Barne-praidingen på Sunndalsøra blir idag utbrettet på to hele sider i «Driva»:
Vi får vite hvor fæææstlig det er at barna langt ned i aldersgruppene får feire hvor fæææstlig og greit det er å stikke pikken i feil hull, biologisk sett.
Synes ikke lærere og foreldre at det er noe prematurt, å hause opp det «festlige» i homoseksualitet mange år før barna oppfatter noe som helst om seksuallivet?
Til og med presten Laskerud er ute og heier på prematur innføring om biologiske avvik før barna i det hele tatt etterspør seksualiteten i biologien.
Ingen ser ut til å forstå at de er nyttige idioter for den totalitære og destruktive Woke-bevegelsen.
OBS: Dette innlegget har ikke noe å gjøre med voksne homofile mennesker. Det har å gjøre med denne krysningen av juletrefest, 17.mai og vulgært karneval – som gjør at barn spør hva denne «festen» er, og derfor blir prematurt eksponert for vanskelige sider av de voksnes verden.
Færøyenes kvalfangst angripes omsider av verdens kvalfangsthysterikere.
Grindakvalen kaster seg uansett opp på strendene på Færøyene. Skal den sjøldaue og rotne, eller skal folk styre den med båter og få den inn til å slaktes?
I gamle dager betydde grindakvalinnsiget et være eller ikke være for folket på Færøyene. Det var vanlig å sette kirkedørene på vidt gap når Grindakvalen kom, for den var Guds gave til overlevelse.
Etter messe i Mariakirkjune i Mariagjøtu i Thorshavn en søndag i januar 1994, fikk jeg og de to lærerne mine fra gregoriansk sangkurs på Nordens hus være med organisten og kona hjem. Jeg glemmer aldri den lange gåturen over grindakvalleira ved huset deres i tussmørket etter middagen.
Men, husmora sa at hun hadde ikke våget å servere kvalkjøtt den dagen, med en franskmann ved bordet. Franskmannen ble svært skuffet, selvfølgelig.
Kvalkjøttet på Færøyene deles ut blant de lokale. Det blir ikke solgt i noen butikk.
Nå skal altså de små bydamer i pene sko kaste seg over færøyingenes gamle tradisjon, og gjøre seg store på det.
Jeg har nettopp lest Pater Holes innsiktsfulle og utfyllende gjennomgang av diverse sivile og kirkelige aspekter ved sølibat/ikke sølibat for våre katolske prester. (St.Olav – katolsk tidsskrift for religion og kultur 2/2023 s.72) Jeg har lest artikkelen to ganger.
Jeg vil gjerne sitere to uttalelser om sølibat/ikke sølibat – som jeg har husket i nærmere 30 år.
Biskop Robert J. Rose, Michigan, på «roothunting» her på Glærum 1983: «Vi forstår alle at for en prest – å velge å leve ugift og gi avkall på egen familie, det er vanskelig. Men hvis vi avskaffer sølibatet, vil vi også med det si, at dette offer som prester har gjort for sine sognebarn og sin kirke i hundrevis av år – ikke var noe verdt. Derfor kan vi ikke avskaffe sølibatet.»
En ung amerikansk prest som jeg traff på Island, under et mellomopphold på vei til USA i 1997, han sa om sølibatet:
«Å være ektemann og familiemann krever alt av en mann. Å være katolsk prest, krever alt av en mann. For én mann å ta på seg begge deler, det blir for mye – derfor må vi beholde sølibatet.»
«Det nye sølibatet»: Dette var tittelen på en bok jeg gikk meg på på 80-tallet. Altså: Mennesker med krevende jobber, lang tilreisetid til jobben inne i storbyen o.l. – de begynte å leve i et bevisst sølibat for å greie dagene sine.
Selv gikk jeg et par-tre ganger inn i perioder med bevisst sølibat – etter brudd med kjærester. Det var i disse periodene jeg utviklet dype, rike vennskaper med menn. Denne personlige erfaringen har gitt meg et utvidet og positivt syn på sølibatet for våre katolske prester: Sølibatet utvider kontaktflaten med andre mennesker.
