JOHANNES – «Kjærlighetens apostel» – Biskop av Efesos. – Et Påskeoratorium for vår tid.
Jeg tok med noen plater oppover fra plateslippet på Holmgårdfesivalen på Kirkenær 16. juli, og selger for komponisten:
200 kr.
Bare ring på døra hos meg.
Kontant eller Vipps.
Siste huset før badestranda på Glærum.
CD-er ble også levert kiosken i Nidarosdomen idag. De står forløpig på kontoret, men bare spør, om de ikke er utlagt.
Kan også bestilles hos komponisten: 200 kr + porto:
www.sundlisaeter.no
=========================
Hørte gjennom CD–en igjen på vei hjem fra Trondheim ikveld. Sterke saker! Dette er ingen bakgrunnsmusikk. Man må lytte konsentrert her! Og jeg er i alle fall helt utmattet etter å ha gjennomlevd igjen dette verket på 1 time og 20 minutter!
Verdi-sopranen Sigrid Bøe gestalter en Maria vi ikke har møtt før. Her går det virkelig kaldt ned over ryggen mens det menneskelige drama brettes ut, og stemmen vipper på kanten til – og ned i brysttonen på de mest dramatiske punktene. Dristig skrevet av komponisten, og en kraftprestasjon å synge. Maria ble slik jeg hadde håpet da jeg skrev teksten. Pluss!!! Sigrid på sitt aller beste!
Orkesteret et genialt satt sammen til et originalt og spennende instrumentalt landskap, og høres ut som dobbelt så stort som det er. En raffinert sammensetning og utnytting.
Musikerne i orkesteret er plukket fra Oslo-filharmonien og Kringkastingsorkesteret og solistene er tilknyttet operaene i Stockholm og Oslo. Organisten er italiensk: Francesco Buccino fra Puglia/Assisi. Orgelet er en integrert del av orkesteret.
Ellers leverer de to andre solistene, Erik Rosenius som Kristus og Øystein Skre som Johannes – og ikke minst – koret, sterke bidrag.
Erik er dyp bass, og Øystein er bass baryton. Det er slik en uvanlig sammensetning av solister her i dette oratoriet – ingen alt og ingen tenor blant solistene, men her er det de tre fra Golgata-scenen som har ordet, og både Erik og Øystein spiller ut et stort alvor med stor autoritet.
(Jeg ser ikke for meg at noen av disse jødiske mennene i Jesu flokk var tenorer, har jeg sagt til komponisten. Jeg mener ikke derved noe nedsettende om tenorer!)
Solør Oratoriekor, stiftet av komponisten, imponerer. De fremførte ifjor h-moll-messen i Hamar domkirke. Den beste fremføringen av den som min fetter Svein Øye og jeg har hørt, var vi enige om.
De er allerede igang med Bachs juleoratorium nå.
Da de begynte på JOHANNES, rapporterte komponisten «vill jubel».
Solør har mye å glede seg til når de har fått den habile og høyt utdannede Ole Karsten Sundlisæter bosatt i landsdelen: Tidenes beste organisteksamen i Norge, sa en av hans sensorer. Gjennom 3 års videreutdanning i Paris, tok han etter 2 år Frankrikes høyeste organisteksamen, Le Prix, og alle tre årene studerte han komposisjon, direksjon og var også sanger i Choeur Grégorien de Paris. Ingen kirkemusiker i Norge har hans bredde i utdannelsen. Solør kan virkelig prise seg lykkelige!
Til oratoriekonserten i Grue, kom folk helt fra Oslo,Trondheim og Tingvoll!
Librettoen ble kvalitetssikret av Pater Olav Müller. Denne teksten var nok det siste han leste før han døde. «Meget vakkert,» sa han, da jeg på hans ønske sang Kristi åpningssolo på «arbeidsmelodien» min for ham.
Jeg mottok idag et trusselbrev fra en hacker. Det var sendt til min første mailadresse, men kom inn på dagens. Jeg har umiddelbart sendt det videre til både bank og politi.
Saken er at jeg for akkurat et år siden bodde 4 netter på et hotell i Paris, der jeg deltok i en begravelse. Min PC lå ulåst og tilgjengelig på hotellrommet, der jeg var fraværende på dagtid. Da jeg skulle reise hjem, ble flyet mitt Paris – Bergen holdt tilbake 1 time på Charles de Gaulle – 29.juli 2022, og jeg var den eneste ved gaten som ikke slapp ombord. 3 damer hadde en hektisk aktivitet ved flere skjermer.
