I over 20.000 år har menn formet jaktlag, valgt en leder og lagt en strategi for jakten på mat.
Imens har kvinnene levd i den daglige rutinen: passe ilden, amme barnet etc.- et liv som ikke trenger planlegging eller strategi, fordi det samme gjentar seg hver dag.
Dette endres ikke i løpet av en generasjon – dagens generasjon.
Avmaskuliniseringen av mannen – som går i rivende fart, er derfor meget betenkelig.
Dertil kommer kvinners hang til deskriptiv moral: moralen retter seg etter praksis. Ikke omvendt.
Dette siste ser vi nå en tydelig demonstrasjon av i Reformasjonskirken i Norge: Kvinnene har tatt over, og kirken går i oppløsning.
Denne utviklingen er så langt ikke et problem i den katolske kirken, fordi den katolske kirken er verdensomspennende, den er 2000 år gammel – med den erfaringen det gir, og oppbyggingen av kirken er preget av dette, i dens lange hukommelse.
Situasjonen med feminiseringen av mannen, denne kulturelle kastraksjonen som menn utsettes for, må på bordet og underlegges en sosiologisk analyse. Dette bør være vår tids viktigste debatt.
For å summere opp, når det gjelder vår verdens eldste institusjon – Den katolske kirken: Menn bør, ut fra det som her er sagt, forbeholdes oppgaven som prester og biskoper, og sølibatet bør bestå.
André Isoir, daværende titulærorganist i Saint Germain des Prés, den eldste kirken i Paris, gav meg en haug LP-er da min sønn Magne og jeg spiste lunsj hjemme hos ham og hans nordtyske kone sommeren 1987.
I det hjemmet var det pipeorgel inne hodet på den store veggklokka. Det var et pipeorgel på størrelse med et kateter ved spisebordet, og i veggen var det innbygd et større orgel – og på soverommet stod det et virginial!
Han ville jeg skulle ta et bilde av ham ved virginalet, kostymert i 1800-tallsantrekk, fordi han skulle gi en konsert rett etterpå med virginal, i dette kostymet, så han limte på seg bart og viskerser og tok på seg 1800-tallssjaketten.
Fotoseansen er det morsomste jeg har opplevd på et fransk soverom!
Forhistorien til kjennskapet med Isoir, var, at som Trondheim symfoniorkesters info-sekretær ble det min oppgave å belegge «Fransk uke» i Trondheim i begynnelsen av mai 1987 med konserter med fransk musikk. Jeg delte opp TSO i kammergrupper som spilte fransk musikk både her og der i byen og oppe i gata på universitetet på Dragvoll. Finalen skulle bli en fransk pangorganist i Nidarosdomen, tenkte jeg, så jeg ringte Daniel Roth, men han var opptatt, og han foreslo Isoir. Isoir svarte i telefonen med overraskelse og begeistring: – La Norvège?! – Mais OUI! Mais OUI!
Jeg var ute i god tid på Værnes, en time før flyet hans skulle komme. Jeg legger så merke til en mann som går frem og tilbake med fransk kroppsrytme i ankomsthallen, og han har fransk grå flanellsbukse. «Er De Isoir?» spør jeg. Det var det. Han hadde rukket et tidligere fly på Fornebu!
I Trondheim bodde Isoir hos sine to norske studenter, ekteparet Liv Benedicte Bjørneboe og Oddbjørn Sæbø – i køyeseng!
Konsertprogrammet bestod av danser fra det gamle Europa. Publikum var vilt begeistret, men organistene i publikum var sure.
Etter konserten i Nidarosdomen ble det middag med flere, der Isoir, som også var orgelbygger, la ut om at orglene nå for tiden, alle snakker tysk eller dansk, mens de før snakket dialekten i den dalen orgelbyggeren bodde. Meget interessant. Han sa også at når han hørte de forskjellige versjonene av det norske språk rundt bordet, måtte gamle norske orgler ha vært flotte å lytte til…!
Isoir hadde tidligere på dagen beredvillig stilt opp for Adresseavisen og lagt inn et godt ord for å restaurere Wagnerorgelet, men det var vel Gudmund Hernes, som kirke- og undervisningsminister som omsider skar igjennom og bevilget summen som trengtes.
Så la Isoir og jeg ut på 2 timers biltur vestover til Surnadal. Det ble mørkere og mørkere, det blåste opp og det begynte å regne, mens min gamle Skoda stampet på mot vestaværet. Isoir ble stillere og stillere, og så kommer det: – Jeg trodde du bodde ute i forstedene jeg…
Nordmøre slo neste dag til med fint vær og sightseeing. Flott konsert med Europas gamle danser i Tingvoll kirke fra 1183, og en meget interessert ung gutt som het Erling With Aasgård. Erling har senere møtt Isoir 2 ganger, både i Paris og Tyskland.