Det storartede med ekteskap, familieliv og seksuell praksis er dessuten meget overdrevet! Alle aspekter ved ikke-sølibatært liv gir mange utfordringer, påkjenninger og kriseopplevelser. Der kan det faktisk hende at våre sølibatære prester blir spart for mye! Få vet mer om ekteskapets utfordringer enn prester med fartstid i skriftestolen, og jeg er sikker på at mange prester priser seg lykkelig når de forlater en økt i skriftestolen – for at de er spart for dette samlivet!
Sølibatet – en gave til oss katolikker:
Takket være sølibatet har vi katolikker tilgang til vår prest alltid – når han da ikke sover eller er på ferie. Det er den største gave fra våre katolske prester. Men, takker vi dem for det?
Takk presten din og biskopen din for det neste gang du ser ham! Og gi ham en klem! Be ham med på god mat, fest og samvær!
Og som for Biskop Rose, så jeg hvor stor betydning hans egen familie hadde for ham. Han var meget elsket av søsken, svigerser og nieser og nevøer. Og det var meget gjensidig. Viktig oppgave der for sølibatære prester og biskoper sine familier.
Til slutt: Pater Olav Müller skrev en gang at et ras begynner med den første lille stenen som løsner oppe i fjellsiden. Opphevelse av sølibatet for prester og biskoper vil dra med seg et større ras – som det vil ta lang tid å temme, hvis det kan temmes.
Den katolske kirken er global. I forhold til det, så jeg allerede «tyske tilstander» i USA på 80-tallet: De katolske menighetene hadde fått smittet over på seg fra de protestantiske menighetene i nabolaget, at kirken nådde bare til menighetens utkant, og de glemte at de ikke kunne gjøre endringer i lokal menighet, uten at det samme skjedde verden over.
Til slutt: Det er helt frivillig å bli katolsk prest og leve i sølibat. Helt frivillig!
Miniretrett på Birgittaklosteret igjen idag. 3.juni 2023. Biskop Erik Varden holdt et svært interessant foredrag om å gå sammen på den samme vei – synodalt, men – da er det viktig at det er den riktige vei da sju… Foredraget ble filmet og blir lagt ut på St.Rita Radio, EWTN.no Hør-Hør!
Forskjellige nonneordener hadde satt hverandre stevne her på Birgittaklosteret denne helgen. Slo meg med på fotoseansen.
Mange interessante og imponerende mennesker i denne flokken.
Da jeg spiste frokost samtidig med dem søndag morgen, tenkte jeg på følgende scene som ville utspille seg nede i Gudbrandsdalen, når minibussen med nonner med forskjellige ordensdrakter ville måtte stoppe ved en bensinstasjon for toalettbesøk og kaffepåfyll – for folk ville komme til å sette store øyne, og kanskje tro det var et filmsett. – Det er mange måter å gjøre kirken synlig på…
MUNKEBY:
Det var en fantastisk dag endelig å få delta på messe for første gang i den nye klosterkirken på Munkeby, etter alle disse årene siden idéen kom opp i 2006.
Det var Treenighetsdagen, og vi ble stenket med vievann fra skålen i den store lysestaken, dreiet av lokal håndtverker, ellers stake for påskelyset.
Cistercienserne har alltid enkle kirkerom med naturmaterialer.
Her: grantre, som mørkner senere enn furu, stein fra Oppdal i et særdeles vakkert utformet murverk som gir mye liv i veggen, fransk kalkstein i alteret, eik i benkene fra Polen.
Akustikken var meget interessant. Med vanlig tale oppe ved alteret, hørte vi ordene distinkt og klart, og når vi sang her, plukket rommet lyden rett fra leppene og løftet stemmen opp. Veldig vellykket akustisk.
Rommet gir samme opplevelse som barndommens låve før høyet kjøres inn om sommeren: samme takhøyde, takvinkel, romvirkning og gluggene oppe på veggen. Det kan passe bra, siden Cistercienserne er jordbruksordenen som spredte 400 klostre ut over Europa på 1100-tallet, som i sterk grad var jordbrukskoler.
