Dordis Blogg

Setter inn prekenen fra Tautra i anledning valget i USA. Father Anthony O’Brian, ire og cistercienser, tidligere jordbruksarbeider, i mange år klosterprest på Tautra, legger ut sine tallrike prekener til oss som abonnerer – via e-mail. Jeg har sagt til ham at han bør opprette en blogg der han legger ut sine prekener. Han legger også ut sine kilder og dagens tekster.

Enjoy! Enjoy! (Her lærer du også et meget godt engelsk!)

Blessings from Tautra!

Tuesday 31

As Americans vote today, it is important for us to remember that the Spirit of God is saying: «Do not put your trust in princes, in mere mortals, who cannot save. When their spirit departs, they return to the ground; on that very day their plans come to nothing.» (Ps 146:3–4).   Despite all the  propagandistic promises to the contrary, political power cannot save.    In fact, there’s exactly one place in Scripture where God laughs—when he scoffs at the pretensions of the powerful (Ps 2:4). ‘He who sits in the heaven’s laughs. The Lord laughs them to scorn.’

Remember Fr Daniel Berrigan’s Credo. In many ways Berrigan was a political liberal, but he nonetheless didn’t confuse his fidelity to the gospel with his engagement with politics.

I can only tell you what I believe; I believe:

I cannot be saved by foreign policies.

I cannot be saved by the sexual revolution.

I cannot be saved by the gross national product.

I cannot be saved by nuclear deterrents.

I cannot be saved by aldermen, priests, artists,

plumbers, city planners, social engineers,

nor by the Vatican,

nor by the World Buddhist Association,

nor by Hitler, nor by Joan of Arc,

nor by angels and archangels,

nor by powers and dominions,

I can be saved only by Jesus Christ.

So, the world is watching and wondering as the United States elects a new president. Will we see an orderly process, a clear result, and a peaceful transition of power? Or will this election somehow provoke an inflection point in American democracy?

With many bitter divisions and dysfunctions, it would be easy to abandon politics altogether. But citizenship is both a privilege and a responsibility. We dare not abandon the public square and the greater civic good. We have to thank God for all those who serve on city councils, school boards, and the like.  

But our ultimate «citizenship» is in heaven, says St Paul. Thus, our allegiance to God should be absolute and unconditional, whereas our allegiance to Caesar will always be relative and conditional. Nonetheless, as citizens of the world, we care about «the public face of God’s purpose.»*   

«The Maker of heaven and earth,» says Ps 146, cares for the oppressed. He feeds the hungry, frees prisoners, and heals the blind. He lifts up those who are weighted down, he defends foreigners, protects the orphan, and sustains the widow. These eight categories of people identified by the psalmist face different challenges, but what makes them similar is that they are all vulnerable to forces beyond their control. A just society protects the weak and vulnerable.

Jane Wilson Joyce’s poem ‘Crazy Quilt’ can be a good prayer to say today for anyone feeling deeply about the American election:

The Liberty Bell in Philadelphia

is cracked. California is splitting

off. There is no East or West, no rhyme,

no reason to it. We are scattered.

Dear Lord, lest we all be somewhere

else, patch this work. Quilt us

together, feather-stitching piece

by piece our tag-ends of living,

our individual scraps of love.