Erling skal nå få platene jeg fikk av Isoir i 1987. Jeg spiller dem nå både natt og dag og tar farvel med både repertoaret og orglene fra den prisbelønte samlingen – Det franske orgels gullbok.
Jeg gir bort en del spesielle ting nå, til folk som vil gi disse tingene et videre liv, så de ikke havner i containeren når jeg dør.
Men én plate får han ikke: CD-en med Bach der fotoet av ham er tatt av meg på Kvennaferga! Det var det beste fotoet som noen gang var tatt av ham, sa han. Han var da i ferd med å spille inn alle Bachs orgelverker på nytt.
Da Henning Sommerro skulle spille inn orgelimprovisasjonene til platen LUX ILLUXIT LAETABUNDA – julemusikk fra Vikingtiden, på orgelet i Saint Germain des Prés, som tidligere stod i Saint Victor der 4 av de første 6 erkebiskopene av Nidaros ble utdannet – et år senere, stilte Isoir selv som vaktmester i kirken om kvelden/natten. Han ble så oppildnet på et visst punkt i improviseringen til Henning at han begynte å gå att og fram i midtgangen i kirken, under orgelet, og så tok han opp den digre nøkkelhanken til kirken fra lommen og svingte den rundt så det singlet i rommet, slik at lydopptaket måtte avbrytes….!
Isoir fikk den vanskjebne å få Parkinson. Som organist må han ha hatt et helvete før han ble diagnostisert.
Isoir ferierte flere somre på Island for å fiske laks. Da vi returnerte til Trondheim, satt han og så ned i Orkla der den mektig svinger seg før en kommer til Dragsetmoen. «Og så alt dette vannet da!» ropte han. Hver gang jeg passerer der på vei nordover tenker jeg på Isoir, og må sitere ham høyt – på fransk!
Da skal jeg sette på Bach-platen jeg skal beholde. Magne hadde denne CD-en i mange år, og slet den nesten ut. Isoir har skrevet på den:
«Til Dordi, med hele mitt vennskap.»
Det er noe så skarpskårent og så på plass, når Isoir spiller. Og på registreringene hans, kjenner vi orgelbyggeren. Han kjenner i veldig grad sitt instrument.
Erling With Aasgård sa noe sånt som – Han er ikke bare organist. Han er musiker.
Begynte i gamle Moster kirke med gregoriansk sang fra Olav den Helliges tid, vår katolske biskop Erik Varden av Trondheim som liturg ved alteret, og tidligere prost i Nidarosdomen, medlem av det gregorianske koret Schola Sanctae Sunniva i Trondheim, nå biskop av Bergen, Ragnhild Jepsen, og en dyktig sanggruppe med menn.
Det gregorianske koret deltok kanskje på det gregorianske sangkurset på Moster en gang i 90-årene med 2 lærere fra de gregorianske korene i Paris &Tallinn: Jean Pascal Ollivry, Jaan-Eik Tulve, og meg som kursleder.
Så svinga kameraet oss over i Moster Anfi der barnekoret bragte oss opp i vår tid med amerikanisert gospelsang og jazzende musikk/barnesang ved utdelelsen av nattverden. (Lurer på hva erkebiskopen fra York syntes. Han må forøvrig være anglikaner, siden han var med på nattverden.) «Alt er gratis!» sang barna – villere og villere, før hornmusikken overtok med melankolske toner. Alt tonet ut på engelsk: Vill applaus etter «O store Gud» på engelsk. Hvorfor på engelsk? (Hvem har vært musikalsk konsulent på dette?) UFF!
Forøvrig var også samisk språk inkludert, ett av de 11 språkene/dialektene. Sørsamisk?
Samene var i 1024 såvidt begynt å ankomme Finnmark fra Volgas bredder, så hvorfor samisk?
Hvorfor fikk ikke denne dagen barna synge kirkesangen fra 1000-tallet? Barn elsker å «gregge». De elsker kvadratnoteskrift. De elsker historiefortellinger.
Mine sangklasser har «gregget» mye.
De har «gregget» i Olavskirken i York, den første av 30 i England, bygget i 1050.
Mine klasser har «gregget» i Grotten i Oslo for Arne Norheim.
Mine klasser har «gregget» eksempler ved Giedrius Gapsys’ forelesning på Dragvoll , NTNU.