Etter at jeg kom hjem, kom det brev på fransk med trussel om umiddelbar pågripelse av nærmeste gendarmerie – fordi jeg angivelig hadde sett på porno på PC-en min. Jeg svarte på fransk at trolig var det folk på hotellet som hadde misbrukt min PC i mitt fravær. Jeg gikk til lensmannskontoret her hjemme, men de hørte aldri noe. Jeg spurte PST om jeg var overvåket, men fikk til svar at de svarte ikke på slike spørsmål.
Da jeg kom hjem, fikk jeg vite at direktøren for «Fritt Ord» – Knut Olav Åmås, i sitt åpningsforedrag på Stiklestad, ikke hadde nevnt hverken Kristendommen eller Olav den Hellige, men han hadde derimot nevnt meg med fullt navn – og kritisert meg fordi jeg hadde kritisert at Pride hadde kuppet Stiklestad dette året. Jeg mistenkte derfor at «praiderne» hadde rapportert meg til PST. Jeg skrev til PST og spurte om jeg var overvåket, men de svarte at de svarte ikke på slike spørsmål. Men – stod «praiderne» bak rapportering, tilbakeholdelse av fly, trussel om pågripelse?
Vi ser her i trusselbrevet at svinet av en hacker truer med å publisere en falsk obskjøn video av meg, hvis jeg ikke betaler «løsepenger».
Lærdom: Gå aldri fra din PC ulåst på et hotellrom!
Glærum, 25.juli-2023
Dordi Glærum Skuggevik
Her er trusselbrevet:
Hei, Jeg er en hacker, og jeg har klart å få tilgang til operativsystemet ditt. Jeg har også fått full tilgang til kontoen din. Jeg har holdt et øye på deg i noen få måneder nå. Faktum er det at datamaskinen din ble infisert med skadelig programvare (malware) på et nettsted for «voksne» du var innom. Hvis du ikke helt forstår hva jeg snakker om, så skal jeg forklare det for deg. Et Trojansk virus vil gi meg full tilgang til og kontroll over en datamaskin eller annen enhet. Dette betyr at jeg kan se alt som foregår på skjermen din, slå på kameraet og mikrofonen, men du vil ikke ha noen anelse om det. Jeg har også fått tilgang til alle kontaktene dine og all korrespondansen din. Hvorfor oppdaget ikke antivirusprogrammet ditt den skadelige programvaren? Svar: Malwar-programvaren jeg brukte er driverbasert, og signaturene oppdateres hver 4. time. Derfor vil ikke antivirusprogrammet ditt være i stand til å oppdage det. Jeg har satt sammen en video som viser hvordan du tilfredsstiller deg selv på venstre halvdel av skjermen, og på den høyre halvdelen vises den videoen du så på det tidspunktet. Med bare ett museklikk kan jeg sende denne videoen til alle dine e-post kontakter og kontaktene dine på de sosiale nettverkene du bruker. Jeg kan også offentliggjøre all din e-postkorrespondanse og chatthistorikken på de meldingstjenestene du bruker. Hvis du ikke vil at dette skal skje, overfør tilsvarende 10000 kr i Bitcoin til min Bitcoin-adresse (hvis du ikke vet hvordan du gjør det, bare søk på «kjøp bitcoin» på Google). Min Bitcoin-adresse (BTC-lommebok) er: 18QU69So67HoJ5tN7YVC47TKrUSVf4N9yC Etter at jeg har bekreftet betalingen din vil jeg slette denne videoen umiddelbart, og det er det. Du vil aldri høre fra meg igjen. Jeg gir deg 50 timer (mer enn 2 dager) til å betale. Jeg vil få et varsel når du åpner denne e-posten, og nedtelling begynner. Å sende inn en klage til noen er helt meningsløst fordi denne e-posten kan ikke spores, akkurat som Bitcoin-adressen min. Jeg gjør aldri noen feil. Hvis jeg finner ut at du har delt denne meldingen med noen andre, kommer jeg umiddelbart til å sende ut videoen. Vennlig hilsen meg!