Sources: Dan Clendenin; *Walter Brueggemann; Creighton University; USCCB

Hei, Jeg er en hacker, og jeg har klart å få tilgang til operativsystemet ditt. Jeg har også fått full tilgang til kontoen din. Jeg har holdt et øye på deg i noen få måneder nå. Faktum er det at datamaskinen din ble infisert med skadelig programvare (malware) på et nettsted for «voksne» du var innom. Hvis du ikke helt forstår hva jeg snakker om, så skal jeg forklare det for deg. Et Trojansk virus vil gi meg full tilgang til og kontroll over en datamaskin eller annen enhet. Dette betyr at jeg kan se alt som foregår på skjermen din, slå på kameraet og mikrofonen, men du vil ikke ha noen anelse om det. Jeg har også fått tilgang til alle kontaktene dine og all korrespondansen din. Hvorfor oppdaget ikke antivirusprogrammet ditt den skadelige programvaren? Svar: Malwar-programvaren jeg brukte er driverbasert, og signaturene oppdateres hver 4. time. Derfor vil ikke antivirusprogrammet ditt være i stand til å oppdage det. Jeg har satt sammen en video som viser hvordan du tilfredsstiller deg selv på venstre halvdel av skjermen, og på den høyre halvdelen vises den videoen du så på det tidspunktet. Med bare ett museklikk kan jeg sende denne videoen til alle dine e-post kontakter og kontaktene dine på de sosiale nettverkene du bruker. Jeg kan også offentliggjøre all din e-postkorrespondanse og chatthistorikken på de meldingstjenestene du bruker. Hvis du ikke vil at dette skal skje, overfør tilsvarende 10000 kr i Bitcoin til min Bitcoin-adresse (hvis du ikke vet hvordan du gjør det, bare søk på «kjøp bitcoin» på Google). Min Bitcoin-adresse (BTC-lommebok) er: bc1qm4vvqa9vq00hcuealq7mckge50uf7409jqwm03 Etter at jeg har bekreftet betalingen din vil jeg slette denne videoen umiddelbart, og det er det. Du vil aldri høre fra meg igjen. Jeg gir deg 50 timer (mer enn 2 dager) til å betale. Jeg vil få et varsel når du åpner denne e-posten, og nedtelling begynner. Å sende inn en klage til noen er helt meningsløst fordi denne e-posten kan ikke spores, akkurat som Bitcoin-adressen min. Jeg gjør aldri noen feil. Hvis jeg finner ut at du har delt denne meldingen med noen andre, kommer jeg umiddelbart til å sende ut videoen. Vennlig hilsen meg!

Jeg svarte på dette at jeg har ikke vært inne på noe slikt nettsted, men min PC må ha blitt misbrukt av ansatte på hotellet mitt i Paris – sist i juli 2022. Jeg var på en 3-dagers begravelse som gikk for seg i 4 kirker og på 2 steder. Jeg var ute hele dagene og alle kveldene, mens min PC lå på bordet på hotellerommet – og den var ikke stengt med noe passord, dessverre. (Jeg har nå fått satt inn passord.)

Da jeg skulle gå ombord i flyet på Charles de Gaulle, på vei hjem, ble det fulle flyet holdt tilbake en hel time – mens jeg satt alene ved gaten og ikke kom ombord. 2 damer styrte på med 3 skjermer. Til slutt sa jeg – på fransk: «Jeg forstår ikke hva som foregår, men jeg er gammel, feit og ferdig og legger meg nå ned på gulvet hvis jeg ikke får gå ombord i flyet. Og dere må bære meg ut.» Da fikk jeg gå ombord, men jeg ble satt på businessclass, ved midtgangen, slik at de så meg fra pantryet.

En god stund senere kom det et langt brev på fransk, fra EU’s politiautortiteter i Brüssel, der jeg ble anklaget for å ha sett på et nettsted med barneporno. Jeg skrev et langt brev tilbake, på fransk, og sa at hvis min PC var blitt misbrukt til det, så var det nok en av de to mennene fra Marocco i resepsjonen, eller begge, som hadde misbrukt min PC – for jeg mistenkte ikke den frodige Mor Afrika, som stelte rommet mitt, skrev jeg. Jeg hørte ikke noe på en lang stund, men etter godt over et år, kom det nytt brev, som jeg svarte på. Ikke svar derfra enda.

Jeg sa også fra til lokalt politi her hvor jeg bor i Surnadal.

Da jeg reiste inn i EU sist sommer – til Operaen i Bayreuth, lurte jeg på om jeg kom til å få noen problemer. Og – da vi skulle gå ombord i flyet i Nürnberg på vei hjem, løfter damen ved gaten opp telefonen og sier: «Die Polizei»! Hun rapporterte altså at jeg var ved gaten – og så skjedde det ikke noe mer.

Idag skjer altså dette.

Jeg skal rapportere det til lokalt politi her i Surnadal.

Hva skjer og hvordan? Er dette folk som legger ut pornosteder, for så å gå etter dem som er inne der? Jeg har ingen interesse av å se på slike steder, og har heller aldri vært inne i denne gørra, men min PC må ha vært brukt av en eller av begge de to i resepsjonen i Paris.

Jeg skrev også til PST og lurte på om jeg var overvåket på annen måte, for jeg er ganske frittallende om Islam-faren her i Europa, og jeg ble overvåket før jeg dro inn i Sovjetunionen med Choeur Grégorien de Paris i 1989. Det var forøvrig grunnlegger/president i Paris-koret som ble fulgt til graven av oss i juli 2022.

PST svarte denne gangen at hvis man er overvåket, vil aldri PST bekrefte det.

