Kirkehistoriker og forsker – 1.amanuensis ved institutt for humanistiske fag/samfunnsfag – Høgskolen i Innlandet (lærerskolen på Hamar), Eivor Andersen Oftestad, er en samfunnskommentator som har steget opp og vist seg i medialandskapet i det siste.
Jeg
har nettopp avsluttet lesningen av hennes bok «Røtter – tekster om kultur og
motkultur» – utgitt av St.Olav Forlag, Oslo 2021. Dette er innlegg hun har hatt
som spaltist i Morgenbladet (1), Vårt land (2), Klassekampen (9) og Dag og Tid
(15) (oversatt fra nynorsk) – tilsammen 27 kortfattede spalteinnlegg –
gjennomgått og revidert av henne selv for bokutgivelse i 2021, sannsynligvis nært
ledsaget av redaktør Kristine Dingstad.
Anbefalt
dosering: 1 tekst pr. dag – fordi hun kommenterer alvorlige, kompliserte – men:
temaer som angår oss alle, nesten daglig, som vi kanskje ikke har sett relevansen
av, eller ikke har oppdaget i vårt daglige liv – og som man må gi tid til å
synke, og ta seg tid til å tenke over. Selv må jeg tilstå at jeg har slukt
flere pr. dag, som regel om kvelden, og det har gått ut over nattesøvnen.
Eivor Andersen Oftestad, 50 år, oppvokst «i» Petter Dass sin kirke i Alstadhaug på Helgeland, hvor faren var prest – er gift med Torvild Oftestad, sønn av prof. em. Bernt Torvild Oftestad, professor ved Menighetsfakultetet i sin tid, teolog, professor i europeisk kulturhistorie, med vekt på kirkehistorie – og som stod for en av de mer spektakulære konversjonene til Den katolske kirke. Slik har hun hatt både en far og en svigerfar som må ha levert krevende tankegods til hennes liv med dem.
Hun bruker i sitt apropos /forord – et sitat fra 1500-tallet (!), Anders Sørensen Vedel (1542 – 1616): «Å leve i tiden uten å kjenne tiden er som ikke å være til.» Med så mye kirkehistorie tilstede i familien, er det godt hun har fire tenåringer i huset og sine studenter i lærerutdanningen til å holde seg fast i nåtiden.
Boken
hennes har to deler, som følger forordet og innledningen: Om historie og
religion – Om menneskets verdi.
Det er når jeg leser den siste delen av boken at jeg virkelig forstår at jeg ‘lever i min tid uten å kjenne den’. Hvor mange av oss har fulgt med på den rasende utviklingen i det synet vi idag har på menneskets verdi, og hvor det har bragt oss og vår samfunnspraksis? Og visste du at historieundervisningen i skolen er totalt endret?
Disse
spaltist-tekstene er korte, og kan leses fort, men det blir til at man stadig
går tilbake i teksten for å ta inn det hun sier. Jeg lurte etter noen tekster
på : Hvorfor får jeg ikke tak i det hun sier? Etterhvert forstår jeg at hennes
teknikk er å vise oss landskapet, men uten å vise oss veiene inn i landskapet:
hun legger frem tildragelsene uten å konkludere for oss. Det er opp til oss å
gjøre oss opp en mening, og spørre oss selv om hva dette er, og hvilket ståsted
vi skal innta. Det er en pedagogikk som krever mye av leseren.
Først dukket hennes svigerfar opp på min Facebookside, så dukket hun opp. Jeg la inn en kommentar på noe, som jeg ikke lenger husker hva var. Den forsvant – og jeg etterlyste den. Hadde jeg glemt å trykke på publiseringspilen? Nei, hun hadde sensurert den, fjernet den…! Jeg ble så sjokkert over at en person på hennes nivå driver «no-platforming» at jeg blokkerte henne. Ingen skal nekte meg det frie ord! Basta! Jeg ble ikke bare sjokkert, jeg ble rasende!
Jeg lurte veldig på hvorfor hun gjorde det, for jeg hadde jo ikke vært ufin. Jeg syntes jo jeg holdt meg på et akseptabelt nivå. Var det kulturgapet mellom oss nord for Dovre og østlendingene hun har vent seg til å leve med? Var det ønsket om en pyntelig FB-side – holde styr på diskusjonstråden så den ikke tok av i ikke-ønskete retninger? Tanken på karrièren?