Så hvorfor kunne ikke barnekoret på Moster denne dagen synge den gregorianske Olavssekvensen Lux illuxit lætabunda = Et gledens lys brøt frem, og lyset over landet dagna..
Ingen var invitert fra Rouen/Normandie, der Olav fikk sin utdannelse i lovgivning, administrasjon og Kristendommens nye menneskesyn, et dannelsesopphold som ble avsluttet med dåpen av ham og hans store følge. Et dannelsesopphold som satte ham i stand til å skrive vår første grunnlov: Kristenretten.
Normannerne stilte mannsterke opp da det 5-dagers 1000-årsjubileet for Olavs dåp ble feiret i deres katedral og by i 2014.
De har aldri mottatt noen gjeninvitasjon fra Norge. Jeg skammer meg på Norges vegne.
Kort sagt:
Et historieløst jubileum, dessverre.
(Videoen av barna som synger med futt og klem – at «det er gratis» under utdelingen av nattverden, kommer opp når du klikker på +2 under her)
Biskop Erik Varden var ikke til stede i amfiet. Han feiret katolsk messe med den katolske menigheten i Haugesund i Olavskirken på Avaldsnes. Som kjent har ikke den katolske og den protestantiske kirke felles nattverdsfeiring på grunn av forskjellig nattverdsforståelse. Katolikkene hadde nok stor nattverdshunger under jubileet – så Olavskirken på Avaldsnes ble løsningen. Men det var ikke NRK interessert i….Du kan lese hans preken på hans blogg: www.coramfratribus.com. Den kan leses både på norsk og engelsk.
Erik Varden, katolsk biskop av Trondheim stift, foran alteret i gamle Moster kirke. Ragnhild Jepsen, biskop av Bjørgvin, til høyre. Jeg regner med at det er sognepresten i Moster vi ser til venstre. Aksel Lygre?
Normandie er helt fraværende, ser jeg, enda alle bør nå være klar over at Olav Haraldson hentet sin kunnskap fra Normandie, kunnskapen som gjorde ham i stand til å skrive vår første grunnlov – Kristenretten av 1024, den sivile delen av hans kristningsverk.
Dette er overraskende, i og med at Bergens nye biskop, Ragnhild Jepsen, i 2014, ved 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Normandie, var prost i Nidarosdomen og koordinator for Den norske kirkes deltakelse, ved det 5 dager lange jubileet i Rouen.
Det burde være erkebiskopen av Rouen, som var invitert til Moster, ikke erkebiskopen av York, enda York har den eldste av Englands 30 Olavskirker – fra 1050. (To av mine skoleklasser har sunget Olavssekvensen Lux illuxit ved høymesse i Olavskirken i York.)
Professor Jean Renaud i Normandie, som er spesialist på denne tiden, og som snakker norsk (!) burde vært invitert som foredragsholder.
Og hvorfor ble ikke jubileumsoratoriet fra dåpsjubileet i Rouen – «Olav den Helliges dåp» oppført i amfiet på Moster ved denne anledning, siden oratoriet handler om Olavs læretid ved erkesetet og hertugsetet i Rouen i 1013/14, noe som gav ham kunnskapsgrunnlaget for å skrive Kristenretten, vår første grunnlov?
Oratoriet hadde førpremiere i Stavanger konserthus, og fremføringen i Rouenkatedralen ble gjentatt i Paris, i Sainte Clothilde ved Nasjonalforsamlingen. Det var til og med en begeistret fransk general tilstede.
De 1200 billettene til Rouenkatedralen ble utsolgt halvannen måned før fremføringen, og de ca. 200 uten billett som stod og stanget i døren rett før konsertstart, de slapp også inn. Den stående ovasjonen etter fremføringen var langvarig.
Oratoriet var et samarbeid mellom operaen i Rouen, korene i Rouenkatedralen, Stavanger Oratoriekor, Choeur Grégorien de Paris og Erkebiskop Descubes og hans stab.
Jeg initierte jubileet og var eksekutiv prosjektleder/koordinator for selve oratoriet, og ble også librettist da Arnfinn Haram døde rett før oppstart. Boken min om jubileet er utsolgt, men du kan låne den på biblioteket: «Haustferd i Europa». Kolofon forlag.Jeg solgte forøvrig leiligheten min på Gran Canaria for å dekke underskuddet på oratoriet: 2,6 mill NKr. (Min sønn responderte med begeistring, heldigvis.)