En ting er jeg sikker på – jeg er ikke ferdig med denne ubehagelige saken.

Glærum, Allehelgensdag, 1.november – 2024.

Dordi Skuggevik

Jeg ble sittende med time-share-kontrakten på Anfi del Mar etter arveoppgjøret da min mann døde i 2010.

Det er for dyrt for én person å bo på Anfi del Mar, så jeg ville ut av kontrakten.

Jeg har vunnet 2 rettssaker (tilsvarende Tingretten og Lagmannsretten) på Gran Canaria – mot Anfi del Mar, for å få gå ut av time-share-kontrakten, og få refundert innskuddet, men nå er det gått 10 år, og det ser ut til at 600.000 som ble betalt som innskudd, aldri vil bli returnert. Jeg er trolig heldig hvis det ikke ender med at jeg skylder penger.

I mellomtiden har Anfi disse 10 årene kunnet leie ut mine 4 uker årlig og tatt pengene selv. Jeg har samtidig ikke innbetalt årlige driftsutgifter på 20.000 pluss.

Høyesterett i Madrid har kjent time-share-kontraktene ugyldige, men Høyesterett blir ikke respektert!

Jeg betalte 130.000 i forskudd til advokatfirmaet for 10 år siden, men måtte betale ytterligere 14.000 ifjor til advokatene for at den 3.domstolen skulle kreve inn pengene.

Anfi truet da med å slå seg konkurs, hvis vi saksøkere ikke ville godta å få bare halvparten av innskuddet. Vi ble tvunget til å godta det, for ved konkurs ville vi ikke ha fått noe.

Hvis det kommer til utbetaling, så skal advokatene ha 25% av den summen som utbetales.

To brødre i Ålesund krever tilbake et felles innskudd på 1,9 mill. De er virkelig ille ute.

Det ser ut som om våre motparter i time-share-systemet trekker ut saken og tiden, i påvente av at vi skal bli senile eller dø, så saken dør hen, og de kan beholde pengene.

Spania fremstår som et rottereir av kameraderi, korrupsjon og lureri, med impotente domstoler. En nasjonal skam!

De fleste i advokatfirmaet viser seg å være tidligere ansatte på Anfi, så kameraderiet og korrupsjonen er komplett og ikke til å skjule.

Jeg har ikke uttalt meg offentlig om dette før, men nå er jeg så forbanna, ikke bare på Anfi del Mar, men på hele det råtne systemet i Spania.

Synd at et så flott land som Spania skal ha så gjennområtne folk i posisjoner hvor de kan undergrave rettssystemet. Sørgelig.

Glærum 31.okt. 2024

Dordi Skuggevik

Jeg har møtt Mr. KI = Herr Kunstig intelligens.

Herr KI er totalitær, han er en despot, en enveiskommunikatør – som du ikke kan tiltale eller svare, eller protestere imot.

Siden forrige Mobil daua, og jeg fikk en ny, ser jeg at en ny mobil er behersket av Herr KI = Vi har tatt et langt skritt mot en fremtid hvor individet er blitt en sprellemann der Herr KI trekker i snoren når han vil at mennesket skal sprelle. Stalin og Hitler kan bare gå og legge seg – for Herr KI er deres overmann på alle punkter.

På den gamle mobilen hadde jeg de siste bildene mine, der jeg hadde strøket alle foto jeg ikke ville ha lenger.

På den nye er hele lasset med foto kommet ned fra «Skyen» – også fotoene jeg har strøket før, Ikke nok med det – men Herr KI har redigert fotosamlingen min, gitt hver samling en tittel og i tillegg belagt fotogruppene med bakgrunnsmusikk som jeg ikke har valgt selv, og som jeg ikke liker. F.eks. er det «høydepunkter» fra vakre solnedganger, minner fra tur i Frankrike i 2016 etc.

Jeg får ikke tatt ut bildene som skal inn i boka mi – om den noen gang blir klar for trykkeriet. Det er det verste!

Jeg blir påtvunget e-posten til gmail, og kommer ikke inn på min yahoo via mobilen.

Jeg får ikke mulighet for å rekonstruere telefonlisten min som forsvant da den gamle daua.

Om jeg har klart å la være å banne?

Om jeg har unngått hjerteinfarkt?

Jo, men igår ble det nok – jeg kasta svinet med Herr KI i 5.veggen og ropte Faen!

Men – mobilen og Herr KI overlevde uten skade – og det var nå bra, for jeg har enda ikke betalt det utysket koster. 10.000 kr….!

