I over 20.000 år har menn formet jaktlag, valgt en leder og lagt en strategi for jakten på mat.
Imens har kvinnene levd i den daglige rutinen: passe ilden, amme barnet etc.- et liv som ikke trenger planlegging eller strategi, fordi det samme gjentar seg hver dag.
Dette endres ikke i løpet av en generasjon – dagens generasjon.
Avmaskuliniseringen av mannen – som går i rivende fart, er derfor meget betenkelig.
Dertil kommer kvinners hang til deskriptiv moral: moralen retter seg etter praksis. Ikke omvendt.
Dette siste ser vi nå en tydelig demonstrasjon av i Reformasjonskirken i Norge: Kvinnene har tatt over, og kirken går i oppløsning.
Denne utviklingen er så langt ikke et problem i den katolske kirken, fordi den katolske kirken er verdensomspennende, den er 2000 år gammel – med den erfaringen det gir, og oppbyggingen av kirken er preget av dette, i dens lange hukommelse.
Situasjonen med feminiseringen av mannen, denne kulturelle kastraksjonen som menn utsettes for, må på bordet og underlegges en sosiologisk analyse. Dette bør være vår tids viktigste debatt.
For å summere opp, når det gjelder vår verdens eldste institusjon – Den katolske kirken: Menn bør, ut fra det som her er sagt, forbeholdes oppgaven som prester og biskoper, og sølibatet bør bestå.
André Isoir, daværende titulærorganist i Saint Germain des Prés, den eldste kirken i Paris, gav meg en haug LP-er da min sønn Magne og jeg spiste lunsj hjemme hos ham og hans nordtyske kone sommeren 1987.
I det hjemmet var det pipeorgel inne hodet på den store veggklokka. Det var et pipeorgel på størrelse med et kateter ved spisebordet, og i veggen var det innbygd et større orgel – og på soverommet stod det et virginial!
Han ville jeg skulle ta et bilde av ham ved virginalet, kostymert i 1800-tallsantrekk, fordi han skulle gi en konsert rett etterpå med virginal, i dette kostymet, så han limte på seg bart og viskerser og tok på seg 1800-tallssjaketten.
Fotoseansen er det morsomste jeg har opplevd på et fransk soverom!
Forhistorien til kjennskapet med Isoir, var, at som Trondheim symfoniorkesters info-sekretær ble det min oppgave å belegge «Fransk uke» i Trondheim i begynnelsen av mai 1987 med konserter med fransk musikk. Jeg delte opp TSO i kammergrupper som spilte fransk musikk både her og der i byen og oppe i gata på universitetet på Dragvoll. Finalen skulle bli en fransk pangorganist i Nidarosdomen, tenkte jeg, så jeg ringte Daniel Roth, men han var opptatt, og han foreslo Isoir. Isoir svarte i telefonen med overraskelse og begeistring: – La Norvège?! – Mais OUI! Mais OUI!
Jeg var ute i god tid på Værnes, en time før flyet hans skulle komme. Jeg legger så merke til en mann som går frem og tilbake med fransk kroppsrytme i ankomsthallen, og han har fransk grå flanellsbukse. «Er De Isoir?» spør jeg. Det var det. Han hadde rukket et tidligere fly på Fornebu!
I Trondheim bodde Isoir hos sine to norske studenter, ekteparet Liv Benedicte Bjørneboe og Oddbjørn Sæbø – i køyeseng!
Konsertprogrammet bestod av danser fra det gamle Europa. Publikum var vilt begeistret, men organistene i publikum var sure.
Etter konserten i Nidarosdomen ble det middag med flere, der Isoir, som også var orgelbygger, la ut om at orglene nå for tiden, alle snakker tysk eller dansk, mens de før snakket dialekten i den dalen orgelbyggeren bodde. Meget interessant. Han sa også at når han hørte de forskjellige versjonene av det norske språk rundt bordet, måtte gamle norske orgler ha vært flotte å lytte til…!
Isoir hadde tidligere på dagen beredvillig stilt opp for Adresseavisen og lagt inn et godt ord for å restaurere Wagnerorgelet, men det var vel Gudmund Hernes, som kirke- og undervisningsminister som omsider skar igjennom og bevilget summen som trengtes.
Så la Isoir og jeg ut på 2 timers biltur vestover til Surnadal. Det ble mørkere og mørkere, det blåste opp og det begynte å regne, mens min gamle Skoda stampet på mot vestaværet. Isoir ble stillere og stillere, og så kommer det: – Jeg trodde du bodde ute i forstedene jeg…
Nordmøre slo neste dag til med fint vær og sightseeing. Flott konsert med Europas gamle danser i Tingvoll kirke fra 1183, og en meget interessert ung gutt som het Erling With Aasgård. Erling har senere møtt Isoir 2 ganger, både i Paris og Tyskland.
Erling skal nå få platene jeg fikk av Isoir i 1987. Jeg spiller dem nå både natt og dag og tar farvel med både repertoaret og orglene fra den prisbelønte samlingen – Det franske orgels gullbok.