Jan Georg Fossheim, byggeleder i Statens vegvesen, Møre og Romsdal fylke, svarer i Driva idag – 21.juli, på hvorfor Meldal, Rindal og Surnadal ikke ble opplyst som omkjøringsvei ved rasene i Sunndal. – Det ble isteden foreslått to andre omkjøringsveier – som er mye lengre og mer tungvint.
Svaret er tragikomisk og latterlig, og vitner om byråkratisk firkanthau-tenking.
Lille Norge, med en rudimentær befolkning som tilsvarer 1/3 av Paris, deler seg ikke bare opp i 3 styringsnivåer, men også i 3 kategorier veier, noe som ikke bare medfører unødvendig mye fordyrende byråkrati, men også utrolig dårlig samarbeidseffektivitet, noe som svaret hans demonstrerer.
Mer kokret: Veien Meldal, Rindal og Surnadal tåler samme næringslivstrafikk som de lengre veiene som ble anbefalt som omkjøringsveier!
Innad har Vegvesenet nå mange båser som ikke kommuniserer med hverandre, har jeg oppfattet når jeg en sjelden gang ser en veiarbeider, huker tak i ham og forteller om ting som ikke er bra med veien her jeg bor. – Ikke riktig bås, forstår jeg.
Vi kan ikke leve med at veimyndighetene er så urasjonelt organisert!
Store vekkelsesmøter i Vigeland bedehus på Sørlandet. Vi hører òmen over hele landet.
Mange går over til den katolske kirken.
Folk strømmer ut fra Reformasjonskirken i flere retninger nå. Bare det kommunaliserte og byråkratiserte skallet står igjen, som de oppstivede bispekåpene som forekommer meg tømt og tomme.
Er Reformasjonskirkens forvaltere opptatt av det? Diskuterer de hvorfor?
Dette er en fascinerende historisk prosess. Hva er fellesnevneren?
Trolig at Reformasjonskirkens forvaltere nå skaper Gud i sitt billede.
Men, som min farfar skriver til sin sønn i Canada for omtremt 100 år siden: – Le Dieu définit, est le Dieu finit = Den definerte Gud er den døde Gud.
Reformasjonskirkens Gud er nok nå døende på grunn av at han blir en forklart og byråkratisert størrelse, vedtatt av menighetsrådenes amatører, med de nærmest avsatte biskopene som klakkører.
Besøk av Inger Cecilie Stridsklev, pensjonert lege, nå aktiv forfatter og forsker med etterkrigsoppgjøret som fagfelt.
Bøker:
«M/S Teklas himmelferd«- båten som gikk i luften utenfor Florø tidlig på høsten 1945.
«Det sunkne land» historien om en NS-familie, (hennes egen) en dropsfabrikk og en familiegrav.
«200 frontkjempere forteller»
Hennes intervju via ekstensive spørreskjema for et par 10-år siden, som hun redigerte til bok da hun ble pensjonist.
Hun skriver nå en bok om Frontsøstrene.
Inger Cecilie har også vært, og er – en drivende kraft bak «Vennetreff for NS- barn» – der nå også barnebarn av de hardt straffede NS-medlemmene har fått et fristed for å kunne snakke sammen om traumene etter etterkrigsoppgjøret i Norge, som sammen med oppgjørene i Danmark og Holland var de hardeste og mest nådeløse i Europa.
«Vennetreff for NS-barn» har egen internettside.
Denne gangen kom Inger Cecilie fra lundehundtreff i Nord-Trøndelag. Hun deltar i programmet for å redde lundehunden som holdt på å bli utryddet.
Idag bar det videre til der hun ble født: Herøy på Sunnmøre.
Forelesningen om «Forbannelsessalmene» hos David som Sr.dr. Ann Elizabeth Sweet fra Tautra/Notre Dame-universitetet i USA, holdt på Birgittakosteret på Tiller idag, var meget interessant, og var verdt 15 mil x 2 t/r Surnadal – Trondheim, selv om gasspedalfoten var som en stokk ved hjemkomst etter 30 mil…
Ikke alle kloster bruker disse «forbannelsessalmene» der mennesket lister opp for Gud – alt det stygge de i sin nød vil at Gud må gjøre overfor dem som de vil hevne seg på, sa hun, men på Tautra brukes de for å kontrastere hvordan dette snur i Det nye testamente. – I Det gamle testamente slutter livet ved døden, det gjør det ikke i Det nye testamente, sa hun.
Eksempelsalmen som
ble brukt, er nr. 69.
