Jeg trodde alt nå var ordnet med det offentlige, 14 mndr. etter at sønnen min døde i Cambodia, men nei: Skatteetaten var ikke ferdig med saken, skulle det vise seg.
Jeg fikk en mail, der jeg elektronisk skulle fylle ut litt av hvert, og til slutt skulle jeg legge ved flere vedlegg digitalt. Men, jeg hadde ingen digitale versjoner å klikke inn – og da forsvant både skjemaet og hele e-posten de hadde sendt med brev og skjema. Umulig å få frem igjen.
Jeg vet hvordan det er å ringe hovednummeret til en institusjon i Kafka-land, så derfor gikk jeg til Kommunehuset der det enda finnes et «Indre Nordmøre likningskontor», for skatteoppkreveren er fordunstet siden sist. Dit kom jeg før helga, men skrankedamen i Kommunens seksjon av huset kunne fortelle meg at Likningskontoret hadde levd bak låst dør hele Corona-tiden, men de levde nå i håpet at kontoret skulle åpne døren sin igjen på mandag – altså i går – 27.september. – Mandagen etter den store frigjøringsfesten fra Coronaen.
Idag på tirsdag 28.sept. tok jeg meg kraftig sammen og ringte 800 80 000, sånn for ordens skyld. Jeg måtte høre flere foredrag uten konklusjon før jeg omsider fikk tilbud om å bli oppringt igjen. Etter en halvtimes tid ringte en ung mann som fikk saks/referansenummeret. Jeg ble heitere og heitere etterhvert som vi snakket sammen. Han ville sette meg over til en annen person, men da sa jeg at jeg nå ville transportere mitt legeme 5 km inn til Skei – kommunesenteret, for NÅ – måtte vel Likningskontoret ha åpnet døra si – for det hadde jo Statsministeren m.fl. proklamert. Jeg ville snakke med et lokalt menneske som kjente meg, sa jeg.
Jeg gikk gjennom Kommunehusets resepsjon, gjennom en dør, opp trappa og stod foran Likningskontorets dør. Flere plakater, og til slutt en diger roll-up forkynte at her måtte man bestille time via 800 80 000! Eller …. via en internettadresse – «timebestilling».
Døra reagerte ikke på knappen som skal åpne den, og døra var tjukk og dobbel og av jern! Jeg slo på døren med høyre neve tre ganger. Bang-Bang-Bang! Ingen reaksjon. Jeg slo en sekvens på tre slag igjen. – Mirakel: Døren ble åpnet! Jeg viftet med min sønns skifteattest og andre adekvate papirer og oppløftet min klage og min ve over hvor vanskelig det er å få tak i et menneske i Kafka-land, som kan hjelpe deg.
Jeg har tilbragt 6 år i dette huset som kommunens første kultursekretær, og tenkte allerede da på å skrive en opera om hvordan den vanlige mann i samfunnet opplever å befinne seg foran den store Satan: Byråkratiet. Nå, i den digitale tid er det blitt langt verre.
Jeg fikk komme innafor døren da – og fikk sitte på en benk på forværelset mens mannen forsvant innover gangene. Døren var på ny stengt. Bak meg nå. Han kom tilbake og spurte om å få låne førerkortet mitt – for identifikasjon (!).
Så ordnet det hele seg – på ca. 10 minutter. Jeg hadde truffet en mann med sunn fornuft, praktisk sans og med bena på golvet. Han innrømmet at det er nesten like vanskelig å jobbe i Kafka-land, som å være den som kommer for å betjene seg av systemet. Jeg sa at det er blitt så satanisk et system fordi de som sitter og lager opplegget ikke lenger har kontakt med virkeligheten, og de har aldri hatt beina på golvet.
Ute i bilen satt jeg og strøk nedover ytre rand på høyre hånd, der bena fra lillefingeren er plassert. Jeg takket Gud for jeg etter kampen mot Kafka-lands lukkede jerndører, nå ikke var på vei til sykehuset med multiple brudd i denne benstrukturen. Så kjørte jeg ned på bakeriet og kjøpte meg pistachie-is, tok den med ut i småbåthavna og satt der og spiste is og så på at solen skinner over land og hav i dag. Jeg takket Gud igjen, fordi jeg nå ikke lå i ambulanse på vei til sykehuset med både hjerteinfarkt + brukne ben i neven.
Etterpå var det som om alle årer var blitt spylet med adrenalin. Har ikke kjent meg så kjekk og opplagt på lenge! Nå skal jeg kanskje realisere den operaen. «Å ha å gjøre med det offentlige,» sa Pater Olav Müller for mange år siden,» er som å ha å gjøre med en psykopat.» – Nå er denne psykopaten blitt mye verre – noen må ta ham til opera-scenen hvor han kan eksponeres – hvor man kan skrike det ut – kompet av stort orkester! For nå gjelder det kampen mot hjernene som digitaliseres i samfunnssystemet.
Komponist Ole Karsten Sundlisæter, som har skrevet to oratorier til mine tekster, sa allerede for tre år siden at han ville skrive en opera om klimahysteriet. Jeg sa nei – men der er jeg nå på glid. Tittel: «Solens Cirkus» – oppkalt etter «Le Cirque du Soleil» – med scenografi fra samme. – Og: Så kommer operaen om det offentliges iboende psykopati – om menneskene som skifter ut hjernene sine med reglementet, om menneskene som aldri har hatt beina på golvet – fordi de digitaliseres i ung alder – allerede før ammeperioden er over. Gud kan enda ikke ha oppdaget dette. Kanskje – vil han oppdage det om det blir nok roping om det i operaen?
Glærum, 28.september – 2021.
Dordi Skuggevik