Jeg vurderer nå å reversere kjøpet. og kjøpe meg en DORO hvor jeg bare kan ringe og sende sms-er. Det betyr at jeg må avstå fra alle interessante og hyggelige FB-venner, miste muligheten for raske svar på ditt og datt på internett-leksikonene/kartene, ta foto etc.

Da blir det bokhylla da som må erstatte dette. Men, det positive vil bli at jeg blir kvitt ham og fri ham: Mr. KI!

Det er merkelig at det ikke er oppstått en stor diskusjon blant oss mennesker – om denne eksistensielle revolusjonen der mennesket blir en «puppet-on-a-string» som holdes i et jerngrep av sin egen tekniske oppfinnelse – Mr. KI.

Glærum, 12.okt. 2024.

Dordi Skuggevik

• Blessings on the Lord’s Day!27 Sunday B
• When we are young and hear sadness in love songs, we think that the sadness and disappointment are a prelude to the experience of love. Later we come to realize that the sadness and disappointment don’t ultimately originate from the fact that there hasn’t been love, but from the finite, limited character of human love itself.  So the first task in any love is for us to console each other for the limits of our love, for the fact that we cannot not disappoint each other.Why is that?  Why can’t two persons ever be enough for each other?  Why is disappointment part of the experience of every relationship, friendship, and marriage?  The same question can be said about a religious community.  Thomas Merton said that before he came into the monastery he would sit in the public part of the church at Gethsemane and the monks looked like angels to him.  He just couldn’t wait to be part of that perfect community.  But within a few weeks of his entry he found he had to qualify his original assessment. The monks were just human like himself with faults and failings that were sometimes only all too obvious.  And so it is with all communities, with all relationships.  They all fall short.Because the very way that we are made precludes ever having, in this life, a oneness of mind, heart, and body that fulfils us in such a way that there is no disappointment.  Our longing is simply too wide. We long for the infinite and are built for it and so we wake to life and consciousness with longings as deep as the sea.In this life then, outside of rare and very transitory mystical experiences, there is no consummation – emotional, psychological, sexual, or even spiritual – with another person that is so deep and all-embracing that it excludes all distance, shadow, and emptiness.No matter how deep a friendship or a marriage and no matter how good, rich in personality the other person may be, we always find ourselves somewhat disappointed.   In this life, there is no union that fills every emptiness inside of us.   Somewhere, we always sleep alone.In essence, there is no union which fulfils perfectly the Genesis prescription that “Two become one flesh.”   No matter how close a marriage or a friendship, two can never ultimately become one. No matter how deep a union, we always remain separate, two persons who cannot really ever, in this life, make just one heart, one mind, and one body.No love or friendship ever fully takes away our separateness.  St Augustine looked for it everywhere but always came up short.  Sometimes sexual electricity or emotional or spiritual affinity can promise such a oneness. But, in the end, it cannot fully deliver it. No matter how deep and powerful a union, ultimately, we remain, and need to remain, captains of our own hearts, minds, and bodies.  As Augustine noted, ‘Our hearts are restless, Lord, until we rest in Thee.’This needs to be recognized, not just to help us deal with the disappointment, but especially so that we do not violate each other.What does this imply?   In this life we are always, to some degree, in exile from each other. We stand alone in some way. Where we feel this most deeply is not in our sexual isolation, but in our moral separateness. What we crave even more deeply than sexual unity is moral affinity, to be truly one heart with another. More than we desire a lover, we desire a kindred spirit, a soul mate.It’s when we try to be captain of somebody else’s soul – even more than of his or her body –  that we violate someone. And it is our failure to accept that we will always be somehow separate from each other that creates the pressure inside of us to unhealthily try to be captain of someone else’s soul.  We violate another’s separateness precisely because we cannot accept the disappointment of love.Finally, beyond even this, we cannot not be disappointed in love because, in the end, we are all, in some way, limited, inadequate, blemished, dull, and boring.  None of us is God. No matter how rich our personalities or attractive our bodies, none of us can indefinitely excite and generate novelty and emotional pleasure, within a relationship.  A relationship is like a long trip and, as Fr Dan Berrigan put it, “There’s bound to be some long dull stretches. Don’t travel with someone who expects you to be exciting all the time!”What’s the lesson in this?  Is it stoicism and cynicism about love and romance? To the contrary: the recognition that, in love, we cannot not disappoint each other is what makes it possible for us to remain inside of marriage, monastery, friendship, celibacy, and respect.It’s when we demand not to be disappointed that we grow angry, make unrealistic demands, and put pressure on each other’s moral and sexual integrity. Conversely, when we recognize the limits of love, when we accept an inevitable separateness, moral loneliness, and disappointment, we can begin to console each other in our friendships and our marriages and monasteries.In that consolation, since it touches so deeply the core of our souls, we can, in fact, begin to find the threads that can bind us into a unity of heart beyond disappointment.