Foreleseren delte ut ark med disponeringen av forelesningen = meget praktisk.
Og så sang vi vesper i kirken etterpå, så var det adorasjon av Herrens legeme med mulighet for skriftemål – og så var det quich m/ salat og en meget eksotisk hjemmelaget is med kaffe.
Som tidligere påpekt: Midt-Norge har fått tilført et tungt teologisk miljø: Sr. Ann Elizabeth med nevnt dr. grad i bibelkunnskap. Biskop Erik Varden med dr. grad i kirkehistorie fra Cambridge. Prior Joël Reignard på Munkeby – mangeårig novisemester og lærer for nye munker i Cisterciensernes stamkloster Citeaux i Frankrike.
Liturgien har for meg alltid vært det sentrale, for jeg har jo i nesten 40 år undervist i kristendom i skolen, og var liksom ferdig med tekstene, men plutselig er jeg blitt student igjen – på Tiller, for cistercienserne har en måte å brette ut «foldene» i teksten på, som gjør alt merkelig nytt og spennende.
Barne-praidingen på Sunndalsøra blir idag utbrettet på to hele sider i «Driva»:
Vi får vite hvor fæææstlig det er at barna langt ned i aldersgruppene får feire hvor fæææstlig og greit det er å stikke pikken i feil hull, biologisk sett.
Synes ikke lærere og foreldre at det er noe prematurt, å hause opp det «festlige» i homoseksualitet mange år før barna oppfatter noe som helst om seksuallivet?
Til og med presten Laskerud er ute og heier på prematur innføring om biologiske avvik før barna i det hele tatt etterspør seksualiteten i biologien.
Ingen ser ut til å forstå at de er nyttige idioter for den totalitære og destruktive Woke-bevegelsen.
OBS: Dette innlegget har ikke noe å gjøre med voksne homofile mennesker. Det har å gjøre med denne krysningen av juletrefest, 17.mai og vulgært karneval – som gjør at barn spør hva denne «festen» er, og derfor blir prematurt eksponert for vanskelige sider av de voksnes verden.
Færøyenes kvalfangst angripes omsider av verdens kvalfangsthysterikere.
Grindakvalen kaster seg uansett opp på strendene på Færøyene. Skal den sjøldaue og rotne, eller skal folk styre den med båter og få den inn til å slaktes?
I gamle dager betydde grindakvalinnsiget et være eller ikke være for folket på Færøyene. Det var vanlig å sette kirkedørene på vidt gap når Grindakvalen kom, for den var Guds gave til overlevelse.
Etter messe i Mariakirkjune i Mariagjøtu i Thorshavn en søndag i januar 1994, fikk jeg og de to lærerne mine fra gregoriansk sangkurs på Nordens hus være med organisten og kona hjem. Jeg glemmer aldri den lange gåturen over grindakvalleira ved huset deres i tussmørket etter middagen.
Men, husmora sa at hun hadde ikke våget å servere kvalkjøtt den dagen, med en franskmann ved bordet. Franskmannen ble svært skuffet, selvfølgelig.
Kvalkjøttet på Færøyene deles ut blant de lokale. Det blir ikke solgt i noen butikk.
Nå skal altså de små bydamer i pene sko kaste seg over færøyingenes gamle tradisjon, og gjøre seg store på det.
Jeg har nettopp lest Pater Holes innsiktsfulle og utfyllende gjennomgang av diverse sivile og kirkelige aspekter ved sølibat/ikke sølibat for våre katolske prester. (St.Olav – katolsk tidsskrift for religion og kultur 2/2023 s.72) Jeg har lest artikkelen to ganger.
Jeg vil gjerne sitere to uttalelser om sølibat/ikke sølibat – som jeg har husket i nærmere 30 år.
Biskop Robert J. Rose, Michigan, på «roothunting» her på Glærum 1983: «Vi forstår alle at for en prest – å velge å leve ugift og gi avkall på egen familie, det er vanskelig. Men hvis vi avskaffer sølibatet, vil vi også med det si, at dette offer som prester har gjort for sine sognebarn og sin kirke i hundrevis av år – ikke var noe verdt. Derfor kan vi ikke avskaffe sølibatet.»
En ung amerikansk prest som jeg traff på Island, under et mellomopphold på vei til USA i 1997, han sa om sølibatet:
«Å være ektemann og familiemann krever alt av en mann. Å være katolsk prest, krever alt av en mann. For én mann å ta på seg begge deler, det blir for mye – derfor må vi beholde sølibatet.»
