Forrige års tilbud med mini-retretter i Birgittaklosteret på Tiller i Trondheim, følges opp på første lørdag i måneden, med ny begynnelse lørdag 4.mars. Deltakerne møtes som sist – kl.16, lørdagen – til foredrag, vesper, adorasjon med anledning til skriftemål – og felles måltid sammen med søstrene på spisesalen i gjestgiveriet.
Dette er et svært velkomment tilbud, spesielt for oss som bor langt fra kirke, oppe i norske daler og inne i norske fjorder. Det at vi kan overnatte i klosteret for en billig penge – og delta på messe i en kirke, klosterkirken eller vår domkirke – er for oss «eremittiske katolikker» aldeles storartet!
Tre av de fire foredragsholderne er de samme som forrige år: Biskop Erik Varden, Sr. Anne Elizabeth Sweet fra Tautra-klosteret og sogneprest Fr. Dominic T.V. Nguyen. Prior på Munkeby, Fr.Joël Reignard, har det travelt med ferdigstillelse av klosteret på Munkeby, så Sr. Hanne-Maria Berentzen fra Tautra, går inn for ham.
Dette er et «tungt» mannskap: Biskop Erik har dr.grad fra Cambridge, Sr.Anne Elizabeth har dr.grad fra Notre Dame-universitetet i USA, Sr. Hanne-Maria var topp-journalist i Adressevisen, senere lærer ved journalist-akademiet i Fredrikstad før hun gikk i kloster – og Fr. Dominic er den som har sogneprest-erfaringen av disse.
Med erfaring fra forrige år, bør ingen la seg «skremme» av doktorgrader – disse folkene kan å formidle til oss legfolk!
«Flyktningeslusen» Surnadal kommune tar seg vann over hodet:
De fyller på med flyktninger så de sprenger både boligmarkedet, barnehager og skoler – og de planlegger å bygge ned matjorda på den gamle prestegarden med «fuglebur» for å innkvartere flyktninger.
Når disse flyktningene er ferdig med den pliktige «slusen» – norskkurs etc. rømmer de fra landsbygda Surnadal med den krøkkete dialekten og store avstander til flyplasser, jernbanestasjoner og bymessige strøk, og de bosetter seg i byer, for de vil bo i BY!
De fleste er muslimer, og de vil bo ved en moské. Det er vel da et tidsspørsmål før Surnadal kommune bygger moské på matjord, eller konverterer en av kirkene til moské.
Jeg har helt siden 1987 hatt oppdrag for den katolske kirken blant katolske flyktninger her i Surnadal, og har sett flyktningenes situasjon på nært hold her i kommunen.
Den familien hvor jeg nå har i oppdrag å undervise to barn for 1.communion, er en 5-barnsfamilie fra Sør-Sudan, der den poliorammede faren sitter i rullestol. Familien er plassert oppe på en bratt bakke, der det er umulig å trille rullestolen med håndmakt hverken opp eller ned på bar mark, og der taxiene ikke kommer opp om vinteren. Derfor går familiefaren glipp av mange av sine norsktimer. Han gråter når temaet kommer opp.
Jeg har henvendt meg om saken til mottaksapparatet og senere til ordførerdamen, men hvis de ikke har fått handicapbolig mens jeg har vært bortreist i 4 uker, så sitter de vel der enda.
Surnadal kommune tar seg vann over hodet for å tjene penger på flyktningebusinessen. Surnadal kommune er til og med villig til å ødelegge barnehagene og skolene for norske barn for å få tak i pengene som genereres fra Norges flykningeindustri.
Vi bør alle tenke igjennom hva som foregår i vårt lille land, med en befolkning som tilsvarer 1/3 av befolkningen i f.eks. Paris.
Politikerne i Surnadal bør stikke fingeren i (mat)-jorda og spørre seg selv hva de driver på med.
Det er sjelden med kirkekonserter i dette katolske land, og er det det, så er de ikke billettert. D.v.s.: Man må skaffe seg adgangstegn. Kirken er en kirke her, ikke noe konsertlokale. Fribilletter til Anna-katedralen fløy ut på null nix, men jeg fikk ved en feil sendt 2 til konserten ikveld, i Santa Maria de Guia. En dame på kirketrappen fikk den ene av meg, og ble glad.
På søndager går det ikke buss dit… Det ble taxi. 35 € én vei. (Returen skal jeg komme tilbake til.) Men da denne sjåføren endelig slapp ut av Las Palmas og ut på motorveien, kjørte han grassat, og avdekket null kunnskap om sentrifugalkraften. Da vi gikk inn i krapp høyresving før en høy viadukt jeg hadde tidligere høydeskrekkopplevelser med med meg selv bak rattet, trodde jeg vi ville koppe over og rulle over gelenderet og ned i avgrunnen. Da var jeg glad gitt, for at jeg er så tung, og at jeg satt ved høyre bakhjul…
Konserten var verdt alle reiseutgifter og trafikale skrekkopplevelser! Se foto av programmet.
