han får verdens vakreste bispedømme å bevege seg i!

Denne omtalen er skrevet på grunnlag av den opprinnelige boka som er skrevet på engelsk, og som ble en bestselger i England. Jeg har ikke lest den norske utgaven. Jeg anbefaler derfor å lese originalutgaven på engelsk. Den får du fort tilsendt fra Amazon.

Den norske utgaven har fått en altfor lang tittel. Den burde hett: – Ut av ensomheten. Kristen erindring. Dessuten er forsideillustrasjonen for blodfattig. Den engelske utgaven er langt tøffere. Og – livet er tøft! Den norske teksten har jeg ikke sett, men oversetteren må ha hatt en stor oppgave – for Abbed Erik Varden skriver et avansert engelsk som vil fryde dem som er glad i denne versjonen av det engelske språk.

Dom (Herr) Erik Varden var nå de siste årene abbed i et cistercienserkloster i England. Han hadde i 3 år et filmteam i hælene. – En kan bli langtidssykemeldt av mindre! – Og det ble han. Dessuten sendte han klosteret buskap – alle melkekyrne, til slaktehuset, avviklet osteproduksjonen og anla et bryggeri i stedet. Dessuten har han et intenst liv som intellektuell. Norge får der et svært viktig tilskudd til sin intellektuelle diskurs. – Og det kan virkelig trenges i disse avplattede tider!

Erik Varden kommer til sine egne: Både klosteret på Tautra og klosteret på Munkeby – er befolket med cisterciensere. Nonneklosteret ble grunnlagt fra USA – Munkeby fra selveste Citeaux i Frankrike – stamklosteret for ordenen.

Cistercienserne er landbruksordenen. På 1100-tallet spratt det opp 400 cistercienserklostre ut over Europa. De var primært landbruksskoler. Det passer godt i Norges kornkammer: Trøndelag.

Slik kommer nå biskop elekt – snart biskop – Dom Erik Varden til sine egne. For å si det på engelsk: The Cistercians take it all! – Og takk for det!

Dom Erik Varden OCSO:

The Shattering of Loneliness.

On Christian Remembrance

Mens vi venter på biskopen – les boka hans!

Dom Erik Varden, abbed ved Mount Saint Bernhard Abbey i England, var på vei inn i en sykemeldingsperiode da han, som lyn fra klar himmel, ble utnevnt til ny katolsk biskop i Trondheim – av Vatikanet. Sykemeldingen har han vært offentlig klar på, skriftlig, publisert – så vi vet at han hadde gjort for mange ting på for kort tid – og sikkert uten noen ferie på en del år, slik mange oppdager at de har gjort – først midt i 40-årene, når de blir sykemeldt for å være overarbeidet, for å ha tatt ut for mye drivkraft på for kort tid.

Trondheim bruste opp med store forberedelser for bispevielsen, der Nidarosdomen og Erkebispegården ble stilt til disposisjon, for man ventet stor tilstrømning. Luften gikk plutselig ut av ballongen – og man befant seg i en ubestemmelig ventetid. Trolig var det svært bra. Alle får tenkt seg om. Alle får forberedt seg, for her i Midt-Norge, fra Nordlands grense, og ned til Stadt – er det langt, og her bor vi katolikkene midt i Norge som har manglet biskop i over 10 år, selv om biskop Eidsvig i Oslo har sett i nåde til oss hele tiden.

Samtidig ble Erik Vardens bestsellerbok omtalt i flere medier, så jeg tenkte at det må være en fin måte å bli kjent med den nye biskopen på – å lese denne boka, og den kom ekspeditt i posten fra St.Olav katolske bokhandel i Oslo. Selv etter å ha lest 2/3 av boka, var jeg usikker på hvordan tittelen kan best gjengis på norsk. Nærmest kommer vi trolig med:

Ut av ensomheten.

Kristne erindringer.

Den som skal oversette denne boka fra et subtilt engelsk til norsk, får ingen lett oppgave. Selv jeg med engelsk mellomfag fra den tiden dette var et meget krevende fag på universitetet – og med over 30 års praksis som engelsklærer i skolen, har jeg min fulle hyre med å henge på. Dessuten går Erik Varden inn og ut av gresk, latin, tysk, fransk, engelsk, russisk, syrisk – hvor han først setter inn den originale teksten – med det riktige alfabetet (!) – og etterpå følger opp med oversettelse til engelsk. Til slutt får vi Olaf Bull! – også oversatt til engelsk! Men, om man ikke er så langt inne i engelsk at man kan nyte engelsk på et  intellektuelt subtilt nivå og la seg henrive av eldre engelsk med riktig skrivemåte, og synes det er en svir når han går dypt ned i grammatikken – denne filologe bispekandidat, så skal man bare hive seg på og lese!

