Kristi likklede i Torino – «La Sindone»:

En stille sommerkveld i 1978 satt jeg alene i stua til bror Sivert og svigerinne Synnøve i Oppigard Glærum – og så på TV. Plutselig kom det et program om noe jeg aldri hadde hørt om: Kristi likklede i Torino-katedralen. Den døde som hadde ligget i dette likkledet hadde vært 179 cm høy, vekten hadde vært 83 kg og alderen 33 år. Den gangen var dette akkurat mine tall for høyde, vekt og alder, så jeg fikk meg en «hupp-opplevelse». Jeg skvatt.

Dette likkledet som opp gjennom historien har gått for å være Kristi likklede, var i hundrevis av år gjemt i et hulrom i en mur i Konstantinopel, ble det opplyst. Med franske korsfarere kom det til Loiredalen i Frankrike, og ble den franske kongefamiliens eiendom. De gav det så som bryllupsgave da det ble sammengifting med kongefamilien i Savoyen = La Savoie i Nord-Italia, og det ble tatt vare på i il Duomo di Torino, Domkirken i Torino. Ved store høve ble det fremvist, spesielt ved kongelige brylluper i La Savoie, hvor Torino var/er hovedstaden. Dessverre ble kledet skadet ved en brann i Torinodomen, da sølv fra skrinet det lå i, smeltet – og flytende sølv rant ned gjennom det sammenfoldete kledet.

På slutten av 1800-tallet tok en italiensk fotograf bilde av kledet ved en fremvisning. Stor ble hans forbauselse da han skulle fremkalle filmen, og så at  negativet han ventet å se – var et positiv – altså var selve kledet et negativ… så hvem hadde tatt bildet med kledet som «film»?

I 1984 var jeg i Solesmes-klosteret vest for Paris for første gang, og i bokhandelen der kunne jeg kjøpe både bok om kledet og bilde av ansiktet av den døde som hadde ligget i kledet. Jeg fortsatte å være på jakt etter opplysninger om kledet.

Kledet var blitt underkastet de voldsomste vitenskapelige undersøkelser. Alt fra botanikere til romforskere hadde deltatt. Carbondatering daterte det til 1300-tallet, men de frafalt dateringen fordi de store atomsprengningene etter 2. verdenskrig hadde destabilisert «atom-klokken». Dessuten ble det konstatert at dette var et negativt foto, det var ikke malt eller trykket.

Botanikere konstaterte at kledet hadde vært ute og «luftet» seg i Israel, i Konstantinopel, i Nord-Italia og i Sentral-Frankrike. Det kunne de se ut fra pollenkorn de identifiserte. Myntspesialister konstaterte at den døde hadde fått lagt romerske mynter fra Kristi tid på øyenlokkene for å holde den dødes øyne lukket. Vevnaden av stoffet var vevteknikk fra Israel på Kristi tid. Etc.etc. – Som den amerikanske biskopen Robert John (Glærum) Rose sa da jeg snakket med ham om dette: « They find it difficult to disprove.» = De finner det vanskelig å motbevise. Inntil idag har ingen kunnet avkrefte – på vitenskapelig grunnlag, at dette IKKE er Kristi likklede.

Vi skjønner jo med vanlig vett – at her har det ligget et dødt menneske som ikke har ligget der lenge. Vi skjønner at de ikke kastet en vevnad på 4 meter, for tenk på alt arbeidet med å dyrke linen, forarbeide linen – og veve 4 meter tøy. Ifølge evangelistene lå likkledet sammenfoldet og Jesus var ikke lenger i graven. Vi vet også at Maria – Jesu mor, rømte sammen med disippelen Johannes m.fl. fra Jerusalem etter tumultene i Påsken i år 33,  og de rømte vestover til Efesos, der de gjemte seg i hulene i fjellene øst for byen. Jeg har vært ved og i «Marias hus» der, og jeg har 2 ganger besøkt disippelen Johannes’ grav i Johanneskatedralens ruiner i Efesos. Johannes ble biskop av Efesos, og var det til han var 90 år. Det er klart at denne flokken som rømte vestover fra Jerusalem tok dette kledet med seg. Noe annet ville ha vært særdeles merkelig.  