Da jeg idag leste ferdig boken, åpnet jeg blokkeringen av henne igjen, fordi jeg forstår at hun er ikke til å komme forbi for oss. Hun løfter frem og viser oss landskapet i vår tid som vi er nødt til å forholde oss til, men gir oss ikke konklusjonene. Hun gir oss kunnskapen, og lar oss selv konkludere. Takk.
Du
kan møte opp i St.Olav katolske domkirke i Trondheim 29.juli – Olsòk, og høre
hennes foredrag der kl.12. Temaet har jeg ikke sett bekjentgjort.
Etterhvert
som en ser matjorda bli nedbygd på elvesletta i Surnadal, må man virkelig
spørre seg om Surnadal kommune har en matjordspolitikk – og hva den går ut på.
Kjører
en ned Røtet, ser vi hvordan næringsbygg eter seg innover matjorda på østsida
av veien, og ellers i området med næringsbygg, er det altfor dårlig utnytting
av tomtearealet. F.eks. ser en at Sveen bil nå har tatt et stykke øst for veien
der til parkeringsplass, når de bør ha nok areal på det store stykket de har
sør og vest for selve bygget, som også er bygget på matjord. Men dette gjelder
over hele fjøla, ikke bare hos Sveen.
Ellers
ser vi hvordan det tas et stykke av en kornåker til å bygge ett bolighus – og
plutselig er ett blir 3-4-5. Det skjer helt uten plan og opplegg, kan vi se.
Nå vil Pipelife ha mere jord å bygge på. Fra før ser vi hvor tilfeldig boligbygging har foregått på Sylte. Husa er liksom bare strødd utover. Ingen plan. Men, matjorda bygges ned. Tomtene er gjennomgående for store overalt – også her. Østigard Sylte forsvinner. Fin gard på flat plogjord blir borte…
Prestgarden
har skiftet navn. Hvis jeg har oppfattet rett – er husbygging nå planlagt på plogjord der. Kommunen/utbyggerne
unnskylder seg med at jorda er utpint . Å? Hvorfor er jorda utpint? Er den ikke
blitt stelt skikkelig – i påvente av at kommunen skal gi tillatelse til å bygge
den ned, så eierne kan hygge seg med pengene?
Når
jeg står i vinduet på rommet til min svigerinne borte på Sykehjemmet på Skei,
ser jeg rett over til Øye kirke. Hele kirkelandskapet er ødelagt av
kassearkitektur. Det blir ikke bedre når Prestgarden også bygges ned. Har man
sikret nok areal for utvidelse av kirkegården? Merkelig at ikke Surnadal kommune
kan nedverdige seg til å leie inn fagmessig hjelp av og til – som f.eks
landskapsarkitekt, byplanlegger etc.
Skal
Surnadal bli slik som kornåkrene ved Orkanger – dekket av enetasjes fuglebur?
Hva vil man med Surnadal? Skal Surnadal fremdeles være ei jordbruksbygd, eller
skal matjorda vekk? Bygges ned? For å summere opp: Ubegavet! Fantasiløst!
Ansvarsløst! Planløst! Baklengs inn i framtida!
Man
skulle ikke tro at kommunen i mange år har hatt en miljøkonsulent på heltid og
en landbrukssjef på heltid og at Senterpartiet har flertall og ordføreren!
De lokale kristningsjubileene som markerer «1000 år med kristendom» – vil sette Olav Haraldson den Hellige på agendaen i bygd og by fremover mot 2030, ser det ut til.
Først ute er 2 (!!) 1000-årsjubileer for kristningen bare i Solør dette året! Våler og Åsnes er midt oppe i sine årsprogram. Jeg har lest begge programmene på nettet idag.
Jeg er veldig imponert over hva folket løfter opp i disse to områdene av Solør. For, dette ser ut til å ha oppløftet seg av folkedypet!
At to områder så tett på hverandre kjører igang to 1000-årsjubileer som utfyller hverandre, uten datokollisjoner, er oppsiktsvekkende, tankevekkende og frydefullt!
Selv har jeg fått den ære og glede å bli spurt om å holde foredrag i Åsnes kirke 16.oktober, Olavs dåpsdag på kirkekalenderen, kl.14! Tema: Olav den Helliges utdannelse og dåp i Rouen.
Jeg takker komiteen i Åsnes for tillit og oppdrag, og for at de gir meg anledning til enda en utsettelse av alderdomsvekkelsen av hjernen, for her er det bare å blåse rent i hodets kroker og kriker og komme seg på banen! Hepp-Hepp!