Jeg valgte å lese boka i rasende fart – rett forbi ukjente engelske ord, rett gjennom vanskelige teologiske og filosofiske gater og streder – og Erik Varden legger opp til det: fart! Det er en veldig fremdrift i teksten – språket og resonnementene. Du blir sugd med og sluset inn og ut av nye bekjentskaper i fortid, nåtid – og nesten: fremtid. Mange av disse bekjentskapene som Erik Varden introduserer deg for, vil mange av oss vende tilbake til. Han er til og med innom Mahler og Schubert – så han nekter seg ingen ting!

Når jeg valgte å lese boka i rasende fart, slik som den legger opp til, visste jeg hele tiden at jeg kommer til å begynne forfra igjen, for da å lese den veldig langsomt.

Jeg skal ikke ta fra leserne lesegleden med å gjenfortelle noe av innholdet, men jeg vil gi et eksempel på forfatterens uventede sidesprang for å belyse kjente «kristne erindringer»: Lots hustru. Vi kjenner alle historien om kvinnen som måtte se seg tilbake – og som ble til en saltstøtte. – Erik Varden tar oss med til den avantgardistiske russiske poeten Anna Akhmatova, og bruker også et foto av henne fra 1920 for å illustrere blikket Lots hustru ser seg tilbake med over skulderen og inn i vårt blikk på henne – og går derfra videre – direkte inn i Tolstojs verden – der han forteller om Fader Sergius – som leder oss videre til den orthodokse russiske helgen Seraphim, der vi også får et foto hvor helgenens relikvier bæres av bl.a. Russlands siste tsar som bolsjevikene myrdet. Alt dette for å forklare vår «erindring» om Lots hustru!

Erik Varden har ikke bare en så medrivende fart i tekstprogresjonen at boken blir en «page-turner» – men hans prosa blir til tider så poetisk at du blir hengende i et slags ‘løse luften’ – og det tar tid før du igjen setter bena på jorden.

Til slutt går det inn i Johannes Crysostomos’ verden, hans bønn fra for 1600 år siden. Dette kommer etter mye tale om lengsel, sett fra Rilkes erfaringer. Johannes Crysostomos:

You have laid on me, O Christ. A spell of longing,

You have charmed me with an eros all divine!

Her ringer det bjeller I hodet fra da jeg skrev librettoen til det nye Påskeoratoriet JOHANNES for komponist O.K.Sundlisæter. Det skal settes opp i Hamar domkirke neste år – over Påske. Jeg henter ut det katolske årsskriftet Segl (2013)  fra bokhyllen, og finner artikkelen Om lengselens logikk av Dom Erik Varden på side 227. Han må ha arbeidet med dette stoffet lenge, for denne artikkelen finner en stort sett igjen i boken som kom ut i 2018 – på engelsk. Her ser en jo hvordan Erik Varden uttrykker seg på norsk, og tenker med gru på hva som vil skje om boka oversettes til norsk av andre enn ham selv…

Som i boka, avsluttes også artikkelen i Segl med Johannes Chrysostomos. Jeg gjendiktet Erik Vardens oversettelse av Johannes Chrysostomos her til nynorsk, og det legges i munnen på Johannes apostelen i oratoriet. Jeg var i tvil om jeg kunne bruke ordet eros, fordi det oppfattes så smalt idag, men når Johannes Chrysostomos bruker ordet eros to ganger i Erik Vardens penn, kan det trygt bli stående i min gjendiktning av den eldste via den yngste fra vår tid:

Gud, ditt Eros

skapte meg ny,

fortærde mi synd

med den uskapte eld,

gjorde meg klar –

så angen den søte,

angen av deg,

kan heilt meg fylle.

Det er det denne boken handler om.

Glærum, 21.februar – 2020.

Dordi Skuggevik

Da har det vært en konferanse med amatører igjen – som tygger den samme verbaltygga si om Todalsbrua. Men, det er ett skritt framover: Den evigvarende prosjektlederen Brøske evner nå – såvidt, å se at brua angår et litt større område på kartet enn Surnadal/Sunndal.

Ellers har jeg lest litt av og på om Todalsbrua – her og der, i det siste. Det minner meg om at det drives tombola på melkerampene i distriktet og at det sendes rundt en hatt for å ta opp kollekt for brua. Det som er det verste, er at fylkets fravær i sitt eget veiprosjekt er så gjennomgripende.

Dessverre ble ikke sunnmøringen Frank Sve formann i fylkets samferdselsutvalg i denne perioden, men ‘Lenda fra land’ – veterinæren fra Tingvoll, ble leder av samferdselsutviklingen i fylket, og alle vet at folk på Tingvoll er imot fylkets  bru over Todalsfjorden, og for statens bru lenger ute i fjorden. Noe verre enn at Kristin Sørheim skulle kibbe ut Frank Sve i samferdselsutvalget – kunne neppe hendt.