I 1998 leste jeg i avisen at Likkledet i Torino igjen skulle fremvises. Jeg hadde en gang møtt en prest fra Genova, i Sør-Frankrike. Han sa at jeg bare kunne si fra, så skulle han sørge for at jeg fikk se kledet. Men nå skulle det altså fremvises i 57 dager – fra 18.april til 14. juni i 1998 – i forbindelse med Pave Johannes Paul II’s besøk i Nord-Italia, så jeg slapp å plage presten i Genova.

Jeg vet ikke hvordan jeg fikk det til – i telefonens og faxens tid, men jeg ble i alle fall hentet på flyplassen i Torino av to begeistrede Carmelitter-nonner. Jeg ble installert på klosterets avdeling for gamle og syke nonne-mødre, og en ung søster fikk ansvaret for å ta meg med til Domkirken. Hun sørget også for at jeg fikk stå foran kledet i 6 minutter – ikke bare 3. Det skulle vise seg at dette Carmelitter-klosteret har ansvaret for å ta vare på likkledet.

På vei inn passerte vi under en rekke baldakiner. På hver baldakin hang det en forstørret kopi av et kobberstikk som viste tidligere fremvisninger av kledet, og med litt info-tekst. Så bar det inn i en stor hall med et digert filmlerret som dekket hele veggen – med en diger forstørrelse av kledet. Det ble forelest om detaljene for oss, slik at vi visste hva vi skulle se etter når vi kom inn i kirkerommet.

Neste dag var det friluftsmesse med Paven på en stor plass i Torino. På vei over broen ble jeg innhentet og passert av Papa-Mobilen. Paven stod oppreist i bilen – og jeg fikk se den røsligste ryggtavla jeg har sett på noen mann. Så stod vi utenfor Domkirken og så på en diger skjerm hva som skjedde inne i Domen,  foran likkledet som er montert i en 4 meter lang ramme med glass. Paven satt på en stol ved siden av og holdt en lang, kontemplativ tale om likkledet, uten å komme inn på om det var ekte eller forfalsket.

Vi var denne dagen 450.000 som stod foran Domen i Torino, kan jeg idag se på internet. Den store folkemengden kan jeg ikke huske, for min Carmelitter-engel hadde plassert meg helt foran, og hun fant meg også da vi skulle hjem igjen til klosteret. 2.400.000 kom for å se likkledet disse 57 dagene, står det på nettet i dag.

Jeg ble tatt med inn til «La Grande Madre» etterpå. Hun tok begge hendene mine i sine, og bare stod der og så meg inn i øynene – lenge, og så fikk jeg flere gaver av henne. Jeg glemmer henne aldri. Det var som å møte «Det Gode» – tror jeg.

Neste morgen stod jeg der, i «jegerantrekk» fra det høye Nord, i mosegrønn genser, jakke, bukse og ryggsekk, og med rondastav i hånd. Flyet gikk særdeles tidlig, men nonnene fikk meg på flyet. Og da flyet fløy over toppen på Mont Blanc – etter det flykapteinen sa, gikk solen opp over Mont Blancs forrevne tinder. Jeg foldet ut avisen «La Republica» og leste om Pavens besøk. Paven hadde følgende å si om Likkledet i Torino: «Dette er et mektig ikon som viser Dødens impotens.»

Hjemme fortalte jeg om dette til klassen min på Surnadal ungdomsskole. Alle fikk en kopi av ansiktet på Likkledet. En av guttene i klassen, kanskje var det flere av dem, limte bildet fast på fremre – høyre hjørne av pulten sin, og vaskerne fjernet det ikke.

Idag er det Påske-Oktaven: 8 (octa) dager etter Påskedag. Det kan passe å fortelle om dette idag. Fotoene av kledet har jeg lagt ut på Facebook-siden min, for her på bloggen bruker jeg ikke foto.

Det som gav meg den sterkeste opplevelsen foran likkledet, var baksiden på den døde. Jeg var ikke forberedt på at det jo er en bakside. Han hadde fått håret flettet, og fletten lå nedover ryggen mellom skulderbladene. Jeg ble så grepet av det sårbare ved dette mennesket – at det var da jeg tok til tårene.