«Det nye sølibatet»: Dette var tittelen på en bok jeg gikk meg på på 80-tallet. Altså: Mennesker med krevende jobber, lang tilreisetid til jobben inne i storbyen o.l. – de begynte å leve i et bevisst sølibat for å greie dagene sine.
Selv gikk jeg et par-tre ganger inn i perioder med bevisst sølibat – etter brudd med kjærester. Det var i disse periodene jeg utviklet dype, rike vennskaper med menn. Denne personlige erfaringen har gitt meg et utvidet og positivt syn på sølibatet for våre katolske prester: Sølibatet utvider kontaktflaten med andre mennesker.
Det storartede med ekteskap, familieliv og seksuell praksis er dessuten meget overdrevet! Alle aspekter ved ikke-sølibatært liv gir mange utfordringer, påkjenninger og kriseopplevelser. Der kan det faktisk hende at våre sølibatære prester blir spart for mye! Få vet mer om ekteskapets utfordringer enn prester med fartstid i skriftestolen, og jeg er sikker på at mange prester priser seg lykkelig når de forlater en økt i skriftestolen – for at de er spart for dette samlivet!
Sølibatet – en gave til oss katolikker:
Takket være sølibatet har vi katolikker tilgang til vår prest alltid – når han da ikke sover eller er på ferie. Det er den største gave fra våre katolske prester. Men, takker vi dem for det?
Takk presten din og biskopen din for det neste gang du ser ham! Og gi ham en klem! Be ham med på god mat, fest og samvær!
Og som for Biskop Rose, så jeg hvor stor betydning hans egen familie hadde for ham. Han var meget elsket av søsken, svigerser og nieser og nevøer. Og det var meget gjensidig. Viktig oppgave der for sølibatære prester og biskoper sine familier.
Til slutt: Pater Olav Müller skrev en gang at et ras begynner med den første lille stenen som løsner oppe i fjellsiden. Opphevelse av sølibatet for prester og biskoper vil dra med seg et større ras – som det vil ta lang tid å temme, hvis det kan temmes.
Den katolske kirken er global. I forhold til det, så jeg allerede «tyske tilstander» i USA på 80-tallet: De katolske menighetene hadde fått smittet over på seg fra de protestantiske menighetene i nabolaget, at kirken nådde bare til menighetens utkant, og de glemte at de ikke kunne gjøre endringer i lokal menighet, uten at det samme skjedde verden over.
Til slutt: Det er helt frivillig å bli katolsk prest og leve i sølibat. Helt frivillig!
Miniretrett på Birgittaklosteret igjen idag. 3.juni 2023. Biskop Erik Varden holdt et svært interessant foredrag om å gå sammen på den samme vei – synodalt, men – da er det viktig at det er den riktige vei da sju… Foredraget ble filmet og blir lagt ut på St.Rita Radio, EWTN.no Hør-Hør!
Forskjellige nonneordener hadde satt hverandre stevne her på Birgittaklosteret denne helgen. Slo meg med på fotoseansen.
Mange interessante og imponerende mennesker i denne flokken.
Da jeg spiste frokost samtidig med dem søndag morgen, tenkte jeg på følgende scene som ville utspille seg nede i Gudbrandsdalen, når minibussen med nonner med forskjellige ordensdrakter ville måtte stoppe ved en bensinstasjon for toalettbesøk og kaffepåfyll – for folk ville komme til å sette store øyne, og kanskje tro det var et filmsett. – Det er mange måter å gjøre kirken synlig på…
MUNKEBY:
Det var en fantastisk dag endelig å få delta på messe for første gang i den nye klosterkirken på Munkeby, etter alle disse årene siden idéen kom opp i 2006.
Det var Treenighetsdagen, og vi ble stenket med vievann fra skålen i den store lysestaken, dreiet av lokal håndtverker, ellers stake for påskelyset.
Cistercienserne har alltid enkle kirkerom med naturmaterialer.
Her: grantre, som mørkner senere enn furu, stein fra Oppdal i et særdeles vakkert utformet murverk som gir mye liv i veggen, fransk kalkstein i alteret, eik i benkene fra Polen.