Det er trasig å lese programmet for 1000-årsmarkeringen av Kristenretten på Moster, og se at Normandie ikke er inkludert, der kunnskapsgrunnlaget for Kristenretten kom fra. Jeg får meg ikke til å fortelle til mine samarbeidspartnere i Rouen, at Normandie er helt fraværende fra programmet på Moster. De vil ikke forstå det, og de vil bli mektig såret – men også sjokkert over at det dras igang et så stort jubileum av folk som mangler korrekt historiegrunnlag for det de har satt igang.
Romsdalingen Bjørnson kauket og ropte om Rouen og Olav både i Rouen og på Ilevollen, da han ikke slapp inn i Nidarosdomen, og jeg, nordmøringen, hvor Gange-Rolv kom fra, har kauket med et helt oratorium, men ørene er blokkert på folk. De vil ikke høre noe annet enn det de har hørt før.
Ett pre skal Mosterjubileet ha: Vi kan se et ekko på programmet fra da Jean Pascal Ollivry og Jaan-Eik Tulve, med meg som kursleder, hadde kurs på Moster, en Pinse for noen år tilbake, i Olav den Helliges samtidige kirkesang, den gregorianske sangen. Moster har fått tak i koret fra Oslo Domkirke som har samarbeidet med prof. Roman Hankeln på universitetet i Trondheim i rekonstrueringen av Olavofficiet.
Her kan du høre fortellingen om det som gjorde Olav i stand til å skrive Kristenretten – og «ekkoet fra fremtiden»: Slaget på Stiklestad, satt til musikk av Ole Karsten Sundliæter, med topputdannelse fra Paris:
Den britiske organisten Martin Baker på Steinmayerorgelet i Nidarosdomen – Pinseaften 2024 – 10 år etter hans innvielseskonsert på orgelet da det stod ferdig restaurert:
Etter hans enestående innsats i St.Olav katolske domkirke som messeorganist tidligere på dagen, og etter å ha googlet denne topporganisten fra England, og fått et nødinntak av mat – Boeuf Bourgignon, overstrødd med gjøksyreblad og blomst av gullstjerne, satt man der – og gølla opp en ung mann som forberedte seg på å bruke mobilen under konserten. Flere eldre satt også der og overdøvde Nidarosdomens vakre klokker med sitt høylytte snakk og jabb. Og når de endelig sitter i Domen, så ser de på mobilen, ikke på det fantastiske rommet….
Akkja.
Konserten begynte dessverre med 15 min. snakk. Denne verbale åpningen av konserter er nå blitt en skikkelig uting.
Musikken skal subito attacca = «plutselig angripe» – og gripe oss fra første moment. Når noen står frem og holder tale, og til og med leser høyt fra programmet vi alle har fått, og bedt musikeren holde verbal innledning om alle verk på én gang før musikken får slippe til, da er konserten dødfødt fra første stund.
Repertoaret var en negativ overraskelse:
Bearbeiding av andres verker…. av Vivaldi ved en franskmann, Bach av en tysker – begge nesten våre samtidige, og Stamford/Villiers med innslag av Marseillesen, merkelig valg av en brite…
En høyt akreditert konsertorganist sier etter denne konserten at det er blitt en trend at organister i toppsjiktet spiller arrangement av musikk som ikke er skrevet for orgel opprinnelig, til og med arrangement av filmmusikk spiller de på sine konserter med høy forventning fra publikum… Dette fordi det er en «helsikes til jobb» å registrere store ukjente orgler for å kunne spille store orgelverker, sier han. Han krediterer imidlertid Martin Baker for å være en stor organist og en stor improvisator, men Martin Baker har altså falt i denne grøften der de fleste store organister nå faller. Sørgelig med sant.
Improvisasjonen til slutt viste ukjente sider av orgelet med store bulder og brak – og det kretset merkelig nok om God save our Queen/King – Kongesangen. Et overraskende valg, må jeg si. Publikumsfrieri?
Tidligere i konserten opplevde vi utsøkt veksling og bruk av hovedorgelet i vest, orgelpipene i tårnfoten og kororgelet i øst. Konsertens beste opplevelse.!
Dette var min første konsert med en britisk organist. Hva skal jeg si? Jeg kjente ikke igjen organisten fra messen før på dagen i St.Olav. Idag, da jeg overvar Pinsedagsmessen i St.Olav via strømming over Haramsøya – EWTN.no, var Baker igjen den storartede messeorganisten fra igår, der han spesielt vakkert improviserte over «Den blomstertid nu kommer» under distribusjonen av Nattverden. Men hvorfor «Gabriels obo» – når han hadde en meget kultivert trompet der oppe på galleriet? Var det igjen publikumsfrieri?