Om jeg tror at dette er Kristi likklede? Ja, det tror jeg. Det er dessuten verdens eldste fotografi. Vitenskapsmennene ble spurt om hvordan dette negativet kunne ha oppstått. – Ved en intens og sterk eksponering fra en sterk energistrøm, svarte de – det vi kaller oppstandelsen, sa de.

Glærum, Påske-octaven, 11.april – 2021.

Dordi Skuggevik

Covid – 19 og vaksinasjonskort:

Internasjonalt vaksinekort utstedt av WHO, Verdens helseorganisasjon: Da jeg fikk 1.stikk med Pfitzer-vaksinen idag, la jeg frem mitt internasjonale vaksinekort, og bad dem føre på dato, Covid-19 og signert av personen som vaksinerte. I dette kortet har jeg innført alle vaksinene tilbake til 2005. Teksten er på engelsk og fransk.

Jeg var den eneste som hadde med vaksinekortet. Hun som orienterte til slutt, sa at vaksineringen blir ført inn i helsenorge.no. Men det er det lite hjelp i når du kommer inn på en flyplass og skal vise pass og papirer. Da kommer ikke kontrollørene til å slå opp på noe helsenorge og sjekke teksten som er på norsk, mens køen bak deg begynne å banne over kjerringa som står der og bremser køen med helsnorget sitt. Nei, man må ha sitt internasjonale vaksinekort sammen med passet KLART!

Bror Ole Kristen (84) som har seilt rundt Jorden mange ganger med handelsflåten, sier at sjømenn kunne ikke og kan ikke gå i land i en havn før karantenelegen er kommet ombord og har sjekket vaksinasjonskortene til alle sjøfolkene.

Det er meg en gåte og et sjokk at ikke folk går ut igjen med vaksineringen innført i et vaksinasjonskort. Ja, jeg er rystet. Jeg sa idag: Jeg vil ha kvittering! Det fikk jeg, innført i WHO’s vaksinasjonskort.

Glærum, 9.april – 2021.

Dordi Skuggevik

Er jeg et «Nettroll»?

Flytter over et innlegg fra Facebook her. Personene som nevnes ved navn, har selv operert under fullt navn på Facebook. Mitt motsvar, som jeg tar inn her fra FB – kan ha generell interesse idag når det svært ofte nå opereres med «No platforming» = Scenenekt = knebling av ytringsfrihet og personangrep når man slipper opp for argumenter. Her er teksten fra FB:

Enkelte griper til negative personkarakteristikker når de blir oppnådd for argumenter. Aase Karin Opdahl og Jo Inge Nes prøver å devaluere uttalelser av meg med å utnevne meg til «nettroll». Det er en svært negativt ladet knebel.

Det jeg skriver er kunnskapsbasert, og når jeg ytrer meg ut fra den kunnskapen som ligger til grunn for ytringen, venter jeg motsvar som også kan begrunnes i kunnskap.

Vi sitter hver især med forskjellig sett av kunnskaper, med forskjellig sett referanser, forskjellig sett av erfaringer – derfor blir våre meninger og oppfatninger forskjellige.

Jeg vokste opp i et hus med 3 generasjoner og mye folk. De var alle diskusjonsglade. Hitler og Stalin og Hallesby smalt i veggene. Folk fortalte historier, deklamerte egne og andres dikt, sang solo, sang allsang, Bræin kom innom av og til og nesten raserte pianoet, Glærum damekor øvde i stua, siste verdenskrig var et heftig tema – og mor holdt munn og bar inn mye og god mat til alle sammen. Vi satte oss tilbords og var forfrisket etter dagens verbale dyst. Innimellom kom det muntre kommentarer og alle skrattet. På hjørneskapet ved bordet hadde en snekker i Surnadal i 1746 skåret ut og malt latinske fyndord – oversatt lyder de slik: «Gud alene æren. Be og arbeid. Gjør du det som er rett, trenger du ikke frykte noen. Og husk du skal dø.»

Når man slik er vokst opp i dette miljøet i gammelstua i Oppigard Glærum, da blir man utstyrt med et meningskrav og et ytringsbehov. Så får nå heller fruen Opdahl og trommeslageren Nes sitte på veikanten og rope «Nettroll» hvis de ikke forstår noe av det hele.

Glærum, 9.april – 2021.

