I alt som er blitt sagt og skrevet ved Per Hjort Albertsens bortgang, må hans interesse for andres aktiviteter fremheves, en generøsitet som ikke preger alle kunstnere. Han hadde et helhetssyn der han så hele kartet, ikke bare punktet hvor han selv stod.
Min første kontakt med Albertsen var en telefon for å invitere ham til jubileet for hans forgjenger i organiststillingen i Vår Frue kirke på 17/1800-tallet: Ole Andreas Lindeman. –
Har du noen, minutter? spurte jeg. – Jeg står naken i dusjen på hytta og hører på deg! ropte han lystig. Så skoggerlo vi begge. –Jeg har jo ingen oppgaver her, sa han da han kom, men jeg kan jo bestråle arrangementet i kraft av å være rektor ved konservatoriet, sa han. Så lo vi igjen. Men, vi visste jo begge at det var viktig at rektoren representerte konservatoriet ved dette jubileet. Han sa ved den anledningen at Norge trengte 80 nye organister hvert år, men at landet bare klarte å produsere 10 pr. år. Dette bekymret ham. Det bekymret ham også at nå når han skulle gå av som rektor, så var det ingen lenger som kunne undervise studentene i kontrapunkt. – De klarer seg ikke uten kontrapunkt, sa han, og det endte med at han fortsatte som lærer i kontrapunkt til han ble 80 år, da Henning Sommerro tok over hans heroiske innsats.
I kjølvannet av Lindeman-jubileet, hvor Lindemans biograf, Asbjørn Hernes, fortalte om restaureringen av 1000-tallets kirkesang i Frankrike, ble «Den gregorianske sangs venner» stiftet i Trondheim. Per Hjort Albertsen gikk sammen med Ludvig Nielsen inn som støttemedlemmer, og de møtte på alle årsmøter og konserter. Den interessen som slik ble vist av disse to nestorene, var en annerkjennelse av at arbeidet som ble gjort, var viktig, og inspirerte slik veldig til innsats.
Sammen med Asbjørn Hernes fikk jeg oppleve hvordan Per Hjort Albertsen og hans Lull tente de 1000 levende lys og innlemmet gjester i sitt livsglade hjem. Jeg oppfattet at det hadde eksistert et 4-kløver i det trønderske musikklivet, som ikke hadde vært så synlig:
Per Hjort Albertsen, Ludvig Nielsen, Paul Okkenhaug – musikerne, og ideologen bak: prest og musikkhistoriker Asbjørn Hernes, som gav disse musikerne visjoner og «input». Albertsens begravelse markerte på en måte slutten på denne æraen, og var derfor veldig gripende for den som var oppmerksom på det. Men, etterveksten var veldig present: De 40 unge menn fra hans Trondheim studentersangforening kom ned fra galleriet, gikk opp langs sidene av kirken og stilte seg i en halvsirkel rundt kisten mens de sammen med alle musikalske bidrag sang Albertsens kveldssang til Grundtvigs bevegende tekst, og seks lyshårede unge damer fra hans familiære ettervekst bar hans båre ut av kirken hvor han var organist og musikalsk krumtapp i nesten en mannsalder. Det var grunnen til at jeg savnet Nidaros biskop ved anledningen, eller i det minste noen fra Domkapitlet i Nidaros, for han hadde ikke bare interessert seg for sin egen orgelkrakk, men hadde kjent et overordnet ansvar for Kirkens musikk opp gjennom livet. – Og der skal jeg så frembringe hilsenen fra musikk-kritiker Ole Dahl Rossbach i Kristiansund: «Nå må trønderne se til å få dokumentert musikken til Per Hjort Albertsen! Se å få lagt mye mer på plate!» Jeg forstod hva han mente da strykekvartetten spilte Albertsens sobre musikk i rommet i Vår Frue kirke: Aldri har jeg hatt en så stor opplevelse av musikalsk klang. Da forstod jeg at han vil leve videre blant oss, ikke bare i Himmelen, men også her på jorden, selv om hans jordiske hylster nå er aske.
Albertsen og hans kones legendariske gjestfrihet manifesterte seg også i etterslekten som inviterte hele den store hop til standsmessig servering, musikalske innslag fra scenen og taler i Frimurerlogens store sal: Studentersangforeningen, som sikkert er grunnen til Albertsens storartede humør gjennom livet, de satte oss festlig og konsertant til bords med hans absolutt oppløftende «Drikkevise» som «bordbønn». Det var kanskje like greit at Domkapitlet ikke nedsteg Munkegaten den dag…..Han leve! Amen.
Dordi Skuggevik Eksekutiv sekretær for *Lindemanjubileet 1983 *Amici Cantus Gregoriani Nid