Jeg har arbeidet med flere store franske organister. Tre av dem har også spilt i Nidarosdomen: Marghieri (Sacré Coeur), Isoir (Saint Germain des Prés), Mallié (La Trinité) Og hva er forskjellen på de franske organistene og en brite?
Britene ender som regel opp i «a nice cup of tea» – og noe mer utvendig. De franske – der handler det om Livet og Døden og Evigheten. Du blir med dem ut på dypet. Det er langt mer spennende. Og de har foreløpig ikke havnet i grøften med lettspilte program.
Han som tipsa meg om konserten, var allerede gått da jeg gikk frem for å veksle noen (hyggelige!) ord med organisten. Jeg snakket om hans store og overraskende innsats i messen i St.Olav tidligere på dagen. Han var blitt kjent med nå – Biskop Erik Varden for 20 år siden, sa han. Varden hadde oppdaget ham på konsertplakaten, og da Biskop Vardens organist fikk forfall til en krevende Pinsefeiring med presteordiasjon, steppet altå Martin Baker inn! Han har jo tjenestegjort både i Westminster Abbey og Westminster Cathedral, og han spilte på begravelsen til Lady Diana, og han har vært (er?) leder for det britiske forbundet for organister. Det var derfor ikke overrakende at orgelet i St.Olav tidligere denne dagen fremstod som nytt og ukjent! Desto mer overraskende er det at han har havnet i grøfta med lettspilte arrangementer av ikke-orgelmusikk – som altså er ‘Tidens Trend’ – dessverre.
(Presiserer at mitt bilde er tatt inne i Domen før konsertstart.)
PS: Og så var det det lille barnet da, som skulle ha vært hjemme i sengen sin på denne tiden av døgnet. Faren gikk omkring i kirkerommet med det hele konserten og barnet bablet, barnet gråt, og barnet hørtes hele tiden. Dette var ikke en gudstjeneste der det er OK og vanlig å høre barna, dette var en billettert konsert!
Det samme skjedde for ikke så lenge siden i Stangvik kirke her jeg bor. Vi fikk den store opplevelsen at et topp kor kom hit og fremførte korverket over alle korverk: Rachmaninovs Vesper. Men, en far satt baillhard baki kirken med et barn som laget meget lyd.
Da jeg hadde snudd meg og sett på faren noen ganger, lot han siste 1/4 av Vesperen være uten hans akkompagnerende lille barn.
Disse to historiene om barns improviserte deltakelse på konserter sier mye om konsertarrangørene. kanskje mer enn det sier om en far som ikke fortår en konsertsituasjon. I utlandet ville dirigenten/utøveren ha avbrutt konserten, og bedt om at barnet ble tatt ut av konsertrommet – av hensyn til både utøver og publikum.
4.Mai og vakkert vær – som vanlig, på min gebursdag – idag – nr 79.
Imorgen begynner jeg altså på mitt 80. År… Dagen skal feires hos min bror Ole Kristen i Strømsnes, og vi venter én gjest: kompis Ole Dahl Rossbach.
Første gratulasjon løp inn kl.06, fra Estland, fra Lembit Peterson, «homme de théâtre» – som de franske sier: en teaterets mann, en mann for – og skaper av – de store teatrale oppsetninger.
Jeg traff ham og kona i Tallinn sommeren 1994, på turné i Estland med Choeur Grégorien de Paris. Ved hjelp av vår ambassade i Tallinn fikk jeg ordnet det slik at Lembit og hans kone fikk komme til Trondheim og oppleve «Kristin i Domen» og de fikk oppleve Olavsspelet på Stiklestad.
Lembit blir sagt å være gudfar til alle de 3000 unge som strømmet inn i den katolske kirken i Estland da Jernteppet falt.
Lembits kone var vakkert fruktsommelig, sin nr.5, tror jeg – da de dro til Olsòk i Nidaros, og det ble en datter: Kristin!
Jeg glemmer aldri deres gateadresse i Tallinn, for mange estiske ord blir noe helt annet i et norsk øre: PIKK 5.
«Terra Mariana» blir Estland kalt: Marias jord. Jeg har et lite bilde ved sengen som jeg fikk av Lembit den sommeren: Maria med den incarnerte Gud i magen: Jesus Kristus.
Danskene deltok på kristningsferd i Estland, og i Tallinn falt et rødt flagg med hvitt kors ned over danene, forteller myten, og danene tok det til sitt flagg: Danebrog.
Idag, etter å ha vedtatt sin fryktelige nye abortlov, kan danskene stryke det hvite korset av flagget sitt, og «heise det rent og rødt» – som Arnulf Øverland oppfordrer til, for danskene har nå gått helt over til det marxistiske menneskesynet: – Mennesket er bare en biff.
