Måned: desember 2022

Sr. Rosemary Durcan OCSO, Tautra Mariaklosters første priorinne og byggherre, oversendte denne teksten – 30.12.2022 – kl.15.18. Den er skrevet av Father Clinton Sensat, San Fransisco, USA. Jeg har som oversetter satt overskrift på teksten, da originalteksten ikke hadde overskrift.

Mens jeg oversatte den idag, døde Pave em. Benedict XVI. R.I.P.

Da Thomas Beckett døde, tenkte de fleste av hans samtidige at han fikk som fortjent.

Den vanlige oppfatningen var at han var arrogant, sta, ambisiøs – og toskete, som målte sin vilje opp mot en konge som satt med alle kortene på hånden – og alle sverdene.

Men så begynte hans relikvier å bevirke undere.

Jeg har sagt det før, og jeg vil si det igjen: folk er generelt svært dårlig på å gjenkjenne hellighet midt iblant seg.

Pave Benedict XVI synes å ha gått inn i sine siste dager på jorden. Han er, tror jeg, en hellig mann – og de fleste forstår ikke å anerkjenne det.

Til tross for å være den mildeste av sjeler, som elsker katter, Fanta, og klassisk piano, blir han av verden sett som en hardbarket og fryktinngydende dogmatisk inkvisitor.

Til tross for å gjøre mer en noen i Vatikanet – inkludert St. Johannes Paul II – for å få slutt på barnemisbrukskrisen, forsøker verden å legge dette foran hans inngangstrapp.

Til tross for at han er en varm akademiker med åpent sinn og er fantastisk lærd, til tross for at han er en av de unge ville under Consilet som ledet opprøret mot den trangskinnede teologien i lærebøkene, er han viden hengt ut som en trangsynt konservativ av verste sort, som nekter å tillate enhver tanke etter 1500 noe spillerom.

Til tross for at hans familie heftig opponerte mot Naziene, til tross for at han selv går AWOL fra Nazi-arméen når han tvangsinnrulleres i den, til tross for sine sterke skrivelser mot korrupt styre, blir han fremdeles jevnlig anklaget for å være en Nazi.

Det er forbløffende, i dette tilfellet, hvor ytterst lite ryktet har å gjøre med mannen. Hvis du noensinne ønsker å vite hvorfor bakvaskelse kan være en dødssynd, se til Thomas Beckett, og se til Benedict XVI.   

Jeg tror ikke gatene vil fylles ved Benedicts død. Jeg tror ikke det vil ropes «Santo subito!» Jeg tror ikke det vil bli 24-timers nyhetsdekning, eller en kjempestor statsbegravelse, eller statsoverhoder som samler seg.

Men jeg antar at himlene vil fylles med engler. Jeg antar at Johannes Paul II selv vil rope «Santo Subito!» Jeg antar at Kirke-doktorene vil stå vakt dag og natt. Og jeg antar at apostlene vil samle seg.

Vi er ikke store på å gjenkjenne hellighet. Men fra mitt kristne hjerte vil jeg gi verden et hint: Jeg antar at en svært hellig mann er i sine siste dager, og når han forlater verden, vil verden bli fattigere.»

Oversatt av:

Dordi Glærum Skuggevik

Glærum 31.12.2022.

Kort bokomtale:

Demokratiets langsomme død – den nye intoleransen

KAGGE FORLAG

Da har jeg lest ferdig boken til Janne Haaland Matlary om hvordan intoleransen fra de nye synse- og føle-gruppene ødelegger demokratiet – dvs: Woke-bevegelsen m. fl. som har mistet fotfestet i vår klassiske dannelse fra Athen, Jerusalem og Roma, og ikke lenger resonnerer på et kunnskapsgrunnlag, men utnevner fiendegrupper som de går løs på i emosjonell affekt der de stempler rundt med «rasist» etc.

Matlary har en kåserende, muntlig samtalestil som gjør henne lett å lese i dette kompliserte feltet som nå en god stund har fått oss til å oppleve oss selv i en ny og fremmedgjørende verden.

Det ser ut som om det er Sentral-Europa som er vårt anker i denne nye, sterke Woke-trenden. Det er ikke overraskende, fordi det er i Sentral-Europa, i 40 års okkupasjon av Kommunismen, at universitetene har gjort motstand mot å miste sin klassiske dannelse og standard og der folket fremdeles er informert.

Boken har henvisning til kildene for Matlarys kunnskap, så de som vil videre inn i feltet, finner mange veivisere der

Løp og kjøp!

Glærum 18.12.2022

Dordi Skuggevik

I julenummeret av St.Olav katolske tidsskrift for religion og kultur, som tidligere bar den mer dekkende tittelen katolsk kirkeblad, drar en polsk kvinne som ikke frekventerer den katolske kirken – rasismekortet overfor nordmenn: Er polakker «hvite nok» for nordmenn, er den retoriske overskriften – der St.Olav har spandert 6 sider i juleheftet på en ikke katolsk-praktiserende dame fra Polen som bor i Norge, og som har bodd i Norge siden 2004. Hun har holdt ut «rasismen» vår i 18 år, så kan det da ha vært så forferdelig?