Alteret er orientert mot øst, så morgensolen vil komme inn ved matutinen. Det utarbeides nå glassmalerier i Tyskland for disse vinduene. Mariastatuen er en kopi av en Maria fra Østerrike fra 1200-tallet. Over alteret henger en kopi av Mosvikkrusifiset fra Middelalderen med Middelalderens kraftige farger. Kanskje var fargene da så kraftige for å skinne gjennom «patinaen» av røk og sot fra vokslysene? Korset er en gave fra St.Olav menighet i Trondheim.
Fortidsminneforeningen forærte dem en grunnsten fra klosterruinen nede i dalbunnen på Munkeby. Den er innfelt i veggen under tabernaklet. Når det røde lyset brenner der, viser det at tabernaklet inneholder innviet alterbrød = Herren er tilstede i den consecrerte hostien.
Det er Broder Bruno som har hatt ansvaret for det kunstneriske inventaret. Bravo!
På klokketårnet skal det komme et gyldent kors.
Inngangen for oss gjester er i vest på sørsiden. Vi kommer inn i en hyggelig forhall med smijernpeis og gode benker.
Oppvarmingen kommer fra jordvarme og solceller på taket. Det er arkitekt Eggen som her har fått tegne klosteret. Han har også tegnet den nye St.Olav katolske domkirke i Trondheim.
Vigslingen av klosteret og kirken vil bli foretatt av biskop Erik Varden, selv cistercienser, i begynnelsen av desember, i nærvær av mange givere og støttespillere. Som alltid er det vanlige kirkegjengere i Tyskland som har gitt mest, gjennom «Bonifaciuswerk».
Her er alle velkomne, selv om bare katolikker og ortodokse kan motta nattverden. Men de som ikke kan det, kan få motta velsignelsen når de legger høyre hånd på venstre skulder, som et tegn til presten.
Anbefaler alle en stille stund her.
Gjestehuset, hvor munkene har bodd hittil, er nå frigjort, så gjester kan bo der i kortere eller lengre tid, enkeltvis eller i grupper. Munkeby blir nok slik en viktig «ladestasjon» for mange fremover.
Kombinert med de store skogene innover mot Sverige og stien til Stiklestad, vil naturen ha mye å by på også.
De som nå har meldt sin ankomst for 2.gang, er franske speidergrupper.
Denne søndagen på Munkeby var Sigurd Hareide og jeg invitert til refektoriet for å delta på måltidet etter messen, sammen med munkene, og dette var Fr. Joëls 70-årsdag!
Både fra refektoriet og fra det lekre kjøkkenet med stor vindusflate ut mot det som skal bli hage forbeholdt klausuret, ser man korset som Fr Cyril laget i sitt snekkerverksted, og som vi bar i prosesjon og satte på plass for å markere at en dag skulle klosteret stå her.
I kjøkkenet traff vi også den nå egentlige Herre av Munkeby, den selvbevisste, men elskelige hankatten i grå pels som en dag flyttet inn på eget initiativ. Den har kurven sin oppe på gangen.
Det var hyggelig endelig å møte Sigurd Hareide, med navn fra Sunnmøre. Enda en indikasjon på at noe skjer på Sunnmøre med retur til den gamle kirken. Han er norsk teolog, med virke i lærerutdannelsen innen KRLE-faget, men siden 2002 – katolikk, og som ganske snart skal vies til permanent diakon i den katolske kirken. Han har en sønn som en tid oppholdt seg i Saint Bernhard’s Abbey i England, da Biskop Erik Varden enda var abbed der.
Vi to fikk full runde innahyses med Fr. Joël: Kontorene etc., unntatt ysteriet, hvor uvedkommende ikke har adgang. Men vi fikk en kikk inn i slusen hvor de tar på arbeidstøy og støvler for ysteriet.