Danmark er et høyt sivilisert land, der folk har kunnskap om hvordan unngå et ikke planlagt svangerskap. Abort er slik helt unødvendig.
Nå har Danmark sunket ned i sørpa: De har hevet abortgrensen til 18 uker, og ikke nok med det: umyndige jenter mellom 15 og 17 år kan få utført abort uten foreldrenes tillatelse…
England gikk for en del år siden svært langt i å ta levende barn ut av mor for å avlive dem. Den grufulle og naturstridige praksisen ble gjort umulig fordi leger og sykepleiere nektet å utføre bestialiteten. Det stoppet altså seg selv.
Hva ville naturaktivistene si om dyrlegen begynte å gå rundt på gårdene og dra halvferdige kalver ut av kyrne? Det ville blitt ramaskrik, antar jeg.
Selveste Landsmoder Gro, lege, mor og bestemor er også kommet på banen med det gamle opptørka slagordet om å bestemme over egen kropp. Som lege må da den gamle dama ha oppdaget at det dreier seg om to kropper, og at også den lille kroppen trenger rettsvern mot den ultimate egoisme.
Dessuten burde disse kvinnene bestemt over egen kropp på et tidligere tidspunkt!
De som nå ber om å få utført abort, bør betale det selv, for de har selv ansvaret for at de er blitt gravide.
Be dem betale på forskudd!
I det NRK skriver, har også president Biden fått ordet.
Han sier han er katolikk, men jeg regner med at med sitt standpunkt i denne saken, er han nok pr.dato nektet den katolske kirkens sakramenter.
I den katolske kirken står budet om ikke å slå ihjel svært sterkt. Dessuten står Naturloven sterkt, og provosert abort er i veldig grad et opprør mot Naturloven, så Biden kan risikere å bli gjenstand for kanonisk rettsbehandling. Det er merkelig at Den katolske kirken ikke allerede er inne på banen, men de ser jo at Biden er en gammel mann, så de overlater kanskje oppgjøret med ham til hans Skaper.
Boken «Lindeman-tradisjonen og de lange linjer i norsk kirkemusikk» av Harald Herresthal og Einar Solbu, lå i postkassen da jeg kom hjem fra 60-års Russetreff igår, 26. april 2024.
Boken slår fast at norsk musikkliv, i europeisk forstand, startet her i Surnadal med fødselen av Ole Andreas Lindeman i 1769, på sorenskrivergården Øverlandet.
«Ole Andreas Lindeman – musikalsk stamfar» er overskriften på side 25.
Lindemans biograf, Asbjørn Hernes, blir sitert, ser jeg, men Edvard Bræins idé om bauta på Øverlandet, som jeg tok initiativet til å få reist i 1983, med 11 konserter på én uke, var det vel, den har ikke fått noe bilde i denne store boken på 716 sider. Derfor var jeg oppom Øverlandet og tok noen bilder idag, og det ble en passiar med dagens eier, Peder Øverland.
Jeg skal sende begge forfatterne bilde av bautaen, som ble utført av billedhogger Tore Bjørn Skjølsvik, og avduket av biskop Bremer av Nidaros.
Jeg husker at da Biskop Bremer entret prekestolen i Øye kirke, la han en hånd på hver side av kanten på prekestolen, skuet utover forsamlingen og sa: «Kirken – takker dere!» Han understreket det med en lengre pause før han fortsatte. – Da kan det være det samme med ordføreren og kulturstyreformannen, tenkte jeg, for de hadde ikke interessert seg særlig for dette – og så stemte Domorganist Ludvig Nielsen opp orgelet.
Men la det være sagt: De to første som gav 100 kr. til 100-kronerullingen til bautaen, var Rådmann Georg Solheim og Guri Mauset, den legendariske lærerinnen i Surnadal.
Georg Solheim sørget også for at Teknisk etat i Surnadal kommune støpte et usedvanlig solid fundament nede i bakken, under oppsyn av den kommunale ingeniør innen bergverk – Einar Grimsmo.
Det nifse var, at den dagen bautaen kom med spesialtransport fra Eide steinhoggeri ute ved Hustadvika, hadde vi ingen kran som kunne løfte bautaen opp og sette den ned i hullet i fundamentet… Men, da jeg kjørte på jobb den dagen, så jeg en kran langt nede i Sæterøya. Jeg hoppet ut av bilen og sprang nedover ekrene – så den saken fikk en lykkelig slutt. Jeg har aldri vært så lettet som da krana løftet bautaen opp, og den ble satt ned i hullet, der den passet som hånd i hanske!