Ellers må jeg allerede be Olav den Hellige gå i forbønn for meg om at Østerdalen er godt strødd på veiene så jeg kommer meg trygt frem og hjem på medio oktober-veier med min Rossinante!
Jeg slo opp på Olsòk-programmet på Stiklestad nå, og ser at også der
gjør de det samme som Festspillene i Bergen og Olavsfestdagene i Trondheim: Tar
mål av seg til å dekke det meste og alt mulig – som ikke angår festivalens
kjerne. Ja, det renner utover alle kanter. Kjernen drukner i alt sølet, og det
er vel hensikten.
Den klassiske musikken i Bergen drukner og forsvinner i suppegryta.
Olav den Hellige og Vårherre forsvinner både i Trondheim og på
Stiklestad i alt hopskoket og oppkoket.
Men det som er spesielt for Stiklestad i år, er at der skal det praides
til 1000! Tro ikke at praidingen ble ferdig i homo-måneden juni! Nei, det står
å lese at vi er inne i et homo-ÅR!
Stiklestad skal i en «pilotrekke» være en «pilot», den eneste utenfor
Oslo, som skal lede fram til et nasjonalt kunst- og kultursenter for
homoseksualiteten, plassert i Oslo. Ja, les selv! Jeg leste så øyet ble stort
og vått!
Her på indre Nordmøre heter det mannlige kjønnslem «pille» (palatal L) –
vi bøyer det til og med i tall og kasus. Kanskje de kunne skrevet «pille-rekke»
istedet for «pilotrekke»?
Den store seremonimester, for ikke å si – Yppersteprest, er selveste
preses i Den tidligere norske statskirken – med fornavnet Olav.
Jeg
refererer fra programmet:
Stiklestad skal i 2022 være «en arena for bred samfunnsdialog», idet
man feirer «Skeivt kulturår» i Norge – og årets tema er: FRI.
Årets Olsokkunstner er: PRIDE ART.
(Merkelig blanding av person/gruppe.) Deres utstilling har tittelen
«Queer Spirit» (Homoseksualitetens ånd) «Skeiv tro, spiritualitet og meningen
med livet».
Utstillingen tar ulike deler av Stiklestad i bruk. Man får være med på
spesialomvisning med en representant fra PRIDE ART, «Gratis omvisning og
kunstverk som skjer live». (Live? Hva
innebærer det? Skal man grøsse ved tanken?)
Kl.16 hver dag er det «Dagens Pride Performance» – oppmøte ved
prideflagget ved kulturhuset. Gratis. «Performance» er en kort-teater-form med
sterke virkemidler som prestene Nessa og Knudsen tok i bruk i sine
antiabort-demonstrasjoner. Man kan altså vente seg litt av hvert kl.16 – HVER
dag på Stiklestad. Gratis! – Alle evenemangene som angår homoseksualiteten er
gratis…!
26.juli kl.18 blir altså utstillingen åpnet av selveste preses i
«Statskirken» – og kl.19 er preses Olav Fykse Tveit med på samtale med tre
andre over temaene: «Frihet – kall – tro».
31.juli holder Kristin Gunleiksrud Raaum foredrag i selveste Stiklestad
kirke: «Skeiv kunst utvider kunstrom og kirkerom».
Det er engelske titler på kunstverkene i utstillingen. Kanskje generer
de seg for å si rett ut på norsk hva det er de stiller ut? Det klassiske
litterære verket «Paradise lost» er blitt «Paradise Lust» – som hvis vi sier
det rett ut på trøndersk vil hete: «Graskapens paradis». Når man så sper på med
Are Sende Olsen, som tar en runde på kongerekken – skal det bli greier! (ASO er
nok utvalgt med omhu – i denne sammenhengen.)
I Jämtlands myter om Olav den Hellige, finnes en historie om at Kong Olav hadde så flott et kjønnslem, at ei gardkjerring der oppe som ikke hadde unnfanget barn, gikk til Olav da han slo leir med sin hær der, på vei til Stiklestad, og hun spurte om han ikke kunne gjøre henne med barn – og det gjorde han. Og han la til: «Din kornåker skal heretter aldri fryse.» Hennes kornåker frøs aldri etter dette, selv om alle andre kornåkrer frøs – og den heter den dag idag Olavsåkeren!