I scriptoriet traff jeg igjen «Jomfruen av Efesos», den kronede Maria. Da jeg satt i Antalia og skrev librettoen til Olavsoratoriet-2014, besøkte jeg Johannes’ grav for 2. gang og Marias hus, og da besøkte jeg også museet i Antalia, hvor jeg kjøpte et bilde av «Jomfruen av Efesos» som jeg fikk forstørret og overført på lerret og gitt til Munkeby. Da jeg besøkte 1.byggetrinn av selve klosteret, var munkene så gentile at de henla tidebønnen til det enda tomme scriptoriet, der Maria av Efesos enda bodde alene. Det er jo til å bli rørt av.
Mye utendørs står enda igjen. Så sommeren blir aktiv her. Den indre hagen og klostergangen, den ytre hagen i klausuret og ellers litt rundt veggene. Men det er jo desserten!
Jeg har jo omgåttes gallere siden 1968, og tatt særemne ved NTNU i irsk historie og litteratur, så jeg har jo derfor en «inside» tone både med gallerne og iren på Munkeby, men jeg tror kanskje Sigurd Hareide ble litt «støkka» når jeg begynte å synge naboene innpå skogen der sin bursdagssang til Fr. Joël, 1. og 3.vers: Ja, må han leva! – og fortalte historien om «Den røde middag» hos Pater Pollestad, som han forøvrig har omtalt i en av sine bøker. Galleren Joël trakk på skuldrene, og sa unnskyldende til Hareide: – Dordi forteller slike historier. (Klausuret er enda ikke innført, så vi inntok ikke måltidet i taushet…)
Ved utgangen var det umulig, på denne dagen av alle dager! – å forlate galleren Joël uten å embrassere ham slik gallere gjør – et kyss på hvert kinn. (Jeg er dessuten nå som kvinne i «kanonisk alder».)
Igjen trakk Fr. Joël på skuldrene, så unnskyldende på Hareide og sa: – Det er slik vi gjør det i Frankrike.
Tautra måtte jeg kjøre innom på vei hjem fra Munkeby. Helt umulig å utelate en visitt der!
Å ta alle disse tre klostrene på 24 timer var nok mer enn jeg har kapasitet for i min alder: Jeg måtte rett og slett overnatte på Tautra. Jeg var helt overmannet av utmattelse. Nå ja, det var en influensaaktig greie på tur inn, skulle det vise seg. Og man blir sliten av å kjøre brilleløs, etter at skjora stjal brillene…
Jeg gav opp completoriet, matutinen 04.10 og laudes og møtte til messen 07.50.
Fr. Anthony overrasket med å gå for alteret i purpurrød messehake, ledsaget av en prest jeg hadde sett i landskapet dagen før. Altså: Messe for en martyr.
Det skulle vise seg at det var festdagen for selveste St.Bonifacius, og det var prestebesøk fra Bonifaciuswerk i Tyskland, som finansierer storparten av den katolske kirkes behov i de nordiske land med kollekt fra vanlige kirkegjengere.
Han fra Tyskland leste et utmerket norsk, men var avhengig av manus. Imponerende! Father Anthony fra Irland vil helst preke på engelsk, og det gjorde han. Johannes 3.16 – sa han mange ganger, så det må man jo slå opp i ettertid.
Vel hjemme har jeg googlet St. Bonifacius. Anbefales! Jeg hadde et stort hol i kirkehistorien der. Meget interessant.
Det ble et hyggelig kveldsmåltid med min gudmor fra opptagelsen i den katolske kirken: Sr. Hanne Maria, men mer og mer som en vissen stalk, holdt jeg på å falle under bordet, selv om vi bare drakk the.. Hennes blide åsyn får dere ikke se, for hun vil ikke åpenbares på sosiale media, så da forblir dette en «nattvore» for oss to alene.
Det ble både Munkebyost og Tautrasåpe på slekt og venner langs løypa på vei hjem.
Og hvem som «kom ut av veggen» i korridoren i gjestehuset mitt, skal jeg ikke sladre om, men kjæresteparet feiret hennes bursdag på kjøkkenet der! Vi gav oss ende over og skrattet og lo. Mitt første møte med henne. De er begge unge, glade konvertitter med glød og begeistring.
Kassen på veggen ved utgangen hvor man kan legge pengegaver, har nå fått QR-brikke. Jeg liker ikke disse krusedullfirkantene, men hadde heldigvis rede penger.