• Sources: Ron Rolheiser;  Anita Brookner;  Daniel Berrigan; Carmen Mele; USCCB 
• Reading IGn 2:18-24The LORD God said: «It is not good for the man to be alone.
  I will make a suitable partner for him.»
  So the LORD God formed out of the ground
  various wild animals and various birds of the air,
  and he brought them to the man to see what he would call them;
  whatever the man called each of them would be its name. 
  The man gave names to all the cattle,
  all the birds of the air, and all wild animals;
  but none proved to be the suitable partner for the man.So the LORD God cast a deep sleep on the man,
  and while he was asleep,
  he took out one of his ribs and closed up its place with flesh.
  The LORD God then built up into a woman the rib
  that he had taken from the man.
  When he brought her to the man, the man said:
      «This one, at last, is bone of my bones
          and flesh of my flesh;
      this one shall be called ‘woman, ‘
          for out of ‘her man’ this one has been taken.»
  That is why a man leaves his father and mother
  and clings to his wife,
  and the two of them become one flesh.
• Responsorial PsalmPs 128:1-2, 3, 4-5, 6R. (cf. 5)  May the Lord bless us all the days of our lives.
  Blessed are you who fear the LORD,
      who walk in his ways!
  For you shall eat the fruit of your handiwork;
      blessed shall you be, and favoured.
  R. May the Lord bless us all the days of our lives.
  Your wife shall be like a fruitful vine
      in the recesses of your home;
  your children like olive plants
      around your table.
  R. May the Lord bless us all the days of our lives.
  Behold, thus is the man blessed
      who fears the LORD.
  The LORD bless you from Zion:
      may you see the prosperity of Jerusalem
      all the days of your life.
  R. May the Lord bless us all the days of our lives.
  May you see your children’s children.
      Peace be upon Israel!
  R. May the Lord bless us all the days of our lives.Reading IIHeb 2:9-11Brothers and sisters:
  He «for a little while» was made «lower than the angels, «
  that by the grace of God he might taste death for everyone.For it was fitting that he,
  for whom and through whom all things exist,
  in bringing many children to glory,
  should make the leader to their salvation perfect through suffering.
  He who consecrates and those who are being consecrated
  all have one origin.
  Therefore, he is not ashamed to call them “brothers.”
• Alleluia1 Jn 4:12R. Alleluia, alleluia.
  If we love one another, God remains in us
  and his love is brought to perfection in us.
  R. Alleluia, alleluia.
• GospelMk 10:2-16 or 10:2-12The Pharisees approached Jesus and asked,
  «Is it lawful for a husband to divorce his wife?» 
  They were testing him.
  He said to them in reply, «What did Moses command you?» 
  They replied,
  «Moses permitted a husband to write a bill of divorce
  and dismiss her.»
  But Jesus told them,
  «Because of the hardness of your hearts
  he wrote you this commandment. 
  But from the beginning of creation, God made them male and female.
  For this reason a man shall leave his father and mother
  and be joined to his wife,
  and the two shall become one flesh.
  So they are no longer two but one flesh. 
  Therefore what God has joined together,
  no human being must separate.» 
  In the house the disciples again questioned Jesus about this. 
  He said to them,
  «Whoever divorces his wife and marries another
  commits adultery against her;
  and if she divorces her husband and marries another,
  she commits adultery.»And people were bringing children to him that he might touch them,
  but the disciples rebuked them.
  When Jesus saw this he became indignant and said to them,
  «Let the children come to me;
  do not prevent them, for the kingdom of God belongs to
  such as these. 
  Amen, I say to you,
  whoever does not accept the kingdom of God like a child
  will not enter it.»
  Then he embraced them and blessed them,
  placing his hands on them.
• Jeg har ikke spurt Fr. Anthony på Tautra om jeg kan legge ut hans dagens prekenen på min blogg, men jeg bare gjør det. For jeg synes han skal slutte med å sende sine prekener ut på mail til en andresseliste. Han bør opprette en blogg. Han har denne irske humoren, sin dype menneskeerfaring og livserfaring, og bygger sine prekener på kilder han opplyser.
• Både Biskop Erik Varden og prioren på Munkeby, Fr. Joël Reignard, legger sine prekener ut på bloggene sine. Det bør også Fr. Anthony på Tautra gjøre! Kanskje han burde samle sine prekener i en årbok med tekstene til.
• Idag har jeg hørt og lest 3 prekener, 2 av trappistprester innen Cistercienserordenen, klosterpresten på Tautra og prioren på Munkeby og en av Fr. Florian Pletscher – som kan høres/sees live på EWTN.no