Det blir aldri det samme å høre slik vokalmusikk på avspillingsmaskiner, fordi rommet er en så viktig del av klangen.
Men, det var flere ting som trakk opplevelsen ned: Koret var kommet inn og på plass, dirigenten kom inn og bukket – og så hadde han glemt partituret sitt… På plass igjen hevet han armene, men så ringte et skikkelig troll av en mobil, og dirigenten slapp armene ned og hang framover med kroppen og slang hodet att og fram. Ny start, og nå gav han blaffen i en mer sivilisert mobil.
I Kraus-auditoriet kommer det alltid en myndig damestemme som forkynner at alle må slå av mobilen, og at det er forbudt med lydopptak og fotografering. Vi vet alle at bryter vi forbudet, vil synderen bli hentet av en vakt, og får ikke komme inn igjen.
Her ble det ikke sagt noe om mobilfilming, så folk filmet og filmet. Jeg lukket øynene, så jeg slapp se mobilen til damen foran meg, som stadig vekk sperret utsikten til koret. Så ville det eldre paret ved siden av meg også filme, men de måtte samtale om det attåt! Jeg gjorde «jabbetegn» til dem med hånden, men det begrep de ikke noe av, og da hun foran slang opp mobilen igjen, hakket jeg på skulderen hennes 3x med pekefingeren. Hun ble så forbanna at hun filmet med mobilen resten av konserten. Da den var ferdig, freste jeg til henne: I wanted to see the choir, not your bloody mobilphone!
Men, fordi jeg for det meste lukket øynene, ble det en av de store konsertopplevelser i mitt liv. Særlig den unge damen som stod helt alene og sang den lange gregorianske Stabat juxta Christi crucem, var helt sterkt å oppleve.
På Palestrina som kom etterpå, formet de 3 kor à 2 damer og 2 herrer. Ett kor på hver side av kortrappen og ett foran alteret. Flott framført stemmemessig.
Ja, alt var flott, etter de par første innkjøringene med rommet som nå var blitt fylt med publikum etter øvingen.
Så stod man på trappen da. Jeg spurte hvor jeg kunne finne en taxi. Folk så litt rart på meg og svarte ikke. Jeg fikk en uggen følelse av at jeg hadde kjørt meg fast uti her, og at jeg måtte overnatte på kirketrappen til mandag morgen når det gikk buss igjen. Jeg kjente jeg ble litt hektisk. Jeg forstod plutselig hvorfor taxisjåføren som kjørte meg utover, spurte om han skulle vente på meg. Hvorfor hadde jeg sagt nei!
Jeg fikk se en taxi nede ved langveggen av kirken.
– Er du ledig? spurte jeg. Han var uklar å det. Men jeg forstod han ventet på noen og at de skulle til Las Palmas.
– Kan du ringe en kollega? spurte jeg, jeg skal til Las Palmas.
– Taxi? Tror du det finnes en taxi i Guia? sa han, og lo en nifs latter.
– Har du ledig plass? spurte jeg. Spørsmålet falt ikke i god jord.
Så kom passasjeren hans, en eldre energisk mann i geistelig dress med romerkrage. Kan jeg få bli med i taxien inn til Las Palmas, sa jeg, jeg betaler taxien. – Sett deg inn. Du skal ikke betale noe i det hele tatt! sa han.
Så bar det avgårde. Taxameteret ble ikke slått på. De skulle kjøre han i dress hjem først, og så meg til adresse. Han snudde seg og gjentok myndig: Du skal ikke betale noen ting! Jeg takket for snillhet, godhet og alt mulig, og følte jeg var blir frelst og reddet fra en natt på kirketrappen, og Las Canteras by night der fremme forekom meg som en blanding av Fata Morgana og Paradis, mens sjåfør og passasjer der fremme førte en intens samtale. Da vi la kursen mot katedralen, tenkte jeg: Er det biskopen vi har med oss? Da begynte han å snakke fransk til meg. Han jobbet med kirkens liturgi og også i Caritas. Jeg avdekket min fortid med Choeur Grégorien de Paris. Han snakket om norske fjorder om sommeren – som han hadde opplevd, og så var vi fremme ved hans port i universitetsområdet. Han slengte en 50-lapp til sjåføren, gjentok at jeg ikke skulle betale noe, sa til sjåføren at de kunne ta oppgjøret imorgen, og slang døra igjen.
Sjåføren kjørte meg pent hjem til hjørnet mitt på Las Canteras. Jeg gav ham 10€ og sa det var til øl. Han smilte glad og takket.
Jeg stilte meg i kø ved iskiosken ved inngangsdøra mi. Damen så på meg, viftet med begge armene og ropte at det var stengt. Det gjorde hun forrige gang også.