Jeg var kultursekretær i kommunen da, og samarbeidet med Jon M. Skogstad og sang i hans kor – Nordmøre kammerkor. Da alt var over, dro vi i Nordmøre Kammerkor på turné til USA med Henning Sommerro som hadde skrevet avslutningskonserten for Lindemandagene 1983: MISSA PRO PACE.
Einar Solbu var tilstede på Øverlandet på Lindemandagene 1983, og Harald Herresthal kom dit på Vårsøgdagene senere, så de har begge sett bautaen, derfor synes jeg at det er litt overraskende at den vakre bautaen ikke fikk bli med på et bilde i boken.
Jeg skal foreslå for forfatterne at de sender en bok til folket på Øverlandet som så ofte har åpnet sitt hjem for store flokker med folk, og som har vasket gulvene etter oss uten å ha sendt regning!
Dessuten bør de sende en bok til rektor for NTNU i Trondheim som er så historieløs at han nå vil legge ned kirkemusikkstudiet i vår eldste hovedstad, der Norges hjerte, Nidarosdomen, står over graven til Norges evige konge – Olav Haraldson den Hellige, der Ole Andreas Lindeman fra Surnadal, Norges første musiker i europeisk forstand, og stamfar til vårt musikkdynasti gjennom 200 år, hadde sitt virke som domorganist, med tjenestested den gangen i Vår Frue kirke.
Rektor ved NTNU, universitetet i byen med Norges eldste skole, grunnlagt i 1031 – Katedralskolen, bør gå bort til speilet sitt, se nøye på speilbildet av seg, og si høyt: – Du har opptrådt som en historieløs og kunnskapsløs idiot, når du ville legge ned kirkemusikkstudiet i denne byen av alle byer! Selvfølgelig skal vi opprettholde kirkemusikkstudiet i denne byen av alle byer! Det er ingen skam å snu!
Igår ble det en dag med helt uventet utvikling av programmet.
Jeg satte meg glad og fro inn i min Rossinante II på vei til Trondheim nok en gang, og jeg gledet meg veldig til å overvære den vakre brudemessen med Gunnar og Karen som skulle gifte seg i St.Olav katolske domkirke kl.15. Gaven lå pakket og klar i baksetet. Jeg skulle overvære vielsen, ikke være med noe etterpå.
Både bruden Karen, brudgommen Gunnar og Fr. Ole Martin Stamnestrø som skulle vie dem, er alle unge voksne nordmenn som har konvertert til den katolske kirken. Dem er det mange av i den senere tid, og vi ser en egen glød og begeistring blant disse nå tallrike norske unge voksne som oppsøker vår gamle kirke, og de er veldig inspirerende for oss eldre i menighetene.
MEN: Da Rossinante hadde malt seg som en katt gjennom svingene på gamleveien langs fjorden innover fra Orkanger, og var riktig i sommerhumør, gikk det ikke greit da hun skulle ned fra rampen over E6 ved Øysainn og inn på nyveien som kommer ut fra tunellen der: For 4. gang i sitt liv begynte hun å kvine, mistet trekkkraften, og det var såvidt jeg fikk henne ut av veien og parkert henne på veikanten. (Heldigvis hadde jeg ikke kjørt tunellene!)
Dette har skjedd 3 ganger før: For 5-6 år siden da jeg kom nordfra og kjørte inn i i rundkjøringen ved Lillehammer, ifjor da jeg kom fra Kirkenær og kjørte inn i rundkjøringen ved Elverum, 13. april nå da jeg passerte Lerkendal i venstre kjørefelt. Det er lite morsomt når slikt hender på meget trafikkert vei. Men alle fire gangene gikk det heldigvis greit.
Ved Lillehammer ble det kranbil, og vi returnerte til hotellet oppi Gudbrandsdalen med leiebil, og så var det ned igjen til Lillehammer for å hente bilen, og så opp igjen og hjem. På Lillehammer fant de ikke noen diagnose… Vi kom oss hjem.
Ved Elverum oppdaget jeg at hvis jeg ventet litt, og så startet igjen, gikk bilen fint, helt hjem til Nordmøre. Det samme ved Lerkendal. Men – ikke igår. Kranbilen satte igjen meg og Rossinante på Heimdal, på nordsiden av E6, og ikke på sørsiden der Citroën-verkstedet er. – Du må til Værnes for å få leiebil – hos Herz, sa kranbilføreren – og så forsvant han. Jeg hadde da overlevd både å klatre opp i passasjersetet i kranbilen, og overlevd å klatre ned igjen…. begge deler en skrekkopplevelse – 79 år gammel og med en altfor overvektig kropp…
Så, der satt jeg da – en lørdag ettermiddag, i en slags ørken, der alt var stengt for helga, og med en mobil som nesten var utladet, og som må ha nytt batteri. Jeg følte meg absolutt forlatt og havarert. Det ville bli langt å gå både opp til Birgittaklosteret og til andre områder bebodd av folk på Heimdalsmyra….