Akustikken var meget interessant. Med vanlig tale oppe ved alteret, hørte vi ordene distinkt og klart, og når vi sang her, plukket rommet lyden rett fra leppene og løftet stemmen opp. Veldig vellykket akustisk.
Rommet gir samme opplevelse som barndommens låve før høyet kjøres inn om sommeren: samme takhøyde, takvinkel, romvirkning og gluggene oppe på veggen. Det kan passe bra, siden Cistercienserne er jordbruksordenen som spredte 400 klostre ut over Europa på 1100-tallet, som i sterk grad var jordbrukskoler.
Alteret er orientert mot øst, så morgensolen vil komme inn ved matutinen. Det utarbeides nå glassmalerier i Tyskland for disse vinduene. Mariastatuen er en kopi av en Maria fra Østerrike fra 1200-tallet. Over alteret henger en kopi av Mosvikkrusifiset fra Middelalderen med Middelalderens kraftige farger. Kanskje var fargene da så kraftige for å skinne gjennom «patinaen» av røk og sot fra vokslysene? Korset er en gave fra St.Olav menighet i Trondheim.
Fortidsminneforeningen forærte dem en grunnsten fra klosterruinen nede i dalbunnen på Munkeby. Den er innfelt i veggen under tabernaklet. Når det røde lyset brenner der, viser det at tabernaklet inneholder innviet alterbrød = Herren er tilstede i den consecrerte hostien.
Det er Broder Bruno som har hatt ansvaret for det kunstneriske inventaret. Bravo!
På klokketårnet skal det komme et gyldent kors.
Inngangen for oss gjester er i vest på sørsiden. Vi kommer inn i en hyggelig forhall med smijernpeis og gode benker.
Oppvarmingen kommer fra jordvarme og solceller på taket. Det er arkitekt Eggen som her har fått tegne klosteret. Han har også tegnet den nye St.Olav katolske domkirke i Trondheim.
Vigslingen av klosteret og kirken vil bli foretatt av biskop Erik Varden, selv cistercienser, i begynnelsen av desember, i nærvær av mange givere og støttespillere. Som alltid er det vanlige kirkegjengere i Tyskland som har gitt mest, gjennom «Bonifaciuswerk».
Her er alle velkomne, selv om bare katolikker og ortodokse kan motta nattverden. Men de som ikke kan det, kan få motta velsignelsen når de legger høyre hånd på venstre skulder, som et tegn til presten.
Anbefaler alle en stille stund her.
Gjestehuset, hvor munkene har bodd hittil, er nå frigjort, så gjester kan bo der i kortere eller lengre tid, enkeltvis eller i grupper. Munkeby blir nok slik en viktig «ladestasjon» for mange fremover.
Kombinert med de store skogene innover mot Sverige og stien til Stiklestad, vil naturen ha mye å by på også.
De som nå har meldt sin ankomst for 2.gang, er franske speidergrupper.
Denne søndagen på Munkeby var Sigurd Hareide og jeg invitert til refektoriet for å delta på måltidet etter messen, sammen med munkene, og dette var Fr. Joëls 70-årsdag!
Både fra refektoriet og fra det lekre kjøkkenet med stor vindusflate ut mot det som skal bli hage forbeholdt klausuret, ser man korset som Fr Cyril laget i sitt snekkerverksted, og som vi bar i prosesjon og satte på plass for å markere at en dag skulle klosteret stå her.
I kjøkkenet traff vi også den nå egentlige Herre av Munkeby, den selvbevisste, men elskelige hankatten i grå pels som en dag flyttet inn på eget initiativ. Den har kurven sin oppe på gangen.
Det var hyggelig endelig å møte Sigurd Hareide, med navn fra Sunnmøre. Enda en indikasjon på at noe skjer på Sunnmøre med retur til den gamle kirken. Han er norsk teolog, med virke i lærerutdannelsen innen KRLE-faget, men siden 2002 – katolikk, og som ganske snart skal vies til permanent diakon i den katolske kirken. Han har en sønn som en tid oppholdt seg i Saint Bernhard’s Abbey i England, da Biskop Erik Varden enda var abbed der.
Vi to fikk full runde innahyses med Fr. Joël: Kontorene etc., unntatt ysteriet, hvor uvedkommende ikke har adgang. Men vi fikk en kikk inn i slusen hvor de tar på arbeidstøy og støvler for ysteriet.