Dordi Skuggevik

Islandsk TV-drama med ny vri:

NRK spanderte to serier i aften: «Frontkjemperne» og ny islandsk: «Ministeren». «Frontkjemperne» virker lovende, men den islandske var treig. Valgsending som tema hele veien.

Jeg er så begeistret for å komme hjem til islendingene, høre språket og se hvordan de omgås. Islendingene kysser mye og ømt, men det som er nytt her, er at ekteparenes erotiske liv eksponeres ganske handfritt helt åpent integrert i vanlig omgang..

Vi får være med husfruen om morgenen når hun kommer fra ektesengen og går på badet. Hun trekker ned minitrusa som hun visstnok har beholdt på om natten, og setter dasken på dolokket – hun åpner det ikke. Jeg har lurt på hvorfor mens jeg pusser tennene for natten. Aha! Hun må avkjøle likja si etter nattens strabaser, for vi fikk jo være med allerede aftenen før da hun bered sin mann i sofaen før natten falt på. Islendingene røpet et nytt triks for å avhjelpe varmgang i vulva her! Mannen er den potensielt kommende statsministeren på Island.

En annen dame høyt i systemet har sammen med sin mann allerede tatt tyllskjørtet på sin 4-årige sønn for å tilfredsstille hans trang til å utfolde seg som en kommende transperson. Ellers har paret det hett på kjøkkenet, ser vi. Men: Under valgvakens champagne er plutselig mannen hennes forsvunnet. Hun går etter lydene, og finner ham igjen pesende på lokalets do med annen dame.

Denne nye islandske serien er så overlesset med vanlige, private personers høyst private privatliv, at kanskje er det revolusjonerende, især når det brettes ut mot kjedelige valgscener.

Hun som fant mannen på do med annen dame, innvarsler med blikk at i neste episode blir det suspens! Islendingene er ute og fornyer sin dramasjanger, men lykkes de? Nei, ikke så langt. Men, følg med! Jeg tror den mulige kommende statsmininisteren har noe på gang – oppe i det store hodet sitt, noe illevarslende i hjernen – av noe slag.

Glærum, 6.april – 2021.

Dordi Skuggevik

6Brit Flatval, Ingjerd Jahnsen Fjøsne og 4 andre6 kommentarerLikerKommenterDel

Biskop Erik Varden – om kroppen:

Ja, jeg maser jo om den nye biskopen i Trondheim, Erik Varden. Hans preken idag handlet om Kroppen. Ja, om Kroppen! Du kan høre prekenen på www.katolsk.no – trykk på messen for 2.påskedag, Trondheim.

Jeg husket plutselig at Pave Johannes Paul II la igjen etter seg et stort arbeid om «Kroppens teologi»: «Kroppen, det femte evangelium». Jeg prøvde å Google det, for Sankt Johannes Paul var også en gudbenådet professor i filosofi i Kraków.

Opp kom Google med en artikkel som står på hjemmesiden til «Norges unge katolikker». Jeg trodde en stund at artikkelen var skrevet av biskop Erik Varden, for stilen hadde samme klarhet og stringens, men den var skrevet av Erik Andvik, født i Seattle, men norsk, 1.amanuensis ved Universitetet i Bergen med fagområde han utøver ved «Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier» UiB. Doktorgrad fra Oregon universitet. Han uttrykker seg på en måte som forteller at han må være katolikk.

Alle klasser i Ungdomsskolen bør få avspilt biskopens preken om Kroppen, og etterpå lese Erik Andviks artikkel. De unge vil slik få en langt bedre innføring i det å forstå sin kropp, og ikke minst: forstå sin kropp i forhold til seksualitet og seksualakten. Der kommer både klasselæreren, skolesykepleieren og skolelegen til kort med sin anatomi og «vi-er-alle-like-evangelium». Ingen av oss har samme nesen, og ingen av oss har noe annet som ligner det andre har heller.

Biskopens preken kunne egne seg som grunnlag for en oppgave til avgangseksamen for det som i gamle dager het gymnaset.

Forøvrig vil jeg gratulere de ungdommene som får være altertjenere for biskop Erik Varden. De har i ham en stor lærer som vil gi dem et dannelses-«input» av stor betydning hver gang de stiller opp som ministranter ved hans alter. Disse hans disipler vil vi komme til å legge merke til.