Glærum, 6.oktober 2024

Dordi Glærum Skuggevik

https://gpt.mail.yahoo.net/sandbox?client=mail&version=0.1&ymreqid=b99249f3-7270-cfcb-1c3e-

1) Kirkemusikkstudiet er nylig nedlagt.

(Det ble oppstartet 3.august 1031.)

2) Kirkesamlingen på museet er stengt siden en tid = ingen adgang for skoleklasser og publikum.

3) Professor Roman Hankelns undervisning av gegoriansk sangpraksis på musikkvitenskapelig institutt på Dragvoll er nettopp stoppet.

4) Vi har alle lest i aviser og på sosiale medier at Kristendommen er vist døren ut av det som var Olavsfestdagene, født av Nidarosdomens forvaltere før ateistenes og kristofobenes stille erobringstokt.

På kort tid har en sofistikert, stille fjerning av store kristne byggesteiner i Norges kultur og historie foregått helt uten støy.

Hvem er disse angriperne som får utføre disse sine gjerninger uforstyrret, uten protester?

Det neste slaget på Stiklestad i 2030 er allerede igang.

Hva gjør vi med det?

Ingen ting?

Glærum, 3.august – 2024, Olav den Helliges helgenkåringsdag.

Dordi Skuggevik

Da har jeg lest det siste dokumentet i min farfars etterlatte papirer som min storebror leverte over til meg da Far døde i 1979.

Dette er et foredrag som Farfar skrev etter at han hadde holdt dette foredraget flere ganger uten manus, men fordi Romsdalsposten hadde trykket referat som inneholdt uttalelser som han ikke hadde sagt, ville han skrive ut et sammendrag av foredragene som han hadde holdt i flere ungdomslag rundt på Normøre: Todalen, Ulvundfjord, Frei m.fl.

Det oppsiktsvekkende er at Nordmøre Fylkesungdomslag får foredraget trykket og utgitt. Det er gotisk skrift med små typer, og utgitt i året 1900 bent. Enda lever Bjørnson, Ibsen, Grieg m.fl. av «De store».

Han trekker linjene fra Romerstaten frem til sin tid, og vi ser at han allerede i året 1900, uten å ha noen forventning til 1905, lar linjene gå fremover til det vi nå vet skulle bli Bondebevegelsen, Fedrelandslaget og det klasseløse samfunnet i Nasjonal Samlings visjoner.

Han har på dette tidspunkt vært lærer ved Den ambulerende Amtskole på Nordmøte i 11 år.

Oppsiktsvekkende er det også at hans publikum på bygdene her på Nordmøre evnet å følge ham i hans referanser og utsiktspunkter, i den grad at Fylkesungdomslaget fikk gitt ut dette foredraget i trykket utgave.

Etter å ha tråklet meg gjennom denne kompliserte teksten med små gotiske bokstaver, og sett at han staker ut Bondebevegelsen og Nasjonal Samling allerede i året 1900, måtte jeg bare legge meg i en liggestol i hagen og hengi meg til en flaske med Biskop Vardens tappistøl fra hans Cistercienser-kloster I England (7,5 %) kjøpt på Polet på Skei, og gi opp enhver innsats resten av dagen.

Ølet er oppkalt etter en eng i klosterets eie, Tynt Meadow, og navnet betyr: Der Himmelen møter Jorden. – For som Farfar skriver: – Den som kysser jorden, skal arve den.

Målet er at boken der denne teksten vil avslutte kapittelet om Farfar, skal komme utpå høsten. Det har vært en langvarig prosess hvor jeg må sette punktum før jeg blir liggende under lasset….

ABC nyheter, idag, 24.6.2024:

Respons:

Halvgamle impotente menn i flere land runker sine raketter, men ingen går ut på banen for å nekte å delta på galskapen som bygger seg opp.