Men plutselig:
Næmmen – sjåføren hadde jo fått Rossinante til å rygge inn på parkeringsplassen = han hadde fått start på merra! – Jeg prøvde – og det gikk! Nå var det bare å finne veien ut igjen fra dette ukjente området. Etter en del feilkjøring kom jeg meg på E6 vestover – og jeg turde ikke stoppe før ved REMA 1000 i Surnadal. Jeg parkerte slik at en kranbil kunne få meg med, og gikk inn og kjøpte meg mye godt til trøst i helga – røkelaks og gode greier!
Såååå – kom det spennende øyeblikket: Ville hun starte nå? Eller skulle det bli taxi hjem? Hun knegget og la ivei til Glærum. Idag har hun startet 2x!
Så – hva er i veien?
Omsider demret det for meg: – Motoren må være skadet av denne helvetes biodieselen!
For – da opreratur-kompis Ole Dahl Rossbach og jeg var på vei hjem fra sommeroperaen i Vadstena for noen år siden, måtte jeg fylle drivstoff nord for Ørebro, og der var det bare biodiesel på pumpene. Etter få km begynte forferdelsen. Det var bare såvidt vi kom oss hjem, og såvidt jeg kom meg til Citroën-verkstedet i Trondheim. Motoren var skadet av biodieselen, og reparasjonen kostet 16-17.000.
Sist jeg var på verkstedet på Tellesbø her i Surnadal, sa han i disken at motorer nå må skiftes fort vekk, fordi motorene ødelegges av biodieselen som blandes i den ekte dieselen.
Så – hvem skal man sende regningen til?
Det er vel opplagt:
STORTINGET!
De som sitter der ødelegger motorene i bilene, de har utryddet pelsfarmerne, de er i ferd med å ødelegge laksenæringen, de landsforviser kapitalstrømmen i næringslivet, de er iferd med å utrydde bøndene – og dette gjør de på grunn av sin legmannsholdning, sitt kunnskapsløse amatørskap og sin korte tidshorisont på bare 4 år.
Stortinget er altså regjert av klimahysterikerne som forlanger biodiesel i drivstoffet.
Vet du om de blander biodrivstoff i flybensinen………….???
Den nye motoren som nå skal settes inn i min Rossinante II, den skal Stortinget få betale. Jeg sender dem regningen!!!
Som protestant deltok jeg aldri på Nattverden, for det ble aldri forklart noe om den eller undervist om den, og det var liksom bare de «frelste» som deltok. Vi andre satt nede i kirkebenkene og følte oss uverdige og utenfor.
Som katolikk er Nattverden en livsnødvendighet, måten vi stadig styrker festet for oss som gren på vintreet Kristus. Som han sa: – Jeg er vintreet, dere er grenene.
Jeg begynner alltid min undervisning av en katolsk 10-åring med å tegne et juletre på 1.side i elevens arbeidsbok, og mens eleven fargelegger og tegner på lys og pynt, forteller jeg om Jesus som sa: – Jeg er vintreet, dere er grenene. Deretter siterer jeg Pater Olav fra en messe på NRK radio:
– Fordi vi ikke har vintrær i Norge, kan vi si at Jesus sa: – Jeg er grantreet, dere er nålene.
Jeg sier så til eleven: – Hver gang vi mottar Nattverden, sitter vi bedre fast på «juletreet» – som er Kristus, som er Kirken, Kristi legeme.
Foto: Prestekragen og adorasjon av Kristi legeme i parken ved Vainndammainn i Kristiansund, under ombæringen av Kristi legeme i byen, her omkranset av våre 1.communianter denne dagen.
Den katolske kirken har en stor og vakker pedagogikk som omgir Nattverden, som vi ser det her.
Dagen når 10-åringen mottar sin første Nattverd/Communion, er en stor og vakker dag i en katolsk familie.
Communion, sier vi katolikker om Nattverden. Det betyr fellesskap.
Prestekragens gule knapp er en fin illustrasjon av Nattverden/Communionen som felles sentrum og tilknytningspunkt i den katolske kirken. Kronbladene kan representere de forskjellige ordenene, de forskjellige individene i kirken, men alle festet sammen av Communionen, i Kristi legeme.