Midt gjennom hele homokokeriet og hyldning av FRI og med daglig
homo-performance, der vil katolikkenes klassiske Olsòk-prosesjon komme oppover
bjørkealléen med sikte mot Olavskapellet som ble skjenket av Sigrid Undset.
(Hun snur seg nok i graven.) Jeg håper katolikkene vet hva som vil møte dem på
Stiklestad i år.
Katolikkene vil trolig som vanlig synge sin CREDO på latin, bøye hodet, som vanlig – mens melodien sakner farten, og de synger: – et homo factus est ( = og han (Gud) ble menneske.) Homo betyr faktisk – menneske. Men forbipasserende ikke-katolikker vil trolig oppfatte det som også katolikkene besynger homo-ene.
Jeg ville som tidligere mor og lærer ikke tatt med barn til Stiklestad i år. Voksenpersonen vil få forklaringsproblemer overfor barnet.
Trolig er det heteroer med komplekser på vegne av homoene, som har kuppet Stiklestad i år, slik at de kan tilfredstille sitt prektighetsbehov.
Vi har utvilsomt behov for et nytt slag på Stiklestad, der noen kommer
inn og renser tempelet.
De siste innleggene på bloggen til Biskop Erik Varden, skrevet under familiekonferansen i Vatikanet som nettopp er avsluttet, behandler i korte tekster mellommenneskelige forhold som tilgivelse, forsoning – og det siste – hvordan samtalen er i ferd med å forsvinne fra vår kultur, og hvordan sinne erstatter resonnerende samtale. Disse innleggene kommer nå opp på norsk når du klikker på «norsk bokmål». Nyttig og tankevekkende lesning, selv om du ikke nødvendigvis har noe forhold til Vårherre.
(Dordi Skuggevik: Jeg tar inn denne teksten av Bernt Torvild Oftestad fra Facebook, og sender den videre ut fra min blogg, fordi – endelig er det noen som kan sammenfatte for oss hva som skjer med det å være menneske – helt ned i barnehagen – og hvem står bak? Og hva fører det til? Les dette gjerne flere ganger.)
Pride-bevegelsen har som mål definitivt å avvikle den kristne tradisjonens seksualetikk som normerende for samfunnet. Det betyr at heteroseksualitet som utgangspunkt oppfatning av samliv, formering og familie skal vekk. I stedet skal en helt annen ideologi overta. Den kan betegnes erotisisme. Det legges da vekt på den erotisk-seksuell vitalitet som den innerste kjerne i humaniteten. Å utfolde den blir et overordnet mål i menneskets liv. I det ligger erfaring av selve «lykken». Samfunnets og statens oppgave blir å sikre denne form for livsutfoldelse for så mange som mulig. All undertrykkelse av vitaliteten må bort. Det må skje en frigjøring fra så å si alle seksualetiske bud og normativitetskrav, slik at den enkelte fritt kan finne og realisere sin variant av det seksuelle mangfoldet. Det gis flere kjønn og det skjer overganger mellom ulike kjønnsidentiteter. Seksualiteten har intet normativt eller normalt uttrykk.
Denne ideologien er nå i ferd med å endre samfunnet så dypt og bredt at det må kunne kalles en revolusjon. Den har røtter i en viktig strømning i vestlig kultur. En av dens aller fremste ideologer var psykoanalytikeren, Wilhelm Reich (1897–1957), som var i Norge under en periode mellomkrigstiden. Hans ideer fikk en renessanse fra 1960-tallet av ved den nymarxistiske Frankfurterskolen.
Man kan skjelne mellom vertikale og horisontale revolusjoner. Pride tilhører den sistnevnte type. Vertikale revolusjoner er den store franske fra 1789 og den russiske i 1917. Begge ble iverksatte som ideologisk motiverte dekonstruksjoner av gitte stats- og samfunnssystemer og ved etablering av et nye politisk systemer. Bruk av ytre makt var nødvendig. Et eksempel på horisontal revolusjon var etableringen av Det tredje riket i Tyskland 1933-1935. Ved makt over den etablerte statsledelsen fikk en «privat» politisk bevegelse en posisjon som gav den adgang til å omforme samfunnet etter mønster av egen politisk ideologi. Samfunnets overleverte politiske normer ble neglisjert, slik at avvikere, motstandere og «samfunnsfiender» kunne uskadeliggjøres ved bestemte forholdsregler. Det gjaldt å redde samfunnet fra å gå til grunne, ble det sagt. Verst gikk det ut over jødene. Manglende tilpassing førte til sosial og yrkesmessig blokkering, i verste fall fangenskap. Noe misvisende er dette blitt kalt en «legal revolusjon». Da overser man det illegale ved de forholdsregler som ble tatt. Revolusjonen av Tyskland fikk etter hvert bred folkelig støtte. Den horisontale prosess kom også symbolsk til uttrykk. I 1933 kom hakekorsflagget stadig mer i offentlig bruk. Ennå en tid ved siden av det gamle tyske nasjonalflagget, men snart overtok hakekorsflagget som nasjonalt banner. Hakekorset støtte man på i så å si alle sammenhenger.