Vi bor på en liten vakker planet, men som er helt alene i vår del av det mørke, kalde, gigantiske verdensrommet som er uten ende. Nå vil disse gale, halvgamle, impotente menn ødelegge vårt lille punkt i Universet.

Noen må ta til motmæle. Noen må bruke vettet. Noen må bruke fornuften. Noen må fange Putin og de andre idiotene, Ondskapens løpegutter, og internere dem på et utilgjengelig sted. Vi har ingen tid å miste.

Stoltenberg startet prosessen med å droppe 500 norske bomber over Libya. Han gav ordre via mobiltelefonen sin en fredag ettermiddag etter et regjeringsmøte som ikke hadde behandlet saken eller vedtatt bombeslippet. Likevel slapp han riksrett.

ABC nyheter melder idag at Stoltenberg nå vil utplassere strategiske atomvåpen i Europa.

Krigsretorikken bygger seg opp i veldig fart og med veldig kraft nå.

Noen må gå ut og rope at vi vil ikke ha noen krig på vår lille planet som kan gjøre planeten vår til en evig kirkegård uten liv.

En venninne seilte rundt planeten på et cruiseskip sist vinter. «Er planeten vår stor eller liten?» spurte jeg. «Liten,» sa hun.

Vi må alle ut på gatene og rope: Stopp idiotene som vil krig! Stopp svina! Bur dem inne! Puss ta dem! Enkeltvis! Personlig! Sett dem i bur! Få dem vekk! Pakk dem sammen!

For de er skadedyr! De er rotter i lasten på vårt Himmelskip!

Dordi Glærum Skuggevik.

Foto: Adresseavisen

I over 20.000 år har menn formet jaktlag, valgt en leder og lagt en strategi for jakten på mat.

Imens har kvinnene levd i den daglige rutinen: passe ilden, amme barnet etc.- et liv som ikke trenger planlegging eller strategi, fordi det samme gjentar seg hver dag.

Dette endres ikke i løpet av en generasjon – dagens generasjon.

Avmaskuliniseringen av mannen – som går i rivende fart, er derfor meget betenkelig.

Dertil kommer kvinners hang til deskriptiv moral: moralen retter seg etter praksis. Ikke omvendt.

Dette siste ser vi nå en tydelig demonstrasjon av i Reformasjonskirken i Norge: Kvinnene har tatt over, og kirken går i oppløsning.

Denne utviklingen er så langt ikke et problem i den katolske kirken, fordi den katolske kirken er verdensomspennende, den er 2000 år gammel – med den erfaringen det gir, og oppbyggingen av kirken er preget av dette, i dens lange hukommelse.

Situasjonen med feminiseringen av mannen, denne kulturelle kastraksjonen som menn utsettes for, må på bordet og underlegges en sosiologisk analyse. Dette bør være vår tids viktigste debatt.

For å summere opp, når det gjelder vår verdens eldste institusjon – Den katolske kirken: Menn bør, ut fra det som her er sagt, forbeholdes oppgaven som prester og biskoper, og sølibatet bør bestå.

Glærum, 17.juni – 2024

Dordi Skuggevik

André Isoir, daværende titulærorganist i Saint Germain des Prés, den eldste kirken i Paris, gav meg en haug LP-er da min sønn Magne og jeg spiste lunsj hjemme hos ham og hans nordtyske kone sommeren 1987.

I det hjemmet var det pipeorgel inne hodet på den store veggklokka. Det var et pipeorgel på størrelse med et kateter ved spisebordet, og i veggen var det innbygd et større orgel – og på soverommet stod det et virginial!

Han ville jeg skulle ta et bilde av ham ved virginalet, kostymert i 1800-tallsantrekk, fordi han skulle gi en konsert rett etterpå med virginal, i dette kostymet, så han limte på seg bart og viskerser og tok på seg 1800-tallssjaketten.

Fotoseansen er det morsomste jeg har opplevd på et fransk soverom!

Forhistorien til kjennskapet med Isoir, var, at som Trondheim symfoniorkesters info-sekretær ble det min oppgave å belegge «Fransk uke» i Trondheim i begynnelsen av mai 1987 med konserter med fransk musikk. Jeg delte opp TSO i kammergrupper som spilte fransk musikk både her og der i byen og oppe i gata på universitetet på Dragvoll. Finalen skulle bli en fransk pangorganist i Nidarosdomen, tenkte jeg, så jeg ringte Daniel Roth, men han var opptatt, og han foreslo Isoir. Isoir svarte i telefonen med overraskelse og begeistring: – La Norvège?! – Mais OUI! Mais OUI!