Glærum, 2.Påskedag – 2021.

Dordi Skuggevik

(Teksten er utlagt på min Facebookside m/foto.)

NRK’s besnakking av Pave-messene:

Da har NRK atter besnakket Pavemessen fra Roma. Jeg tror faktisk vi slapp unna det et par ganger etter at jeg skrev til både den ene og andre i NRK-systemet og bad dem slutte med å snakke istykker opplevelsen for oss.

Besnakkerne snakker oppå orgelmusikken, oppå korsangen etc. Og de forteller oss det vi selv kan se og høre, og de underviser og forteller og forklarer som om det hele er en skoletime. Vi klarer oss lenge med tekstingen på norsk!

Alt dette stykker opp og skipler opplevelsen. Og før det hele synker inn i oss, klasker NRK noe helt annet rett i fleisen på oss så vi hopper i stolen. Ubegavet! Dårlig regi! Jeg kan ikke skrive hva jeg roper i slike øyeblikk – det blir for stygt.

Idag var det en pensjonert lærer som var medium for programlederen fra Bergen: tidligere lektor på Katta i Trondheim, Egil Mogstad, nå – katolsk sogneprest i Trondheim. Svært unødvendig belærende. Han, av alle, skulle visst bedre, men det er ikke lett for en tidligere stjerneguide i Nidarosdomen og lektor på Katta å avstå fra belæringen, selvfølgelig.

Jeg brukte av-med-lyden-knappen en del ganger, men vil jo gjerne høre det som blir oversnakket også. Og når orgelet slo inn til slutt, ja da ble det overdøvet av breiflabben fra Bergen som la seg over orgelmusikken som en stor, tung lefse med en prematur utannonsering. Sendingen burde heller vært utannonsert etterpå av hallopersonen.. Uff! Uff! Uff! Vi er mange som faktisk ville hørt orgelet – alene!

De to herrer snakket underveis om hva Nattverd betyr. Det vet vi jo alle som har hatt bibelhistorie på skolen. Men, jeg tror ikke at Egil Mogstad vet at her i Surnadal hvor hans farfar kom fra, der het kveldsmat «Nattvore». Frokosten het «Åbit» forøvrig. På Østlandet spiser de også «Eftasverd» – og da er ikke «Nattverden» langt unna!

Råd til NRK: Sats på gode undertekster, og hold ellers kjeften lukket!

Glærum, Påskeaften 2021.

Dordi Skuggevik

Kristendomsfri Skjærtorsdag i NRK:

Da har jeg kikket gjennom radiokanalene og TV-kanalene på NRK i dag – Skjærtorsdag, dagen da Kristus innstiftet det sentrale kjernepunktet i Kristendommen: Nattverden, fant jeg ingen ting tilknyttet dagen. Tomt. Jo, da jeg slo på P1 fikk jeg inn jazzifisert hoppla-versjon av «Navnet Jesus», men som ikke er min favorittsalme – her fremført Arne Domnerus og hans folk. Jaja, min far fortalte at svenskene pleier å hoppe og danse rundt juletreet, så de hopper kanskje og danser i kirkene sine på en Skjærtorsdag også.  

Nå er det ikke mulig å si opp abonnementet på NRK lenger, for – isteden for at vi får regning på lytter/seer-avgiften i posten, trekkes nå det hele fra våre skattepenger. Vi er fratatt valget og er blitt døtta ned i NRK-navlen.

Jeg synes veldig synd på alle gamle og ensomme i hjem og på alders- og sykehjem i Norge, som ikke kan slå på radioen sin eller TV-en og få inn en hellig alminnelig høymesse.

Det foregår jo en del strømminger fra kirker uten menighet tilstede, men jeg tror ikke noen av de gamle kirketro menneskene får noen hjelp til å kunne ta del der.

Jeg er katolikk, og har for det meste bodd minst 2 timer kjøring fra min sognekirke, men takket være Coronaen, blir nå mange messer strømmet på www.katolsk.no – så ikveld kl. 18, kan man der være tilstede når vår nye katolske biskop Erik Varden feirer Skjærtorsdagsmessen med oss i St.Olav katolske domkirke i Trondheim.