Når hun skriver at hun ikke går i den katolske kirken, er hun meget atypisk for sine polske landsmenn i Norge, som er den språkgruppen i den katolske kirken i Norge som det tas absolutt mest hensyn til:

• De får som eneste språkgruppe egen spalte på eget språk på den katolske nettsiden katolsk.no
• De får messer på eget språk i alle kirker.
• Det er svært mange polske prester ansatt i den katolske kirken i Norge.
• Til og med den nye biskopen i Trondheim snakker et idiomatisk, flytende polsk, enda han er norsk.

Da denne biskopen hadde møte/høring med vår menighet i Kristiansund, kom det frem ganske klart at andre språkgrupper, her: spansk, synes katolikker fra Polen er forfordelte og bortskjemte, fordi de tas mye mer hensyn til enn andre språkgrupper i kirken.

Hvis damen hadde vært katolsk kirkegjenger her i Norge, ville hun straks ha fått et stort sosialt nettverk, hun ville lært norsk fort hvis hun gikk på de norske messene og ikke på de polske, hun ville følt seg både velkommen og assimilert i sitt nye land. Dette gjelder jo alle fra Polen som insisterer på å segregere seg fra andre nasjonaliteter – med egne messer på polsk og med polske prester. Men – da skal vi samtidig ha i hodet at den polske nasjonen alltid har måttet kjempe for å overleve som nasjon.

Jeg har jobbet med norsk utvandring til USA. Der lærte jeg at det var i de sist ankomne av innvandringsbølgene at folk ble hundset, mobbet, oppjult, fikk ting kastet etter seg. Jeg lærte også at det er først 3. generasjon i en innvandret familie som blir integrert og som takler språk og levemåte. Uansett tidligere utdannelse og erfaring – måtte alle begynne i et yrke som ikke var avhengig av språk, til de hadde lært seg språket. Det tok 3 generasjoner, for innvandrerne klumpet seg sammen. Slik er det stort sett her i landet idag også.

Ewa Sapiezynska, som er sosiolog, har skrevet bok: Jeg er ikke polakken din.

Slik hun nå går ut i intervjuet i julenummeret for katolikker i Norge sitt kirkeblad, tror jeg dessverre at det skaper en ytterligere motvilje mot polakker fra andre nasjonalitetsgrupper i de katolske menighetene her i landet: – Får polakkene aldri nok? Skal de nå også klage? Det blir dessverre reaksjonen. Forøvrig stiller jeg et spørsmål ved at redaksjonen av St.Olav trykker en så politisk ladet artikkel i St.Olav – i det heletatt.

Beklager forøvrig at jeg ikke klarte å få på plass prikker og streker over bokstaver i hennes navn som skal ha det. Polske navn er vanskelige for oss ikke-polske. Det er en kjensgjerning – ikke rasisme.

Glærum, Luciadagen -2022.

Dordi Skuggevik

Omvendt rasisme:

«Tysk kirke fjerner svart konge fra julekrybbe.» Ja, det står det å lese i en lang artikkel på nettet her. Det gjør de for ikke å bli tatt for rasisme. Ja, hva da med omvendt rasisme, som dette er?

Og Jostein Gaarder har problemer med å lese om Epiphanium – da Herren viste seg for alle folkeslag, representert ved de 3 vise menn, der den ene var en svart konge fra Afrika.

I Umeå i Sverige er Lucia blitt transkvinne og har fått fjernet alle kristne konnotasjoner, for å please muslimene der oppe i Nord-Sverige, pluss hun er også fremstilt med hijab et sted.

Afrika er et gigantisk kontinent med mange folkeslag – hvite, svarte og lysebrune – arabere, egyptere, negre, gassere etc. Det er lett å se forskjell på somaliere og eritreere, selv om de bor i naboland og begge folkeslag er ganske mørke i huden. Så – hvilket folkeslag skal få representere Afrika i den tyske julekrybbe heretter?

Jeg studerte flere semester fransk sammen med David fra Kongo oppe på Dragvoll. Vi var eldre enn de andre studentene, så vi spiste alltid lunsjen sammen på kantinen. Dessuten gikk vår konversasjon på fransk, så jeg fikk trenet studiespråket mens vi spiste. Han bor i Stavanger nå, og er katolikk som meg, og jeg skal jammen ringe ham og spørre ham om hans afrikanske folkeslag kan kalles negre, eller om han har et annet forslag.

Jeg nekter å la Tante fariseer bestemme mine ordvalg! Jeg sier og skriver både neger, sigøyner, eskimo, indianer og bøverdaling.

Jeg gjenforteller også fremdeles denne gamle vitsen fra førrasistisk tid i svensk radio, og som jeg lærte av Lisbeth fra Meråker: «Men e det inte Finnkall Olson som sitter der borta? – Nei, han e ju død. – Men han rør ju på sej!»

Så får vi se da, om Tante Facebook sensurerer meg.

Glærum 12.12.2022.

Dordi Skuggevik

Del