Jeg var ute i god tid på Værnes, en time før flyet hans skulle komme. Jeg legger så merke til en mann som går frem og tilbake med fransk kroppsrytme i ankomsthallen, og han har fransk grå flanellsbukse. «Er De Isoir?» spør jeg. Det var det. Han hadde rukket et tidligere fly på Fornebu!

I Trondheim bodde Isoir hos sine to norske studenter, ekteparet Liv Benedicte Bjørneboe og Oddbjørn Sæbø – i køyeseng!

Konsertprogrammet bestod av danser fra det gamle Europa. Publikum var vilt begeistret, men organistene i publikum var sure.

Etter konserten i Nidarosdomen ble det middag med flere, der Isoir, som også var orgelbygger, la ut om at orglene nå for tiden, alle snakker tysk eller dansk, mens de før snakket dialekten i den dalen orgelbyggeren bodde. Meget interessant. Han sa også at når han hørte de forskjellige versjonene av det norske språk rundt bordet, måtte gamle norske orgler ha vært flotte å lytte til…!

Isoir hadde tidligere på dagen beredvillig stilt opp for Adresseavisen og lagt inn et godt ord for å restaurere Wagnerorgelet, men det var vel Gudmund Hernes, som kirke- og undervisningsminister som omsider skar igjennom og bevilget summen som trengtes.

Så la Isoir og jeg ut på 2 timers biltur vestover til Surnadal. Det ble mørkere og mørkere, det blåste opp og det begynte å regne, mens min gamle Skoda stampet på mot vestaværet. Isoir ble stillere og stillere, og så kommer det: – Jeg trodde du bodde ute i forstedene jeg…

Nordmøre slo neste dag til med fint vær og sightseeing. Flott konsert med Europas gamle danser i Tingvoll kirke fra 1183, og en meget interessert ung gutt som het Erling With Aasgård. Erling har senere møtt Isoir 2 ganger, både i Paris og Tyskland.

Erling skal nå få platene jeg fikk av Isoir i 1987. Jeg spiller dem nå både natt og dag og tar farvel med både repertoaret og orglene fra den prisbelønte samlingen – Det franske orgels gullbok.

Jeg gir bort en del spesielle ting nå, til folk som vil gi disse tingene et videre liv, så de ikke havner i containeren når jeg dør.

Men én plate får han ikke: CD-en med Bach der fotoet av ham er tatt av meg på Kvennaferga! Det var det beste fotoet som noen gang var tatt av ham, sa han. Han var da i ferd med å spille inn alle Bachs orgelverker på nytt.

Da Henning Sommerro skulle spille inn orgelimprovisasjonene til platen LUX ILLUXIT LAETABUNDA – julemusikk fra Vikingtiden, på orgelet i Saint Germain des Prés, som tidligere stod i Saint Victor der 4 av de første 6 erkebiskopene av Nidaros ble utdannet – et år senere, stilte Isoir selv som vaktmester i kirken om kvelden/natten. Han ble så oppildnet på et visst punkt i improviseringen til Henning at han begynte å gå att og fram i midtgangen i kirken, under orgelet, og så tok han opp den digre nøkkelhanken til kirken fra lommen og svingte den rundt så det singlet i rommet, slik at lydopptaket måtte avbrytes….!

Isoir fikk den vanskjebne å få Parkinson. Som organist må han ha hatt et helvete før han ble diagnostisert.

Isoir ferierte flere somre på Island for å fiske laks. Da vi returnerte til Trondheim, satt han og så ned i Orkla der den mektig svinger seg før en kommer til Dragsetmoen. «Og så alt dette vannet da!» ropte han. Hver gang jeg passerer der på vei nordover tenker jeg på Isoir, og må sitere ham høyt – på fransk!

Da skal jeg sette på Bach-platen jeg skal beholde. Magne hadde denne CD-en i mange år, og slet den nesten ut. Isoir har skrevet på den:

«Til Dordi, med hele mitt vennskap.»

Det er noe så skarpskårent og så på plass, når Isoir spiller. Og på registreringene hans, kjenner vi orgelbyggeren. Han kjenner i veldig grad sitt instrument.

Erling With Aasgård sa noe sånt som – Han er ikke bare organist. Han er musiker.

Glærum, 4.juni – 2024

Dordi Skuggevik