Biskop Erik Varden er en spennende mann – munk, prest, biskop og forfatter – som er vendt hjem til Norge etter 30 år i utlandet. Anbefales! – for både leg og lærd, troende og ikke-troende. Håper det strømmes messer med ham resten av den stille uke og i Påsken også. Han er en stor sanger og liturg, har et utmerket taleorgan med misunnelsesverdig diksjon, og kommer med de mest overraskende uttalelser som åpner nye utsikter i vårt eksistensielle landskap. Han sier gamle ting på nye måter. La oss glede oss over det. (Takk til dem som oppfant Internet! Halleluia! NRK, Farvel!)

Islam-bekjennere i Norge kan glede seg til Ramadam og Id – for da kommer NRK VOLDSOMT! – igjen… Hepp-Hepp! – mens vi gammelmodige kristne sitter hjemme og finner oss i at NRK drar Islams kvelende teppe over oss.

Fortsatt God stille uke!

Glærum, Skjærtorsdag, 1.april – 2021.

Dordi Skuggevik

«Flateygåta» – ny islandsk krimserie:

Islendingene klarer det igjen: å lage krimserie på høyt dramatisk nivå, ja faktisk – på litterært nivå! Jeg har ringt rundt til flere idag og sagt at fikk de ikke med seg første episode igår, så se den på PC-en idag før episode 2+3 kommer i dobbel-episode ikveld – madag. (NRK1)

Åpningstema: Den frigjorte feministen og akademikeren må reise hjem til farens begravelse på Flatey. Hun medbringer sin lille sønn med langt krusehår og stiller i arabisk kaftan på begravelsen. Vi trekker den slutning at hun nok unnfanget den farløse sønnen på interrail i Marokko. Men, episoden avsluttet med at den politimannen som kommer ut til Flatey for å undersøke hvorfor forskeren fra København ble funnet, morgenen etter begravelsen – ute på et nes, med en kule gjennom øyet – kan han, politimannen, være sønnens far fra et voldelig samliv i fortiden? Vi så denne uforferdete kvinnen gripes av skrekk når hun ser politimannen passere, og plutselig, i et tilbakeblikk, der partneren tydeligvis hadde bitt brystet hennes i stykker under akten, ser vi henne trive graviditetstesten og legge på dør, mens det ufjelge mannfolket snorker i busua. Er han faren til den vi trodde var en liten halvaraber? «Du har ingen far,» sier hun, til den tafatte lille sønnen som vil ha en far, slik barna i nabohuset har. Følg med! Følg med! Kanskje sønnen snart får en far han hadde ønsket han ikke hadde… en far fra Helvete?

Her blir vi vitne til utpressing og invidia clericalis  (avind blant høyt utdannede) i det akademiske miljøet – der flere vil stjele forskningsfunnene til hovedpersonens far, som forsket på «Flateygåta». Og vi ser utpressing i politimiljøet, der politimannen som kommer, har ranet til seg oppgaven med å investigere både det ene og det andre på Flatey – og er han hevneneren av noen art – og hvorfor og overfor hvem?  

Den lykkelige barndomsvenninnen med stor barneflokk, med den neste i magen, må stille med hele flokken når fiskermannen kommer hjem og legger til kai. Vi aner farlige understrømmer i ekteskap og hjem: Psykopati? Sadisme i ekteskapet? Vold? Hvilke strømmer suser under overflaten? Og vil det bryte frem i dagen? Hvor? Hvordan? Når? (Vi gruer oss!)

Ikke minst får vi høre det magnifike islandske språket! Og vi får være med til den lille grenda eller husklynga utafor det som er utafor, og vi får bli med inn i islendingenes hjem – og ikke minst: møte mennesketyper vi trodde var utdødd endog her i Europas utkant – og det hele slår inn med liksyning i naustet, gravøl og jordfesting – og den feministiske akademikeren på høgt nivå som vender hjem i høye lærstøvler, berider en ensom fotograf som befinner seg i landskapet  – i annekset, før vi – eller han, får sukk for oss. Så ror hun ut og skyter 2-3 alker, eller hva det nå er, drar dem til seg med håven – og kommer hjem fra jakten før fotografen har fått buksa på der ute i annekset.