Pride representerer en horisontal revolusjon, men i en ny og annen utgave, fordi dens rammer er det etablerte demokratiske statssystemet. Men den historiske analogien til Det tredje rike er likevel vanskelig å overse. I det statlige/kommunale apparat er nå en aktiv, men private, ikke-statlig organisasjonen Fri trukket inn for omforming av samfunnet. Personer, persongrupper og miljøer med plass i det statlige systemet, og som har har sin bakgrunn i Fri, har gjort den private bevegelsen til en endringsaktør innen den offentlige administrasjon og politikk. Vel etablert i den statlige sfære får den en halvstatlig funksjon, men med en manglende politisk legitimitet.
Som ved tidligere horisontale revolusjoner har statssystemet laget lover – Diskrimineringsloven og Straffeloven – som kan motivere og begrunne en praksis som fører til en slik endring av samfunnet. I begge disse lover anføres slikt som kan gi grunnlag for diskriminering. Det kan være kjønn, graviditet og etnisitet (nasjonal opprinnelse, avstamning og hudfarge), religion, livssyn, funksjonsnedsettelse og alder. Diskriminering kan altså bli praktisert på en rekke felt og overfor store grupper av mennesker og gis ulike begrunnelser. Men slikt skal altså lovene forhindre og eventuelt straffe. Men i begge disse lover blir diskriminering på det seksuelle feltet skilt ut ved en nøyere og bredere presisering. Diskriminering på grunn av «seksuell orientering», «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk» må ikke finne sted, heter det i loven. Dette har snevret inn det offentlig engasjement mot diskriminering. Alt er konsentrert om det seksuelle feltet. Og det er lagt føringer som ikke bare beskytter mot illegitim praksis, men tar sikte på en grunnleggende endring av samfunnet. Det skjer på flere måter, men fremfor alt ved dyptgripende forholdsregler som får omfattende negative konsekvenser for enkeltpersoner, grupper, foreninger og institusjoner. Det gir staten en dual struktur. Her er det en regulære stat. I den og gjennom den virker en annen stat, «homostaten», som til sist vil gi vårt samfunn en (totalitær) struktur.
Den private, men nå halvstatlige organisasjonen Fri har fått innføre forholdsregler som ikke alene skal forhindre diskriminering på grunn av ulikhet, men ulikhetens betydning skal på grunnleggende vis oppheves. Derfor postuleres en substansiell likhet mellom alle former for seksualitet. De kan alle realisere menneskets vesensgitte vitalitet og da på en mangfoldig måte. Det overordnede formål for stat og samfunn blir da å sikre at det skjer og da særlig med tanke på morgendagens samfunn. Endringskraften er da bevisst satt inn i skoleverket. Personer og utdanningsinstitusjoner som vil hevdet det tradisjonelle etiske syn på kjønn og samliv, vil man blokkere. Lærere som står opp mot Fri fordi foreningens kjønnsteori ikke stemmer med virkeligheten og derfor ikke bør legge føringer for undervisningen, trues med oppsigelse. Barn skal så tidlig som mulig lære å velge den form for seksualitet som passer for dem, og slik kunne foreta stadig nye valg blant de ulike seksualvariantene. Mange foreldre har protestert mot slik opplæring, men neglisjeres. Det er ikke overraskende for Pride-ideologien har dekonstruert det tradisjonelle ekteskapet og dermed foreldreretten. Når barn gjerne kan bli til ved surrogatmødre, faller også foreldreansvar bort.