Sendrektigheten i framdriften av prosjektet har jeg berørt før: Bergsvein Brøske har personlig interesse at prosjektet drar ut i tid, for som daglig leder kan han hvert år høste 100.000 kr. i lønn for treg innsats + lunsjer og godtgjerdsler, fram til han når fram til pensjonsutbetalingene. Hele ledelsen i Todalsbru-prosjektet bør nå skiftes ut, veien bør overtas av staten og oppgraderes til riksvei, og sunnmøringene som har forstått at Todalsbrua er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim, bør overta – sammen med folk som har teknisk innsikt og kunnskapsgrunnlag til å forstå hva dette dreier seg om. Fylket bør skamme seg! Næringslivet bør tillate seg å få raserianfall!

Fantasiløst om Svinvik arboret og Svinvik gard:

Todalsbrua vil bety ny giv for både arboretet og restaurantdriften i Svinvika, ene og alene fordi det kommer til å ferdes mye folk forbi dem. Noe så enkelt klarte visst ikke noen på «næringslivskonferansen» å forstå.  

Svinvik gard må gjerne beholde sin profil som gourmet-restaurant, men de kan i tillegg anlegge en avdeling ut mot de veifarende som kan stoppe og få seg god mat og drikke i en fart før de drar videre, eller kanskje tar en beistrekk i Arboretet. Restauranten kan spesialisere seg på f.eks. saltkjøttlapskaus i pappbeger og fylte pannekaker. Jeg kan til og med tenke meg å kjøre innover en tur og innta begge deler – lapskausen som hovedrett og fylte pannekaker til dessert. Oppriktig talt – dere må ikke være så tafatt på dette matstedet!

Saken er vel at innehaverne/grunneierne vil drive opp størrelsen på vederlaget for grunnavståelsen, selvfølgelig. Ja, så gi dem nå et par millioner til å utvikle veikrodelen av etablissementet sitt, og se til å få spaden i jorden! Firma Reinertsen som tegnet den opprinnelige veitraseen gjennom Svinvika, holdt seg utenom dyrkamarka, såvidt jeg vet, men – det er selvfølgelig billigere å bygge vei på dyrkamark, så derfor fikk vi vel dagens løsning som Demokratiets amatører står og glor på mens tiden går, og pengene går med til møtegodtgjerdsle og gratis lunsjer. (Dette kalles misbruk av Demokratiet!)

Innlandsbonden oppåfrå Mosokna som vil fortsette med fergedriften, vet jeg ikke om jeg gidder å kommentere. Han hører vel inn under kategorien ‘gamle stolpepissere’. – Få ut fenger’n no! Få spaden i jorda i 2020 – dere treiginger!!! Vi er så lei av dere!

Glærum, 13.sept. – 2020.

Dordi Skuggevik

Magne Arnfinn Skuggevik 5.9.-1971 – 15.7.2020   Begravelse med urnenedsettelse: Øye kirke Fredag 18.sept. kl.11. Alle velkomne. Corona-tiltak: Alle må skrive navn, kommune, tlf.nr. ved ankomst. Møt i god tid. Familier kan sitte sammen. Hver enkelt ellers sørger for avstand. Tillatt med inntil 200 deltakere. Lunsj på Hammerstuene etterpå er begrenset av C-tiltak. Deltakelse v/invitasjon. Heller enn blomster, ønskes penger til Minnekonto Magne hvor pengene vil gå til oppbygging og drift av skoler i landsbyene rundt Sihanoukville i Cambodia Konto: 4040.20.45975 VIPPS: 95062094   Hilsen Dordi Skuggevik Magnes mor

Den statiske situasjonen i Morialeiren på Lesvos ble plutselig brutt ved at flyktningene satte fyr på den overfylte leiren hvor ingen ting har skjedd på lang tid. Slik ble det plutselig fart i sakene – med å løse situasjonen Hvor mange leirer med asylsøkere vil bli påtent fremover for å få «fart i sakene»?

Det er masse ledige fly nå. Send Moria-nerne hjem til deres respektive land! Det skulle vært gjort forlengst og med én gang! De kan ikke på denne måten trenge seg forbi kolonnene med FN-flykninger som lenge har stått i kø med godkjent flyktningstatus for å få et nytt hjemland. Hjemsendte Morianere må følges opp i hjemlandet etter returen, og hjemlandets myndigheter må se til å oppføre seg pent – og hvis de ikke gjør det, må de sanksjoneres.

FN sover på vakt. De har latt denne Morialeiren skape et helvete både for asylsøkerne og for grekerne som bor på denne lille øya i Middelhavet. Da de kom, åt de opp olivenene på trærne, frukt og grønnsaker fra hagene, og de slaktet kje og lam som tilhørte innbyggerne. De skulle aldri ha vært satt i land på Lesvos, for da vil flere og flere komme, helt til helvetet er fullkomment. Det bør selv politikere med begrenset IQ forstå!