Tror det var sånn. Men nei – hun rodde ikke. Hun hadde påhengsmotor, og den ville ikke starte da hun skulle bringe alkene hjem. Hun skyter i luften da en kar passerer i båt med påhengsmotor som fungerer, og hun får slep hjem – enda vi kunne se at hun hadde årer i båten. Hm…

Var påhengsmotoren sabotert? Døde faren naturlig? Hvem skjøt professoren fra København gjennom øyet, han som rev papiret ned fra veggen i hennes fars arbeidsværelse da begravelsesfølget var opptatt med å gå hjem?  Og hva gjør professoren i Reykjavik for å få tak i farens forskningsresultater? Han har i alle fall gitt etter for hennes utpressing i den akademiske krigen som utspiller seg med Flatey som øyet i stormen, og professoren i Reykjavik ringer og sier at NÅ – blir hennes artikkel sendt til vurdering/trykking i den akademiske presse, hvilket er utlagt: han har nå rett på hennes fars forskningsresultater. Men, hun oppdager at sønnen går rundt med hennes forskerfars 7.sans/notisbok… og der står det at faren har ikke løst gåten, selv om alle som nå stevner mot Flatey tror det. Følg med! Følg med!

1.episode er mesterlig oppbygd, dramatisk: Som en stor Bach-fuge går det ene temaet etter det andre inn i det dramatiske løpet. Etter eksposisjonsdelen, vil nå gjennomføringsdelen komme – til det hele skal munne ut i et forløsningens klimaks som etter hvert roer seg, hvis ikke det hele ender opp i et menneskelig kaos, en kakafoni – utenom alle forventningers grunntoner.

Hvorfor skaper islendingene drama med så høy kvalitet? Jo, trolig er det fordi de er så få som skal løfte opp en hel nasjons liv og kultur og ikke minst – forvalte et klassisk språk. For ikke å ende opp i kulturell innavl, tar islendingene på veien – de drar til de store steder og byer ute i verden, og kommer hjem med kunnskaper på internasjonalt høyt nivå. De nekter å nivellere seg mot befolkningens minste sams multiplum i en misforstått «demokratisk» tilnærming der alle skal løpe like fort som den som løper senest, og kulturen til sist imploderer – faller inn i sitt eget hull.

Dessverre trues nå Island av anglifisering. Jeg nekter å snakke engelsk med en islending! De får se til å ha norsk, dansk eller svensk på pensumlisten i alle islandske skoler, eller så tar også jeg høye lærstøvler på og drar ut til Flatey! Med jaktgevær!

Glærum, 22.mars – 2021.

Dordi Skuggevik

LES Janne Haaland Matlary – Relativismens diktatur:

OBS! LES!: Vi har en fantastisk dame i Norge som heter Janne Haaland Matlary, prof.dr.philos – ansatt ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Jeg leser alt hun skriver når jeg kommer over det.

Nå har hun en kommentar som ligger ute på nettsiden til den katolske kirken i Norge: «Relativismens diktatur og kirken rolle». ALLE bør lese dette – for det handler om OSS! Det handler om hvordan utviklingen, spesielt i USA, England og Norden nå går imot NATURRETTEN – som vi arvet fra den førkristne filosofien hos grekerne, og som står veldig sterkt i den katolske kirken idag, nemlig: Vi må respektere naturen og ikke gå imot den – og her blir Naturretten holdt opp i forhold til avkjønningen, barns rett til å kjenne sine foreldre – og relativiseringen i vårt samfunn idag.

Hun nevner forfatteren av Harry Potter-universet, J.K. Rowling som er blitt kraftig angrepet fordi hun har uttalt at det finnes to kjønn. Ja! Tro det eller ei!

Matlary skriver klart og interessant om kompliserte ting – slik at «alle» kan lese det med stort utbytte.

Det Matlary skriver om her, får oss til å se hvilket skråplan vi allerede er ute på når det gjelder menneskesynet i vår kultur. Se etter kommentaren under bildet av statuen av Churchill, som ble prøvd ødelagt: www.katolsk.no

Glrum, 21.mars – 5.søndag i Faste – 2021

Dordi Skuggevik

Haulaus vegplan på Røv i Surnadal: Må stoppes!