I scriptoriet traff jeg igjen «Jomfruen av Efesos», den kronede Maria. Da jeg satt i Antalia og skrev librettoen til Olavsoratoriet-2014, besøkte jeg Johannes’ grav for 2. gang og Marias hus, og da besøkte jeg også museet i Antalia, hvor jeg kjøpte et bilde av «Jomfruen av Efesos» som jeg fikk forstørret og overført på lerret og gitt til Munkeby. Da jeg besøkte 1.byggetrinn av selve klosteret, var munkene så gentile at de henla tidebønnen til det enda tomme scriptoriet, der Maria av Efesos enda bodde alene. Det er jo til å bli rørt av.
Mye utendørs står enda igjen. Så sommeren blir aktiv her. Den indre hagen og klostergangen, den ytre hagen i klausuret og ellers litt rundt veggene. Men det er jo desserten!
Jeg har jo omgåttes gallere siden 1968, og tatt særemne ved NTNU i irsk historie og litteratur, så jeg har jo derfor en «inside» tone både med gallerne og iren på Munkeby, men jeg tror kanskje Sigurd Hareide ble litt «støkka» når jeg begynte å synge naboene innpå skogen der sin bursdagssang til Fr. Joël, 1. og 3.vers: Ja, må han leva! – og fortalte historien om «Den røde middag» hos Pater Pollestad, som han forøvrig har omtalt i en av sine bøker. Galleren Joël trakk på skuldrene, og sa unnskyldende til Hareide: – Dordi forteller slike historier. (Klausuret er enda ikke innført, så vi inntok ikke måltidet i taushet…)
Ved utgangen var det umulig, på denne dagen av alle dager! – å forlate galleren Joël uten å embrassere ham slik gallere gjør – et kyss på hvert kinn. (Jeg er dessuten nå som kvinne i «kanonisk alder».)
Igjen trakk Fr. Joël på skuldrene, så unnskyldende på Hareide og sa: – Det er slik vi gjør det i Frankrike.
Tautra måtte jeg kjøre innom på vei hjem fra Munkeby. Helt umulig å utelate en visitt der!
Å ta alle disse tre klostrene på 24 timer var nok mer enn jeg har kapasitet for i min alder: Jeg måtte rett og slett overnatte på Tautra. Jeg var helt overmannet av utmattelse. Nå ja, det var en influensaaktig greie på tur inn, skulle det vise seg. Og man blir sliten av å kjøre brilleløs, etter at skjora stjal brillene…
Jeg gav opp completoriet, matutinen 04.10 og laudes og møtte til messen 07.50.
Fr. Anthony overrasket med å gå for alteret i purpurrød messehake, ledsaget av en prest jeg hadde sett i landskapet dagen før. Altså: Messe for en martyr.
Det skulle vise seg at det var festdagen for selveste St.Bonifacius, og det var prestebesøk fra Bonifaciuswerk i Tyskland, som finansierer storparten av den katolske kirkes behov i de nordiske land med kollekt fra vanlige kirkegjengere.
Han fra Tyskland leste et utmerket norsk, men var avhengig av manus. Imponerende! Father Anthony fra Irland vil helst preke på engelsk, og det gjorde han. Johannes 3.16 – sa han mange ganger, så det må man jo slå opp i ettertid.
Vel hjemme har jeg googlet St. Bonifacius. Anbefales! Jeg hadde et stort hol i kirkehistorien der. Meget interessant.
Det ble et hyggelig kveldsmåltid med min gudmor fra opptagelsen i den katolske kirken: Sr. Hanne Maria, men mer og mer som en vissen stalk, holdt jeg på å falle under bordet, selv om vi bare drakk the.. Hennes blide åsyn får dere ikke se, for hun vil ikke åpenbares på sosiale media, så da forblir dette en «nattvore» for oss to alene.
Det ble både Munkebyost og Tautrasåpe på slekt og venner langs løypa på vei hjem.
Og hvem som «kom ut av veggen» i korridoren i gjestehuset mitt, skal jeg ikke sladre om, men kjæresteparet feiret hennes bursdag på kjøkkenet der! Vi gav oss ende over og skrattet og lo. Mitt første møte med henne. De er begge unge, glade konvertitter med glød og begeistring.
Kassen på veggen ved utgangen hvor man kan legge pengegaver, har nå fått QR-brikke. Jeg liker ikke disse krusedullfirkantene, men hadde heldigvis rede penger.