Jeg gir bort en del spesielle ting nå, til folk som vil gi disse tingene et videre liv, så de ikke havner i containeren når jeg dør.
Men én plate får han ikke: CD-en med Bach der fotoet av ham er tatt av meg på Kvennaferga! Det var det beste fotoet som noen gang var tatt av ham, sa han. Han var da i ferd med å spille inn alle Bachs orgelverker på nytt.
Da Henning Sommerro skulle spille inn orgelimprovisasjonene til platen LUX ILLUXIT LAETABUNDA – julemusikk fra Vikingtiden, på orgelet i Saint Germain des Prés, som tidligere stod i Saint Victor der 4 av de første 6 erkebiskopene av Nidaros ble utdannet – et år senere, stilte Isoir selv som vaktmester i kirken om kvelden/natten. Han ble så oppildnet på et visst punkt i improviseringen til Henning at han begynte å gå att og fram i midtgangen i kirken, under orgelet, og så tok han opp den digre nøkkelhanken til kirken fra lommen og svingte den rundt så det singlet i rommet, slik at lydopptaket måtte avbrytes….!
Isoir fikk den vanskjebne å få Parkinson. Som organist må han ha hatt et helvete før han ble diagnostisert.
Isoir ferierte flere somre på Island for å fiske laks. Da vi returnerte til Trondheim, satt han og så ned i Orkla der den mektig svinger seg før en kommer til Dragsetmoen. «Og så alt dette vannet da!» ropte han. Hver gang jeg passerer der på vei nordover tenker jeg på Isoir, og må sitere ham høyt – på fransk!
Da skal jeg sette på Bach-platen jeg skal beholde. Magne hadde denne CD-en i mange år, og slet den nesten ut. Isoir har skrevet på den:
«Til Dordi, med hele mitt vennskap.»
Det er noe så skarpskårent og så på plass, når Isoir spiller. Og på registreringene hans, kjenner vi orgelbyggeren. Han kjenner i veldig grad sitt instrument.
Erling With Aasgård sa noe sånt som – Han er ikke bare organist. Han er musiker.
Begynte i gamle Moster kirke med gregoriansk sang fra Olav den Helliges tid, vår katolske biskop Erik Varden av Trondheim som liturg ved alteret, og tidligere prost i Nidarosdomen, medlem av det gregorianske koret Schola Sanctae Sunniva i Trondheim, nå biskop av Bergen, Ragnhild Jepsen, og en dyktig sanggruppe med menn.
Det gregorianske koret deltok kanskje på det gregorianske sangkurset på Moster en gang i 90-årene med 2 lærere fra de gregorianske korene i Paris &Tallinn: Jean Pascal Ollivry, Jaan-Eik Tulve, og meg som kursleder.
Så svinga kameraet oss over i Moster Anfi der barnekoret bragte oss opp i vår tid med amerikanisert gospelsang og jazzende musikk/barnesang ved utdelelsen av nattverden. (Lurer på hva erkebiskopen fra York syntes. Han må forøvrig være anglikaner, siden han var med på nattverden.) «Alt er gratis!» sang barna – villere og villere, før hornmusikken overtok med melankolske toner. Alt tonet ut på engelsk: Vill applaus etter «O store Gud» på engelsk. Hvorfor på engelsk? (Hvem har vært musikalsk konsulent på dette?) UFF!
Forøvrig var også samisk språk inkludert, ett av de 11 språkene/dialektene. Sørsamisk?
Samene var i 1024 såvidt begynt å ankomme Finnmark fra Volgas bredder, så hvorfor samisk?
Hvorfor fikk ikke denne dagen barna synge kirkesangen fra 1000-tallet? Barn elsker å «gregge». De elsker kvadratnoteskrift. De elsker historiefortellinger.
Mine sangklasser har «gregget» mye.
De har «gregget» i Olavskirken i York, den første av 30 i England, bygget i 1050.
Mine klasser har «gregget» i Grotten i Oslo for Arne Norheim.
Mine klasser har «gregget» eksempler ved Giedrius Gapsys’ forelesning på Dragvoll , NTNU.
Så hvorfor kunne ikke barnekoret på Moster denne dagen synge den gregorianske Olavssekvensen Lux illuxit lætabunda = Et gledens lys brøt frem, og lyset over landet dagna..
Ingen var invitert fra Rouen/Normandie, der Olav fikk sin utdannelse i lovgivning, administrasjon og Kristendommens nye menneskesyn, et dannelsesopphold som ble avsluttet med dåpen av ham og hans store følge. Et dannelsesopphold som satte ham i stand til å skrive vår første grunnlov: Kristenretten.
Normannerne stilte mannsterke opp da det 5-dagers 1000-årsjubileet for Olavs dåp ble feiret i deres katedral og by i 2014.
De har aldri mottatt noen gjeninvitasjon fra Norge. Jeg skammer meg på Norges vegne.
Kort sagt:
Et historieløst jubileum, dessverre.