Etter å ha lest Driva 10.mars, og etter å ha kjørt opp til Røv idag 12. mars, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Igjen må man rive seg i håret over politikernes manglende evne til å tenke langsiktig, til å se ting i sammenheng og til å konsultere fagfolk før de som amatører – valgt inn i demokratiske fora – slår til og kjører demokratiet ut i idiotiet – nok en gang.

Jeg har undret meg over at 2 hus i grenda på Røv plutselig er blitt revet. Nå vet jeg hvorfor: Gjennomfartsvegen fra den kommende Todalsbrua oppover til Fannrem/Trondheim, skal altså sprenge seg gjennom hus og hager i grenda på Røv, i stedet for å legges opp på platået i lia sør for – og utenom grenda.

Når en idag kjører nedover Gudbrandsdalen, ser en hvordan det skal gjøres og blir gjort: Ny, moderne gjennomfartsvei, dimensjonert for fort fram/rett fram, legges utenom gamle grender og husklynger. Kjører man innover Batnfjorden nå, ser en at det gjøres likedan: Den moderne, nye gjennomfartsveien er lagt opp i lia, utenom gamle grender. Det samme kan en se der nyveien passerer gamle Meisingset. Nyveien opp Surnadal ble lagt utenom grenda på Honnstad etc. Nye gjennomfartsveier legges nå ALLTID utenom gamle grender!

Men: Gjennom Røvsgrenda vil man nå gå baklengs inn i framtida, med hodet  under armen og armen i bind! Veitraséen opp og sør for Røvsgrenda, oppe på hjellen der, har lenge vært planlagt til å gå opp i landskapet ved der veiviseren til Skytebanen står, for så å komme ned igjen østafor Røv, og med ny og moderne bru over elva Vindøla.

Hvis man nå bygger ny bru for gang- og sykkelvei, parallelt med eksisterende bru, kjører bulldoserne gjennom hagene, sager ned fullvoksne vakre trær – bjørk og nesten 100 år gammel blodbøk, skreller søndre vegg av Gammelstua Røv, og river diverse andre hus – og ikke minst. – begynner med «landskapering» for å få bort en kul i veien, da har man voldtatt Røvsgrenda for tid og evighet, for med investeringene som trengs til dette, vil det ikke bli bygd noen vei oppi lia sør for Røv på en generasjon eller to.

Men, når Todalsbrua kommer, vil det nok likevel tvinge seg fram en vei oppi lia sør for grenda. Og da, kjære lesere – vil Røvsgrenda ligge der – ødelagt, og feil pengebruk, til feil tid, til feil prosjekt – vil sinke fremdriften på ny  gjennomfartsvei forbi Røv.

Dessuten: Der brykkjagampainn  no skal brykkje på med sitt hodeløse prosjekt, der ligger en av hjørnesteinsbedriftene i kornbygda Surnadal – midt på strekningen: Røv Mølle. Med den planlagte gang- og sykkelveien, vil farten på biltrafikken økes på denne strekningen, og traktorer som skal levere korn til Mølla, og Møllas egne store transportbiler vil komme til å få enda verre arbeidssituasjon enn de har i dag. Vil dere at Mølla skal forsvinne? Vil dere at anlegget skal bli stående der tomt og ubrukt – og grine som et monument over politikeres store dårskap, smalsynthet og nærsynthet?

Det er ingen skam å snu. Det er en styrke å si at man tok feil. Folk på Røv, i Kommunen og i Fylket bør pr.idag innføre enda lavere fartsgrense gjennom Røv, skilte mye bedre at det er skolebarn på skolevei, skilte at det er tung næringslivstrafikk på strekningen – og så sette alle kluter til for å få realisert ny vei der han allerede er stukket – så vidt jeg vet: utenom grenda! Da blir gammelveien en gang- og sykkelvei der lokalbiler kjører sakte fordi de kjenner forholdene. Denne saken kan ikke styres av lokal tenkning alene. Er det penger det står på hos Fylket, så må de kunne ta et lån hos Staten. Flaskehalsen på Røv, vil fortsette å være en flaskehals, også etter at grenda blir rasert av lite framtidsretta planlegging.

Glærum, 12.mars – 2021.

Dordi Skuggevik.