I dag er Pride ved sin organisasjon Fri godt i gang med sin revolusjonerende endring av samfunnet. Et viktig mål er å bekjempe den overleverte kristne oppfatning av seksualitet, samliv og familie, få den utradert av opinionen og plassert i en kulturell og politisk ghetto. Pride-ideologien støttes av kongehus, regjering, Storting, politiske partier, fagbevegelse, politi, forsvar, postvesen, statskirken, akademia, kunstlivet, skolevesen og helsevesen, dertil kommer massemedia og store deler av næringslivet samt tunge frivillige organisasjoner som Redd Barna og Amnesti. Uten motkrefter vil dette ideologiske prosjekt bli gjennomført inntil den siste opposisjonelle person er brakt til taushet ved utestengning eller ved trussel om å havne i en sosial og kulturell ghetto. Men det gis motkrefter. De har ulike forutsetninger, men er samlet om to målsettinger: 1) Samfunnet kan ikke baseres på en ideologi som neglisjerer og omtolker den humane virkeligheten. Det gis bare to ulike kjønn. Det er en fornuftig oppfatning av virkeligheten som vitenskapene bekrefter. 2) Vårt samfunn må verges mot en totalitarisme som avvikler grunnleggende friheter i vårt demokrati som ytringsfrihet, religions- og livssynsfrihet og leder oss inn i et ensrettet diktatur.
Striden om Pride hører hjemme i en videre etisk-ideologisk sfære. Bak Diskrimineringsloven ligger idealet om omsorg for alle tross ulikheter. Loven forbyr diskriminering bl.a. av mennesker som sliter med funksjonsnedsettelse, alder osv. Når sikring av erotisk-seksuell vitalitet blir sett på som lovens egentlige formål, hva da med aldring eller annet som svekker den opprinnelige seksuelle vitaliteten, og fører til funksjonsnedsettelse også på andre felt? Dette kan bli en byrde for dem som skal ha frihet til å utfolde sin vitalitet. Skal andres alderdom lede til diskriminering av dem som vil nyte full vitalitet? Her ligger innføring av lovlig adgang til aktiv dødshjelp for svekkede mennesker like for hånden.
En «funksjonsnedsettelse» som hinder full frihet, er barnefødsler. I det ideologiske rommet der Pride-ideologien hører hjemme, er «fri abort» en viktig reform. som sikrer vitaliteten sin rette plass. I vårt samfunn er vi nå på vei til å løse diskrimineringsproblemet på en grei måte: Det oppheves ved andre menneskers død, det sikrer samtidig frihet for det vitale mennesket til å finne «lykken».
Publisert av Bernt Torvil Oftestad på hans Facebook-konto 23.juni – 2022
Når en mann som snart blir pensjonist kommer hjem til Norge med en nyfødt datter, resultatet av hans sæd, innkjøpt egg fra datterens anonyme, biologiske mor og alet frem i innleid livmor – altså et planlagt morløst barn – da skal mannen arresteres ved ankomst, tiltales og dømmes for lovbrudd, og barnet skal adopteres bort. BASTA!
Den snart pensjonerte mannen arbeider i NRK, sa de på Dagsrevyen ikveld, der han fikk lang sendetid.
Mannen har begått den ultimate egoisme, så dette er ikke bare straffbart etter norsk lov, men det er moralsk helt forkastelig! Saken må sees fra barnets synspunkt, og da ser man et dyptgripende overgrep mot barnet. Når man har lovverket som skal til, så skal mannen straffes! For dette må stoppes. Det forstår alle som enda ikke har mistet gangsynet!
Flere i Norge har begått dette lovbruddet og denne moralsk forkastelige, egoistiske handlingen før, men knehønene i norsk rettsvesen sitter bare der og glor og lar det skje. Skammelig!
Tiden for confessio/bekjennelse, tilgivelse og bot var kommet idag her
i Saltbubugten:
3 av de 4 som ramponerte postkassen min møtte her etter avtale kl.11.
Den 4. var på jobb.
De tre satt i sofaene, og jeg i korgstolen med Hyldbakkskinnfellen
«en face» dillingkventene.
Jeg siterte Dronning Margrete fra et TV- intervju til innledning:
«Vi gjør alle feil hele tiden.»
Så sa jeg at det var mandig av dem å stille opp.
Jeg hadde lovet dem på Messenger at hvis de betalte mine utgifter, tok
med seg den ødelagte postkassen og fjernet alle spor fra poststativet, og
dertil beklaget hva de hadde gjort, så ville jeg mandag levere et brev til
Lensmannen (Jeg fortsetter med å si Lensmannen) – der jeg trekker tilbake
anmeldelsen.
Hver av dere sier – jeg beklager det jeg gjorde, sa jeg – og så skal vi
ta hverandre i hånden og jeg skal si det er greit. Vi reiste oss, og så gjorde.
Håndslag med den ene etter den andre. Alle replikkene satt som de skulle.
Vi satte oss igjen en stund, og jeg forklarte at som katolikk er jeg
vant til skriftemålet, der en oppsøker presten, hvis noe trykker. Der får man
bekjenne sin skyld, diskutere situasjonen med en erfaren prest som er utdannet
for prosedyren, få gode råd, forlatelse for å ha forgått seg, og dertil får man
en bot – gjøre ting bra igjen på noe vis.
Det viktige, sa jeg – er å bekjenne hva man har gjort, beklage det,
snakke om det, sette en strek, bli ferdig med det – og gå videre.
Jeg spurte om jeg kunne ringe noen av dem hvis jeg trengte hjelp med
noe – gresslåing, beising eller hva det nå kunne være en aldrende dame trengte
hjelp med. Jeg kan betale inntil 1000 kr. Pr. Pers pr. år, sa jeg uten at det
blir faktura, skatt og moms av det. Jo, jeg kunne ringe hvis det var noen
småjobber.
Da de gikk, fikk de et eksemplar hver av «Reisens Rom» – så
de kan ta seg en tur på Mekongfloden uten å forlate sofaen. Jeg forklarte at
jeg måtte kjøpe opp restopplaget fordi forlagseierinnen fikk Retina og kom til
å bli bli blind.
Nå ligger brevet til Lensmannen her, ferdigskrevet , og blir levert
mandag, for penger ble vipset ved bordet her og poststativet er i orden.
Hvem de var? Nei, etter et skriftemål har man taushetsplikt, selv om
man ikke er katolsk prest.
Glærum, 11.juni – 2022
Dordi Skuggevik
PS: Da historien om hærverket på min postkasse kom på Facebook, fikk
gjerningsmennene en slik verbal juling nedover i kommentarfeltet, at ørene
flagret.
Da jeg la ut teksten om forsoningsmøtet her hos meg, kom det også svært
mange kommentarer – men kommentarer som bekrefter verdien av å kunne snakke om
en sak, beklage – og forsone seg. Kort sagt: Sette en strek og gå videre.
Erfaringene fra disse tildragelsene, har fått meg til å tenke gjennom
skriftemålspraksisen i Den katolske kirke. Jeg legger skriftemålspraksisen inn
under den overskriften jeg har begynt å bruke den senere tid: Kirkens store pedagogikk. Den ledsages
alltid av helt konkrete tegn. Derfor var det også viktig å si ordene om å beklage, og ta
hverandre i hånden. Det markerer
avslutning og ny start.
«Pinseraidet» i den katolske infrastrukturen i Trøndelag – med Ulla fra Dresden/Hamnes er fullført:
Etter levering Pinselørdag av restopplaget av «Utvandringhistorie fra Nordmøre» til Wangsmo Antikvariat – orgelmeditasjon i Nidarosdomen med Erling With Aasgård og miniretrett i Birgittaklosteret lørdag ettermiddag/kveld, og overnatting i klosteret, bar det Pinsedags morgen til Tautra med også foredragsholder Sr. Anne Elisabeth i bilen.
Sr.Anne er en tung teolog med doktorgrad fra sitt hjemland USA – og hun brettet ut Lukas-evangeliet for oss så vi fikk både oversikt og innsikt.
Hun ville besøke en døende venninne på St.Olav før vi tok på veien til Tautra. Fr.Dominic ble også med i bilen. Han skulle være med for å gi venninnen sykesalvingen til trøst og oppmuntring. Så bar det omsider til Tautra, etter å ha satt av Fr. Dominic nede i byen.
Sr.Hanne ventet oss som ikke rakk Non på Tautra, med dekket kaffebord, og så kom Tautras første priorinne inn og fylte hele rommet med sin utstråling. Sr.Rosemary trosser sykdomsangrep og 84 år og sykler hver dag over moloen til fastlandet! Vanskelig å rive seg løs, men vi trøstet oss med at vi kanskje kunne havne på samme avdeling i Himmelen – så samtalen kunne vare evig. Hun presiserte at hun gjerne ville til Himmelen NÅ! Det tror jeg neppe Gud har noen planer om.
Ulla fikk besøkt de gamle klosterruinene på Tautra også, og dermed satte vi kursen mot Vesper på Munkeby. Jeg synes alltid jeg må ha med en kjølebag med godsaker til gutta der – røkelaks og tilbehør som regel. De kvitterte med alkoholfritt sprudlevann og en vidunderlig jordbærterte!
I byggeperioden tar de ikke inn overnattingsgjester, så vi fikk prøve Pilgrimsgården nede i bakken. Nye, deilige senger og god frokost i den gamle mastua! Anbefales!
Min Rossinante var ikke sikker på om det ville bli videre kjøretur, for etter køkjøring innover langs fjorden mot Værnes, nektet autosystemet å geare. Jeg lurte den med det manuelle systemet. Likevel kven den og strittet imot og forberedte kjedekollisjon på gamle E6. «Jesus, hjelp oss!» ropte Sr. Anne. Og det gjorde han.
Det minnet meg om en morgen med leiebil over Golden Gate Bridge i San Fransisco: Pierre Loiret fra Choeur Grégorien de Paris og jeg var på vei til gregoriansk kongress i Los Angeles. Jeg kjørte, og ved en forbikjøring ute på brua, praktiserte jeg det som heter «kick-down» i USA: Du klasker gasspedalen ned, og bilen kiler forbi den du vil passere i en fykende fart. Men, denne bilen hadde ikke noen kick-down-innretning – den bare skrek høyt uten å akselerere. Franskmannen ved siden av meg var helt stille og rolig, men så kommer det. «Etter dette blir jeg aldri mer redd for noe.»
Munkene på Munkeby tilbød billån for at Ulla skulle få se Stiklestad.
2.Pinsedag opprant, Rossinante var blitt helbredet om natten, og vi rakk Stiklestad og klosterruinene på Munkeby før messen 2.Pinsedag på nyklosteret. «Hvordan gikk det med bilen da?» spurte Fr. Joseph. «Jo,» sa jeg, «takket være bønner fra noen munker jeg kjenner og Olav den Hellige, gjorde nok Gud et under i natt. Bilen er helt helbredet.» Han så gledelig overrasket ut.
Crewet fra Sankta Rita katolske radio i Ålesund kom også til messen på Munkeby, og dronen deres ble fløyet over byggeplassen til siste byggetrinn. Følg med på Sankta Rita Radio!
Ulla fikk gått seg tur rundt på Steinvikholm til slutt, festningen Norges siste katolske erkebiskop lot bygge for å forsvare Kirken og Norge mot Danskekongen og Reformasjonen. Der øvde de allerede på «Olav Engelbrektson», Reformasjonsoperaen av Hoem/Sommerro som oppføres også i år i magiske augustnetter.
Etter lang motsols biltur hjemover, lastet med såper fra Tautra og ost fra Munkeby, etter to dager der vi ikke rakk noen middag, men spiste nødproviant i bilen, ble det «Husets biff» hos tyrkerne på NAPOLI på Skei. Anbefales!
Ulla, som pleier å komme fra hytta på Hamnes til våre buskkatolikkmesser på Skei, har nå fått overblikk over vår katolske infrastruktur i Norges kirkelige hjerte – Trøndelag. Det syntes hun var veldig interessant. Men, vi går nok begge tidlig til sengs etter dette raidet.
Bildene viser trøndere som ruster seg til Olsòk. Især han med fleskeskinka har jeg sansen for…!
Nidarosdomen.no bringer en lang artikkel om Sandra som ble William, ved en slags «gjendåp» ved Domens gedigne døpefont.
Den unge som fikk skiftet kjønnsidentitet og navn ved døpefonten, ser ut til å være i konfirmasjonsalderen.
Jeg er svært biologisk av meg, og synes kanskje en urolog og en gynekolog ville være de rette til å bestemme kjønnet på denne unge Sandra/William, ikke en teolog i Nidarosdomen.
En annen ting som teologen i Nidarosdomen burde forstå, er at Sandra/William befinner seg i overgangsalderen der både kropp og personlighet er i en overgangs- og modningsfase hvor kjønnsidentiteten enda ikke er ferdig utviklet.
Jeg tror faktisk Kristus bør vurdere en gjenkomst – for å rense tempelet i Trondheim, før teologene der finner på enda mer utrolige påfynster.
Bispinnen glimrer med sitt fravær i artikkelen. Kanskje hun oppholdt seg i sitt lønnkammer?
Glærum, 19.mai – 2022.
Dordi Skuggevik
2Peder Aresvik og Bente Haarstad1 kommentarLikerKommenterDelAktiv