Og så kommer alle nordmenn med prektighetsbehov og står i NRK og jamrer seg. Det er det mest forstemmende. De verste er Krf-erne, som ikke klarer å se ting i sammenheng – ut over det å være kortsiktig «god» så de får poenger hos seg selv. «Vårherre har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den!» sa en prest til meg en gang. Ja. så bruk den da: – send Moria-nerne hjem!

Glærum, 9.sept. – 2020.

Dordi Skuggevik

Stangvik-festivalen som foregikk rundt Olsòk, er det litt sent å skrive om i september, men det er umulig å glemme festivalens bombe: Sigrid Vetleseter Bøe og Trio Alpaca med Sjostakovitsj’ sangsyklus: Sju sanger for sopran og klavertrio – til dikt av Alexander Blok – f.1880 i St.Peterburg – men av tysk avstamning – som hyllet 1917-revolusjonen i Russland. Han er ansett som en av de store symbolister, og hadde kontakt med miljøene i flere land i sin tid.

Sangsyklusen ble tilegnet den store russiske sopranen Galina Vishnevskaya og henne mann, den berømte cellisten Mstislav Rostropovisj. Det blir sagt at dette var en avskjedsgave fra Sjostakovistj da paret forlot Sovjet og bosatte seg i utlandet, mens han ble værende.

Vi – Ole Dahl Rossbach og undertegnede, var overlykkelige over å ha klart å kare til oss billetter til festivalens kirkekonsert, og satt der og trodde at Sigrid nok ville glede oss med et par flotte sanger. Men: det skulle bli et SJOKK! Hun var plassert til slutt i programmet, og vi fikk hakeslepp og bakoversveis da vi forstod hva som var på gang. Rossbach hadde hørt sangsyklusen en gang på konsert for lenge siden, men har ikke dette i sin enorme platesamling. Jeg kjente  ikke til dette repertoaret, enda jeg har vært opptatt av Sjostakovitsj i mange år nå.

Det bar avgårde – og med Trio Alpaca blir det fort krutt i svingene så det lukter svidd av emosjoner og drastiske opplevelser ellers – og med Sigrid på toppen av dette med sitt temperament, må både Blok og Sjostakovitsj ha hatt en lykkelig dag i sin himmel!

Sigrid kom veldig til sin rett: hennes vakre, ofte overraskende dybde, hennes vidunderlige pianissimi – samtidig som hun fikk slått ut hele dramaet i stemmen i stor høyde. Det er sjelden å oppleve et repertoar som i de grader viser hele registeret til en stor sopran. Men så var ikke dette skrevet for hvem som helst av verdens sopraner på Sjostakovitsj’ tid. (Det er bare å google Vishnevskaya.) Ole Dahl Rossbach, som jeg mener har vært en av Norges beste musikkritikere, sa: – Hvis det var blitt gjort opptak av dette denne dagen i Stangvik og gitt ut på plate,  ville det ha blitt en sensasjon!

Publikum ble helt satt ut. Jeg har bare opplevd det to ganger før i Surnadal: da Sigrid kom ut på Kleva og satte i med Richard Strauss: Morgen, akkompagnert av Anders Larsen og Trygve Brøske, og da Anders Larsen og Trygve Brøske gikk rett på publikum i det tidligere bedehuset på Surn’dalsør’n – med Arvo Pärt: Spiegel im Spiegel.

Stor kunst skal en gi rett til publikum uten å tygge den for dem først. Det ble litt «tygget først» når oversettelser av Bloks dikt ble lest først. Det punkterte drivet, linjen og dramaet. – Som korleder og repetitør ved Kristiansundsoperaen – Elin Person, sa senere: «Det hadde klart seg med titlene på norsk som vi hadde i programmet. De indikerte hva det dreide seg om.» – Ofelias sang, Gamayun, profetens fugl, Vi var sammen, Byen sover, Stormen, Hemmelig symbol, Musikk.

Sigrid sang selvfølgelig på russisk, så hun holdt i-paden diskret foran seg med tekstene, men jeg så ikke at hun kikket på «jukselappen» en eneste gang. «Det hemmet henne overhodet ikke.» sa Ole Dahl Rossbach etterpå.

«Sigrid kommer til å bli stor.» sa komponisten Ole Karsten Sundlisæter, da jeg rapporterte om tildragelsen i Stangvik. «Hun er allerede stor,» svarte jeg. Det er veldig spennende at Sigrid nå går inn i denne typen repertoar, og at hun og Trio Alpaca har funnet sammen – og hvor heldige vi er at hun kommer hit til oss og prøvekjører nytt repertoar! Takk!

Glærum, 4.sept. – 2020.

Dordi Skuggevik