(Videoen av barna som synger med futt og klem – at «det er gratis» under utdelingen av nattverden, kommer opp når du klikker på +2 under her)
Biskop Erik Varden var ikke til stede i amfiet. Han feiret katolsk messe med den katolske menigheten i Haugesund i Olavskirken på Avaldsnes. Som kjent har ikke den katolske og den protestantiske kirke felles nattverdsfeiring på grunn av forskjellig nattverdsforståelse. Katolikkene hadde nok stor nattverdshunger under jubileet – så Olavskirken på Avaldsnes ble løsningen. Men det var ikke NRK interessert i….Du kan lese hans preken på hans blogg: www.coramfratribus.com. Den kan leses både på norsk og engelsk.
Erik Varden, katolsk biskop av Trondheim stift, foran alteret i gamle Moster kirke. Ragnhild Jepsen, biskop av Bjørgvin, til høyre. Jeg regner med at det er sognepresten i Moster vi ser til venstre. Aksel Lygre?
Normandie er helt fraværende, ser jeg, enda alle bør nå være klar over at Olav Haraldson hentet sin kunnskap fra Normandie, kunnskapen som gjorde ham i stand til å skrive vår første grunnlov – Kristenretten av 1024, den sivile delen av hans kristningsverk.
Dette er overraskende, i og med at Bergens nye biskop, Ragnhild Jepsen, i 2014, ved 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Normandie, var prost i Nidarosdomen og koordinator for Den norske kirkes deltakelse, ved det 5 dager lange jubileet i Rouen.
Det burde være erkebiskopen av Rouen, som var invitert til Moster, ikke erkebiskopen av York, enda York har den eldste av Englands 30 Olavskirker – fra 1050. (To av mine skoleklasser har sunget Olavssekvensen Lux illuxit ved høymesse i Olavskirken i York.)
Professor Jean Renaud i Normandie, som er spesialist på denne tiden, og som snakker norsk (!) burde vært invitert som foredragsholder.
Og hvorfor ble ikke jubileumsoratoriet fra dåpsjubileet i Rouen – «Olav den Helliges dåp» oppført i amfiet på Moster ved denne anledning, siden oratoriet handler om Olavs læretid ved erkesetet og hertugsetet i Rouen i 1013/14, noe som gav ham kunnskapsgrunnlaget for å skrive Kristenretten, vår første grunnlov?
Oratoriet hadde førpremiere i Stavanger konserthus, og fremføringen i Rouenkatedralen ble gjentatt i Paris, i Sainte Clothilde ved Nasjonalforsamlingen. Det var til og med en begeistret fransk general tilstede.
De 1200 billettene til Rouenkatedralen ble utsolgt halvannen måned før fremføringen, og de ca. 200 uten billett som stod og stanget i døren rett før konsertstart, de slapp også inn. Den stående ovasjonen etter fremføringen var langvarig.
Oratoriet var et samarbeid mellom operaen i Rouen, korene i Rouenkatedralen, Stavanger Oratoriekor, Choeur Grégorien de Paris og Erkebiskop Descubes og hans stab.
Jeg initierte jubileet og var eksekutiv prosjektleder/koordinator for selve oratoriet, og ble også librettist da Arnfinn Haram døde rett før oppstart. Boken min om jubileet er utsolgt, men du kan låne den på biblioteket: «Haustferd i Europa». Kolofon forlag.Jeg solgte forøvrig leiligheten min på Gran Canaria for å dekke underskuddet på oratoriet: 2,6 mill NKr. (Min sønn responderte med begeistring, heldigvis.)
Det er trasig å lese programmet for 1000-årsmarkeringen av Kristenretten på Moster, og se at Normandie ikke er inkludert, der kunnskapsgrunnlaget for Kristenretten kom fra. Jeg får meg ikke til å fortelle til mine samarbeidspartnere i Rouen, at Normandie er helt fraværende fra programmet på Moster. De vil ikke forstå det, og de vil bli mektig såret – men også sjokkert over at det dras igang et så stort jubileum av folk som mangler korrekt historiegrunnlag for det de har satt igang.
Romsdalingen Bjørnson kauket og ropte om Rouen og Olav både i Rouen og på Ilevollen, da han ikke slapp inn i Nidarosdomen, og jeg, nordmøringen, hvor Gange-Rolv kom fra, har kauket med et helt oratorium, men ørene er blokkert på folk. De vil ikke høre noe annet enn det de har hørt før.
Ett pre skal Mosterjubileet ha: Vi kan se et ekko på programmet fra da Jean Pascal Ollivry og Jaan-Eik Tulve, med meg som kursleder, hadde kurs på Moster, en Pinse for noen år tilbake, i Olav den Helliges samtidige kirkesang, den gregorianske sangen. Moster har fått tak i koret fra Oslo Domkirke som har samarbeidet med prof. Roman Hankeln på universitetet i Trondheim i rekonstrueringen av Olavofficiet.
Her kan du høre fortellingen om det som gjorde Olav i stand til å skrive Kristenretten – og «ekkoet fra fremtiden»: Slaget på Stiklestad, satt til musikk av Ole Karsten Sundliæter, med topputdannelse fra Paris:
